Rt-1939-28
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1939-01-21 |
| Publisert: | Rt-1939-28 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 16 B. |
| Parter: | Statsadvokat Døscher Tobiesen (aktor) mot Ketil Jorund Tveten (forsvarer advokat Valentin Voss). |
| Forfatter: | Alten, Grette, Fougner, Hoff, Furu, Motzfeldt, Berg |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §354, Sunnhetsloven (1860) §3, §4, §7, Sunnhetsloven (1860), Granneloven (1887) §12, Straffeprosessloven (1887) §4, Straffeprosessloven (1887), §13, §339, Straffeloven (1902), Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §15, Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) |
Dommer Alten: I denne sak avsa Follo herredsrett 12 november 1938 dom med sådan domsslutning: «1. Ketil Jorund Tveten dømmes til en bot av kr. 25 for forseelse mot straffelovens §354, 2. ledd, Ski politivedtekters §13, 2. ledd nr. 3, jfr. §26, Ski helseforskrifters §22 og §28, jfr. §70 og straffelovens §339, 2. 2. Ski helseråds beslutning av 26 september 1938 om forbud mot hundehold på Vardehaug ansees lovmedholdelig.»
Domfelte har erklært anke over dommen.
Han har for det første anket over saksbehandlingen. Forsåvidt angår straffelovens §354, 2. ledd, har han anført at retten feilaktig har antatt at det forelå behørig påtalebegjæring. Denne del av anken er imidlertid frafalt av forsvareren.
Videre anker han over dommens punkt 2, fordi han mener at det ikke er adgang til å forene kravet på stadfestelse av helserådets beslutning med en offentlig straffesak. Heri må domfelte gis medhold. Et sådant krav på fastsettelsesdom ligger helt utenfor bestemmelsene om straffedomstolenes saklige domsmyndighet i straffeprosesslovens første kapitel. Hvad særlig angår §4, 1. ledd, så tar denne bestemmelse kun sikte på avgjørelser av betydning for skyldspørsmålet.
Domfelte anker dernest over lovanvendelsen. Forsåvidt angår domfellelsen efter straffelovens §354, 2. ledd, henholder han sig til sorenskriverens dissenterende votum. Anken gjelder i dette punkt spørsmålet om det forhold som retten har ansett bevist, rettelig kan betegnes som en «vesentlig ulempe» i den betydning hvori uttrykket er benyttet i den nevnte bestemmelse i straffeloven. Sorenskriveren har sammenholdt det med uttrykksmåten «usedvanlig og upåregnelig ulempe» i nabolovens §12. Forsåvidt det har vært sorenskriverens mening at disse ord skulde være ensbetydende med straffelovens uttrykk «vesentlig ulempe» kan jeg ikke være enig med ham. Sammenholder man hans votum med den begrunndse for rettsanvendelsen som er gitt av domsmennene, ser det imidlertid ut til at forskjellen mellem de to fraksjoner ligger deri at sorenskriveren har ment at det ved bedømmelsen av forholdet må komme an på hvorvidt det påtalte hundespetakkel har vært særlig sjenerende for folk i almindelighet mens domsmennene har ment at det var tilstrekkelig at det hadde sjenert sykehusets pasienter og betjening. Retten har enstemmig ansett det bevist at hundene holdt et voldsomt leven natt og dag i de 4 første dager fra 15 til 19 mars 1938, altså under
Side:29
innflyttingen, og at det også av og til senere i det tidsrum som omfattes av tiltalen, nemlig til 15 oktober, har forekommet gjøing og hyling både om dagen og om natten. Men dette forhold sier retten synes ikke å ha sjenert de omkringboende naboer synderlig, bortsett fra sykehuset. Det fremholdes særlig at spetaklet i hundehuset er blitt betydelig avdempet ved den gode isolasjon. Jeg mener at dette faktiske forhold ikke med rette kan betegnes som en vesentlig ulempe. For at en ulempe skal kunne karakteriseres som vesentlig må den være av en mere betydelig art. Og ved bedømmelsen herav hvor det gjelder hundehold, må det være avgjørende hvilke ulemper folk i almindelighet kan være utsatt for. At der er et sykehusanlegg i nærheten av den eiendom hvori tiltaltes hundepensjonat holdes, kan ikke i og for sig antas å medføre noen særlig innskrenkning i hans rett til å drive denne virksomhet.
Anken gjelder dernest domfellelsen efter politivedtektene for Ski §13, 2. ledd punkt 3, hvor det er forbudt «å holde hund ute når den ved gjøing eller på annen måte forstyrrer.» Da politivedtekter efter straffelovens ikrafttredelseslov §15 bare kan utferdiges angående orden og renslighet på offentlige eller - som det heter - «almindelig beferdede eller for almindelig ferdsel bestemte steder», kan imidlertid den nevnte bestemmelse i politivedtektene ikke få anvendelse på et forhold som det foreliggende, hvor det er spørsmål om forstyrrelse av roen på sykehusets private område ved hundehold på en annen privat eiendom.
Endelig anker domfelte over domfellelsen efter helseforskriftene for Ski §22 og §28. Også i disse henseender finner jeg at lovanvendelsen er feilaktig, da den støi som tiltalen gjelder, og som retten har ansett bevist, nemlig gjøing og hyl av hunder, ikke kan betegnes som en «sanitær ulempe» i helseforskriftenes forstand. Jeg henviser til lov om sunnhetskommisjoner av 16 mai 1860. Efter denne lovs §4 kan almindelige helseforskrifter utferdiges om «sunnhetsvesenet». Hvad herunder inngår, er nærmere forklart i lovens §3 ved en rekke eksempler som ikke har nogen likhet med den støi som det her er tale om.
Jeg finner efter det anforte at herredsrettens dom med hovedforhandling må opheves i sin helhet.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling opheves. (Vanlig salær til forsvareren.)
Dommer Grette: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Dommer Fougner: I øvrig i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende har jeg et annet syn enn førstvoterende hvad angår anken over fellelsen efter straffelovens §354, 2. ledd. Herredsretten har enstemmig funnet det bevist at det i dagene 15-19 september 1938 var voldsomt leven fra hunder på Vardehaug både om natten og om dagen. Og når rettens flertall på
Side:30
grunnlag herav har antatt at hundene må sies å ha voldt «vesentlig ulempe» for sykehusets pasienter og betjening, mener jeg at denne flertallets vurdering ikke kan fastslåes å bygge på en uriktig lovforståelse. Det forhold at det i nærheten av det sted hvor hundene holdes er et sykehus vil, antar jeg, efter omstendighetene være å ta i betraktning ved avgjørelsen av, hvorvidt den gjøing eller annen støi som er en følge av hundeholdet, blir å opfatte som en «vesentlig ulempe» i den forstand hvori straffelovens §354, 2, benytter dette uttrykk. Jeg stemmer i henhold hertil for at anken i dette punkt forkastes. Da jeg er i minoritet former jeg ingen konklusjon.
Ekstraordinær dommer, byrettsdommer Hoff: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.
Ekstraordinær dommer, byfogd Furu og dommer Motzfeldt: Likesa.
Justitiarius Berg: Som dommer Fougner.
Av herredsrettens dom:
- - - Avstanden mellem sykestuen og hundestalden er 105 meter. Der er adskillig lov- og barskog mellem eiendommene. På skråningen nedenfor sykestuen - i vest og syd - ligger flere nabohus: Taugbøl (80 m borte), Ekeli (125 m), preste- (kapellan) gården Solvang (95 m), Bratli (145 m), Hauger (120 m). Østenfor og nedenfor Vardehaug ligger nabohuset Solum (100 m).
Tveten flyttet til Vardehaug torsdag 15 september 1938 om eftermiddagen, idet han ikke hadde vært der i tiden mellem 9 og 15 september. Han hadde med sig 15 hunder, hvorav 5 hvalper. - - -
Dyrene anbringes i hundehuset, når det begynner å skumre. Der blir de til kl. 8-9 om morgenen, så føres de ut dels i løpegårdene, dels til løpestrengene. De fores morgen og aften. Tiltalte har nu 10 voksne hunder og 4 hvalper, herav er der bare 1 (voksen) som er i pensjon. Hertil kommer et kull på 8 hvalper som blev født 8 november. - - -
Retten finner det bevist, at det i dagene 15-19 september 1938 var voldsomt leven fra hundene på Vardehaug, både om natten og om dagen. I tiden efterpå har det vært mere rolig, men det ansees bevist, at det også da av og til har forekommet gjøing og uling, både om dagen og om natten. Det er nok så, at dette forhold ikke synes å ha sjenert de omkringboende naboer synderlig (bortsett fra sykehuset); i så henseende bemerkes, at spetaklet inne i hundehuset blir betydelig avdempet av den gode isolasjon. Men for sykehusets pasienter og betjening hr denne gjøing og uling, særlig i den første tid, vært meget følsom og generende. - - -
1. Straffelovens §354, 2. ledd. Rettens flertall (domsmennene) mener at hundene må sies å ha voldt «vesentlig ulempe» for sykehusets pasienter og betjening. Vi mener også, at det kan bebreides tiltalte, at han - skjønt han på forhånd visste at det var et sykehus i nærheten og at han av den grunn måtte være særlig forsiktig - ikke i tide hadde truffet de nødvendige disposisjoner, således at det var i orden med hensyn til løpestrenger, løpegårder og hundehus, før han flyttet til Vardehaug. - - - Sorenskriveren mener, at ordene «vesentlig ulempe» i straffelovens §354, 2. ledd, ikke bør gis et videre innhold enn ordene «usedvanlig og upåregnelig ulempe» i nabolovens §12. I så henseende henvises til høiesterettsdom av 1906 i sak Vor Frues
Side:31
Hospital mot Johan Køltzow, som innehadde et stenhuggeri på den annen side av Akersveien ( Rt-1906-129). I denne dom uttales bl.a.: «Visstnok kunde støien ha sjenert pasientene. Men disse må forutsettes å være mer enn normalt følsomme likeoverfor larm, og deres uttalelser kunde ikke gi holdepunkt for, at den også var særlig sjenerende for friske mennesker, hvad det her måtte komme an på.» I henhold hertil mener jeg, at Tveten ikke kan felles for forseelse mot straffelovens §354.
2. Ski politivedtekters §13, som forbyr «å holde hund ute, når den ved gjøen eller på annen måte forstyrrer». Forsvareren har hevdet, at ved «ute» menes utenfor privat eiendom. Retten mener, at «ute» må forståes som motsetning til «inne». Vi mener videre, at denne bestemmelse - hvis den skal ha noen betydning ved siden av straffelovens §354, 2. ledd - må forståes strengere enn denne, således at den kommer til anvendelse også når det gjelder å beskytte syke mennesker mot støi. Da vi anser det bevist, at tiltaltes hunder har forstyrret sykehuset også når de har vært ute, blir tiltalte å felle for forseelse mot den her omhandlede bestemmelse.
3. Ski helsevedtekters §22. Forsvareren har hevdet, at her ikke foreligger noen «bedrift» og at «sanitære ulemper» ikke omfatter støi. Retten skal bemerke, at helsevedtektene har til hensikt å forebygge enhver virksomhet, som kan medføre sanitære ulemper (for betjeningen eller for andre) og som forutsetter et «anlegg». - - - Tiltaltes virksomhet må sies å være en bedrift i helsevedtektenes forstand. Mer tvilsomt er spørsmålet, om «sanitære ulemper» kan sies å omfatte støi. Helsevedtekter har til formål å forebygge skadelig innvirkning på friske - og syke - menneskers helse. Hvad der kan ha sådan skadelig innvirkning, må bero på, hvad den hygieniske og medisinske vitenskap til enhver tid mener. - - - Retten er tilbøielig til å slutte sig til den opfatning, at larm og støi av en viss styrke må sidestilles med andre forhold som kan virke til å skade menneskers helse f.eks. smittefarlighet, urenslighet, røk, damp. Særlig skadelig er naturligvis støi, når det gjelder sykehuspasienter. Da det er på det rene, at tiltaltes bedrift ikke er forelagt for og godkjent av helserådet, blir han å felle efter denne bestemmelse. - - -
Helserådet har 26 september 1938 i henhold til helsevedtektenes §22 og §28 forbudt «drift av hundepensjonat og farm på eiendommen Vardehaug», og aktor har under hovedforhandlingen nedlagt påstand på, at beslutningen stadfestes. Retten skal bemerke, at efter sundhetslovens §7 kan et helseråds «lovmedholdelig fattede beslutninger» alene forandres av departementet. Lovbestemmelsen har altså det innhold, at de rettslige spørsmål vedkommende en helserådsbeslutning hører under domstolenes avgjørelse, de skjønnsmessige under departementets. Tiltalte har ikke - iallfall ikke ennu - forelagt helserådets forbud for departementet, men adgangen hertil står ham muligens fremdeles åpen. Om «sanitære ulemper» omfatter støi, er et rettsspørsmål, og retten har under nr. 3 besvart dette spørsmål bekreftende. I andre henseender er det ikke reist tvil om gyldigheten av den rettslige del av helserådsbeslutningen. Det må antas, at en straffedomstol - i forbindelse med en straffesak - kan avgjøre ved fastsettelsesdom, at en helserådsbeslutning ansees lovmedholdig, og retten vil derfor gi dom i så hensende. - - -