Rt-1968-560
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1968-05-11 |
| Publisert: | Rt-1968-560 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 53/1968 |
| Parter: | Statsadvokat N.A. Liaaen, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Leivestad, Gaarder, Helgesen, Anker, justitiarius Terje Wold |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §17, Straffeloven (1902) §63, LOV-1965-06-18-§22, LOV-1965-06-18-§31, §20, §22, §31 |
Dommer Leivestad: Nord-Østerdal herredsrett avsa 9. desember 1967 dom med denne domsslutning:
«I. a) A, født xx.xx.1934, bopel Trondheim, dømmes for forseelser mot vegtrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §22, I og §17, II, jfr. straffelovens §63, II, til en straff av fengsel i 27 - tjuesju - dager.
b) A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 200,00 - tohundrekroner.»
Saksforholdet går fram av domsgrunnene.
A har begjært fornyet behandling, men samtykke er nektet av Høyesteretts kjæremålsutvalg. Subsidiært har han anket over herredsrettens lovanvendelse. Han hevder at retten
Side:561
har tatt feil når den mener at det forhold at han tråkket på den fot bilføreren hadde på gasspedalen kan betegnes som føring eller forsøk på føring av bil i vegtrafikklovens forstand. Likedan har herredsretten tolket loven feilaktig når den ikke har funnet at han hadde gjort nok for å forvisse seg om at den person han lot føre hans bil fylte lovens vilkår når han hadde spurt om og fått bekreftet at hun kunne kjøre bil.
Jeg finner at anken må tas til følge for det første punkts vedkommende, men forkastes når det gjelder det annet forhold.
Herredsretten har funnet det bevist at A satt ved siden av den annen tiltalte i saken, B, mens hun førte As bil. Under kjøringen trådte A to ganger på den fot bilføreren hadde på gasspedalen, med den følge at farten ble større. Den første gang skjedde ikke noe galt, den annen gang kom bilen ut i løsgrus, kjørte ut av veien og ble betydelig ramponert, samtidig som bilføreren fikk alvorlige skader i ryggen.
Fra forsvarets side er det gjort gjeldende at når det ikke dreier seg om øvelseskjøring eller lignende forhold, vil det bare være en person som er fører, og at det åpenbart ikke var A i den foreliggende situasjon. Han kan nok på kritikkverdig måte ha forstyrret bilføreren, men hans handling kan ikke betegnes som føring eller forsøk på føring av bilen.
Jeg finner ikke grunn til å ta standpunkt til om det ikke kan tenkes situasjoner hvor to personer samtidig kan betegnes som førere av en motorvogn også utenfor tilfelle av øvelseskjøring o.l. Men jeg finner det temmelig klart at den ting å trå et øyeblikk på den fot bilføreren har på gasspedalen, ikke kan karakteriseres som føring eller forsøk på føring av bil. Den person som satt bak rattet, kunne hele tiden styre bilen, og hadde herredømme over clutch og bremser. Jeg kan her vise til det som er anført i dom i Rt-1953-1052. A kan derfor ikke felles for overtredelse av vegtrafikklovens §22 første ledd. Men jeg antar at hans forhold vil kunne rammes av andre straffebestemmelser. Dette kan imidlertid ikke avgjøres av Høyesterett på det grunnlag som foreligger, og dommen må derfor oppheves for dette tiltalepunkts vedkommende.
Når det gjelder det annet tiltalepunkt, har herredsretten funnet bevist at A spurte B om hun kunne kjøre bil, og at hun svarte at hun kunne det. Retten mener at det ikke var snakk om førerkort, noe hun ikke hadde. Den finner at A da ikke har forvisset seg om at B fylte vilkårene for å føre bil før han overlot henne å kjøre.
Jeg kan ikke se at herredsretten her har anvendt loven uriktig. I noen monn vil det kunne være et skjønnsspørsmål hvor meget man skal forlange før man kan si at en person har forvisset seg seg om at en annen fyller vilkårene for å føre bil. Men når det dreier seg om personer som er ukjente for hverandre og møtes en kveld på restaurant og så bestemmer seg for å dra på fest sammen, kan det ikke være tilstrekkelig bare å spørre om vedkommende kan kjøre bil. Det må under enhver
Side:562
omstendighet bringes på det rene at den annen har førerkort; dette er det også enkelt å forvisse seg om ved selvsyn, idet førerkort skal være til stede under kjøringen. Anken på dette punkt må derfor forkastes.
Straffen for dette forhold antar jeg bør settes til en bot stor kr. 200, subsidiært fengsel i 5 dager.
Saksomkostningene for herredsrett antar jeg bør settes til kr. 100.
Jeg stemmer for denne
dom:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves for så vidt A er dømt for forseelse mot veitrafikkloven av 18. juni 1965 §31, jfr. §22, I.
As straff for forseelse mot veitrafikklovens §31, jfr. §17, II, fastsettes til en bot til statskassen stor 200 - to hundre - kroner med en subsidiær fengselsstraff på 5 - fem - dager.
A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom å betale til det offentlige saksomkostninger med 100 - ett hundre - kroner.
Dommer Gaarder: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Helgesen, Anker og justitiarius Terje Wold: Likeså.
Av herredsrettens dom (sorenskriver Petter A. Larsen med domsmenn):
- - -
Tiltalte nr. 1 A er av yrke butikk-konsulent. Han er gift og forsørger hustru og 3 barn i alderen 14, 10 og 2 år. Siste år er han liknet etter en inntekt på ca. 21 000,00 uten formue. Han vedtok 28. juni 1958 en bot på kr. 30,00 for overtredelse av trafikkreglenes §22 nr. 1, I. ledd og II. ledd, jfr. §20 nr. 1, men er bortsett herfra tidligere hverken straffedømt eller botlagt. - - -
Rettens bemerkninger:
Retten finner bevist at B som da var sammen med sin søster C lørdag den 20. mai 1967 ved 20-tiden var på kafeterian på Tynset hotell og der ble kjent med tiltalte nr. 1. A og hans arbeidskamerat D. De nevnte 4 personer kom i samtale og ble enige om å dra på fest. Tiltalte A hadde sin bil U-24832, en varevogn stående i hotellets gårdsplass. Da A hadde drukket noe øl og et par pjolter om kvelden ville han ikke selv kjøre bil og spurte B om hun kunne kjøre. B, som har kjørt en del bil, men som ikke har sertifikat for bilkjøring, svarte at hun kunne kjøre bil. Retten finner bevist at det ikke ved anledningen ble nevnt noe om hvorvidt hun hadde sertifikat. Tiltalte A påstår at B skal ha sagt at hun hadde sertifikat. Dette benektes av B. Vitnene C og D kan heller ikke huske at det ble snakket noe om sertifikat. Retten finner ikke å kunne feste tillit
Side:563
til As forklaring på dette punkt, men finner som nevnt bevist at B sa hun kunne kjøre bil uten at spørsmålet om hvorvidt hun hadde sertifikat overhode ble nevnt av noen. - - -
B overtok føringen av bilen fra portåpningen på hotellet, kjørte den ut på gaten foran hotellinngangen, hvor resten av selskapet steg på. Tiltalte A satt ved siden av B i førersetet, men hun satt bak rattet. Bak i bilen på lasteplanet satt C og D. Retten finner bevist at tiltalte A på vegen fra Tynset til selskapets mål Tronsvangen seterhotell i Alvdal da han var påvirket av alkohol trådte på Bs fot som hvilte på gasspedalen, med den følge at trykket på pedalen ble øket slik at farten på bilen ble større. Det skjedde midlertid ikke noe galt underveis til feststedet Tronsvangen. - - -
Ut på natten forlot begge de tiltalte med B fortsatt ved rattet stedet i As bil. De stanset ved Tynset torv og oppholdt seg der en stund. Tiltalte B hevder at hun der drakk ganske meget konjakk i bilen, noe A benekter. Imidlertid er det helt på det rene i saken at B var påvirket av alkohol da begge de tiltalte med B ved rattet kjørte i As bil fra Tynset torv nordover. Først kjørte de over Tynset bru oppover mot Lonåsenvegen, hvor de snudde og kjørte så tilbake mot Tynset og oppover riksvegen på vestsiden av Glomma ovenfor Tynset bru. På en rett strekning der trådte tiltalte A med sin fot på Bs fot som hvilte på gasspedalen med den følge at bilen skjøt meget stor fart. Den kom ut i løsgrus og havnet ut på jordet til høyre for vegen i bilens kjøreretning etter at bilen først hadde vært over på venstre side av vegen. Ved utforkjøringen ble bilen meget skadet og hva verre var B ble påført betydelige ryggskader som bevirket at hun lå ca. 3 måneder på sykehuset i Tynset og er ennå ikke helt restituert. Det er uvisst om hun delvis får varig men. Tiltalte A benektet i sin forklaring at han hadde trådt på Bs fot som hvilte på gasspedalen. Retten finner imidlertid ikke å kunne feste tillit til tiltalte As forklaring herom.
Etter at kjøreulykken var inntruffet ble B bragt til Tynset sykehus. Det ble foretatt kliniske undersøkelser av begge de tiltalte, likeså ble det tatt blodprøver av dem. Den kliniske undersøkelse av begge de tiltalte ble tatt av turnuskandidat cand. med. Asbjørn Langslet hos distriktslegen i Tynset. Konklusjonen var at cand. med. Langslet fant at A var edru mens han fant at B var påvirket av alkohol. Undersøkelsen av A ble påbegynt kl. 04.50 og av B kl. 06.15. Ulykken hadde inntruffet ca. kl. 03.30. - - -
Etter resultatet av blodprøveundersøkelsene finner retten bevist at begge de tiltalte da bilen kjørte av vegen ca. kl. 03.30 må ha hatt ca. 1,5 promille alkohol i blodet, hvorfor begge utvilsomt var påvirket av alkohol i Vegtrafikklovens forstand.
Retten behandler først tiltalte nr. 2 Bs forhold.
Retten finner bevist at tiltalte B utvilsomt var påvirket av alkohol da hun førte As bil fra Tynset torv på kjøreturen nordover - - -
Side:564
Retten går så over til å behandle tiltalte nr. 1 As forhold. Det ble av As forsvarer i saken hevdet at selv om retten fant bevist at A med sin fot hadde trykket på den av Bs føtter som hvilte på gasspedalen, så kan det ikke ansees hverken som føring av eller forsøk på føring av motorvogn. Det kan etter forsvarerens mening bare være en person som er fører av en motorvogn og at det i vårt tilfelle har vært tiltalte nr. 2 B må være utvilsomt. Forsvareren fant at det ville være helt utilstedelig med en utvidende fortolkning av begrepet «føre motorvogn» i vegtrafikklovens §22. I. En fortolkningstvil i dette tilfelle bør etter forsvarerens mening føre til at tiltalte A frifinnes.
Retten er ikke enig i forsvarerens betraktningsmåte. Når bilens fører B ikke alene var herre over gasspedalen idet A øvet trykk på denne med den følge at bilens fart øket svært meget, hvilket førte til at bilen kjørte av vegen, så var B ikke slik som vanlig er alene om å føre bilen. Man kan etter rettens oppfatning ikke fortolke uttrykket «føre motorvogn» så snevert at uttrykket bare omfatter den som sitter bak rattet. De samfunnsmessige hensyn som har ført til lovens strenge bestemmelser om alkoholpåvirkning i forbindelse med bilkjøring, ville ikke få den nødvendige slagkraft hvis påvirkning på farten straffritt kunne utøves av en beruset mann. Hvis en edru person førte en bil og en beruset person som satt ved siden av føreren påvirket kjøringen slik at den ble en fare ikke bare for dem som var i bilen, men også for all annen trafikk, ville det føre til helt urimelige resultater om ikke den som grep inn i kjøringen ved å øke farten utillatelig skulle rammes av lovens strenge bestemmelser. Retten ser det slik at det å bestemme en bils fart kan være betydelig farligere enn akkurat det å sitte og holde i rattet. Man må som nevnt se hen til faren for omgivelsene. Retten finner derfor at tiltalte A ved å ha trådt på Bs fot på gasspedalen og derved å ha øket bilens fart både på turen fra Tynset til Tronsvangen og senere på natten fra Tynset torv til ulykkesstedet må sies å ha ført en bil i lovens forstand, hvorfor hans forhold rammes av vegtrafikklovens §31, jfr. §22. I. Det tilføyes at det er intet i saken som tyder på at tiltalte A på annen måte enn den ovenfor nevnte har innvirket på føringen av bilen. Men As handlemåte som skjedde mot Bs vilje virket så inngripende på bilens manøvrering at også A må sies å ha ført bilen. Retten finner at det begrepsmessig ikke er noe i vegen for at to personer kan ansees som fører av en bil, når forholdet er som beskrevet i denne saken.
Retten går så over til å drøfte hvorvidt tiltalte A da han lot B kjøre bilen har forvisset seg om at hun «fyldte vilkårene for å føre bilen» som det heter i lovens §17, II. Da A ikke kjente B fra tidligere, finner retten at A ikke burde ha slått seg til ro med at hun sa hun kunne kjøre bil. Han burde spurt om hun hadde sertifikat, det er det minste man må forlange, selv om man muligens ikke kan gå så langt som til å kreve at han burde ha fått seg forevist en ukjent persons sertifikat før han slapp vedkommende inn bak rattet på sin bil. Retten finner bevist at det overhode ikke ble snakket om sertifikat, men at A slo seg til ro med Bs
Side:565
uttalelse om at hun kunne kjøre bil. Tiltaltes forklaring om at B hadde sagt hun hadde sertifikat, finner retten ikke å kunne feste lit til. Den motsies av tiltalte B, likesom vitnene C og D heller ikke hørte snakk om sertifikat. Retten finner at tiltaltes handlemåte da han lot B få kjøre bilen bare basert på hennes utsagn om at hun kunne kjøre bil, ikke er slik loven pålegger ham. Han har derved ikke forvisset seg om at hun hadde førerkort. Tiltaltes handlemåte som her beskrevet rammes av vegtrafikklovens §17, II. - - -