Instans: Høyesterett - Dom
Dato: 1968-09-07
Publisert: Rt-1968-878
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: L.nr. 101B/1968
Parter: Forsikringsselskapet Storebrand (høyesterettsadvokat Reidar Helliesen) mot 1. Udmund Håra, 2. Hallvard Bråtveit (advokat Trygve Kiberg - til prøve).
Forfatter: Stensrud, Gundersen, Hiorthøy, Leivestad, Eckhoff
Lovhenvisninger: Bilansvarslova (1961) §4, Yrkesskadetrygdloven (1958) §42, §1, Bilansvarslova (1961)


Dommer Stensrud: Saken gjelder anke over Gulating lagmannsretts dom 1. juli 1967 med domsslutning:

«Forsikringsselskapet Storebrand er erstatningsansvarlig for de skader Uddmund Håra og Hallvard Bråtveit fikk som passasjerer i motorvogn 25 72 22 den 2. april 1962.

Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.»

Ved Ryfylke herredsretts dom 7. juni 1966 var Storebrand frifunnet under opphevelse av saksomkostninger.

Om saksforholdet vises til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Storebrand gjør gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når

Side:879

selskapet er holdt ansvarlig etter bilansvarslovens §4 jfr. §1. Skadene som Håra og Bråtveit er påført, er ikke gjort av - voldt av - motorvognen, og Storebrand er da ikke ansvarlig som trafikktrygder for vognen. Lagmannsretten tar videre feil når den har funnet skyld hos bilføreren. Det bestrides at bilføreren har vist uaktsomhet. Bilansvaret er for øvrig uavhengig av skyld hos bilføreren.

Storebrand har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.

Håra og Bråtveit hevder at lagmannsrettens dom er riktig. De har fastholdt at skadene er voldt av motorvognen og at ansvaret er hjemlet i bilansvarslovens §4. Skaden var en følge av at bilen med passasjerene ble kjørt inn under overhenget. Faren for ras, steinsprang m.v. er en typisk fare som er forbundet med motorvognferdsel på de fleste av våre veger. Skader som inntreffer av slike årsaker må dekkes av bilansvaret. Det er uten betydning om det her ikke var konkret påregnelig at steinblokken falt ned. At blokken var løsnet under sprengning som ledd i vegarbeid, kan heller ikke tillegges vekt. Vegarbeider pågår regelmessig langs de fleste veger uten at vegene sperres for trafikk. Også dette forhold medfører en generell fare for motorvogntrafikken, og skader som realiserer denne fare, må dekkes av bilansvaret. Sprengningen som løsnet blokken, skapte en faremulighet, men bilføreren realiserte skademuligheten ved sin kjøring. Det stod i hans makt å avverge skadene. Sees det inntrufne som resultat av samvirkende årsaker, er kjøringen med bilen det avgjørende ledd i årsaksrekken.

Lagmannsretten har riktig lagt til grunn at oppsynsmann Nilsen som førte bilen, har vist uaktsomhet. Som overoppsynsmann burde Nilsen ha undersøkt og vurdert faremulighetene på sprengningsstedet etter siste salve før trafikken ble sluppet forbi. Det var uaktsomt av ham ikke å gi øre det. Som bilfører var det uforsvarlig av ham å kjøre bilen inn under overhenget med passasjerene når han ikke hadde forvisset seg om forholdene på sprengningsstedet. Nilsens uaktsomhet gjør at det må sees som konkret påregnelig, når blokken falt ned. Uaktsomheten må iallfall tillegges betydning ved bedømmelse av årsakssammenhengen.

Håra og Bråtveit som har fått fri sakførsel for Høyesterett, påstår lagmannsrettens dom stadfestet og Storebrand tilpliktet å betale det offentlige saksomkostninger for Høyesterett.

Bråtveit og sju vitner har gitt forklaring ved bevisopptak til bruk for Høyesterett. Forklaringene har foreligget også ved behandlingen tidligere. Saken foreligger derfor i vesentlig samme skikkelse som for de tidligere retter.

Jeg kommer til samme resultat som herredsretten.

Bilansvarsloven av 3. februar 1961 gielder etter §1 «skadebot for skade som motorvogner gjer på folk eller eige». «Gjer ei motorvogn skade», sier §4, har skadelidende krav på skadebot av det selskap bilen er trygdet i.

Side:880


Motorvognansvarskomiteen av 1951 hvis utkast ligger til grunn for loven, anfører i sin innstilling av 1957 58 at det utkast som svarer til lovens §1 og §4 stort sett svarer til §30 første ledd i den tidligere lov av 1926. Videre anføres:

«Regelen om den objektive erstatningsplikt omfatter enhver skade som har en noenlunde naturlig sammenheng med en motorvogns tilstand, egenskaper eller andre forhold - - -

Ved bedømmelsen av om en skade er voldt av motorvogn, vil det være et vegledende synspunkt om skaden er voldt ved en naturlig realisering av det farekompleks som er lovgrunnen for motorvognansvaret, nemlig særlig den risiko som er knytt til motorvognens fart, tyngde, lettbevegelighet, motor, signaler og teknisk utstyr for øvrig - - -.»

I samme innstilling 60, sitert i lagmannsrettens dom, påpekes nødvendigheten av at det i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger settes en eller annen grense i den fysiske - og psykiske - årsaksrekke som motorvognens bruk eller tilstand utløser. Erstatningsplikten bør ikke omfatte skadefølger som er uten noen naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold.

Hendelsesforløpet ved ulykken er i det vesentlige klart og uomtvistet. Etter at siste salve var skutt om lag kl. 16.00, foretok skytebasen, lagbasen, rensk med spett i taket i fjellet over vegen. Under dette arbeid så han et parti som ikke så helt trygt ut. Oppsynsmann Hjelmeland kom til stede, og basen gjorde ham oppmerksom på partiet. Hjelmeland mente det var best å ta partiet ned, og de ble enige om at det skulle gjøres senere samme dag. Ingen av dem regnet med noen øyeblikkelig fare. Vegbanen ble deretter rensket med shoveldozer som kjørte frem og tilbake 4-5 ganger. Da vegen var klar, passerte noen arbeidere til fots. Videre passerte skoledrosjen som hadde ventet på grunn av sprengningen. Etter drosjen kom så lastebilen med 8 mann på lasteplanet. Da bilen passerte overhenget, falt blokken - anslått til mellom 1 og 3 tonn - og en del mindre stein ned, knuste førerhuset og forparten av lasteplanet. To mann ble drept. Foruten Håra og Bråtveit ble flere såret, herav én dødelig. Oppsynsmann Nilsen som førte bilen, ble drept.

Jeg har ikke funnet grunnlag for å bebreide føreren av bilen noen uaktsomhet. Etter det opplyste må jeg legge til grunn at han ikke selv var på sprengningsstedet etter at siste salve var skutt. Han kjente således ikke situasjonen her da. Denne situasjon var vurdert - og funnet forsvarlig for åpning av passering på vegen - av basen som var den primært ansvarlige for skytingen og sikkerheten. Basen hadde også konferert med oppsynsmann Hjelmeland. Ingen av disse hadde funnet grunn til å sperre vegen for trafikk. Under disse forhold finner jeg det ikke uaktsomt av Nilsen når han unnlot personlig å undersøke forholdene på sprengningsstedet før han søkte å passere med bilen.

Jeg er kommet til at de inntrufne skader ikke kan sies å være voldt av motorvognen. Da bilen passerte, var vegen åpnet for

Side:881

ferdselen, gående og kjørende. Blokken som falt ned, fremtrer som den avgjørende, og praktisk sett - eneste - skadeårsak. Blokken ville knust alt der den falt enten det gjaldt bil eller annet. I forhold til bilen og kjøringen fremtrer fallet av blokken som et helt selvstendig, tilfeldig og utenfra kommende element i årsaksrekken. Førerens forhold, bilens utstyr eller manøvrering har ikke spilt og kunne heller ikke spille noen rolle for hendelsesforløpet.

Det er et bilansvar loven regulerer. Dette må forutsette at motorvognen på en eller annen måte utgjør et virkende element i hendelsesforløpet. Her har bilen spilt en passiv rolle. Skaden er voldt på bilen og dens passasjerer av blokken som falt ned. Jeg kan ikke finne det rimelig og naturlig å se det inntrufne som skader volt av bilen i lovens forstand. Jeg mener derfor at selskapet ikke er ansvarlig etter bilansvarslovens §4.

Etter det anførte mener jeg Storebrand må frifinnes.

Saken er ikke uten prinsipiell betydning for omfanget av bilansvaret og har frembudt så vidt sterke tvil at det er grunnlag for å oppheve sakens omkostninger både for lagmannsrett og Høyesterett.

Jeg stemmer for denne

dom:

Forsikringsselskapet Storebrand frifinnes.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Gundersen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Hiorthøy, Leivestad og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Per Sandvik):

Sakens faktiske bakgrunn.

Den 2. april 1962 skjedde en ulykke i Brattlandsdalen, der tre personer omkom og flere ble skadet, blant dem, saksøkerne.

På veien gjennom Brattlandsdalen foregikk det på denne tid utbedringsarbeid. Arbeidet ble forestått av ing. F. Selmer A/S. Det ble arbeidet med flere lag på forskjellige steder langs veien. Nærmest Nesflaten var man i ferd med en såkalt halvtunnel - et overheng over veien. Ved middagstid ble det skutt en salve og da man renset opp og satte en ny salve, ble det observert et fjellparti som virket utrygt. Det ble boret i den utrygge delen, og begge salvene ble fyrt av samtidig ca. kl. 16. Etter dette skuddet var det fremdeles noe utrygt fjell igjen.

Oppsynsmann Gunnar Nilsen stoppet 30-50 m fra halvtunnellen med en VW-pickup, kjennetegn 25 72 22, tilhørende firmaet F. Selmer a/s og tok med 8 arbeidere, som skulle hjem. Idet bilen passerte overhenget, som var 6-8 m høyt, falt det ned en blokk på 2-3 tonn på førerhuset og den del av lasteplanet som lå nærmest dette. En del mindre steiner falt også ned.

To av de skadede, Udmund Håra og Hallvard Bråtveit, tok ut forliksklage mot bilens forsikringsselskap, Storebrand, 14. oktober 1964.

- - -

Side:882


Saksøkerne gjør gjeldende: Ulykken er godkjent som arbeidsulykke, men yrkesskadetrygden gir ikke de skadelidte full erstatning. På grunn av regelen i yrkesskadetrygdloven §42 nr. 2 kan arbeidsgiveren, ing. F. Selmer a/s ikke saksøkes, idet politietterforskningen ikke har gitt grunn til tiltale. Skaden skyldes imidlertid ikke bare det faktum at blokken falt ned, men også at arbeiderne satt på med bilen. Det er bilen som transportmiddel som har utløst skaden. Ulykken ville ikke hendt om ikke så mange mennesker var samlet i motorvognen, det er bilen brukt som bil som har ført de skadede personer dit ulykken fant sted. Dermed er kravet til typisitet til stede i relasjon til bilansvarsl. §1 §4 og det foreligger årsakssammenheng og adekvans.

Som et subsidiært ansvarsgrunnlag anføres at det foreligger et culpaansvar for saksøkte. Det var en mulighet for at motordur og rystelse fra bilen kunne medføre at fjellet løsnet og det var derfor uaktsomt å kjøre under der av oppsynsmann Gunnar Nilsen, som kjente til faremomentet.

Saksøktes anførsler: Skaden skyldes at steinblokken falt ned. Skal Storebrand bli ansvarlig, må bilen ha vært årsak til at blokken løsnet, det er ikke ført bevis for dette. Den tilfeldighet at bilen var under overhenget idet raset gikk fører ikke forholdet under bilansvarsloven. De hensyn som ligger bak motorvognansvaret, bilens farlighet på grunn av fart, tyngde o.s.v. har her ikke vært medvirkende. Ulykken ville skjedd om man hadde kommet gående heller kjørt med kjerre.

Det bestrides at det foreligger noen uaktsomhet, dette fremgår av arbeidstilsynets rapport. Føreren, Gunnar Nilsen, ville ikke kjørt under overhenget dersom han hadde visst at det var farlig.

Retten skal bemerke: Saken er anlagt som fastsettelsessøksmål og spørsmålet er om det foreliggende skadetilfelle dekkes av bilansvaret slik dette er regulert i lov av 3/2 1961, bilansvarsloven.

Selv om det i rettspraksis er satt små krav til årsakssammenheng og adekvans, synes det i alle tilfelle å ha vært de mer typiske faremomenter ved en bil, dens tyngde, fart og innretning, som har vært medvirkende når ansvar har blitt pålagt. Bilen er i dette tilfelle riktignok brukt som transportmiddel men skaden er ikke et utslag av det farlige ved motorvogn brukt som transportmiddel. Skaden kunne like godt ha inntruffet om det var blitt brukt hest og kjerre, idet det ikke er kommet frem noe som tyder på at det er motorduren eller rystelsen oppstått ved kjøringen som har utløst raset.

Innsigelsen om uaktsomhet kan heller ikke føre frem. Skal Storebrand bli ansvarlig for førerens uaktsomhet, er det et minimumskrav at det foreligger adekvat årsakssammenheng. På dette punkt gjelder det som er sagt foran. Retten vil bemerke at det ikke foreligger noe bevis for uaktsomhet fra bilførerens side. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Kristen Syvertsen, Jonas Madsø og Helge Refsum):

- - -

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter at det var sprengt en salve tidligere på dagen, var det noe overheng som var usikkert. Samtidig som det ble boret for utvidelse, ble det derfor boret i overhenget for å sprenge bort den usikre del.

Side:883

Sprengningen for disse boringer foregikk i 1 salve ved 16-tiden. Lagbas Tillung var oppmerksom på at det etter denne salven fremdeles var en sprekk mellom en steinblokk og fjellet, og at den var noe usikker. Da underoppsynsmann Hjelmeland kom tilstede umiddelbart etter med skolebilen, som kjørte under overhenget, gjorde Tillung Hjelmeland oppmerksom på den usikre blokk, og de ble enige om å fjerne den, men ulykken skjedde før det var gjort.

Oppsynsmann Gunnar Nilsen visste om det usikre parti før siste sprengning og hadde gitt beskjed om at det skulle fjernes. Da siste salve gikk, var han et stykke unna, og Tillung har forklart at han tror at Nilsen ikke var oppmerksom på at steinblokken muligens var farlig.

Lagmannsretten antar imidlertid at det var uaktsomt av Nilsen å kjøre med arbeidsfolkene under overhenget før han hadde forvisset seg om at det var rensket tilstrekkelig etter siste salve. Nilsen var øverste oppsynsmann og var den oppsynsmann som var på stedet da arbeidet pågikk, idet Hjelmeland kom til etter siste salve var skutt.

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at det er årsakssammenheng mellom bruken av bilen og den skade Håra og Bråtveit fikk da de ble ført under den fallende steinblokk av bilen.

I innstillingen fra motorvognansvarskomiteen av 1957 sies det på side 60:

«Utkastet gir ikke - like så lite som den gjeldende norske lovbestemmelse - noen anvisning på adekvans som et ytterligere erstatningsvilkår. Det er heller ikke meningen at erstatningsplikten skal begrenses til skader som er en påregnelig følge av den enkelte motorvogns forhold eller bruk (jfr. hrd. i Rt-1937-228 og 1949 109). Men likevel må det i samsvar med alminnelige rettsgrunnsetninger settes en eller annen grense i den fysiske - og psykiske - årsaksrekke som motorvognens bruk eller tilstand utløser. Erstatningsplikten bør ikke omfatte skadefølger som er uten noen naturlig eller rimelig årsakssammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold.»

Det er en ganske nær sammenheng mellom bruk av motorvogn og skade ved steinsprang, da bilene ofte må kjøre på steder hvor det kan være fare for steinsprang på grunn av veiarbeide som utføres nettopp av hensyn til biltrafikken. På grunn av bilens fart og at bilene oftest er lukket vil føreren og de andre i bilen ofte ha mindre sjanse til å oppdage steder hvor det er fare for steinsprang, unngå stedene og foreta seg noe for å komme unna et steinsprang. På den annen side vil bilen av og til også kunne beskytte dem mot mindre steinsprang. Alt i alt finner lagmannsretten at det er meget som taler for at skade ved steinsprang som følge av veiarbeide har en slik naturlig sammenheng med motorvognens tilstand, egenskaper eller andre forhold, som det som motorvognansvarskomiteen har forutsatt som vilkår for erstatning, i det det forsåvidt ikke kan ansees for avgjørende om lignende skader kan oppstå ved bruk av andre kjøretøyer, jfr. voldgiftsdom avsagt av professor Andenæs 2/2 1952, inntatt i Autotariff-foreningens domssamling nr. 3 66 nr. 93. I dom av 23/3 1953 av Hardanger herredsrett, inntatt i ovennevnte domssamling 65 nr. 91, ble det ikke tilkjent erstatning for skade ved steinsprang.

Uten å ta standpunkt til hvordan spørsmålet ellers må løses finner

Side:884

lagmannsretten under tvil at i det foreliggende tilfelle, hvor bilens sjåfør ved anledningen, Gunnar Nilsen, hadde ført bilen med arbeidsfolk under et overheng som han burde ha visst var farlig og som foranlediget skaden, er det så nær sammenheng mellom bruken av vognen og skaden at denne går inn under trafikkforsikringen som er omhandlet i bilansvarsloven §4, og som i det foreliggende tilfelle påligger Storebrand.

De ankende vil således få medhold i sin påstand, idet bemerkes at påstanden forståes slik at de kun skal ha erstatning hos Storebrand hvis de har lidt noen skade utover den som dekkes endelig av yrkesskadetrygden. - - -