Rt-1969-12
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1969-01-11 |
| Publisert: | Rt-1969-12 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1/1969 |
| Parter: | Staten ved Samferdselsdepartementet som hjelpeintervenient for Åsnes kommune (advokat Eilert Stang Lund - til prøve) mot Knut Vester m.fl. (høyesterettsadvokat Arne Eftestøl). |
| Forfatter: | Nygaard, Ryssdal, Blom, Anker, Bahr |
| Lovhenvisninger: | Veiloven (1912) §22, Tvistemålsloven (1915) §386, §75, §79, Skjønnsprosessloven (1917) §2, §38, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50 |
Dommer Nygaard: Den 7. november 1963 ble det av lensmannen i Åsnes avhjemlet skjønn i anledning av ervervelse av grunn m.v. til utvidelse og omlegging av riksvei 80 - nå riksvei 3 - på strekningen Konglebekk til Haslemo militærleir. Skjønnet var begjært av Asnes kommune i henhold til §22 i veiloven av 21. juni 1912.
Både kommunen og de fleste av grunneierne begjærte overskjønn ved Solør herredsrett. En del av overskjønnet ble avhjemlet den 2. juli 1965, og resten den 23. desember 1965. Under overskjønnet ble det bl.a. av 4 grunneiere - Knut Vester, Nelius Ek, Paul Hagen og Ingvald Husom - påstått at det offentlige skulle pålegges å overta vedlikehold og snebrøyting av en «boligvei». Denne veien var anlagt for veivesenets regning parallelt med riksveien slik at de 4 eiendommene på den måten fikk felles avkjøringsvei med to utløp i riksveien i stedet for de 4 særskilte
Side:13
avkjørsler som ble nedlagt i forbindelse med utvidelsen av veien på denne strekningen. Subsidiært ble det påstått at det offentlige skulle betale erstatning til disse grunneierne for ulemper ved snebrøyting og vedlikehold av boligveien. Overskjønnsretten fant at det ikke var hjemmel for å pålegge det offentlige vedlikeholdet og snebrøytingen av veien, men at grunneierne hadde krav på erstatning. Erstatningen ble satt til et samlet beløp stort kr. 4.000 for vedlikeholdet og kr. 4.000 for brøytingen.
Åsnes kommune påanket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett idet det bl.a. ble gjort gjeldende at det ikke skulle ha vært tilkjent erstatning for vedlikehold og brøyting av boligveien. Lagmannsretten som ble satt med 2 domsmenn av det alminnelige utvalg, avsa dom i saken den 28. juni 1967. Ved dommen ble overskjønnet stadfestet bl.a. når det gjaldt erstatningene vedkommende boligveien, mens saksomkostninger for lagmannsretten ikke ble tilkjent.
Staten ved Samferdselsdepartementet har som hjelpeintervenient for Åsnes kommune påanket lagmannsrettens dom for så vidt angår erstatningene vedkommende boligveien. Begrunnelsen for at staten her opptrer som hjelpeintervenient etter reglene i tvistemålslovens §75 jfr. §79 fremgår av ankeerklæringen der det heter: «Saksøker ved underskjønnet og overskjønnet samt ankende part for lagmannsretten var Åsnes kommune. Skjønnene gjelder ekspropriasjon av grunn til utbedring av stamveg (riksveg) innen Åsnes kommune, og det var på den tid underskjønnet ble begjært, 5. juli 1962, i samsvar med gjeldende praksis at kommunen skulle bekoste grunnervervelser til riksveger. Etter den nye veglovs ikrafttreden 1. januar 1964 er det imidlertid staten som skal bære utgiftene ved grunnervervelse til riksveger. Dette gjelder også i det foreliggende tilfelle. Det er da i realiteten staten som er ekspropriant og interessert i sakens utfall. På denne bakgrunn ønsker staten å intervenere i saken ved denne ankeerklæring, jfr. rettergangslovens §75, jfr. §79.» Ankemotpartene har ikke gjort noen innvending mot at staten nå opptrer som hjelpeintervenient.
Anken gjelder lovanvendelsen. Det er - hevdes det - uriktig når overskjønnsretten synes å ha lagt til grunn at det foreligger årsakssammenheng mellom selve ekspropriasjonsinngrepet - avståelsen av grunn m.v. til utvidelsen av riksveien - og ulempene vedkommende vedlikehold og brøyting av boligveien. Erstatning for disse ulempene kan således ikke kreves på grunnlag av alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Fra statens side er det på dette punkt vist til begrunnelsen i lagmannsrettens dom og til en rekke rettsavgjørelser, særlig Høyesteretts dom i Rt-1967-1365 flg. Det fremgår ikke klart av overskjønnsrettens begrunnelse om retten har ment at grunneierne i dette tilfelle hadde fått rettigheter til private avkjørsler fra riksveien slik at de av den grunn har krav på erstatning for inngrepet. Men dersom skjønnsgrunnene forstås på denne måten, er lovanvendelsen også for så vidt uriktig. Staten har for Høyesterett godtatt at de
Side:14
4 grunneiere skal stå i samme stilling når det gjelder tillatelsene til avkjørslene. Men det bestrides fra statens side at det her mellom veivesenet og grunneierne er inngått noen avtale som gir grunneierne rett til å beholde avkjørslene. Tillatelsene må ses som «begunstigende forvaltningsakter». Når trafikkforholdene på riksveien hadde endret seg vesentlig, måtte veivesenet kunne treffe bestemmelse om å nedlegge avkjørslene uten at grunneierne av den grunn kan kreve erstatning. Ulempene vedkommende boligveien er nemlig - hevdes det - ikke av den karakter at erstatning kan kreves. Også på dette punkt er det vist til en rekke rettsavgjørelser og særlig til den nevnte dom i Rt-1967-1365 flg. Fra statens side er det nedlagt slik påstand: «1. Solør herredsretts overskjønn av 23. desember 1965 oppheves forsåvidt gjelder erstatningsfastsettelsene under posten «boligvegen» og hjemvises for dette punkts vedkommende til ny behandling ved herredsretten. 2. Staten ved Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett. Åsnes kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Ankemotpartene har fått bevilling til fri sakførsel for Høyesterett. De har gjort gjeldende at erstatningskravet i dette tilfelle har hjemmel i alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler. Det foreligger nemlig etter deres oppfatning årsakssammenheng mellom grunnavståelsene og ulempene vedkommende boligveien. Videre hevdes det at det offentlige ikke uten å betale erstatning for ulempene kan foreta slike inngrep i atkomsten til eiendommene som her er gjort. Disse inngrepene har medført vesentlige ulemper for ankemotpartene som i lengre tid har regnet med at de hadde lovlige avkjørsler som ikke kunne fratas dem. Ved vurderingen av ulempenes art og omfang kan man ikke bare ta hensyn til de erstatningsbeløp som ble fastsatt ved overskjønnet. Det må også bl.a. tas hensyn til selve eiendommenes verdi og til at ankemotpartene bare har beskjeden inntekt og formue. Ellers er det fra ankemotpartenes side særlig fremholdt at de hadde fått tillatelser av veivesenet til å anlegge de private avkjørsler. Hva enten man bygger på at det her foreligger avtaler med veivesenet eller «begunstigende forvaltningsakter», må ankemotpartene ha krav på erstatning når avkjørslene blir nedlagt. Det er også bl.a. gjort gjeldende at det i punkt 6 i det skjema for grunneiererklæring som dengang ble brukt, ikke var nevnt noe om adgang til å påby flytning av avkjørselen til et annet sted. Når skjemaet senere ble endret på dette punkt, må det ses som et uttrykk for at veivesenet før endringene var av den oppfatning at det ikke var adgang til å påby flytning. Ellers er det fra ankemotpartenes side bl.a. fremholdt at dommen i Rt-1967-1365 flg. ikke er avgjørende i dette tilfelle. Ankemotpartene har nedlagt slik påstand: «1. Overskjønnet stadfestes. 2. Subsidiært: For det tilfelle at skjønnet oppheves begjæres det hjemvist til overskjønnsretten til ny behandling.»
For øvrig fremgår saksforholdet og partenes anførsler av begrunnelsen for overskjønnet og av lagmannsrettens
Side:15
domsgrunner. For Høyesterett er bl.a. fremlagt en del fotografier, karter og planer. Videre er som nye dokumenter fremlagt de skjemaer som i tiden fra 1935 til 1960 har vært brukt når det gjelder tillatelser til å legge private avkjørsler fra riksvei. Det har vært holdt bevisopptak ved Solør herredsrett og ved Hamar byrett. Under disse bevisopptakene ble det gitt forklaringer av 3 ankemotparter og av 2 vitner, nemlig veioppsynsmann Thorvald Flenmoren og veisjef Arne Tronstad.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Overskjønnsretten har begrunnet avgjørelsen av kravet om erstatning for ulemper vedkommende boligveien på følgende måte: «Imidlertid finner retten at de saksøkte har krav på å få erstatning for vedlikeholdet og snøbrøytingen. Boligvegen er et ledd i ombyggingen av riksvegen, men dens framtidige vedlikehold og brøyting må bekostes av de grunneiere som har fått sine avkjørsler flyttet fra riksvegen til boligvegen. Dette betyr i nærværende sak et så radikalt inngrep og medfører så stort tap og ulempe for den enkelte grunneier, at retten finner at inngrepet er av ekspropriasjonsartet natur.» Skjønnsgrunnene er knappe på dette punkt, særlig når det gjelder de faktiske omstendigheter som ligger til grunn for rettens vurdering av inngrepet. Det er imidlertid ikke gjort til ankegrunn at det foreligger feil ved overskjønnsrettens saksbehandling, og jeg kan ikke se at det for Høyesterett er grunn til å oppheve skjønnet av eget tiltak. Når jeg tar hensyn til det som i skjønnsforutsetningene er uttalt om boligveien, jfr. også den avkjørselsplan som dengang var fremlagt, finner jeg nemlig at det i overskjønnet er gitt en slik redegjørelse for de faktiske forhold vedkommende denne veien at det foreligger tilstrekkelig materiale til å prøve anken over lovanvendelsen.
Jeg nevner videre at det ikke av skjønnsgrunnene fremgår klart hvilke rettsregler overskjønnsretten har anvendt når den er kommet til at inngrepet er «av ekspropriasjonsartet natur» slik at grunneierne har krav på erstatning. Som det fremgår av lagmannsrettens domsgrunner, har lagmannsretten behandlet både spørsmålet om inngrepet er en følge av grunnavståelsen og om grunneierne ved tillatelsene til private avkjørsler har fått en «særrett» som fører til erstatning i dette tilfelle. Ingen av partene har gjort gjeldende at lagmannsretten for så vidt har overskredet sin kompetanse som ankedomstol i skjønnssaker, jfr. skjønnslovens §38. Idet jeg også tar hensyn til at grunneiererklæringene er nevnt i skjønnsgrunnene, finner jeg at Høyesterett under de foreliggende omstendigheter må kunne prøve lovanvendelsen i samme utstrekning som lagmannsretten har gjort det.
Jeg behandler først spørsmålet om ankemotpartene på grunnlag av vanlige ekspropriasjonsrettslige regler har krav på erstatning for ulempene vedkommende boligveien. Det som her blir avgjørende er om selve ekspropriasjonen av grunn til utvidelse av riksveien har ført til disse faktiske ulemper på de gjenværende deler av eiendommene. Etter min mening foreligger det
Side:16
ikke noen slik årsakssammenheng mellom grunnavståelsene og ulempene vedkommende boligveien at ankemotpartene på dette grunnlag kan kreve erstatning. Jeg er for så vidt i det vesentlige enig med lagmannsretten og kan også slutte meg til de betraktninger som på dette punkt ligger til grunn for Høyesteretts dom i Rt-1967-1365 flg. - jeg viser til førstvoterendes bemerkninger på 1367-68. Ved behandlingen av dette spørsmålet er det således uten betydning at også erstatningskrav vedkommende boligveien etter skjønnsforutsetningene ved overskjønnet skulle behandles og avgjøres i skjønnssaken. Når det gjelder spørsmålet om årsakssammenhengen, er det riktignok så at utvidelsen av riksveien har medført at de gamle private avkjørsler ble nedlagt. Men - som nevnt av lagmannsretten - var det også etter grunnavståelsene rent teknisk ikke noe til hinder for å legge nye avkjørsler fra riksveien til de enkelte eiendommer. Jeg finner videre grunn til å peke på at etter det som veisjef Tronstad har forklart under bevisopptaket, ble utvidelsen dels foretatt på den vestlige og dels på den østlige side av riksveien der ankemotpartenes eiendommer ligger. Etter min mening står således ankemotpartene ikke i noen annen og bedre erstatningsrettslig stilling fordi det er ekspropriert grunn fra deres eiendommer til veiutvidelsen. Deres rettsstilling må derfor bli den samme som for de grunneiere som blir fratatt sine private avkjørsler uten noen avståelse av grunn.
Spørsmålet blir så om ankemotpartenes erstatningskrav kan bygges på annet grunnlag.
Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til om bestemmelsene i den gamle veilov av 21. juni 1912 eller reglene i den nye veilov av 21. juni 1963 skal anvendes i den foreliggende sak, jfr. overgangsbestemmelsene i kgl. res. av 25. oktober 1963 II punkt 6 siste ledd. Den gamle veilov hadde ikke noen bestemmelser om erstatning ved flytning eller endring av private avkjørsler, og den nye veilov har heller ikke regler som kan anvendes i den foreliggende sak, jfr. førstvoterendes uttalelser om lovens §41 på 1367 i den tidligere nevnte sak i Rt-1967-1365 flg.
Når det gjelder de tillatelser som veivesenet i dette tilfelle har gitt til å legge private avkjørsler fra riksveien, viser jeg til fremstillingen i lagmannsrettens domsgrunner. To av grunneierne - Knut Vester og Nelius Ek - fikk i 1946 slike tillatelser. Som jeg allerede har nevnt, har staten under sakens behandling for Høyesterett godtatt at de to andre grunneiere - Paul Hagen og Ingvald Husom - i denne saken behandles som om de hadde fått tillatelser før 1953. Etter det skjema som før 1953 ble brukt i slike tilfelle - skjema nr. 67 b -, ble tillatelsen gitt på en rekke vilkår som var vedtatt i en erklæring fra grunneieren. I punkt 6 i disse vilkårene heter det: «Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørselen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby.» Lagmannsretten har lagt til grunn at hver grunneier ved erklæringen og tillatelsen har fått «en
Side:17
særrett til å ha avkjørsel på det sted hvor samtykket ble gitt - - -.» Så vidt jeg forstår, bygger lagmannsretten på at det her var inngått en avtale som gikk ut på at grunneierne hadde «en varig rett til å beholde avkjørselen» således at veivesenet ikke kunne treffe bestemmelse om å flytte avkjørslene til et annet sted uten å betale erstatning. Det er også mulig at lagmannsretten har bygget på at veivesenet i ethvert fall hadde opptrådt på en slik måte at eierne hadde grunn til å gå ut fra at det forelå avtale om særrett. Jeg finner imidlertid at et erstatningskrav fra grunneierne ikke kan bygges på et slikt grunnlag i dette tilfelle. Det er riktignok så at en grunneier ved avtale, hevd eller på annen måte kan ha fått en rett til avkjørsel som veivesenet ikke kan frata ham uten erstatning. Men noen bruksrett av denne privatrettslige karakter foreligger etter min mening ikke i dette tilfelle. Jeg finner at det riktige synspunkt må være at det her dreier seg om forvaltningsmessige tillatelser gitt på visse vilkår som er vedtatt av grunneierne. Det er klart at en slik tillatelse ikke uten videre kan tilbakekalles eller omgjøres av veimyndighetene. Men i den foreliggende sak må jeg legge til grunn at trafikkforholdene på riksveien hadde endret seg vesentlig i tiden etter at tillatelsene ble gitt. Det er den sterke økning i trafikken på riksveien som i dette tilfelle har gjort det nødvendig å nedlegge de private avkjørsler. Når det gjelder erstatningsspørsmålet, peker jeg på at veivesenet har dekket samtlige utgifter til grunn og opparbeidelse av boligveien. Ulempene for grunneierne gjelder således bare de økte utgifter til vedlikehold og snebrøyting av denne veien, som har en samlet lengde av ca. 450 meter. Etter min mening er ulempene for grunneierne i dette tilfelle ikke av en slik art eller av et slikt omfang at det er grunnlag for erstatningsplikt. Jeg kan her vise til førstvoterendes uttalelser i Rt-1967-1365 på side 1368-69. Denne saken har i det hele vesentlige likhetspunkter med den som nå foreligger til avgjørelse. Heller ikke i dette tilfelle er således grunneierne etter min mening påført andre eller større ulemper enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i.
Ankemotpartene har fremholdt at det i punkt 6 i det skjema som ble brukt før 1953, ikke var tatt inn noen bestemmelse om adgang for veivesenet til å påby flytning av avkjørselen til et annet sted, ved samme eller annen vei. Men det fremgår av skjemaet at punkt 6 etter ordlyden dengang gjaldt en forpliktelse for eieren til «på egen kostnad» å foreta de endringer med avkjørselen som veivesenet måtte finne det nødvendig å påby. Som jeg allerede har nevnt, er forholdet i dette tilfelle at boligveien er anlagt for veivesenets regning. Selv om jeg tar hensyn til de endringer i skjemaet som er foretatt etter 1953, kan jeg under disse omstendigheter ikke se at formuleringen av punkt 6 har noen betydning for avgjørelsen av det erstatningskrav som det her dreier seg om.
Det blir således mitt resultat at overskjønnsrettens lovanvendelse er uriktig når den er kommet til at grunneierne har
Side:18
krav på erstatning for ulempene vedkommende boligveien. Overskjønnet må derfor oppheves på dette punkt. Dette innebærer at lagmannsrettens dom for så vidt den er påanket, ikke lenger står ved makt, men jeg anser det ikke nødvendig å ta med noe om det i dommen.
Når overskjønnet på dette punkt oppheves på grunn av uriktig lovanvendelse, finner jeg at påstanden om hjemvisning av saken ikke kan tas til følge, jfr. tvistemålslovens §386 annet ledd og skjønnslovens §2.
Da saken gjelder rettsspørsmål av prinsipiell interesse, finner jeg at kommunen ikke bør tilkjennes saksomkostninger ved lagmannsretten og at staten ikke bør tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg stemmer for denne dom:
Overskjønnet oppheves for så vidt angår erstatningene vedkommende boligveien.
Påstanden om hjemvisning av saken tas ikke til følge.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Ryssdal: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Blom, Anker og Bahr: Likeså.
Av overskjønnet 2. juli 1965 (sorenskriver Finn Palmstrøm med skjønnsmenn): - - -
Etter dette legger skjønnsretten sådanne generelle skjønnsforutsetninger til grunn:
1. Ekspropriasjonen gjelder grunn m.m. til utbygging av riksveganlegget Kongsvinger-Elverum på strekningen Konglebekk-Haslemo militærieir i Åsnes og Våler herreder i henhold til veglovens §50 og fremlagt plan. - - -
8. Vegvesenet anlegger og bekoster alle avkjørsler innenfor det eksproprierte område iflg. den fremlagte avkjørseisplan av 16/7 1963 for parsellen innen Våler og av 17/6 1964 for parsellen innen Åsnes. Avkjørsler (herunder også fotgjengeradkomster) er ikke tillatt andre steder enn vist i denne plan. Avkjørselstillatelsen forutsettes knyttet til en bestemt bruk, således vil en avkjørsel til jord- og skogbruksmessig utnyttelse av en eiendom ikke gi rett til ferdsel for annet formål. Bruken av avkjørselen kan heller ikke utvides ved f.eks. utparsellering. - - -
For nedennevnte takstnummere 16-20 inkl. gjelder følgende særskjønnsforutsetninger:
Vegvesenet har bygget ny veg for disse. Vegen blir Åsnes kommunes eiendom. Kommunen overtar ingen plikt til vedlikehold hverken sommer eller vinter. Vegen skal stå åpen til benyttelse til enhver som er villig til å delta i vedlikeholdet.
Side:19
Av overskjønnet 23. desember 1965 (sorenskriver Finn Palmstrøm med skjønnsmenn):
For nedenstående takstnummeres vedkommende er det ved det fortsatte vegoverskjønn krevet ytterligere erstatning således som følger: - - -
2. Avkjørselspørsmålet. - - -
Retten finner at de saksøkte har krav på erstatning for rådighetsinnskrenkninger som følge av byggegrenser og frisiktsområder samt tapt eller endret avkjørsel i de tilfeller hvor rådighetsinnskrenkningene for grunneieren betyr et inngrep av så radikal karakter og med så betydelig ulempe og tap til følge, at inngrepet finnes å være av ekspropriasjonsartet karakter. I de tilfelle skjønnsretten har funnet at inngrepet er av sådan karakter, er det under de enkelte takstnumre gitt grunneieren erstatning for inngrepet.
Skjønnsretten finner at det ikke er hjemmel for å pålegge det offentlige det framtidige vedlikehold, inklusive snøbrøyting av boligvegen. Imidlertid finner retten at de saksøkte har krav på å få erstatning for vedlikeholdet (se sitat i Høyesteretts dom). - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Hans Østgaard, Erling Haugen og Karl Lous med domsmenn):
- - -
Lagmannsretten skal bemerke:
Overskjønnsretten har tilkjent erstatning for «tapt eller endret avkjørsel i de tilfeller hvor rådighetsinnskrenkningene for grunneieren betyr et inngrep av så radikal karakter og med så betydelig ulempe og tap til følge at inngrepet finnes å være av ekspropriasjonsartet karakter».
Dette kan innebære at erstatning er tilkjent fordi inngrepet er en følge av ekspropriasjonen. For at dette kan være tilfelle antar man at endringen må ha sin årsak i de ved ekspropriasjonen gjennomførte rettighetsavståelser. Dette er ikke tilfelle i den foreliggende sak, idet det rent teknisk er mulig å bygge nye avkjørsler direkte til riksveien også etter ekspropriasjonen. Etter de foreliggende opplysninger mener lagmannsretten at det ikke er naturlig å se endringene i avkjørselsforholdene som forårsaket av de grunnavståelser som her er gjennomført til utvidelse av riksveien, slik at denne årsakssammenheng kan komme i betraktning som mulig grunnlag for tilkjennelse av erstatning. Det rent formelle at endringene av avkjørselsforholdene er tatt opp i forbindelse med ekspropriasjonssaken, omhandlet i skjønnsforutsetningene og behandlet i ekspropriasjonssaken antas ikke å være avgjørende.
Etter det foreliggende antar lagmannsretten at Åsnes kommune har ment å kreve avkjørslene flyttet i medhold av veglovens §41. Under denne forutsetning må det undersøkes om de respektive grunneiere har ervervet en særrett til direkte avkjørsel til riksveien fra sine respektive eiendommer, - noe man skal komme nærmere tilbake til nedenfor under de enkelte takstnr. - og om det danner grunnlag for tilkjennelse av erstatning hvis avkjørselen flyttes. Etter åstedsbefaringen og den øvrige bevisførsel under ankeforhandlingen, mener lagmannsretten å ha grunnlag for å prøve overskjønnets rettsanvendelse på dette faktum. - - -
Side:20
II Boligvegen.
Knut Vester, Nelius Ek, Paul Hagen og Ingvald Husom har etter krigen bygget hus ved siden av hverandre på østsiden av riksveien. opprinnelig hadde alle 4 hver sin avkjørsel fra riksveien med stikkvei frem til vedkommende hus. Ved veiutvidelsen mistet de avkjørslene. I steden fikk de sin adkomst til riksveien ved en boligvei som vegvesenet bygget, og som tilhører Åsnes kommune. Kommunen overtok ingen plikt til vedlikehold verken sommer eller vinter, og som det fremgår av det som foran er sitert fra overskjønnsrettens grunner ble de 4 huseiere tilkjent erstatning for vedlikehold og brøyting med tilsammen kr. 8.000,-.
Den tidligere veilov hadde ingen bestemmelse om avkjørsler. Ordningen som ble praktisert var at samtykket til privat avkjørsel fra riksvei ble gitt på vilkår fastsatt av vegdirektøren. Den som fikk innvilget søknad om slik avkjørsel, måtte underskrive en erklæring om at han vedtok de fastsatte vilkår som ble gjengitt i skjemaet, og dette ble tinglyst på vedkommende eiendom. Både Knut Vester, som bygget i 1945 og Nelius Ek, som bygget i 1946, har underskrevet erklæring som nevnt. I det skjema som da ble benyttet, har punkt 6 interesse for denne sak. Der heter det: «Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørselen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby.»
Paul Hagen bygget sitt hus i 1949. I forbindelse med byggingen var han etter sin partsforklaring flere ganger i forbindelse med veioppsynsmannen for vedkommende strekning på riksveien. Herunder ble også spørsmålet om avkjørsel berørt, og det var snakk om et skjema som skulle utfylles. Veioppsynsmannen uttalte imidlertid at det ikke var så nøye fordi veien gikk så rett, og det ble aldri søkt om noen avkjørsel.
I 1954 bygget Ingvald Husom hus og avkjørsel. Det er ikke klart om han var i forbindelse med noen av vegvesenets tjenestemenn under utførelsen av arbeidene, men det er på det rene at han ikke har underskrevet erklæringen med vilkår for avkjørsel.
Vilkårene for avkjørsel var for øvrig blitt endret i 1953. Det het da at eieren vedtok de vilkår som var fastsatt «med de endringer som senere måtte bli fastsatt.» Punkt 6 hadde fått denne form: «Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørselen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby - eventuelt flytte den til anvist sted.»
Det nye skjema ble sendt ut med vegdirektørens rundskriv av 7. mars 1953. Om nevnte endring het det her:
«Det er tatt uttrykkelig forbehold om adgang for vegvesenet til å fastsette endringer i vilkårene», og «Punkt 6 hjemler adgang til å påby avkjørsel flyttet til anvist sted. Dette kan jo bli aktuelt om trafikkforholdene forandrer seg og også f.eks. ved anordning av såkalte fasadefrie veier».
I 1957 fikk vilkårene punkt 6 dette tillegg «(ved samme eller annen veg)».
Som hjemmel for flyttingen henviser kommunen til vegloven av 21. juni 1963 §41 hvoretter vegsjefen kan påby avkjørsler flyttet eller endret, eller avgrense eller nekte bruken av en slik avkjørsel. Etter §41, 3. ledd, kan det ikke kreves vederlag for omkostninger til flytting eller
Side:21
endring, hvis vegvesenet lar bygge ny avkjørsel til avløsning av den tidligere.
Etter kommunens oppfatning lovfester veglovens §41 den rett som også tidligere var gjeldende. Ingen har noe krav på å få komme inn på riksveien på noe bestemt sted, hevdes det, og de tidligere erklæringer kan ikke sees som noen privatrettslig avtale mellom vegmyndighetene og dem som får avkjørsel. Å gi samtykke til avkjørsel er en avgjørelse av forvaltningsmessig karakter som må kunne endres når trafikkforholdene tilsier det. Den som har fått samtykke til avkjørsel, har ikke fått grunnlovbeskyttet rett som ikke ved lov kan fratas ham uten erstatning. Det hevdes for så vidt også at «endringen» i det tidligere erklæringsskjemas punkt 6 omfatter flytting av vedkommende avkjørsel.
Lagmannsretten kan ikke anta at kommunens oppfatning er riktig, og finner ikke støtte for den i det foreliggende materiale.
At «endringer i avkjørselen» også skal omfatte flytting av avkjørsel til et annet sted, er i seg selv ikke naturlig språkbruk, og den gjengitte begrunnelse for omredigeringen av erklæringsformularet i 1953 tyder på at heller ikke vegdirektøren har ment at man tidligere hadde hjemmel for flytting.
Heller ikke veglovkomitéen synes å være av samme oppfatning som kommunen. I innstillingen side 92, annen spalte siste avsnitt, sier den nemlig at de nye lovbestemmelser for bygging og vedlikehold av avkjørsler trer istedenfor de tidligere tinglyste erklæringer. Det heter videre: «Det er forutsetningen at reglene ikke bare skal tre istedenfor fremtidige erklæringer, men også skal gjøre de eldre, tinglyste erklæringer overflødige. Nærmere bestemt vil da dette for de sistnevnte erklæringers vedkommende ha betydning for vilkårene om vedlikehold (og tildels for plasering, idet den senest fastsatte form for skjema 67 forbeholder adgang til flytting.)»
Lagmannsretten kan ikke være enig i at samtykkene til avkjørslene kan tilbakekalles uansett de tinglyste erklæringer fordi samtykkene var avgjørelser av forvaltningsmessig karakter. Når den enkelte fikk samtykke til avkjørsel og samtidig ga skriftlig erklæring om at han godtok vilkårene for avkjørselen, måtte det for ham fortone seg som en avtale hvoretter han hadde en varig rett til å beholde avkjørselen. Det kunne også være at han i tillit til den formodede avtale bygget forholdsvis kostbar vei- og innkjøringsanlegg som ville bli mere eller mindre verdiløse hvis avkjørselen ble flyttet. Endelig var han nødt til å godta de trykte betingelsene dersom han ville ha avkjørsel, og hvis erklæringen viser seg å være ufullstendig eller uheldig, må det gå ut over vegmyndighetene som har formulert den.
Lagmannsretten legger derfor til grunn at Knut Vester og Nelius Ek ved erklæringene har fått en særrett til å ha avkjørsel på det sted hvor samtykket ble gitt i 1946. Videre finner lagmannsretten at også Paul Hagen har fått en slik rett. Riktignok kan han ikke påberope seg noe direkte samtykke eller noen utfylt erklæring, men i byggetiden var han i stadig kontakt med vedkommende veioppsynsmann, og når denne ikke veiledet ham med hensyn til søknad og heller ikke oppfordret ham til å søke, men tvert om ga uttrykk for at det ikke hastet, bør det lede til at Hagen ikke stilles i dårligere stilling enn om han hadde søkt. Det er ikke
Side:22
grunn til å tvile på at han i såfall ville ha fått samtykke på samme vilkår som Vester og Ek.
Annerledes kan saken stille seg for Ingvald Husom. Han har ikke kunnet være til stede under ankeforhandlingen, og det er derfor ikke opplyst hvilken forbindelse han har hatt med vegvesenet i byggetiden. På den tid var det dessuten kommet endringer i erklæringsskjemaet slik at vegvesenet forbeholdt seg rett til flytting m.v. Hadde han søkt, er det rimelig å tro at han ville ha fått tillatelse på de nye vilkår. Alene den omstendighet at han ikke har søkt, kan imidlertid ikke stille ham i en bedre stilling enn om han har søkt, og på grunnlag av det foreliggende kan lagmannsretten ikke fastslå at han har en særrett til avkjørsel som betinger erstatning ved flytting.
Husom er imidlertid bare for en kortere strekning avhengig av boligvegen, og det er ikke sannsynlig at erstatningen, som er fastsatt samlet for alle 4 huseiere, ville ha blitt stort mindre om han ikke hadde fått noe. Prosessfullmektigene har dessuten i sin alminnelighet uttalt at alle parter ønsker å bli ferdig med saken snarest mulig, og det har også betydning for spørsmålet om anvendelse av rettsmidler at skjønnet ikke blir opphevet.
Alt i alt finner lagmannsretten derfor at overskjønnet bør stadfestes for de 4 huseiere. - - -