Rt-1967-1365

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-11-17
Publisert:	Rt-1967-1365
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 111B/1967
Parter:	Nils Martinsen m.fl. (høyesterettsadvokat Erik Bryn) mot staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Jørgen Wilberg).
Forfatter:	Gaarder, Leivestad, Gundersen, Anker, Berger
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814), Bygningsloven (1924) §66, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§39, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§40, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§41, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§42, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§43, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3

Dommer Gaarder: I forbindelse med utviding m.v. av den nåværende riksvei 4 mellom Gjøvik og Lillehammer besluttet Vegvesenet at en del private avkjøringer på strekningen Liermarka-Fjordheim skulle nedlegges. I stedet ble det til bruk for dem som benyttet disse avkjøringer, av Vegvesenet anlagt to «samleveier» med forbindelse til de enkelte bolighus. Av samleveiene munnet den ene ut i riksveien og den annen i den tilstøtende fylkesvei. Vegvesenet har bekostet disse to samleveier og deres forbindelse med det offentlige veinett, men har avslått å betale erstatning for vedlikehold og brøyting av dem. Ved overskjønn med særskilt oppnevnt skjønnsbestyrer og skjønnsmenn, sluttet på Lillehammer 26. mai 1966, ble imidlertid erstatning for «vedlikehold og brøyting av lokalvei» fastsatt for de eiere og festere av boligtomter som hadde fått sine gamle atkomster til riksveien nedlagt og blitt henvist til å bruke de nye samleveier. Erstatningene ble fastsatt slik:

«Takst nr. 302, Kjennerud, tomtefeste under gnr. 193 bnr. 1 i Gjøvik, fester Nils Martinsen, bl.a. erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 3.000,-».

Takst nr. 303, Solvang, tomtefeste under gnr. 193 bnr. 1 i Gjøvik, fester Reidar Bergum, bl.a. erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 3.000,-».

Takst nr. 303 B, Mjøsheim, tomtefeste under gnr. 193 bnr. 1 i Gjøvik, fester Sverre Granum, bl.a. erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 1.800,-».

Takst nr. 304, Eng, tomtefeste under gnr. 193 bnr. 1 i Gjøvik, fester Sigurd Skogstad, bl.a. erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 1.800,-».

Takst nr. 315, Skogstad, gnr. 187 bnr. 16 i Gjøvik, eier Edvin Skogstad, erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 2.100,-».

Takst nr. 316, Rudi, gnr. 187 bnr. 21 i Gjøvik, eier Rolf Vindfallet, erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 2.100,-».

Takst nr. 317, Vikhaug, gnr. 187 bnr. 20 i Gjøvik, eier Ottar Lyshaug, erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 700,-».

Side:1366

Takst nr. 318, Snekkersveen, gnr. 187 bnr. 14 i Gjøvik, eier Sverre Nyhus, erstatning for «Vedlikehold og brøyting av lokalvei kr. 2.100,-».»

Statens vegvesen påanket overskjønnet til Eidsivating lagmannsrett for så vidt disse erstatninger angår. Lagmannsretten avsa dom i saken 17. august 1966 med denne domsslutning:

«- - -

II. For så vidt angår takst nr. 302, fester Nils Martinsen, nr. 303, fester Reidar Bergum, nr. 303 B, fester Sverre Granum, nr. 304, fester Sigurd Skogstad, nr. 315, eier Edvin Skogstad, nr. 316, eier Rolf Vindfallet, nr. 317, eier Ottar Lyshaug, og nr. 318, eier Sverre Nyhus, oppheves overskjønnet for så vidt det er påanket.

Sakskostnader tilkjennes ikke.»

Om saksforholdet henvises for øvrig til overskjønnets og lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.

De grunneiere og festere som er nevnt i lagmannsrettens domsslutning har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett med unntak av eieren av takstnr. 317, Ottar Lyshaug. Denne har overdratt sin eiendom til Edvin Skogstad, som fra før eide takst nr. 315, og som har trådt inn i saken for Ottar Lyshaugs tidligere eiendom. De ankende mener det er feil både i lagmannsrettens saksbehandling og i dens rettsanvendelse. Når det gjelder saksbehandlingen, var det etter de ankendes mening uriktig av lagmannsretten at den her har gått utenfor de anførsler ankemotparten reiste som grunnlag for ikke å ville yte erstatning, og har drøftet den rettslige bakgrunn for de enkelte avkjørsler som er omhandlet i saken. Grunneierne hadde ingen oppfordring eller grunn til å gå inn på spørsmålet om hjemmel etter det opplegg Vegvesenet hadde gitt. Lagmannsretten synes feilaktig å bygge på at man her stod overfor ulovlige, ikke godtatte avkjørsler til riksveien, mens det i virkeligheten gjelder bestående, lovlig etablerte forhold. Når det gjelder rettsanvendelsen, er det feil når lagmannsretten ser de enkelte avkjørsler som en allemannsrett. Avkjørselen er i tilfelle en særrett for den enkelte eiendom, men synspunktet allemannsrett - særrett - er i det hele forfeilet. - Prinsipielt kan ikke utgiftene til etablering av atkomst til riksveien - som det offentlige har påtatt seg - stå i noen annen rettslig stilling enn utgiftene til å opprettholde denne forbindelse (dvs. utgiftene til brøyting og vedlikehold). - Stengningen av avkjørslene er en direkte følge av veiekspropriasjonen og tapet må derfor omfattes av ekspropriantens erstatningsplikt, så meget mer som selve de tidligere avkjørsler er blitt «kuttet» ved omleggingen av veien. De ankende, som har fått fri sakførsel med fritak for rettsgebyrer, har nedlagt denne påstand:

«Lillehammer byretts overskjønn av 26. mai 1965 stadfestes i forhold til de ankende parter.»

Staten ved Samferdselsdepartementet har nedlagt denne påstand:

Side:1367

«1. Lagmannsrettens dom av 17. august 1966 stadfestes.

2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

For Høyesterett er det - foruten karter og annet til illustrasjon av åstedsforholdene - fremlagt opplysninger om opprinnelsen til de forskjellige avkjørsler. Jeg går ikke nærmere inn på disse nye dokumenter, men vil nevne at 3 av de ankende parter, nemlig Martinsen, Bergum og Vindfallet, har undertegnet Vegvesenets såkalte «skjema 67», hvor følgende bestemmelser er inntatt som punkt 6:

«Eieren er forpliktet til på egen kostnad å foreta de endringer med avkjørslen som vegvesenet måtte finne det nødvendig å påby - eventuelt flytte den til anvist sted. Hvis vegbanen som følge av utbedringsarbeider blir hevet eller senket må han selv ordne den nødvendige tilkopling til vegbanen etter vegvesenets anvisning.»

Jeg bemerker at de ankendes prosessfullmektig har protestert mot at staten påberoper seg denne erklæring, idet han hevder at påberopelsen kommer for sent. Protesten er etter mitt syn ubegrunnet, men for min vurdering av saken får spørsmålet ingen betydning.

Jeg er kommet til at anken ikke kan føre fram.

Den gjeldende veilov av 21. juni 1963, hvis materielle regler kommer til anvendelse i den foreliggende sak (jfr. kgl.res. 25. oktober 1963 pkt. 6), inneholder ikke bestemmelser som løser tvistespørsmålet. Lovens §41 har riktignok regler om erstatning for «utgifter til flytting eller endring av lovlig avkjørsle». Derimot sies intet om økte utgifter til vedlikehold og brøyting. Lovgiveren har imidlertid regnet med at det «i visse tilfelle» kan oppstå erstatningskrav for skade og ulempe, selv om utgiftene til selve flytningen (endringen) blir erstattet, jfr. Ot.prp. nr. 53/1961-62 89. På den annen side forutsetter Stortingskomitéen i innst. O. XIV for 1962-63 37 at for de eiere eller brukere som har undertegnet «skjema 67» med dets punkt 6, vil det heller ikke bli aktuelt å kreve vederlag for utgifter til flytning eller endring av avkjørsle etter lovens §41, idet slikt krav i tilfelle må anses fraskrevet.

De ankende parter har sterkt påberopt at erstatningsplikt følger av alminnelige ekspropriasjonsrettslige regler, fordi skaden er en følge av ekspropriasjonen og er utløst ved den. Jeg er på dette punkt enig med lagmannsretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse, men jeg vil reservere meg mot den forståelse av Lynnedommen ( Rt-1963-115) som lagmannsretten antyder; som det fremgår av førstvoterendes bemerkninger 116, la man der til grunn at Vegvesenet gjennom de oppstilte skjønnsforutsetninger hadde bundet seg til å legge om begge Lynnes oppkjørsler i den utstrekning utvidelsen av riksveien gjorde det nødvendig, altså en utpreget konkret begrunnelse. I vår sak ser jeg det slik at det er nedleggelsen av avkjørslene som har foranlediget erstatningskravene, ikke ekspropriasjonen

Side:1368

av veigrunn, som heller ikke har rammet alle de ankende. Erstatningskravene ville etter min mening ha stått i samme stilling om riksveien var blitt flyttet lenger ned mot Mjøsa, slik at den hadde gått helt klar av alle de ankendes eiendommer og ekspropriasjon fra noen av dem ikke blitt aktuell. Det prinsipp at det ved ekspropriasjon av grunn skal gis erstatning for ulemper som påføres resteiendommen, jfr. Rt-1958-646, kan ikke få anvendelse i saken. Tilbake står da spørsmålet om nedleggelsen og flytningen av avkjørslene i seg selv - bortsett fra ekspropriasjonen - medfører erstatningsplikt for utgifter til brøyting og vedlikehold av de nye atkomstveier. Disse nye veier og deres tilknytning til offentlig vei er som nevnt i sin helhet bekostet av det offentlige, og det er bare vedlikeholds- og brøytingsutgiftene det er spørsmål om, eller mer presist: de økte omkostninger til brøyting og vedlikehold som endringene medfører, idet forbindelsene til den offentlige vei er blitt lengre.

Jeg har funnet det her nevnte spørsmål tvilsomt, men er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Imidlertid finner jeg ikke - som lagmannsretten - å kunne bygge på at de ankende parter ikke har noen «særrett». Begrepet er - anvendt i denne forbindelse - temmelig uklart. Veilovens §41 bygger for sitt område ikke på dette begrep, men spør bare om det foreligger «lovlig avkjørsle», og Odelstingsproposisjonen 89 trekker i sine kortfattede drøftelser heller ikke inn spørsmålet om særrett. Jeg legger til grunn at alle de ankende parter i saken har lovlig avkjørsle, men når jeg likevel mener de ikke kan kreve at det offentlige skal bekoste atkomsten til deres boliger vedlikeholdt og brøytet, så er det fordi de ulemper de er påført ved forbedringen av riksveien forbi deres eiendommer, ikke er andre eller større enn de i utviklingens medfør måtte regne med og finne seg i. Når det gjelder trafikken og trafikkmidlene, befinner vi oss på et særlig ekspansivt område hvor utviklingen så å si hver dag skaper nye situasjoner. Det er uråd å gjøre alle ulemper til gjenstand for erstatningsplikt. Erstatning i vårt tilfelle ville etter min mening føre til skjevhet i rettstilstanden. Gjelder det således etablering av avkjørsel fra nytt av (for en ny bolig), vil boligeieren måtte finne seg i at avkjørselen legges der Vegvesenet av trafikkmessige grunner finner det hensiktsmessig, selv om atkomsten blir lang. Ingen har nemlig krav på å få avkjørsel på et bestemt sted. Dreier det seg dernest om allerede etablerte avkjørsler, som trafikkutviklingen gjør det nødvendig å omlegge, ville det etter min mening bety en ubegrunnet privilegering av disses innehavere om de kunne kreve erstattet enhver ulempe ut over det som veilovens §41 uttrykkelig hjemler. Til sammenligning vil jeg også nevne at ingen kan kreve erstatning om en offentlig vei blir nedlagt eller flyttet til et nytt sted, jfr. således Andøydommen i Rt-1961-459 (særlig 462). De ulemper som er påført de ankende i denne sak, er i det hele tatt ubetydelige i forhold til hva man ellers må finne seg i. Jeg

Side:1369

kan henvise til de erstatninger som er tilkjent ved overskjønnet og som viser at ulempene er av beskjedent omfang.

Jeg er enig i lagmannsrettens avgjørelse av saksomkostningene og finner at omkostninger heller ikke bør tilkjennes for Høyesterett av samme grunner som er anført av lagmannsretten.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Gundersen, Anker og Berger: Likeså.

Av overskjønnet (sorenskriver Trygve Iversen med overskjønnsmenn):- - -

Under takstene 302 - 304 og 315 - 318 er det spørsmål om grunneiere (delvis festere) kan kreve erstatning for vedlikehold og brøyting av lokalveier som samler opp trafikk. Lokalveiene er blitt nødvendige fordi en lang rekke avkjørsler ikke kan opprettholdes. Om dette erstatningsspørsmål har saksøkerens prosessfullmektig under overskjønnet anført følgende:

«Den tidligere riksvei er nedlagt, og det er bygget ny riksvei ettpar til 6-7 m lenger øst. Den nye vei har en annen utførelse enn den tidligere for å kunne tilfredsstille de krav den økede trafikk, herunder gjennomgangstrafikken, stiller. De tidligere private avkjørsler kan derfor ikke lenger settes ut på den nye riksvei i forlengelsen av tidligere avkjørsler. Det henvises til Rt-1961-459, den nye veilovs §39, §40, §41, §42, §43 særlig §41, og til uttalelser i Veilovkomitéens innstilling av 1931 (Oslo 1957) 62 første spalte, 91 annen spalte og videre uttalelser i Ot.prp. 53/1961-62 87-90. Ut fra dette mener jeg at like meget som det offentlige kan nedlegge eksisterende riksveier og henvise dem som bor langs dem til lengre adkomstvei til den nye riksvei, uten at det medfører erstatningsplikt, like meget må Staten, som her er tilfellet, kunne ombytte og flytte den eksisterende riksvei til ny trasé og henvise til nye avkjørsler uten erstatningsplikt.»

De saksøktes prosessfullmektig har anført:

«1. De nye forhold er en følge av ekspropriasjonen, og de eksisterende adkomstveier må eksproprieres som et ledd i omlegning og utvidelse av riksveien. De utgifter og ulemper som oppstår er en direkte følge av ekspropriasjonen og følgelig gjenstand for erstatning, se Rt-1963-115, Vislie i Ferdsels- og Fløtningsretten (Oslo 1955) 81 flg., særlig 90. Videre henvises til forholdene ved nivåendringer, se Stang: Norsk Bygningsrett (Oslo 1943) 168. Se videre Samferdselsdepartementets bemerkninger i Ot.prp. 53/1961-62 89 første spalte nederst. 2. Ved ekspropriasjonen til omlegning og utvidelse vil forholdene og inngrepene bli forskjellige for de enkelte parter som berøres, og partene stilles ikke likt når det gjelder adkomst m.v. i forhold til tidligere tilstand. Det er således ingen

Side:1370

generell ulempe som rammer alle likt. Den enkelte må da ha krav på å få sitt individuelle tap bedømt og erstattet. 3. Det er her ikke nødvendig å ta stilling til hvordan det erstatningsrettslig ville ha stillet seg hvis det på grunn av trafikken på den eksisterende vei etter en bedømmelse av forholdene ville vært ønskelig å få avkjørslene flyttet eller endret. Her gjelder spørsmålet den nye situasjon som saksøkeren har anført er oppstått som følge av det formål veiens omlegning og utvidelse skal tjene. 4. Ved oppførelse av hus og anordning av adkomst må man iallfall ha sikkerhet for erstatning for inngrepet hvis det eksproprieres til ny og utvidet vei og forholdene man har bygget på, totalt endres. 5. Privat adkomstvei og avkjørsel fra bolighus er ingen allemannsrett som det kan gjøres inngrep i uten erstatning.»

Retten er tilbøyelig til i det vesentlige å se forholdet på samme måte som de saksøkte. Lokalveiene er et ledd i ombygningen av riksveien til tidsmessig standard for en sterkt trafikert vei, og ekspropriasjonen må omfatte de omkostninger som følger med anlegg av lokalveiene. Man står ikke overfor det samme forhold som når en vei nedlegges.

De saksøktes krav på å få erstatning for vedlikehold og brøyting tas derfor til følge. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne R. Dick Henriksen, T. Brun Fretheim og Erling Slyngstad):

- - -

Lagmannsretten er delvis kommet til et annet resultat enn overskjønnsretten og nevner følgende: - - -

Heller ikke når det gjelder de under takstnumrene 302, 303, 303 B, 304, 315, 316, 317 og 318 omhandlede eiendommer foreligger det for lagmannsretten opplysninger som viser med hvilken rett eiendommene har hatt avkjørsel på riksveien. Eiendommene synes utskilt fra andre eiendommer. I hvert fall er dette tilfelle for de under takstnumrene 302, 303, 303 B og 304 omhandlede tomtefester. Utskillingen er trolig skjedd etter at riksvegen ble anlagt. Det foreligger ingen opplysning om med hvilke rettigheter for vegvesenet eller restriksjoner for grunneieren grunnen til riksvegen opprinnelig ble ervervet og heller ikke om eventuelle grunnervervinger, rettighetservervinger eller etablering av restriksjoner seinere, f.eks. etter at noen av de omhandlede eiendommer eller alle ble utskilt. Heller ikke er det opplyst om det for noen av de her omhandlede eiendommer er søkt om, og eventuelt gitt tillatelse til, å anlegge avkjørsler. Lagmannsretten må da gå ut fra at dette ikke er gjort. Ved den nå foretatte ekspropriasjon er det ekspropriert grunn til selve riksvegen fra takstnumrene 302, 303, 304 og 316, men ikke fra takstnumrene 303 B, 315, 317 og 318. Videre er det ekspropriert grunn til atkomstveger fra takstnumrene 302, 303, 303 B, 304, 315, 316 og 317, men ikke fra 318. De tidligere avkjørslene for alle 8 eiendommene kan ikke lengre nyttes som avkjørsel på den nåværende riksvegen. For takstnumrene 303 B, 304, 318 og antakelig for takstnummer 302 var dette avkjørsler på annenmanns grunn.

Så vidt lagmannsretten kan se har spørsmålet om hvorvidt

Side:1371

omleggingen og utvidingen av riksvegen med erverving av grunn til denne, erverving av grunn til atkomstvegene og erverving av vegrett over andres grunn i seg selv har ført til noen erstatningsbetingende ulempe eller reduksjon av eiendommenes verdi, vært vurdert i hvert enkelt tilfelle. Slik saken foreligger for lagmannsretten, dreier den seg for disse 8 takstnumrene utelukkende om hvorvidt det isolert skal gis erstatning for økte ulemper ved «Vedlikehold og brøyting av lokalvei» som følge av at festerne og grunneierne ikke får avkjørsel til den nye riksvegtraséen på det gamle avkjørselsstedet eller like ved dette. Erstatning for forlenget gangveg eller kjøreveg til ny avkjørsel er ikke gitt, og skjønnet er på dette punkt ikke angrepet.

Spørsmålet om erstatning for avkjørsler som må flyttes eller endres, er berørt av Veglovkomitéen i dens innstilling av 6. mars 1957 95. Komitéen forutsetter her at en individuell avkjørsel kan ha vært brukt i så lang tid at det kan sies å ha oppstått en særrettighet og går ut fra at dersom et eldre hus ved en eldre veg trekkes inn i realiseringen av avkjørselsplan må det i så fall betales erstatning, hvis det kan påvises noe tap. Komitéen anser ellers retten til å komme inn på en offentlig veg for å være en allemannsrett og uttaler 136 at erstatning i anledning av flytning av eldre avkjørsel «regelmessig» ikke bør gis for annet enn flytningsutgifter.

Spørsmålet om erstatning for avkjørsler som må flyttes eller endres, er også berørt i Ot.prp. nr. 53 for 1961/62 89. Det sies her at dersom bruken av eldre avkjørsel blir nektet eller avgrenset, kan dette etter Grunnloven i visse tilfelle føre med seg krav på erstatning for skade og ulempe. Det samme antas å kunne gjelde hvis avkjørselen blir flyttet eller endret, selv om utgifter til selve flyttingen eller endringen erstattes etter §41 tredje ledd.

Som det vil sees synes både Veglovkomitéen og departementet å forutsette at erstatning ved påbud om flytting eller endring av avkjørsler, bare vil kunne kreves hvor det etter en konkret bedømmmelse finnes å foreligge en særrett til avkjørselen for den hvis avkjørsel kreves flyttet eller endret.

I de foreliggende tilfelle er det imidlertid overhodet ikke påberopt noen særrett som grunnlag for de erstatningskrav som er reist i anledning av at avkjørselsforholdene blir endret. Under disse omstendigheter antas det riktig å se bort fra muligheten av at et slikt grunnlag skulle kunne være til stede.

Spørsmålet blir da om de omhandlede ankemotparter uten støtte i noen slik særrett likevel har krav på erstatning.

I så henseende hevder ankemotpartene rent generelt at en en gang etablert avkjørsel ikke kan kreves flyttet uten erstatning for merutgifter til vedlikehold og brøyting. Lagmannsretten er ikke enig i dette. I denne sammenheng er det bl.a. vist til bygningslovens §66, hvilket vel innebærer at det hevdes at hvis en avkjørsel er godkjent av bygningsmyndighetene i forbindelse med godkjenningen av huset, skulle vegmyndighetene uten videre være bundet. Det er etter lagmannsrettens mening klart at denne betraktning ikke fører fram.

Ankemotpartene hevder imidlertid videre at tapet iallfall kan kreves erstattet fordi det her er en følge av ekspropriasjonen.

Side:1372

Lagmannsretten skal i denne forbindelse nevne læren om at når det først skjer inngrep i en rett, kan også tap av rent faktiske fordeler i samme forbindelse kreves erstattet og at når grunn blir ekspropriert fra en eiendom, må full erstatning betales også for ulemper som påføres gjenværende eiendom. Hva særlig angår avkjørsler kan høyesterettsdom i Rt-1963-115 flg. muligens tas til inntekt for at stenging av avkjørsler som følge av ekspropriasjon etter omstendighetene kan kreves erstattet selv om særrett ikke er påberopt. På den annen side synes høyesterettsdom i Rt-1965-652 flg. å trekke i retning av at tap av avkjørsel i forbindelse med ekspropriasjon ikke kan kreves erstattet, hvor særrett ikke foreligger.

Det nevnes videre at skulle det i ekspropriasjonstilfelle kunne bli tale om erstatning for endring av avkjørselsforhold, antas det i hvert fall å måtte kreves at endringen har sin årsak i de ved ekspropriasjonen gjennomførte rettighetsavståelser. Det rent formelle at endringen av avkjørselsforholdene er omhandlet i skjønnsforutsetningene og at erstatningsspørsmålet - med rette eller urette - er behandlet under skjønnssaken, antas ikke å kunne være avgjørende.

I det foreliggende tilfelle er det, som før nevnt, fra takstnumrene 303 B, 315 og 317 ekspropriert grunn til adkomstvegen, men ikke til selve riksvegen og fra nr. 318 ikke grunn i det hele tatt. Selv om det i forbindelse med omleggingen av riksvegen har vært nødvendig å fjerne avkjørsler og anordne nye avkjørsler og adkomstveger, må det her sees slik at de gjennomførte avståelser ikke er årsaken til, men tvert imot forårsaket av at de gamle avkjørselsmuligheter faller bort. Fra takstnummer 302, 303, 304 og 316 er det foruten til adkomstvegen ekspropriert grunn til riksvegen, uten at den - antakelig bagatellmessige - størrelse av de avståtte arealer er opplyst. Forholdet er her mere uklart; men lagmannsretten er blitt stående ved at det etter de foreliggende opplysninger ikke er naturlig å se endringene i avkjørselsforholdene som forårsaket av de beskjedne grunnavståelser, slik at en sådan årsakssammenheng kan komme i betraktning som mulig grunnlag for erstatningstilståelse.

Det tilføyes videre at det ikke er hevdet at de avkjørselsendringer det gjelder ikke har tilstrekkelig saklig grunnlag i den foreliggende trafikksituasjon eller at det ved planleggingen ikke er tatt det hensyn til de omhandlede ankemotparter som med rimelighet kunne kreves. Sammenholdt med de tap som kan påføres den enkelte ved andre offentlige reguleringer av forskjellig art uten at erstatning kan kreves, synes for øvrig den belastning som påføres ankemotpartene i dette tilfelle så vidt beskjeden at det ikke fremstiller seg som helt urimelig om de må bære den selv. - - -

Side:1373