Rt-1969-1406
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1969-10-01 |
| Publisert: | Rt-1969-1406 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 210B/1969 |
| Parter: | A/S Apothekernes Laboratorium for Specialpræparater (høyesterettsadvokat Nils J. Sejersted) mot F. Hoffmann-La Roche & Co. AG. (høyesterettsadvokat Per Brunsvig). |
| Forfatter: | Bahr, Roll-Matthiesen, Endresen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Patentloven (1910) §10, §9, §248, §268 |
Dommerne Bahr, Roll-Matthiesen og Endresen.
Under patentinngrepssak som F. Hoffmann-La Roche & Co. AG hadde reist ved Oslo byrett mot A/S Apothekernes Laboratorium for Specialpræparater fremsatte sistnevnte begjæring om midlertidig forføyning med påstand om tillatelse til inntil vederlagsspørsmålet var endelig avgjort, å utøve tvangslisens som dekket saksøkerens norske patenter, mot sikkerhetsstillelse og betaling av foreløpig vederlag.
Ved kjennelse av 24. mars 1969 tok Oslo byrett ikke begjæringen til følge og Eidsivating lagmannsrett stadfestet den 7. juni 1969 byrettens kjennelse.
A/S Apothekernes Laboratorium påkjærte lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Det ble anført at kjæremålet gjaldt lagmannsrettens forståelse av patentloven av 1910 §9 §10 og av tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 2.
Høyesteretts kjæremålsutvalg fant enstemmig at kjæremålet ikke kunne føre frem og bemerket:
«Lagmannsretten har - i likhet med byretten bl.a. funnet at det ikke kan konstateres at skade eller ulempe som den kjærende part måtte bli påført ved ikke å få benytte seg av tvangslisens inntil vederlagsspørsmålet er endelig avgjort, skyldes motpartens atferd. Utvalget kan ikke se at lagmannsretten ved denne vurdering har bygd på noen uriktig tolking av tvangsfullbyrdelseslovens §262 nr. 2. Lagmannsrettens bevisbedømmelse i forbindelse med dette punkt kan Utvalget ikke prøve, heller ikke dens konkrete lovanvendelse. - Det som lagmannsretten her har fastslått, er i og for seg tilstrekkelig som grunnlag for en forkastelse av begjæringen om midlertidig forføyning.
Lagmannsretten (og byretten) har også anført et annet - og selvstendig - grunnlag for forkastelsen, nemlig at den kjærende parts krav om tillatelse ikke kunne ansees sannsynliggjort (tvangsfullbyrdelsesloven §248, jfr. §268), og i den forbindelse bygd på at bestemmelsene i §9 og §10 i patentloven av 1910 er til hinder for at en tvangslisenssøker kan gis midlertidig tillatelse til å utøve tvangslisensen før vederlaget er endelig fastsatt. Den kjærende part har angrepet lagmannsrettens lovtolking også på dette punkt. Utvalget finner det imidlertid ikke nødvendig å ta standpunkt til dette tolkingsspørsmål - et spørsmål som i
Side:1407
Utvalgets kjennelse av 2. desember 1968 i «forbudssaken» (L.nr. 272 B/1968)* uttrykkelig ble holdt åpent. Etter Utvalgets syn på nærværende sak utgjør nemlig den del av lagmannsrettens premisser som her angripes, ikke noe nødvendig ledd i begrunnelsen, jfr. det som er sagt foran i forbindelse med tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2.»
- ) Rt-1968-1341.