Rt-1969-679

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1969-06-12
Publisert:	Rt-1969-679
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 91/1969
Parter:	Stjørdal kommune advokat Gudmund Kuvås - til prøve) mot Ingvald Gresseth (høyesterettsadvokat Helge Leiv Svarva).
Forfatter:	Anker, Bølviken, Stabel, Bendiksby, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Prisloven (1953) §18

Dommer Anker: Saken gjelder krav fra Ingvald Gresseth mot Stjørdal kommune på erstatning for to melkekyr, som døde på båsen natt til 7. desember 1965. Dødsårsaken var overledning av elektrisk strøm til de automatiske drikkekar, og Gresseth mente at Stjørdal kommunale elektrisitetsverk som i 1961 hadde utført installasjonsarbeid på garden, var ansvarlig for skaden, nemlig dyrenes verdi og produksjonstap. Han saksøkte kommunen, og Stjør- og Verdal herredsrett avsa 13. mars 1967 dom med denne domsslutning:

«Stjørdal kommune dømmes til å betale til Ingvald Gresseth innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 5.600 - femtusensekshundrekroner.

Sakens omkostninger oppheves.»

Stjørdal kommune anket til Frostating lagmannsrett, som 23. desember 1967 stadfestet herredsrettens dom uten tilkjennelse av saksomkostninger.

Side:680

Både herredsretten og lagmannsretten var satt med to elektrokyndige domsmenn. Saksforholdet fremgår av dommene.

Stjørdal kommune har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har fått Kjæremålsutvalgets tillatelse til anke uten hensyn til ankegjenstandens verdi. Det hevdes at lagmannsretten har tatt feil når den har antatt at elektrisitetsverket kunne bli ansvarlig selv om monteringen var foretatt i samsvar med gjeldende forskrifter. Iallfall er det en feil at elektrisitetsverket er gjort ansvarlig for en antatt forsømmelse fra verkets kontrollør Gråbakk. Han opptrådte ved installasjonen ikke i egenskap av elektrisitetsverkets funksjonær, men som deltaker i det offentlige elektrisitetstilsyn, som i Stjørdal er underlagt kommunens elektrisitetsverk. Endelig hevdes det å være en feil når ansvarsfraskrivelsen i dette tilfelle er antatt å være i strid med prisloven eller alminnelige rettsgrunnsetninger av tilsvarende innhold.

Kommunen har nedlagt påstand om frifinnelse og om tilkjennelse av saksomkostninger for alle retter.

Ankemotparten Ingvald Gresseth har som i de tidligere instanser fått Justisdepartementets bevilling til fri sakførsel. Han har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at Stjørdal kommune tilpliktes å erstatte det offentlige saksomkostninger for alle retter. Gresseth gjør i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Likevel påberoper han seg ikke lenger at elektrisitetsverket har objektivt ansvar for tekniske feil ved anlegget. På den annen side støttes kravet nå også på at den montør som foretok jording til vannledningen har gjort feil ved ikke å isolere ledningen i fjøset.

Til bruk for Høyesterett er holdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett, der Ingvald Gresseth og hans hustru har forklart seg som parter og 4 funksjonærer ved elektrisitetsverket som vitner, 2 av dem nye i saken. For Høyesterett er ellers dokumentert en sakkyndig uttalelse fra sivilingeniør Herlof Seljeseth datert 27. mars 1969. Noe vesentlig nytt foreligger ikke i saken.

Jeg kommer til samme resultat som de tidligere retter.

Siden Gresseth ikke lenger påberoper seg ansvar på objektivt grunnlag, behøver jeg ikke gå inn på herredsrettens grunnlag for resultatet. Jeg slutter meg heller ikke helt ut til lagmannsrettens begrunnelse.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det må bebreides verkets kontrollør som en forsømmelse at han ikke anbefalte Gresseth å få satt inn en isolerende gummislange i vannledningsrøret til drikkekarene. Jeg er videre enig i at kontrollør Gråbakk opptrådte ikke bare som representant for elektrisitetstilsynet, men også som representant for elektrisitetsverket i dets egenskap av utførende entreprenør. Husbondsansvaret etter N.L. 3-21-2 må da gjelde, dersom anførselen om gyldig ansvarsfraskrivelse ikke fører fram. Så langt slutter jeg meg i det vesentlige til lagmannsrettens begrunnelse.

En ordfortolking av §10 i elektrisitetsverkets «Bestemmelser og tariffer for levering av elektrisk kraft» trekker i retning av at

Side:681

ansvaret er fraskrevet i et tilfelle som det foreliggende. Men når paragrafen leses på bakgrunn av bestemmelsenes alminnelige anvendelsesområde slik det er angitt i overskriften, kan det ikke sies å være kommet utvetydig til uttrykk at ansvarsfraskrivelsen gjelder også installeringsfeil. En restriktiv tolking er her på sin plass. Elektrisitetsverket står nærmest i en monopolstilling som installatør. Selv om verket etter §10 i bestemmelsene kunne bemyndige autoriserte installatører til å utføre installasjonsarbeid, var elektrisitetsverkets enerett hovedregelen. En annen, og etter mitt syn særdeles tungtveiende grunn til å tolke klausulen restriktivt er at det fortoner seg som lite rimelig at elektrisitetsverket som installatør skulle ha et mer begrenset ansvar enn private installatører. Og det er, som påpekt av lagmannsretten, ikke vanlig at elektriske installatører fraskriver seg ansvar for egne eller sine folks feil og forsømmelser. Jeg er etter dette kommet til at §10 i bestemmelsene ikke bør tolkes slik at de fritar elektrisitetsverket for ansvar i et tilfelle som det vi her har å gjøre med.

De argumenter jeg har brukt ved tolkingen av bestemmelsenes §10 ville også trenge seg på ved det spørsmålet som for meg blir rent subsidiært, og som jeg lar ligge, om prislovens §18 eller «alminnelige rettsgrunnsetninger av tilsvarende innhold» ville gjøre en ansvarsfraskrivelse ugyldig.

Jeg mener at lagmannsrettens dom bør stadfestes også når det gjelder saksomkostningene. Men for Høyesterett bør Stjørdal kommune betale saksomkostninger til staten ved Justisdepartementet.

Jeg stemmer for denne

dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler Stjørdal kommune til staten ved Justisdepartementet 3.500 - tre tusen fem hundre - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Bølviken: Jeg er som førstvoterende enig i det resultat lagmannsretten er kommet til, men begrunner mitt standpunkt noe annerledes.

Jeg finner det ikke nødvendig å ta standpunkt til den restriktive tolking av ansvarsfraskrivelsesklausulen som førstvoterende har gjort gjeldende. Jeg finner det heller ikke nødvendig å ta standpunkt til om prislovens §18 kan anvendes i en situasjon som den foreliggende. Etter min oppfatning er det nærliggende å se forholdet slik at elektrisitetsverket etter forholdet mellom partene ikke i denne sak kan gjøre ansvarsfraskrivelsen gjeldende. Jeg legger vekt på at abonnenten, da installasjonsarbeidet ble foretatt, hadde gjort verkets folk oppmerksom på at det tidligere hadde forekommet overledning i fjøset, og at han hadde anmodet om at jording ble foretatt på en slik måte at overledning kunne unngås. Når da arbeidet ble utført av montøren uten isolasjon mot fjøset og etter uttrykkelig anvisning av verkets kontrollør, antar jeg at

Side:682

det foreligger et uaktsomt forhold, som verket har overtatt ansvaret for, og som ikke dekkes av ansvarsfraskrivelsen.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med annenvoterende, dommer Bølviken.

Dommerne Bendiksby og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Aage Thor Falkanger med fagkyndige domsmenn, el. verksbestyrer L. Resell og installatør Ivar Hegseth):

Ingvald Gresseth kjøpte 1.5. 1960 gården Husby Østre i Stjørdal, og har senere drevet den. - - - Da han overtok gården, ble de elektriske installasjoner kontrollert. Det ble da sagt at disse burde utskiftes. Sommeren - høsten 1961 grov Gresseth ut større kjeller og der ble foretatt forandringer i kjøkken og litt i 2. etasje, og bad ble installert. I forbindelse hermed ble der helt nye installasjoner i våningshuset og også forsåvidt noen forandringer i uthus. Stjørdal komm. E. verk utførte alt det elektriske arbeid. Der ble foretatt vanlig jording til vannledning. Fra vannverket var der plastledning til kårstuen, og vannet gikk herfra videre gjennom jernrør med en avledning til våningshuset og en til automatiske drikkekar i fjøset.

Om morgenen 7.12.65 ble 2 melkedyr funnet døde på båsen i fjøset. Det ble regnet med at dette skyldtes overledning til de automatiske drikkerkar. Kontroll ble foretatt av Stjørdal komm. E.verk, og det ble da fastslått at en plate i den elektriske komfyr i kjøkkenet var defekt når den var slått på i mellomstilling. Saken var forelagt Elektrisitetstilsynet 5. Distrikt som i skr. av 15. januar 1966 til Gresseths prosesfullmektig, adv. Leif Dybdahl, Stjørdal, bl.a. uttalte:

«For det her aktuelle tilfelle vil en anta:

1. Det var riktig å jorde komfyr og jordingskontakter til vannledningen, men drikkekarene burde vært skilt fra denne ved hjelp av innskutt (elektr. isolerende) gummislange.

2. Med feilfrie installasjoner og hel gjennomslagssikring i transformatoren ville neppe komfyrfeilen ha bevirket farlig spenning på drikkekarene. Foruten den målte overgangsmotstand 6 ohm på vannledningen kan en bare anslå de elektriske data som bestemmer berøringsspenningen og kommer da til 3 volt på båsen, og 0,006 amp. gjennom kukroppen. Dette er ufarlig.

3. Med «brent» gjennomslagssikring finner en de samme størrelser 37 volt og 0,075 amp. hvilket kan være drepende for kuer.

4. Med hel gjennomslagssikring, men isolasjonsfeil på andre installasjoner, kan en også komme opp i så store verdier som 87 volt og 0,175 amp., hvilket ubetinget er farlig for dyr.»

Videre ble nevnt at «det er Verkets sak å holde gjennomslagssikringen intakt, men feil kan ikke rettes før den oppdages.» Det ble nevnt at etter de nye forskrifter, gjeldende fra 1.2.1964, var det påbudt at der skal være en gummislange 0,5-1,0 m. lang i vannledningen foran drikkekarene. - - -

Retten skal bemerke:

Det må legges til grunn at ulykken skyldes feilen ved gjennomslagssikringen, og at denne feil ikke skyldes noe forhold fra Gresseths side.

Side:683

Det skal også fremheves at Gresseth ikke på noe tidspunkt kunne være klar over at denne sikring var «brent». Sikringen tilhører høyspentanlegget, og retten finner derfor at der i denne sak må påhvile kommunen et objektivt ansvar. Det blir således unødvendig for retten å behandle spørsmålet om der foreligger noe forhold som kan bebreides kommunen som uaktsomt. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommer Kr. Fr. Myrdahl, hjelpedommer Rolf Theisen og sorenskriver C. M. Frøseth med sakkyndige domsmenn, ingeniør Gunnstein Hofstad og Installatør Fritz Gaustad):

- - -

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, men bygger på et annet grunnlag.

I motsetning til herredsretten finner lagmannsretten ikke å kunne si med sikkerhet at den defekte gjennomslagssikring har vært av avgjørende betydning for at uhellet inntraff. Den lavspentkrets som Gresseths eiendom tilhører, har ialt 15-25 abonnenter. Selv om det ikke er påvist isolasjonsfeil hos noen av disse, mener de fagkyndige domsmenn ut fra sin erfaring at det ikke er sannsynlig at anleggene hos alle disse abonnenter var feilfrie. Det kan ha vært visse lekkasjer i apparater eller ledninger og disse lekkasjer kan ha summert seg opp til et kunstig nullpunkt. Et slikt nullpunkt kan ha vært mer farlig enn den defekte gjennomslagssikring. Domsmennene holder det derfor for langt fra usannsynlig at det er den defekte komfyr sammen med et kunstig nullpunkt, som har vært avgjørende for årsaksforholdet.

Lagmannsrettens juridiske dommere finner å måtte slutte seg til dette. Retten er derfor enstemmig av den oppfatning at det ikke med sikkerhet kan sies hva som ved siden av den defekte komfyr, er den primære årsak til uhellet.

Elektrisitetsverket antas ikke å kunne holdes ansvarlig for dannelsen av et kunstig nullpunkt som følge av strømlekkasjer hos de enkelte abonnenter. Og da denne mulighet må holdes for like sannsynlig årsak til uhellet, som en eventuell defekt gjennomslagssikring, blir det ikke nødvendig for retten å komme nærmere inn på hvorvidt elektrisitetsverket på et objektivt eller subjektivt grunnlag ville ha vært ansvarlig om det var godtgjort at det var den defekte sikring som var årsaken.

Retten må derfor ta standpunkt til om det i forbindelse med det installasjonsarbeid som elektrisitetsverket foretok hos Gresseth i 1961, ble begått noen feil som kan ha hatt betydning for årsaksforholdet. I denne forbindelse legger retten til grunn hva Gresseth har forklart, at han ennå før arbeidet var avsluttet fikk besøk av verkets kontrollør og at Gresseth overfor ham poengterte at han var interessert i best mulig jording og bl.a. foreslo jording også fra sikringsboksen, og at han begrunnet dette med at vannledningen førte til de automatiske drikkekar i fjøset og at den tidligere eier av gården, i 1955-56 hadde merket overledning i fjøset.

Det kan ikke antas at jordingen, slik den ble foretatt, var i strid med forskriftene av 1939, som var gjeldende den gang installeringsarbeidene ble utført. Jordingen var foretatt på den måte at komfyren var jordet direkte til vannledningen som eneste jording.

Side:684

I forskriftene av 1939 §206 heter det: «Vannledninger bør ved høyspenningsanlegg ikke nyttes som eneste, direkte jordforbindelse, men bare i paralellforbindelse med en eller flere jordelektroder.» Denne bestemmelse må forståes slik at for lavspentanlegg kunne vannledningsnettet nyttes som eneste jording, og det selv om vannledningen var sterkt lokalt begrenset, slik som hos Gresseth, hvor det bare var over en relativt kort strekning over tunet at ledningen bestod av galvanisert jern, idet hovedvannledningen frem til hans gård var av plast.

Det er videre på det rene at forskriftene av 1939 ikke hadde noen bestemmelse tilsvarende §498 pkt. h) i forskriftene av 1963, hvor det heter: «I elektrisk ledende vannledninger til automatiske drikkekar skal det innskytes en isolerende gummislange eller plastslange av minst 1 m lengde.» Her må det imidlertid tilføyes at bruk av slik isolerende gummislange iallfall så tidlig som i 1948 var anbefalt i landbrukstidskrifter og Elektrisitetstilsynet hadde også agitert for en slik sikkerhetsordning i flere år før den ble innført i forskriftene av 1963. Etter bevisførselen må lagmannsretten gå ut fra at dette forhold i 1961 var alminnelig kjent blant folk som hadde å gjøre med elektriske installasjoner på landsbygden.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det kan bebreides verkets kontrollør som en forsømmelse at han ikke anbefalte Gresseth å få satt inn en gummislange på vannledningsrøret, da Gresseth henvendte seg til han slik som referert ovenfor. Elektrisitetsverket hadde som entreprenør påtatt seg det elektriske installasjonsarbeid hos Gresseth, og når Gresseth ennå før arbeidet var avsluttet drøftet sikkerhetstiltak med kontrolløren synes det å være naturlig å se dette som en drøftelse med kontrolløren som representant for den utførende entreprenør. Det er i det hele ikke holdepunkt for å anta at kontrolløren bare opptråtte som representant for det stedlige elektrisitetstilsyn og ikke også som den mann som på vegne av entreprenøren skulle påse at montøren gjorde skikkelig arbeid. Den omstendighet at det ligger utenfor elektrikerfaget å sette inn en slik gummiledning, kan ikke tillegges betydning. Med de opplysninger elektrisitetsverkets folk hadde fått av Gresseth og vitende om at drikkekarene ikke var isolert ved hjelp av gummislange på vannledningsrøret, var det etter lagmannsrettens mening ikke forsvarlig å benytte vannledningsrøret som eneste jording.

Det neste spørsmål blir derfor om verket rettsgyldig har fraskrevet seg ansvar for feil og forsømmelser i forbindelse med det utførte installasjonsarbeid. Det er leveringsbetingelsenes §10 som det for så vidt har vært vist til. I denne forbindelse bemerkes at Gresseth ikke har prosedert på at betingelsene var ukjente for ham og at han derfor skulle være ubundet av dem.

Den nevnte §10 bestemmer bl.a.: «Elektrisitetsverket overtar intet ansvar for direkte eller indirekte skade som voldes ved feil i installasjonsanlegg eller forbruksapparater. Installasjon som er utført av verket, men nektes godkjent av statens tilsyn som ikke utført overensstemmende med gjeldende forskrifter må omgjøres uten omkostning for abonnenten. Det merutlegg i materiell som forandringen av et ikke godkjent anlegg medfører, skal dog betales av abonnenten.»

Side:685

Denne bestemmelse synes å måtte forståes slik at elektrisitetsverket fraskriver seg ansvar for direkte og indirekte skade som skyldes feil eller forsømmelser begått av verkets folk i forbindelse med installasjonsarbeid, men installasjonsarbeid som nektes godkjent av elektrisitetstilsynet, er verket dog forpliktet til å omgjøre uten utgift for abonnenten. Merutlegg til materialer skal abonnenten allikevel betale.

Gresseth har anført at fraskrivelsen i §10 ikke kan gjelde verket som installatør, fordi verket i så fall ville komme i en annen og bedre stilling enn andre installatører. Dette peker direkte hen på klausulens rimelighet, jfr. prislovens §18, og selv om denne bestemmelse ikke direkte er påberopt av Gresseth, finner lagmannsretten å måtte prøve om klausulen i det foreliggende tilfelle vil virke urimelig.

Lagmannsretten må være enig med Gresseth i at det er uvanlig at håndverkere fraskriver seg ansvar for egne eller sine folks feil og forsømmelser. Slik fraskrivelse er således ikke vanlig blant elektriske installatører. Når elektrisitetsverket i det foreliggende tilfelle slik retten oppfatter klausulen også har fraskrevet seg ansvar for at installasjonsarbeidet er forsvarlig utført, er det naturlig å se dette i sammenheng med vilkårenes §4, hvoretter verket «har eneretten til å utføre alt installasjonsarbeid hos de tilknyttede abonnenter.» Riktignok kan verket bemyndige autoriserte installatører til å utføre slikt arbeid, men etter leveringsvilkårene har det forbeholdt seg et faktisk monopol på slikt arbeid. Den omstendighet at det er verket som utfører det stedlige elektrisitetstilsyn, gjør det også betenkelig å godkjenne ansvarsfrihet for feil og forsømmelser. De omstendigheter som her er nevnt gjør at lagmannsretten har funnet ansvarsfraskrivelsen urimelig i den utstrekning verket har fraskrevet seg ansvar for sine folks feil og forsømmelser og retten finner derfor at klausulen for så vidt må kjennes ugyldig etter prislovens §18 eller - hvis denne lovbestemmelse ikke direkte kommer til anvendelse - etter alminnelig rettsgrunnsetninger av tilsvarende innhold. Lagmannsretten er oppmerksom på dommer referert i Rt-1963-281 og Rt-1964-838, men finner at de faktiske forhold er så vidt forskjellige at de nevnte dommer ikke er av særlig interesse for den foreliggende sak.

Lagmannsretten er således kommet til at verket ikke rettsgyldig har fraskrevet seg ansvar for feil og forsømmelser som verkets folk gjorde seg skyldig i, i forbindelse med installasjonsarbeidet hos Gresseth i 1961, og at det er en direkte årsaksforbindelse mellom disse forsømmelser og den foreliggende skade. På dette grunnlag mener lagmannsretten at herredsrettens dom må stadfestes.

Når det gjelder saksomkostningene er lagmannsretten enig med herredsretten i at omkostninger ikke ble tilkjent. Selv om anken ikke har ført frem, finner lagmannsretten at omkostninger heller ikke bør tilkjennes i ankesaken. Det legges i denne forbindelse vekt på at lagmannsretten ikke har funnet å kunne legge til grunn det årsaksforhold som herredsretten bygget på, og videre at retten har vært i tvil hvorvidt ansvarsfraskrivelsesklausulen kunne føre til frifinnelse for verket. Det foreligger således etter rettens mening særlige omstendigheter som tilsier at omkostninger ikke tilkjennes i ankesaken. - - -

Side:686