Rt-1963-281
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1963-03-09 |
| Publisert: | Rt-1963-281 |
| Stikkord: | Telegraf, Telefon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 22 B/1963 |
| Parter: | Alf Bolme (høyesterettsadvokat Anders Rekve) mot Staten v/Samferdselsdepartementet (regjeringsadvokaten v/overrettssakfører Audvar Os - til prøve). |
| Forfatter: | Heiberg, Endresen, Thrap, Roll Matthiesen, Skau |
| Lovhenvisninger: | Prisloven (1953) §18, Tvistemålsloven (1915) §180, Lov om erverv og bortfraktning av skip (1946) §2 |
Dommer Heiberg: Jæren herredsrett - dommerfullmektigen - avsa 5. august 1960 dom med domsslutning:
«1. Staten v/Samferdselsdepartementet betaler til Alf Bolme, Bryne, innen 14 dager fra forkynnelsen av dommen kr. 10 000 med 4 % renter fra 24. mars 1959 til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer sine egne omkostninger.»
Staten påanket dommen til Gulating lagmannsrett, og Bolme erklærte motanke. Ved lagmannsrettens dom av 17. april 1962 ble staten frifunnet og Bolme dømt til å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med kr. 2500. Om sakens gjenstand og partenes anførsler viser jeg til de avsagte dommer.
Bolme har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han hevder at lagmannsretten har tatt feil når den har frifunnet staten med den begrunnelse at den ikke finner det sannsynlig at Bolme har lidt noe tap som følge av at hans navn ikke kom med i telefonkatalogen for 1958. For øvrig har begge parter i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere instanser.
Ved bevisopptak for Jæren herredsrett 19. desember 1962 er den ankende part og i alt 10 vitner avhørt, særlig til belysning av spørsmålet om Bolme har lidt tap. Av vitnene er 7 nye for Høyesterett. Det er også fremlagt en del nytt dokumentmateriale.
Den ankendes parts påstand lyder:
«1. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale til Alf Bolme erstatning begrenset oppad til kr. 25 000 med 4 % rente fra 24. mars 1959, til betaling skjer.
2. Staten v/Samferdselsdepartementet tilpliktes å betale saksomkostninger til Alf Bolme for alle retter.»
Staten har nedlagt påstand om at lagmannsrettens dom stadfestes og at staten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.
Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten. Som jeg senere skal komme tilbake til, finner jeg imidlertid - i motsetning til lagmannsretten - å måtte bygge på at Bolme må ha
Side:282
lidt et visst økonomisk tap som følge av at hans navn ikke kom med i telefonkatalogen. Det blir derfor nødvendig for meg å gå inn på de spørsmål saken for øvrig reiser.
I likhet med herredsretten finner jeg å måtte legge til grunn at utelatelsen av Bolmes navn i katalogen må skyldes at det er utvist en ansvarsbetingende uaktsomhet av en av de folk på Bryne telegrafstasjon som staten er ansvarlig for. Jeg viser til herredsrettens begrunnelse som jeg i det vesentlige er enig i. Den feil som er begått, lar seg vanskelig forklare på annen måte enn som utslag av et uaktsomt forhold. Den uklarhet som foreligger om det faktiske hendelsesforløp må for så vidt gå ut over staten. På den annen side kan jeg ikke se at det er grunn til å anta at det dreier seg om en skjødesløshet som kan betegnes som noen høy grad av uaktsomhet.
Så vel Telegrafverkets någjeldende telefonreglement som gjelder fra 1. januar 1958, som det tidligere av 1951, inneholder i artikkel 3 et generelt forbehold om at Telegrafverket ikke tar på seg noe som helst ansvar overfor dem som bruker telefonnettet. Deretter regner reglementet av 1951 opp som eksempler bl.a. ansvar for følgene av «feil ved - - - katalogoppføringa», mens reglementet av 1958 særskilt nevner følgene av at en oppføring i telefonkatalogen «ved en feil ikke er kommet med». Jeg er imidlertid enig med herredsretten i at dette sistnevnte tilfelle også klart omfattes av uttrykksmåten i reglementet av 1951, og at det derfor ikke er grunn til å drøfte nærmere hvilket av de to reglementer får anvendelse på Bolmes abonnement.
I den abonnementskontrakt som Bolme underskrev 11. april 1958, er på iøynefallende måte anført i den trykte tekst at abonnenten godtar de takster og vilkår som gjelder til enhver tid. På samme ark er lett leselig inntatt et utdrag av telefonreglementets abonnementsvilkår, hvor det blant de viktigste vilkår er nevnt at Telegrafverket ikke har ansvar for følger av feil bl.a. ved katalogoppføringen.
Jeg finner etter dette at forbeholdet om ansvarsfrihet i telefonreglementets abonnementsvilkår må ansees som et ledd i kontrakten mellom Telegrafverket og Bolme, idet Bolme ikke under de foreliggende forhold kan bygge noen rett på at han - etter hva han forklarer - ikke leste de trykte vilkår før han underskrev kontrakten. Det må i så fall gå ut over ham selv, jfr. Rt-1933-66.
Hovedspørsmålet i saken er imidlertid om ansvarsfraskrivelsen i dette tilfelle må settes ut av betraktning - enten som stridende mot prislovens §18 som et «forretningsvilkår som virker urimelig overfor den annen part eller som åpenbart er i strid med almene interesser», eller - hvis ikke denne lovbestemmelse direkte kommer til anvendelse - etter alminnelige rettsgrunnsetninger av tilsvarende innhold.
Generelt skal jeg bemerke at forbehold mot ansvar for feil av den art det her gjelder, er vanlig utbredt - ikke bare hos oss, men også i andre land, og både hvor telefonanlegget drives av
Side:283
staten, og hvor det er privat. Sett fra telefonanleggets side kan det også være saklig begrunnet å ta et slikt forbehold, fordi det gjelder et ansvar for underordnedes feil som erfaringsmessig vil inntre fra tid til annen, selv med den best mulige kontroll, og fordi de økonomiske konsekvenser kan være vanskelige å overse og å innkalkulere ved fastsettelsen av abonnementsavgiften. Tvister og prosesser om ansvar for slike feil vil også bety en ikke liten belastning for telefonanlegget, og bevisførselen både når det gjelder årsaken til feilen og omfanget av et mulig tap byr på særlige vanskeligheter. Abonnenten på sin side kan anføre at den enkelte abonnent ikke har noen innflytelse på vilkårene hvis han overhodet vil ha telefon. Han har ingen mulighet for å hindre at det kan innløpe feil i katalogen som for ham kan ha en betydelig skadevirkning, og han kan ikke tegne forsikring mot tapet. Sett fra hans side fremtrer det som mer naturlig at tap som følge av en feil hos telefonanleggets folk bæres av dette, og derved utlignes på abonnentene, enn at det uforskyldt skal ramme den enkelte.
Uansett hvordan man vil se på spørsmålet rent generelt, kan jeg imidlertid ikke se at forbeholdet om ansvarsfrihet, anvendt på det foreliggende tilfelle, kan sies å virke urimelig overfor Bolme på en slik måte at det av den grunn kan kjennes ugyldig.
Jeg nevner her - i tillegg til de momenter av generell art jeg allerede har omtalt - at det ikke er rettet noen kritikk mot det system Telegrafverket anvender for så vidt mulig å hindre utelatelser og andre feil i katalogen. Som jeg tidligere har nevnt, finner jeg heller ikke grunn til å anta at den feil som er begått skyldes noen høy grad av uaktsomhet.
Videre legger jeg vekt på at det økonomiske tap i dette tilfelle må antas å være relativt ubetydelig. Jeg viser her til lagmannsrettens begrunnelse som jeg i vesentlige deler kan tiltre. Som lagmannsrettens formann er inne på, må det imidlertid antas at utelatelsen av en abonnent i telefonkatalogen er en feil som etter sin art er egnet til å påføre ham tap. Og jeg må etter bevisførselen legge til grunn at helt uten økonomiske følger for Bolme har utelatelsen ikke vært, men at det på den annen side ikke kan dreie seg om et tap av noen særlig betydning.
Som et vesentlig moment nevner jeg også at Telegrafverket selv har truffet tiltak for å avverge skade ved at det ble lagt inn en lapp om utelatelsen i de kataloger som ennå ikke var utdelt, og innrykket en annonse i Jærbladet på første side, likesom betjeningen på understasjonene ble tilskrevet. Jeg er enig med lagmannsretten i at disse forholdsregler under de foreliggende oversiktlige forhold var vel egnet til å avverge skade.
Men ikke minst tillegger jeg det vekt at Bolme på sin side lite eller intet har gjort for selv å vareta sine interesser. Da han fikk telegrafbestyrerens brev av 8. august 1962 med underretning om hva man aktet å foreta, fremsatte han ingen ytterligere ønsker, og reagerte overhodet ikke, før han mer enn et år senere gjennom sin advokat reiste krav om erstatning. Det måtte ha vært nærliggende for Bolme selv f. eks. å sende ut sirkulærer til sin
Side:284
kundekrets og å avertere ytterligere i avisene, dersom han mente at Telegrafverkets tiltak var utilstrekkelige. Spørsmålet om hel eller delvis dekning av utgiftene kunne han eventuelt ha tatt opp med Telegrafverket.
De prinsipielle spørsmål som har vært reist, bl.a. hvorvidt prislovens §18 også gjelder forretningsvilkår som ikke har noen betydning for forholdet mellom ytelse og motytelse, finner jeg etter dette ikke grunn til å gå inn på.
Etter det resultat jeg er kommet til, må Bolme betale saksomkostninger også for Høyesterett, jfr. tvistemålslovens §180.
Jeg stemmer for denne
dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Alf Bolme til Staten v/Samferdselsdepartementet 3000 - tre tusen - kroner. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Thrap og Roll Matthiesen: Likeså.
Dommer Skau: Hva ansvarsspørsmålet angår er også jeg kommet til samme resultat som førstvoterende og kan i det vesentlige også tiltre hans begrunnelse. Etter sakens art og den tvil som den etter min mening har budt på, antar jeg imidlertid at saksomkostninger ikke bør tilkjennes i noen instans.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne M. Falck):
Saksøkeren, Alf Bolme, driver kombinert bensinstasjon, bilverksted og bilforretning på Bryne. Inntil i juli 1957 hadde han drevet samme virksomhet i kompaniskap med 2 andre under firmanavnet Gudmestad & Steinsland. De andre innehaverne, Ragnar Gudmestad og Nils Steinsland, hadde i flere år oppholdt seg i U.S.A. og ikke hatt noe med driften av forretningen å gjøre, da Alf Bolme ved kontrakt av 8. juli 1957 ble eieren. I forbindelse med endring av firmanavnet til Alf Bolme telefonerte denne den 1. august s. å. til telegrafbestyreren på Bryne for å få ordnet overføringen i telefonkatalogen. Overføringen ble innført i en journal, mens den formelle side skulle ordnes senere når utgivelse av ny telefonkatalog var nærmere forestående, og det ble lovet at man skulle ringe opp fra telefonverkets side.
Engang i begynnelsen av 1958 ble det gjort henvendelse til saksøkeren og abonnentskontrakten som ble utferdiget noe etterpå er datert 10. april for Telegrafverkets underskrift og 11. april for Bolmes vedkommende. Da den nye telefonkatalog for 1958 kom ut senere på våren viste det seg at Bolmes telefonnummer ikke var kommet med, mens derimot navnet og telefonnummeret til det tidligere firma Gudmestad & Steinsland var strøket. Saksøkeren telefonerte til Telegrafverket på Bryne, som ved brev av 4. august 1958 forklarte hvordan feilen var oppstått og erkjente at det «skyldes en feil som er foregått her (Bryne)». For å redusere ulempene for saksøkeren ble det laget slipper med den bestilte
Side:285
katalogtekst som ble lagt inn på rett plass i de katalogene som ikke var utdelt. De var i stor utstrekning ikke utdelt på selve Bryne, mens de var utdelt ved understasjonene og andre steder. Likeledes ble det den 8. august på Telegrafverkets bekostning innrykket en annonse i Jærbladet hvor abonnentene ble bedt om å tilføye Bolmes telefonnummer i katalogen.
Alf Bolme mente at disse tiltak ikke var tilstrekkelig til å oppveie ulemper ved ikke å være oppført i katalogen, og mente at Telegrafverket måtte være ansvarlig for det tapet som det medførte for bedriften. - - -
Retten skal bemerke:
Vedr. ansvarsgrunnlaget.
Det er ikke i saken kommet frem noe konkret til belysning av hvorledes den faktiske situasjon oppsto som medførte at Bolme ble utelatt ved utgivelse av den nye telefonkatalogen i 1958. Det er imidlertid på det rene at såkalt «nylapp» ble utferdiget på vanlig måte, og det må videre ansees som sikkert at at gjenparter av denne ikke ble sendt inn til Oslo til katalogredaksjonen sammen med de andre nye abonnentene. Det må således legges til grunn at den «nylappen» som skulle danne grunnlag for katalogrevisjonen er blitt borte på Bryne Telegrafstasjon. Det er selvfølgelig mulig at den er blitt borte ved et hendelig uhell som ikke kan legges personalet til last, f. eks. tyveri eller bortsomling av utenforstående som har vært inne på kontoret. Men retten finner det likevel helt overveiende sannsynlig at det skyldes skjødesløshet på en eller annen måte av en av Telegrafverkets folk. Selv om feil av denne art er meget sjeldne og det har vært de mest dyktige og aktsomme personer som har hatt med saken å gjøre, er det fremdeles ikke tilstrekkelig trolig at det også ved denne konkrete abonnentsoppføring i telefonkatalogen er utvist den aktsomhet som må kreves. Og selv om det virkelig skulle skyldes et hendelig uhell at «nylappen» ble borte, er det vel tvilsomt om dette ikke burde vært oppdaget ved den nødvendige kontroll før ekspedisjonen til katalogredaksjonen. Man må kunne forlange en meget høy grad av aktsomhet ved det arbeid som har betydning for katalogrevisjonen.
Det må således legges til grunn at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet av en av de folk på Bryne Telegrafstasjon som staten er ansvarlig for. Det er påstått at denne uaktsomhet er grov, men etter det syn som gjøres gjeldende nedenfor - er det ikke nødvendig å avgjøre skyldgraden.
Vedr. ansvarsfraskrivelsen.
Partene er enige om at det til enhver tid gjeldende telefonreglement er en del av den kontrakt som danner rettsforholdet mellom en abonnent og Telegrafverket. Uenigheten gjelder hvilket telefonreglement som skal anvendes, dets fortolkning, og dets gyldighet i sin alminnelighet og overfor saksøkeren.
Retten finner ikke grunn til å ta standpunkt til hvilket av de to telefonreglement som kommer til anvendelse, idet også reglementet av 1951 med «feil ved katalogoppføringa» må forståes slik at hel utelatelse av katalogen omfattes. Det ville stride mot vanlig sprogbruk om man ikke ville la «feil» omfatte også en slik feil, og det ville være helt uten grunn om man sondret mellom en stave- eller nummerfeil som var uten verdi for abonnenten og en utelatelse. Den foreliggende rettspraksis vedrørende
Side:286
ansvarsfraskrivelser - hvor en sterkt innskrenkende fortolkning av ansvarsfritagelsesklausulen ofte går igjen - finnes ikke å lede til noe annet resultat. Dommene skriver seg fra forskjellige tidsperioder og fra svært forskjellige rettsområder. Så selv om resultatet har fått en noenlunde lik begrunnelse i mange tilfelle, nemlig at klausulen må anvendes sterkt innskrenket, kan det ikke av disse dommene utledes noen regel om at man ved fortolkning av ansvarsfraskrivelser kan kaste alle vanlige fortolkningsregler overbord for å komme til et resultat man finner rimelig. De foreliggende dommer er som regel svært konkret begrunnet, og har også faktiske forutsetninger som gjør at de ikke kan få prejudikatvirkninger på denne sak som retten nå har til avgjørelse.
Det skal imidlertid anføres at fortolkningsspørsmålet og gyldighetsspørsmålet vedrørende forståelsen av ansvarsfraskrivelser henger nøye sammen. I virkeligheten er det to navn på samme ting - selv om måten å stille problemet på har god hevd - idet det kun er spørsmål om et ellers pådradd ansvar skal falle bort til tross for at partene har sagt eller skrevet eller godtatt visse ord under visse omstendigheter. Rettens syn på det forelagte fortolkningsspørsmål må derfor sees i sammenheng med det syn som senere blir gjort gjeldende vedrørende «gyldighetsspørsmålet».
Heller ikke finner retten å kunne gi saksøkeren medhold i at «feil i katalogoppføringa» bare omfatter objektive feil i katalogen som ikke skyldes uaktsomhet fra noens side. «Feil» betyr på norsk i første rekke handlinger eller resultater som legges noen til last, og feil i telefonkatalogen - det vil si annen tekst enn den bestilte - kan i det hele tatt vanskelig oppstå annet enn ved uaktsomhet fra telegrafverkenes side, jfr. begrunnelsen ovenfor.
Derimot er retten - om enn under en viss tvil - kommet til at saksøkte må kjennes erstatningspliktig overfor saksøkeren til tross for ansvarsfraskrivelsen, da det ansees ikke å være adgang til å fraskrive seg følgene av at man ved uaktsomhet fra Telegrafverkets side blir utelatt i telefonkatalogen. I samsvar med den foreliggende teori og rettspraksis forstår retten det slik at det avgjørende ved anvendelsen av ansvarsfraskrivelser må være om man finner at klausulen fordeler risikoen mellom partene på en slik måte som - alle forhold tatt i betraktning og særlig tatt i betraktning ønsket om ansvarsfrihet - ikke vil virke urimelig overfor en medkontrahent som kjenner bestemmelsen. En særskilt formulering av betingelsene for underkjennelse har man i prislovens §18 for de forhold som går inn under den loven, og det må det foreliggende tilfelle ansees å gjøre, jfr. lovens §2.
Det er ved avgjørelsen lagt vekt på at Telegrafverkets ansvarsfraskrivelse ikke avgjør risikoen for en feil som også kan oppstå på annen måte, men fraskriver seg ansvaret for et forhold som det har fullt og helt herredømme over selv. Mens man f. eks. ved tingsbeskadigelse kan risikere at gjenstanden kan bli forringet av mange årsaker, er det vanskelig å tenke seg at det kommer feil i telefonkatalogen annet enn ved feil fra Telegrafverkets side. Og nær sammenhengende med dette er det at for en som vil unngå risikoen for å falle ut av telefonkatalogen vil det være helt upraktisk å forsikre tapet, mens det ofte for risikoer som dekkes av en godtatt ansvarsfraskrivelse vil være naturlig å forsikre i alle tilfelle.
Videre er det lagt vekt på at det ikke på annen måte er mulig for en
Side:287
telefonabonnent å unngå at han faller ut av telefonkatalogen, eller ved særskilt betaling å få Telegrafverket til å ta det vanlige culpa-ansvar selv. Det har ved enkelte norske private telefonselskapers ansvarsfraskrivelser for feil i telefonkatalogen vært nevnt at katalogen vil bli lagt ut til korrekturlesning, og da kan vel en abonnent lettere stå risikoen. Men skulle man i dette tilfelle godta Telegrafverkets ansvarsfraskrivelse, ville abonnentene bli stående hjelpeløse eller - like gjerne - rettsløse. Det må da være langt mer nærliggende at det ansvar som feil i telefonkatalogen vedrørende enkelte abonnenter påfører Telegrafverket blir fordelt på alle abonnentene gjennom ubetydelige høyere priser.
Retten mener at det syn som det ovenfor er gjort rede for er overensstemmende med det som hevdes å være gjeldende rett av de erstatningsjurister som har uttalt seg i Forsikringsjuridisk Forenings publikasjoner nr. 40. Det kan ikke bevirke noe annet resultat at det er alminnelig å ta lignende forbehold i utenlandske telefonabonnementer. Det er ikke funnet noen rettsavgjørelse vedrørende utenlandsk rett på det foreliggende tilfelle, og de ofte løst formulerte ansvarsfraskrivelser man finner i utenlandske telefonkataloger får neppe særlig medhold av domstolene. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagmann E. T. Eftestøl, lagdommer Odd Schei og sorenskriver Søren Caspersen):
- - -
Lagmannsretten finner at staten må frifinnes, fordi lagmannsretten etter det som foreligger for den ikke finner det sannsynlig at Bolme har lidt noe tap som følge av at han ikke kom med i telefonkatalogen av 1958.
Når retten er kommet til dette legger den vekt på følgende:
Av det nye materiale som er fremlagt for lagmannsretten går følgende frem:
Bolmes bruttoinntekt av verkstedsarbeid var:
I 1956 kr. 29 489,74
» 1957 » 47 978,66
» 1958 » 50 236,06
» 1959 » 64 458,50
Hans bruttoomsetning av deler og rekvisita var:
I 1956 kr. 126 577,55
» 1957 » 153 853,95
» 1958 » 192 404,14
» 1959 » 185 914,48
Hansprovisjonsinntekt var:
I 1956 kr. 8 102,61
» 1957 » 6 267,97
» 1958 » 14 018,69
» 1959 » 9 514,88
Hans fortjeneste (skatter + privatforbruk + overskudd/underskudd) var:
I 1957 kr. 17 738,24
» 1958 » 30 798,59
» 1959 » 34 678,58
» 1960 » 23 827,71
Side:288
Til forklaring av nedgangen i fortjeneste fra 1959 til 1960 har han forklart, at han i det året gikk i gang med en større ombygging og utvidelse som medførte at han resten av året og ut i 1961 manglet lokaler, og måtte innskrenke driften.
De gjengitte oppgaver viser at Bolmes virksomhet gikk pent fremover tross utelatelsen i telefonkatalogen. Lagmannsretten kan ikke finne at det har synderlig for seg at det ville ha gått enda bedre om han hadde stått i telefonkatalogen. Bolme driver reparasjonsverksted og bensinstasjon og salg av biler som underagent for en forhandler i Stavanger. Som underagent hadde han ikke adgang til å avertere. Den tekst han hadde oppgitt til telefonkatalogen var: «Bome Alf bilverkst. Bryne». Den sier ikke noe om bilsalg, og det antas at de som måtte ønske å kjøpe de bilmerker han var underagent for, og som visste at de kunne kjøpe gjennom ham og ønsket å gjøre det, uten vanskelighet ville finne ham. For levering av bensin har han selv forklart at det neppe hadde noen betydning at han ikke sto i telefonkatalogen. Oppgavene for verkstedomsetningen og salg av deler og rekvisita og den stigende fortjeneste taler for at Bolme har fått del i den ekspansjon som måtte ha foregått. At han skulle ha lidt noe tap er også usannsynlig fordi de forholdsregler Telegrafverket tok var vel egnet til å avverge skade. De abonnenter som fikk underretning ved en slipp innlagt i katalogen var ca. 1/3 av samtlige. Annonsen som Telegrafverket lot rykke inn på 1. side i lokalavisen Jærbladet var vel egnet til å underrette publikum. Forholdene på Bryne og på Jæren er ikke som i en stor by med omland. Det er sannsynlig at det gjennom de nevnte to tiltak ble nokså alminnelig kjent i det distrikt Bolme har interesse av, at han (eller det verksted som hadde vært drevet under navnet Gudmestad og Steinsland) fremdeles drev og hadde telefon. Det må også ha gjort sitt at det sikkert måtte bli observert at verkstedet, som er opplyst å ha en gunstig beliggenhet ved et veikryss, var i drift. At folk ikke hadde telefonnummeret i den nye katalogen har neppe betydd noe. Bryne er en liten, manuelt betjent sentral. Folk er neppe uvant med å bruke navn i stedet for nummer, og personalet på sentralen var instruert om å være imøtekommende. Retten tror at folk i distriktet som ønsket noe utført eller levert av Bolme, nådde ham pr. telefon hvis de ønsket å avtale eller bestille pr. telefon. Langveisfarende bilister er som regel tilsluttet en service-organisasjon og har med seg fortegnelse over verksteder tilsluttet den, med telefonnummer. De har således ikke bruk for telefonkatalogen. Bolme har opplyst at han er tilsluttet «Viking». De kunder som fulgte av det har han sikkert ikke tapt noe av. Til slutt nevnes at katalogen ikke har bransjeregister for distriktet.
Lagmann Eftestøl tilføyer at han har funnet det noe tvilsomt om utelatelsen har vært helt uten økonomiske følger for Bolme, fordi utelatelsen av en næringsdrivende i telefonkatalogen etter sin art er egnet til å påføre ham tap. Under hensyn til de relativt enkle forhold i distriktet og den dermed sammenhengende effektivitet av de avvergende tiltak er han imidlertid enig med de andre medlemmer av retten i, at det ikke er sannsynlig at noe tap er voldt. - - -
Side:289