Rt-1971-1153

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1971-11-02
Publisert:	Rt-1971-1153
Stikkord:	Håkonsvernsaken
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 164B/1971
Parter:	Krigsadvokat Johannes Sellæg - til prøve, aktor mot 1. A, 2. B, 3. C, 4. D, 5. E, 6. F, 7. G, 8. H (forsvarer høyesterettsadvokat Njaal Sæveraas)
Forfatter:	Hiorthøy, Leivestad, Schweigaard Selmer, Roll-Matthiesen, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Tolloven (1966) §60, §61, §64, Grunnloven (1814) §75a, Straffeprosessloven (1887) §134, §377, §88, Straffeloven (1902) §27, §63, Tolloven (1928), §208, §2, §84

Dommer Hiorthøy: Politimesteren i Bergen og Hordaland utferdiget i april 1970 bøteforlegg mot

1. løytnant A,

2. kapteinløytnant B,

3. løytnant C,

4. løytnant D og

5. løytnant I for forseelse mot tolloven av 10. juni 1966 §61, - for nr. 1 og 2 også §64, alt sammenholdt med straffebestemmelsen i lovens §60.

Foreleggene ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Sotra herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377.

Etter beslutning av Kongen i henhold til straffeprosesslovens §88 utferdiget statsadvokaten i Bergen og Hordaland 30. november 1970 tiltalebeslutninger mot

6. orlogskaptein E,

7. kommandørkaptein F,

8. orlogskaptein J,

9. orlogskaptein G og

10. orlogskaptein H for forseelse mot tollovens §61, - for nr. 6, 7, 8 og 10 også §64, jfr. §60.

Ved rettens beslutning ble sakene forent til felles behandling etter straffeprosesslovens §134.

Sotra herredsrett avsa dom i saken 24. mai 1971. Dommen har denne domsslutning:

«1. A dømmes for overtredelse av tollovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 1500.- femtenhundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 16 - seksten - dager.

Side:1154

2. B dømmes for overtredelse av tollovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 1000.- ettusen - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 12 - tolv - dager.

3. C dømmes for overtredelse av tollovens §61, jfr. §60 til en bot til Statskassen på kr. 1500.- femtenhundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 16 - seksten - dager.

4. D dømmes for overtredelse av tolllovens §61, jfr. §60 til en bot til Statskassen på kr. 1500,- femtenhundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 16 - seksten - dager.

5. I dømmes for overtredelse av tolllovens §61, jfr. §60 til en bot til Statskassen på kr. 1500.- femtenhundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 16 - seksten - dager.

6. E dømmes for overtredelse av tollovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 2300.- totusentrehundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 21 - tjueen - dager.

7. F dømmes for overtredelse av tollovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 2000.- totusen - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 20 - tyve - dager.

8. J dømmes for overtredelse av tolllovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 2000.- totusen - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 20 - tjue - dager.

9. G dømmes for overtredelse av tollovens §61, jfr. §60 til en bot til Statskassen på kr. 2000.- totusen - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 20 - tjue - dager.

10. H dømmes for overtredelse av tollovens §61 og §64, jfr. §60 sammenholdt med strl. §63 til en bot til Statskassen på kr. 2300.- totusentrehundre - kroner eller hvis boten ikke betales til fengsel i 21 - tjueen - dager.

11. Påstand om inndragning overfor de tiltalte nr. 1 og 3-9 taes ikke tilfølge.

12. I saksomkostninger til det offentlige for sakenes felles behandling ved herredsretten betaler samtlige tiltalte in solidum kr. 5000.- femtusen - kroner.»

De nærmere omstendigheter i sakene og de domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens domsgrunner.

De domfelte begjærte 3. juni 1971 ved sin for herredsretten oppnevnte forsvarer fornyet behandling ved lagmannsrett og anket over rettsanvendelsen, saksbehandlingen og straffutmålingen.

Ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg 2. juli 1971 ble lagmannsrettsbehandling nektet og ankene henvist til Høyesterett.

Side:1155

Domfelte nr. 5, løytnant I, og nr. 8, orlogskaptein J, har i skriv henholdsvis av 14. juni og 6. august 1971 vedtatt herredsrettens dom.

For så vidt angår angrepet på herredsrettens rettsanvendelse - bortsett fra spørsmålet om rettsvillfarelse - er i ankeerklæringen anført:

«1. Når tollovens §61 annet ledd, regner unnlatelse av å innsende oppgave «når man er pliktig til det» som ulovlig innførsel, siktes til plikt i h.t. tolloven eller bestemmelser gitt i medhold av denne av kompetent organ. Den oppgaveplikt som påberopes i denne sak, er plikten i h.t. BFM P 62 av 15/4.1959. Denne ble imidlertid fastsatt av Marinens Overkommando og ikke av Tolldirektoratet. Bestemmelsene er riktignok utferdiget i samarbeid med dette, men er ikke fastsatt av Tolldirektoratet. Allerede av denne grunn kan skipssjefene ikke dømmes etter tollovens §61 annet ledd.

2. Selv om bestemmelsen må anses truffet av Tolldirektoratet, hevdes herredretten å ta feil når den har funnet at dette hadde den fornødne kompetanse til å foreta endringer i de bestemmelser om oppgaveplikt som var gitt for skipssjefene på orlogsfartøyer ved den kgl. res. av 25/4.1846. Det synes å fremgå av domspremissene at herredsretten legger til grunn at oppgaveplikten i den kgl. res. i og for seg var uttømmende, men at Tolldirektoratet i 1959 hadde den fornødne delegasjonshjemmel til å foreta endringer i bestemmelsene.

Herredsretten tar utgangspunkt i Finans- og Tolldepartementets kunngjøring om tollavgifter av 19. desember 1958, og sikter til de innledende bestemmelser §2c, hvor det i annet avsnitt er bestemt at:

«De her gitte regler får i den utstrekning Tolldepartementet måtte bestemme, tilsvarende anvendelse på fornødenheter som medbringes av luftfartøyer og norske orlogsfartøyer som kommer fra utlandet.»

Med «De her gitte regler» siktes til bestemmelsene i §2c 1. ledd. Disse inneholder imidlertid intet om oppgaveplikt for skipssjefen. Bestemmelsen hjemler bare adgang for Tolldepartementet (nå Tolldirektoratet) til å treffe bestemmelse om de forhold som omhandles i §2c første ledd, og som ikke omhandler skipssjefens oppgaveplikt. Bestemmelser om oppgaveplikten tilligger det heller ikke Stortinget å treffe i plenum. Ved Stortingets utferdigelse av Tolltariffen utøver Stortinget sin myndighet til å pålegge skatter, avgifter og toll i.h.t. Grunnlovens §75a. Bestemmelser om oppgaveplikt og eventuelle sanksjoner knyttet til overtredelse av denne kan Stortinget bare treffe i lovs form, hva nettopp er gjort ved tolloven. Tolltariffens innledende bestemmelser §2c, 1. ledd, inneholder intet som tilsvarer bestemmelsen i BFM P 62 av 15/4.1959 pkt. 7, som i tilfelle måtte hjemle oppgaveplikten.

Da Tolldirektoratets fullmakt således er begrenset til å gi

Side:1156

Tolltariffens bestemmelser i §2c første ledd anvendelse på orlogsfartøyer, ligger det langt utenfor grensen for fullmakten når det i BFM P 62 1959 gis bestemmelser som innfører en oppgaveplikt som ikke er nevnt i Tolltariffen.

3. Under enhver omstendighet hjemler ikke delegasjonsbestemmelsen av 12/7.1957 adgang for Tolldirektoratet til å treffe bestemmelser i strid med den kgl. res. av 25/4.1846. I Tolltariffen delegerer Stortinget av sin beskatningsmyndighet til departementet, og det er denne myndighet Kronprinsregenten ved resolusjonen av 12/7.1957 bestemmer skal utøves av Tolldirektoratet. Det er således ikke Kongens myndighet til å gi regler om oppgaveplikten i h.t. tolloven som er delegert til Tolldirektoratet, men Stortingets beskatningsmyndighet. - Men selv om Tolldirektoratet i .h.t. delegasjon kunne utferdige bestemmelser utover beskatningsmyndigheten, var direktoratet ikke berettiget til å utferdige bestemmelser i strid med oppgaveplikten i den kgl. res. fra 1846. Helt klart synes det å være at Tolldirektoratet ikke kunne treffe bestemmelser i strid med den kgl. res. med hensyn til f.eks. orlogsfartøyers fritagelse for på anrop å stanse farten og ta ombord tolltjenestemenn og underkaste seg ettersyn, forsegling etc. Da bestemmelsen om at skipssjefene skal være pliktig til å sende oppgave over beholdningen, må være i strid med bestemmelsen i den kgl. res. om at skipssjefene ikke engang behøver å ha en slik oppgave ombord, kan Tolldirektoratet heller ikke ha adgang til å pålegge en slik oppgaveplikt i strid med resolusjonen.

4. Det kan heller ikke erkjennes at bestemmelsene i BFM P 62 1959 er opprettholdt (godkjent) i relasjon til loven av 1966. Da det er motstrid mellom resolusjonens fritagelse for listeføringsplikt og BFM P 62's oppgaveplikt, er det ikke noe grunnlag for å påstå at loven av 1966 har underkjent den kgl. res. og godkjent BFM P 62. Herredsrettens henvisning til HRD i Rt-1966-933 er således forfeilet. - Det var der spørsmål om hvorvidt bestemmelser gitt av Landbruksdepartementet med en mulig sviktende lovhjemmel måtte anses godkjent ved en ny lov hvoretter tilsvarende bestemmelser ville kunne utferdiges av samme departement. I den foreliggende sak er problemstillingen en annen, nemlig hvilke bestemmelser som var gyldige ved lovens ikrafttreden, bestemmelsene i den kgl. res. eller i BFM.

5. Heller ikke kgl. res. av 24/11.1967 (Norsk Lovtidend 2. avd. 1967 698) jfr. skrivelse fra Finans- og Tolldepartementet av s.d. (Norsk Lovtidend 2. avd. 1967 712) gir Tolldirektoratet hjemmel til å gi bestemmelser i strid med tidligere kgl. res. Bestemmelsen gir Tolldirektoratet bl.a. adgang til å «gjøre unntak fra lovens bestemmelser for visse slags transportmidler. (Tollovens §2, pkt. 3). Unntak var imidlertid allerede gjort for orlogsfartøyer ved kgl. res. av 1846 og det er ikke noe holdepunkt for den antagelse at den kgl. res. av

Side:1157

1967 gir hjemmel for at Tolldirektoratet kan gi bestemmelser i strid med den kgl. res.

6. Den kgl. res. av 1846 ble opphevet ved kgl. res. av 18/12.1970, som også inneholder en utvidet oppgaveplikt i relasjon til den som gjaldt i h.t. den kgl. res. av 1846. I departementets utkast til den siste kgl. res. heter det at skipssjefene vil få en større oppgaveplikt enn tidligere. Dersom Tolldirektoratet - som antatt av herredsretten - skulle ha adgang til å gi utvidede bestemmelser om oppgaveplikten, ville det ha vært unødvendig å gi slike ved en ny kgl. res.

7. Forholdet mellom TFS og BFM P 62 1959.

Herredsretten konstaterer at BFM P 62 1959 ikke står i strid med §280 og §707 i TFS. Denne oppfatning hevdes å være uriktig, særlig sett på bakgrunn både av BFM P 48 av 15/9. 1958 som synes å forutsette at den kgl. res. av 1846 uttømmende regulerer oppgaveplikten, og også fordi de nevnte paragrafer i TFS er utarbeidet før BFM P 62 1959, og i alle fall da uttømmende regulerte skipssjefenes oppgaveplikt. Når så bestemmelsene i BFM P 62 1959 ikke ble innarbeidet i det reviderte TFS, måtte bestemmelsene i BFM P 62 1959 anses bortfalt p.g.a. TFS's gjennomslagskraft overfor avvikende bestemmelser.»

Som grunnlag for den subsidiære påstand om at de tiltalte skulle ha vært frifunnet på grunn av unnskyldelig rettsvillfarelse - ankeerklæringens nr. 8 - er gjort gjeldende at herredsretten har stilt for strenge krav til de tiltaltes aktsomhet. Forsvareren har særlig fremhevet den motstrid som bestod mellom de gjeldende bestemmelser, spesielt mellom BFM P 62 (1959) og Tjenestereglementet, og har under henvisning til de avgitte vitneforklaringer gjort gjeldende at det var den rådende oppfatning i marinen at reglementet måtte gis fortrinnet. På bakgrunn av denne rettsoppfatning og den praksis som i samsvar med dette ble fulgt, kan det ikke bebreides de tiltalte som mangel på tilbørlig aktsomhet at de har innrettet seg som skjedd. Det er på høyeste hold innen marinen gitt uttrykk for at det var naturlig å anse BFM P 62 (1959) som bortfalt på grunn av de tilsvarende bestemmelser i Tjenestereglementet, og det er en kjensgjerning at bestemmelsene ikke ble fulgt opp med kontroll.

Anken over saksbehandlingen knytter seg til foranstående og går ut på at domsgrunnene er for knappe til at Høyesterett kan vurdere om loven er riktig anvendt for så vidt angår spørsmålet om rettsvillfarelse. I ankeerklæringen er særlig pekt på at herredsretten ikke har drøftet nærmere den betydning en ensartet praksis og rettsoppfatning må få for vurderingen.

Når det gjelder anken over straffutmålingen, hevder forsvareren at straffen er for strengt utmålt, hensett til den praksis som har vært etablert med hensyn til oppgaveplikten, supplering av ufortollet proviant i utlandet og bruk av ufortollet proviant om bord i norske havner. Det er også pekt på skipssjefenes representasjon som i alt vesentlig måtte finansieres av dem selv

Side:1158

og skipets øvrige offiserer, og betegnet en betydelig økonomisk belastning.

Forsvareren har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«Prinsipalt:

De tiltalte A, B, C, D, E, F, G og H frifinnes.

Subsidiært:

Sotra herredsretts dom av 24. mai 1971 i offentlig straffesak mot A, B, C, D, E, F, G og H oppheves.

Atter subsidiært:

Den av Sotra herredsrett i dom av 24. mai 1971 fastsatte straff i offentlig straffesak mot A, B, C, D, E, F, G og H nedsettes.»

For så vidt angår forsvarerens prinsipale påstand om frifinnelse på grunnlag av anken vedkommende den del av rettsanvendelsen som i ankeerklæringen er gitt nr. 1-7, ser jeg de reiste spørsmål i hovedsaken på samme måte som herredsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens bemerkninger.

Anførsel nr. 1, at den oppgaveplikt som er omhandlet i BFM P 62 (1959) ikke kan begrunne fellelse etter tollovens §61 (64), idet bestemmelsene er fastsatt av Marinens Overkommando og ikke av Tolldirektoratet, kan åpenbart ikke føre frem. Spørsmålet er ikke behandlet i herredsrettens domsgrunner, hvilket muligens har sammenheng med at retten synes å ha oversett at Tolldirektoratets rundskriv til tollkamrene av 15. april 1959, som kommuniserer de anførte bestemmelser, innledningsvis angir at de er utarbeidet av «Marinens Overkommando - - - - i samråd med Tolldirektoratet». Jeg finner det tilstrekkelig å peke på at bestemmelsene ble kunngjort likelydende i marinen og innenfor tollvesenet, at de har samme dato og samme ikrafttredelsesdag og at Tolldirektoratet ved sine tilføyelser klart har gitt uttrykk for at bestemmelsene blir å legge til grunn som forskrifter av tollvesenet. I forbindelse med de begivenheter som gav støtet til at bestemmelsene ble utferdiget, ble det for øvrig av den daværende forsvarsminister meddelt at spørsmålet ville bli tatt opp i fellesskap av Forsvarsdepartementet og Tolldirektoratet, jfr. St.forh. 1958 2651 flg.

Anførslene under nr. 2-7 i ankeerklæringen går ut på å søke påvist at selv om det godtas at bestemmelser svarende til dem som er gjengitt i BFM P 62 (1959) er utferdiget av Tolldirektoratet, kan de ikke med hensyn til oppgaveplikten danne grunnlag for fellelse etter tollovens §61 (64), idet Tolldirektoratet har manglet den fornødne kompetanse til å utferdige slike bestemmelser.

Anførsel nr. 2, som har spilt en sentral rolle under prosedyren for Høyesterett, går ut på at Tolldirektoratets kompetanse

Side:1159

svikter som følge av at den i tilfelle i siste omgang må støttes på delegasjonsbestemmelsen i de innledende bestemmelser i Tolltariffen §2c (fra 1. januar 1969 §11 pkt. 4). De regler som Tolldepartementet her får fullmakt til å gi tilsvarende anvendelse på norske orlogsfartøyer, inneholder intet om oppgaveplikt, og bestemmelser om oppgaveplikt er for øvrig etter forsvarerens mening av den karakter at de eventuelt må treffes i lovs form, ikke i et avgiftsvedtak av Stortinget i plenum.

På bakgrunn av den anførte tariffklausuls forhistorie finner jeg det lite tvilsomt at den myndighet som ble tilsiktet delegert da bestemmelsen kom inn i Tolltariffen i 1939, også omfattet utferdigelse av forskrifter om oppgaveplikt. Jeg viser til den kgl. proposisjon om tollavgifter, St.prp. nr. 1 (1939) kap. 2011, side 2, der det i tilslutning til en redegjørelse for tollvesenets begrensede adgang til kontroll med orlogsfartøyer på grunn av reglene i den daværende tollovs §208, jfr. kgl. res. 25. april 1846, blant annet uttales: «Det er da neppe rimelig, og heller ikke stemmende med forutsetningen i tolltariffens §2c, at fartøyene under toktet langs den norske kysten skal ha full adgang til bruk av medbragte ufortollede skipsfornødenheter. På grunn av manglende kontroll vil dette i tilfelle også kunne medføre en viss fare for smugling.» Og videre: «Tolldepartementet har på grunn av det som er sagt foran sammen med Forsvarsdepartementet tatt opp arbeidet for en bedre kontroll med orlogsfartøyenes bruk av ufortollede skipsfornødenheter, med sikte på å gjennomføre mest mulig klare og greie regler. De to departementer er enige om å søke bruken begrenset mest mulig, slik at denne opphører når fartøyene er kommet tilbake hit til landet. For å fremme dette formålet vil det - foruten nye regler til avløsning av den kgl. resolusjon av 25. april 1846 - være nødvendig å foreta en forandring i ordlyden av §2c. Det mest praktiske vil da være at Tolldepartementet gis hjemmel til å fastsette de nødvendige regler for norske orlogsfartøyers vedkommende.»

Det fremgår av dette at formålet med den nye bestemmelse var å åpne adgang for tollmyndighetene til å øve kontroll med den begrensede tollfrihet som var innrømmet orlogsfartøyer - for øvrig på like linje med andre norske skip i utenriks fart. Som et vilkår knyttet til bestemmelser om avgiftsfrihet kan en bestemmelse om oppgaveplikt ikke erkjennes å falle utenfor hva som kan tas inn i Tolltariffen, selv om det kanskje ville ha skapt klarere linjer om bestemmelsen var forankret i formell lov.

Tolltariffens bestemmelse om fullmakt for Tolldepartementet er ved Kronprinsregentens resolusjon av 12. juli 1957 delegert til Tolldirektoratet som således var behørig bemyndiget da BFM P 62 (1959) ble utferdiget 15. april 1959. For så vidt angår rettstilstanden på handlingstiden vises til kgl. resolusjon 24. november 1967 og Finans- og Tolldepartementets skriv av samme dato.

Anførsel nr. 3 angår forholdet mellom BFM P 62 (1959) og den kgl. res. av 25. april 1846; det hevdes av forsvareren at Tolldirektoratets myndighet under enhver omstendighet ikke

Side:1160

omfattet adgang til å gjøre endringer i sistnevnte, dels fordi fullmakten overhodet ikke åpnet adgang til å gi bestemmelser om oppgaveplikt som var av lovgivningsmessig karakter, dels fordi Tolldirektoratet i hvert fall ikke var berettiget til å utferdige bestemmelser i strid med den kgl. res. av 1846.

Med hensyn til den førstnevnte innvending kan jeg innskrenke meg til å vise til hva jeg før har sagt i tilknytning til ankeerklæringens anførsel nr. 2; det fremgår av dette at forsvarerens argumentasjon på dette punkt ikke kan føre frem. Den annen innvending har som forutsetning at resolusjonen av 1846 hjemlet en fullstendig frihet for oppgaveplikt utover det som var fastsatt i resolusjonen selv, og at Tolldirektoratet ikke kunne gjøre inngrep i denne frihet uten en uttrykkelig derogasjonshjemmel, jfr. T. Opsahl: Delegasjon av Stortingets myndighet side 274-277.

Jeg finner det ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hvilke generelle krav som må stilles til en delegasjonsklausul for at den skal slå igjennom overfor en avvikende bestemmelse av høyere rangorden. Avgjørende er at det i resolusjonen av 1846 - som fremholdt av aktor - ikke kan innfortolkes en alminelig fritakelse for kontrolltiltak, herunder oppgaveplikt. Det er følgelig ikke tale om noen endring av de eldre bestemmelser, men om en supplering til videre utbygging av den tidligere rettstilstand som ikke var uttømmende avgrenset.

Anførsel nr. 4-6. Når man, som jeg har antatt i det foregående, finner en gyldig og tilstrekkelig fullmakt for Tolldirektoratet i tariffens innledende bestemmelser §2c (§11 pkt. 4), er det overflødig å gå inn på anførslene i denne del av ankeerklæringen. De fremtrer som en imøtegåelse av herredsrettens bemerkninger angående forholdet til den gjeldende tollov av 1966, jfr. også høyesterettsdom i Rt-1966-933. Nytt i forhold til det som er behandlet av herredsretten, er det som i denne sammenheng er fremholdt under nr. 5 og 6 vedkommende kgl. res. 24. november 1967 og Tolldepartementets skriv av samme dag, og videre kgl. res. 18. desember 1970 som opphevet den kgl. res. av 1846. Heller ikke disse anførsler finner jeg det påkrevd å ta opp til nærmere behandling.

Anførsel nr. 7 behandler forholdet mellom BFM P 62 (1959) og Tjenestereglementet for sjøforsvaret; det gjøres gjeldende av forsvareren til imøtegåelse av herredsrettens bemerkninger under dette avsnitt at de nye bestemmelser av 1959 står i strid med reglementets §280 og §707, og at bestemmelsene, etter som de ikke ble innarbeidet i det reviderte Tjenestereglement, må anses bortfalt på grunn av reglementets gjennomslagskraft overfor eldre avvikende bestemmelser.

Jeg finner det klart at det ikke består noen motstrid mellom de to sett bestemmelser, og viser til herredsrettens anførsler som jeg ikke finner det nødvendig å utdype nærmere. Anken over denne del av rettsanvendelsen må etter dette forkastes.

Også når det gjelder forsvarerens subsidiære påstand, at

Side:1161

dommen må oppheves på grunn av uriktig avgjørelse av spørsmålet om unnskyldelig rettsvillfarelse og utilstrekkelige domsgrunner i tilknytning til dette, er jeg kommet til at anken må forkastes. Jeg har ikke kunnet finne at avgjørelsen frembyr særlig tvil, og kan i hovedsaken innskrenke meg til å vise til herredsrettens etter omstendighetene ganske fyldige redegjørelse. Jeg legger vesentlig vekt på at de domfelte alle kjente BFM P 62 (1959) og benyttet seg av bestemmelsene når de skulle rekvirere skipsfornødenheter til utførsel. Under disse omstendigheter hadde de plikt til å iaktta de fastsatte vilkår for så vidt angår restbeholdninger, og må selv ta ansvaret når de tolker feil og fraviker de klare bestemmelser fra 1959.

Mangler ved domsgrunnene som kan tillegges rettslig betydning, foreligger åpenbart ikke.

Når det gjelder straffutmålingen, finner jeg det likeledes tilstrekkelig å vise til herredsrettens domsgrunner. I betraktning av at det gjelder skipsoffiserer i selvstendig stilling og med stort ansvar og til at det dreier seg om til dels meget betydelige kvanta av tollpliktige varer, kan jeg ikke se at det er noe åpenbart misforhold mellom de straffbare handlinger og de utmålte bøter. Det fremgår av dommen at bestemmelsene i straffelovens §27 er iakttatt.

Jeg stemmer etter dette for slik

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Leivestad: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Schweigaard Selmer, Roll-Matthiesen og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver R. Hille Andresen med domsmenn):

I april 1970 utferdiget politimesteren i Bergen og Hordaland bøteforelegg mot - - - Grunnlaget for foreleggene var

for nr. 1, A

I. «at han som skipssjef på KNM Kinn sammen med skipets øvrige offiserer ved skipets ankomst til Haakonsvern etter endt utenlandstokt 17. mai 1969, hadde oppbevart ombord til bruk i norske havner 186 fl. brennevin, 1 liter 96 % sprit, 25 fl. vin, 177 fl. pilsner øl og 400 stk. sigaretter uten at varene var ført på tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet,»

II. «at han ved ovennevnte anledning unnlot å sende pliktig oppgave til Bergen Tollvesen».

for nr. 2, B

I. «at han som skipssjef på KNM Stord, sammen med skipets øvrige befal, ved ankomst til Haakonsvern, etter endt utenlandstokt den 17. mars

Side:1162

1969, hadde oppbevart ombord til bruk i norske havner ca. 1103,5 liter sprit og brennevin, ca. 16000 stk. sigaretter, ca. 240 sigarer, ca. 42 pund tobakk uten at varene var ført på tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet»

II. «at han ved ovennevnte anledning unnlot å sende pliktig melding til Bergen tollvesen».

for nr. 3, C «at han som skipssjef på KNM Utla ved skipets ankomst fra Tyskland til Haakonsvern den 20. mai 1969, sammen med skipets øvrige befal hadde oppbevart ombord til bruk i norske havner 404 fl. brennevin, 22 fl. vin, 38 kanner sprit, 984 fl. øl, 55600 stk. sigaretter, 30.2 kg. tobakk, 148 bøker sigarettpapir og 31 kg. sjokolade, uten at disse varer var ført på skipets/ skvadronens tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet,»

for nr. 4, C «at han som skipssjef på KNM Kvina ved skipets ankomst fra Tyskland til Haakonsvern den 20. mai 1969, sammen med skipets øvrige befal hadde oppbevart ombord til bruk i norske havner 382 fl. brennevin, 69 fl. vin, 456 fl. øl, 46580 stk. sigaretter, 10.8 kg. tobakk, 210 bøker sigarettpapir uten at disse varer var ført på skipets/skvadronens tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet,»- - -

Etter beslutning av Kongen i h.t. strprl. §88 har videre statsadvokaten i Bergen og Hordaland den 30. november 1970 utferdiget tiltalebeslutninger mot - Grunnlaget for tiltalen er

for nr. 6, E

I. «at han som skipssjef på KNM «Sira» etter skipets tilbakekomst til Haakonsvern den 20. mai 1969 fra endt utenlandstokt, sammen med skipets øvrige befal, oppbevarte ombord til bruk i norske havner 328 flasker brennevin, 72 flasker vin, 6 flasker 96 % sprit, 48 flasker øl, 50.000 stk. sigaretter, 41.4 kg. tobakk, 426 bøker sigarettpapir og 150 stk. sigarer, uten at disse varer var ført på skipets/skvadronens tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet»

II. «at han ved anledning som nevnt foran under post I og i egenskap av sjef for 1. minesveiperskvadron den 22. mai 1969 sendte sålydende melding til Bergen Tollkammer: «Ved ankomst Haakonsvern den 20. mai 1969 hadde 1. minesveiperskvadron ingen varer å fortolle.»»

for nr. 7, F

I. «at han som skipssjef på KNM «Haakon VII» etter skipets tilbakekomst til Haakonsvern den 27. mars 1969 fra endt utenlandstokt, sammen med skipets øvrige befal, oppbevarte ombord til bruk i norske havner 215 flasker samt 4 krukker brennevin, 14 flasker vin, 64,500 stk. sigaretter, 355 stk. sigarer, 2715 stk. sigarillos, 104,9 kg. tobakk, 2970 bøker sigarettpapir, 255 kg. sjokolade, 58,5 kg. drops og 141,7 kg. toalettartikler, uten at disse varer var ført på skipets tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet,»

II. «at han ved anledning som nevnt foran under post I den 27. mars 1969 sendte sålydende melding til distriktssjefen i Bergen Tolldistrikt: «Ved ankomst Norge etter endt utenlandstokt has ikke ombord varer utover det ifølge BFS nr. P 62 av 15. april 1959 pkt. 5, nevnte kvantum. Jamfør Tolldirektoratets rundskriv av 15. april 1959.»- - -

Side:1163

for nr. 9, G «at han som skipssjef på KNM «Narvik» etter skipets tilbakekomst til Haakonsvern den 17. april 1969 etter endt utenlandstokt, sammen med skipets øvrige befal, oppbevarte ombord til bruk i norske havner 846 flasker brennevin, 303 flasker vin, 543 liter 96 % sprit, 34.200 stk. sigaretter, 2530 stk. sigarer, 20,7 kg. tobakk og 1271 bøker sigarettpapir, uten at disse varer var ført på skipets tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet».

for nr. 10, H

I. «at han som skipssjef på KNM «Uller» etter skipets tilbakekomst til Haakonsvern den 26. mars 1969 fra endt utenlandstokt, sammen med skipets øvrige befal, oppbevarte ombord til bruk i norske havner ca. 730 flasker brennevin og/eller vin, ca. 39.000 sigaretter, 200 bokser tobakk og 40 kartonger sigarettpapir uten at disse varer var ført på skipets tollliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet,»

II. «at han ved anledning som nevnt foran under post I etter tilbakekomsten den 26. mars 1969 unnlot å oppgi beholdningen av tollpliktige varer til Bergen Tollkammer.»- - -

Retten kan ikke slutte seg til dette forsvarerens syn og skal i den forbindelse bemerke:

Tolloven av 1928 hadde i §208 første ledd en alminnelig bestemmelse hvoretter det var overlatt til Kongen å avgjøre hvorvidt de i loven gitte forskrifter, bl.a. om varefortegnelse, skulle anvendes på orlogsfartøyer. Ved siden herav hadde loven imidlertid også en bestemmelse i §24, som gjaldt varefortegnelsen og hvoretter Kongen ble gitt myndighet til å tilstå «de fritagelser eller lempninger, som stedsforhold eller andre omstendigheter gjør nødvendige eller hensiktsmessige».

Loven ble ved kgl. res. av 28. okt. 1932 satt ikraft fra 1. jan. 1933. I resolusjonens III ble den myndighet som var gitt Kongen i lovens §24 delegert til Tolldepartementet, som samtidig fikk overført til seg Kongens myndighet etter lovens §208 annet ledd (som bare gjaldt rutegående fartøyer).

Etter resolusjonens IV skulle de tidilgere gitte bestemmelser fortsatt være gjeldende for så vidt og i den utstrekning de ikke kom i strid med loven eller forskrift som var gitt i h.h.t. loven.

Det er således på det rene at den kgl. res. av 1846 fortsatt var gjeldende etter tolloven av 1928. Noen endring i dette forhold var ikke skjedd før BFM, P 62, 1959.

Tollovgivningen suppleres av de av Stortinget årlig fattede vedtak om tollavgifter, «Tolltariffen». Denne har i et eget avsnitt en del «innledende bestemmelser» som i fullstendig form finnes inntatt i Finans- og Tolldepartementets kunngjøring av 19. desb. 1958, men som senere har undergått en del endringer.

Fram til 1. juli 1957 inneholdt disse bl.a. bestemmelser om myndighet for Tolldepartementet til å avgjøre om reglene for tollfrihet for skipsproviant og andre skipsfornødenheter skulle gis anvendelse på orlogsfartøier ankommet fra utlandet og til å tillate tollfri utførsel til bruk i norske fartøier.

Ved Kronprinsregentens res. av 12.7.57 ble med virkning fra 1. juli s.å. bestemt at «hvor det i den gjeldende tollavgiftsbeslutning (tolltariffens

Side:1164

innledende bestemmelser eller i selve tariffen) er lagt myndighet til «Tolldepartementet» («departementet») overføres denne myndighet til Tolldirektoratet (med noen unntakelser)».

På bakgrunn av det som her er nevnt, sett i sammenheng, ser retten det slik at tolldirektoratet hadde den fornødne kompetanse til å gjøre endring i de bestemmelser om oppgaveplikt som var gitt for sjefer på orlogsfartøyer ved den kgl. res. av 1846 slik dette skjedde ved bestemmelsene den 15. april 1959.

Retten vil forøvrig også peke på følgende: I den någjeldende tollov av 10.6 1966 som trådte ikraft den 1.2.1968 er i §2 punkt 3 bestemt at Kongen kan gjøre unntak fra lovens bestemmelser for visse slags transportmidler. Det heter videre i lovens §84 at de forskrifter og bestemmelser som er gitt i medhold av tolloven av 1928 fortsatt skal være gjeldende inntil de oppheves.

Skulle det være så at oppgaveplikten etter BFM P 62, 1959 punkt 7 savnet den fornødne derogasjonshjemmel synes det allikevel naturlig å se det slik at bestemmelsen, som forøvrig ble gjentatt i et nytt BFS (Bestemmelser for Sjøforsvaret) nr. P 62 av 24. januar 1969 (og hvorom nedenfor) ihvertfall må betraktes som godkjent i relasjon til loven av 1966 og den myndighet som der er tillagt Kongen, jfr. det som er uttalt i HRD i Rt-1966-933.

BFM, P 62, 1959 står ikke i strid med TFS for 1964 dets §280 §707 som kun inneholder bestemmelser om adgangen til ved avgangen fra Norge å ta ombord ufortollete varer og plikten til ikke å ta iland ufortollete varer etter ankomst til norsk tollområde. Å slutte antitetisk herav at det etter Tjenestereglementet ikke skulle gjelde noen oppgaveplikt for varer som forble ombord gir de nevnte bestemmelser ikke noe grunnlag for og noen konflikt mellom de to sett bestemmelser foreligger derfor ikke. Ifølge Tjenestereglementets §707 1. passus skal enhver «såvel i eget som i fremmed land holde seg gjeldende tollbestemmelser etterrettlig» og den nevnte BFM, P 62, 1959 var da i 1969 nettopp en slik tollbestemmelse som supplerte Tjenestereglementet. At det vel kunne ha vært naturlig å la bestemmelsene i dette BFM innarbeide i Tjenestereglementet er en sak for seg som ikke får betydning ved avgjørelsen av de angjeldende reglers rekkevidde, men som nok kan ha spilt inn når det gjelder de angjeldende skipssjefers oppfatning av disse, noe retten nedenfor skal komme tilbake til.

At der skulle ha utviklet seg en praksis ombord i norske marinefartøyer i tiden mellom 1959 og 1969 (handlingstiden) som skulle ha satt BFM, P 62,1959 ut av kraft, slik det er blitt hevdet av de tiltalte, er noe som savner ethvert grunnlag.

BFM, P 62,1959 punktene 6 og 7 ble som foran nevnt den 24. januar 1969 erstattet av tilsvarende bestemmelser inntatt i nytt BFS (Bestemmelser for Sjøforsvaret) nr. P 62. Det er uklart når disse bestemmelser ble sendt ut av Sjøforsvarets stab og fra hvilket tidspunkt de ble gjort gjeldende. De tiltalte har samtlige opplyst at de ikke hadde mottatt de nye bestemmelser da de forhold tiltalene gjelder fant sted og retten finner å måtte bygge på det. Slik retten ser på gyldigheten av bestemmelsene i BFM, P 62, 1959 har dette forhold imidlertid ingen selvstendig betydning og retten har, som det vil sees foran, bygget på bestemmelsene

Side:1165

slik de opprinnelig var sendt ut. I den utstrekning det ombord i de fartøyer saken gjelder befant seg ufortollede varer hadde etter dette skipenes sjefer plikt til å gi oppgave herover til tollvesenet.

Retten skal etter dette ta standpunkt til hvorvidt de objektive og subjektive straffbarhetsbetingelser foreligger for de tiltalte skipssjefers vedkommende etter de i foreleggene/tiltalebeslutningene anvendte bestemmelser. - - -

Det er på det rene at det ombord i Sjøforsvarets fartøyer - således også i samtlige dem som omfattes av saken - er holdt særskilte kasser i offisersmessen for innkjøp og forbruk av spirituosa og «kantinevarer». Offiserenes «sjøtillegg» er gått inn i messekassen. «Suppleringskjøp» i utlandet er foretatt ved midler fra denne og ved forbruk er de respektive offiserer blitt belastet det de har tatt ut av de ombordværende beholdninger, og har også dekket eventuelle underskudd i kassen.

Retten finner det videre, etter de under hovedforhandlingen fremkomme opplysninger, godtgjort at samtlige tiltalte, med en unntagelse, nr. 2, B, som skipssjefer på de i foreleggene/tiltalebeslutningene nevnte fartøyer da disse vendte tilbake til Haakonsvern etter endte utenlandstokter på de tidspunkt som er angitt i foreleggene/tiltalebeslutningene, sammen med vedkommende skipsbefal oppbevarte ombord til bruk i norske havner de kvanta brennevin, vin, sprit, øl samt tobakks- og andre varer som er spesifisert i de enkelte forelegg/tiltalebeslutninger. Ingen av disse varer var ført på vedk. skips tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet.

Når det gjelder tiltalte nr. 2, B, som var skipssjef på ubåten Stord, må det etter bevisførselen legges til grunn at de i forelegget oppgitte varekvanta (sprit og brennevin, sigaretter, sigarer og tobakk) for hver gruppes vedkommende må reduseres med 1/12. Forøvrig gjelder også for hans vedkommende at han sammen med skipets øvrige offiserer oppbevarte disse varer ombord til bruk i norske havner ved skipets ankomst til Haakonsvern etter endt utenlandstokt den 17. mars 1969, og uten at varene var ført på tolliste eller på annen måte oppgitt til tollvesenet.

Etter dette foreligger de objektive straffbarhetsbetingelser for samtlige tiltaltes vedkommende når det gjelder overtredelse av tollovens §61, jfr. §60. - - -

Etter dette, og etter det som foran er nevnt, foreligger da også de objektive betingelser for fellelse etter Tollovens §64 jfr. §60 når det gjelder de tiltalte nr. 1, 2, 6, 7, 8 og 10.

De tiltalte har alle erkjent at de var klar over at det skulle gies oppgave til Tollvesenet hvis noen av de ombordværende varer ble tatt iland. Sålenge dette ikke skjedde hevder de å ha vært av den oppfatning at de handlet pliktmessig både i forhold til Tollvesenet og i forhold til de militære instanser. Forsvareren har i tråd hermed i sin prosedyre gjort gjeldende at samtlige de tiltalte svevet i en rettsvillfarelse som var unnskyldelig.

Retten anser det godtgjort at samtlige de tiltalte var kjent med bestemmelsene i BFM, P 62, 1959. De forhold som skulle kunne tenkes å ha skapt noen villfarelse hos de tiltalte med hensyn til oppgaveplikten innskrenker seg, etter rettens oppfatning, til

Side:1166

1. at det gjeldende Tjenestereglement ikke inneholdt bestemmelser om oppgaveplikt for ombordværende varer

2. at det eventuelt forelå en praksis innen Sjøforsvaret som var i strid med det nevnte BFM.

De tiltalte har alle forklart at de anser, og anså, Tjenestereglementet som «boken for oss» d.v.s. det eneste de hadde rett og plikt til å holde seg til. Dette hadde de fått innskjerpet under sin militære utdannelse.

Retten bemerker:

Overtredelser av bestemmelsene i tollovens kap. X er etter dens §60 straffbare også i den uaktsomme form. Skulle de tiltalte ha svevet i noen villfarelse, enten med hensyn til faktiske forhold eller med hensyn til gjeldende rettsregler, blir spørsmålet derfor bare om villfarelsen må betegnes som uaktsom eller ikke.

Når det gjelder de rettslige plikter de tiltalte hadde - jfr. foran - ser retten det slik at de under enhver omstendighet burde ha vært kjent med disse. Som særlig viktig i denne forbindelse ser retten det at samtlige tiltalte kjente til BFS nr. P 62, 1959. Hverken Tjenestereglementet eller noen «praksis» innen Sjøforsvaret (som retten skal komme tilbake til i forbindelse med straffutmålingen) gir etter rettens mening noe holdbart grunnlag for å hevde at de tiltalte har utvist tilbørlig aktsomhet ved vurderingen av den rettslige plikt de hadde overfor tollmyndighetene. For avgjørelsen av skyldspørsmålet anser retten dette tilstrekkelig, men en skal komme noe nærmere inn på skyldgraden i forbindelse med straffutmålingen.

Det er av noen av de tiltalte hevdet at de ikke i detaljer var klar over de varekvanta som befant seg ombord i deres fartøyer. Om dette er bare å si at var de ikke klar over dette så burde de ihvertfall ha vært det, bl.a. fordi de hadde plikt til å oppgi nøyaktige kvanta til tollmyndighetene. - - -

I forbindelse med straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på de tildels svære kvanta oppgavepliktige varer, først og fremst brennevin, vin og sprit som det her dreier seg om. Det står i dårlig samklang med de militære oppgaver de tiltalte var satt til at de lot oppbevare ombord i sine fartøyer, uten mulighet for kontroll fra tollvesenets side, slike mengder særlig av sprit og brennevin som tilfellet var.

I formildende retning tar retten hensyn til følgende:

Etter det som er opplyst under hovedforhandlingen synes det tydelig at det av Sjøforsvarets fartøyer gjennom mange år i stor utstrekning har vært foretatt innkjøp av spirituosa og tobakk i utlandet, bl.a. for å bruke disse varer i Norske havner, dels av offiserene, dels under mottakelser arrangert ombord i representasjonsøyemed og uten at disse varer er blitt oppgitt til tollvesenet etter skipenes ankomst til norsk tollområde.

Det har vært etablert den ordning at yngste offiser i offisersmessen har fungert som «vinforstander» som skulle ha oppsyn med beholdningene og forbruket av disse. Etter hvert som «vinforstanderne» er steget i gradene og er blitt skipssjefer er denne praksis bibeholdt med deres godkjennelse. Høytstående offiserer i Sjøforsvaret har som vitner forklart at de ikke bare har kjent til denne praksis, men at de også i sin tid

Side:1167

har vært med på å «lære opp gutta» til samme praksis. Det er noe uforståelig at en slik utglidning kan ha funnet sted etter de bestemmelser som var gitt i BFM, P 62,1959, men det må ikke desto mindre anses fastslått at den i vid utstrekning har vært tolerert, selv om det på den annen side også foreligger klare eksempler på at bestemmelsene er blitt søkt respektert. At denne utglidning har funnet sted har formentlig sin hovedsakelige forklaring i det forhold at Sjøforsvarets offiserer har ansett seg forpliktet til i representasjonsøyemed å invitere gjester ombord ved anløp av norske havner og selv har måttet dekke de utgifter hermed som ikke ble dekket av de tildelinger skipene fikk til slikt øyemed.

Retten legger til grunn at slike personlige utbetalinger for mange skipssjefer har nådd opp i en størrelse som har vært en sterk belastning på deres økonomi. Ved innkjøpene i utlandet har slike personlige bidrag til skipenes representasjon kunnet holdes nede.

Graden av den av de tiltaltes utviste skyld må bli å vurdere på denne bakgrunn. Retten har i formildende retning også tatt hensyn til den lange tid som er gått fra lovovertredelsene skjedde.

Samtlige tiltalte er, som allerede nevnt, tidligere ustraffete (bortsett fra en mindre trafikkbot for den enes vedkommende). - - -