Rt-1978-251

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1978-03-04
Publisert:	Rt-1978-251
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 29/1978
Parter:	Magnilsjøen setersameie v/Johan Strømsøyen (høyesterettsadvokat Sverre Dragsten) mot Johannes Rolven m.fl. (14 parter) (advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson - til prøve).
Forfatter:	Christiansen, Mellbye, Lorentzen, Holmøy, Andreas Endresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Jordskifteloven (1950) §13

Dommer Christiansen: Saken gjelder tvist om eiendomsretten til et fjellområde på ca. 6 700 dekar i og omkring Trolltjørndalen (området mellom Magnilsetrene og Grytdalen) ved grensen mellom Tolga herred og tidligere Kvikne herred, nå Tynset.

I grensegangssak på strekningen Eidsfjell-Budalstjern avsa Nordøsterdal jordskifterett kjennelse den 30. april 1973. Mellom Eidsfjellet og Sætertangen 1 200 har kjennelsen slik slutning:

«Eiendomsgrensen mellom eiendommer i Tolga-Os på østre side og eiendommer i Tynset på vestre side, tar til på Eidsfjellets topp og går i N. retning til Grytefallet, NNØ til midten Frengstadtjønn, NØ til Setertangen 1 200 - - -.»

Samtlige sak søkte for jordskifteretten - som er grunneiere i Kvikne - påanket denne del av kjennelsen til Eidsivating lagmannsrett, som 12. oktober 1976 avsa dom med slik domsslutning:

«1. Grensen mellom Magnilsjøseteren Setersameie i Tolga på sydøstsiden og tilgrensende eiendommer i Kvikne på nordvestsiden går fra Eidsfjellet til søndre ende av Trolltjern og herfra til Setertangen høyde 1 200.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet to av lagdommerne stemte for stadfestelse av jordskifterettens kjennelse.

Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til de to nevnte avgjørelser.

Lagmannsrettens dom er påanket til Høyesterett av Magnilsjøen setersameie. Anken omfatter ikke den ankende part nr. 3 for lagmannsretten, Nils Hov. Det opplyses i ankeerklæringen at Hov for flere år tilbake har overdratt sin tilgrensende eiendom Grytdalen, gnr. 158 bnr. 1 (Grytdalssetra) til sønnen Olav Hov, og at sistnevnte anerkjenner den grense som ble fastsatt av jordskifteretten.

Under ankeforberedelsen har ankemotpart nr. 1, Einar Frengstad, eier av gnr. 167 bnr. 12 og 70 (Koian) med den ankende parts samtykke trukket seg fra saken, og saken er for hans vedkommende hevet ved kjennelse av 7. februar 1978. Han har avgitt erklæring om at han godkjenner Magnilsjøen setersameies påstand.

I løpet av den tid saken har pågått, har flere av ankemotpartene overdratt sine eiendommer til barn, som med den ankende parts samtykke for Høyesterett er trådt inn i saken i førstnevntes sted. Det gjelder:

Side:253

nr. 5, Erling Grøtli, overdratt gnr. 157 bnr. 8 til Ivan Grøtli,

nr. 6, Esten Grøtli, overdratt gnr. 157 bnr. 1 til Eivind Grøtli,

nr. 8, Emil Grøtli, overdratt gnr. 157 bnr. 14 til Kåre Grøtli,

nr. 9, Annar Grøtli, overdratt gnr. 167 bnr. 3 til Knut Grøtli.

Ankemotparter for Høyesterett er etter dette følgende grunneiere i Kvikne: 1. Johannes Rolven, 2. Mikael Grøtli, 3. Torstein Grøtli, 4. Ivan Grøtli, 5. Eivind Grøtli, 6. Kristoffer Grøtli, 7. Kåre Grøtli, 8. Knut Grøtli, 9. John Livden, 10. Oddleiv Moen, 11. Kristoffer Langtjernet, 12. Magne og Ivar Småvollan, 13. Ole Kristoffer Moen og 14. Elbjørg Skarets dødsbo v/Mikael Grøtli.

Ankemotpartene har for øvrig for Høyesterett fremlagt følgende avtale datert 19. november 1977:

«Undertegnede parter i sak for Høyesterett mot Magnilsjøen Setersameie vedrørende eiendomsrett til et område i Trolltjerndalen er enige om følgende hva angår eiendomsretten til dette området, hvis vi vinner saken:

Området skal i sin helhet være sameie mellom partene uten hensyn til tidligere eventuelle særrettigheter.

Hvis noen av partene på Kvikneskogen i fremtidige tvister om rettigheter i Eidsfjellet i Kvikne skulle bli frakjent jakt- og fiskerett i områder som støter til tvisteområdet i Trolltjerndalen, bortfaller også enhver rett i dette området for deres vedkommende.»

Magnilsjøen setersameie hevder at lagmannsrettens flertall har tatt feil så vel når det gjelder bevisvurderingen som rettsanvendelsen, mens jordskifteretten og lagmannsrettens mindretall er kommet til riktig resultat.

Setersameiet har i det vesentlige gjort gjeldende:

Når det gjelder partsforholdet, hevdes at alene Johannes Rolven som eier av Gruvehagen med noen grunn kan regnes som motstøtende i tvisteområdet. De øvrige ankemotparter - Grøtligruppen og de som har eiendommer på Kvikneskogen - kan overhodet ikke ses å ha eiendom i slik nærhet av tvisteområdet eller ha utøvd noen bruk der som kan begrunne eierpretensjoner.

Hva angår bevisbedømmelsen, hevdes at lagmannsrettens flertall har hatt altfor svakt grunnlag til å dra den slutning at det foregikk noe beitebruk fra Kvikne i Trolltjørndalen før 1830.

De vesentligste feil ved lagmannsrettens dom gjelder imidlertid rettsanvendelsen. Flertallet synes hovedsakelig å ha befattet seg med den rettslige karakter av to av de i alt ti slåtter prost Hagerup kjøpte i 1820-årene, nemlig slått nr. 9 og 10 som lå nordligst i Trolltjørndalen. Det kom til at disse slåttene var statsallmenning i 1830 og at det bare var bruksretten til slåttene som da ble overdratt. Videre fant flertallet at områdene ikke senere er hevdet til eiendom av setersameiet. Flertallet påstås her ikke å ha tatt tilstrekkelig hensyn til rettsutviklingen i hele Magnilsjø-trakten, og til at samtlige slåttestrekninger som Hagerup kjøpte må ses under ett uavhengig av hvem de var kjøpt av. Fire av slåttene ble kjøpt av kviknedøler, én av den Hiortske stiftelse på Røros, og de øvrige fem av folk fra Tynset. Rettsutviklingen i hele området som skyldsettingsforretningen av 1830

Side:254

omfattet, hevdes å falle sammen med utviklingen i Tolgas fjelltrakter, som Høyfjellskommisjonen nettopp fant var forskjellig fra forholdene i Kviknes østfjell, jfr. kommisjonens kjennelse av 13. juli 1934 for 9. grenseoppgangsfelt sammenholdt med kjennelse av 5. august 1940 vedrørende 8. felt. Det er derfor ikke grunnlag for å anta at tvisteområdet fortsatt var allmenning da Hagerup kjøpte opp slåttene. Men selv om området hadde vært statsallmenning i 1830, mener den ankende part at det senere er skjedd hevdserverv av setersameiet også i relasjon til de motstøtende grunneiere i Kvikne. Det presiseres i denne sammenheng at siden Høyfjellskommisjonen ved sine kjennelser i 1934 og 1940 fastslo at det ikke lenger eksisterte statsallmenninger i disse fjellområder, er spørsmålet i saken hvem som har ervervet områdene. Ved fastsettelsen av eiendomsgrensen påstås det videre ikke å være noe grunnlag for å ta utgangspunkt i den havnegrense som Tolgen storskiftekommisjon fastsatte i 1944. Denne regulerer bare den beiterett som det erkjennes at eierne av bestemte bruk i Kvikne har innen tvisteområdet. Av disse bruksrettshavere er det nå alene Johannes Rolven som ikke har anerkjent grensen for skyldsettingsforretningen av 1830 som eiendomsgrense.

Siden den ankende part som nevnt ikke kan se at ankemotpartene 2-14 har utøvd noen rådighet i eller i nærheten av tvisteområdet som kan begrunne eiendomsrett, påstås disse parter ikke å volde noen problemer i forhold til et eventuelt hevdserverv fra Magnilsjøen setersameies side. Hva spesielt angår ankemotparten Johannes Rolven, må det legges vesentlig vekt på at hans rettsforgjenger som eier til Gruvehagen møtte ved skyldsettingsforretningen i 1830 uten å gjøre noen innsigelse mot den beskrevne eiendomsgrense. Rolven kan videre ikke høres med at det fra hans eiendom i tiden etter 1830 er utøvd havning i tvisteområdet i kraft av noen grunneiendomsrett. Storskiftekommisjonen betraktet selv den havnerett som kviknedølene ble tilkjent innen tvisteområdet som en ervervet havnerett på Magnilsjøen setersameies eiendom.

Det som har foregått etter 1830 hevdes i sterk grad å ha bidratt til å festne den eiendomsgrense som ble beskrevet for prost Hagerups eiendom den gang. Den ankende part har blant annet vist til at grensepunktet Grytfallet ble lagt til grunn ved den utskiftning de tilstøtende eiendommer foretok i årene 1864/65. I de over 50 år som Tolgen storskiftekommisjon var i virksomhet la den konsekvent til grunn at grensene for Magnilsjøen setersameie var som beskrevet i skyldsetningsforretningen av 1830 med en reservasjon vedrørende Sætertangen som her er uten interesse. Det samme var tilfellet med Høyfjellskommisjonen og i det senere arbeid med fastsettelsen av herredsgrensen.

På den annen side påstås at det ikke foreligger noen tradisjon på Kvikne-siden for en annen grense. Det er her vist til de forskjellige grensepåstander som er nedlagt fra Kvikne-siden under sakens gang. Heller ikke kan det ses å foreligge noe ervervsgrunnlag derfra for det omtvistede område. Lagmannsrettens flertall har helt oversett at det fra Kviknesiden ikke er utøvd noen som helst rådighet over tvistefeltet som kan danne hevdsgrunnlag, mens Magnilsjøen setersamele

Side:255

foruten bruk av området også rettslig har rådet over dette fra lang tid tilbake.

Endelig har den ankende part understreket at forholdene i nærværende sak ligger annerledes an enn i dommen i Rt-1975-508 om eiendomsretten til det tilstøtende område i Sætertangen, hvor Høyesterett la impedimentsbetraktninger til grunn. Der var det utelukkende tale om snaufjell som ikke hadde vært gjenstand for kjøp og salg. I nærværende sak kan dalbunnen klarligvis ikke være impediment, og den tilliggende fjellgrunn er nøye beskrevet i atkomstdokumenter. Det antas da ved avgjørelsen av eiendomsspørsmålet ikke å kunne legges vekt på at også andre har utøvd havning i området.

Magnilsjøen setersameie har nedlagt slik påstand:

«Jordskifterettens kjennelse stadfestes og de ankende parter tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsrett og Høyesterett.»

Johannes Rolven m.fl. - som for Høyesterett har fått bevilling til fri sakførsel - hevder at lagmannsrettens dom er riktig så vel i resultat som i begrunnelse. Ankemotpartene har for øvrig i det vesentlige gjort gjeldende:

For så vidt angår partsforholdet på Kvikne-siden, vil det være tilstrekkelig til stadfestelse av lagmannsrettsdommen at en av ankemotpartene finnes å ha eierinteresser i tvisteområdet. For øvrig skal det ved grensedragningen mot tilstøtende grunneiere i Kvikne ikke tas stilling til hvem dette i tilfelle er. Det fastholdes imidlertid at foruten Rolven har også eierne av Grøtli-gårdene eierinteresser i det område som fra nordvest støter inn til tvisteområdet fra Grytfallet og østover, og at grunneiere fra Grøtli og Kvikneskogen støter inn til tvisteområdet fra vest over Eidsljellet sønnenfor Grytfallet. Det presiseres at det ikke påberopes at noen av ankemotpartene er eneeiere innen tvisteområdet, det er et sameie man her står overfor.

Sakens utgangspunkt hevdes å være at prost Hagerup ved skjøtet av 1830 bare overdrog bruksretter og ikke noen grunneiendomsrett for så vidt angikk de fire slåttengene fra Kvikne som danner tvisteområdet. Hva som samtidig ble overdratt sønnenfor tvistefeltet, er det ikke nødvendig for Høyesterett å ta stilling til, men det bestrides at prosten her overdrog annet enn begrensede rettigheter. At det bare ble overdratt begrensede rettigheter, følger etter ankemotpartens mening både av tvistefeltets rettslige karakter, idet dette som beliggende i Kvikne i 1830 var statsallmenning, og av en tolking av skjøtet og skyldsettingsforretningen. Områdets karakter av statsallmenning er lagt til grunn både av Høyfjellskommisjonen i kjennelsen av 1940 og i dommene i Rt-1955-269 og 1975 508.

Ankemotpartene anfører videre at Magnilsjøen setersameie ikke etter 1830 har hevdet noen grunneiendomsrett til området, idet det understrekes at setersameiet ikke har utøvd noen eksklusiv bruk der. Den overveiende bruk av tvisteområdet både til havning og jakt m.v. er tvert om hele tiden utøvd fra Kvikne-siden.

Dersom man ved overdragelsene av slåttene i tvisteområdet i 1820-1830 mente å overdra eiendomsrett, foreligger det etter ankemotpartenes mening vanhjemmel som ikke senere er avhjulpet.

Side:256

Endelig bestrider ankemotpartene at skyldsettingen i 1830 da ble godtatt som eiendomsgrense av Johannes Rolvens rettsforgjenger som eier av Gruvehagen, eventuelt at en slik godkjennelse etter omstendighetene hadde noen rettslig betydning. En grense som nevnt har heller ikke festnet seg i rettsoppfatningen i Kvikne. Blant annet må skogdelingene nordenfor tvistefeltet i 1864/65 forstås derhen at man da ikke kjente noen eiendomsgrense mot Magnilsjøen setersameie. Storskiftekommisjonens kjennelser gir intet bevis for noen festnet rettsoppfatning vedrørende eiendomsgrensen, og den av Magnilsjøen setersameie påståtte grense er i direkte strid med de parts- og vitneforklaringer som nå er innhentet fra Kvikne-siden, og med den bruk som herfra hele tiden har foregått innen tvisteområdet.

Ankemotpartene konkluderer med at det ikke foreligger noen rettsstiftende kjensgjerninger som har overført eiendomsretten til dette tidligere statsallmenningsområde til Magnilsjøen setersameie. Hvem området da skal tilfalle, må etter Høyfjellskommisjonens kjennelse av 1940 og Sætertangen-dommen i Rt-1975-508 avgjøres etter impedimentsbetraktninger. Samtlige momenter som da kommer i betraktning, hevdes å tilsi at området tilfaller Kviknesiden. Det pekes blant annet på at man da får en praktisk og enkel grense som i det vesentlige følger havnegrensen i samsvar med bruken helt frem til våre dager. Både med hensyn til beliggenhet, topografi og opprinnelse tilhører området Kvikne.

Johannes Rolven m.fl. har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Den ankende part tilpliktes å betale ankemotpartene sakens omkostninger for lagmannsretten og for bevisopptaket for Høyesterett.

3. Den ankende part tilpliktes å betale sakens omkostninger for Høyesterett til det offentlige.»

Til bruk for Høyesterett er det avholdt bevisopptak ved Nordøsterdal herredsrett hvor 2 av de ankende parter, 6 ankemotparter og 19 vitner har avgitt forklaring. Av disse er 1 ankepart, 4 ankemotparter og 9 vitner nye for Høyesterett. Det er fremlagt en del nye dokumenter, som jeg kommer tilbake til i den utstrekning de finnes å ha betydning for avgjørelsen.

Jeg er kommet til samme resultat som jordskifteretten og lagmannsrettens mindretall, og ser på grunnlag av prosedyren for Høyesterett saken slik:

Utgangspunktet i saken er det skjøte som prost Hagerup utstedte i 1830 og den dermed sammenhengende skyldsettingsforretning. I skyldsettingsforretningen er yttergrensen for tvisteområdet angitt slik: «- - - det høieste av Sætertangens fjeld, følger videre dette indtil midten af Frængstadkjernet. c. Paa nordre side: fra sidstmeldte punct gaar linien tvert over dalen i sydvæstlig retning til Grøtfaldet og derfra til det høieste af Esfjeldet.» Det spørsmål som saken reiser, er om denne grense bare gjaldt overdragelse av bestemte bruksretter innen området, eller om den gjaldt selve grunneiendomsretten.

Før jeg ser på teksten i de nevnte dokumenter fra 1830 og tar stilling til med hvilken hjemmel Hagerup disponerte over arealet,

Side:257

finner jeg det hensiktsmessig å gå inn på den rettsutvikling som inntil da hadde funnet sted i disse områder med hensyn til rådigheten over fjellet.

Vi befinner oss her i et grensområde mellom to bygdelag hvor herredsgrensen har vært uklar og ennå ikke er endelig fastsatt. Tolgas fjellstrekninger falt innenfor Høyfjellskommisjonens 9. grensegangsfelt, hvor kjennelse ble avgitt 13. juli 1934, mens de tilgrensende fjellstrekninger i Kviknes østfjell som her er av interesse, ble behandlet i kjennelsen av 5. august 1940 for 8. felt. Den nærmere grensedragning mellom kjennelsesområdene i Magnildalen er omtalt i en tilleggskjennelse av samme dato vedrørende Tynset-forretningen side 160. Det fremgår her at ««Magnilsjøtrakten», dvs. Magnilsjøsetrene med omliggende havnestrekninger», lå innenfor 9. felt, mens Magnildalen nordvestover også strakte seg inn i forretningen for Kviknes østfjell.

I begge de nevnte fjellområder fant Høyfjellskommisjonen at det i tiden fra 1670-årene og til 1754 var praksis at folk fikk bygselsseddel av fogden på markeslåtter i fjellet og derigjennom skaffet seg en atkomst til uforstyrret besittelse og bruk av slåttene. Bygslingen hørte imidlertid fullstendig opp i 1754 uten senere å bli gjenopptatt. Synet på eierforholdet til fjellområdene har ifølge Høyfjellskommisjonen vært forskjellig i de to bygdelag.

I Tolga fant kommisjonen at det i bygselsperioden hadde foregått en brytning mellom allmennings- og eiendomsforestillinger uten at allmenningstanken hadde slått igjennom, og at det i tiden etter bygselsperiodens opphør var privateiendomsrettsoppfatningen som helt hadde behersket bygdefolkets syn på rettsforholdene. Dette bygde kommisjonen på de tallrike disposisjoner over markeslåttene (engeslettene) i fjellet som det forelå opplysninger om. Slåttene hadde etter bygslingens opphør vært gjenstand for livlig omsetning og således vært behandlet som selvstendige eiendomsgjenstander. Kommisjonen konkluderte derfor i sin kjennelse med at fjellstrekningene i 9. grenseoppgangsfelt ikke kjennes å være statsallmenning.

I kjennelsen kommer Høyfjellskommisjonen flere steder inn på Magnilsjø-trakten, blant annet ved gjennomgåelse av de overdragelsesdokumenter m.v. man her hadde kjennskap til etter bygselsperiodens opphør. Disse viste blant annet at engesletter i dette område også hadde blitt overdratt mellom personer bosatt i Vingelen, Tolga og Kvikne, for så ved Hagerups oppkjøp i 1820-årene til slutt å bli samlet på én hånd. Kommisjonen konkluderte med at Magnilsjøtrakten hadde vært gjenstand for en sterkt eksklusiv privat eiendomsrådighet og at det var hevet over tvil at denne var privateiendom. Nøyaktig når dette erverv i tilfelle hadde skjedd og om det var skjedd ved hevd, var det ikke nødvendig for kommisjonen å ta standpunkt til, all den stund kommisjonen bare skulle avgjøre om det eksisterte noen statsallmenning i området på kjennelsestidspunktet. Men jeg forstår kommisjonen slik at den antok at eiendomservervet i Magnilsjø-trakten i hvert fall var fullbyrdet da Hagerup i 1830 fikk området skyldsatt, jfr. særlig kjennelsen side 145.

Av interesse i denne sammenheng er for øvrig kommisjonens

Side:258

bemerkninger om begrepet markeslått eller engeslette. Om dette heter det i kjennelsen side 24:

«Her skal fremheves at det område som i almindelighet betegnes som en markeslått eller et engeslette sjelden utgjør et sammenhengende slåtteland. Det er oftest tilfellet at engeslettet omfatter en forholdsvis betydelig strekning, hvor slåttelandet ligger som spredte flekker eller strimer av gresslende, mens en vesentlig del av det terreng som ligger innenfor engeslettets grenser er opptatt av skog eller mosefjell. Engeslettene er i regelen ikke inngjerdet.»

Vender vi oss så til Kviknes øsffjell, har Høyfjellskommisjonen som alt nevnt i sin kjennelse av 5. august 1940 lagt til grunn at rettsutviklingen her var annerledes. Her fant nemlig Høyfjellskommisjonen at det hadde vært statsallmenning i kjent tid både i hoveddalføret og på fjellet. Etter hvert hadde det imidlertid funnet sted overgang til privat eiendom blant annet ved hevd eller alders tids bruk av store deler av den opprinnelige statsallmenning. For så vidt angår Grytdalen inn mot vannskillet til Magnildalen fant Høyfjellskommisjonen at det ikke lenger forelå noe allmenningsområde. Hva dernest angikk blant annet de tilstøtende egentlige fjellområder på begge sider av dette dalføre, heter det i kjennelsen side 153:

«De her nevnte særområder er ikke opplyst å ha vært gjenstand for nogen rådighet som er egnet til å forandre deres karakter av allmenning, om en var nødt til å betrakte dem som selvstendige eiendommer. Men det foran anførte berettiger til å gjøre impedimentsbetraktningen gjeldende, således at de blir å anse som hevdet til eiendom sammen med de tilgrensende eiendommer som staten erkjenner er hevdet.»

Kommisjonens konklusjon var at heller ikke i den del av Magnildalen som falt innenfor Kvikne var det lenger statsallmenning.

Jeg tilføyer at Høyfjellskommisjonen heller ikke for Kviknes østfjell tok stilling til når overgangen til privateiendom i tilfelle hadde funnet sted i de forskjellige områder. Som nevnt i Høyesteretts dom i saken om fjellstrekningene ved Sætertangen ( Rt-1975-508), kan innledningen og avslutningen av hevdservervet i de områder som fra nord støter inn mot tvisteområdet, ligge meget langt tilbake i tiden. Jeg finner her bare grunn til å presisere at Høyfjellskommisjonen ikke har tatt standpunkt til om tvisteområdet og de nærmest tilgrensende områder på Kvikne-siden fremdeles var statsallmenning i 1830.

Går vi etter denne oversikt over rettsutviklingen tilbake til skjøtet og skyldsettingsforretningen av 1830, antar jeg for det første at slik de 10 engesletter er beskrevet, dekkes hele tvisteområdet. Også for Høyesterett har det vært noen diskusjon om plasseringen av skogstykkene Kjønlien og Moen, jfr. skogutskiftningen i 1864/65. Disse skogstykkene ble den gang utlagt bruket Estensplass, dvs. i dag Koian. Etter at eieren Einar Frengstad nå har akseptert jordskifterettens grense som eiendomsgrense, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på hvor disse skogstykkene måtte ha ligget. Jeg kan

Side:259

heller ikke se at plasseringen av Grytenget, som ifølge bygdeboken for Kvikne så sent som i 1880 skal ha vært brukt fra Nordre Grøtli, kan ha noen betydning for avgjørelsen.

Hva dernest angår ordlyden i skjøtet av 1830 og den dermed sammenhengende skyldsettingsforretning, kan disse dokumenter isolert sett ikke ses å måtte forstås derhen at det bare var begrensede bruksrettigheter som den gang ble overdratt. Riktignok omtaler dokumentene spesielt havnegang og slåtter, men man kan ikke derav slutte at det ikke var meningen å overdra alle de rettigheter som den gang hadde praktisk interesse. For eksempel må det være klart at også eventuell skog ble overdratt, selv om den ikke er spesielt nevnt.

Ses overdragelsen videre på bakgrunn av de opplysninger jeg tidligere har gitt om rettsutviklingen i området, finner jeg at det som skjedde må ha vært en overgang av grunneiendomsrett, og at prost Hagerup må antas å ha hatt hjemmel til å foreta en slik overdragelse.

For de engesletter som lå i Magnildalen sønnenfor tvistefeltet synes det udiskutabelt at man den gang oppfattet grunnen som privateid. I selve tvistefeltet innrømmer jeg at situasjonen isolert vurdert kan ha vært mindre klar i så måte. Avgjørende for meg er at området den gang ble overdratt som et eiendomskompleks rundt selve seterområdet ved Magnilsjøen - hvor rettstilstanden som sagt var klar - og at det ikke av dokumentene fremgår at man mente at det var noen kvalitetsmessig forskjell på de områder som overdragelsen omfattet. Videre er det vesentlig at tre av selgerne på Kvikne-siden til de nordligste engeslettene møtte eller var representert ved skyldsettingsforretningen sammen med blant andre eierne av de nærmeste bruk i Kvikne. Bortsett fra at eieren av Grytdalssetra hadde visse innvendinger med hensyn til havne retten - innvendinger som det ikke ble tatt hensyn til under forretningen - ble det ikke fra noen reist den innvending at overdragelsen ville krenke rettigheter tilhørende kviknedølene. Blant de fremmøtte var også eieren av Gruvehagen, dvs. den eiendom som i dag eies av ankemotpart nr. 1. Endelig peker jeg på at man den gang på Kvikne-siden ikke synes å ha vært ukjent med at opprinnelige statsallmenninger uten formell overdragelse var gått over i privat eie. På denne bakgrunn finner jeg i dag ikke å kunne fastslå - som gjort av lagmannsrettens flertall - at tvisteområdet i 1830 fremdeles var statsallmenning. Den tvil som her måtte være til stede, må slik forholdene ligger an, etter min mening tvert om løses i favør av privateiendomsrett til hele området.

Jeg tilføyer at flere forhold i tiden etter 1830 støtter antakelsen av at man den gang fastsatte en eiendomsgrense. Når man ved skogutskiftningen i 1864/65 nettopp trakk inn Grytfallet som grense i sør, synes dette å være en sterk indikasjon på at man her mente å være i et grensepunkt mot de strekninger som tilhørte Magnilsetrene. Atskillig interesse har også synet til Tolgen storskiftekommisjon. Denne la fra sin første avgjørelse i 1896 konsekvent til grunn at skjøtet av 1830 gav uttrykk for en eiendomsoverdragelse, mens kviknedølene bare hadde beiterett innen området. Før nærværende sak kom opp, vites denne oppfatning av eiendomsgrensene ikke å ha vært omtvistet.

Side:260

Jeg finner etter dette at jordskifterettens kjennelse må stadfestes.

Etter resultatet må Magnilsjøen setersameie tilkjennes saksomkostninger både for lagmannsrett og Høyesterett. Det er innlevert lovbestemt omkostningsoppgave, hvor de samlede utgifter er oppgitt til kr. 16343. Jeg antar at saksomkostningene samlet bør settes til kr. 60 000.

Jeg stemmer for slik

dom:

1. Jordskifterettens kjennelse stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsrett og Høyesterett betaler Johannes Rolven, Mikael Grøtli, Torstein Grøtli, Ivan Grøtli, Eivind Grøtli, Kristoffer Grøtli, Kåre Grøtli, Knut Grøtli, John Livden, Oddleiv Moen, Kristoffer Langtjernet, Magne og Ivar Småvollan, Ole Kristoffer Moen og Elbjørg Skarets dødsbo v/Mikael Grøtli - en for alle og alle for en - 60 000 - seksti tusen - kroner til Magnilsjøen setersameie v/Johan Strømsøyen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Mellbye: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Lorentzen, Holmøy og Andreas Endresen: Likeså.

Av jordskifterettens kjennelse (jordskiftedommer Anders Svenskerud med jordskiftemenn):

Saken gjelder fastsettelse av eiendomsgrensen mellom eiendommer i Tolga-Os på den ene side og eiendommer i Tynset på den annen side på strekningen Eidsfjell, eventuelt Eidskampen til Budalstjern 1050, eventuelt Rundhøgda ca. 1 km nordvest for Budalstjern. - - -

Jordskifteretten skal bemerke:

Som nevnt foran gjelder saken fastsettelse av eiendomsgrensen mellom eiendommer fra herredene Tolga-Os og Tynset.

Når det gjelder eiendomsforholdene på begge sider av grensen er disse delvis uklare og omtvistet. På Tolga-Os siden verserer tvist om eiendomsretten til Storøyafeltet i Vingelen, og i Os pågår jordskifte over Vangrøftdalen m.v., som begrenses av Kvikne i vest.

På Tynset siden har man gående tvist om eiendoms- og jaktretten i Setertangen.

For jordskifteretten er det derfor noe uklart hvem som er parter i saken, og det utelukkes ikke at det kan være flere enn de som har meldt seg. Da imidlertid innkalling er skjedd etter bestemmelsen i jordskiftelovens §13, Siste ledd, finner jordskifteretten ingen hindringer i formell henseende.

Storskiftekommisjonen har fastlagt havnegrensen mellom herredene, og det er full enighet om at denne grensen kun er en bruksrettsgrense når det gjelder den strekning som behandles i nærværende sak.

Høyfjellskommisjonen har konkludert med at de strekninger som behandles i nærværende sak, er kjent ikke å være statsalmenning, H.K. kjennelser av 13.7.1934 og 5.8.1940.

Jordskifteretten vil ta opp til behandling traktene hver for seg.

Side:261

1. Magnildsjøtrakten mot Kvikneskogen, Grytdalen og Setertangen.

Magnildsjøtraktens historie er kjent tilbake til 1667, da det i matrikkelen er nevnt at Vingelen og Seteren har fiskeri i Magnildsjøen. Senere og på 1700 tallet er det en rekke bygslinger og salg av slåtter her, iflg. H.K. 1934.

I 1820 årene foretar prost Hagerup oppkjøp av 10 slåtteng fra eiere i Tynset, Tolga og Kvikne, og selger disse eng samlet til Engebrigt Røsten fra Tynset. Skyldsetning blir avholdt 9.9.1830, «- - - over den nævnte Sæter med Havnestrækninger og de innen Samme værende Slaatmarkenge - - -» Beliggenheten av hvert enkelt eng blir beskrevet, deretter yttergrensene for det hele. Når det gjelder nærværende sak, er punktene i yttergrensen helt klare, «høieste af Sætertangen Fjeld», «Midten af Frængstadkjærnet», «Grøtfaldet» og «høieste af Esfjeldet».

Til denne skyldsetning var innkalt naboene fra Kvikne, og disse var Per Krullhaug, Arne Amundstuggu (for Gruvehagen) og Anders Negard (for Prestlia), jfr. dok. 44 side 412. Da det ikke er nevnt noe om noen protest fra disse, må en gå ut fra at de godtok grensen. Nils Hov fra Grytdalssetra protesterte, da han mente seg fornærmet over den nye bruk fra Magnildsjøen til «havnegang og ondenger». Derimot hadde han intet å errindre, hvis forretningen gjalt «engeslottene som saadant brug», H.K. 1934 49. Skyldsetningen resulterte i at det ble opprettet et nytt materikkelnummer til Matriculens forbedring, nemlig 1. nr. 358 Magnildalen i Tolgen, idet retten ikke med bestemthet kunde si fra hvilket herred de forskjellige eng stammet.

Jordskifteretten tar derfor sitt utgangspunkt i denne kjennsgjerning at l.nr. 358 Magnildalen ble matrikullert i Tolga-Os. For jordskifteretten blir derfor spørsmålet om de i skyldsetningen beskrevne grenser også skal gjelde som eiendomsgrense mot eiendommer fra Tynset (Kvikne).

Som nevnt gjaldt skyldsetningen «Sæter med Havnestrækninger og de innen samme værende Slaatmarkenge».

Det synes for jordskifteretten å være klart at man skyldsatte det som dengang var av interesse, nemlig slåtten og havnegangen til setra innenfor de beskrevne grenser. Til setra hørte skogen innenfor grensene, er det all mulig grunn til å anta. At eierne senere har disponert som om strekningen var til full eiendom for setrene ved Magnildsjøen, må være på det rene, det vises til vitneforklaringer for H.K. 1934 1 og 52, hvor setereierne er samstemmig i å betrakte området som liggende i sameie dem imellom, og at sameiet er til full eiendom. H.K. sier da også «at Magnildsjøtrakten har vært gjenstand for en sterk eksklusiv privat eiendomsrådighet», H.K. 1934 140.

Som nevnt foran protesterte eieren av Grytdalssetra mot havnegangen i 1830. Nå har Storskiftekommisjonen fastsatt en havnegrense som adskiller seg fra den i skyldsetningen beskrevne grense for Magnildsjøsetrenes vedkommende mot Kvikne.

Innenfor de beskrevne grenser påstås det fra Kviknes side å ligge skog tilhørende Einar Frengstad, nemlig «Moen» og «Kjønlien». Om denne skogen er det ved utskiftingen av skogen på Kvikne siden sagt: «- - - Til hans Lod hører Kjønlien og Moen indtil Magnilddalen». Eierne fra Gruvehagen og Prestlia var med under skyldsetningen i 1830, så jordskifteretten vil gå ut fra at da skogen «- - - mellem Storbækken ved Gruben og Grytdalen samt Magnilddalen» ble utskiftet i 1865, var man klar over grensen Grytfallet -Frengstadtjern-Sætertangens topp, slik at man i 1865 stoppet med skogdelingen mot denne grense.

Side:262

Ifølge Kvikneboken har Grøtligården, i dag Kristoffer Grøtli, et eng «Grytenget» som ble brukt til 1880 og som skal ligge mellom Trolltjernet og Frengstadtjernet. Dette skal være samme eng som ble bygslet i 1725 og 1738. Under skyldsetningen i 1830 er ikke dette Grytenget nevnt, derimot er Knud Helgesplassens Eng beskrevet slik: «mod nord til Frængstadkjærnbækken til vest Troldkjærnet og Esfjeldet - - -» og Iver Grøtliens eng slik: «- - - grændser mot syd til Frængstadkjærnbækken, i øst til Sætertangen, i vest Grøtfaldet og i nord nogle store Myrtloer.» Grytenget er ikke undtatt ved skyldsetningen i 1830, på samme måte som Hytteskriverenget og Jacobstabstøet, som begge lå innenfor de beskrevne yttergrenser.

Jordskifteretten kan etter dette ikke finne at det er plass til Grytenget, som det er beskrevet i 1725 og 1738.

Når det gjelder bua under Eidsfjellet sørøst for Grytfallet, er den satt opp og brukt som jaktbu. Opprinnelsen synes noe uklar, men etter jordskifterettens oppfatning er den kun et uttrykk for den oppfatning Kviknedølene har hatt med hensyn til jakt fra gammelt. Det må ansees å være på det rene at man har drevet jakt i disse trakter gjennom alle tider, men dette fordi man har betraktet jakt som en allemannsrett. Tydelig kommer dette til uttrykk ved at lensmannen i Kvikne (før H.K.'s tid) utsteder jaktkort på snauljellet i disse strøk.

At grensens utgangspunkt er Eidsfjellets topp og ikke Eidskampen, er fastslått ved utskiftningen over Magnilddalen, sluttet 1952, idet Kviknedølene var innkalt og møtte 28.6.1944, og de godtok da grensen som den var bestemt ved voldsgiftskjennelsen av 7. juni 1917, dok. 25, bilag 1 side 2.

Når det gjelder Rundhøgda, er jordskifteretten kommet til at Rundhøgda 1204 må bli å fastsette som grensepunkt. Skylddelingen over Grønntjønnan i 1865, dok. 3 bilag 5, nevner «Rundhøiden», så her kan det like gjerne være 1229 som 1204. Havneforliket i 1849 mellom Hanshussetra og Grønntjønnan nevner kun Storbekken, men skogutskiftningen over Haugene i 1865 nevner «Storbækken der kommer fra Rundhøen.» Her er det tydeligvis ment Rundhøgda 1204, som ligger nær Storbekkens utspring. Utskiftningen og skylddelingen skjedde samme år. Rundhøgda 1204 er typisk i sin fasong, som en såte, i motsetning til Rundhøgda 1229, idag kalt n. Gjersøhøgda.

H.K. 1940 gjør impedimentsbetraktningene gjeldende for Sætertangen, «således at de blir å anse som hevdet til eiendom sammen med de tilgrensende eiendommer som Staten erkjenner er hevdet.» Under denne synsvinkel synes det for jordskifteretten å være naturlig at Magnilddalen har hevdet til linjen Sætertangen-Rundhøgda 1204, særlig da også tatt i betraktning at setereierne i Prestlien ikke gjør krav gjeldende her. At Kviknedøler har jaktet i disse fjelltrakter, må ansees å være på det rene. Det gjelder såvel små- som storvilt. Likeså har det vært tatt mose her. Men jordskifteretten er av den oppfatning at Kviknedølene har ansett seg berettiget til denne bruk her som ellers i Kviknefjellene, se dok. 34, side 38, Kristoffer Grøtlis forklaring, som synes å være representativ for Kviknedølene.

Det er også verdt å merke seg at når en tar for seg disse gamle vitneprov, så er det snakk om herredsgrensen, man tenkte i 1918 neppe så mye på eiendomsgrensene, idet det på dette tidspunkt var på det uvisse hvorvidt disse strøk skulle bli kjent å være Statens høyfjell.

Etter dette er jordskifteretten kommet til at Magnildsjøsetrens påstand må bli å ta till følge. - - -

Side:263

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Erik Jørgensen, Trygve Lange-Nielsen og Håvard Byrkjeland med domsmenn):

Lagmannsretten, dens flertall, lagdommer Lange-Nielsen og domsmennene, er kommet til et annet resultat enn jordskifteretten og finner at anken må føre frem. Retten kan i stor utstrekning slutte seg til anførslene fra de ankende parter slik disse er kommet frem under ankeforhandlingen.

Den del av tvisteområdet hvor gressveksten har vært verdifull som slått og beite, er den flate dalbunnen mellom linjen Grytfallet - Frengstadtjernet i nordvest og Trolltjernet i sydøst. Dette område, tillagt litt av området sydøst for Trolltjernet, antas etter flertallets oppfatning å ha vært betegnet Trolltjerndalen. Vannskillet er like nordøst for Trolltjernet. Kommer man litt opp i fjellskråningene på begge sider, blir beitene av vesentlig dårligere kvalitet og slåtter har det aldri vært tale om her. Slike mindre verdifulle områder vegetasjonsmessig sett utgjør den største del av tvisteområdet. Det kan tilføyes at herredsgrensen mellom Kvikne og Tolga på alle kart har vært trukket slik at Trolltjerndalen har ligget i Kvikne, men herredsgrensen har aldri vært endelig fastsatt.

Før prost Hagerups oppkjøp av slåttenger og salg av disse i 1830 som en samlet havnestrekning for den nybygde Magnildsjøseter, var Trolltjerndalen brukt av bønder fra Kvikne. Den 9. og 10. slåtteng som er nevnt i skylddelingen av 9.9.1830, nemlig Knut Helgeplassens eng og Iver Grøtliens eng, som prost Hagerup hadde kjøpt, er beskrevet som liggende syd og nord fra Frengstadtjernbekken og altså innenfor tvisteområdet. Beskrivelsen er ellers ikke lett å forstå, men det ser ut som om Knut Helgeplassens eng etter beskrivelsen må dekke omtrent samme område som det i 1725 og 1738 ble utstedt bygselseddel på til Iver Simensen Moe og Jacob Christoffersen Grøtli av Kvikne på engslåtter mellom Frengstadtjernet og Trolltjernet. Disse siste slåttenger må også omtrent tilsvare Grytenget som har vært brukt under gården Grøtli nordre inntil 1880. Noen forklaring på denne bruk sett på bakgrunn av overdragelsen og skylddelingen av Helgeplassenget i 1830 har man ikke.

Foruten den nevnte slåttebruk må det legges til grunn at tvisteområdet i Trolltjerndalen før 1830 har vært brukt som havn for dyr fra setre og gårder i Kvikne. Buskapen fra Grytdalsseter, som iallfall eksisterte i 1764, må antas å ha beitet i hele Trolltjerndalen. Buskapene fra plassene Kojan, Grubehagen og Odden og setrene Krullhaug, Djupdal og Prestli, alle beliggende lenger nord enn Grytdalsseteren, må antas å ha beitet i en vesentlig del av tvisteområdet. Retten støtter seg her til Tolgen Storskiftekommisjons kjennelse og skjønn av 7.7.1897 og de forutgående forhandlinger. Etter det som ble forklart av representanter fra begge sider var Grytas løp i Setertangen en naturlig havnegrense mellom kreaturene fra Magnilsjøsetrene og kreaturene fra de 6 nevnte plasser og setre på Kviknesiden. At det før 1830 må antas å ha vært havning i samme område som det var slåttebruk, nemlig Helgeplassenget og eventuelt Grytenget og Iver Grøtlis eng, har sin forklaring i at det ikke har vært noe sammenhengende slåtteområde, men mindre slåttestykker innen et vidt beskrevet område hvor slåttestykkene bare utgjorde en liten del av arealet. Buskapen ble gjett og kunne derved holdes unna slåttestykkene. Det må for øvrig antas at det her dreide seg om markeslåtter som ikke hadde vært gjenstand for noen oppdyrking. Som det vil fremgå ovenfor støtter

Side:264

retten seg, når det gjelder beitebruken før 1830 til Storskiftekommisjonens avgjørelse i 1897. Ut fra en vurdering av terreng, avstander og beitebehov finner retten at det ikke er noen grunn til å tro at ikke kreaturene fra Kviknesiden før 1830 beitet like langt mot sydøst som de gjorde i 1897, da de i en årrekke hadde beitet til møtes med kreaturene fra Magnilsjøseteren.

Når det gjelder karakteren av de slåttenger prost Hagerup kjøpte av Knut Helgeplassen og Iver Grøtlien, så legger retten til grunn at det som de to slåtteiere hadde å selge, bare var en bruksrett til slåtten og ingen grunneiendomsrett, hverken til grunnen der det ble slått eller til det vesentlige større areal hvis beskrevne yttergrenser slåttene lå innenfor.

Retten antar at Trolltjerndalen i kjent tid har vært statsallmenning og ser bygselssedlene fra 1725 og 1738 på slåttengene mellom Frengstadtjernet og Trolltjernet som et uttrykk for dette. Retten støtter seg her til Høyfjellskommisjonens kjennelse av 5.8.1940, forretningen Kvikne Østfjell av 8. felt, se særlig 131-134.

De to slåttenger er ikke beskrevet noe sted før prosten Hagerup selv gjorde dette ved skylddelingsforretningen av 9.9.1830. Hensikten med slåttekjøpene var å samle en havnestrekning til den nybygde Magnilsjøseter. Beskrivelsen av slåttengene synes å bære preg av dette. De fire Kvikneslåttenger benevnt som nr. 7-10 i skylddelingsforretningen dekker slik de er beskrevet, hele Magnildalen fra nordre Magnilsjø til Trolltjernet og videre strekningen frem til Frengstadtjernet og Grytfallet, mens de stykker innen dette vide område som ble slått bare kan ha utgjort en liten del. En vesentlig større del må antas å ha vært bevokset med bjerkeskog. Slåttengene strekker seg etter beskrivelsen «til Sætertangen» og «til Esfjeldet». I 1830 har man antagelig med dette bare ment frem til fjellskråningene så langt som det var slåttemark.

At slåttengene og havnestrekningene i skjøte og skylddelingsforretning betegnes som «eiendom» gir etter datidens sprogbruk liten støtte for å anta at Hagerup har ment å ha en grunneiers rett til havnestrekningene. Om han mente dette, og om han og kjøperen i så fall var i god tro, er dog idag av liten interesse.

Det er på det rene at Magnilsjøtrakten forlengst er hevdet til full eiendom av setereierne som har utøvet eksklusiv bruk av denne i god tro. Dermed er det ikke sagt at hevdsbetingelsene foreligger for tvisteområdet i og omkring Trolltjerndalen, hvor noen eksklusiv bruk fra Magnilsjøsetrenes side ikke har funnet sted.

Ved skyldsetningsforretningen av 9.9.1830 møtte tre bønder fra Kvikne, nemlig eierne av Krullhaugseter, Prestliseter og Grubehagen. Videre møtte Nils Nilsen Hov som eier av Grytdalsseter. At det var varslet på Kvikne om skyldsetningsforretningen må anses på det rene. Om varslet er nådd frem til alle interesserte og hvilken form det hadde er ikke opplyst. Nils Hov protesterte mot skyldsetningen hvis engslåttene skulle brukes som havnegang og onneenger (antagelig enger som var gjenstand for en viss kultur, og som ble slått hvert år). Slik nytt bruk kunne han som nabo ikke tåle. De øvrige fremmøtte protesterte ikke mot fremme av forretningen.

Retten har ikke oversikt over om alle interesserte gård- og setereiere fra Kviknesiden var varslet og møtte. Betydningen av dette og av at de fremmøtte ikke protesterte er det dog ikke nødvendig å drøfte for å ta standpunkt

Side:265

til hvor eiendomsgrensen for Magrilsjøseteren i dag går. Det innbyrdes forhold mellom de ankende parter er ikke belyst på en slik måte at retten kan ta standpunkt til spørsmålet. Domskonklusjonen vil bli formet under hensyn til dette. Det skal dog nevnes at det er lite sannsynlig at noen fra Kviknesiden har ment å ville gi avkall på sin tidligere beitebruk innenfor tvisteområdet, som de også antas å ha fortsatt med. Under enhver omstendighet er skyldsetningen ikke akseptert av Nils Hov.

Det fremgår av det som foran er sagt at kjøperen Ingebrigt Østensen Røsten ved skjøtet av 31.7.1830 fra Hagerup etter rettens mening ikke ble eier av det omtvistede område. Spørsmålet blir da om dette etter 1830 er hevdet til eiendom slik som resten av Magnildalen. Retten kan ikke se at vilkårene for en slik hevd foreligger og legger herunder avgjørende vekt på at området særlig er brukt av bøndene på Kviknesiden og i liten utstrekning av setereierne ved Magnilsjøen.

Det felles havneområde som ble fastsatt av Storskiftekommisjonen i 1897 lå på begge sider av Trolltjernet. Dette faller noenlunde sammen med havnegrensen som ved kjennelse av Storskiftekommisjonen i 1951 ble trukket ved sydenden av Trolltjernet. I 1897 erklærte de møtende fra begge sider at den trukne grense i det vesentlige til svarte den «hittil brukelige havningsmåte». Man har intet holdepunkt for å anta at havningen i årene etter 1830 har foregått på en annen måte enn i den tid de møtende i 1897 hadde oversikt over. Havningen fra Kviknesiden er i dag opphørt. Det har således ikke vært dyr på Grytdalsseteren siden 1950. Dette er dog uten betydning for saken etter fastsettelsen av havnegrensen i 1897 og 1951.

Heller ikke har eierne av Magnilsjøseter brukt tvisteområdet i særlig grad på annen måte. Slått har fra deres side ikke forekommet. Derimot har Grytenget av eierne på nordre Grøtli vært slått til 1880 og Kviknedølene har hatt jaktbu et stykke syd for Grytfallet. Jakten har for det meste vært drevet av Kviknedølene. Den utleie av jakt som har skjedd fra Magnilsjøsetereiernes side i de senere år kan etter de foreliggende opplysninger ikke ses å ha noen betydning for rettsforholdet. Retten nevner ellers at skogteigene Moene og Kjønnlien under Kojan antas å ligge på begge sider av 1830-grensen. Noen bruk av disse har det dog ikke vært i noen slik utstrekning at det kan tillegges vekt. Den mulige hugst på Moene og den enkeltstående hugst ved Trolltjernet som fra Magnilsjøsiden har vært foretatt etter siste krig, legger retten ingen vekt på.

Det er opplyst at en setereier fra Magnilsjøseteren satte ut fisk i Trolltjernet visstnok en gang i 1920-årene men etter noen år var tjernet igjen fisketomt. Det skal også være satt ut fisk engang i senere år. Disse forhold kan ikke gi grunn til å la eiendomsgrensen fravike havnegrensen. At det fra Magnilsjøsiden skulle bestå en rett til Trolltjernet utenfor en av retten fastsatt eiendomsgrense er ikke hevdet.

Retten nevner ellers at den etter å ha fått fremlagt Haugeneutskiftingen fra 1865, ikke er enig med jordskifteretten i at det er grunn til å tro at Kviknedølene på det tidspunkt var klar over 1830-forretningen. At den ikke ble nevnt i forbindelse med Storskiftekommisjonsbehandlingen i 1897 og av vitnene som for Høyfjellskommisjonen i 1924 ble avhørt om Magnilsjøseterens havnebruk, kan tyde på at den også på Magnilsjøsiden kan ha gått i glemmeboken, inntil den er tatt frem igjen på et senere tidspunkt. Det er

Side:266

vanskelig å skjønne at setereierne på Magnilsjøseter i 1897 skulle være med på å utelukke sin egen beiterett nordvest for det fastsatte fellesbeiteområde, hvis de hadde ment å være grunneiere.

Retten er etter dette kommet til at det verken i 1830 eller senere har funnet sted rettsstiftende omstendigheter som har gjort Magnilsjøsetereierne til grunneiere av området nordvest for Trolltjern. Når det gjelder avgrensningen av Magnilsjøseteren mot nordvest, må den i 1951 fastlagte havnegrense også tjene som eiendomsgrense all den stund havningen har vært den viktigste rådighet i det tidsrom som er avgjørende i saken. Grensen blir derfor å trekke fra Eidsfjellet over Trolltjernets sydlige ende til toppen av Setertangen. At Fjellskråningen på begge sider av Trolltjerndalen tilfaller Kviknedølene er naturlig også ut fra den impedimentbetraktning som Høyfjellskommisjonen har lagt til grunn i dette område.

Grensen trekkes mot eiere av tilgrensende eiendommer i Kvikne, da det ikke er klart for retten om alle de ankende parter kan anses som eiere. Eierne av Oddengårdene og Prestlisetrene som var parter i Setertangensaken, som ble avgjort ved Høyesteretts dom av 5.5.1975 har akseptert en linje fra Setertangen 1200 i retning midten av Frengstadtjern som den sydlige begrensning for sine eiendommer. Oddengårdene og Prestlisetrene er derfor ikke tilgrensende eiendommer mot Magnilsjøsetrene på den strekning som denne sak gjelder.

Anken har ført frem, men avgjørelsen har vært så tvilsom at saksomkostninger for lagmannsretten ikke blir å tilkjenne jfr. tvml. §180 annet ledd og §172 annet ledd.

Mindretallet, lagdommerne Jørgensen og Byrkjeland er kommet til det samme resultat som jordskifteretten, og skal bemerke:

Den ankende part har anført at prost Hagerup har åpenbar vanhjemmel hvis de eiendommer han kjøpte var statsalmenning, og reiser spørsmål om han har kjøpt av de riktige eiere eller bare har kjøpt bygselsrettigheter, slik at han i tilfelle var uberettiget til å overdra områdene til full eiendomsrett.

Uten nærmere opplysninger om karakteren av eiendomsforholdene i Magnildalen i 1830 kan man ikke bygge på at prost Hagerup og den han solgte til ikke var i god tro. Dette gjelder såvel om den rett han overdro bare var en bruksrett og ikke full eiendomsrett som områdets yttergrenser. Foruten slåttenger omfatter områdene også havneganger og skog. Med den meget bestemte uttrykksmåte i skjøtet om full eiendomsoverdragelse, og uten at det er anført noe som går i annen retning, kan man ikke anta at ikke Hagerup mente å ha grunneiers rett til områdene og til å overdra disse som sådanne. Det er videre intet som tyder på at ikke de som solgte til Hagerup dengang mente å overdra alle sine rettigheter.

Det er ikke referert noe fra tidspunktet for ervervet og overdragelsen som tyder på at noen gjorde innsigelser mot Hagerups rett til områdene med de grenser som er angitt. Tvert imot ble grensene mot Vingelen allerede i 1831 godkjent av oppsitterne der. At ikke alle interesserte var varslet til skyldsetningsforretningen eller var orientert om denne, er det heller ikke grunn til å anta. Under enhver omstendighet må Magnilseterområdet forlengst være hevdet til full eiendom, jfr. de refererte uttalelser fra Høifjellskommisjonens kjennelse av 13.7.1934. Grensene for området har ikke vært angrepet før i forbindelse med denne tvist. At det har vært foretatt reguleringer av havnegrenser som også har berørt Magnilseterområdet kan ikke

Side:267

være avgjørende, idet havnegrenser også vil kunne gå på tvers av eiendomsgrenser. Eierne av Magnilsjøsetrene har deltatt i dette og det har i forbindelse med disse forretninger ikke fra noen side vært hevdet at fastsettelsen av havnegrensen skulle få konsekvenser for eiendomsgrensen.

Når det gjelder havningen i det omstridte område er det, både ved det som foreligger fra tidligere, og det som er fremkommet direkte for lagmannsretten, bragt på det rene at kyr såvel fra Magnilsjøsetrene som Grytdalseteren har beitet der samtidig. Noen eksklusiv bruk av noen del av tvisteområdet til beite synes således ikke å ha forekommet, verken fra den ene eller andre side.

Når det som her foreligger en klar og detaljert offentlig registrert eiendomsgrense, som har stått uangrepet i nærmere 150 år, kan slike opplysninger som foreligger om havningen i tvisteområdet etter mindretallets oppfatning ikke tillegges den vekt at grensen må trekkes annerledes enn den som ble tinglyst i 1830. Havningen kan ikke sies å ha vært eksklusiv fra Kviknesiden og andre omstendigheter som skulle tilsi at de ankende parters grensepåstandslinje måtte følges, er ikke anført.

Når det gjelder de rent topografiske forhold i tvisteområdet, bør det dessuten legges vekt på følgende:

Dalbunnen i området er ganske vid, med meget store flate strekninger som gir et uklart vannskille og ikke danner noen naturlig grense og heller ikke er noen hindring for dyrenes vandringer. Området er derfor også i fullt monn utnyttbart til beiting fra Magnilsjøsetrene som trengte store beiteområder på grunn av det høye antall dyr på setrene der.

Når det gjelder fjellskråningene på begge sider av dalen er mindretallet ikke enig i at disse ut fra en impedimentbetraktning skulle tilfalle de ankende parter.

I Sætertangen er Grytas løp av flertallet referert å være en naturlig grense mellom kreaturene fra Magnilsjøsetrene og kreaturene fra plassene på Kviknesiden. Påstandslinjen fra sydenden av Trolltjern til Sætertangens topp går imidlertid tildels betydelig lenger øst for denne linje. Hertil kommer at denne fjellstrekning, opp mot Sætertangen, fremtrer mer naturlig som et impediment for Prestlisetrene m.v. - som var de ankende parters motparter i den grensesak som ble avgjort ved Høyesterettsdom av 5.5.1975 - enn til Grytdalsetrene.

Prestlisetrene m.fl. har imidlertid anerkjent linjen fra Sætertangen til midt på Frengstadtjernet som grenselinje mot Magnilsjøseterområdet. En grense som trekkes etter de ankendes påstandslinje opp mot Sætertangen vil for øvrig, som anført av ankemotpartenes prosessfullmektig gå opp i en spiss som vil være unaturlig ut fra forholdene.

Mindretallet viser for øvrig til det som av ankemotparten er trukket frem av Høyfjellskommisjonens uttalelse om Magnilsjøområdet.

Beliggenheten av de 2 skogteiger Kjønnlia og Moene er noe uviss. Mindretallet finner det uten særlig betydning for resultatet om disse teiger helt eller delvis skulle ligge i det område som etter mindretallets oppfatning ligger innenfor Magnilsjøsetrenes område.

Det er på det rene at det, fra begge sider har vært drevet endel jakt i området samt litt fiske. Opplysningene om dette er imidlertid altfor sparsomme til at man kan tillegge bruk av den art noen betydning for avgjørelsen av spørsmålet om eiendomsretten. - - -