Rt-1980-203

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1980-02-09
Publisert:	Rt-1980-203
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 13/1980
Parter:	Statsadvokat Gjengedal aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Johan Hjort).
Forfatter:	Skåre, Løchen, Elstad, Michelsen, Bølviken
Lovhenvisninger:	Skattebetalingsloven (1952) §52, Merverdiavgiftsloven (1969) §72, Investeringsavgiftsloven (1969) §7, Investeringsavgiftsloven (1969), Straffeloven (1902) §326, §62, §63, §11, §12, §51, Skattebetalingsloven (1952), Veitrafikkloven (1965) §17, §24, §31, §31, §34, Merverdiavgiftsloven (1969), §6

Dommer Skåre:F Nord-Hedmark herredsrett avsa 19. september 1979 dom med slik domsslutning:

«1. A, født xx.xx.1939, dømmes for overtredelse av merverdiavgiftslovens §72, 2. ledd jfr. §31 jfr. §34 første ledd, investeringsavgiftslovens §7 første ledd jfr. §6, skattebetalingslovens §52 jfr. §12 nr. 1, §52 jfr. §11 nr. 4, straffelovens §326 nr. 2 og vegtrafikklovens §31, jfr. §24 første ledd, §31 jfr. §17 første ledd alt sammenholdt med strl. §62 og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 45 - førtifem - dager.

2. A dømmes til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr 200,- - tohundre 00/100. Oppfyllelsesfrist 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»

Domfelte har anket over rettsanvendelsen og saksbehandlingen - mangelfulle domsgrunner - for så vidt han er dømt for overtredelse av merverdiavgiftsloven §72 annet ledd, investeringsavgiftslovens §7 første ledd og skattebetalingslovens §52. Han har dessuten anket over straffutmålingen.

Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold viser jeg til hertedsrettens dom.

Jeg er kommet til at anken over rettsanvendelsen og saksbehandlingen ikke kan tas til følge.

Det inngikk som ledd i den kassakredittavtale som ble inngått i 1974 at domfeltes oppgjør for kom- og kjøttleveranser skulle innbetales direkte fra kjøperen til domfeltes bankkonto. På grunn av overtrekk mistet domfelte allerede i 1975 retten til å disponere kontoen med sjekk og han måtte senere ha bankens samtykke hver gang han trakk av kontoen.

I anken sier domfelte at banken nektet å betale skattetrekk til

Side:204

kommunekassereren «til tross for at banken i forbindelse med transport av inntekter fra korn- og kjøttproduksjonen hadde tatt på seg å dekke alle nødvendige utgifter knyttet til gårdsdriften». Domfelte hevder så vidt jeg kan skjønne at slik plikt hadde banken påtatt seg også når det gjaldt betaling av merverdiavgift.

Jeg forstår domfeltes anførsel slik at banken etter hans mening, i forhold til ham, hadde et medansvar for at skattetrekket og merverdiavgiften ble betalt. Slik forstått har anførselen ingen direkte betydning for om det foreligger straffbart forhold. Selv om banken hadde plikt til å stille midler til rådighet for domfelte, eventuelt hadde plikt til å effektuere hans ordrer om betaling av skattetrekk og merverdiavgift, opphørte ikke derved domfeltes ansvar som arbeidsgiver og næringsdrivende i forhold til skattebetalingsloven og merverdiavgiftsloven. Herredsretten har forøvrig drøftet spørsmålet om bankens forpliktelser i tilknytning til kornoppgjøret i 1976 og kom til at banken ikke ved denne spesielle anledning påtok seg noen plikt til å stille midler til rådighet for betaling av merverdiavgift. Det er åpenbart at herredsretten også har lagt til grunn at banken heller ikke i andre perioder eller sammenhenger hadde påtatt seg noen slik plikt.

Forsvareren har dessuten gjort gjeldende at for så vidt oppgjøret for korn- og kjøttleveranser ble innbetalt direkte til banken kan domfelte ikke sies å ha mottatt vederlaget i forhold til bestemmelsen i merverdiavgiftslovens §72 annet ledd. Dette er jeg ikke enig i. Innbetalingen er skjedd etter domfeltes anmodning og vederlaget må regnes som mottatt av ham uansett om banken lot det inngå i mellomregnskapet eller stilte det til hans rådighet. For så vidt når det gjelder tidligere praksis viser jeg til kjennelse i Rt-1976-573.

Domfelte hevder videre at han ikke kan dømmes for forsettlig ikke-betaling av merverdiavgift: Han kunne ikke skaffe pengene. Dette skyldtes banken, og han kunne ikke forutse situasjonen da avtalen ble inngått. Herredsretten har ikke drøftet disse spørsmål og man har ikke sikkerhet for at forsettsbegrepet er riktig forstått.

Domsgrunnene er knappe på dette punkt, men etter min mening tilstrekkelige. Slik forholdet er beskrevet i herredsrettens dom må det legges til grunn at domfelte forsto at han var den ansvarlige og at avgiften ikke var betalt. De økonomiske problemer domfelte påberoper seg har ikke betydning for spørsmålet om forsett, sml. den foran nevnte kjennelse.

Også når det gjelder investeringsavgiften hevder domfelte at de subjektive forutsetninger for straff ikke er til stede og at domsgrunnene er ufullstendige i dette spørsmål. Det som anføres i denne forbindelse er det samme som i spørsmålet om merverdiavgift og jeg viser til det som jeg allerede har sagt.

For så vidt gjelder domfellelsen for ikke å ha innbetalt skattetrekk, hevder domfelte i anken, at han beregnet både lønn og skatt og deretter sendte beregningene til banken for utbetaling av begge deler. Om dette er riktig er meget uklart, men uklarheten er uten betydning fordi domfelte åpenbart må ha vært klar over at noe skattetrekk ikke ble betalt fra bankens side. Som påpekt foran besto hans plikt til å innbetale skattetrekk uavhengig av om banken i forhold til ham hadde plikt til å stille penger til rådighet for betaling av trekket.

Når det gjelder straffutmålingen bemerkes:

Domfelte sendte ikke inn omsetningsoppgave for 1975 og 1976 før etter at skattemyndighetene hadde tatt opp saken, og først deretter synes domfelte å ha gjort forsøk på å finne en løsning. For så vidt ligner denne saken på en rekke andre saker hvor den næringsdrivende har fått økonomiske problemer. Det synes imidlertid ikke å ha vært noen mangler ved domfeltes regnskap.

Det foreligger ingen sikre opplysninger om årsaken til de økonomiske vanskeligheter. Det ble i begynnelsen av 70-årene foretatt store investeringer på gården og noe av forklaringen ligger vel her. Det er opplyst at to svake avlingsår bidro til å forsterke problemene. For så vidt har vanskelighetene sammenheng med forhold som domfelte ikke var herre over. Selv om dette neppe er hovedårsaken, ligger det her et forhold som kan tillegges en viss vekt ved straffutmålingen.

Også forholdet til banken er utilfredsstillende belyst i herredsrettens dom. Umiddelbart kan man få inntrykk av at banken har vært mindre velvillig i forhold til spørsmålet om dekning av de offentlige avgifter, enn domfelte kunne regne med. Dette inntrykk kan ha sammenheng med utilstrekkelig opplysning av saken, men i mangel av nærmere opplysninger velger jeg å legge det nevnte inntrykk til grunn.

Etter mitt skjønn er de straffutmålingsmomenter som her er påpekt ikke av slik karakter at de i en sak som denne, tilsier at det gis betinget dom. Straffen bør imidlertid nedsettes til fengsel i 30 dager.

Domfelte ble frifunnet for enkelte tiltalepunkter, - uten at dette er nevnt i herredsrettens domsslutning. Jeg finner det likevel unødvendig å utforme ny konklusjon.

Jeg stemmer for denne

dom:

I herredsrettens dom giøres den endring at straffen settes til fengsel i 30 - tretti - dager.

Dommer Løchen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Elstad, Michelsen og Bølviken: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Torolv Groseth med domsmenn):

Tiltalte A er født xx.xx.1939 - - -. Han er gårdbruker og hadde ingen inntekt i 1978. A er gift og har 4 barn. Han er tidligere bøtelagt.

Statsadvokaten i Eidsivating har den 3. mai 1979 satt A under tiltale ved Nord-Hedmark herredsrett til fellelse etter - - -

II lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 §72 annet ledd, jfr. §31, jfr. §34, 1. ledd,- - -

ved i egenskap og på sted som under post i nevnt, i tiden 10. april 1976 - 10. april 1978 å ha unnlatt å betale i rett tid til statskassen skyldig

Side:206

merverdiavgift med kr 45.926,- for året 1975, kr 8. 101,- for året 1976 og kr 33.050,- for året 1977, tilsammen kr 87.077,-, iberegnet i mottatt vederlag ved avgiftspliktig omsetning, eller å ha medvirket hertil,

III lov om avgift på investeringer m.v. av 19. juni 1969 §7 første ledd, jfr. §6, - - -

ved i egenskap og på sted som under post i nevnt, i tiden 10. april 1976 - 10. april 1978 å ha unnlatt å innbetale i rett tid til statskassen skyldig investeringsavgift med kr 6.503,- for 1975, kr 2.697,- for 1976 og kr 7.617,- for 1977, tilsammen kr 16.817,-, eller å ha medvirket hertil,

IV lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 nr. 2 §52, jfr. §12 nr. 1, - - -

ved som arbeidsgiver i Ringsaker å ha foretatt forskuddstrekk til Ringsaker kommune i lønn til sine ansatte for 2. - 5. termin 1976 med henholdsvis kr 2.364,-, kr 3.332,-, kr 2.007,- og kr 2.922,- og for 1. og 2. termin 1977 med henholdsvis kr 892,- og kr 892,-, tilsammen kr 12.409,-, men unnlatt ved forfall for de respektive terminer i tiden 15. mai 1976 - 15. mai 1978 å innbetale nevnte beløp til Ringsaker kommune,

V lov om betaling og innkreving av skatt av 21. november 1952 nr. 2 §52, jfr. §11 nr. 4, - - -

ved i egenskap og på sted som nevnt under post IV å ha foretatt forskuddstrekk i lønn hos sine ansatte som der nærmere beskrevet, men unnlatt å holde midlene i særskilt kasse eller innsatt på bankkonto,- - -

VIII straffelovens §326 nr. 2,

hvoretter straffes den som forulemper offentlig tjenestemann under hans utførelse av tjenesten ved skjellsord eller annen fomærmelig adferd,

ved tirsdag 23. januar 1979 på Ringsaker lensmannskontor i Moelv å ha kalt lensmannsbetjent Nils Moe «snørrgutt» og «drittgutt» etter at denne - etter begjæring fra vedkommende ansvarsforsikringsselskap - hadde foretatt avskilting av personbil med kjennemerke HS-25074, IX veitrafikklovens §31, jfr. §24 første ledd,

bestemmelsen om at den som skal føre motorvogn, må ha gyldig førerkort,

a) ved i tiden 10. juli 1978 - 23. januar 1979 jevnlig å ha kjørt motorvogn - blant annet med kjennemerke HS-25074 - i Ringsaker, skjønt han ikke har gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner, idet gyldighetstiden for hans førerkort utløp 10. juli 1978,

b) ved mandag 12. februar 1979 å ha kjørt motorkjøretøy med kjennemerke HS-25074 på veier i Ringsaker, skjønt han ikke har gyldig førerkort for vedkommende gruppe motorvogner,

c) ved onsdag 14. februar 1979 å ha kjørt motorkjøretøy med kjennemerke HS-25074 fra X gård i Ringsaker til Moelv og retur, skjønt han ikke har gyldig førerkort for vedkommende gruppe av motorvogner,

X veitrafikklovens §31, jfr. §17 første ledd,

hvoretter motorvogn ikke må brukes uten at den er meldt til registrering og påsatt lovlige kjennemerker og det er utferdiget vognkort for den,

ved tirsdag 23. januar 1979 å ha kjørt Volkswagen personbil - tidligere med kjennemerke HS-25074 - fra Moelv til X gård i Ringsaker, skjønt motorvognen ikke var påført lovlige kjennemerker, idet den like i forveien var blitt avskiltet av lensmannen i Ringsaker, - - -

Side:207

Under hovedforhandlingen rettet aktor beløpet kr 45.926,- i tiltalebeslutningens pkt. II til kr 42.254,-, og kr 5.203,- i pkt. III til kr 6.503,-. - - -

Retten vil bemerke:

Med hensyn til tiltalebeslutningens pkt. il hevder tiltalte at han ikke er skyldig til straff da han var «under styring» fra bankens side. Tiltalte hadde tidligere gitt DnC transport på oppgjør for kom og kjøttleveranser for å få innvilget et kassakredittlån på kr 155.000,-. Kassakreditten var senere utvidet to ganger, men høsten 1975 ble sjekkheftet nektet utlevert og utbetalinger stanset, da kassakreditten var betydelig overskredet. Etter dette tidspunkt nektet banken å utbetale penger til A, bortsett fra midler til helt nødvendige driftsutgifter og livsunderhold for tiltalté og hans familie. Etter påtrykk fra A og hans rådgiver h.r.advokat Thallaug gikk banken våren 1976 med på å dekke de utgifter som var nødvendige for å foreta våronn på tiltaltes gård X. Ved oppgjøret for merverdiavgiften det påfølgende år var banken imidlertid ikke villige til å gi ytterligere lån. Tiltalte hevder at banken ved å gi lån til våronn og senere høstet all fortjenesten av denne, i realiteten drev komproduksjonen, og senere må bestride betalingen av merverdiavgiften. Retten finner at dette syn ikke kan føre frem, og at banken ikke har noen rettslig forpliktelse til å betale merverdiavgiften, ved å yte tiltalte lån til våronn.

Retten er kommet til at de vederlag merverdiavgiften refererer seg til, må ansees å være oppebåret. Dette til tross for at pengene gikk rett inn til DnC, og tiltalte ikke hadde midler forøvrig til å betale avgiften med. Transporten som banken fikk på tiltaltes oppgjør for kom og kjøttleveranser, var basert på frivillighet fra tiltaltes side. Retten mener vederlaget må anses mottatt når det ved en frivillig disposisjon er stilt til bankens disposisjon. Når banken siden innstiller sine utbetalinger til tiltalte fordi han har overskredet kassakreditten, har ikke dette noen innvirkning på tiltaltes straffansvar.

Retten finner at unnlatelsen av å betale avgiften er forsettlig. Etter dette har tiltalte gjort seg skyldig til straff etter merverdiavgiftslovens §72, 2 ledd jfr. §31 jfr. §34 første ledd for de forhold den rettede tiltalebeslutnings pkt. il, nevner. Når det gjelder tiltalebeslutningens pkt. III, IV og V har tiltalte erkjent de faktiske forhold og ikke bestridt de anførte beløpenes størtelse etter at disse ble rettet. Han mener imidlertid ikke å være straffeskyldig under henvisning til samme begrunnelse som er anført for tiltaiebeslutningens pkt. II. Retten finner at heller ikke for disse punkter i tiltalen kan det faktum at banken nektet å gi tiltalte ytterligere lån redusere tiltaltes straffansvar. Samtlige overtredelser er skjedd forsettlig. Tiltalte har således gjort seg skyldig til straff etter de bestemmelser som nevnt i tiltalebeslutningens pkt. III, IV og V.

Bakgrunnen for forholdet som er nevnt i tiltalebeslutningens pkt. VIII var en avskilting av bilen tiltalte kjørte. Avskiltingen ble foretatt av lensmannsbetjent Nils Moe etter begjæring fra vedkommende ansvarsforsikringsselskap på grunn av manglende premiebetaling for terminen 16. juli 1978 til 16. januar 1979. Skiltene ble skrudd av den 23. januar 1979 mens tiltaltes bil sto utenfor lensmannskontoret i Ringsaker. Tiltalte fremviste kvittering for betalt ansvarsforsikring for den angjeldende periode, men lensmannsbetjenten nektet å skru skiltene på igjen under henvisning til at avskiltingsbegjæringen ikke var trukket tilbake og at ansvarsforsikringen for terminen 16. januar til 16. juli 1979 ikke var betalt. A ble meget sint, da han bare få dager i forveien var utsatt for en lignende avskilting, dog med det resultat at skiltene ble påskrudd igjen etter fremvisning av kvittering. Tiltalte erkjenner å ha kalt

Side:208

lensmannsbetjenten «snørrgutt» og «drittgutt» etter at denne nektet å skru skiltene på igjen. Han mener imidlertid at skjellsordene var framsatt i berettiget harme overfor en tjenestemann som handlet utenfor sin kompetanse. Retten finner at selv om hjemmelen for avskilting av tiltaltes bil kan synes noe tvilsom, har lensmannsbetjent Moe handlet innenfor sin formelle kompetanse. De fremsatte skjellsord kan ikke sies å være berettiget, selv om de må anses å være relativt milde. På grunn av den spesielle situasjon som foranlediget skjellsordene, finner retten å legge ubetydelig vekt på dette tiltalepunkt ved straffutmålingen.

Punkt IX og punkt X er i retten erkjent av tiltalte. Denne tilståelse er i samsvar med de øvrige beviser som er ført i saken. Det finnes således bevist at A har begått de straffbare handlinger som er beskrevet i disse punkter i tiltalebeslutningen. Begge overtredelser er skjedd forsettlig. Etter det som er fremkommet i retten finner en det også bevist at tiltalte har kjørt bil uten førerkort ved de anledninger som er nevnt i tiltalebeslutningens pkt. IX b og c. Også disse overtredelser er skjedd forsettlig.

Tiltalte har således gjort seg skyldig til straff etter vegtrafikklovens §31 jfr. §24 første ledd og §31 jfr. §17 første ledd.

Straffen settes til fengsel i 45 dager.

Ved straffutmålingen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at det beløp som er unnlatt betalt i merverdiavgift er relativt høyt.

I formildende retning er det lagt vekt på at tiltalte har tilbakebetalt kr 43.850,- ved blant annet å selge en del av sitt innbo på auksjon.

Ved straffutmålingen kommer straffelovens §62 og §63 til anvendelse, idet overtredelsene i tiltalebeslutningens pkt. III, IV, V, VIII, IX og X ansees som skjerpende omstendigheter i relasjon til strl. §63 annet ledd. - - -

Merverdiavgiftslovens §72, første og annet ledd og skattebetalingslovens §51 nr. 1 og 2 - saksbehandling og straffutmåling. En 56 år gammel kvinne som hadde drevet mindre handelsforretninger, ble i forhørsretten dømt til 30 dagers ubetinget fengsel for unnlatt betaling av merverdiavgift av mottatt vederlag for en rekke år tilsammen kr 83.728,-, fortalt avgift kr 12.282,- samt for å ha unnlatt å sende oppgjør tec. for forskuddstrekk tilsammen kr 11.661,-. Hun anket over straffutmålingen. Utenom anken påsto forsvareren dommen opphevet for unnlatelsen av å betale avgift for årene 1971/72 og 1974/75, da vilkårene for pådømmelse i forhørsrett ikke var tilstede. Høyesterett var enig i dette, men opphevet dommen i sin helhet. De deler av dommen som var uberørt av feilen (avgift kr 59.414 og trekk kr 11.661) var vesentlige når det gjaldt straffutmålingen. Da man sto overfor et grensetilfelle, hvor en rekke formildende momenter kunne trekke i retning av betinget reaksjon, fant Høyesterett det hensiktsmessig å oppheve dommen i sin helhet, slik at forholdene kunne bli undergitt en samlet vurdering.