Rt-1980-384
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1980-03-08 |
| Publisert: | Rt-1980-384 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 36B/1980. |
| Parter: | Statsadvokat Lasse Qvigstad aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Ole Jacob Bae). |
| Forfatter: | Holmøy, Hellesylt, Skåre, Schweigaard Selmer, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Militære Straffelov (1902) §34, §35, Straffeprosessloven (1887) §451, §452, Straffeloven (1902) §52, Tvistemålsloven (1915) §373, Militærnekterloven (1965) |
Dommer Holmøy: Fredrikstad byrett avsa 7. desember 1979 dom med denne domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelse av militære straffelovs §35,
første ledd, 1. straffalternativ, jfr. §34, til en straff av fengsel i 90 - nitti - dager. I medhold av strl. §52 flg. utstår fullbyrdelsen av straffen i en prøvetid på 2 - to - år, uten tilsyn.
2. I medhold av strl. §52 nr. 4 idømmes A en ubetinget bot til statskassen på kr. 4.000,- - kronertiretusen - eller, hvis boten ikke betales, til en straff av fengsel i 20 dager.
3. A dømmes i henhold til strpl. §451, jfr. §452 til å erstatte det offentlige saksomkostninger med kr. 1.500,- - kronerettusenfemhundre -.»
Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for ubetinget fengsel.
Om saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Eidsivating har anket over straffutmålingen. Det anføres at fengselsstraffen burde vært gjort ubetinget.
Jeg finner at anken må tas til følge.
Det er rettskraftig avgjort ved Eidsivating lagmannsretts dom av 13. desember 1976 at domfelte ikke fyller kravene for å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner etter lov av 19. mars 1965 nr. 3. Domfeltes anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom ble nektet fremmet etter tvistemålslovens §373 tredje ledd nr. 1.
Forsvareren for Høyesterett har særlig gjort gjeldende at det har funnet sted en utvikling i synet på fengsling av militæmektere, slik at det til tross for den tidligere rettspraksis, må være plass for en betinget reaksjon i de utpregede grensetilfelle. Det er nettopp - hevdes det - et slikt grensetilfelle vi her står overfor. Det er i denne forbindelse vist til at domfelte ville blitt fritatt for militærtjeneste etter forslagene fra Vernepliktsutvalget i NOU 1979:51 også etter de forutsetninger som er lagt til grunn av den fraksjon som går inn for å opprettholde et krav om pasifistisk grunnholdning.
Til det som her er anført, vil jeg først bemerke at det er lovgive-
Side:385
rens oppgave å ta standpunkt til hvilke regler som skal gjelde om tiltak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Det må også være lovgiverens oppgave å vurdere om de nå gjeldende regler bør endres.
Når det ved endelig dom er avgjort at en vernepliktig ikke fyller lovens krav for å bli fritatt for militærtjeneste og han likevel helt unnlater å oppfylle sin militære tjenesteplikt, bør det etter min mening reageres med en ubetinget fengselsstraff. Dette er også i samsvar med Høyesteretts praksis, jfr. således Høyesteretts dommer i Rt-1977-1296 og 1978 662.
Det er nok så at det i enkelte militærnektersaker kan være vanskelig å avgjøre om en vernepliktig fyller lovens krav for å bli fritatt for militærtjeneste. Men når domstolene har avgjort dette spørsmål i samsvar med de lovregler Stortinget har vedtatt, kan ikke den enkelte vernepliktige nekte å innrette seg etter den avgjørelse som er truffet. Dette må gjelde selv om avgjørelsen har budt på tvil.
I det foreliggende tilfelle er det - som nevnt - ved endelig dom avgjort at lovens vilkår for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ikke er til stede. Når han til tross for dette har unnlatt å møte til førstegangstjeneste i hensikt helt å unndra seg sin militære tjenesteplikt, er det etter min mening nødvendig at han ilegges ubetinget fengselsstraff. Jeg er ikke enig med forsvareren i at det her er grunnlag for å fravike den straffutmålingspraksis som ellers følges i saker om overtredelse av den militære straffelovs §35, jfr. §34.
Jeg er enig med byretten i at straffen settes til fengsel i 90 dager. Når fengselsstraffen gjøres ubetinget, faller boten bort.
Jeg stemmer for denne
dom:
I byrettens dom gjøres disse endringer:
1. Bestemmelsen om å utsette fullbyrdelsen av fengselsstraffen går ut.
2. Boten faller bort.
Dommer Hellesylt: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Skåre, Schweigaard Selmer og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av byrettens dom(byfogd Leiv Velund med domsmenn):
A er født xx.xx.1951, -, er redaksjonssekretær, uformuende, har en årsinntekt på ca. kr. 100.000,-, og er gift. Hustruen har arbeid og er selvforsørgende. Han er ikke straffet eller bøtelagt.
Ved tiltalebeslutning av 3.4.1979 har statsadvokaten i Agder satt A under tiltale ved Setesdal herredsrett til fellelse etter «Militære straffelovs §35, jfr. §34. - - -
ved som utkommandert menig og innkalt til å gjøre førstegangstjeneste ved Infanteriets regiment nr. 7 med fremmøte på Evjemoen den 10. oktober 1978, å ha unnlatt å møte der den nevnte dag, og heller ikke møtt senere, i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt.» - - -
Rt. hefte 7/1980-1.
Side:386
A søkte 26.2.1970 om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Søknaden ble avslått ved Justisdepartementets avgjørelse av 27.10.1972. Saken ble ved stevning av 10.2.1975 innbrakt for Fredrikstad byrett som ved dom av 19.6.1975 fant at betingelsene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner ikke var tilstede. Byrettens dom ble stadfestet av Eidsivating lagmannsrett 13.12.1976. Ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 11.3.1977 ble anke fra A nektet fremmet i medhold av tvml. §373 tredje ledd, slik at det er endelig avgjort at A er pliktig til å gjøre militærtjeneste.
Om A's holdning til å gjøre militærtjeneste er i lagmannsrettens dom bl.a. anført:
«Lagmannsretten legger til grunn at A er en ekte og overbevist fredsvenn og fredsforkjemper. Han har en avgjort pasffistisk grunnholdning.
Retten antar også at det vil være i strid med hans alvorlige overbevisning, grunnet på etiske og politiske synspunkter, å gjøre militærtjeneste i det norske forsvaret, slik forholdene nå er i Norge og ellers i verden, sosialt og politisk. Men dette er ikke nok til at han skal bli fritatt for militærtjeneste. Loven krever at han ikke kan gjøre «militærtjeneste av noen art» uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning. Retten viser om dette særlig til dom i Rt-1969-1285.
Lagmannsretten har vært i tvil, men er blitt stående ved at A's overbevisning ikke er så absolutt og ubetinget i sitt innhold som loven etter Høyesteretts praksis krever.
Ifølge A's forklaring ser han ikke bort fra muligheten av å delta i væpnet kamp som fattige og undertrykte grupper fører for sin frigjøring, og han utelukker heller ikke deltaking i militært forsvar av Norge, om landet skulle bli angrepet av fremmede soldater og det ikke lykkes å komme til forståelse med angriperen uten bruk av væpnet makt. Hvis det er for å støtte en frigjøringsbevegelse, kan han også tenke seg å gjøre tjeneste og bruke våpen under FN's ledelse.
Bortsett fra vanlig nødverge, har A under sin forklaring for lagmannsretten gitt sine forbehold den form at han ikke utelukker, ikke ser bort fra muligheten av, at han ville delta i organisert væpnet kamp under visse tenkte omstendigheter. Retten har oppfattet ham slik at han, med den innstilling og overbevisning han har, kan tenke seg som reell mulighet at han i de tilfellene han har uttalt seg om, etter selv å ha vurdert situasjonen og funnet at væpnet kamp var den siste utvei, ville finne det riktig å delta i kampen. Han tenker seg med andre ord at andre hensyn i slike tilfeller vil kunne veie tyngre for ham enn de pasifistiske prinsipper han generelt går inn for.»
Under sin forklaring som tiltalt har A gitt uttrykk for at hans holdning til å gjøre militærtjeneste er den samme som tidligere og at han av samvittighetsgrunner finner ikke å kunne gjøre sådan tjeneste.
Det er således spørsmålet om betinget dom kan gis saken har dreiet seg om.
Forsvareren har gjort gjeldende at det strides mot moralnormer og svært manges rettsfølelse å anvende ubetinget fengselsstraff overfor militærnektere som tiltalte, som av samvittighetsgrunner ikke vil gjøre militærtjeneste, selv om dette ikke gjelder under alle forhold slik at det er grunnlag for fritakelse. Det hevdes at tiltaltes tilfelle er særegent og at generalpreventive hensyn ikke gjør det påkrevet å anvende ubetinget fengselsstraff. Ved avgjørelsen av
Side:387
spørsmålet må det etter forsvarerens oppfatning legges vekt på at synet på militærnektersaker i den senere tid har endret seg slik at det for å bli fritatt ikke kreves ett absolutt pasifistisk standpunkt. Tiltaltes tilfelle har han karakterisert som et grensetilfelle. Forsvareren har forsåvidt vist til den tvil som er kommet til uttrykk i lagmannsrettens dom. Han har også opplyst at Vernepliktsutvalget av 1974 som skal gi innstilling om de gjeldende regler om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner bør endres, nå har avsluttet sitt arbeid og at det i innstillingen som er i trykken foreslås en viss demping i reglene. Halvparten av utvalgets 8 medlemmer går etter det opplyste inn for samme regler som i Danmark hvoretter også situasjonsbetinget militærnekting godtas. Endelig har forsvareren vist til dom avsagt av Skien og Porsgrunn byrett 12.6.1979 hvoretter B mot rettsformannens stemme fikk betinget dom i en lignende sak for i hensikt aldeles å unndra seg sin militære tjenesteplikt unnlot å møte etter innkallelse. Dommen er opplyst å være rettskraftig.
Rettens medlemmer er enige om at intet hensyn gjør det påkrevet å utmåle strengere straff enn lovens minstestraff på 90 dager.
Rettens flertall - domsttiennene - er av den oppfatning at verken hensynet til den alminnelige lovlydighet eller hensynet til å avholde tiltalte for nye lovovertredelser gjør det påkrevet at den utmålte straff fullbyrdes og stemmer for at straffullbyrdelsen i medhold av strl. §52 flg. utstår i en prøvetid på 2 år, uten tilsyn, og at tiltalte i henhold til strl. §52 nr. 4 i tillegg idømmes en ubetinget bot til statskassen som passende kan settes til kr. 4.000,-, subsidiært fengsel i 20 dager.
Rettens formann kan ikke finne at det er noe særegent ved tiltaltes unndragelse av å utføre militærtjeneste som kan begrunne betinget dom. Det er ved endelig dom fastslått at tiltalte plikter å utføre militærtjeneste. I samsvar med Høyesteretts praksis tilsier almenpreventive grunner at ubetinget fengselsstraff skal anvendes. Det vises til dom inntatt i Rt-1977-1296. - - -