Rt-1980-690
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1980-05-09 |
| Publisert: | Rt-1980-690 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 69B/1980 |
| Parter: | Kst. statsadvokat Stein Husby, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Christiansen, Løchen, Hellesylt, Endresen, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §57, §59, §86, Straffeprosessloven (1887) §377, §68, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) |
Dommer Christiansen: Politimesteren i Lofoten og Vesterålen utferdiget 24. september 1979 forelegg mot A, født xx.xx.1919, for overtredelse av lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §86, jfr. §57 og §59. Det bestemmes der at under årsfredningen fra og med 5. august til og med 30. april er det i sjøen forbudt å fiske eller drepe laks. sjøaure og sjørøye og å bruke, sette ut eller la stå ute redskaper som er innrettet til eller kan brukes til slikt fiske, eller som kan hindre fiskegangen. Grunnlaget for forelegget var beskrevet derhen at A onsdag 15. august 1979 ca. kl. 14.00 i Sortland i fjorden like utenfor sin eiendom - - -, gnr. 2 bnr. 12, lot sette et 26 meter langt og 2,63 meter dypt monofilgarn med 43 mm. maskevidde påsatt flytetelne og korker med 12 cm's mellomrom, et garn egnet til og utsatt slik at det kunne fiske laks, sjøaure og sjørøye.
Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble sendt Vesterålen herredsrett til behandling etter straffeprosesslovens §377. Ved herredsrettens dom av 16. januar 1980 ble tiltalte frifunnet.
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene. Jeg finner grunn til å bemerke at det i saken ikke kan ses å være innhentet noen uttalelse fra lakseoppsynet.
Side:691
Politimesteren i Lofoten og Vesterålen har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Når det gjelder saksbehandlingen hevdes domsgrunnene å være ufullstendige, da de ikke gir et tilstrekkelig grunnlag for å se om lakseloven er riktig anvendt. Hva dernest angår lovanvendelsen, hevdes det å være stilt for små krav til aktsomheten vedrørende plasseringen av garnet og muligheten for at det kunne fange laks og sjøaure.
Jeg er kommet til at anken må tas til følge.
Utgangspunktet for vurderingen av om det garn som saken gjelder er satt ut i strid med lakselovens §57 og §59, er den fiskeeffekt det må regnes å ha, bedømt på grunnlag av alle foreliggende faktiske forhold. Det er ut fra denne fiskeeffekt tiltaltes aktsomhet skal bedømmes. Jeg viser særlig til Høyesteretts kjennelser i Rt-1975-858 og Rt-1976-756.
Om de faktiske forhold i nærværende sak har herredsretten blant annet lagt følgende til grunn:
Det garn som er beskrevet i forelegget, var festet til bunnen og stod ved flo sjø dels tett oppunder vannflaten, dels bare ca. 80 centimeter under denne. Ved fjære sjø har garnet vært over vannflaten i hele dets lengde. Ved garnet var det derfor selv ved flo sjø praktisk talt ingen passeringsmulighet for laks og sjøaure.
Garnet var plassert i et område hvor det utenfor fredningstiden drives laksefiske, blant annet har tiltalte et laksesett stående ca. 80 meter fra det sted garnet ble satt. Jeg tilføyer at stedet i forhold til Osvollelven lå langt innenfor de grenser som er satt i lakselovens §68 for fullmakten til Kongen til å forby etthvert fiske blant annet med settegarn ved utløpet av vassdrag hvor det går laks.
Utsettingen fant sted 10 dager etter årsfredingens inntreden, og herredsretten fastslår at det fantes laks og sjøaure i Sortlandsundet på den tid tiltalte hadde sitt garn ute, selv om fangstmulighetene ikke ble vurdert som gode.
Alle de momenter som her er nevnt, taler for skjerpet aktsomhet m.h.t. overholdelse av fredningsbestemmelsene i lakseloven. Når herredsretten likevel ikke har funnet at det foreligger noen overtredelse av denne lov, er dette begrunnet med følgende:
«Det ansees å være på det rene at det fantes laks og sjøørett i Sortlandsundet på den tida tiltalte hadde sitt garn ute. Mulighetene for å få sjøørret må ansees å være meget små, mens mulighetene for å få laks har vært noe bedre. Sjørøye antas det å ha vært forsvinnende små muligheter for å få.
Totalt sett finner retten at fisket av laksefisker på stedet må ansees som relativt dårlig og bygger da bl.a. på at tiltalte har forklart at han i sitt laksesett i løpet av sesongen hadde fått ca. 20 laks og ingen sjøørret. Det samme inntrykket synes bekreftet av vitnet Lågeide.
Derimot er retten ikke i tvil om at det i området er store forekomster av de fiskeslag tiltalte har forklart at han fisket etter.
Det garn tiltalte benyttet må sies å være velegnet for det fiske han har påstått å ha bedrevet. Det er velegnet også for sjøørret-fisket, men derimot ikke for laks.
Måten garnet var satt på medførte at fisk kunne passere innenfor og også
Side:692
i noen grad over garnet. Ved lav vannstand var dette imidlertid noe vanskeliggjort. Garnet var som nevnt satt over sandbunn og dette burde medføre at laks lettere ville oppdage og vike unna garnet. Det må også ha betydning for mulighetene for å få laks at garnet var satt rett, altså uten kile.»
Det siterte etterlater dels tvil om hva herredsretten har ment å legge til grunn, dels har den latt viktige sider av sakens faktum stå uløst. Begge deler vekker tvil om lovanvendelsen er riktig.
Etter den beskrivelse av fangstmulighetene for laks som er gitt i dommen, synes denne å måtte forstås slik at laks kunne gå i garnet. Noen nærmere beskrivelse av hvor effektivt det i så fall ville være, finnes ikke i premissene.
Tiltalte oppgir videre at hans hensikt med garnsettingen var å fiske småsei, småtorsk, flyndre og steinbitt. Herredsretten har imidlertid ikke tatt stilling til om det var forsvarlig av tiltalte å sette garnet på dette sted, hvor det var både laks og sjøaure og deres passering ble hindret.
Jeg kan etter dette ikke se om herredsretten har anvendt loven riktig.
Jeg stemmer for denne
kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Dommerne Hellesylt, Endresen og justitiarius Ryssdal: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Tom Lindbeck med domsmenn):- - -
Retten finner bevist at tiltalte onsdag den 15. august 1979 ca. kl. 14.00 i fjorden utenfor sin eiendom - - -, gnr. 2, bnr. 12 i Sortland lot sette et 26 m. langt og 2,63 m. dypt monofilgarn med 43 mm. maskevidde.
Det finnes godtgjort at garnet ble satt slik at dets innerste del ved fjære sjø var ca. 18 m. fra land og ved flo sjø ca. 65 m. fra land. Garnet var et bunngarn og retten legger til grunn at det ved flo sjø må ha vært ca. 80 cm. under vannflaten ytterst og tett oppunder vannflaten innerst. Ved fjære sjø må den øvre del av garnet i hele dets lengde ha vært over vannflaten. Garnet finnes å ha vært satt rett utfra land og ca. 80 m. fra et laksesett som tiltalte fremdeles hadde stående ute.
Garnet var satt over sandbunn og tiltalte har forklart at hans hensikt med garnsettingen var å fiske småsei, småtorsk, flyndre og steinbit. Dette er i og for seg lovlig og tiltalte kan bare straffes dersom han også har hatt til hensikt å fiske laks, sjøørret og sjørøye, eller har vært uaktsom i så måte.
I tråd med fastlagt praksis har retten tatt stilling til dette ved å se på de faktiske omstendighetene omkring tiltaltes garnsetting.
Det antas å være på det rene (se sitatet i Høyesteretts kjennelse). - - -
Tiltalte har forklart at han ikke har fått laksefisker av noe slag og påtalemyndighetene har ikke ført bevis for noe annet. Det foreligger derfor ikke noe fangstresultat som gir grunnlag for å supplere det en ellers måtte
Side:693
mene om fiskemulighetene.
Etter gjennomgåelse av disse forhold finner retten at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte har hatt til hensikt å fiske laksefisker alene eller i tillegg til fisk det var lovlig å fiske, eller har utvist uaktsomhet i så måte. Han må derfor frifinnes. - - -