Rt-1982-1710
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1982-07-14 |
| Publisert: | Rt-1982-1710 (421-82) |
| Stikkord: | Hjelpeintervensjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 263K/1982 |
| Parter: | Kvam kommune (advokat Svein Arild Philstrøm). Hjelpeintervenient: Landssammenslutninga av Vasskraftkomunar (høyesterettsadvokat Kåre Ødegaard) mot Staten ved Olje- og energidepartementet (regjeringsadvokaten ved høyesterettsadvokat Hans Bendiksby). Hjelpeintervenient: Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap (høyesterettsadvokat Jon R. Gundersen). |
| Forfatter: | Bølviken, Elstad, Løchen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §75, §77, §78 |
Dommerne Bølviken, Elstad og Løchen.
Saken gjaldt gyldigheten av Industridepartementets vedtak av 26. oktober 1976 om fatssettelse av prisen på den konsesjonskraft som Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap leverte til Kvam kommune. Kvam kommune reiste sak mot staten med påstand om at prisfastsettelsen skulle oppheves. Som hjelpeintervenient for staten opptrådte Bergenshalvøens kommunale Kraftselskap. Staten ble frifunnet i byretten og lagmannsretten.
For lagmannsretten erklærte «Landssammenslutninga av Vassdragskomunar» hjelpeintervensjon til fordel for Kvam kommune. Staten bestred retten til slik intervensjon, men ved lagmannsrettens kjennelse av 9. desember ble Landssammenslutninga tillatt å opptre som hjelpeintervenient.
Lagmannsrettens dom ble påanket til Høyesterett av Kvam kommune og av Landssammenslutninga av Vassdragskomunar som hjelpeintervenient. Staten reiste også for Høyesterett innsigelse mot at Landssammenslutninga av Vassdragskomunar deltok som hjelpeintervenient.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerket:
«Når retten til hjelpeintervensjon blir bestridt, skal etter tvistemålsloven §77 spørsmålet avgjøres ved kjennelse. Kjennelse som tillater intervensjon, kan ikke angripes ved kjæremål eller anke. En hjelpeintervenient som har fått adgang til å delta, kan foreta prosesshandlinger til støtte for parten så lenge de ikke strider mot partenes egne, tvistemålsloven §78. Intervenienten kan dog ikke kreve gjenopptakelse. Men han kan erklære anke.
Det kan på bakgrunn av disse lovregler reises spørsmål om det etter at hjelpeintervensjonen er godkjent i en instans, og hjelpeintervenienten i henhold til dette har erklært anke, på ny kan reises spørsmål om hjelpeintervensjonens lovlighet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg finner dette spørsmål noe tvilsomt, men finner ikke grunn til å gå nærmere inn på denne side av saken, idet utvalget er enig i lagmannsrettens resultat.
Utvalget kan også i det vesentlige slutte seg til den begrunnelse lagmannsretten har gitt for dette resultat, men skal presisere sitt syn som følger:
Det er på det rene at Landssammenslutninga av Vasskraftkomunar ikke har rettslig interesse i den forstand at domsresultatet får betydning for sammenslutningens egen rett og plikt. Som lagmannsretten uttrykker det: «LVK ivaretar medlemmenes/kommunenes fellesinteresser, men står selv utenfor disse rettsforhold.»
Utgangspunktet for adgang til hjelpeintervensjon etter tvistemålsloven §75 antas fremdeles å måtte være at en prejudikatinteresse ikke er tilstrekkelig til å begrunne slik intervensjon. Utvalget viser til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse i Rt-1961-757, som gjaldt en leieboer med likelydende leiekontrakt som ville intervenere til fordel for annen leieboer.
Særlig når det gjelder søksmålskompetansen etter tvistemålsloven §54, har det imidlertid vært en utvikling i retning av å tolke «rettslig interesse» forholdsvis vidt når det gjelder interesseorganisasjoner som anlegger søksmål for å ivareta sine medlemmers interesser i spørsmål av prinsipiell betydning. Utvalget antar at en slik videre forståelse også må legges til grunn når en interesseorganisasjon intervenerer i sak som er anlagt av et enkelt medlem, men hvor utfallet vil avhenge av løsningen av prinsipielle spørsmål av betydning for alle organisasjonens medlemmer. Dette må gjelde selv om vurderingen av hva som er «rettslig interesse» ikke er den samme etter tvistemålsloven §54 og §75, slik at man ikke uten videre kan trekke slutninger fra det ene til det annet. Det er dog utvalgets oppfatning at det generelt neppe er grunn til å tolke «rettslig interesse» i §75 strengere enn i §54.
Utvalget legger som lagmannsretten vekt på at man her har å gjøre med en sammenslutning av kommuner som har vassdragsutbygging innen sine områder. Som sammenslutningens navn viser, er det kommunens interesser i vannkraftutbyggingen sammenslutningen skal ivareta. Etter et fremlagt «prinsipputkast», datert 8. mars og 18. april 1977, skal sammenslutningen arbeide med konsesjonsavgifter, konsesjonskraft og konsesjonsvilkår, derunder prisfastsettingen på konsesjonskraften. Sammenslutningen har på denne bakgrunn en særlig interesse igjennom hjelpeintervensjon i den sak som her er anlagt, å ivareta det som er medlemmenes generelle interesse i de spørsmål som saken gjelder.
Det kan anføres at om hjelpeintervensjon tillates i dette tilfelle, vil det være vanskelig å trekke grensen mot den prejudikatinteresse som ikke gir adgang til hjelpeintervensjon. Avgrensningen av hva som skal anses som «rettslig interesse» i loven forstand, må imidlertid under enhver omstendighet bli skjønnsmessig. I grensetilfellene må man - slik utvalget ser det - falle tilbake på om det er rimelig og naturlig å godta en interesse som «rettslig». Utvalget viser i den forbindelse til Augdahl Sivilprosessen utgave 1961 235, jfr. side 74.
Som lagmannsretten finner også Høyesteretts kjæremålsutvalg støtte for resultatet i det som er uttalt av førstvoterende i Rt-1980-5690 på side 575 om Naturvernforbundets rettslige interesse når det gjelder Alta-utbyggingen.
Utvalget antar at staten bør betale omkostninger til Landssammenslutninga av Vasskraftkomunar for så vidt angår behandlingen av intervensjonsspørsmålet i Høyesteretts kjæremålsutvalg. Omkostningene settes til 1000 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.»