Rt-1982-887
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1982-05-28 |
| Publisert: | Rt-1982-887 (194-82) |
| Stikkord: | Foreldreansvar |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 111B/1982 |
| Parter: | A (advokat Dagmar Sandvig - til prøve) mot B (høyesterettsadvokat Odd Larhammer). |
| Forfatter: | Elstad, Holmøy, Aasland, Skåre, Schweigaard Selmer |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1918) §41, Lov om born i ekteskap (1956) §8, Barneloven (1981) §44, Barneloven (1981) |
Dommer Elstad: A og B giftet seg i april 1977. I ekteskapet er det ett barn. Det er sønnen C som ble født xx.xx.1976, og altså nå er 5 1/2 år gammel. I mai 1980 reiste hustruen separasjonssak, og fra november samme år opphørte samlivet mellom ektefellene.
Nordre Sunnmøre herredsrett avsa 9. februar 1981 dom med slik domsslutning:
«1. A og B separeres i medhold av ekteskapsloven §41, annet punktum.
2. Foreldremyndigheten over fellesbarnet C født xx.xx.1976, tilkjennes A.
3. B tilpliktes å betale bidrag til fellesbarnet med kr. 750,- pr. måned. Bidraget erlegges forskuddsvis den første i hver måned, første gang 1. mars 1981.
4. B tilkjennes samværsrett med fellesbarnet. Samværsretten fastsettes ved nærmere avtale partene i mellom.
5. B tilkjennes bruksretten til boligeiendommen på . . .
6. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
B anket til lagmannsretten. Anken gjaldt det forhold at hustruen var tilkjent foreldremyndigheten over sønnen.
Frostating lagmannsrett avsa 14. juli 1981 dom med denne domsslutning:
«1. B tilkjennes foreldremyndigheten over sitt og A's fellesbarn C født xx.xx.1976.
2. A har rett til samvær med C etter nærmere avtale mellom partene.
3. Erstatning for sakskostnader ved herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»
Det nærmere saksforhold fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
A har anket til Høyesterett.
Til bruk for Høyesterett er avholdt bevisopptak ved Nordre Sunnmøre herredsrett. Der ble avhørt partene og 8 vitner, hvorav 7 er nye for Høyesterett. Ved beslutning av 3. februar 1982 ble barne- og ungdomspsykiater Gyrid Gylseth og overlege, spesialist i psykiatri, Aase Svendsen Roland oppnevnt som sakkyndige. De har avgitt skriftlige uttalelser.
I faktisk henseende foreligger saken for Høyesterett langt bedre belyst enn tilfellet var ved behandlingen i de tidligere instanser. Siden lagmannsrettens dom ble avsagt, er det også skjedd en viss utvikling.
Først nevner jeg at partene 14. mai 1982 i felles søknad til fylkesmannen har begjært skilsmisse etter ett års separasjon. Ifølge søknaden som er lagt frem i kopi, skal følgende vilkår gjelde:
1. Foreldremyndigheten over fellesbarnet C født xx.xx.1976, blir avgjort ved Høyesterett.
2. Den av partene som ikke får foreldremyndigheten over fellesbarnet innrømmes samværsrett.
3. Bidrag for barnet innrømmes, og beløpets størrelse avgjøres ved avtale.
4. Hustruen krever fortsatt ikke bidrag for seg personlig.
5. Mannen skal ha bruks- og eiendomsrett til den bolig som var under oppførelse da partene ble separert.
6. Delingen av felleseiet er bragt inn for skifteretten til offentlig skifte.
7. Hustruen ønsker navnet - - - som slektsnavn etter skilsmissen.
8. Retten til anke for så vidt gjelder skilsmissespørsmålet frafalles.»
Videre kan nevnes at D som A har bodd sammen med siden mars 1981, nå er blitt formelt skilt fra sin tidligere hustru som han hadde datteren E med. Det er opplyst at E's mor i april hentet datteren som en tid hadde oppholdt seg hos faren, og at hun i strid med hans ønske har tatt datteren med til U.S.A.
I rettslig henseende er skjedd den endring at barneloven av 8. april 1981 er trådt i kraft. Det er bestemmelsene i denne nye loven som må anvendes, jfr. Rt-1982-116 flg., men uten at det kan ses å få praktisk betydning for resultatet.
Begge parter erkjenner at den annen er skikket til å ha foreldreansvaret for C. Prosedyren har fra begge sider bestått i å fremheve de forhold som kan tale for at det er best for barnet å være hos den ene fremfor den andre. Jeg ser ingen grunn til i bredde å gjengi denne argumentasjonen for og imot. Derfor nevner jeg bare kort:
A viser til uttalelsene fra de sakkyndige som begge har tilrådd at C bør være hos sin mor. Hun peker på at barnet siden mars 1981 har bodd i - - - med henne og samboeren, og at han har fått sitt hjem der. Selv om C tredje hver uke har vært hos sin far, vil en varig overflytting likevel representere et miljøskifte som kan tenkes å være lite heldig. Siden hun flyttet til - - - har hun vært hjemmeværende husmor og det faste holdepunkt som barnet til enhver tid har kunnet ty til. Hun er engstelig for at oppdragelsen og påvirkningen av C kan miste noe av sin fasthet om barnet skal bo hos faren, fordi omsorgen for det praktisk vil bli splittet mellom far selv, fars samboer og farsforeldrene. Hun har lagt ned slik påstand:
«1. A tilkjennes foreldreansvaret over fellesbarnet, C født xx.xx.1976.
2. B innrømmes samværsrett etter nærmere avtale.
3. Saksomkostninger tilkjennes det offentlige for alle retter.»
B mener at lagmannsrettens dom er riktig. Han viser til at lagmannsretten etter umiddelbar bevisføring fant det «klart best for barnet» å la ham få foreldreansvaret. Det fremheves at C ved å komme til sin far på - - -, vil bo like ved den nære farsslekt. Han mener det kan være særskilt verdifullt for barnet å vokse opp i nær kontakt med slekten. Boligforholdene hos ham er også langt bedre enn hos D, og tryggere for barnet om samboforholdet skulle bli oppløst. Han har lagt ned slik påstand:
«1. B tilkjennes foreldreansvaret over sitt og A's fellesbarn C, født xx.xx.1976.
2. A har rett til samvær med C etter nærmere avtale mellom partene.
3. Det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.
4. B, eventuelt det offentlige, tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»
Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.
Det er ubestridt, og må etter bevisførselen uten videre kunne legges til grunn, at begge foreldre er vel skikket til å ha C boende fast hos seg og til alene å ha foreldreansvaret for ham. Etter de opplysninger som foreligger, må det kunne regnes med at barnet får det godt, materielt og på annen måte, hva enten løsningen blir den ene eller den andre. Men en avgjørelse må tas. Ett sted må barnet bo fast. Begge parter har gått inn for at foreldreansvaret skal tilligge den barnet blir boende hos. Saken gir ingen foranledning til å gå inn på de muligheter som måtte foreligge for et felles foreldreansvar.
Ved den avgjørelse som skal treffes, vil foreldrene i utgangspunktet stille noenlunde likt. Etter min oppfatning er det likevel forhold i saken som klart peker i retning av at det vil være best for C, i den alder han er, å være under sin mors omsorg. Det tilsvarer det syn som også de oppnevnte sakkyndige har gitt uttrykk for.
A har siden mars 1981 bodd sammen med D. Begge har opplyst at de akter å gifte seg når deres tidligere ekteskaper er formelt oppløst. For hans vedkommende er dette nå i orden. For hennes vedkommende vil det i løpet av kort tid bli det. C har vært hos dem siden samboforholdet begynte. Hans mor har i hele den tiden vært hjemmeværende husmor, og opplyser at hun senere kan tenke seg et deltidsarbeid når barnet begynner på skolen. Mor er den som naturlig er blitt hovedpersonen i barnets tilværelse. At mor er tilgjengelig i hjemmet, må anses å ha stor betydning for C's trygghet og utvikling. Det kan i seg selv synes betenkelig å rykke opp i dette forholdet. Om man forestiller seg barnet flyttet over til sin far, blir forholdene noe mer kompliserte. Han har sitt arbeid å skjøtte. Hans samboer er også delvis utearbeidende. Farsforeldrene bor rett nok nær ved, og vil sikkert på beste måte ta hånd om barnet når far og hans samboer er borte. I praksis må man således regne med at den daglige omsorg blir delt mellom flere personer.
Det nå nevnte er etter min mening utslagsgivende. De argumenter som ellers er ført i marken for og imot, legger jeg for mitt vedkommende mindre vekt på. Det gjelder forskjellen i boliger for B og D. Det gjelder også argumenter om at barn bør kunne vokse opp med følelsen av å være ledd i en slektskrets. Jeg innser betydningen av det. Men også på morsiden er det godt slektssamhold. Jeg nevner for øvrig at far og farsslekten bor ca 20 minutters biltur unna stedet C blir boende. Samhørigheten med den nære slekt på farssiden kan lett opprettholdes med en liberal samværsordning. A har hittil i gjerning vist at hun ikke legger hindringer i veien for kontakt mellom barnet og dets far og farsslekt. Man må kunne regne med at hun heller ikke for fremtiden vil gjøre det.
Det er nevnt betenkelighetene ved å fravike en enstemmig lagmannsrettsdom basert på umiddelbar bevisførsel. Forholdet er imidlertid i dette tilfelle, som nevnt før, at saken for Høyesterett foreligger langt bedre belyst enn for lagmannsretten. Det skyldes ikke minst uttalelsene fra de oppnevnte sakkyndige. For øvrig nevner jeg at lagmannsretten i hvert fall på ett punkt må ha misoppfattet de faktiske forhold. Det gjelder uttalelsen om at C ved å komme til faren får beholde sitt tilvante miljø. A har aldri, og barnet bare under besøk hos faren, bodd i den eneboligen denne har på - - -. Jeg må reservere meg overfor enkelte betraktningsmåter som lagmannsretten har gitt uttrykk for. Det gjelder særskilt uttalelsen om at den som bryter ut av samlivet, skal stå svakere enn den annen i spørsmålet om hvem som skal ha foreldreansvaret. Jeg har vanskelig for å se at dette i seg selv kan ha relevans ved vurderingen av hva som er best for barnet.
Jeg mener således at A må tilkjennes foreldreansvaret for sin sønn. Etter barneloven av 1981 §44 annet ledd har den av foreldrene som barnet ikke bor hos, rett til samvær med barnet hvis ikke annet er avtalt eller fastsatt. I det foreliggende tilfelle er det i forbindelse med skilsmissesøknaden truffet overenskomst om at B skal ha samværsrett etter nærmere avtale. For så vidt skulle det synes unødvendig i denne saken å kreve dom for samværsrett. Siden det er lagt ned påstand om det, kan det imidlertid synes hensiktsmessig å forme domskonklusjonen etter den.
Begge parter har for Høyesterett, som tidligere for herredsrett og lagmannsrett, vært meddelt fri sakførsel. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Etter omstendighetene bør B heller ikke for Høyesterett pålegges å erstatte det offentliges utgifter ved sakførselen for A.
Jeg stemmer for denne dom:
1. A tilkjennes foreldreansvaret over sønnen C, født xx.xx.1976.
2. B skal ha samværsrett til sønnen C etter nærmere avtale mellom partene.
3. Saksomkostninger til det offentlige for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett tilkjennes ikke.
Dommer Holmøy: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Skåre og Schweigaard Selmer: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Terje S. Mår): - - -
Retten skal bemerke: - - -
Når det gjelder spørsmålet om foreldremyndigheten må det tas utgangspunkt i lov om barn i ekteskap §8. Etter denne bestemmelse skal avgjørelsen først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.
A bor for tiden sammen med en nylig fraseparert mann på 26 år. De bor i mannens hus i X. Hun har kjent mannen i 8 måneder, og har bodd sammen med ham den siste måneden. Før dette bodde A i partenes tidligere felles leilighet i Y. Umiddelbart etter samlivsbruddet bodde hun en kort periode hos sine foreldre på - - -. Hun har i dag fast ansettelse som serveringsdame på - - - hotell på Y-fjellet. Vaktene her er inndelt fra kl. 09.00 til kl. 16.00 og fra kl. 16.00 til kl. 23.00. Hun jobber for tiden bare på dagtid. Hun tjener noe under kr. 3000,- pr. måned. Hun er uformuende, med unntak av mulige verdier som måtte tilkomme henne etter delingen av felleseiet. I tiden etter samlivsbruddet har partene hatt omsorgen for barnet en uke hver. Når A hadde omsorgen for barnet leverte hun ham i barnehaven på Æ om morgenen og hentet ham tilbake i lunch-pausen. A begynte å ta helgearbeid under ekteskapet da barnet var ca 1 1/2 år gammelt. Denne jobben var den samme som der hun nå har fast ansettelse. Da barnet var 3 år tok hun jobb i en klesforretning. Hun sluttet imidlertid i denne jobben før samlivsbruddet. Foruten vanlig grunnskole har A også husmorskole. Dersom hun får foreldremyndigheten over fellesbarnet vil hun redusere sin arbeidstid ytterligere. A har sine foreldre boende i et hus på Z. Sammen med foreldrene bor hennes tre yngre brødre.
B bor i et nybygget hus på Æ. Huset er på 100 m2 og ligger i et nybyggerfelt. B har ingen fast samboerske, men har en del kontakt med en 17 år gammel pike som også hjelper ham med stell og pass av barnet i de periodene han har omsorgen for barnet. B arbeider som bygningsarbeider i sitt eget firma. Inntekten i fjor var noe under kr. 100000,- brutto. Hans netto formue utgjør i dag ca kr. 17000,-. B har sine foreldre boende ca 100 meter fra huset hans. Hans mor arbeider full dag, men faren er hjemmeværende grunnet delvis invaliditet.
Retten er enig med saksøktes prosessfullmektig i at hans boforhold er langt mer tilfredsstillende enn hustruens. Hustruens nåværende bopel ansees for så vidt fullt ut tilfredsstillende, men huset er ikke hennes eget og hun har ingen rettigheter i huset utover hva som måtte følge av hennes nåværende samboerforhold. Dersom A skulle få foreldremyndigheten innebærer dette også et miljøskifte for barnet. C er i det alt vesentlige vokst opp på Æ. Et slikt miljøskifte kan imidlertid ikke få spesielt stor betydning i hans alder, særlig ikke der miljøskifte ikke samtidig innebærer en overflytting av barnet fra den ene av foreldrene til den andre. A antas å være den som har hatt mest kontakt med barnet i dets levetid, selv om partene har delt omsorgen av barnet likt mellom seg i tiden etter samlivsbruddet. Når det gjelder mulig støtte hos den enkelte parts foreldre, antas partene å stå likt. Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen er det heller ikke grunnlag for å anta at saksøktes øvrige familie og andre kontakter kan tjene som bedre støttepunkter for barnet enn saksøkers nærmeste miljø. Riktignok synes barnevernsnemndas uttalelse å forutsette at B har bedre støtte i sin familie. Uttalelsen fra barnevernsnemnda er imidlertid svært knapp. Sosialsjef F er ført som vitne under hovedforhandlingen for nærmere å klargjøre bakgrunnen for og meningen med de enkelte uttalelser. Etter det som er kommet frem er retten enig med saksøkers prosessfullmektig i at nemndas saksbehandling ikke virker betryggende. Grunnlaget for nemndas uttalelser bygger utelukkende på enkelte samtaler med partene, samt opplysninger fra en av nemndas medlemmer som bodde i nabolaget til partene mens de ennå levde sammen. Det er altså ikke foretatt undersøkelser i de enkelte hjem i forbindelse med uttalelsen. Likeledes er undersøkelsen av partenes personlige egenskaper bare bygget på korte samtaler hvor opplysninger om faktum finnes å ha vært satt i høysetet. Etter rettens vurdering bidrar dette i sterk grad til å svekke uttalelsens karakter som sakkyndig vurdering. Retten er enig med nemnda i at saksøktes gode og faste boforhold trekker klart i hans favør i barnefordelingsspørsmålet. De øvrige fortrinn hos B som nemnda i sin uttalelse har trukket frem, vil imidlertid ikke bli lagt til grunn i avgjørelsen. Retten finner det dermed ikke godtgjort at A står noe tilbake for B når det gjelder ansvarsfølelse og omsorg overfor barnet.
Partene har gjensidig beskyldt hverandre for å ha ført og til dels fører et utesvevende liv. Retten vil legge til grunn at partene blir å likestille i så henseende.
A henter barnet i barnehaven på Æ i sin lunch-pause i de periodene hun har omsorgen for ham etter samlivsbruddet. Dette betyr at hun får mye kontakt med gutten i løpet av dagen. B antas ikke å ha de samme muligheter. Han har riktignok anledning til å være hjemme fra arbeidet til tider, men hensett til arbeidets art virker det lite sannsynlig at dette kan skje regelmessig. Dertil kommer at A også har planer om å redusere sin yrkesvirksomhet dersom hun får foreldremyndigheten over gutten. Retten vurderer dette til å være et viktig poeng. Når foreldrene først har skilt lag må det være av stor betydning at han får mest mulig anledning til å være sammen med ihvertfall den ene av dem.
Retten er enig med saksøkers prosessfullmektig i at en så liten gutt som C normalt vil få det best hos moren. Det er denne presumsjonen som er kommet til uttrykk i ektebarnloven §8 annet ledd, annet punktum. Ut fra det faktum retten har funnet bevist og rettens vurderinger i tilknytning til dette, finner retten at presumsjonen i ektebarnloven §8 blir avgjørende i denne sak. Retten konkluderer med at foreldremyndigheten over fellesbarnet tilkjennes A.
Partene er enige om at den andre av foreldrene skal tilkjennes samværsrett med fellesbarnet. Partene er også enige om at de selv skal avtale utstrekningen av denne samværsretten. Retten vil for sin del understreke den store betydningen som ligger i at fellesbarnet også får gode muligheter til kontakt med sin far. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommer Inge Kolberg og ekstraordinære lagdommere Harald Diesen og Johan Kr. Borten): - - -
Lagmannsretten skal bemerke:
C er nå 4 1/2 år gammel, og må vel i loven forstand ennå betraktes som et «lite» barn. Men heller ikke etter loven slik den ennå lyder er dette noen avgjørende hindring fra å tilkjenne faren foreldremyndigheten, om man finner at dette er klart best for barnet.
Hadde det dreiet seg om foreldremyndigheten til en pike, ville dette vanskelig ha kunnet komme på tale, men når det gjelder en gutt som nærmer seg 5 års alder, må denne mulighet absolutt holdes åpen.
Ingen av foreldrene hevder at den annen er uskikket til å ha omsorgen for gutten. Det er ganske visst fremkommet gjensidige anførsler om kritikkverdige forhold, og faren har i så henseende fått en viss støtte fra Y barnevernsnemnd.
Lagmannsretten er imidlertid enig med herredsretten i at denne ikke synes å bygge på noen forsvarlig saksbehandling, og setter den ut av betraktning ved avgjørelsen av saken. Heller ikke ellers bygger man noe særlig på de gjensidige beskyldninger det her er tale om. De synes heller ikke for partene å være tungtveiende argumenter i saken, noe som også synes uforenlig med den tillit partene har vist hverandre når det gjelder omsorgen for C under sakens gang.
Det later heller ikke til at ekteskapet brøt sammen som følge av særlig sterke motsetninger mellom partene. Mannen har tydeligvis vært innstilt på å prøve å fortsette forholdet, det er hustruen som synes hun er kommet på avstand fra ham og som har mistet enhver følelsesmessig tilknytning til sin ektefelle. Det er således også hun som bryter ut av forholdet, og dette stiller henne personlig noe svakere i spørsmålet om foreldremyndigheten.
Hustruen har ikke gjort noe forsøk på å beholde ektefellenes bolig på Æ, og dette innebærer at det er hos faren gutten får beholde sitt tilvante miljø.
I dette inngår ikke minst farens foreldre, som bor like i nærheten og som føler et sterkt ansvar for gutten. I et brev til sosialsjefen i Y har de tilbudt å stille sitt hjem til disposisjon når det gjelder å tilrettelegge en samværsordning med begge foreldre. Dette gjelder uten hensyn til hvem av dem som får foreldremyndigheten.
Alt tyder på at C her vil ha en god støtte, noe som også styrker det alternativ å gi faren foreldremyndigheten.
Slik forholdene nå ligger an, kan man ikke regne med at A's foreldre vil kunne yte en tilsvarende støtte.
Begge ektefeller har knyttet forbindelse med en ny partner, uten at det i noe tilfelle er tale om ekteskap. Dette vil selvsagt heller ikke kunne komme på tale før separasjonstiden er ute, men ingen av dem har heller gitt uttrykk for noen hensikt da å gifte seg påny.
Så langt kan partene sies å stå likt, men det ligger en betydelig forskjell i den omstendighet at faren disponerer sitt eget hus, som alltid vil kunne være et hjem for C, mens moren er avhengig av at forholdet til D vedvarer i sin nåværende skikkelse. Uten ekteskap er hun uten hus den dag forholdet til D måtte gå over styr.
At hun ikke blir husvill, idet hun vil kunne ta inn hos sine egne foreldre, avbøter ikke fullstendig denne ulempe. Hadde A sett på sitt eget barndomshjem som det mest nærliggende hjem også for C, er det vel sannsynlig at hun ville ha valgt denne løsning, fremfor å slå seg i lag med en mann som intet ansvar har for henne og hennes barn.
Muligheten for å flytte til foreldrene, synes derfor å fremtre mer som en nødløsning enn som et alternativ som umiddelbart kan settes opp mot at C blir boende hos faren i sitt gamle hjem.
Uansett hvilken løsning man velger, må man regne med at C vil få regelmessig kontakt med begge foreldre.
En samlet avveining av alle hensyn synes etter dette å tilsi at faren får foreldremyndigheten over C. Retten vil derfor avsi dom for dette.
Partene ønsker selv å treffe nærmere avtale om en samværsordning, men ønsker at retten skal fastslå denne rett i dommen. Dette blir også å ta til følge. - - -