Rt-1983-758
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1983-06-23 |
| Publisert: | Rt-1983-758 (153-83) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 23. juni 1983 i l.nr. 75/1983. |
| Parter: | Staten ved Forsvarsdepartementet (advokat Arild Kjerschow - til prøve) mot Interkommunalt vann-, avløps- og renovasjonsverk (høyesterettsadvokat Tormod T. Våland). |
| Forfatter: | Aasland, Endresen, Michelsen, Christiansen, Blom |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven 1902 ikrafttredelseslov (1902) §25, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §2-2 |
Dommer Aasland: Saken gjelder hvorvidt staten har erstatningsansvar for at det ved Forsvarets sprengning av granater fra den annen verdenskrig oppsto skade på et kaianlegg.
Erstatningskravet er reist av Interkommunalt Vannverk, som senere er gått over til Interkommunalt vann-, avløps- og renovasjonsverk, og som jeg i det følgende kaller vannverket. Ved Store Stokkavann utenfor Stavanger har vannverket en pumpestasjon for reservevannforsyning, og det er her et kaianlegg i tilknytning til pumpestasjonen.
I slutten av juni 1976 ble det oppdaget en del granater på bunnen av Store Stokkavann utenfor vannverkets kai. Som det siden viste seg, var det tale om 88 mm granater som en amatørdykker hadde tatt opp fra vraket av et tysk marinefartøy utenfor kysten. Han tok dem med hjem og fjernet messinghylsene, hvorpå han kvittet seg med granatene ved å kaste dem fra vannverkets kai ut i Store Stokkavann.
Politiet ble varslet om granatfunnet, og overensstemmende med gjeldende bestemmelser om funn og fjerning av sprenglegemer ble mannskaper fra minedykkertroppen i Vestlandet sjøforsvarsdistrikt tilkalt. Det ble funnet tilsammen 7 granater på stedet, hvorav 5 var armerte. De 5 armerte granatene ble sprengt av minedykkertroppens folk. Av hensyn til risikoen for skader på vannverkets anlegg ble granatene før sprengningen flyttet et stykke lenger ut i vannet, bak en stor stein. Det viste seg imidlertid kort tid etterpå at det likevel oppstod skader på kaianlegget, idet eksplosjonen utløste en glidning i bunnen av vannet som medførte at deler av kaiens forstøtningsmur og det oppfylte området innenfor raste ut.
Reparasjonsarbeidene kostet vannverket vel kr. 460000, som det krevde erstattet av staten ved Forsvarsdepartementet. Som grunnlag for erstatningskravet påberopte vannverket seg at minedykkertroppen hadde voldt skaden ved uaktsomhet, at ansvar kunne bygges direkte på gjeldende bestemmelser av 1969 om Forsvarets plikter ved funn og fjerning av sprenglegemer, og at det iallfall var grunnlag for et objektivt ansvar for det offentlige.
Stavanger byrett avsa 6. juni 1980 dom med slik domsslutning:
«1. Den norske stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Interkommunalt vann-, avløp- og renovasjonsverk, Stavanger, erstatning med kr. 461953,50 - firehundreogsekstientusennihundreogfemtitre 50/100 kroner - med 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. juni 1978 til betaling skjer.
2. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»
Staten ved Forsvarsdepartementet påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som avsa dom 14. januar 1982. Dommen har denne domsslutning:
«1. Den norske stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale til Interkommunalt vann-, avløp- og renovasjonsverk, Stavanger, erstatning med kr. 461953,50 - firehundreogsekstientusennihundreogfemtitre 50/100 kroner - med 10 - ti - prosent årlig rente fra 1. juni 1978 til og med 30. november 1980 og 15 - femten - prosent rente fra 1. desember 1980 til betaling skjer.
2. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
3. Den norske stat v/Forsvarsdepartementet dømmes til å betale Interkommunalt vann-, avløp- og renovasjonsverk, Stavanger, 8000 - åttetusen kroner - i saksomkostninger for lagmannsretten.
4. Oppfyllelsesfristen for de under pkt. 1 og 3 nevnte beløp er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Både byretten og lagmannsretten fant at det ikke var utvist erstatningsbetingende uaktsomhet, og at ansvar heller ikke kunne bygges på reglene av 1969, men at det offentlige måtte ha ansvar for skaden på objektivt grunnlag.
Om det nærmere saksforhold og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
Staten ved Forsvarsdepartementet har erklært anke til Høyesterett over lagmannsrettens dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Staten er enig med byretten og lagmannsretten i at minedykkertroppens folk ikke kan bebreides for skaden, og har for så vidt i det vesentlige henholdt seg til den begrunnelse disse retter har gitt. For øvrig må etter statens syn aktsomhetskravet påvirkes av at den risikofylte virksomhet med å fjerne sprenglegemer fra krigens dager er en oppgave staten har måttet påta seg som en bistands- eller serviceytelse overfor dem som ellers ville være utsatt for å lide skade. Det er da ikke rimelig og riktig å stille like strenge krav til aktsomheten som når en skadevolder driver en virksomhet i egen interesse og for økonomisk vinning.
Staten slutter seg til det som er uttalt av byretten og lagmannsretten om at ansvar ikke følger av reglene av 1969.
Når det gjelder spørsmålet om ulovfestet objektivt ansvar, har staten i det vesentlige anført:
Forsvarets arbeid med uskadeliggjøring av sprenglegemer fra krigens tid har hatt et betydelig omfang. Tross dette er det bare registrert noen få skader som følge av denne virksomhet, og skadene har, bortsett fra i denne sak, vært små. Staten vil likevel ikke bestride at skaden i vår sak kan ses som utslag av en stadig, typisk og ekstraordinær risiko, og at således flere av de vilkår som tradisjonelt blir oppstilt for objektivt erstatningsansvar, er oppfylt. Men etter statens syn foreligger det forhold som på avgjørende måte taler mot et objektivt ansvar.
Staten peker således på at den grunnleggende risiko - plasseringen av eksplosjonsfarlige granater fra krigens tid utenfor vannverkets kai i Store Stokkavann - ble skapt av andre. Forsvarets rolle besto i å søke å fjerne den fare granatene representerte. Det var tale om en ren bistandshandling uten vederlag. Det kan ikke pålegges et objektivt erstatningsansvar for uhell under slik bistandsvirksomhet.
Etter statens syn er det uriktig å se fjerningen av granatene som et tiltak truffet alene i samfunnets interesse og ikke i vannverkets. Det bestod ingen motsetning mellom disse interesser. Fjerning av granatene var nødvendig også av hensyn til vannverket. Det er derfor ikke plass for ekspropriasjons- eller nødrettssynspunkter til støtte for et erstatningsansvar.
At et erstatningsansvar for det offentlige vil innebære at skader ved slike uhell belastes fellesskapet og ikke den enkelte skadelidte, slik byretten og lagmannsretten har fremholdt, er etter statens syn helt utilstrekkelig som grunnlag for erstatningsansvar. Konsekvent gjennomført ville en slik tankegang lede til objektivt ansvar for bortimot alle uhell som følge av offentlig virksomhet.
For øvrig viser staten til at det i den foreliggende sak ikke er slik at vannverket ikke har andre enn staten å holde seg til for sitt tap. Sportsdykkeren som anbrakte granatene utenfor vannverkets kai, utpeker seg som erstatningsansvarlig. At han neppe vil være i stand til å dekke vannverkets tap, og at vannverket derfor ikke har funnet grunn til å fremme krav mot ham, er utslag av den risiko enhver skadelidt må bære.
Slik staten ser det, forelå det her både forsikringsmulighet og forsikringsdekning. Vannverket hadde for sin eiendom tegnet brannforsikring, som etter forsikringsvilkårene også dekker skade ved eksplosjon. Det kan ikke ses at en skade som den foreliggende er unntatt fra forsikringsdekningen. Således er det ikke treffende å anvende forsikringsvilkårenes unntak for skade som skyldes sprengningsarbeid.
Som et moment ved avgjørelsen av spørsmålet om objektivt ansvar har staten fremholdt at kaianlegget var en ømtålig konstruksjon, noe vannverket bør bære risikoen for.
Etter statens oppfatning gir foreliggende rettspraksis om objektivt erstatningsansvar ikke støtte for et slikt ansvar i den foreliggende sak. Det har ikke vært pålagt objektivt ansvar i noe tilfelle som kan sammenlignes med det vår sak gjelder. Skulle det offentlige bli holdt ansvarlig for uhell under slik utpreget bistandsvirksomhet, ville det kunne få betydelige konsekvenser.
Subsidiært - for tilfelle av at staten pålegges ansvar - gjør den gjeldende at dette må reduseres etter regelen i straffeloven ikrafttredelseslov §25 på grunn av skadelidtes medvirkning. Vannverkets mekaniker Løvdahl, som hadde til oppgave å gi minedykkertroppen opplysninger om anlegget forut for sprengningen, fremkom ikke med noen slik advarsel som kaianleggets ømfintlige tilstand skulle ha tilsagt. Det er mulig han ikke var tilstrekkelig kjent med forholdene, men da burde vannverket ha latt seg representere av en annen som hadde slikt kjennskap.
Staten har frafalt sin tidligere anførsel om at et mulig erstatningsansvar bør lempes etter skadeserstatningsloven §2-2. Den gjør ikke gjeldende noen innvending mot beregningen av erstatningskravet.
Staten ved Forsvarsdepartementet har nedlagt slik påstand:
«Staten v/Forsvarsdepartementet frifinnes og tilkjennes saksomkostninger for byretten, lagmannsretten og Høyesterett.»
Interkommunalt vann-, avløps- og renovasjonsverk har i det vesentlige gjort gjeldende:
Staten må være ansvarlig etter regelen i skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1, idet de krav skadelidte med rimelighet kunne stille til virksomheten eller tjenesten, er tilsidesatt. Minedykkertroppens folk som utførte sprengningen, burde ha innsett at den ville skape fare for utrasing av kaien. Det må antas at granatene kunne ha blitt tilintetgjort andre steder uten vesentlige faremomenter eller problemer, enten ved at de var blitt flyttet til et sikkert sprengningssted på land, eller ved at sprengningen var blitt utført i sjøen lenger borte fra kaianlegget. Også det sprengningssted som ble valgt, innebar flytting av granatene, og denne flyttingen ble gjennomført på en måte som viser at risikoen for at granatene skulle gå av ved transport, ikke ble ansett som overhengende. Minedykkertroppens folk skulle etter vannverkets syn tatt seg bedre tid på å vurdere de sprengningsalternativer som forelå. De synes å ha hatt det for travelt med å få utført oppdraget, enda det ikke forelå noen tidsnød.
Vannverket hevder videre at staten må være ansvarlig i henhold til reglene av 1969. Etter disse regler skal Forsvaret bære alle utgifter i forbindelse med de tiltak Forsvaret setter i verk for å fjerne og uskadeliggjøre sprenglegemer, og dette må også omfatte erstatning for skade som virksomheten volder. Reglene må etter sitt innhold og kunngjøringsmåten forstås slik at de skaper rettigheter for private skadelidte. Vannverket viser også til at Forsvaret har betalt erstatning i de fleste av de tilfelle man kjenner til hvor skade er inntruffet, og dette må ses som utslag av at Forsvarets vedkommende har oppfattet reglene på samme måte som vannverket gjør gjeldende.
Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar, har vannverket i det vesentlige henholdt seg til og utdypet den begrunnelse byretten og lagmannsretten har gitt. Sprengningen av granatene må ses som et ordinært ledd i Forsvarets virksomhet. Fjerning av etterlatte sprenglegemer fra krigens tid er en farlig virksomhet, som har vært drevet i betydelig omfang, og som utsetter omgivelsene for en stadig og ekstraordinær risiko. At det er tale om en bistandsvirksomhet som drives uten vederlag, er ikke til hinder for objektivt ansvar. Virksomheten drives for å vareta felles samfunnsinteresser, og den enkelte private som berøres av virksomheten, har ingen innvirkning på avgjørelsen av hvorvidt eller på hvilken måte sprenglegemer som blir funnet, skal tilintetgjøres. Rimelighets- og interesseavveiningshensyn tilsier at skade som voldes, ikke bør bæres av den utenforstående tredjemann som tilfeldig rammes, men av fellesskapet.
Vannverket fremholder at sprengningen av granatene i Store Stokkavann må anses begrunnet i almenhetens interesser. For vannverket representerte ikke granatene, der de lå, noen risiko av betydning. Men kaien ligger i et viktig tur- og friluftsområde, og det er atskillig trafikk på kaien av folk som driver bading, fiske og friluftsliv. Det var derfor en risiko for at uvedkommende skulle forgripe seg på granatene, med de følger det kunne få. Når vannverket på denne måten ble påtvunget sprengningen av hensyn til almene interesser, kan det etter vannverkets syn også anføres et ekspropriasjonssynspunkt til støtte for et erstatningsansvar, jfr. i denne forbindelse Rt-1960-841, hvor staten ble pålagt objektivt erstatningsansvar for skade som følge av tvungen koppevaksinasjon. Ansvaret kan dessuten begrunnes i nødrettsbetraktninger.
Etter vannverkets syn er det uten betydning for erstatningsansvaret at granatene kom til Store Stokkavann gjennom rettsstridig atferd fra den amatørdykker som dumpet dem der. At sprenglegemene var kommet på avveie, kan ikke påvirke den risikovurderingen som det objektive ansvar bygges på.
Det bestrides at vannverket hadde forsikringsdekning eller hadde mulighet for å forsikre seg mot skaden. Brannforsikringen på eiendommen, som er tegnet på vanlige vilkår, omfatter riktignok skade ved eksplosjon, men det er gjort unntak for skade som skyldes sprengningsarbeid. I og med at det gjaldt en industrieiendom, kunne vannverket overhodet ikke ha forsikret seg mot skade som følge av sprengning av sprengstoff.
Det er etter vannverkets mening ikke dekkende å anse kaianlegget som en særlig ømfintlig konstruksjon. Anlegget var fullt tilstrekkelig til å motstå vanlige påkjenninger, men sprengningen var helt ekstraordinær og upåregnelig.
Reduksjon av erstatningen på grunn av skadelidtes medvirkning kan etter vannverkets oppfatning ikke komme på tale. Mekaniker Løvdahl gav minedykkertroppen de opplysninger han kunne gi om forholdene på stedet, men verken han eller noen annen av vannverkets vedkommende hadde kjennskap til bunnforholdene, og de hadde heller ikke muligheter for å innvirke på valget av hvor granatene skulle sprenges.
Interkommunalt vann-, avløps- og renovasjonsverk har nedlagt slik påstand:
«Gulating lagmannsretts dom stadfestes, dog slik at ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for byrett, lagmannsrett og Høyesterett.
For så vidt angår den del av saksomkostningene som gjelder for Stavanger byrett regnes 10% rente p.a. fra 10. juli 1980 til 30. november 1980 og 15% rente p.a. fra 1. desember 1980 til betaling skjer. For den del av saksomkostningene som omfatter behandlingen for Gulating lagmannsrett beregnes 15% rente p.a. fra 19. februar 1982 til betaling skjer.»
Til bruk for Høyesterett er 6 vitner avhørt ved bevisopptak. Samtlige har også forklart seg tidligere. Det er fremlagt en del nytt dokumentmateriale, som jeg ikke finner grunn til å spesifisere, men som jeg i noen utstrekning kommer tilbake til. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for de tidligere retter, dog slik at staten, som allerede nevnt, nå ikke gjør andre innsigelser mot erstatningskravets omfang enn at kravet må reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning.
Jeg er kommet til et annet resultat enn de tidligere instanser. Mens jeg er enig med byretten og lagmannsretten i at erstatningsansvar ikke kan bygges på uaktsomhet fra minedykkertroppens side eller på bestemmelsene av 1969 om funn og fjerning av sprenglegemer, kan jeg for min del heller ikke se at det er grunnlag for objektivt ansvar.
Før jeg går over til nærmere drøftelse av de enkelte spørsmål saken reiser, finner jeg grunn til å gi en kort generell redegjørelse for Forsvarets virksomhet med fjerning av sprenglegemer fra sivilt område i årene etter krigen. Staten har for Høyesterett fremlagt et ganske stort supplerende materiale til belysning av omfanget av denne virksomheten. Materialet tar også sikte på å belyse i hvilken utstrekning det under virksomheten er forårsaket skade på sivil eiendom, og hvorvidt slike skader har ført til erstatningskrav og utbetalinger av erstatning. De fremlagte opplysninger er noe mangelfulle, noe som skyldes at det ikke er ført løpende statistikk, og at registreringen ikke har vært ensartet innenfor de forskjellige forsvarsenheter som har drevet virksomheten. Opplysningene er imidlertid fullt tilstrekkelige til å vise at virksomheten har hatt et betydelig omfang. I løpet av de siste ca 10 år har det således vært utført noe over 200 oppdrag i gjennomsnitt pr. år, og antall uskadeliggjorte sprenglegemer per år utgjør flere tusen. I samme periode er det registrert til sammen 7-8 tilfelle av skade på privat eiendom. Bortsett fra den skaden vår sak gjelder, har det vært tale om små skader. I de fleste skadetilfelle har Forsvaret ytet erstatning. Grunnlaget for dette er ikke nærmere klarlagt, men det synes som om avgjørelsene om å betale erstatning er truffet på lokalt hold. I ett tilfelle ble erstatningsspørsmålet forelagt for Forsvarsdepartementet, som ikke aksepterte erstatningsplikt, og kravet ble da ikke forfulgt videre.
Bestemmelser om funn og fjerning av sprenglegemer er gitt av Forsvarsdepartementet 30. juni 1969 og kunngjort i Kunngjøring til Forsvaret nr. 7/1969 foruten i rundskriv fra Justisdepartementet til fylkesmennene og politiet. Bestemmelsene, som avløste tidligere regler om disse forhold, er gjengitt in extenso i byrettens dom. Jeg nøyer meg med å nevne at bestemmelsene foreskriver at politiet, når det får melding om funn av ueksploderte sprenglegemer og lignende, skal underrette den militære kommando i området der sprenglegemene befinner seg, som hurtigst skal sette i verk ryddings- og demoleringsarbeid. Det er fastsatt nærmere regler om hvilke uskadeliggjøringsoppdrag som hører under henholdsvis Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret. I bestemmelsenes punkt 5 heter det at alle utgifter i forbindelse med de tiltak Forsvaret setter i verk for å fjerne og uskadeliggjøre sprenglegemer, bæres av Forsvaret og posteres på forsvarsbudsjettets ordinære konti etter utgiftens art.
Vannverket har påberopt seg denne regelen som et selvstendig grunnlag for erstatning, og har i denne forbindelse også vist til den praksis Forsvaret har fulgt ved utbetaling av erstatning i tilfelle hvor det er oppstått skade på sivil eiendom ved demolering av sprenglegemer. Jeg finner det klart at bestemmelsen ikke gir noen hjemmel for erstatningsansvar, og kan tiltre det byretten og lagmannsretten har uttalt om dette. Jeg tilføyer at jeg ikke kan legge noen vekt på de sporadiske erstatningsutbetalingene som har funnet sted.
Også når det gjelder spørsmålet om erstatningsansvar etter skadeserstatningsloven §2-1 nr. 1 på grunn av uaktsomhet fra minedykkertroppens folk, kan jeg i det vesentlige slutte meg til byrettens og lagmannsrettens begrunnelse. Jeg finner imidlertid grunn til å gjøre kort rede for mitt syn.
Det er innlysende og uomtvistet at granatene som ble funnet i Store Stokkavann, måtte fjernes og tilintetgjøres. Spørsmålet er om dette arbeidet kunne og burde vært utført på en annen måte av hensyn til vannverkets interesser. Jeg finner grunn til å understreke at spørsmålet selvsagt må vurderes på grunnlag av situasjonen slik den fremstilte seg da oppdraget ble utført. Minedykkertroppen stod da overfor fem armerte 88 mm granater fra krigstiden. Man kjente ikke til hvordan de var kommet i Store Stokkavann, hvilke påkjenninger de måtte ha vært utsatt for på sin vei dit, og hvilken tilstand de var i innvendig. Det er opplyst at den tennål som finnes i granatens tennrør og som bringer granaten til å detonere, holdes på plass av sikringsfløyer. Ved påvirkning av fuktighet er sikringsfløyene utsatt for å korrodere, og granaten er da farlig å behandle. Den bør bare flyttes i nødsfall, og flyttingen må skje med stor forsiktighet, idet man må sørge for at granaten holdes i uforandret stilling og at den ikke kommer borti andre ting. Når man ikke kjenner granatenes forhistorie, skal de etter gjeldende sikkerhetsbestemmelser behandles som blindgjengere og forsøkes tilintetgjort på stedet, eventuelt flyttes kortest mulig vei.
Da granatene ble funnet, lå de i kort avstand fra vannverkets kai og bare 1-2 meter fra vanninntaket til pumpestasjonen. For å unngå skade på vannverkets anlegg flyttet minedykkertroppens folk granatene til et sted på bunnen anslagsvis 25-35 meter fra kaien, hvor en ca to meter høy stein skjermet mot anlegget. Selv om det således ble tatt hensyn til vannverkets interesser, viste det seg altså etterpå at sprengningen voldte skade. Jeg må imidlertid slutte meg til byretten og lagmannsretten i at dette vanskelig kunne forutses av minedykkertroppens folk. Og ut fra hensynet til personellets sikkerhet kan jeg heller ikke se at det ville være rimelig å forlange at det skulle ha vært foretatt en mer omfattende flytting av granatene før sprengningen. Jeg tilføyer at jeg for avgjørelsen av denne sak ikke finner det nødvendig å gå inn på hvilken erstatningsrettslig aktsomhetsnorm som gjelder når det voldes skade ved offentlig service- eller bistandsvirksomhet.
Jeg går så over til spørsmålet om objektivt ansvar, som står for meg som det sentrale spørsmål i saken.
Skadeforvoldelsen i vår sak har flere trekk som er karakteristiske for skadesituasjoner hvor domstolene har pålagt objektivt erstatningsansvar på ulovfestet grunnlag. Forsvaret driver, som jeg tidligere har gjort rede for, en omfattende virksomhet med fjerning av sprenglegemer. Det er åpenbart at denne virksomheten utsetter omgivelsene for risiko, og at det fra tid til annen uunngåelig vil bli voldt skader selv om arbeidet blir utført med all den forsiktighet som kan forlanges. Ved at ansvaret for slike skader legges på staten, oppnår man at skaden bæres av det fellesskap som nyter godt av virksomheten. Mot objektivt ansvar kan det imidlertid innvendes - slik staten med styrke har gjort gjeldende - at Forsvarets fjerning av sprenglegemer fra krigens tid jo har til formål å avverge fare. Det kan synes påfallende om det forhold at Forsvaret må påta seg en risikabel verderlagsfri bistandsvirksomhet, som for øvrig neppe andre enn Forsvaret har kompetanse til å utføre, skulle trekke med seg et objektivt erstatningsansvar når noe går galt.
Avveiningen av de hensyn jeg her kort har skissert, ville jeg ha funnet nokså problematisk dersom spørsmålet hadde vært om objektivt ansvar for staten ved slike skader må anses utelukket, uten nærmere hensyn til skadesituasjonen og de skadede interesser. Men slik saksforholdet ligger an i den foreliggende sak, vil et objektivt erstatningsansvar etter min oppfatning iallfall ikke være naturlig.
Jeg tar utgangspunkt i den situasjon som forelå før minedykkertroppens folk flyttet granatene og sprengte dem. Granatene lå da nokså samlet på bunnen av Store Stokkavann ved vannverkets kai og bare 1-2 meter fra vanninntaket. Man måtte regne med at granatene, som skrev seg fra krigens dager og hvis nærmere tilstand man ikke kjente, kunne gå av ved uheldig berøring eller annen ytre påvirkning. De lå utenfor en kai som er opplyst å være et yndet tilholdssted for publikum både for bading og sportsfiske. Den dykker fra minedykkertroppen som flyttet granatene, har forklart at han fra vannverkets kai kunne se dem nede i vannet. Slik de lå, måtte det være atskillig fare for at uvedkommende kunne komme til å tukle med dem. Det kan i den forbindelse nevnes at den sportsdykker som fant granatene utenfor kaien, tok en av dem - riktignok uarmert - med seg hjem før han varslet politiet. Hvis granatene, som følge av slik privat foretaksomhet eller andre påvirkninger, ble brakt til å detonere der de lå, ville det åpenbart ha medført skader på vannverkets anlegg.
Jeg stiller meg for øvrig tvilende til om vannverket på forsvarlig vis kunne gjøre bruk av anlegget med kjennskap til de fem armerte granater som lå like utenfor.
Det følger av det jeg her har sagt, at jeg ikke kan godta vannverkets anførsel om at fjerningen av granatene ikke var nødvendig av hensyn til vannverkets interesser. Slik jeg ser det, har fjerningen av granatene i utpreget grad karakter av en bistandshandling i forhold til vannverket, selv om den også var nødvendig for å vareta almenhetens sikkerhet.
Dersom granatene hadde gått av der de lå, er det klart og uomtvistet at vannverket ikke ville ha hatt noe erstatningskrav mot det offentlige for skader på vannverkets eiendom. Likeledes er det klart at vannverket selv måtte bære et mulig tap som følge av at anlegget ikke kunne benyttes så lenge granatene lå like utenfor.
Mitt syn på saken er altså at tilintetgjørelsen av granatene må anses som en nødvendig bistands- eller redningshandling i forhold til vannverket, med sikte på å fjerne en risiko som vannverket var spesielt utsatt for og som det offentlige ikke svarte for. Men da står det for meg som lite akseptabelt om det offentlige skulle ha et objektivt ansvar overfor vannverket for de skader som viste seg å oppstå.
Som det fremgår av hva jeg før har sagt, lar jeg det imidlertid stå åpent om det kan tenkes tilfelle hvor staten, hensett til skadeforløpet og de skadede interesser, har objektivt ansvar for skader voldt under Forsvarets fjerning av sprenglegemer.
Selv om det ikke har betydning for det resultat jeg er kommet til, finner jeg å burde tilføye at jeg ikke er overbevist av vannverkets argumentasjon for at skaden ikke er dekket under brannforsikringen for eiendommen. Den begrunnelse som er gitt, er at selv om forsikringen dekker eksplosjon, er det gjort unntak for «skade som skyldes sprengningsarbeide». Det er anført at dersom granatene eksploderte der de lå, ville skaden ha vært dekket under forsikringen, men ikke når skaden ble voldt under sprengning som ledd i fjerning av granatene. Dette virker umiddelbart påfallende, og det kan også diskuteres om det er naturlig å anse demoleringen som et «sprengningsarbeide». Men som nevnt er spørsmålet uten betydning for det resultat jeg er kommet til, og partene har dessuten behandlet det nokså summarisk i sin prosedyre. Jeg tar derfor ikke noe mer bestemt standpunkt til det.
Saken har reist vanskelige spørsmål på et rettsområde som er lite avklaret, og jeg finner det klart at saksomkostninger ikke bør tilkjennes for noen retter.
Jeg stemmer for denne Dom:
Staten ved Forsvarsdepartementet frifinnes.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Dommer Endresen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Michelsen, Christiansen og Blom: Likeså.
Av byrettens dom (byrettsdommer Jostein W. Rovik med sakkyndige domsmenn): - - -
Under saksforberedelsen ble det fra saksøkers side opplyst at Interkommunalt Vannverk (IV) er opphørt å eksistere og er blitt erstattet av Interkommunalt vann-, avløp- og renovasjonsverk (IVAR) og at vedtekter for IVAR ble vedtatt den 2. februar 1979 og stadfestet av Kommunaldepartementet den 16. august 1979. - - -
Sakens bakgrunn er i korthet følgende:
IVAR, tidligere IV, eier en pumpestasjon som ligger ved Store Stokkavann i Stavanger. Pumpestasjonen ble bygget i 30-årene og er ikke i daglig drift, idet Store Stokkavann som drikkevann betraktet bare er en katastrofereserve. IV overtok anlegget i 1961-62.
Den 27. juni 1976 ble Stavanger politikammer underrettet om at det i Store Stokkavann var funnet en del granater. Det er senere klarlagt at det dreide seg om 88 mm granater fra krigens tid som var funnet ved Kvitsøy av en amatørdykker i vraket av et tysk marinefartøy. Etter at vedkommende finner en tid hadde hatt granatene i sin besittelse, dumpet han dem i Store Stokkavann hvor de altså senere ble funnet. Den 5. juli 1976 foretok mannskaper fra Marinens marinedykkertropp tilhørende Vestlandets Sjøforsvarsdistrikt, sprengning av granatene mens disse lå i Store Stokkavann. Etter at sprengningen var foretatt, ble det oppdaget skader på det kaianlegg IVAR har ved Store Stokkavann i tilknytning til forannevnte pumpestasjon. - - -
Retten skal bemerke:
På grunnlag av det som kom frem under hovedforhandlingen, særlig den oppnevnte sakkyndiges erklæring, legger retten til grunn at årsaken til at kaimuren ble skadet var at fundamentet raste ut.
Det ble funnet ialt 7 88 mm granater og av disse var 5 armerte. Det var disse 5 som ble sprengt. De veide til sammen ca 3,9 kg og til sprengningen ble benyttet 3 kg TNT. Lederen for sprengningsgruppen, Trygg-Andersen, var plassert nede ved vannkanten, og han kontrollerte granatene etter hvert som dykkeren hentet dem opp og flyttet dem til det valgte sprengningssted. Dette stedet lå omkring 20-30 meter syd for kaianlegget, like ved en stor stein på omkring 8-10 meters dybde. Ladningen ble deretter detonert.
Pumpestasjonens kai er en oppfylling mot en mur, og denne muren sto på en fylling som besto av steinmassene etter utsprengningen etter tomten til pumpestasjonen. Etter sprengningen raste fyllingen ut under muren. Muren ble hengende i noen meters bredde i noen dager, men raste så sammen.
Retten legger til grunn at det som skjedde var at ladningen ble satt av ved foten av nevnte fylling. Ved sprengningen ble det dannet et stort hull, eller en grop i bunnen av vannet. Denne gropen har derved «skåret over» foten for steinfyllingen, og steinfyllingen har deretter kommet på gli. Da fyllingen således raste ut under muren, hadde ikke muren lenger noe fundament, og den brøt sammen.
Retten kan ikke se at det er utvist erstatningsbetingende uaktsomhet fra Forsvarets side. Nåværende kapteinløytnant Trygg-Andersen, som var leder for sprengningsgruppen, var den som valgte sprengningsstedet. Trygg-Andersen har en meget omfattende utdannelse i inn- og utland når det gjelder eksplosiver. Han har imidlertid ingen geologisk utdannelse. På grunn av granatenes farlighet er retten enig i at det ikke ville være forsvarlig å forsøke å frakte de armerte granatene vekk fra Store Stokkavann for demolering. Det som for Trygg-Andersen måtte fremstille seg som den eneste riktige og forsvarlige fremgangsmåte, måtte være å foreta sprengningen i vannet. Han tok likevel sjansen på å foreta en kort flytting av granatene, for å komme vekk fra høytspentledning og inntaksledning som vannverkets mann hadde påvist.
Retten legger til grunn at det i den foreliggende situasjon for Trygg-Andersen måtte fortone seg som helt forsvarlig med henblikk på mulige skader på anlegget å foreta sprengningen på det stedet som ble valgt. Det var ingen grunn til å tro at sjokkbølgen av eksplosjonen skulle føre til skader på kaien. For øvrig lå vann-nivået helt i underkant av muren og vannspeilet har neppe vært i berøring med muren. Trygg-Andersen kunne se at kaimuren lå på en fylling, men han hadde etter rettens mening ingen foranledning til å tro at sjokkbølgen fra eksplosjonen kunne skade anlegget. Noe som for øvrig heller ikke skjedde, jfr. det som foran er anført. Det valgte sprengningssted måtte således for Trygg-Andersen fortone seg som et sted som ga god sikkerhet mot skader. Han måtte dessuten ta i betraktning det forhold at granatene ikke kunne fraktes f.eks. 150 meter ut i vannet, idet personellet måtte være i kontakt med granatene i kortest mulig tidsrom av sikkerhetsmessige grunner. Den hendelsesrekke som fant sted og som førte til skaden var meget spesiell, og retten kan ikke finne grunnlag for å bebreide Trygg-Andersen at han ikke søkte bistand f.eks. hos geologisk sakkyndige. Det kan for øvrig være tvilsomt hvorvidt en slik henvendelse ville ført til at annet sprengningssted var blitt valgt. Den oppnevnte sakkyndige har opplyst at det som skjedde var meget spesielt, og at det bl.a. er hans 30-årige erfaring som har satt ham i stand til etterpå å fastslå hendelsesforløpet.
Det er etter dette ikke grunnlag for å fastslå erstatningsansvar på culpa-grunnlag.
Når det gjelder spørsmålet om objektivt ansvar for saksøkte, kan ikke retten se at den påberopte kommandoordre nr. 17/69 medfører slikt ansvar. Kommandoordren lyder som følger:
«Sjøforsvarskommando Sørlandet,
Fordeling: liste Z Kristiansand S. den 3. september 1969
Kommando-ordre nr. 17/69 III. Forsyning Bestemmelser vedrørende funn og fjerning av sprenglegemer.
I KtF avd. I nr. 7/1969 er inntatt følgende bestemmelser vedrørende funn og fjerning av sprenglegemer:
«1. Funn av ueksploderte sprenglegemer o.l. forutsettes straks meldt til stedets politimyndighet.
2. Politiet (lensmannen) underretter hurtigst mulig vedkommende militære kommando (avdeling) i hvis område sprenglegemet befinner seg. Er funnet gjort i farvann eller på steder der det er havneoppsyn (havnefogd, havneassistent, havnebetjent o.l.), skal politiet også straks underrette havneoppsynet. Politiet etablerer det nødvendige vakthold evnt. i samarbeid med havneoppsynet. Politiet (lensmannen) treffer de nødvendige forholdsregler for å unngå ulykker inntil militært personell kan overta ansvaret herfor. Bare i nødsfall eller etter konferanse med militær avdeling utvirker politiet selv at de funne gjenstander kan bli uskadeliggjort.
3. Vedkommende militære kommando som mottar melding om funn av sprenglegemer o.l., skal hurtigst foranledige satt i verk rydnings- og demoleringsarbeider gjennom vedkommende fagmyndighets representant i kommando-området. Såfremt denne ikke disponerer faglig personell til å utføre arbeidet, skal han henvende seg til sine faglige overordnede med anmodning om bistand.
4. a. Hæren er ansvarlig for uskadeliggjøring av: - ueksploderte sprenglegemer av alle slag innen egne områder, samt i umiddelbar nærhet av disse. (Med uttrykket «i umiddelbar nærhet» menes en beliggenhet hvor en sprengning kan forårsake skader på forsvarsgrenenes materiell og installasjoner.) - alle ueksploderte sprenglegemer på sivilt område og som ikke faller inn under Sjøforsvarets eller Luftforsvarets ansvarsområde.
b. Sjøforsvaret er ansvarlig for uskadeliggjøring av: - ueksploderte sjøminer, synkeminer, torpedoer og andre sprenglegemer som blir funnet i eller hvis primære utnyttelse er i sjøen (også på sivilt område). - alle andre sprenglegemer i følgende utstrekning: - hvor de måtte finnes under høyvannslinjen, - innen egne områder eller installasjoner eller i umiddelbar nærhet av disse, - innen havneområder i den utstrekning det har betydning for skipsfartens sikkerhet.
c. Luftforsvaret er ansvarlig for uskadeliggjøring av: - ueksploderte sprenglegemer av alle slag som blir funnet på eller i umiddelbar nærhet av flystasjoner og andre etablissementer tilhørende eller underlagt Luftforsvaret, samt i og i nærheten av havarerte eller nødlandede fly.
d. Sivilforsvaret er ansvarlig for: - rekognosering av og rapportering til Forsvarets bomberydderavdelinger om ueksploderte sprenglegemer innen sivilt område, - Avmerking av ueksploderte sprenglegemer. Avgjørelser om og eventuelt iverksetting av avsperring eller rømming av sivilt område og eventuelt omregulering av trafikk i nærheten av sprenglegemer som måtte true sivilt område. - eventuelt å assistere Forsvarets bomberydderavdelinger med hand-langere og arbeidsmannskap under uskadeliggjøring av ueksploderte sprenglegemer på sivilt område.
5. Alle utgifter i forbindelse med de tiltak Forsvaret setter iverk for å fjerne og uskadeliggjøre sprenglegemer, bæres av Forsvaret og posteres på forsvarsbudsjettets ordinære konti etter utgiftens art. Det samme gjelder utgifter til vakthold som forestås av militære enheter samt når forsvaret unntaksvis påkaller assistanse fra privat hold. Politiet dekker sine egne utgifter til vakthold, samt de utgifter som følger av at sivil assistanse til utvidet vakthold er påkalt. Utgifter til tiltak som iverksettes av andre offentlige organer bestrides av disse.
6. Rapportering om funnet og de trufne forholdsregler foretas etter de respektive forsvarsgreners bestemmelser. Hvis spesielle forhold gir grunn til det, sendes melding til Forsvarsdepartementet og forsvarsstaben /E.
7. Sprenglegemer som eies av private personer eller firmaer (f.eks. ammunisjon i og ved privateide vrak) er i prinsippet Forsvaret uvedkommende. Når slike sprenglegemer forekommer eller blir funnet, skal politiet underrettes og iverksette de nødvendige sikkerhetstiltak. Politiet kan i nødvendig utstrekning få sakkyndig veiledning fra Sprengstoffinspeksjonen. Gjelder det almenfarlige forhold, er det opp til politiet å pålegge eieren å iverksette de nødvendige tiltak.
De nye bestemmelsene trer i kraft straks. Samtidig oppheves bestemmelsene i a) KtF 1954 251 og 252 b) KtF 1959 192 og c) bestemmelsene av 16. juli 1958 (ikke tatt inn i KtF), jfr. sjefsnemndsdok. nr. 25/57, approbert av Forsvarsdepartementet den 16. juli 1958.»
Hvilket meddeles til iakttagelse og forføyning.»
Retten er enig med saksøkte i at betegnelsen «ansvarlig» bl.a. i pkt. 4 a innebærer en fordeling mellom de forskjellige forsvarsgrener om hvem som skal ta seg av hvilke saker. Likeledes er retten enig med saksøkte i at det som sies i pkt. 5 med hensyn til «alle utgifter» ikke innebærer annet enn bestemmelse om at de direkte utgifter ved sprengningsoppdragene skal belastes Forsvaret.
Retten har imidlertid kommet til at det må påhvile saksøkte et ulovfestet, objektivt ansvar for skade ved sprengninger som i foreliggende sak.
Det er rettens oppfatning at uskadeliggjøring av eksplosiver bl.a. fra krigens tid, må sies å være en del av Forsvarets virksomhet. Det ble under hovedforhandlingen av vitnet oberstløytnant Aaby opplyst at alene Hæren fra 2. verdenskrig og frem til i dag har foretatt 500000 slike sprengninger. Som naturlig er har antallet sprengninger av eksplosiver fra krigens dager stadig avtatt, men er fremdeles en aktuell oppgave for Forsvaret. Det kan i den forbindelse bemerkes at den aktuelle sprengningsgruppe ankom til Stavanger direkte fra Sørlandet der de hadde utført et lignende oppdrag. Den forannevnte kommandoordre nr. 17/69 viser etter rettens mening også at Forsvaret selv betrakter uskadeliggjøring av ueksploderte sprenglegemer som sin oppgave. Det eneste unntaket kommendoordren omhandler er «sprenglegemer som eies av private personer eller firmaer» (pkt. 7).
Det er dessuten på det rene, som også opplyst av et av vitnene fra politiet, at Justisdepartementet pr. rundskriv har instruert politiet helt overensstemmende med innholdet i foran nevnte kommandoordre.
Etter rettens oppfatning representerer Forsvarets arbeid vedrørende fjerning og demolering av ueksploderte sprenglegemer en stadig risiko for at skader kan oppstå. Det er ikke for retten fremlagt statistisk materiale, men det fremkom under vitneforklaringene opplysninger om at uhell hadde skjedd, også uhell som har ført til tap av menneskeliv. Selv om det tas alle praktisk mulige sikkerhetsforanstaltninger i forbindelse med dette arbeidet, vil det allikevel være en typisk og stadig risiko for at uhell kan skje og skader oppstå. Det er noe man må regne med. Retten ser det heller ikke slik som saksøkte at Forsvarets oppdrag i nærværende sak må ansees for å ha vært utelukkende i vannverkets interesse. Retten ser det tvert imot slik at det først og fremst er i samfunnets, i almenhetens interesse at ueksploderte granater o.l. blir uskadeliggjort og at samfunnet har utpekt Forsvaret, som naturlig er, til å forestå disse oppgavene. Det kan i denne forbindelse bemerkes at det ikke ble rettet noen forespørsel fra Forsvarets side om vannverket selv ønsket å sørge for å få granatene uskadeliggjort. Så snart politiet var varslet, ble prosedyren i kommandoordren og rundskriv fulgt, og tid og sted for sprengning ble fastsatt av sprengningsgruppen, uten noen nærmere avtale med vannverket.
Når det gjelder skadens størrelse legger retten til grunn at saksøker har hatt utgifter på kr. 461953,50 ved å få bygget ny mur og ellers reparere kaianlegget etter skaden. Som foran nevnt medførte sprengningen at en del av fundamenteringen raste ut. Den nye mur og kai er etter rettens mening utvilsomt mer solid enn den gamle. På den annen side er å bemerke at den gamle muren etter det opplyste var tilstrekkelig solid til det bruk saksøkeren gjorde av den, og at den kunne gjøre sin nytte i overskuelig fremtid.
En representant for Østlandsconsult A/S som var rådgivende ingeniører for byggingen, har som vitne forklart at man bygget muren på den rimeligste måte når man skulle ha en mur etter nåtidens byggeskikk. Han har likeledes forklart at det ikke ville blitt billigere å bygge muren lik den gamle. Retten legger dette til grunn og finner således ikke grunn til å redusere erstatningsbeløpet ut fra denne anførsel.
Saksøkte har så påstått reduksjon i erstatningsbeløpet p.g.a. skadelidtes medvirkning, straffeloven ikrafttredelseslov §25. Retten kan ikke se at skadelidte har medvirket til skaden i dette tilfelle. Grunnen til at herr Løvdahl ble sendt til stedet var at han skulle påvise de anlegg som fantes på plassen og som eventuelt kunne bli skadet, noe han også gjorde idet han forklarte hvor inntaksledninger og høytspentledning lå. Noe annet var heller ikke å påvise idet kaianlegget og fundamenteringen dette lå på var like synlig for sprengningsgruppen som for Løvdahl eller eventuelt andre fra vannverket. Når man ser hen til den foran beskrevne spesielle årsak til skaden på muren, kan man ikke forlange at vannverkets folk kunne ha noen mulighet for å forutse hva som kunne skje som følge av sprengningen.
Når det gjelder saksøktes anførsel om reduksjon av erstatningsbeløpet ut fra et forsikringssynspunkt jfr. erstatningsloven §2. 2 nr. 1, er å bemerke at disponent Mauritzen i Stavanger Forsikringsselskap som vitne forklarte at vannverket overhodet ikke kunne ha forsikret seg mot skader som skyldes sprengning av sprengstoff, så lenge dette dreide seg om en industrieiendom. Han forklarte videre at de som sto for sprengningen muligens kunne ha forsikret seg mot ansvar i forbindelse med eventuelle skader. Retten kan ikke se at det ut fra noe forsikringssynspunkt er grunnlag for å foreta reduksjon i erstatningsbeløpet.
Saksøkeren vil således få medhold i sin påstand på erstatning med kr. 461953,50. - - -
Av lagmannsrettens dom (lagdommerne E. Melander, M. Lund og Alf Bruland): - - -
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre byrettens begrunnelse.
Lagmannsretten finner således at det ikke er grunnlag for å legge noen av forsvarets folk noen uaktsomhet til last i forbindelse med sprengningen. Det må aksepteres at hensynet til personellets sikkerhet må være det primære ved en sprengningsoperasjon av her omhandlede art. Det sprengningssted som ble valgt var best forenlig med dette hensyn, når man først påtok seg å fjerne granatene fra funnstedet for å unngå skader på høyspenningsledning og vanninntaksledning. Sprengningspersonellet hadde etter vanlig erfaring om virkning av slik sprengning ikke foranledning til å anta at sprengningen kunne ha vesentlig innvirkning på den fyllingen som kaimuren stod på, bl.a. fordi bunnen i stor utstrekning var dekket av slam og fyllingens utstrekning derfor vanskelig kunne konstateres. I en situasjon av her omhandlede art er det naturlig at sprengningspersonellet bygger på den erfaring man har. Det kunne ikke kreves at det ble innhentet bistand fra geologisk sakkyndige. Det må for øvrig anses for tvilsomt om geologisk assistanse kunne ha endret hendingsforløpet, så meget mere som det av sikkerhetsmessige grunner neppe forelå noe alternativ til det valgte sprengningssted.
Lagmannsretten er videre enig med byretten i at den omtalte kommandoordre nr. 17/69 av 3. september 1969 ikke kan danne grunnlag for et objektivt erstatningsansvar for staten. Kommandoordren må anses for å inneholde administrative regler om forsvarets arbeid med sprengning av eksplosiver fra krigens tid og tilsvarende regler om politiets befatning med slike eksplosiver er gitt i et rundskriv av 28. januar 1970 fra justisdepartementet til fylkesmennene. Pkt. 5 i kommandoordren antas bare å gi rettledning om den budsjettmessige dekning av utgifter ved sprengningsvirksomheten. Hvorvidt det foreligger en utgift for staten i form av erstatningsansvar må i tilfelle fastlegges etter vanlige erstatningsrettslige regler. Kommandoordren kan ikke forstås slik at den pålegger borgerne plikter m.h.t. eksplosiver som finnes. Men det synes å bygge på forutsetningen om at personer som eksplosivene har betydning for ikke selv vil eller bør foreta seg noe annet med hensyn til eksplosivene enn å varsle politiet. Ut fra denne forutsetning må det antas at det vanskelig kan ventes at privatfolk selv vil komme til å foreta demolering av eksplosiver. Man synes å ha forutsatt at systemet skal være at sprengning av eksplosiver fra krigens tid skal være en oppgave for forsvaret. At dette faktisk er blitt ordningen synes lite tvilsomt, og denne ordning synes ikke å kunne være uten betydning når det spørres om staten har et ulovfestet objektivt erstatningsansvar for skader ved sprengningsvirksomheten. Slik systemet faktisk er synes det å måtte legges til grunn at det må betraktes som en samfunnsoppgave at eksplosiver fra krigens tid blir demolert. Ganske visst vil det normalt være i interessen til eieren av den eiendom som eksplosivene finnes på eller ved - i dette tilfelle i vannverkets interesse - at vedkommende eksplosiver sprenges og derved tilintetgjøres. Men primært må sprengningen ses som utslag av en samfunnsinteresse i at eksplosivene blir tilintetgjort. Lagmannsretten kan ikke legge noen vekt på at granatene i dette tilfelle var blitt anbragt i Store Stokkavann av en privatperson - en amatørdykker - som hadde hentet granatene opp fra et vrak av en tysk båt fra krigens tid. At eksplosiver fra krigens tid kan bli flyttet av privatpersoner, som kanskje ikke forstår den fare som eksplosivene representerer, synes man å måtte være forberedt på. Sprengning av slike flyttede eksplosiver antas ikke å kunne stå i noen annen stilling enn sprengning av eksplosiver som finnes der de ble etterlatt i krigens tid. En annen sak er spørsmålet om vedkommende amatørdykker i dette tilfelle har utvist slik uaktsomhet ved å anbringe granatene i Store Stokkavann at det var grunnlag for et erstatningskrav mot ham. Dette spørsmål kan lagmannsretten ikke se å ha foranledning til å gå nærmere inn på.
Etter foranstående finner lagmannsretten å burde ta utgangspunkt i at forsvarets personell utfører en samfunnsoppgave ved å sprenge eksplosiver som stammer fra krigens tid. Det er en omfattende og kontinuerlig virksomhet som forsvaret utfører med det siktemål å tilintetgjøre eksplosivene. I det enkelte tilfelle vil det mange ganger være umulig, selv med den største aktsomhet i forbindelse med sprengningsarbeidet, å unngå at det oppstår skader ved sprengningen. At slike skader kan oppstå er den typiske risiko ved virksomheten. Staten kan regne med en del skader og kan kalkulere med utgiftene ved disse som en del av virksomhetens samlede utgifter. En iallfall rimelig grad av forsikringsmessig dekning av skadeutgiftene, må kunne skaffes. De utgifter som faller på staten ved at den pålegges å erstatte skader forårsaket av sprengningene er det ikke unaturlig å betrakte under den synsvinkel at det dreier seg om utgifter som samfunnet bør ha fordi de er en følge av løsningen av en samfunnsmessig oppgave. Med dette syn kan sprengningsvirksomheten ikke betraktes som en «service» eller «redningshandling» i forhold til de private rettssubjekter som direkte berøres av eksplosivene. Heller ikke kan det tillegges vesentlig vekt at den samfunnsmessige oppgave som forsvaret utfører atskiller seg fra den ordinære virksomhet i fredstid. Det tilføyes dog at de sprengninger som foretas er av samme natur som sprengninger som i krigstid foretas som ledd i landets forsvar. For så vidt atskiller sprengningsvirksomheten seg fra deltagelse i en vanlig redningsoperasjon, f.eks. i forbindelse med ulykker.
Etter statens anførsler i saken er det ikke holdepunkter for at den erstatning som kreves, og som byretten har gitt, er større enn det økonomiske tap som vannverket har lidt.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det ikke er grunnlag for å redusere erstatningen på grunn av en mulig medvirkning fra vannverkets side og tiltrer det som byretten for så vidt har anført. Grunnlag for lemping av erstatningen finnes ikke å foreligge. - - -