Rt-1960-841

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1960-06-25
Publisert:	Rt-1960-841
Stikkord:	(Vaksinedommen), Erstatningsrett, Statens objektive erstatningsansvar, Objektivt ansvar, Ekstraordinært faremoment
Sammendrag:	Saken gjaldt spørsmål om erstatning til en 18 år gammel gutt som hadde blitt 35-40 % invaliditet etter å ha tatt påbudt koppevaksine. Spørsmålet var om Staten var erstatningsansvarlig. Høyesterett kom til at Staten var erstatningsansvarlig på objektivt grunnlag. Når skaden skyldes hjernehinne- og ryggmargsbetennelse som følge av å ha tatt en påbudt vaksine, forelå det et ekstraordinært og særpreget faremoment. Samfunnet var nærmest til å bære risikoen for skaden. Høyesterett har utviklet det ulovfestede objektive ansvaret gjennom en rekke dommer. For at en virksomhet skal pålegges objektivt ansvar er det i rettspraksis trukket opp tre vilkår som må være oppfylt samtidig (såkalte kumulative vilkår): Virksomheten må i seg selv innebære en 1. stadig, 2. typisk og 3. ekstraordinær risiko, og skaden må skyldes denne stadige, typiske og ekstraordinære risiko. Se Rt-1875-330, Rt-1905-715, Rt-1909-851, Rt-1917-202, Rt-1939-766, Rt-1948-1111, Rt-1966-1532, Rt-1970-1192, Rt-1972-965, Rt-1991-1303, Rt-1992-64.
Saksgang:	Høyesterett L.nr. 108/1960
Parter:	Staten ved Sosialdepartementet (regjeringsadvokat Henning Bødtker ved overrettssakfører Charles Philipson - til prøve) mot A (høyesterettsadvokat Chr. Voss)
Forfatter:	Schei, Helgesen, Roll Matthiesen, Heiberg, Wold
Lovhenvisninger:	Sunnhetsloven (1860), Lov om ulykkestrygd for sjømenn (1931) §28, Vaksinasjonsloven (1954) §10, Yrkesskadetrygdloven (1958) §42

Dommer Schei: Oslo byrett avsa den 12. september 1959 dom med denne domsslutning:

«Erstatningen for skade som A er påført ved koppevaksinasjon den 25. juni 1954, ansettes til kr. 100 000.

Staten ved Sosialdepartementet dømmes til å betale til A kr. 28 855 med 4 prosent rente fra 28. mai 1957 til betaling skjer innen 2 uker fra dommens forkynnelse.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Staten ved Sosialdepartementet har påanket dommen, og anken er ved beslutning av Høyesteretts kjæremålsutvalg tillatt innbrakt direkte for Høyesterett. Staten har i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. Prinsipalt hevdes det at byretten har tatt feil når den har funnet at staten er ansvarlig på objektivt grunnlag. Subsidiært anføres det at den erstatning byretten har fastsatt, er for høy.

Staten ved Sosialdepartementet har nedlagt denne påstand:

«1. Staten ved Sosialdepartementet frifinnes.

2. A tilpliktes å betale saksomkostninger til Staten ved Sosialdepartementet for byrett og Høyesterett.»

A, som har fått bevilling til fri sakførsel, har erklært motanke for så vidt erstatningens størrelse angår. Han mener at byretten har satt beløpet for lavt. Han har nedlagt denne påstand:

«Staten ved Sosialdepartementet tilpliktes å betale A kr. 110 000, heri ikke iberegnet Rikstrygdeverkets krav.

Staten tilpliktes å betale omkostninger for Oslo byrett og for Høyesterett.»

For Høyesterett har vært oppnevnt de samme medisinsk sakkyndige som for byretten, professor dr. med. Sigvald Refsum og avdelingslege Chr. Geelmuyden. Etter kontrollundersøkelse av A den 21. april 1960 har de sakkyndige gitt ny felleserklæring, datert 18. mai s. å. For Høyesterett er også ellers fremlagt en del nytt dokumentstoff, bl.a. avskrift av en brevveksling mellom sakens parter og Rikstrygdeverket. Det nye materiale har ikke brakt saken i noen vesentlig annen stilling.

Med hensyn til saksforholdet viser jeg til byrettens domsgrunner.

Side:842

Jeg er kommet til samme resultat som byretten når det gjelder spørsmålet om staten er ansvarlig på objektivt grunnlag for de skader vaksinasjonen har påført A.

Spørsmålet om ansvar er berørt i Ot.prp. nr. 4/1940, som lå til grunn for midlertidig lov om vaksinasjon av 26. januar 1940. Det heter her bl.a.: «- - - Etter alminnelige rettsregler har det offentlige ikke plikt til å betale erstatning for tap eller skade ved foranstaltninger mot smittsomme sykdommer. Sunnhetsloven har ingen særskilt bestemmelse herom, og en finner det heller ikke nødvendig å ha noen slik bestemmelse i den lov det her gjelder. - - -» Loven selv ga ingen bestemmelse om ansvarsspørsmålet, og den gjengitte generelle uttalelse gir derfor bare uttrykk for administrasjonens egen oppfatning av gjeldende rett på området.

Det er på det rene at A underkastet seg vaksinasjon mot kopper fordi han ville påmønstre som sjømann i utenriks fart. Etter helsedirektørens forskrifter av 10. januar 1947 §5a - gitt i medhold av midlertidig lov av 26. januar 1940 - var vaksinasjon et vilkår for at dette kunne skje. Det er fra statens side gjort gjeldende at det var en frivillig sak om A ville gå til sjøs eller ikke, og at han derfor må sies frivillig å ha underkastet seg vaksinasjon. Jeg er enig med byretten i at dette ikke kan føre frem. Når det bestemmes at ingen skal kunne påmønstres i utenriks fart uten å være vaksinert, er dette i realiteten jevngodt med et påbud om tvangsvaksinasjon av sjøfolkene. Slik må også bestemmelsen ha vært ment å skulle virke, og slik måtte den så vidt skjønnes virke i praksis i de fleste tilfelle. Det har vært sterkt fremme i saken om vaksinasjonspåbudet er gitt i samfunnets eller i sjøfolkenes interesse. Etter min mening fremgår det klart av Ot.prp. nr. 4/1940 og proposisjonen til gjeldende lov om vaksinasjon av 26. november 1954, Ot.prp. nr. 15/1954, at samfunnsmessige hensyn i fremtredende grad ligger til grunn for bestemmelsen. Påbudet om vaksinasjon av sjøfolk må, på samme måten som det tilsvarende påbud om vaksinasjon av flyvende personell i utenriks fart, i første rekke antas å være et ledd i arbeidet med å hindre at koppesmitte blir brakt til landet. At vaksinasjonen også verner sjømannen selv, endrer ikke det forhold at samfunnsmessige interesser her har vært dominerende.

Ot.prp. nr. 4/1940 omhandler kort risikoen for komplikasjoner etter vaksinasjon mot kopper. Det anføres her bl.a. «- - - Som det vil sees, kan fare ved vaksinasjon altså ikke ansees som helt utelukket. Men etter de sterke forestillinger fra de sakkyndige antar departementet at hensynet til denne risiko må vike i den nåværende situasjon. Den ulykke å få kopper inn i landet vil være så stor, at den helt overskygger de betenkeligheter en ellers ville ha ved å gjennomføre tvungen vaksinasjon.»

I Ot.prp. nr. 15/1954 er det gjort nærmere rede for denne risiko, og det er for årene 1933-1946 gitt en oversikt over antall tilfelle av hjernebetennelse etter første gangs vaksinasjon. I disse årene var det for alle aldersgrupper i gjennomsnitt 1,24 tilfelle

Side:843

av hjernebetennelse født xx.xx.00 vaksinerte og i aldersgruppen over 15 år 0,50 tilfelle født xx.xx.00 vaksinerte. I saken er det også for årene 1947-58 fremlagt en tilsvarende oversikt. Den viser for alle aldersgrupper under ett 0,75 tilfelle av hjernebetennelse født xx.xx.00 vaksinerte, og for aldersgruppen over 15 år 0,56 tilfelle født xx.xx.00 vaksinerte. Selv om disse alvorlige tilfelle således er forholdsvis sjeldne, må man, så vidt jeg forstår, regne med at de av og til vil inntre. At det er vaksinasjonen som er årsaken, må etter det som foreligger ansees på det rene, og er for øvrig heller ikke bestridt i saken.

Etter dette må jeg legge til grunn at man her står overfor et faremoment som må sies å være ekstraordinært og særeget for vaksinasjon mot kopper. Det er ikke en risiko som man ellers er utsatt for i dagliglivet.

Fra statens side har det i denne forbindelse vært pekt på den risiko for koppesmitte som sjøfolk i utenriksfart ville være utsatt for hvis de ikke var vaksinert mot kopper. Så vidt skjønnes er synspunktet at vaksinasjonen beskytter dem mot en fare som er alvorligere enn faren for at det skal oppstå komplikasjoner etter vaksinasjon. Jeg finner ikke at dette kan bringe saken i en annen stilling. De foreliggende opplysninger gir ikke grunnlag for å foreta en slik sammenligning, og jeg mener for øvrig at dette heller ikke ville være berettiget, fordi det her gjelder farer som er av forskjellig karakter og vanskelig kan veies mot hverandre.

Under de foreliggende omstendigheter er jeg enig med byretten i at det må være rimelig og riktig at staten, som har påbudt vaksinasjonsinngrepet i samfunnets interesse, også tar den økonomiske risiko for skader som dette måtte medføre. Siden det her er tale om en risiko som er særegen for vaksinasjon, mener jeg også at dette resultat vil være i god overensstemmelse med det standpunkt rettspraksis på andre områder har tatt til spørsmålet om ansvar uten skyld for staten.

Jeg peker også på at staten, som nevnt av byretten, har sett ansvarsspørsmålet på samme måten i en sak om erstatning for skader, oppstått som følge av vaksinasjon mot tuberkulose, R. G. for 1955 729. I denne sak erkjente staten at den var ansvarlig på objektivt grunnlag for skader som skyldtes vaksinasjonen. Jeg legger ikke noe avgjørende vekt på dette, men kan vanskelig se at det er rimelig grunnlag for å behandle disse tilfelle på forskjellig måte.

Det har fra statens side vært anført at A var interessert i å gå i land i USA for å besøke slektninger der, og at han etter de amerikanske bestemmelser i så fall hadde måttet la seg vaksinere. Jeg finner dette uten betydning for ansvarsspørsmålet. Det avgjørende må være at A lot seg vaksinere på grunn av påbudet om vaksinasjon av sjøfolk. Om det kan antas at han ellers ville ha gått til vaksinasjonen av andre grunner, kan ikke det medføre at staten blir fri ansvaret for de skader som den foretatte vaksinasjon har medført.

Jeg finner grunn til å presisere at avgjørelsen i saken

Side:844

utelukkende gjelder spørsmålet om ansvar for økonomisk tap som følge av vaksinasjonsinngrep etter denne lov og ikke berører spørsmålet om ansvar for foranstaltninger, truffet med hjemmel i andre lover. Jeg viser i denne forbindelse også til St.meld. nr. 20 (1959-60) om spørsmålet om erstatning for tap som følge av det offentliges tiltak for å hindre spredning av smittsom sykdom. Det anføres her at blant annet vaksinasjonstiltak holdes utenfor, idet disse ikke er regulert i sunnhetsloven, men i særlovgivningen.

For så vidt erstatningens størrelse angår, bemerker jeg først at partene er enige om at kapitaliseringsverdien av den årlige invaliderente Rikstrygdeverket betaler A, kr. 71 145, skal trekkes fra i erstatningsbeløpet. Rikstrygdeverket har erklært at det ikke senere vil fremsette noe refusjonskrav utover dette, selv om verkets utgifter måtte bli høyere. De sakkyndige har i sin siste erklæring anslått A's invaliditet til 30-35 prosent, mens de i januar 1958 satte den til ca. 35-40 prosent. De har anført at den yrkesmessige invaliditet er vanskeligere å beregne, men anslår den til å være omtrent som den medisinske. De regner med at invaliditeten er varig, og tilføyer at den nok kan bli større enn den er i dag.

Så usikkert som det hele er, må fastsettelsen av erstatningen nødvendigvis bli sterkt skjønnsmessig. Etter min mening er det grunn til å sette den høyere enn byretten har gjort, og jeg er blitt stående ved at A bør tilkjennes en erstatning på 50 000 kroner utover det beløp Rikstrygdeverket skal ha.

A har som nevnt bevilling til fri sakførsel, og jeg antar at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

dom:

Den erstatning A har krav på hos Staten ved Sosialdepartementet for skade påført ved koppevaksinasjon den 25. juni 1954, fastsettes til 121 145 - ett hundre og tjueen tusen ett hundre og førti fem - kroner.

Av erstatnings beløpet betaler Staten ved Sosialdepartementet til A 50 000 - femti tusen - kroner med 4 - fire - prosent rente fra 28. mai 1957 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommer Helgesen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Roll Matthiesen, Heiberg og justitiarius Wold: Likeså.

Av byrettens dom (dommer F. A. Zimmer):

A, født xx.xx.1936, bosatt i X, ble den 25. juni 1954 koppevaksinert av distriktslegen i X, da han skulle forhyres som dekksgutt på - - - for

Side:845

i sin sommerferie å bli med båten en tur til Amerika og tilbake til Norge. Om mulig ville han under oppholdet i Amerika hilse på slektninger i Detroit. A hadde ikke tidligere vært koppevaksinert. Slik vaksinasjon var nødvendig for å kunne påmønstres som sjømann på fartøy i utenriks fart, jfr. Helsedirektoratets forskrifter om vaksinasjon av 10. januar 1947 §5a, gitt i medhold av midlertidig lov om vaksinasjon av 26. januar 1940 (loven er avløst ved lov av 26. november 1954 om vaksinasjon, som i §10 har en tilsvarende bestemmelse). A hadde året før hatt hyre på en mindre båt i innenriks fart. Noen dager etter vaksinasjonen, som slo kraftig an, fikk A vondt i høyre arm samtidig som han følte seg slapp, en enkelt gang med hodepine. Da det ble antatt at symptomene var forbigående, reiste han allikevel til Kristiansand, hvor han ble påmønstret, men før båten hadde forlatt byen, ble han etter hvert så dårlig at han den 12. juli ble brakt i land og innlagt på sykehus med lammelse fra underlivet og i begge ben, mest i det venstre. Det er på det rene at det var oppstått en hjernehinne- og hjerneryggmargsbetennelse som følge av vaksinasjonen.

A ble fra Kristiansand sykehus senere overført til Rikshospitalet, hvor han lå til 23. desember 1954. Senere har han hatt flere opphold på samme sykehus med forskjellige undersøkelser, således i begynnelsen av januar 1958 til kontroll i forbindelse med de oppnevnte sakkyndiges - professor S. Refsum og avdelingslege Chr. Geelmuyden - undersøkelse av A. Det har i de forløpne år foregått en gradvis bedring, slik at A nå kan gå uten støtte, men den venstre foten og det høyre kneet er fremdeles svekket, slik at han drar noe på det ene benet. A har også på grunn av lammelsen hatt vanskeligheter med vannlatningen. Han underkastet seg i juni 1958 på Rikshospitalet en operasjon i blærehalsen, men operasjonen har etter hans opplysning ikke ført til noen bedring av betydning.

På grunn av det inntrufne ble A's skolegang forsinket ett år. Han tok eksamen artium i 1956 med karakteren meget godt. Høsten 1957 begynte han på Høyskolen i Trondheim - den metallurgiske linje - etter først å ha hatt 1 års praksis på en elektrisk fabrikk, hvor han arbeidet på laboratoriet. Studietiden ved Høyskolen er oppgitt til 4 1/2 år. I sommer har A hatt lønnet sommerjobb ved samme fabrikk, hvor han var som praktikant i 1956/57.

A har siden 12. juli 1955 (1954?) vært tilstått invaliderente i henhold til lov om ulykkestrygd for sjømenn av 24. juni 1931. Invaliderenten er satt til 50 prosent med adgang til revisjon i 1960. Den årlige livrente utgjør kr. 2160 hvortil kommer et dyrtidstillegg, slik at han f. t. får utbetalt henved kr. 200 pr. måned. Rikstrygdeverket har i et brev av 3. september d. å. oppgitt at det pr. 18. august d. å. er utbetalt A kr. 10 319 og at den kapitaliserte livrente pr. 19. august d. å. utgjør kr. 60 826, hvis invaliditeten på 50 prosent blir varig. - - -

Etter forslag fra saksøkte ble det oppnevnt 2 nevrologisk sakkyndige til å bedømme saksøkerens invaliditet. De sakkyndige - professor Refsum og avdelingslege Geelmuyden - fremkom med sin erklæring den 25. januar 1958 (bilag 1 til dok. 10), hvor den medisinske invaliditet «grovt skjønnsmessig» på dette tidspunkt anslåes til 35-40 prosent. Det kan ikke regnes med ytterligere bedring i A's bevegelighet. Det sies for øvrig i erklæringen under Vurdering og konklusjon:

«Ved førstegangsvaksinasjon mot kopper den 25. juni 1954 har A fått en postvaccinal meningoencephalomyelitt (hjernehinne- hjerne

Side:846

ryggmargsbetennelse). Dette er en komplikasjon som en en sjelden gang ser ved koppevaksinasjon. En slik komplikasjon skyldes ikke feil ved vaksinen eller at vaksinasjonen er feilaktig utført.

Ved koppevaksinasjonen har A fått denne sjeldne komplikasjon som har ført til at det hos ham har utviklet seg et svært sykdomsbilde med lammelser i begge ben, bortfall av følelsen nedenfor navlen, blærelammelse etc. Hans sykdom er fremkalt ved en såkalt tverrsnittslesjon av ryggmargen i høyde med 10. thoracalsegment.

I løpet av de årene som er gått siden han fikk denne sykdommen i ryggmargen, er det kommet en jevn og bra bedring. En må imidlertid regne med at han i tiden fremover neppe vil bli bedre enn han er i dag, med andre ord at den invaliditet han har i dag på grunn av sin sykdom er varig. Det er imidlertid mulig at den fremtidige medisinske invaliditet vil kunne komme til å bli større enn den er i dag, og av forskjellige grunner:

a. ved mulig forverrelse av den sykelige prosess i ryggmargen - en slik utvikling er lite sannsynlig.

b. ved urinveisinfeksjoner på basis av hans dårlige blærefunksjon (med eller uten samtidig stendannelse i urinveiene) - en slik komplikasjon må en nok dessverre være forberedt på i dette tilfelle.

c. som følge av ryggmargslidelsen er hans seksuelle funksjoner muligens noe svekket. I fremtiden vil dette kunne være av betydning for hans medisinske invaliditet.

Av de 3 nevnte senkomplikasjoner er faren for urinveisinfeksjon den viktigste i dette tilfelle.

Det er vanskelig, endog skjønnsmessig, å anslå A's medisinske invaliditet som følge av tverrsnittsmyelitten, oppstått ved vaksinasjonen den 25. juni 1954. Grovt skjønnsmessig vil vi i dag anslå den til 35-40 prosent. Det er vel rimelig å tro at den fremtidige invaliditet vil være omtrent som den er i dag, idet vi dog tar de forbehold som er nevnt ovenfor, spesielt med hensyn til muligheten av senere urinveisinfeksjoner på basis av blærelammelsen.»

Professor Refsum som møtte i retten, uttalte at det foreligger en latent fare for komplikasjoner ved senere urinveisinfeksjoner hos A. Det kan etter den sakkyndiges mening ikke sees bort fra muligheten for en fremtidig mer varig nedsatt ervervsevne hos skadede, særlig i høyere alder.

Etter de sakkyndiges uttalelse skyldes den inntrufne komplikasjon - hjernehinne- og ryggmargsbetennelse - ikke feil ved vaksinen eller at vaksinasjonen er feilaktig utført. At det er tatt 3 snitt under vaksinasjonen, er etter professor Refsums mening uten betydning. - - -

Rettens bemerkninger:

Saksøkeren er nå myndig. Den komplikasjon som oppsto etter vaksinasjonen av saksøkeren, som ikke tidligere hadde vært vaksinert, opptrer meget sjelden og årsaken er ukjent. Det er som anført tidligere ikke grunn til å anta at det har vært noen feil ved vaksinen eller utførelsen av vaksinasjonen. Det foreliggende erstatningssøksmål er bygget på ansvar på objektivt grunnlag, ut fra den betraktning at staten fra et risikosynspunkt her er den nærmeste til å dekke den skade som er oppstått som følge av vaksinasjonen. Retten finner spørsmålet atskillig tvilsomt. Forholdet i den sak som er omhandlet i dommen i R. G. 1955 729, som er påberopt av saksøkeren, er ikke helt den samme som i nærværende sak, hvor det tvangsmessige moment ved vaksinasjonen ikke er så fremtredende. Det synes imidlertid

Side:847

ikke naturlig, som fremhevet av saksøkte, å tale om en virkelig valgrett for den som påmønstrer i utenriks fart, hvor vaksinasjon er påbudt av Helserådet (Sosialdepartementet). Vaksinasjonen tjener flere formål. Foruten å beskytte den vaksinerte, skal den sikre mot overføring av smitte og motvirke en utbredelse av kopper. Det synes derfor rimelig og rettferdig at staten, som ved sitt organ påbyr vaksinasjon i et slikt tilfelle, er nærmest til å ta risikoen for skade, ikke den enkelte uheldige som påføres skaden. Retten finner at det syn som Alten har gitt uttrykk for i sin artikkel i T. R. V. 1949 329, 2. avsnitt, må kunne anvendes i det foreliggende tilfelle. Det kan også her sies å foreligge en virksomhet som frembyr en særlig risiko for en ikke upåregnelig skade, selv om den inntreffer forholdsvis sjeldent.

Retten antar således at det foreligger rettslig grunnlag for et objektivt ansvar for saksøkte. At saksøkeren er tilstått en invaliderente i henhold til lov om ulykkestrygd for sjømenn, utelukker ikke ansvar for tredjemann, for en ulykke som går inn under loven, jfr. lovens §28 nr. 3 og 4, men kravet går over på Rikstrygdeverket og vedkommende trygdekasse som kan kreve dekning i erstatningen, jfr. bestemmelsens siste ledd. (Det samme gjelder etter loven om yrkestrygd av 12. desember 1958 §42 nr. 4 og 5. - Loven trer i kraft 1. januar 1960.) Rikstrygdeverket har som nevnt ovenfor beregnet sitt krav til kr. 71 145. Det er ikke oppgitt at vedkommende trygdekasse har hatt utlegg, som i tilfelle kreves dekket av erstatningen.

Det er her vanskelig å fastslå det tap saksøkeren er påført ved skaden. Den medisinske invaliditet som de sakkyndige er kommet til under sterk tvil, kan ikke uten videre legges til grunn ved erstatningsberegningen. Hvor stor vekt selve den fysiske svekkelse og faren for senere urinveisinfeksjoner skal tillegges, er det ikke mulig å ha noen sikker mening om. Men det er på det rene at saksøkeren er påført en varig invaliditet, som vil kunne influere på hans fremtidige ervervsevne, herunder hensett til muligheten for komplikasjoner som følge av blærelammelsen. Erstatningsansettelsen må derfor bli rent skjønnsmessig. Beløpet settes til kr. 100 000. Fratrukket beløpet kr. 71 145 vedrørende Rikstrygdeverkets krav, fremkommer kr. 28 855, som staten må betale saksøkeren. - - -

Side:848