Rt-1984-585
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-04 |
| Publisert: | Rt-1984-585 (145-84) |
| Stikkord: | Lakseloven av 6 |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 4. mai 1984 i l.nr. 68 B/1984 |
| Parter: | Statsadvokat Tor-Aksel Busch, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Hans Stenberg-Nilsen). |
| Forfatter: | Røstad, Løchen, Halvorsen, Aasland, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §45, §59, §62, §64, §67, FOR-1979-04-25-8592-§1, FOR-1979-04-25-8592, Straffeprosessloven (1887) §377, Straffeprosessloven (1887), §57, §66, §86, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) |
Dommer Røstad: Romsdal politikammer utferdiget 30. juni 1983 forelegg mot A, født xx.xx.1961. Denne ble forelagt en bot på kr. 600 for overtredelse av lakseloven §86, jfr. §67 og §64 punkt j, jfr. kgl. resolusjon av 24. september 1965 og forskrift av 25. april 1979. Etter §1 i nevnte forskrift er det til fiske i sjøen «til enhver tid forbudt å bruke kastenot (slyenot) og settegarn til fangst av laks, sjøørret og sjørøye». Gjerningsbeskrivelsen i forelegget lød som følger:
«ved at han tirsdag den 29. juni 1982 kl. 21.30, på X i - - -fjorden, Y kommune, hadde stående til fiske i sjøen et settegarn (auregarn) av monofil type med maskevidde ca 4,5 cm, ved 400 m merket innerst inne på X satt fra land og i retning utover fjorden, og slik at det kavlfløt i hele sin lengde.»
A ville ikke vedta forelegget, og saken ble oversendt Romsdal herredsrett til pådømmelse i samsvar med regelen i straffeprosessloven §377 fjerde ledd.
Ved Romsdal herredsretts dom av 29. november 1983 ble tiltalte frifunnet.
Saksforholdet og tiltaltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom, som er avsagt under dissens. Rettsformannen stemte for at tiltalte måtte domfelles i samsvar med tiltalen.
Politimesteren i Romsdal har påanket dommen på grunn av feil lovanvendelse. Etter påtalemyndighetens mening har rettens flertall lagt til grunn en uriktig anvendelse av skyldregelen.
Jeg er kommet til at anken som alene gjelder lovanvendelsen, må tas til følge.
Ved en lang rekke avgjørelser har Høyesterett måttet ta standpunkt til hvilket skyldkrav som gjelder ved det fiske etter laks og sjøørret som er regulert ved lakseloven av 6. mars 1964, dels gjennom bestemmelser om fredning - etter loven §57, §59 og §62 - og dels ved setting av redskap i strid med §45. Den foreliggende sak gjelder totalfredning mot bestemt redskapsbruk etter den mer generelle regel i jfr. §64 og §66 sammenholdt med forskrifter. Med hensyn til loven §45, §59 og §62 er det fastslått at for subsumsjon under lakseloven må hensikten ha vært å fange laks, sjøørret eller sjørøye. Ved en rekke avgjørelser er det fastslått at det ikke er nødvendig at det å fange «blankfisk» har vært den eneste hensikt eller hovedhensikten. Jeg viser til kjennelse i Rt-1974-648 og de avgjørelser det der er referert til. I nevnte avgjørelse er det for øvrig fremholdt at spørsmålet om motivet for garnfisket må belyses ut fra en rekke omstendigheter som kan klarlegge om det var «hans mening å fiske etter laksefisk». Jeg ser ingen grunn til at man skal anvende en annen lovforståelse når det gjelder loven §67 med forskrifter, og legger til grunn at det også i et slikt tilfelle må gjelde et tilsvarende skyldkrav som etter §45, §59 og §62.
I Rt-1975-858 er det vist til avgjørelsen i Rt-1974-648, med dens understreking av at det ikke var nødvendig for fellelse at det å fange laks har vært den eneste hensikt eller hovedhensikt. Det uttales at det ligger i sakens natur «at bevisene for hva fiskerens hensikt med et utsatt fiskeredskap har vært når det gjelder arten av den fisk redskapet antas å ville fange, i overveiende grad må hentes fra redskapet selv, dets art og plassering, årstiden osv.». I avgjørelsen fremholdes for øvrig at utformingen av skyldkravet i lakseloven §86 - hvor forsett og uaktsomhet likestilles - gjør «det mindre treffende å bruke betegnelsen hensikt i subjektiv forstand om det fangstformål det utsatte redskap har. Det er i utgangspunktet spørsmål om den fiskeeffekt redskapet må regnes å ha, bedømt på grunnlag av alle foreliggende faktiske forhold. Har fiskeren subjektivt operert med andre forhold, er det avhengig av aktsomheten i hans tro om dette skal komme ham til gode».
Jeg deler synspunktet om at det oppstilte krav til hensikt må ses i sammenheng med lakseloven alminnelige skyldkrav som er fastsatt i §86. I rettspraksis er da også det såkalte hensiktskrav blitt søkt klarlagt under hensyn til en rekke objektive momenter. I en av avgjørelsene om skyldkravet etter lakseloven - Rt-1980-690 - synes det å være oppstilt et krav om forsvarlig atferd hos fiskeren. Jeg tiltrer denne oppfatning og vil fremholde at det avgjørende må være om vedkommende har forstått, eller innsett muligheten av, at det anvendte fangstredskap under de foreliggende faktiske omstendigheter er egnet til også å fange blankfisk.
På denne bakgrunn anser jeg det lite tvilsomt at flertallet i herredsretten har anvendt en uriktig skyldregel når det kom til at tiltalte måtte frifinnes.
I herredsrettens dom er det gjort rede for hvilken type garn som er anvendt, hvor og hvordan dette var satt. Den samlede rett fremholder at det fisket som fant sted, var egnet også til å fiske blankfisk. Det fremgår av domsgrunnene at den samlede rett fant det bevist at garnet var satt tilnærmet helt inntil land, det fløt i vannskorpen tilnærmet hele sin lengde på ca 30 meter, med unntak av 2-3 meter ytterst. Garnet stod i marbakken og var plassert nøyaktig 400 meter fra utløpet av X-elva. Denne fiskeplass var - etter den samlede retts oppfatning - «velegnet til også å fiske blankfisk». Et makrellgarn av den type som her ble anvendt, «er også egnet til denne type fiske». I tilslutning til denne sistnevnte uttalelse har den samlede rett anført, at et tungtveiende moment er her også at det satt 4 sjøaurer i garnet, «og ingen annen fisk».
I det relevante totalbilde inngår også at tiltalte - ifølge domspremissene - i retten hadde forklart «at han var kjent med at det gikk blankfisk på det stedet garnet stod, og at det ikke kun var såkalte «slengere». Han var heller ikke uenig i at et makrellgarn av den type som ble brukt, er egnet til å fiske laks og aure, selv om det primært ikke er rettet inn på slikt fiske».
Til tross for dette har rettens flertall kommet til at tiltalte ikke har utvist nødvendig skyld. Begrunnelsen er begrenset til «at tiltalte hadde hatt anledning til å trekke opp garnet før fiskeritilsynet kom til stedet, idet han var oppmerksom på at de var i - - -fjord, men dette ble ikke gjort». Flertallet kan herved ikke ha lagt vekt på at det måtte være uforsvarlig av tiltalte å sette ut egnet garn på dette sted, hvor det også etter hans mening var blankfisk, og det ikke bare «slengere».
Jeg finner grunn til å peke på at rettsformannen i sitt dissenterende votum blant annet har uttalt:
«Dersom tiltalte ønsket kun å fiske makrell ville det - slik mindretallet ser det - vært naturlig at garnet sto iallfall en del meter fra land, og at det ikke kavlfløyt. Fiskerioppsynet har da også i retten i dag pekt på at de ikke ville hatt innvendinger mot en slik garnsetting».
Jeg er kommet til at herredsrettens flertall ikke har anvendt loven riktig, og stemmer for denne kjennelse:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.
Dommer Løchen: Jeg er enig med førstvoterende.
Halvorsen, Aasland og Sandene: Likeså.
Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Jesper Holte med domsmenn): - - -
Retten finner etter de avgitte forklaringer å legge følgende til grunn:
Tiltalte har erkjent at han tirsdag den 29. juni 1982 satte ut et garn slik det er beskrevet i forelegget, men han har forklart at dette var et makrellgarn med maskevidde 4,2 til 4,3 mm, og at hans hensikt med fisket var å ta makrell og annen småfisk, men ikke blankfisk (aure og laks). Han har forklart at han ville ha fisket med en annen fiskeredskap dersom han ønsket å ta blankfisk, og at han var i god tro m.h.t. fisket, til tross for at det ble tatt blankfisk.
Det er imidlertid på det rene, og retten finner det bevist, at når fiskeritilsynet trakk opp det aktuelle garnet, satt det 4 døde sjøaurer i det og ingen annen fisk. Garnet var videre satt tilnærmet helt inntil land. Garnet sto videre rett utover, og det kavlfløyt (fløt i vannskorpa) i tilnærmet hele sin lengde på ca 30 meter med unntak av 2-3 meter ytterst. Garnet sto i marbakken. Det var videre plassert nøyaktig 400 meter fra utløpet av - - -elva. Garnet var umer ket. A har imidlertid forklart at han den aktuelle ettermiddag så at fiskerioppsynet var i - - -fjorden. Han gjorde imidlertid ikke noe for å fjerne sitt garn før fiskerioppsynet kom til plassen, og da han noe senere på kvelden skulle trekke garnet, var det borte. Han kjørte da etter fiskerioppsynsbåten og fikk der beskjed om at hans garn var trukket opp, idet det sto ulovlig og fisket blankfisk.
Av de forklaringer som er avgitt i retten i dag, finner retten det godtgjort at makrellen i utgangspunktet er en dypvannsfisk. Det er imidlertid på det rene at det også langs land i - - -fjorden går en del makrell, og på denne bakgrunn finner retten å feste lit til tiltaltes forklaring om at hans hensikt med fisket først og fremst var å fiske makrell. Etter lakseloven og Høyesteretts praksis er det tilstrekkelig for domfellelse at delhensikten med garnsettingen var å fiske etter blankfisk, dersom de øvrige vilkår for straff er tilstede, og at i vurderingen av om det foreligger slik delhensikt vil det normalt være objektive kriterier som må være avgjørende. Det vil da særlig være aktuelt å se hen til om fiskeplassen og fiskeredskap var egnet til å fiske også blankfisk.
Tiltalte har i retten i dag forklart at han var kjent med at det gikk blankfisk på det stedet garnet sto, og at det ikke kun var såkalte «slengere». Han var heller ikke uenig i at et makrellgarn av den type som ble brukt er egnet til å fiske laks og aure, selv om det primært ikke er rettet inn på slikt fiske.
Rettens flertall - domsmennene - er imidlertid av den oppfatning at de ikke finner bevist at tiltalte hadde slik subjektiv delhensikt at han kan domfelles for overtredelse av lakseloven. Bl.a. peker mindretallet på at tiltalte hadde hatt anledning til å trekke opp garnet før fiskeritilsynet kom til stedet, idet han var oppmerksom på at de var i - - -fjord, men dette ble ikke gjort.
En samlet rett finner det imidlertid bevist at det fisket som fant sted var egnet også til å fiske blankfisk. Retten peker særlig på at garnet sto tilnærmet helt inntil land, at det kavlfløt, og at det sto rett ut fra land. Videre må fiskeplassen - som ligger nøyaktig 400 meter fra et elveutløp være velegnet til også å fiske blankfisk, og et makrellgarn av den type som ble anvendt er også egnet til denne type fiske. Et tungtveiende moment er her også at det satt 4 sjøaurer i garnet da det ble trukket opp av fiskeritilsynet. Til tross for dette er rettens flertall - domsmennene - av den oppfatning at tiltaltes subjektive delhensikt ikke var å fiske blankfisk, men kun makrell og annen fisk.
Rettens mindretall - rettens formann - finner det bevist at tiltalte hadde til hensikt også å fiske blankfisk. En bemerker at det alltid vil være særdeles vanskelig å føre bevis for tiltaltes subjektive delhensikt i en slik sak, men på bakgrunn av den bevisførsel som har funnet sted finner rettens mindretall at det er svært mange ytre omstendigheter som indikerer at tiltalte også var ute for å fiske blankfisk. Kravet til at det finnes overveiende sannsynlig at slik delhensikt forelå må derfor anses oppfylt.
Dersom tiltalte ønsket kun å fiske makrell ville det - slik mindretallet ser det - vært naturlig at garnet sto iallfall en del meter fra land, og at det ikke kavlfløyt. Fiskerioppsynet har da også i retten i dag pekt på at de ikke ville hatt innvendinger mot en slik garnsetting. - - -