Rt-1974-648

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1974-06-08
Publisert:	Rt-1974-648
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 106/1974
Parter:	Statsadvokat Karl Solberg, aktor mot A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen).
Forfatter:	Tønseth, Leivestad, Blom, Sandene, Eckhoff
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §326, §59, Laksefiske- og innlandsfiskeloven (1964) §59, Straffeprosessloven (1887) §377, Lakseloven (1930) §62, §57, §62, §86

Dommer Tønseth: A, født xx.xx.1918, ble 6. desember 1973 av politimesteren i Fjordane forelagt en bot stor kr. 400, subsidiært fengsel i 2 dager, for (I) overtredelse av lov om laksefisket og innlandsfisket av 6. mars 1964 §86 jfr. §57 jfr. §59. Grunnlaget for denne post i forelegget var «at han 21. og 22.9.1973 i Bygstad utenfor sin eiendom på sørsiden av Dalsfjorden hadde stående på fløyt et 16 omfars garn, og et annet 14 omfars garn som var bundet sammen, og som var innrettet til eller kunne brukes til fiske av laks, sjøaure eller sjørøye, eller som kunne hindre gangen for slik fisk».

Forelegget gjaldt også (II) overtredelse av straffelovens §326 nr. 2 «derved at han 22.9.1973 ca. kl. 6.30 sa til fiskeoppsynsmann Andreas Reksten og Nicolay Jarstad, som kontrollerte de under I nevnte fiskegarn, at de ikke hadde noe med hans garn å gjøre, at det hadde hendt før at fisketjuer sa at de var politifolk, at han ikke ville vite av slik åtferd, og at slike politimerker som oppsynsmennene viste fram kunne en få kjøpt i mest alle leietøyforretninger».

Forelegget ble ikke vedtatt, og saken ble av politimesteren sendt Sunnfjord herredsrett til pådømmelse etter straffeprosessloven §377.

Ved herredsrettens dom av 19. februar 1974 ble Birkeland frifunnet.

Side:649

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av domsgrunnene.

Politimesteren i Fjordane har anket over herredsrettens lovanvendelse og saksbehandling for så vidt Birkeland er frifunnet for overtredelse av lakseloven, og over lovanvendelsen når det gjelder frifinnelsen etter straffelovens §326 nr. 2. Om dette er det i ankeerklæringen anført:

«Når det gjelder overtredelsen av lakseloven er det etter dommen på det rene at tiltalte har forholdt seg slik som beskrevet i tiltalen. Dessuten sier herredsretten bl.a. at den omstendighet at garnene sto på fløyt er et indisium på at tiltalte fisket etter laks. Et garn på 16 omfar har etter herredsrettens mening for små masker til laksefiske, mens derimot garnet på 14 omfar regnes for ørretgarn. Det var sjøørret i fjorden på den tid garnene til tiltalte sto i sjøen. Det var også muligheter for å få laks selv om sjansen for det ikke var stor.

Påtalemyndigheten mener etter dette at tiltalte skulle vært dømt, idet han i lovens forstand har fisket også etter laks og sjøørret. I allfall har de garnene han satte hindret gangen for slik fisk.

Også når det gjelder overtredelsen av strl. §326 nr. 2 er det i følge dommen på det rene at tiltalte har forholdt seg slik som i tiltalen beskrevet. Herredsretten har frifunnet tiltalte fordi den mener at forholdet ikke er så grovt at det rammes av loven. Denne rettsanvendelse er påtalemyndigheten ikke enig i.

Anken over saksbehandlingen refererer seg til overtredelsen av lakseloven og gjelder det forhold at herredsretten ikke har drøftet særskilt spørsmålet om garnene til tiltalte hindret gangen for laks, sjøørret og sjørøye.»

Anken kan etter min oppfatning ikke føre frem på noe punkt.

Det er i rettspraksis slått fast at det til fellelse for overtredelse av lakselovens §62 om ukefredning kreves at fiskeren hadde til hensikt å fange laks, sjøørret eller sjørøye. Jeg viser til Høyesteretts kjennelse inntatt i Rt-1966-672 flg. Videre er det fastslått at det ikke behøver å ha vært hovedhensikten, enn si den eneste hensikt, å fange laksefisk. Jeg viser her til Høyesteretts kjennelse i Rt-1960-46 flg. Denne avgjørelse refererer seg til den tidligere lakselov av 27. februar 1930, men det er antatt at §62 i loven av 1964 må forstås på samme måte, jfr. den nevnte avgjørelse i Rt-1966-672 flg. Det samme må gjelde ved årsfredning etter §59 i den nye lov.

Om skyldkravet heter det i herredsrettens dom:

«Etter gjeldande rett er det det same om fiskaren si meining berre var å fiska etter laksefiskar eller om han også fiska etter vanieg sjøfisk, så lenge meininga med fiskinga er å få laksefiskar.

Av det føregåande meiner retten at det ikkje kan seiast å vera godtgjort at sakgjevne si meining med garnsettinga var å fiska etter laksefiskar. Rett nok kan det hende at det går slik fisk på staden, men prova om at laksefiskar var funne i «Pollen», ca. 4 km frå Birkeland sin bustad, kan ikkje seiast å vera

Side:650

tilstrekkeleg prov på at Birkeland sin fiskeplass var ein god plass for laksefiskar.

Retten finn det difor ikkje prova at sakgjevne si meining var å fiska etter laksefiskar, og han må difor frifinnast.»

Her er først slått fast den riktige rettsoppfatning at lakselovens §59 er overtrådt også om det bare har vært en bihensikt å fange laksefisk. Når herredsretten deretter ikke anser det godtgjort at det var Birkelands mening å fiske etter laksefisk, kan det - - sammenholdt med det som retten uttaler umiddelbart foran - - vanskelig forstås annerledes enn at det overhodet ikke, heller ikke sekundært, var hans mening å fiske etter laksefisk. Det er da ingen feil ved herredsrettens lovanvendelse på dette punkt. Heller ikke er det noen mangler ved domsgrunnene her, et spørsmål som er reist av aktor for Høyesterett. - - Jeg føyer til at det av dommen fremgår at herredsretten har tatt i betraktning de omstendigheter som bør komme i betraktning når hans motiv for garnfisket skal klarlegges.

Anken over saksbehandlingen når det gjelder spørsmålet om lakseloven var overtrådt er, som det fremgår, rettet mot «det forhold at herredsretten ikke har drøftet særskilt spørsmålet om garnene til tiltalte hindret gangen for laks, sjøørret og sjørøye». Jeg ser det slik at når det ble drevet lovlig sjøfiske og det heller ikke var hensikten å hindre laksefisks gang, så kan garnsettingen heller ikke i forhold til dette alternativ i §59 være rettsstridig. En annen forståelse ville gjøre det praktisk umulig å drive garnfiske etter sjøfisk i fjorder og sund. At lakseloven skulle ha en slik målsetting, kan ikke antas. Jeg viser også her til det som er uttalt i kjennelsen i Rt-1966-672 flg. Under disse omstendigheter var det ingen saksbehandlingsfeil at herredsretten ikke drøftet forholdet til dette alternativ i §59.

Tilbake står da anken over lovanvendelsen ved frifinnelsen etter straffelovens §326 nr. 2. Herom er å si at de ord og uttrykk som Birkeland brukte overfor fiskeoppsynsmennene vel kan ha vært en forulempning av en offentlig tjenestemann. Men etter min oppfatning behøver det ikke være det, det vil kunne avhenge av situasjonen, i dette tilfelle blant annet av på hvilket tidspunkt under kontakten mellom Birkeland og oppsynsmennene uttalelsene falt. Herredsrettens domsgrunner gir imidlertid ikke tilstrekkelig materiale til at Høyesterett kan vurdere dette spørsmål, og det er ikke anket over saksbehandlingen på dette punkt.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Dommer Leivestad: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Blom, Sandene og Eckhoff: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Arne Fliflet m/spes.bem. med domsmenn): - - - - - -

I. Retten har funne det prova at sakgjevne til tid og stad som

Side:651

nemnd i førelegget hadde to samanbundne garn ståande på fløyt rett ut frå eigedomen sin. Retten finn det vidare prova at det garnet som sto nærast land var på 14 omfar og det andre var på 16. Det er ikkje på det reine kor langt ut garna sto, men retten finn det i alle fall klårgjort at dei ikkje sto lengre ute enn 30 meter frå land. Oppsynsmannen, Reksten, meinte dei sto nær til land.

I og for seg er det ikkje ulovleg å setja garn i fredningstida for laks, sjøaure og sjørøye så lenge dette fisket ikkje er innretta på å ta desse fiskesortane.

Det eine garnet på 16 omfar er det på det reine kan reknast som makrellgarn, og det er også bra for palefiske. Maskevidda er for lita til laksefiske. Garnet på 14 omfar reknast etter maskevidda for auregarn. Det er berre større makrell som set seg fast i dette garnet, som likevel og må seiast å egna seg til palefiske. Begge garna kan hindra fiskegangen for laks, sjøaure og sjørøye.

For at ein skal kunne straffast for ulovleg fiske etter laks, sjøaure og sjørøye (heretter kalla laksefiskar) må fiskaren si meining ha vore å fiska etter denne fisken. Det er ikkje meininga at det skal leggjast hindringar i vegen for det vanlege sjøfiske som har funne stad i lang tid.

Spursmålet om sakgjevne si meining var å fiska etter laksefiskar må svarast på ut i frå dei faktiske omstenda kring garnsettinga og fisket i det heile. Sjølv har sakgjevne i retten nekta at han fiska etter laksefiskar. Han seier at meininga var å fiska makrell og pale. Oppsynsmannen som har møtt som vitne i retten meiner at sakgjevne si meining var å fiska etter laksefiskar. Retten har drøfta omstenda kring garnsettinga til sakgjevne.

Retten finn det prova at ein i heile Dalsfjorden har ein sjanse til å få laksefiskar i den tida sakgjevne hadde garna sine ute. Laks var det ikkje store sjansen for, medan sjøaure var det nok større sjansar for å få. Det er gjort lite med vitenskapelege granskingar om sjøauren sine vandringar i Dalsfjorden, men på grunnlag av vitneprova finn ein å kunne leggja til grunn at det var sjøaure i fjorden. Oppsynsmannen Reksten har i retten forklart at fleire garn inst i fjorden, ved osen til Gaularelva, i den såkalla «Pollen», hadde teke smålaks og sjøaure. Ingen av vitna kunne seia om det var nokon god fiskeplass for laksefiskar der Birkeland bur. Ingen av vitna hadde granska garn i dette området i den tida denne hendinga fann stad. Det er difor vanskeleg å seia om denne plassen var særleg egna til å fiska etter laksefiskar. Retten meiner at det ikkje er prov nok at det er funne laksefiskar i garna i «Pollen», då det må seiast å vera ein særs god fiskeplass for desse fiskane. Denne plassen ligg innafor eit trongt sund og skil seg difor noko frå resten av fjorden. Birkeland sin eigedom ligg ca. 4 km i luftline frå dette sundet.

Oppsynsmannen har forklart at det var pale i fjorden, men han hadde ikkje høyrt at det var makrell. Oppsynsmannen vedgjekk at han ikkje kunne reknast som lokalkjend på den staden Birkeland budde. Birkeland sjølv hevda at han hadde høyrd at det var makrell på den tida. Det er på det reine at makrellen er mogleg å fiska også på hausten. Det er difor etter retten si meining ikkje nok Klårgjort om det var eller ikkje var makrell i fjorden. Retten finn difor at det ikkje kan leggjast til grunn at det ikkje var sjanse for å få makrell.

Side:652

Reidskapen: Sakgjevne nytta to samanbundne garn som sto loddrett på strandlina. Det er noko uklårt kor langt frå land garna sto, men retten finn det godtgjort at dei ikkje sto så langt frå land avdi dei var festa til land. Det eine garnet var som nemnd på 14 omfar og er vel egna for aurefiske og reknast difor også til vanleg for auregarn. Det er likevel på det reine at garnet egner seg godt også for palefiske. Derimot er maskevidda noko stor for den vanlege makrellen. Det er berre dei større makrellane som går i dette garnet. Det 16 omfars garnet reknast som makrellgarn og er også godt for palefiske.

Utsettingsmåten: Sakgjevne nytta to samanbundne garn som sto på fløyt. Det er på det reine at garn vert sett slik når ein fiskar etter laksefiskar. Dette er difor eit indisium på at det kan ha vore laksefiskar sakgjevne har vore ute etter. Det er likevel klårt at ein også tek makrell berre på fløyt. Difor kan i alle fall det eine garnet passa godt for makrellfiske. Det er også høveleg å setja garnet på fløyt når ein fiskar etter pale, ein fiskesort som båe garna høva for. Palen går ofte i vassskorpa slik at plassering på fløyt er godt egna.

Fangstresultat: Det er på det reine at det ikkje var noko av korkje laks, sjøaure eller sjørøye i garna til Birkeland då dei var kontrollerte, og Birkeland har sagt i retten at det berre var noko småfisk som måtte kastast ut att då garna vart opptekne. Retten finn difor å kunne leggja til grunn at det ikkje vart teke ulovleg fisk.

Årstida: Sjansane for å få laks må ein etter måten rekna som små. Sjøaure var det nok større sjansar for å få på denne tida, men det er langt frå noko god tid for aurefiske ute i fjorden.

Etter gjeldande rett er det det same om fiskaren si meining berre var å fiska etter laksefiskar eller om han også fiska etter vanleg sjøfisk, så lenge meininga med fiskinga er å få laksefiskar.

Av det føregåande meiner retten at det ikkje kan seiast å vera godtgjort at sakgjevne si meining med garnsettinga var å fiska etter laksefiskar. Rett nok kan det hende at det går slik fisk på staden, men prova om at laksefiskar var funne i «Pollen», ca. 4 km frå Birkeland sin bustad, kan ikkje seiast å vera tilstrekkeleg prov på at Birkeland sin fiskeplass var ein god plass for laksefiskar.

Retten finn det difor ikkje prova at sakgjevne si meining var å fiska etter laksefiskar, og han må difor frifinnast.

II. Retten finn det prova at sakgjevne sa det som er nemnd i førelegget. Retten finn vidare dette prova om hendinga i det heile:

Tidleg om morgonen heldt sakgjevne på med arbeid på bilen sin. Kor tidleg det var er noko uklårt. I førelegget er nemnd 6.30, medan sakgjevne meiner det var kl.7.30. Retten finn det prova at det var klårt dagsljos då hendinga fann stad, og legg til grunn at det var mellom kl. 6.30 og 7.30.

Medan han arbeidde på bilen sin høyrde han ein liten båt med påhengsmotor ute ved garna sine. Han sprang då mot stranda til han fekk auge på båten med to mann i. Han attkjende Jarstad, hjelpesmannen til oppsynsmannen, men han kjende ikkje oppsynsmannen sjølv. På båten kunne ikkje sakgjevne sjå at det var oppsynet. Båten var ikkje merka særskild. Retten finn det difor prova at sakgjevne då ikkje kunne sjå at det var fiskerioppsynet. Rett nok visste sakgjevne at Jarstad

Side:653

hadde noko med fiskerioppsynet å Flekkeelva i Fjalar å gjera, men han trudde ikkje at han hadde noko i fjorden å gjera. I retten har det vore klårgjort at Jarstad ikkje har oppsynet i fjorden i det heile. I denne samanheng kan han dilor berre reknast som ein hjelpesmann som kunne vera vitne i påkommande tilfeller.

Det er noko uklårt kor langt sakgjevne sto frå dei to i båten, men det er klårgjort at dei to ikkje var i land i det heile.

Då sakgjevne fekk auge på dei to som drog opp garna hans vart han irritert og spurde kva dei gjorde med garna. Han fekk då til svar at han fekk opptre skikkeleg for politiet. Sakgjevne drog i tvil at dei var frå politiet. Det vart då forklart at dei var frå fiskerioppsynet. Dette ba sakgjevne om prov på og Reksten synte då fram eit metallskilt. Det var då sakgjevne sa det som er nemnd i førelegget. Det er klårgjort at sakgjevne medan dei sto der forsto kven Reksten var, og det er også klårt at sakgjevne på oppmoding sa navnet sitt. Sakgjevne sa også at han ville ringa lensmannsbetjent Folland for å få han til å mæla maskevidda på garna, noko han også gjorde. Då drog dei to frå plassen, men utan å ha vore i land.

Oppsynsmannen høyrde dårleg. Difor formidla hjelpesmannen det mesta av det som vart sagt. Retten finn det uklårt kva Reksten høyrde sjølv frå sakgjevne, men det er ikkje avgjerande.

Førelegget sitt punkt II gjeld berre straffelova §326 nr. 2. Retten reknar det for ein trykkfeil at det i førelegget er teke med ei setning frå §326 nr. l. Ein legg difor til grunn at klagemålet berre gjeld §326 nr. 2.

Med omsyn til dei subjektive vilkåra finn retten det prova at sakgjevne i alle fall etter kvart forsto kven det var han hadde med å gjera. Retten meiner at sakgjevne då han sa det som er nemnd i førelegget i alle fall heldt det for truleg (sannsynlig) at det var oppsynet.

Men retten meiner at det sakgjevne sa ikkje kan rammast av §326 nr. 2 i straffelova.

Oppsynet sto i båten og sakgjevne på land medan hendinga fann stad. Retten finn ikkje at det var ei forulemping av dei to i båten då sakgjevne rett nok på ein hard og«fresk» måte ba om legitimasjon. Retten oppfattar ikkje utsegnene som skuldingar, trugsmål eller bruk av skjellsord. Retten meiner heller ikkje at det kan reknast som fornærmeleg. Sakgjevne si åtferd var nok Klandreverdig, men ikkje av ein slik art at §326 nr. 2 i straffelova rammar han. Sakgjevne må dilor finnast. - - - - - -

Side:654