Rt-1984-591
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1984-05-05 |
| Publisert: | Rt-1984-591 (147-84) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom 5. mai 1984 i l.nr. 68/1984 |
| Parter: | Staten v/Sosialdepartementet (advokat Steinar Tjomsland - til prøve) mot A. Hjelpeintervenient: Norsk Forening for Mental Helse (høyesterettsadvokat Ole Jakob Bae). |
| Forfatter: | Holmøy, Philipson, Aasland, Christiansen, justitiarius Ryssdal |
| Lovhenvisninger: | Legeloven (1980) §31, §46, Tvistemålsloven (1915) §481, §54, Psykisk helsevernloven (1961) §4, §5, §6, §9, Forvaltningsloven (1967) §19, Foreldelsesloven (1979) §9 |
Dommer Holmøy: Spørsmålet i saken er om legers taushetsplikt etter legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 §31 er til hinder for at en pasient i psykiatrisk sykehus gis innsyn i den del av sykehusjournalen som inneholder opplysninger gitt av hans tidligere ektefelle, eller om det foreligger slike særlige grunner at det etter samme paragrafs annet ledd vil være rettmessig å gi pasienten innsyn også i denne del av sykejournalen.
A ble tvangsinnlagt i - - - sykehus i november 1971 i medhold av §5 i loven om psykisk helsevern. Diagnosen var den gang «paranoia 297.0». Etter anmodning fra sykehuset møtte hans da nylig fraseparerte ektefelle til en samtale to uker etter innleggelsen. A ble utskrevet i juni 1972 som «noe bedret». Han ble tvangsinnlagt på nytt i mars 1974. Diagnosen var da «reaktiv psykose med paranoisk bilde (paranoid psykose)». A er fortsatt pasient ved - - - sykehus. Han fikk i mai 1974 tilbud om å bli utskrevet, noe han ikke ville motta uten på bestemte vilkår som ikke lot seg oppfylle. Han anses etter dette som frivillig innlagt etter §4 i loven om psykisk helsevern. Av sykehuset oppfattes han fortsatt som psykotisk.
Ifølge A's egne opplysninger anmodet han om å få innsyn i sin sykejournal allerede i 1974. Hans anmodning ble da avslått. Han tok spørsmålet opp på nytt i 1978 eller 1979. Etter at sykehuset hadde rådført seg med Sosialdepartementet, som gav en generell orientering om en pasients rett til innsyn i sykejournalen blant annet på bakgrunn av Høyesteretts dom i Rt-1977-1035 - journaldommen, besluttet sykehuset i mars 1980 å gi A adgang til innsyn i sykejournalen unntatt det journalnotat som var basert på samtalen med hans tidligere ektefelle. Etter henvendelse fra A behandlet departementet enkelte spørsmål vedrørende gjennomføringen av innsynsretten, herunder spørsmålene om unntak for det nevnte journalnotat, som klagesak. I brev av 22. mai 1980 til A uttalte departementet blant annet at dette journalnotat var underlagt legens/sykehusets taushetsplikt, at denne bare kunne oppheves ved hans tidligere ektefelles samtykke, og at den tidligere ektefelle på spørsmål fra departementet hadde uttalt at hun ikke fritok sykehuset fra taushetsplikten.
A fortsatte sine bestrebelser for å få innsyn også i det nevnte journalnotat. I brev av august 1980 fastholdt departementet sin tidligere avgjørelse. A klaget også til sivilombudsmannen, som i november 1980 sa seg enig i departementets avgjørelse.
I februar 1981 reiste A sak mot staten v/Sosialdepartementet ved Oslo byrett, der han krevde at han, subsidiært hans advokat, skulle gis innsyn i alle opplysninger fra hans tidligere ektefelle som var nedtegnet i sykejournalen. Oslo byrett avsa 2. februar 1982 dom med slik domsslutning:
«Staten v/Sosialdepartementet frifinnes.»
A anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Han krevde her prinsipalt innsyn i alle opplysninger fra sin tidligere ektefelle som var nedtegnet i journalen, «unntatt opplysninger av følsom art som bare gjelder henne selv». Subsidiært påstod han Sosialdepartementets vedtak av 22. mai 1980 kjent ugyldig. For lagmannsretten erklærte Norsk Forening for Mental Helse hjelpeintervensjon til støtte for A. Lagmannsretten avsa 22. april 1983 dom med slik domsslutning:
«Sosialdepartementets vedtak av 22. mai 1980 kjennes ugyldig.»
Lagmannsrettens dom er avsagt under dissens, idet en dommer stemte for å stadfeste byrettens dom.
Lagmannsrettens begrunnelse for å ikke fastsette direkte at A skulle gis innsyn i det omstridte journalnotat slik han prinsipalt hadde krevd, var at det også måtte vurderes i henhold til legeloven §46 første ledd om det av hensyn til A's egen helse var utilrådelig at han fikk kjennskap til dette journalnotat.
Staten v/Sosialdepartementet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Norsk Forening for Mental Helse er hjelpeintervenient for A også for Høyesterett.
Om saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter vises til domspremissene.
Under saksforberedelsen for Høyesterett er opplyst at Sosialdepartementet i samråd med - - - sykehus er kommet til at A i tilfelle ikke vil bli nektet innsyn etter legeloven §46 første ledd av hensyn til sin egen helse.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak. A er avhørt som part, og hans tidligere ektefelle og hans eldste sønn samt overlege, professor dr. med. B og overlege C som vitner. B var også overlege ved - - - sykehus i 1974, da A ble innlagt der annen gang. C er overlege ved - - - sykehus og har hatt befatning med A fra august 1977. - Av vitnene har bare professor B forklart seg for de tidligere retter.
Som nytt dokument for Høyesterett er fremlagt en uttalelse av 18. januar 1982 fra professor dr. med. D, som var overlege ved - - - sykehus under A's første opphold i 1971-72. For øvrig er bevisførselen for Høyesterett utvidet ved en rekke nye dokumenter, blant annet avisartikler og brev skrevet av A.
Fra statens side er i det vesentlige gjort gjeldende:
Saken må avgjøres på grunnlag av någjeldende legelov av 1980 §31, og ikke etter forvaltningslovens regler om taushetsplikt. Pasientens innsynsrett etter legeloven §46 må stå tilbake for taushetsplikten så langt den rekker, se uttalelsene i Ot. prp. nr. 1 (1979-80) side 129 spalte 2. En annen sak er at taushetsplikten ikke er absolutt, jfr. §31 annet ledd. Den alminnelige reservasjon i §31 annet ledd for tilfelle hvor det av «andre særlige grunner må anses rettmessig å meddele opplysninger som er underlagt taushetsplikt», innebærer ingen beskjæring av taushetsplikten i forhold til rettstilstanden etter den tidligere legelov av 1927. Det har således ingen reell betydning om saken avgjøres etter någjeldende eller tidligere legelov, men det prinsipielt riktige er å anvende någjeldende lov.
Journaldommen i Rt-1977-1035, hvor en pasient ble gitt rett til innsyn i egen sykejournal, gir ingen støtte for innsynsrett i forhold til det omstridte journalnotat i denne sak. Dommen fra 1977 gjaldt et ukomplisert tilfelle, hvor hensynet til legers taushetsplikt ikke var noe spørsmål. I dommens premisser er blant annet forutsatt at en pasient normalt ikke vil kunne kreve opplysninger når dette vil krenke taushetsplikt overfor tredjemann.
Den alminnelige rettsstridsreservasjon i legeloven §31 annet ledd forutsetter en interesseavveining, men ikke en interesseavveining av den karakter som lagmannsretten synes å legge til grunn. Utgangspunktet etter legeloven §31 er taushetsplikt; annet ledd inneholder unntak. Dette syn støttes så vel av loven, lovforarbeidene og legislative hensyn.
Det er naturlig at det fra ankemotpartens side legges vesentlig vekt på pasienters behov for rettssikkerhet ved et så alvorlig inngrep som tvangsinnleggelse etter lov om psykisk helsevern. Departementet har full forståelse for behovet for rettssikkerhet for tvangsinnlagte pasienter, og aksepterer at dette hensyn kan slå igjennom overfor taushetsplikten. For at taushetsplikten skal vike, må det under enhver omstendighet kreves at opplysningene har hatt betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen. Dessuten må det kreves at det fortsatt har rettslig betydning for pasienten å få opplysningene, eller at han trenger dem for å vareta sitt tarv. Disse vilkår må oppstilles både på grunn av de sterke generelle hensyn som begrunner taushetsplikten, og de spesielle hensyn i denne sak. Ingen av vilkårene er her oppfylt.
Vilkåret om at opplysningene fra den tidligere ektefelle må ha hatt betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen, må presiseres derhen at de må ha hatt utslagsgivende betydning. Her må det legges vekt på sykehusets vurdering. En ren anførsel om at sykehuset har tatt feil, kan ikke være tilstrekkelig til å sette taushetsplikten til side. Det må anses godtgjort at opplysningene her ikke har hatt den betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen at det er grunnlag for å sette taushetsplikten til side.
Fra statens side er det både under saksforberedelsen for lagmannsrett og Høyesterett fremsatt tilbud om at retten kan få se det omstridte journalnotat til bruk for sin vurdering av om innholdet kan ha hatt betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen. Dette skulle fra ankemotpartens synspunkt være en betryggelse. Fra statens side har man vanskelig for å forstå at ankemotparten har motsatt seg tilbudet. Hadde ankemotparten gått til rettssak om gyldigheten av eller erstatning på grunn av tvangsinnleggelsen, ville journalnotatet kunne vært fremlagt for retten på denne måte, se kjennelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1970-1543 og Rt-1977-1383. Han bør da ikke kunne motsette seg en slik fremleggelse i den foreliggende sak.
Selv om man skulle finne at opplysningene i det omstridte journalnotat har hatt utslagsgivende betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen, må innsyn etter statens mening likevel nektes, da A ikke har en slik interesse i disse opplysninger som må kreves for å sette taushetsplikten til side. Det må være et vilkår at tvangsinngrepet fortsatt medfører rettsvirkninger for A, eller at innsyn har betydning for at han kan vareta sine interesser. Sak i medhold av tvistemålsloven kapittel 33 til prøving av tvangsinnleggelsene i 1971 og 1974 kan ikke reises i dag. For adgangen til å reise fastsettelsessøksmål etter tvistemålsloven §54 er det av betydning om tvangsinnleggelsene fortsatt medfører rettsvirkninger. For så vidt det i praksis skulle bli lagt vekt på A's sykdom, må det antas at det er hans tilstand i dag, og ikke tvangsinnleggelsene i 1971 og 1974, som vil bli vurdert, se Høyesteretts kjæremålsutvalgs bemerkninger i kjennelse i Rt-1978-1571. Et eventuelt erstatningskrav på grunn av tvangsinnleggelsene må anses bortfalt ved foreldelse, jfr. foreldelsesloven §9.
Staten gjør dog ikke, slik lagmannsretten synes å forutsette, gjeldende at A ikke har rettslig interesse i dette søksmål, og at saken derfor må avvises fra domstolene. Men det må legges til grunn at A's objektive interesse i innsyn i journalnotatet er beskjeden; det er tvilsomt om den overhodet er beskyttet av rettsordenen. Dette forhold må tillegges vekt ved den samlede vurdering i henhold til legeloven §31 annet ledd. En rent subjektiv interesse i innsyn kan i og for seg være aktverdig, men den kan ikke ha gjennomslagskraft overfor taushetsplikten. Skulle en rent subjektiv interesse anerkjennes på denne måte, ville det ikke bli så mye igjen av taushetsplikten, om overhodet noe.
I tillegg til at det i denne sak ikke er tilstrekkelige grunner som taler for å gi innsyn, foreligger det også selvstendige grunner mot innsyn. Taushetsplikt gjelder ikke bare av hensyn til den enkelte som gir opplysninger - komparenten, men også av hensyn til pasienten. Komparentopplysninger kan være av vesentlig betydning for diagnose og behandling, særlig for psykiatriske pasienter. For disse pasienter vil det ofte være spørsmål om følsomme opplysninger, særlig fra de nærmeste. Uten taushetsplikt kan det bli vanskeligere å få opplysninger. Dette kan være en utilsiktet virkning av en rett til journalinnsyn.
Ved en konflikt mellom rett til journalinnsyn og taushetsplikt må det etter statens syn legges vesentlig vekt på legeetiske vurderinger. De psykiatrisk sakkyndige som har uttalt seg i saken, kan synes å ha delte meninger om betydningen av komparentopplysninger generelt, og om komparentopplysninger overhodet bør mottas under taushetsløfte. De oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlege Ole Herman Robak og overlege dr. med Odd Steffen Dalgard, gir uttrykk for at betydningen av komparentopplysninger i nyere psykiatri er blitt betydelig redusert, og de går prinsipalt inn for at leger ikke bør motta opplysninger gitt under ønske om taushetsløfte. Overlege, professor dr. med. B har under bevisopptaket for Høyesterett gitt uttrykk for et noe mer positivt syn på betydningen av komparentopplysninger, spesielt ved bevissthetsforstyrrelser og alvorlige psykiske lidelser. Det hevdes imidlertid ikke å være noen prinsipiell uenighet mellom de nevnte psykiatrisk sakkyndige som kan få betydning for vurderingen av den foreliggende sak. Også de psykiatrisk sakkyndige for lagmannsretten, som ikke har foretatt noen konkret vurdering av denne sak, gir uttrykk for at det i 1971-72 var relativt alminnelig å ta inn i journalene opplysninger gitt under taushetsløfte, og at man i betydelig grad må være bundet av hva som var vanlig praksis på det tidspunkt opplysningene ble gitt. I de tilfelle der informasjonen har hatt vesentlig betydning for tvungen innleggelse og/eller tilbakeholdelse, bør dog etter disse sakkyndiges mening et taushetsløfte overfor komparenten bli brutt og pasienten få adgang til opplysningene. - Fra statens side gis i denne sammenheng uttrykk for at en utvikling i vurderingen av taushetspliktens betydning ikke kan svekke beskyttelsen for en komparent som har gitt opplysninger i tillit til taushetsplikten.
Fra statens side understrekes at man i denne sak befinner seg i taushetspliktens kjerneområde. Opplysninger fra A's tidligere ektefelle ble innhentet etter at tvangsinnleggelse hadde funnet sted, for å skaffe best mulig grunnlag for et behandlingsopplegg. Det ble fra legens side gitt taushetsløfte, og det må legges til grunn at opplysningene gjelder personlige og intime forhold. Det tas avstand fra lagmannsrettens uttalelse om at den tidligere ektefelles interesse i taushetsbeskyttelse ikke lenger kan være særlig sterk. A's interesse i innsyn er derimot svekket.
Fra statens side anføres dessuten at det i denne sak også foreligger særegne forhold som taler mot at taushetsplikten settes til side, idet det er en reell risiko for at A vil bruke opplysningene til lite aktverdige formål. Opplysningene vil fra hans side kunne bli brukt som grunnlag for skriftlige henvendelser både til den tidligere ektefelle og til andre. Det vises til en rekke sjikanøse brev m.v. som A har skrevet. Dette er nye dokumenter for Høyesterett. Det vises også til A's egen uttalelse under bevisopptaket om at han eventuelt vil offentliggjøre opplysningene. På bakgrunn av denne uttalelse fra A og bemerkninger fra lagmannsrettens flertall om at det ikke har vært noen bevisførsel om disse forhold, kan det ikke være grunnlag for kritikk mot at staten har brakt disse forhold inn i saken.
Under henvisning til hva som er anført fra ankemotpartens side i tilknytning til forvaltningsloven §19 første ledd bokstav c, fremholdes at denne bestemmelse ikke har betydning i denne sak. Videre hevdes at det ikke er riktig at en part eller hans advokat i saker for kontrollkommisjonen etter lov om psykisk helsevern kapittel III og i saker om overprøving av tvangsinngrep etter tvistemålsloven kapittel 33 har fullt innsyn i komparentopplysninger, uavhengig av taushetsplikten. Det faktiske forhold i disse saker vil imidlertid kunne være et annet enn i nærværende sak, da de vil gjelde prøving av et aktuelt tvangsinngrep. Dette er et moment som kan ha betydning for vurderingen etter legeloven §31 annet ledd. - Også i straffesaker gjelder legers taushetsplikt som utgangspunkt. Psykiatrisk sakkyndige som foretar judisiell observasjon har imidlertid ikke vanlig taushetsplikt, men her er det ikke spørsmål om et lege-pasientforhold.
Etter statens syn ville det ikke bli noe igjen av taushetsplikten i forhold til komparentopplysninger dersom pasienten i denne sak skulle gis rett til innsyn.
Staten v/Sosialdepartementet har nedlagt slik påstand:
«Byrettens dom stadfestes.»
Fra A's side er i det vesentlige gjort gjeldende:
Den foreliggende sak er en viktig prinsippsak som har betydning for rettssikkerheten for personer som er tvangsinnlagt etter lov om psykisk helsevern. Dette er grunnen til at Norsk Forening for Mental Helse har erklært hjelpeintervensjon til støtte for A. Staten burde ha bidradd til å holde saken på et mer prinsipielt plan.
Ankemotparten peker på at en tvangsinnleggelse kan være et middel som brukes av den sterkere part i en familiekonflikt for å få fjernet en person.
For så vidt angår det faktiske forhold i denne sak, har A hele tiden hevdet at tvangsinnleggelse av ham har vært et våpen i en familiekonflikt. Frem til 1971 hadde han et førsteklasses rulleblad. Han hadde selv bygd hus for familien og slitt seg ut på det. Hustruen gikk på denne tid til separasjonssak. I den tilspissede situasjon som var oppstått etter at separasjon var gitt, anmoder hun distriktslegen om å oppsøke A, og etter begjæring fra hans eldste sønn blir han tvangsinnlagt.
Familiekonflikten stod sentralt også i 1974. Den umiddelbare foranledning til innleggelsen var da den konflikt som oppstod da A ble nektet å besøke sin datter, som han ikke hadde sett på to år. Det virker urimelig å hevde at komparentopplysningene ikke har hatt betydning i denne sak når man tar i betraktning den betydning som ekteskapssaken hadde i 1971 og samværssaken i 1974. A har overveid den mulighet at sykehuset gjennom sine egne observasjoner i løpet av de to uker han var innlagt i 1971 før samtalen med hustruen, fikk et tilstrekkelig grunnlag for sin vurdering. Men journalen for disse første dager gir ikke grunnlag for en slik slutning.
For så vidt angår det rettslige grunnlag for innsyn i de opplysninger som ble gitt av den tidligere ektefelle, anføres imidlertid prinsipalt at taushetsplikten i forhold til komparenter generelt må vike for tvangsinnlagtes rett til innsyn på grunn av åpenbare rettssikkerhetshensyn og forvaltningsrettslige grunnsetninger. I forhold til tvangsinnlagte kan det ikke gjelde noen taushetsplikt i forhold til komparenten.
Subsidiært anføres at taushetsplikten må vike i den foreliggende sak fordi familiekonflikten hadde en slik sentral betydning. Den tidligere ektefelle hadde her en nøkkelrolle; hun var A's reelle motpart, og eneste komparent i 1971. - Under henvisning til et brev av 2. februar 1983 fra Sosialdepartementet til regjeringsadvokaten, der departementet presiserer sitt standpunkt, fremholdes at departementets utgangspunkt er skjevt når det uttales at opplysningene fra den tidligere ektefelle ikke har vært av betydning for spørsmålet om A i 1971 skulle mottas i - - - sykehus, og at grunnlaget for innleggelsen fremgår av opplysningene fra behandlende lege og journalen for øvrig som A er gjort kjent med. Det A hevder for så vidt angår oppholdet i 1971-72, er at opplysningene hadde betydning for at han ble tilbakeholdt i avdelingen.
I tilknytning til de rettssikkerhetshensyn og forvaltningsrettslige grunnsetninger som er påberopt, vises til journaldommen i Rt-1977-1035. Høyesterett fastsatte her en rett til journalinnsyn på et frirettslig grunnlag. I førstvoterendes premisser uttales at en pasient normalt ikke kan kreve opplyst noe som vil krenke taushetsplikt overfor tredjemann. Men tvangsinnleggelse er ikke noen normalsituasjon. Det er det mest fundamentale av alle inngrep. Det er klart viktige hensyn å vareta overfor taushetspliktsbestemmelsene. Men muligheten for å forsvare seg mot frihetsberøvelse beskjæres hvis man ikke får adgang til opplysninger. Dette kan ikke aksepteres.
En rett til fullt innsyn støttes etter ankemotpartens mening av de prinsipper som gjelder på andre områder.
I straffesaker - store og små - har tiltalte fullt innsyn i alle dokumenter som brukes i saken. Komparentopplysninger til psykiatrisk sakkyndige ved rettspsykiatrisk observasjon omfattes ikke av taushetsplikt. Problemstillingen i den foreliggende sak vil da ikke oppstå.
Ved tolkingen av legelovens taushetspliktsbestemmelser bør det legges vekt på forvaltningsrettslige prinsipper om rett til innsyn. Det vises til Eckhoff: «Forvaltningsrett» (1978) side 486, der det under omtalen av forvaltningsloven §19 første ledd bokstav c gis uttrykk for skepsis til å unnta opplysninger om en pasients forhold til personer som står ham nær, fra hans innsynsrett. Videre vises til Frihagen: «Forvaltningsrett II», 4. reviderte utgave side 156 om forholdet mellom taushetspliktsbestemmelser i særlovgivningen, og den generelle bestemmelse i forvaltningsloven §19 annet ledd bokstav b som unntar fra innsynsrett «andre forhold som av særlige grunner ikke bør meddeles videre». Her antydes også at lovendringen i 1977 da henvisningen i forvaltningsloven §19 til lovbestemte taushetspliktsregler ble opphevet, kan markere at slike regler også må tolkes snevrere enn ordlyden skulle tilsi.
Det hevdes videre at etter lov om psykisk helsevern §9 fjerde ledd har en pasients advokat i saker for kontrollkommisjonen krav på å bli kjent med alle opplysninger i saken. Det samme gjelder pasienten selv i den utstrekning kontrollkommisjonen finner det tilrådelig. Også i saker om overprøving av en tvangsinnleggelse etter tvistemålsloven kapittel 33 hevdes saksøkerens advokat å ha full innsynsrett i alle saksdokumenter, mens innsynsretten for parten selv kan begrenses dersom det på grunn av hans helsetilstand eller alder må anses utilrådelig, jfr. tvistemålsloven §481 tredje ledd. Unntakene i disse lovbestemmelser er på linje med unntakene i legeloven §46 som begrenser pasienters rett til innsyn i egen sykejournal, men er mer begrenset.
Ankemotparten er enig i at man trenger begrensninger i innsynsretten også for tvangsinnlagte pasienter, men spørsmålet er om man trenger begrensninger i større utstrekning enn fastsatt i legeloven §46. Reglene i lov om psykisk helsevern §9 fjerde ledd og tvistemålsloven §481 tredje ledd gir etter ankemotpartens mening tilstrekkelig støtte for det syn at innsynsretten i forhold til tvangsinnlagte bare er begrenset ved reglene i §46. Derved harmoniseres bestemmelsene best.
Etter ankemotpartens mening viser departementets forskjellige uttalelser at man har funnet forholdet mellom legeloven §31 og §46 vanskelig, og at det har funnet sted en glidning i standpunkt fra en absolutt taushetsplikt til en konkret vurdering hvor tvangsinnleggelsen er et vesentlig moment for å gi rett til innsyn. Det er stadig en forskjell mellom departementets prinsipielle standpunkt og ankemotpartens prinsipale anførsel, men reelt hevdes forskjellen ikke å være stor.
Etter ankemotpartens mening må det for tvangsinnlagte pasienter tas utgangspunkt i legeloven §46 om innsynsrett, idet §31 om taushetsplikt her gir et skjevt utgangspunkt. Dette innebærer ikke at det er noen kollisjon mellom §31 og §46. Også departementet angir §31 som hjemmel for å unnta komparentopplysninger fra taushetsplikt. En annen sak er at taushetsplikten har vært utlagt strengere enn riktig er. Dette er utslag av en gammel oppfatning av forholdet mellom lege og pasient.
A fremholder videre at tidsforløpet ikke er noe argument mot at han gis innsynsrett i opplysningene fra den tidligere ektefelle. Han tok først opp spørsmålet i 1974, men ble da nektet innsyn i samsvar med vanlig praksis den gang. Etter journaldommen i 1977 tok han så - i 1978 - opp spørsmålet på nytt, og har siden strevet utrettelig med saken.
Om betydningen i dag av å få opplysningene hevdes at det fortsatt vil være adgang til å reise sak om gyldigheten av tvangsinnleggelsen. Et erstatningskrav kan heller ikke være foreldet. A er imidlertid ikke bare interessert i opplysninger for å kontrollere riktigheten av dem. Det er også mulig at de kan inneholde momenter som støtter opp om hans syn på tvangsinnleggelsen og tilbakeholdelsen som uberettiget, og momenter som kan myke opp hans holdning til hustruen.
Det faglig-etiske syn har også etter ankemotpartens mening en naturlig vekt ved den samlede vurdering. De oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten som blant annet uttalte seg negativt til å motta komparentopplysninger gitt under taushetsplikt, hevdes å være i harmoni med nyere utvikling innen psykiatrien. Det vises til artikkel av Bjørn Øgar i tidsskriftet «Nordisk medicin» nr. 1/1977.
En innsynsrett bør etter ankemotpartens mening bygges på hans prinsipale anførsel. Den subsidiære anførsel forutsetter en vurdering av betydningen av opplysningene i den konkrete sak som etter forholdene kan være vanskelig. Det er meningsforskjeller også blant psykiatere, og praktiseringen av en konkret vurdering kan føre til betydelig ulikhet ved behandlingen av pasienter. En slik ulikhet vil også kunne gjenspeile seg i domstolenes virksomhet.
Under henvisning til den utvidede bevisførsel for Høyesterett uttales at det ikke kan sies noe sikkert om hvordan A vil reagere på det omstridte journalnotat. En større eller mindre sannsynlighet for at han for eksempel vil offentliggjøre opplysningene, må være irrelevant.
Etter ankemotpartens mening er det ikke prosessuell adgang til å fastsette at dette journalnotat, som er selve tvistegjenstanden i saken, skal fremlegges for rettens medlemmer for at de bedre kan vurdere om det kan ha hatt noen betydning for tvangsinnleggelse eller tilbakeholdelse. En slik fremgangsmåte ville være prinsipielt uheldig.
I relasjon til den påstand som ankemotparten har nedlagt, uttales at det i første omgang må være sykehuset som avgjør hvilke opplysninger som er av følsom natur og bare gjelder komparenten selv, og som derfor ikke omfattes av innsynsretten. Sykehusets avgjørelse må imidlertid kunne overprøves, og også domstolsprøves. Opplysninger som er sammenvevet slik at de både gjelder komparenten og pasienten, må omfattes av innsynsretten.
Ankemotparten fremhever at en innsynsrett i komparentopplysninger for tvangsinnlagte pasienter vil være en naturlig videreføring av den betydningsfulle avgjørelse for rettssikkerheten som Høyesterett traff ved journaldommen i 1977. Tvangsinnlagte pasienter har hatt en ytterst svak stilling. Det har skjedd en positiv utvikling i de senere år, men tvangsinnlagte er fortsatt en gruppe som har lidd mye under svake garantier. Samfunnet har en spesiell forpliktelse til å ivareta rettssikkerheten overfor disse.
A har nedlagt slik påstand:
«A gis rett til å gjøre seg kjent med journalnotat 4. desember 1971 i anledning tvangsinnleggelse ved - - - sykehus, unntatt eventuelle opplysninger av følsom art som bare gjelder fru A selv.»
Jeg finner at anken må tas til følge.
For ordens skyld vil jeg først peke på at det er den någjeldende legelov av 13. juni 1980 nr. 42, og ikke den tidligere legelov av 1927, som får anvendelse i denne sak. Om dette er det for øvrig enighet mellom partene.
Legers taushetsplikt etter legeloven §31 gjelder også i forhold til pasienter. Pasienters rett til innsyn i sin sykejournal etter legeloven §46 må stå tilbake for taushetsplikten så langt den rekker. Dette er også uttalt i legelovens forarbeider, se Ot.prp.nr.1 (1979-1980) side 129 spalte 2. Spørsmålet i saken blir da om det foreligger slike «særlige grunner» at det etter legeloven §31 annet ledd må anses rettmessig å gi A innsyn også i den del av sykejournalen som inneholder opplysninger fra hans tidligere ektefelle. Partene synes i prinsippet å være enige om at dette er den rettslige problemstilling. Riktignok er det fra ankemotpartens side hevdet at §31 om taushetsplikt gir et skjevt utgangspunkt overfor tvangsinnlagte pasienter, og at det riktige utgangspunkt her er §46 om innsynsrett. Men så vidt skjønnes bygges det da på det syn at tvangsinnleggelse er et så alvorlig inngrep at pasientens innsynsrett må slå igjennom overfor taushetsplikten også etter en tolking av §31 annet ledd.
Spørsmålet om det foreligger slike særlige grunner at en innsynsrett i komparentopplysninger vil være rettmessig etter legeloven §31 annet ledd, må avgjøres på grunnlag av en konkret rimelighetsvurdering, hvor det må skje en avveining av de interesser som står mot hverandre i den enkelte sak. Domstolene har full kompetanse til å prøve dette spørsmål.
Jeg er i prinsippet enig i statens syn hvoretter §31 første ledd om taushetsplikt er lovens hovedregel, og at annet ledd er en unntaksbestemmelse. Tvangsinnleggelse etter loven om psykisk helsevern er imidlertid et så alvorlig inngrep at det må tillegges vesentlig vekt ved vurderingen av om en innsynsrett for pasienten i komparentopplysninger vil være rettmessig etter §31 annet ledd.
Jeg kan dog ikke være enig i A's prinsipale anførsel om at taushetsplikten for komparentopplysninger må vike for tvangsinnlagte pasienters innsynsrett uten at det foretas noen vurdering av opplysningenes betydning for tvangsinnleggelsen eller de øvrige forhold i det enkelte tilfelle. En begrensning i taushetsbeskyttelsen for komparentopplysninger som her anført, ville etter min mening ikke være i samsvar med legeloven §31 annet ledd. Den såkalte journaldommen i Rt-1977-1035 hvor Høyesterett forutsatte at en pasient hadde rett til innsyn i sin sykejournal før en rett til journalinnsyn var positivt hjemlet i lov, kan ikke gi støtte for en slik utvidelse av innsynsretten på bekostning av taushetsbeskyttelsen som ankemotparten prinsipalt går inn for. Saksforholdet i journaldommen var for øvrig helt forskjellig fra saksforholdet i den foreliggende sak. - Etter min mening har en slik begrensning i taushetsplikten heller ingen støtte i de regler på andre områder som A har vist til. Jeg innskrenker meg her til å vise til statens anførsler på dette punkt.
Som utgangspunkt for vurderingen av den foreliggende sak vil jeg understreke at det her ikke først og fremst er en tvist mellom A og det offentlige, representert ved sykehuset og departementet, men mellom A og hans tidligere ektefelle. Fra sykehusets og departementets side reises det ingen innvendinger mot at A gis innsyn også i den del av sykejournalen som inneholder opplysninger fra hans tidligere ektefelle, forutsatt at hun samtykker i det. Under behandlingen av A's klage i 1980 gjorde departementet også en henvendelse til den tidligere ektefelle for å bringe på det rene om hun ville samtykke, noe hun avslo å gjøre.
Det har under saken vært fremholdt, først og fremst fra statens side, at det også er viktige almene interesser som ligger til grunn for legers taushetsplikt. Etter de uttalelser som foreligger for Høyesterett, kan det synes å være enkelte nyanser i oppfatningen blant psykiatere om betydningen generelt av komparentopplysninger for diagnose og behandling av psykiatriske pasienter, og om en lege bør motta opplysninger på det vilkår at de ikke skal meddeles til pasienten. Jeg finner ikke grunn til i denne sak å gå inn på disse spørsmål. Jeg vil komme tilbake til uttalelsene fra de psykiatrisk sakkyndige for så vidt de har en mer direkte betydning for denne sak.
Ved vurderingen av de hensyn som taler for at den tidligere ektefelle er beskyttet av taushetsplikten, vil jeg først se på situasjonen da hun gav opplysningene til sykehuset i 1971.
Etter det opplyste ble hun - i samsvar med vanlig praksis - anmodet av sykehuset om å komme til en samtale etter at mannen var tvangsinnlagt. Hun tok ikke selv noe initiativ til en slik samtale, og hun har i bevisopptaket uttalt at hun gruet seg.
I den situasjon da opplysningene ble gitt, kan A og hans da fraseparerte ektefelle ikke ses som to parter som stod overfor hverandre i en forvaltningssak. Tvangsinnleggelsen hadde allerede funnet sted. Den tidligere ektefelle gav opplysningene etter taushetsløfte fra legen. Hun har forklart at taushetsløftet hadde betydning for henne. Hun har videre forklart at opplysningene er personlige, intime og følsomme. At opplysningene har denne karakter, støttes av ankemotpartens uttalelser om konflikten i ekteskapet og også av den fremlagte utskrift av rettens bemerkninger i separasjonsdommen.
Etter min mening har en komparent en naturlig interesse i at taushetsplikten for opplysninger av denne karakter opprettholdes selv om det er gått lang tid etter at opplysningene ble gitt, og det heller ikke lenger er noen gjensidig kontakt mellom pasienten og komparenten. Jeg er på dette punkt ikke enig i vurderingen fra lagmannsrettens flertall. I dette tilfelle har dessuten den tidligere ektefelle en reell frykt for at A vil misbruke opplysningene, et forhold jeg vil komme tilbake til.
For den tidligere ektefelle er situasjonen etter dette at hun har en sterk og velbegrunnet interesse i at taushetsplikten ikke må vike for A's interesse i innsyn.
For så vidt angår A's interesse i innsyn skal jeg bemerke:
Jeg er som utgangspunkt enig med staten i at det som vilkår for at taushetsplikten må vike, må kreves at opplysningene har hatt betydning for tvangsinnleggelsen eller tilbakeholdelsen, og at det fortsatt har rettslig betydning for pasienten å få opplysningene, eller at han trenger dem for å vareta sitt tarv.
Med hensyn til det generelle formål med å innhente komparentopplysninger foreligger det noe forskjellige uttalelser fra de psykiatrisk sakkyndige som har uttalt seg i saken. De oppnevnte sakkyndige for lagmannsretten, overlegene Robak og Dalgard, uttaler at «Det eksisterer en solid rotfestet tradisjon for innhenting av opplysninger fra pårørende ...», og at «Svært ofte var det komparentopplysningene som gav hovedtyngden av grunnlaget for en eventuell tvangsinnleggelse og retensjon». Etter sin sammenheng kan det imidlertid reises spørsmål om denne vurdering sikter til forholdene noe lenger tilbake enn det er spørsmål om i denne sak. Professor B har som vitne uttalt at det er vanlig og ønskelig at man snakker med de nærmeste pårørende, og at formålet med disse samtaler er å skaffe det bredest mulige grunnlag for å stille diagnose og legge behandlingen til rette. Generelt hevder han at slike opplysninger sjelden er av betydning for spørsmålet om tilbakeholdelse, men at de kan være det.
I A's tilfelle viser etter min mening de konkrete momenter som foreligger at den tidligere ektefelles opplysninger ikke kan ha hatt noen betydning for tvangsinnleggelsen, og at de iallfall ikke har hatt noen vesentlig betydning for tilbakeholdelsen.
Da A ble tvangsinnlagt i 1971, skjedde det etter søknad fra distriktslegen. I søknaden opplyses at han oppsøkte A etter anmodning fra hans da fraseparerte ektefelle, og det gjøres kort rede for hva ektefellen i den anledning hadde uttalt. Det fremgår videre at distriktslegen personlig foretok en undersøkelse av A, og at det er på grunnlag av denne undersøkelse han konkluderer med at A lider av en alvorlig sinnslidelse og trenger opphold i psykiatrisk sykehus.
Ved vurderingen av komparentopplysningenes betydning for tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse må det legges vesentlig vekt på sykehusets faglige vurdering. For så vidt angår innleggelsen i 1971, er for Høyesterett fremlagt en erklæring av 18. januar 1982 fra daværende overlege, professor dr. med. D, som lyder:
«Jeg erindrer fra A's opphold her 1971-72 at det ikke var noe grensetilfelle m.h.t. nødvendigheten av innleggelse i psykiatrisk sykehus for en psykose. Det var ikke hustruens komparentopplysninger som var avgjørende for hans videre retensjon i sykehuset. Hans tilfelle var klassisk psykotisk paranoisk.»
Professor B har som vitne uttalt at etter hva han har kunnet lese av journalene og de opplysningene han fikk muntlig og skriftlig av professor D, er han av den oppfatning at de omstridte opplysninger ikke hadde noen betydning for tilbakeholdelsen av A i 1971-72.
De opplysningene som A's da fraseparerte ektefelle gav sykehuset i 1971, kan ikke ha hatt noen betydning for tvangsinnleggelsen to uker tidligere. For så vidt angår oppholdet i 1971-72, legges det imidlertid fra A's side - iallfall først og fremst - vekt på at opplysningene må ha hatt betydning for at han i 1971-72 ble tilbakeholdt i sykehuset. For ordens skyld nevner jeg at det ikke er opplyst at A krevde utskrivning etter lov om psykisk helsevern §6. Noen betydning for vurderingen av denne sak tillegger jeg ikke dette forhold, idet det må følge av lov om psykisk helsevern §5 fjerde ledd (etter lovendring i 1981 tredje ledd) at sykehuset har et selvstendig ansvar for at en tvangsinnlagt ikke mot sin vilje holdes i sykehuset når vilkårene for tvangsinnleggelse ikke lenger er til stede.
Det må etter min mening anses som utvilsomt at hustruens opplysninger ikke har hatt noen betydning for sykehusets vurdering av A som alvorlig sinnslidende, verken i 1971 eller senere. Vurderingen av grunnvilkåret for tvangsinnleggelse og tilbakeholdelse var således helt uavhengig av hustruens opplysninger. Jeg nevner dette også fordi A har forklart at hans formål med å kreve opplysningene er at han vil «renvaske seg» for «beskyldningen» om å være alvorlig sinnslidende.
Før lovendringen i 1981 var de øvrige vilkår for tvangsinnelggelse og tilbakeholdelse når det forelå begjæring fra den sykes nærmeste eller offentlig myndighet, at et slikt inngrep var til beste for den syke selv eller nødvendig for den offentlige orden eller for å avverge vesentlig fare for andres liv eller helse. Etter de uttalelser som foreligger i denne sak, må det legges til grunn at den tidligere ektefelles opplysninger iallfall ikke har hatt noen vesentlig betydning for varigheten av A's opphold i sykehuset i 1971-72. Det har etter min mening også sannsynligheten mot seg at disse opplysninger kunne ha noen vesentlig betydning i tillegg til det grunnlag sykehuset fikk ved sin løpende observasjon av A.
Om innleggelsen i 1974 uttaler professor B at den tidligere ektefelles opplysninger fra 1971 så vidt han kan huske, ikke ble brakt inn i vurderingen, og at det da var «et helt opplagt tilfelle som ingen av legene eller behandlerne var i tvil om». Jeg tilføyer at det også har formodningen mot seg at opplysningene fra 1971 kunne ha noen nevneverdig betydning for innleggelsen og tilbakeholdelsen i 1974.
Når det legges til grunn at opplysningene fra A's tidligere ektefelle ikke kan ha hatt betydning for tvangsinnleggelsen verken i 1971 eller 1974, og iallfall ingen vesentlig betydning for den tvangsmessige tilbakeholdelse i sykehuset, foreligger det etter min mening ikke slike særlige grunner at det vil være rettmessig å gi ham innsyn i disse opplysninger etter legeloven §31 annet ledd. Jeg tilføyer at også de psykiatrisk sakkyndige for lagmannsretten gir uttrykk for at et taushetsløfte, iallfall etter oppfatningen i 1971 som her må tillegges betydning, må anses bindende med mindre det gjelder opplysninger som har vesentlig betydning for tvungen innleggelse eller tilbakeholdelse. For ordens skyld nevnes at disse sakkyndige ikke har foretatt noen konkret vurdering av denne sak.
Slik denne sak ligger an, kan Høyesterett etter min mening foreta den vurdering av opplysningenes betydning som er nødvendig for å avgjøre saken, uten at opplysningene fremlegges for retten. Det er derfor ikke nødvendig for meg å gå inn på partenes ulike syn på fremleggelsesspørsmålet.
Jeg vil videre peke på at det i denne sak også foreligger andre momenter som er relevante ved vurderingen etter legeloven §31 annet ledd.
Jeg nevner først at det i dag må anses tvilsomt om A kan gjøre gjeldende noen rettslige krav i anledning av disse tvangsinngrep fra henholdsvis 1971-72 og 1974. Jeg viser på dette punkt til statens anførsler, dog uten at jeg finner grunn til å ta noe bestemt standpunkt til de spørsmål som oppstår i denne forbindelse. - Om sitt eget motiv for å få innsyn i opplysningene fra sin tidligere hustru har A som nevnt forklart at han ønsker å «renvaske seg» for «beskyldningen» om å være alvorlig sinnslidende. Han har i den forbindelse vist til de alvorlige konsekvenser dette forhold har fått for hele hans liv. I tillegg til at den tidligere ektefelles opplysninger ikke kan ha hatt noen betydning for sykehusets vurdering av A som alvorlig sinnslidende, må det - som også anført fra statens side - antas at vurderingen av hans sinnstilstand så langt tilbake i tiden vil ha en begrenset praktisk betydning for hans situasjon i dag. En rent subjektiv interesse i innsyn som ikke er motivert ut fra ønsket om å vareta konkrete, reelle interesser, kan nok være både forståelig og aktverdig. En rent subjektiv interesse kan dog ikke være tilstrekkelig til å begrunne en innsynsrett i opplysninger som ellers er taushetsbeskyttet.
Et selvstendig moment mot at A gis innsyn i dette tilfelle, er dessuten risikoen for at A i tilfelle vil misbruke opplysningene. For Høyesterett er dokumentert at A har sendt en hel rekke sjikanerende brev til sin tidligere ektefelle. I stor utstrekning har han også sendt gjenpart av brevene til andre. Hans tidligere ektefelle har gitt uttrykk for at denne brevskriving har vært en stor påkjenning for henne, og hun har uttalt frykt for at A i tilfelle vil forvrenge hennes opplysninger og bruke dem som grunnlag for ytterligere sjikane. Etter en uttalelse som A selv har gitt under bevisopptaket, og de vurderinger som både professor B og overlege C har gitt uttrykk for, er den tidligere ektefelles frykt for at A vil misbruke opplysningene, etter min mening sterkt begrunnet.
Anken har etter dette ført frem. Staten har ikke nedlagt påstand om saksomkostninger. Jeg nevner at A har hatt fri sakførsel for alle retter.
Jeg stemmer for denne
Dom:
Byrettens dom stadfestes.
Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.
Dommerne Aasland, Christiansen og justitiarius Ryssdal: Likeså.