Rt-1985-362

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1985-03-26
Publisert:	Rt-1985-362 (86-85)
Stikkord:	Tingsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 26. mars 1985 i l.nr. 47/1985
Parter:	1. Inga og Einar Myster m.fl. (høyesterettsadvokat Stig B. Harris) mot Sigmund Lomelde (høyesterettsadvokat Torleif Skavern).
Forfatter:	Dolva, Philipson, Michelsen, Holmøy, Sandene
Lovhenvisninger:

Dommer Dolva: Saken gjelder tvist mellom eierne av bruk under Nornes, gnr. 81 i Sogndal, på den ene side og eieren av Lomelde, gnr. 82 bnr. 1 - som er det eneste bruksnummer under dette gårdsnummer - på den annen side om Lomeldes rettigheter i stølssameiet Nornes fedel, som ligger i fjellet opp for gårdene. Saken ble opprinnelig anlagt av oppsitterne på gnr. 81, Nornes, og gnr. 84, Indre Slinde, i fellesskap mot eieren av Lomelde med påstand om at Lomelde ikke hadde rettigheter i de to stølssameiene Nornes fedel og Indre Slinde fedel, som saksøkerne mener tilhører Nornes og Indre Slinde hver for seg. Det er under sakens gang rettskraftig avgjort at Lomelde ikke har rettigheter i Indre Slinde fedel, og jeg går ikke nærmere inn på dette.

Indre Sogn herredsrett avsa den 14. desember 1979 uteblivelsesdom med slik domsslutning:

«1. Saksøkte har ikkje rettar i stølssameiget til gnr. 81, Nornes.

2. . . .

3. I sakskostnader betalar saksøkte til saksøkjarane ved h.r.advokat Gunnar Greve jr. 4695 - firetusensekshundreognittifem - kroner innen 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen.»

Etter oppfriskning avsa herredsretten den 15. september 1980 dom med slik domsslutning:

«1. Gnr. 82 Lomelde har rettar i stølsområdet til gnr. 81 Nornes.

2. Fråværedom sagt av Indre Sogn heradsrett 14. desember 1979, pkt. . . . 3, vert stadfesta.

3. I sakskostnader betalar Sigmund Lomelde til saksøkjarane 40150 - førtitusenetthundreogfemti - kroner innan 2 - to - veker frå forkynninga av denne dommen.»

Oppsitterne på Nornes anket over punkt 1 i herredsrettens domsslutning til Gulating lagmannsrett, som den 13. oktober 1982 avsa dom med slik domsslutning:

«I ankesak nr. 11/1981:

1. Lomelde, gnr. 82 bnr. 1 i Sogndal, har full medeiendomsrett i stølsområdet til Nornes, gnr. 81 i Sogndal.

2. Innan 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen betaler Inga og Einar Myster, Knut Nornes, Harald Fondenes, Hildur Nornes, Olaug Nornes, Harald N. Nornes, Odd E. Nornes, Sigvart Høl, Gunnleiv K. Nornes, Per H. Haug, Jon Holsæter og Unni Åsamoen, en for alle og alle for en kr. 17010,- - syttentusenogtikroner 00/100 - i saksomkostninger for lagmannsretten til Sigmund Lomelde.»

Ti av de opprinnelige tolv parter på Nornes har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett på grunn av uriktig bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Saken står i en noe annen stilling for Høyesterett enn for de tidligere retter, idet de ankende parter ikke lenger påstår at Lomelde overhodet ikke har rettigheter i Nornes fedel. For Høyesterett erkjenner de ankende parter at Lomelde har bruksrett til støl - Holastølen - i fedelen, og at dette også innebærer rett til beiting og stølsved og rett til å ha stølshus stående i de ankende parters felles fjellmark. Tvisten for Høyesterett er således begrenset til å gjelde spørsmålet om Lomelde har full medeiendomsrett i setersameiet.

De ankende parter, Inga og Einar Myster m.fl., anfører at herredsretten og lagmannsretten har vurdert det omfattende bevismateriale i saken feilaktig. Det var nok et sentralt element i de ankende parters anførsler for de tidligere retter at Lomeldes bruk av Holastølen grunnet seg på en ny bytteavtale av 1887. Bevisene for bytteavtalen var usikre, og de tidligere retter fant ikke å kunne bygge på dette grunnlag. De har imidlertid tillagt dette for stor betydning og oversett viktige momenter ellers i saken som viser at Lomelde i hvert fall bare har bruksrett til stølen. De ankende parter erkjenner nå at Lomelde har stølsrett uansett hva opprinnelsen til denne kan være.

De ankende parter har for Høyesterett gruppert bevismaterialet i fem grupper.

Den første omfatter særegenheter ved de lokale geografiske forhold som direkte framgår av kartmaterialet. Av betydning her er at gården Lomelde med innmark og utmark ligger fullstendig omsluttet av gårdene Slinde og Nornes og har ikke sine grunnarealer i et sammenhengende stykke fra fjord til fjells. I setersameiet har de ankende parter både sommerstøler ved Breisete og fjellstøler ved Guddalen, mens ankemotparten bare har Holastølen, som ligger for seg selv i utkanten av området og i samme høyde over havet som Breisetestølene. Dette viser en faktisk forskjell i bruksutøvelsen som er uforenlig med påstanden om likestilling med hensyn til eiendomsrett.

For det annet viser de rettslige dokumenter av betydning for fastsettelsen av grensene for Nornes fedel mot naboeiendommene at Lomelde aldri i denne forbindelse har opptrådt eller blitt behandlet som rettighetshaver i stølssameiet. Dette gjelder for grensa mot Ølmheim ved åstedssak i 1812, tvist vedrørende stølene i Guddalen i 1833 og ved utskiftning på Ølmheim i 1901, og for grensa mot Indre Slinde med utskiftningen i 1904-1905.

Det samme gjelder den tredje gruppen dokumenter om rettighetsforholdene innen Nornes fedel. Lomelde har ikke vært regnet med som rettighetshaver ved de rettsforretninger som har funnet sted innen dette fellesskapet. Det gjelder forliket av 1843 om brenneved nedenfor stølsgarden, men særlig tydelig går dette fram av utskiftningen av 1897, hvor skogen i en del av stølssameiet ble delt mellom brukene på Nornes. Lomelde ble her ikke varslet som tilgrensende nabo, opptrådte ikke som part og fikk ikke tildelt noen lodd. Det foreligger intet om at Lomelde har fått tilsvarende rettigheter ved Holastølen. Denne utskiftningsforretningen viser på avgjørende måte at Lomelde på dette tidspunkt verken var medeier i skogen eller i det tilgrensede stølssameiet. Forholdet stemmer imidlertid godt med at Lomelde har en bruksrett som ikke ble berørt av utskiftningen. Dette dokument er tillagt for liten vekt av de tidligere retter. Også utskiftningen av 1923-1926 av området syd for stølsgarden støtter de ankende parters syn. Dette gjelder et område hvor Lomelde uomtvistelig ikke er medeier. Dersom Lomelde var medeier i stølssameiet, ville det imidlertid vært naturlig om gården ved denne anledning hadde fått sin veirett til stølen inntegnet og beskrevet. Lomelde kan heller ikke dokumentere sin rett til stølsvei på annen måte.

Etter de ankende parters mening er det de her nevnte opplysninger som bør tillegges avgjørende betydning ved løsningen av tvisten. De øvrige opplysningene i saken er til dels motstridende og bør bare tillegges betydning til nærmere belysning av de nevnte forhold. Det er imidlertid også blant disse ytterligere opplysningene forhold som sterkt støtter de ankende parters syn. De tidligere retter har i for stor grad festet seg ved at det foreligger motstridende opplysninger, og har kommet i skade for ikke å tillegge de forannevnte forhold tilstrekkelig vekt.

Som en fjerde gruppe bevisstoff har de ankende parter vist til de dokumenter og historiske opplysninger som for øvrig foreligger. Disse viser at Lomelde tidlig var kirkegods, hvilket kan være grunnen til at gården står i en særstilling sammenlignet med de omliggende gårder. Uttalelsen av presten Peder Olson i 1659 i forbindelse med tvisten vedrørende Ramnabergstølen på sydsiden av Sognefjorden, er entydig og viser at Lomelde på den tid ikke hadde annen støl. Det foreligger mange opplysninger om at Lomelde har stølt på forskjellige steder syd for fjorden - Ramnabergstølen, Haugevikstølen, Strømnesstølen og Snyttastølen. Dersom Lomelde hadde støl i Nornes fedel, hadde det ikke vært nødvendig å utvise en så omfattende aktivitet for å skaffe seg støl på sydsiden av fjorden med de ulemper det medførte for stølsdriften. De opplysninger som framgår av forskjellige dokumenter om at Lomelde hadde stølshus, gir ikke entydig opplysning om at det gjelder hus på Holastølen. Forklaringen av 1848 som ligger til grunn for kongeskjøtet av 1850, viser at gården ligger utenfor alt fellesskap. Forklaringen av 1837 omtaler riktignok felles havnegang for Lomelde, Nornes og Indre Slinde. Dersom dette sikter til setersameiet, er det imidlertid uforenlig med den avgjørelse de tidligere retter har truffet i saken vedrørende Indre Slinde.

Også den femte gruppe bevisstoff som omfatter parts- og vitneforklaringer, inneholder motstridende opplysninger, men viser klart at man fra Lomelde har utvist stor aktivitet for å støle på sydsiden av fjorden, mens det ikke foreligger tilsvarende opplysninger om Nornesgårdene. Disse var på sin side alene om å utvide sin utnyttelse av området til Guddalen.

Lomeldes utnyttelse av det omtvistede området går ikke utover det som følger av en bruksrett. Herredsretten har nærmest lagt til grunn at bruken kan danne grunnlag for eiendomshevd. Dette kan ikke være riktig og strider med §5 i hevdsloven av 9. desember 1966 nr. 1. Når man legger til grunn at Lomelde har stølsrett, har de ankende parter ikke hatt foranledning til å gripe inn overfor Lomeldes bruksutøvelse. Vilkårene for eiendomshevd fra Lomelde foreligger således ikke. Lomeldes opptreden viser tvert om at de bare har en begrenset bruksrett.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

«Gnr. 82, Lomelde i Sogndal, har bruksrett til stølen Hola med beiterett, rett til stølsved og rett til å ha stølshus stående i Nornes fedel tilhørende bruk under gnr. 81, Nornes i Sogndal.

Gnr. 82 Lomelde har ikke medeiendomsrett i Nornes fedel.

Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og for Høyesterett.»

Ankemotparten, Sigmund Lomelde, har godtatt at Lomelde ikke har rettigheter i Indre Slinde fedel, men har for Nornes fedel gjort gjeldende de samme anførsler som for de tidligere retter og vist til deres avgjørelser, som han er enig i.

I og med at de ankende parter ikke nå viser til bytteavtalen av 1887 som grunnlag for Lomeldes stølsbruk, må man lenger tilbake for å finne opprinnelsen til denne. Det er ikke mulig å påvise noen forskjell med hensyn til opprinnelsen av Lomeldes og Nornes' stølsrettigheter. De har brukt området sammen i meget lang tid og må være likeberettiget. Lomelde er en meget gammel gård og av betydelig størrelse. Den har hatt stort behov for beite, og det var naturlig og nødvendig å søke opp i det nærmest liggende fjellområde til Holastølen på tilsvarende måte som nabogårdene Nornes og Indre Slinde med Breisete- og Orrebrustølene. At Lomelde ikke strekker seg sammenhengende fra fjord til fjells, må skyldes at man tidlig har delt den nærliggende skog slik at Lomelde har fått sin del ved innmarka, og at Nornesbrukene som var flere, har fått en større del av skogen. Det er ikke grunn til å trekke vidtgående slutninger av det forhold at Lomelde ikke har støl ved Guddalen. Stølsdriften ved Guddalen skiller seg ikke særlig fra driften på Breisete, og Guddalen ligger bare 1400 meter unna og 100 meter høyere.

De opplysninger som foreligger om Lomeldes stølsbruk på sydsiden av fjorden, er usikre og utelukker ikke på noen måte at gården også hadde stølsrett i Nornes fedel. Opplysningene viser bare at man fra Lomelde, som var en stor gård med husmenn, til tider utviste betydelig aktivitet for å skaffe beite og fôr til buskapen.

Gjennomgåelsen av eldre dokumenter, hvorav en rekke er nye for Høyesterett, viser nærmest konsekvent at Lomelde har støl, og selv om det ikke sies uttrykkelig, er det naturlig å forstå dokumentene slik at det dreier seg om Holastølen.

Forklaringen av 1837 om Lomeldes felles havnegang med Nornes og Indre Slinde viser at Lomelde hadde rettigheter i Nornes fedel. Opplysningene i forklaringen av 1848 om at gården ligger utenfor alt fellesskap, knytter seg til spørsmål vedrørende innmark og utmark, dette til forskjell fra 1837-forklaringen, hvor det også ble spurt om fellesskap med hensyn til havnegang. Det kan derfor ikke legges avgjørende vekt på forklaringen av 1848 i de ankende parters favør.

For så vidt gjelder betydningen av at Lomelde ikke har vært varslet og ikke har deltatt ved rettsforretninger vedrørende setersameiets grenser mot naboeiendommene, viser ankemotparten særlig til at i tvistene ved grensa mot Ølmheim var det Nornesbrukene og ikke Lomelde som var direkte berørt. Grunnen til at Lomelde ikke ble trukket inn i forliket av 1843, skogutskiftningen av 1897 og utmarksutskiftningen i 1923-1926, må være at disse regulerer indre forhold mellom Nornesbrukene. For så vidt gjelder skogutskiftningen av 1897, var det behov for fordeling mellom Nornesbrukene, og man begrenset seg til dette. Det skogområde som ligger syd for Holastølen hvor Lomelde har sin stølsskog, ble holdt utenfor utskiftningen. Lomelde anfekter imidlertid ikke Nornes' rett til den utskiftede skog, og har formet påstanden slik at dette framgår klart.

Subsidiært mener ankemotparten at hans påstand må tas til følge på grunnlag av hevd eller alders tids bruk.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at skogen på det området som ble utskiftet i 1897 tilhører Nornes, gardsnr. 81.

2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Til bruk for Høyesterett har to av de ankende parter, Einar Myster og Harald Nornes, og ankemotparten, Sigmund Lomelde, avgitt partsforklaringer. Det er avhørt 11 vitner, hvorav 6 er nye for Høyesterett. Det er framlagt en del nye dokumenter, som jeg i nødvendig utstrekning vil komme tilbake til.

Jeg er kommet til samme resultat som herredsretten og lagmannsretten og kan i det vesentlige slutte meg til deres prinsipale begrunnelse. Det er for meg ikke nødvendig å gå inn på spørsmålet om hevd eller alders tids bruk.

Jeg nevner innledningsvis at bevistemaet har vært forenklet for Høyesterett. Den angivelige bytteavtalen av 1887 som stod sentralt i de ankende parters argumentasjon for de tidligere retter, har ikke vært påberopt på tilsvarende måte for Høyesterett. Det erkjennes nå at ankemotparten har stølsrett knyttet til Holastølen. Jeg nevner i denne forbindelse at det som foreligger om bytteavtalen, er så usikkert at det heller ikke sammen med de øvrige bevis som foreligger, gir tilstrekkelig grunnlag for å slutte at Lomelde har mer begrensede rettigheter i stølssameiet enn Nornes.

Jeg finner det naturlig som lagmannsretten å understreke at slik gårdene Lomelde og Nornes ligger langs fjorden med Holastølen og Breisetestølene i fjellet ovafor, synes det nærliggende at gårdene opprinnelig alle var med på å ta området i bruk til stølsdrift, og at de derved er blitt eiere av stølsområdet. Det dreier seg her om gamle gårder, og det er ikke noe uvanlig at det ikke foreligger nærmere opplysninger om opprinnelsen av slike rettigheter. Lomelde er omtalt i Bjørgvin Kalvskinn som en betydelig gård allerede i 1316. Med en så vidt stor besetning som gården etter opplysningene allerede da hadde, må Lomelde klart ha hatt behov for å utnytte beitemulighetene i de nære fjellområder på linje med de omliggende gårdene.

Jeg legger til grunn at både Nornesbrukene og Lomelde har hatt støl i det omtvistede område og har brukt det stort sett på samme måte i lang tid. Jeg er derfor enig med lagmannsretten i at det i utgangspunktet ikke er spørsmål om å påvise hjemmel for at Lomelde er medberettiget, men heller om det er grunn til å slutte at Lomelde har hatt et annet grunnlag for sin bruk av stølsområdet enn Nornesbrukene. Jeg kan ikke finne at det er tilfellet, og nevner særlig at det forhold at Lomelde tidligere var kirkegods, ikke gir grunnlag for den slutning at Lomelde har hatt mer begrensede rettigheter i fjellet enn de omliggende gårdene.

Det er på det rene at det ble bygd nytt stølshus på Holastølen i 1887. Som de tidligere retter kan jeg ikke se dette som bevis for at Lomelde tok opp stølsdriften på Holastølen på dette tidspunkt, men antar at bruken har røtter lenger tilbake. Jeg viser til den gjennomgåelse av forskjellige dokumenter fra 1700-tallet og senere som herredsretten og lagmannsretten har gjort, og som viser at Lomelde da hadde støl og stølsrettigheter, men uten at beliggenheten klart er angitt. Jeg er enig i at den nærliggende forklaring er at det dreier seg om rettigheter i Nornes fedel. Det er for Høyesterett framlagt enkelte nye dokumenter som støtter dette, men som heller ikke stedfester stølen uttrykkelig. Det gjelder blant annet forpaktningskontrakter av 1806, 1808 og 1818, sogneprest Kamstrups beskrivelse av Lomelde av 1819 og en besiktigelsesprotokoll for Lomelde av 1837. Ytterligere dokumenter vedrørende auksjonen over Lomelde i 1874 bekrefter at de stølsrettigheter som var omfattet av auksjonen, refererer seg til nordsiden av fjorden. At dokumentene skulle sikte til støl nær gården i egen utmark, er lite sannsynlig. Den forklaring av 1837 som ble opptatt i medhold av Lov angaaende det beneficerede Gods av 20. august 1821, og som angir at Lomelde har havnegang i fellesskap med Nornes og Indre Slinde, må videre forstås slik at det dreier seg om rettigheter i det nå omtvistede stølsområdet. Opplysningene må tillegges vekt i nærværende sak selv om det er avgjort at Lomelde ikke har stølsrettigheter i Indre Slinde fedel. På denne bakgrunn kan opplysningene i forklaringen av 1848 ikke være avgjørende. Det er for øvrig ikke klart hvordan opplysningene her skal forstås. Jeg viser til ankemotpartens anførsler på dette punkt.

Jeg finner ikke å kunne legge særlig vekt på det forhold at Lomelde ikke har hatt støl ved Guddalen. Jeg peker på at heller ikke alle Nornesbrukene har det. Det forhold at Breisetestølene ligger svært tett, kan gi tilstrekkelig forklaring på at enkelte Nornesbruk tok opp støl ved Guddalen, som for øvrig ikke ligger langt fra Breisetestølene. For Holastølen som ligger alene, gjorde dette moment seg ikke gjeldende på samme måte. I denne sammenheng må man imidlertid også ta hensyn til opplysningene om Lomeldes stølsdrift utenom Nornes fedel. Selv om man legger til grunn at Lomelde i noen utstrekning har stølt på sydsiden av fjorden, kan dette etter min mening ikke være noen hindring for at Lomelde har stølsrettigheter i Nornes fedel. Jeg peker på at de samlede beiteressurser her ikke omfatter mer enn vel 2000 dekar.

De ankende parter har særlig understreket betydningen av at Lomelde ikke har vært behandlet som rettighetshaver i setersameiet på linje med Nornesbrukene, verken overfor naboeiendommene ved rettsforretninger vedrørende sameiets yttergrenser eller innad i sameiet. Dette er forhold som taler i de ankende parters favør. - For så vidt gjelder grensa mot Ølmheim, viser jeg imidlertid til at det gjaldt tvister hvor Nornesbrukene var direkte berørt, og at dette kan forklare at Lomelde ikke ble trukket inn. Vedrørende grensa mot Indre Slinde møtte både eieren av Lomelde og enkelte representanter fra Nornes som naboer ved utskiftningen i 1904-1905. Eieren av Lomelde var imidlertid under enhver omstendighet nabo til skiftefeltet for sin innmark og utmark. Ved utskiftningen beskrives grensa for den nordøstligste skogteigen slik at den støter inn til Krokelva «der danner mærke mot Nordnæs». På en del av strekningen grenser denne teigen inn mot det område hvor Nornes uomtvistet er eneeier, mens den øverste del av grensa berører den del av sameieområdet syd for Holastølen som ikke ble berørt av skogutskiftningen mellom Nornesbrukene i 1897, altså åtte år tidligere. Det siterte kan tyde på at man ikke har ansett Lomelde som medberettiget her, med mindre man, som ankemotparten hevder, har brukt Nornes som en fellesbetegnelse for Nornes og Lomelde. Jeg tar ikke stilling til dette.

For så vidt gjelder forholdene innen sameiet, er det skogutskiftningen i 1897 som sterkest underbygger de ankende parters syn. Ved denne utskiftningen ble skogen i et betydelig område sydøst for Breisetestølene utskiftet mellom Nornesbrukene. Dersom Lomelde er medeier i stølssameiet, må det være en særskilt grunn til at denne gård ikke tok del i utskiftningen. Også som bruksberettiget burde imidlertid Lomelde vært med, med mindre det var på det rene at bruksretten ikke ble berørt. Lagmannsretten har i denne forbindelse nevnt at grunnen til dette kan være at Lomelde er en annen gård enn Nornes, og ikke har hatt, iallfall ikke siden svært langt tilbake, noe fellesskap med Nornes når det gjelder skog av betydning. Jeg peker på at skiftefeltet ble avgrenset slik at det ikke gikk helt vest til Krokelva, og at det således ikke berører området syd for Holastølen. Det er i dette område Lomelde naturlig henter sin stølsved. Slik sett kan det hevdes at utskiftningen ble gjennomført uten at Lomeldes interesser ble berørt. For så vidt gjelder utskiftningen i 1923-1926 av det utmarksområdet som uomtvistet tilhører Nornesbrukene, kan det etter min mening ikke sluttes noe ut fra det forhold at Lomeldes rett til stølsvei ikke ble nevnt. Det er samme behov for stølsvei hva enten Lomelde er medeier i stølssameiet eller bare bruksberettiget til stølen.

Jeg nevner at forholdene i den foreliggende sak på vesentlige punkter er forskjellige fra den sak som er referert i Rt-1982-479 om den nærliggende gården Haug i Fimreite.

Det framgår av min gjennomgåelse at det nok er en del forhold som i noen grad kan reise tvil om Lomeldes stilling i stølssameiet. Som nevnt finner jeg likevel at de beste grunner klart taler for at Lomeldes langvarige bruk av området må ses som uttrykk for en medeiendomsrett på linje med Nornesbrukene. Lagmannsrettens dom må etter dette stadfestes, men med den presisering at Nornesbrukene er eier av skogen overensstemmende med utskiftningen av 1897.

Anken har ikke ført fram, og de ankende parter må tilpliktes å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for Høyesterett. Det foreligger ikke tilstrekkelig grunnlag for å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd i foreliggende tilfelle. Saksomkostningene for Høyesterett fastsettes overensstemmende med prosessfullmektigens omkostningsoppgave til kr. 51430, hvorav for utgifter kr. 15430. Jeg er enig i lagmannsrettens omkostningsavgjørelse.

Jeg stemmer for denne dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes, dog slik at den skog som ble utskiftet i 1897, tilhører bruk under Nornes, gnr. 81 i Sogndal.

2. I saksomkostninger for Høyesterett betaler Inga og Einar Myster, Knut Nornes, Harald Fondenes, Hildur Nornes, Olaug Nornes, Harald N. Nornes, Odd E. Nornes, Sigvart Høl, Gunnleiv K. Nornes og Per H. Haug en for alle og alle for en til Sigmund Lomelde 51430 - femtien tusen fire hundre og tretti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Philipson: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Michelsen, Holmøy og justitiarius Sandene: Likeså.

Av herredsrettens dom (sorenskriver Arne Ekeberg med domsmenn):

Frå gammalt av har bruka under garden Nornes, gnr. 81 Sogndal, hatt stølar på Breisete og Guddalen, og bruka under garden Indre Slinde, gnr. 84 i Sogndal, hadde stølar på Orrabru og Honnsete. Stølane ligg i fjellet ovanom gardane. Breisete og Orrabru var vår- eller heimestølar, Guddalen og Honnsete fjell- eller sommarstølar. Garden Lomelde, gnr. 82 i Sogndal, som ligger mellom Nornes og Indre Slinde, har og heimestøl i fjellet. Denne heiter Hola og ligg mellom Breisete og Orrabru. Lomelde har ikke fjellstøl.

Frå oppsitjarar på Nornes har det vore hevda at Lomelde bortsett frå eigedomsrett til stølshus, ikkje har rettar i fjellet. Dette har kome til uttrykk i samband med søknad om jaktløyve for hjort i 1971 og vart sett på spissen i 1976 då eit sammøte av brukarar på Nornes 29. august gav ei slik fråsegn:

«Me er alle samde om at gardsnr. 82 inkje har beite eller jaktrett i fedelen til gardsnr. 81. Ved utskifting i 1897 var skogen i ein del av fellesskapet utskift millom brukarane på gard nr. 81.»

I eit brev til Sigurd Lomelde, dåverande eigar av gnr. 82, bnr. 1, 1. september 1976 skreiv brukarar på Nornes slik m.a.:

«Vi har ingen kjennskap til at Lomelde, gardsnummer 82 har jakt-, beite eller vassrett i Nornes fedel (gardsnummer 81).

Dersom De likevel skulle hevde noko anna, må De dokumentere dette innan den 2. oktober 1976 eller rette søksmål mot grunneigarane på Nornes (gardsnr. 81) innan den same fristen.

I fall De ikkje gjer dette, reknar vi våre synspunkt for aksepterte.» - - -

Retten ser det føremålstenleg først prejudisielt å ta stode til spørsmålet om det her ligg føre eitt eller to sameiger.

Bortsett frå saksøkte synest det ikkje vera særleg meiningsskilnad mellom partar og vitne om at grensa mellom Indre Slinde og Nornes i utmarka går etter Krokelvi og endar i Novsteinen som ligg på ca 1000 m høgde over havet. Grensa har først og fremst gjeve seg uttrykk i at elva ikkje har blitt overskriden ved hogging av stølsved, heller ikkje Lomelde har hogge på Slindesida av elva, bortsett frå at det kunne bli henta litt tørror på den sida til oppfyring. Det er då å merka at Holastølen ligg like ved elva. Då det ikkje var oppsett gjerde, var det få andre måtar enn ved hogst grensa kunne gje seg synleg uttrykk gjennom i dette området. Fiske har vore nemnt, men det kan ikkje tilleggjast vekt. Dette hadde liten økonomisk verdi og vart utøva på tvers av alle grenser. Så lita som Krokelvi var, kunne ho ikkje vera noko praktisk stengsel for beiting. Buskapen frå Breisete og Hola har difor til dels gått over elva og beita på Slindesida, og samleis har feet frå Orrabru beite på Nornessida av elva. Dette var ein tolt bruk frå begge sider som dei naturlege tilhøva tilsa. På same måte har det vore sambeiting mot Ølmheim i aust og mot Melås og Ytre Slinde i vest utan at det difor har vore tvil om kvar grensene gjekk.

I skogutskiftinga på Slinde 1904-05 er og sagt «Krokælven der danner mærke mot Nordnæs». Det er her nettopp meint området frå Hola og nedetter som på Nornessida av elva omfata støl/beiteområdet. Det er såleis ikkje noko som tyder på at Nornes her hadde fellesskap med Indre Slinde.

Det som kan skapa tvil om spørsmålet er den «Forklaring angaaende det Sogndals Sognepræst-Embede tilliggende Enkesæde, Gaarden Lohmelde i Sogndal» som vart avgjeven 31. oktober 1837, jfr. §18 i lov av 20. august 1821 «angaaende det beneficerede Gods». Det heiter her at hamnegangen ligg i «Fællesskap mellem Enkesædet, 13 Brug i Gaarden Nornæss, og 4 i Gaarden Indre Slinde». Korleis rettstilhøva enn måtte vera den gongen, finn retten likevel å måtta leggja avgjerande vekt på dei moment som framanfor er nemnde, såleis den nær sagt allmenne rettsovertydinga om at Krokelvi er grenseelv, noko som og skogutskiftinga på Slinde 1904-05 gjev støtte for.

Endå om såleis Indre Slinde er eit eige stølssameige med Krokelvi som grense mot aust, kan det sjølvsagt tenkjast at Lomelde gjennom stølen på Hola som ligg like inn til Krokelvi på Nornessida, har hatt rettar her. Det er likevel ikkje noko som tyder på det. Som før nemnt har det til Hola ikkje blitt hogge stølsved på den sida av elva, heller ikkje har Lomelde nytta stølsvegen til Indre Slinde eller teke del i noko gjerdehald i utgarden mot stølsbeita. Høyet frå stølsgjerdet på Hola har heller ikkje blitt førd over Indre Slinde (bortsett frå nokre år etter særskild avtale). Det er og påfallende at i utskiftinga på Slinde 1904-05 er ikkje Lomelde nemnd som rettshavar korkje for skog eller beite.

Slik tilhøva var, har ikkje Indre Slinde hatt nokon særskild grunn til å gripa inn mot stølsdrifta i Hola. Stølshuset der låg ikkje på Indre Slinde sin eigedom og kva rett Lomelde hadde til å vera i Hola i høve til Nornes var Indre Slinde uvedkomande. At beiting til dels gjekk føre seg på tvers av grensene var vanleg i desse stølsområda, og gav ingen nokon særrett framfor ein annan. Når dette var den tradisjonelle beitemåten, hadde ikkje Indre Slinde korkje grunn eller rett til særskilt å gripa inn mot beiting frå Hola. Det ville difor vera urimeleg om Lomelde i motsetning til andre, skulle ha vunne seg rett i stølsbeitet til Slinde ved hevd eller alders tids bruk.

Etter dette er retten komen til at saksøkte ikkje har rettar i stølssameiget til gnr. 84, Indre Slinde.

Mellom Lomelde og Nornes blir derimot dei rettslege tilhøva noko annleis. Gjennom eit stort skriftleg provmateriale og vitneforklaringar har ein freista å få klarlagd desse, men som det ofte hender i slike eigedomstvistar der ein byggjer på gamle dokument og munnlege overleveringar, gjev materialet høve til motstridande slutningar. Det er støtte for begge syn i dei framlagde dokumenta og retten har heller ikkje funne forklaringane som er avgjevne under hovudforhandlinga, eller det ein såg under synfaringa, som avgjerande i noko lei. Retten har difor vore i tvil om kva avgjerd ein skulle ta, men har etter ei vurdering av det som er kome fram, funne at saksøkte sin påstand har dei beste grunnane for seg. Nedanfor skal ein nærare koma tilbake til dei synspunkt det er bygd på.

Det er mogeleg at Lomelde i si tid har hatt støl på Ramnaberg på sørsida av Sognefjorden. I tilfelle må dette ha vore på 1600-talet. Om så var, kan dette gje lita rettleiing om dei tilhøva tvisten i dag gjeld. Det er iallfall på det reine at stølen seinare har gått over til Indre Borlaug. Om Lomelde har hatt støl på Ramnaberg, kan ein ikkje ut frå det utan vidare slå fast at Lomelde ikkje har hatt støl til garden heime. Etter dei opplysningane som er framkomne, hadde Lomelde stor buskap, og det gjaldt å fø så mykje fe som mogeleg gjennom sommaren på beite, dette var eit hovudgrunnlag for å kunne livnæra seg på gardane i den tid. Etter J. Grude: Stølsdriften paa Vestlandet føregjekk om lag halvparten av den årlege mjølkeproduksjonen i Sogndal på stølen så seint som omkring 1890. Det er difor ikkje utenkeleg at Lomelde kan ha hatt annan støl i tillegg til Ramnaberg, om så er at Lomelde har støla der.

I seinare tid, i førre hundreåret, skal Lomelde etter munnlege overleveringar ha hatt støl innanfor Ramnaberg, Lomeldestølen eller Snyttastølen. Retten finn det lite truleg at det her, når ein ser på terrengtilhøva, kan ha vore stølsdrift i vanleg tyding. Det synest vanskeleg å forstå at her kan ha vore beite til ein større buskap. Det er likevel på det reine at Lomelde åtte ein eigedom i det området, seld i 1904, og det er vel ikkje usannsynleg at Lomelde kan ha hatt husdyr på beite der borte. I saka elles er opplyst at det på Lomelde var «storebåt» som kunne brukast til frakting av beist. Denne båten vart og brukt til å frakta buskap over til Prestengi, ein eigedom som Lomelde hadde på Fimreitesida av Sogndalsfjorden, og som vart nytta til beite for buskapen haust og vår. Om såleis Lomelde kan ha hatt kyr på beite på andre sida av Sognefjorden og til og med hatt ein slags primitiv støl der, utelukkar ikkje det at garden og kan ha hatt støl heime. Så viktige som sommarbeite var, måtte desse utnyttast så langt som mogeleg, og kunne Lomelde koma til med beiting på andre sida av Sognefjorden ville dette vera eit verdfullt tillegg til den ordinæra stølsdrifta.

I matrikkelen frå 1723 er sagt at Lomelde hadde «Setter hiemme (marken)» eller «Setter hiemmel». Det er noko uvisst kva ein skal leggja i desse uttrykka, men ein må iallfall forstå dei slik at Lomelde hadde støl som kunne nåast frå garden, og at det ikkje kunne vera tale om støl på andre sida av fjorden. Det har vore nemnt at det kan ha vore meint sommarfjøs i heimeutmarka, men retten finn det lite sannsynleg med sommarfjøs her så nær inn på sjølve garden som heimeutmarka ligg. Men om her skulle ha stått eit slags sommarfjøs, ville det ikkje vera naturleg å kalla det for «Setter», nokre hundre meter frå sjølve garden.

«Deliberationsprotokollen» frå 1802 seier at Lomelde hadde «Slet Støel». Det er ikkje sagt kvar denne stølen ligg, men det er naturleg å tenkja seg at om han låg på andre sida av Sognefjorden, hadde dette blitt nemnt. I matrikkelen, bygd på lova av 1863, er og sagt at stølen er «slet». Også her er det grunn til å tru det ville blitt sagt, om stølen låg på andre sida av fjorden.

Retten er samnd med saksøkjarane i at det er noko påfallande at Lomelde ikkje er med i den før nemnde grensesaka mellom Ølmheim og Nornes i 1812, då grensa mellom dei to stølsfellesskapa vart opptrekte også i fjellet, og heller ikkje ved den før nemnde forliksrådshandsaminga 1833. Tidlegare er omtale utskiftingane på Nornes i 1897 og 1926, heller ikkje her var Lomelde med. Dette kan tyda på at Lomelde har eit anna opphav enn Nornes, utan at retten ut frå denne ulikskapen finn å kunna trekkja sikre konklusjonar om det som denne tvisten gjeld.

Framanfor er attgjeven den «Forklaring» som vart gjeve i 1837 om at hamnegangen til Lomelde låg i fellesskap med Nornes og Indre Slinde. Ei tilsvarande «Forklaring» vart gjeve i 1848. På spørsmålet «Ligger Gaarden i Fællesskab enten i Henseende til Indmark, Udmark eller Skov?» er det svara «Gaarden ligger udenfor alt Fællesskab». Dessutan vart det stilt slikt spørsmål: «Har Gaarden tilstrækkelig Havnegang?» og svaret var «Havnegangen er maadelig». Spørsmålsstillinga er litt annleis enn i 1837. Då vart det spurt slik: «Omtrentlig Størrelse af Gaardens Ind- og Udmark. Har Gaarden tilstrækkelig Havnegang? Ligger den i noget Fælledsskab?». Svaret var: «Størelsen av Ind- og Udmarken kan ei opgives. Havnegangen er tilstrækkelig, men i Fællesskap mellem Enkesædet, 13 Brug i Gaarden Nornæss, og 4 i Gaarden indre Slinde». I 1848 er det ikkje spurt om hamnegangen låg i fellesskap, og det er heller ikkje svara direkte på det. Saksøkte har tolka dette slik som om hamnegangen framleis låg i fellesskap som i 1837. Det er mogeleg dette er rett, den motsette tolkinga som saksøkjarane har hevda, kan og ha mykje for seg. Sikre slutningar er det ikkje råd å dra.

Det er semje mellom partane om at Lomelde bygde nytt stølshus i Hola i 1887. Frå saksøkjarane si side blir det hevda at det var då først Lomelde kom dit og at det var på grunnlag av ein avtale med Nornes om at brukarane der til vederlag skulle få ha haust- og vårbeite på innmarka til Lomelde. Retten viser til kva som før er sagt om dette. Fleire av dei dokumenta som framanfor er gjennomgådde, tyder på at Lomelde må ha hatt støl i tilknyting til heimegarden enten i Hola eller andre stader i området, det synest lite truleg at Lomelde først er komen dit i 1887. Men om så var, finn ikkje retten det prova at dette byggjer på ein avtale som nemnt. Det som er kome fram om denne avtalen er altfor usikkert, diffust og omtrentleg til at det kan leggjast noka avgjerande vekt på. Avtalen slik den skulle vera etter tradisjonen, synest ikkje å vera kjend utanom Nornes, og snautt nok hjå alle der. Om ein avtale skulle vera gjord, er det noko påfallande at brukarane på Nornes skulle førehalda seg så passive når Lomelde-bruket i lange tider har vore stengt for beiting utanfrå. Ein eventuell avtale trong sjølvsagt ikkje vera skriftleg for å vera gyldig, men det var grunn til å venta at ein avtale om så viktige spørsmål for dei bruka det galdt, så seint som i 1887 ville ha bli gjort i skriftleg form. Retten finn etter dette å kunna sjå bort frå at ein rettsleg bindande avtale av det innhald som nemnt, har kome i stand.

Eit av dei få sikre haldepunkta i dei mange usikre rettstilhøva omkring Hola-stølen, er at Lomelde har hatt denne stølen sidan 1887 og frå denne stølen utøva den bruk som naturleg høyrde til ein slik støl. Husdyra har beite med utgangspunkt i stølen, det er hogge den stølsved som trongst i området rundt selet og det har vore inngjerda stølsgjerde der graset har blitt slege og ført til gards. Sjølve stølsdrifta slutta i 1947, men husdyra på Lomelde har beita i stølsområdet fram til 1976 då garden slutta med å ha dyr. Sjølve stølshuset som det elles aldri har vore tvist om at Lomelde har ått, er likevel halde ved like. Lomelde har såleis nytta stølen slik som det til ei kvar tid har vore naturleg ut frå dei skiftande driftstilhøva på garden. Retten har ikkje grunnlag for å tvila på at både saksøkte og hans føremann, Sigurd Lomelde, har nytta stølen i den tru at dei hadde vanleg sameigerett i området. Om dei ingen særleg heimel har hatt frå før, må stølsretten no vera hevda til eigedom. Sigurd Lomelde fekk skøyte på garden Lomelde i 1950. Om eigarane på Lomelde kan ha høyrt ymt frå Nornes om at dei ingen rett hadde til å vera på stølen, var dette i seg sjølv ikkje nok til å skipla den gode trua, jfr. Rådsegn 6 frå Sivillovbokutvalet om hevd, 11-12. Etter det ein kjenner til har det ikkje vore protestert mot at Lomelde har nytta fjellområdet med utgangspunkt i stølen Hola på same måte som Nornes har gjort frå stølen Breisete. Det er heller ikkje frå saksøkjarane si side hevda at det har vore gjort innvendingar mot bruk av Holastølen. Denne passiviteten frå saksøkjarane si side måtte styrkja saksøkte og hans føremann i deira gode tru. Etter saksøkjarane sitt syn har saksøkte og hans føremenn i lang tid brukt stølsområdet i strid med dei vilkår saksøkte fekk lov å bruka Holastølen på, men dei har ikkje reist søksmål som kunne bryta hevdstida. Heller ikkje har dei reist andre utanrettslege krav som i tilfelle kunne ha verknad for saksøkte si gode tru. Retten meiner såleis at for saksøkte sitt vedkomande er hevdsvilkåra oppfylte, slik at han i alle høve har vunne stølsretten ved hevd.

Om saksøkte også kunne ha vunne fram etter reglane om alders tids bruk eller om saksøkjarane har tapt sin rett ved rein passivitet, finn retten ikkje grunn til å drøfta nærare etter det grunnlaget ein framanfor har teke avgjerde på. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, lagdommerne Bjarne Danielsen og Eivind Eftestøl): - - -

Som herredsretten finner lagmannsretten at det skriftlige bevismateriale gir høve til motstridende slutninger, og viser til herredsrettens gjennomgåelse av det i dommen. En del nye dokumenter for lagmannsretten går også i forskjellig retning, men synes dog mest å trekke i retning av at Lomelde har hatt støl i tvistefeltet tidligere enn i 1880-årene.

For lagmannsretten er således fremlagt kopi av den originale matrikkel fra 1723, som for herredsretten forelå i utskrift. Denne viser at der står at Lomelde har «Setter hjemmel:», ikke «hjemme(marken)» som der står i en utskrift, og dette svekker den tanke at det skulle være tale om sommerfjøs i heimemarken.

Det er nevnt, og fremgår også av utskifting på Nornes av 1923, at der er et sted i heimemarken til Lomelde som kalles Stølsbakken, noe som sies å støtte formodningen om at Lomelde hadde støl i heimemarken. Noen slutning av et slikt navn kan imidlertid ikke trekkes, og heller ikke av at et vitne, Nils I. Nornes, forklarte ved bevisopptak å ha sett en tuft i heimemarken på Lomelde hvor det kan ha stått et hus til ly for beistene.

Videre er fremlagt utskrift av Sogndals og Norums auksjonsprotokoll for 1874 da gården Lomelde skulle selges på auksjon etter eierens død. Da ble den oppropt i fem nærmere beskrevne parseller. Om en av disse heter det at den tillegges «Stølsgjerdet og Løen ved Skolehuset samt Ret til Stølsbeiterne», og om en annen heter det: «Ret til Støl medfølger». En parsell er «den Ejendom der ligger ved Fimereite», og en er «en Løvteig ved Strømsnes i Lekangers Tinglag». Uttrykkene «Stølsgjerdet» og «Stølsbeiterne» lar seg etter lagmannsrettens syn ikke godt forene med at det skulle være tale om støl i heimemarken, og hvis det var støl på den andre siden av fjorden der siktedes til skulle det ventes at det var nevnt.

I en liste over «Sætrar under gardar i Sogndal Sogn» oppskrevet av fhv. lærer Vilhelm Flugeim i 1935 er det nevnt at Lomelde en gang stølte hele sommeren i Feios straks innom Snytta, men at denne stølen ble nedlagt omkring 1870. Dette styrker formodningen om at Lomelde hadde støl på sydsiden av fjorden, men på den annen side er det vanskelig å forklare at denne stølen ble oppgitt hvis ikke Lomelde hadde støl annet sted også. Det var først i 1887 Lomelde ifølge de andre partene skulle ha kommet til Hola i kraft av bytteavtalen, og det er ikke lett tenkelig at gården ikke hadde stølsdrift i tiden fra ca 1870 til 1887.

I en utskrift av grensegangsforretning i 1812 mellom Ølmheim og Nornes ved deling av gjerdeholdet er intet nevnt om Lomelde, som skulle ventes å være med hvis de hadde rettigheter i stølsmarken. Dette avsvekkes dog noe fordi forretningen skjedde i fortsettelse av en rettssak tidligere samme år mellom Ølmheim og Nornes om gjerde mellom heimebøene, hvor partene inngikk forlik også om grensen mellom stølsmarkene. Fra begynnelsen var der altså ikke grunn til å trekke Lomelde inn i saken, og det kan være forklaringen på at det ikke ble gjort senere heller. Lagmannsretten kan derfor ikke ta dette dokumentet som noe sikkert prov på at Lomelde ikke ble regnet som medberettiget i stølsmarken.

Heller ikke kan der trekkes noen slutning av at Lomelde ikke er med i en sak i 1725 mellom oppsittere på Nornes og Fimreite om Fimreites beite i Nornes' utmark. Det ser av den fremlagte utskrift av tingboken for 21. november 1725 ut til at der har vært en avtale mellom Nornes og Fimreite om leie av beite, og slik avtale kan Nornes ha inngått for sin andel av stølsmarken uten medvirkning av Lomelde, som derfor heller ikke var med da det kom til sak om beitingen.

Et forlik datert Nornes 16. februar 1843 om at vedhugst skal skje nedenfor stølsgarden, synes å være en intern avtale mellom Nornes-oppsitterne, og det kunne være ventelig at Lomelde var med på denne. Men hva dokumentet egentlig innebærer er uklart.

Når det gjelder skogutskiftningene på Nornes av 1897 og 1923 vil lagmannsretten bemerke, i tillegg til det herredsretten sier om disse, at der kan være ting som tyder på at grunnen til at Lomelde ikke var med, nettopp var at Lomelde er en annen gård enn Nornes, og ikke har hatt, iallfall ikke siden svært langt tilbake, noe fellesskap med Nornes når det gjelder skog av betydning.

At Lomelde tidlig hadde sin skog for seg selv, synes å fremgå av «Forklaringen» av 18. august 1884, hvor det sies at gården har hele sin åker, eng og skog samlet om husene. - - -