Rt-1982-479

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1982-03-16
Publisert:	Rt-1982-479 (76-82)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 47/1982
Parter:	Anders Haug (advokat Arve Rosvold Alver - til prøve) mot 1. Ivar Stadheim m.fl. (6 parter) (høyesterettsadvokat Sigmund Thue) 7. Norvald Fimreite.
Forfatter:	Christiansen, Aasland, Endresen, Elstad, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Lov ang det benificerede Gods (1821) §18, LOV-1818-08-17-§27, LOV-1818-08-17-§28, §19, Konkursloven (1863) 1

Dommer Christiansen: Anders Haug er eier av gnr. 86 bnr. 1 Haug i Sogndal. Til gnr. 85 Fimreite samme sted hører fra gammelt av part i stølssameiet Lingesete/Dueskard. Anders Haug hevder at også hans gård har medeiendomsrett i stølssameiet. Dette bestrides av eierne av bruk under Fimreite bortsett fra eieren av bnr. 3 og 4, som er Haugs sønn. Ved stevning av 17. desember 1976 har Anders Haug reist søksmål mot de øvrige stølsberettigede for å få fastslått sin medeiendomsrett.

Indre Sogn herredsrett avsa 23. september 1977 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Garden Haug, gnr. 86, bnr. 1, i Sogndal, har medeigedomsrett etter si skyld i stølssameiget Lingesete/Dueskard.

2. Sakskostnader vert ikkje tilkjende.»

Ivar Stadheim m.fl. påanket dommen til Gulating lagmannsrett, som 18. juli 1980 avsa dom med slik domsslutning:

«1. De ankende parter frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for herredsretten eller lagmannsretten.»

Saksforholdet fremgår ellers av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Anders Haug har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har bygd på uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse når den har funnet at gården Haug hadde oppgitt sin stølsrett da den ble overdratt fra det offentlige ved kongeskjøte av 1. januar 1845. Lagmannsretten har lagt avgjørende vekt på den forklaring vedrørende Haug som i 1844 ble innhentet i medhold av Lov angaaende det beneficerede Gods av 20. august 1821, og hvor det ikke opplyses at gården hadde stølsrettigheter. Denne forklaring var ikke fremlagt for herredsretten. Etter den ankende parts mening kan det reises begrunnet tvil om de opplysninger som fremkommer i forklaringen. Opplysningene stammet fra leilendingen, og det er nærliggende å anta at han ikke ønsket at stølsrettighetene av den gang liten eller ingen økonomisk interesse skulle innvirke på kjøpesummen. Mens ankemotpartene har hevdet at Haug aldri har hatt eiendomsstøl, bygde lagmannsretten på at Haug opprinnelig hadde hatt slik støl, men at stølsretten var oppgitt før 1844. Etter Haugs mening er det ingen holdepunkter i bevismaterialet for denne konstruksjon, som heller ikke kan sies å ha vært gjenstand for prosedyre for lagmannsretten. En slik oppgivelse av stølsretten måtte ha skjedd på statens hånd, noe som har formodningen mot seg. Videre har lagmannsretten ikke lagt vekt på at gården Haug ved matrikuleringen etter loven av 6. juni 1863 på linje med ankemotpartenes bruk ble oppført med «slet» havnegang. Til støtte for sin påstand om upåliteligheten av forklaringen fra 1844 har Haug blant annet vist til dokumenter vedrørende de nærliggende gårder Venes og Lomelde, hvor det hevdes å foreligge klar motstrid mellom dokumentenes opplysninger om stølsrettigheter og de faktiske forhold. Han har også gjort gjeldende at da Fimreite er et geografisk navn, må bruken av denne betegnelse i flere eldre dokumenter også omfatte gården Haug og dens oppsittere.

Anders Haug har understreket at hans gård er meget gammel. Dens historie går i hvert fall tilbake til 1500-tallet. I gammel tid måtte enhver gård ha støl for å trygge eksistensgrunnlaget. Da Haug og Fimreite ligger på en halvøy, er Lingesete/Dueskard deres naturlige stølsområde. På denne bakgrunn er det etter Haugs mening ankemotpartene som må godtgjøre hvorfor hans gård skal stå i en særstilling med hensyn til eiendomsrett når det er uomtvistet at gården har nyttet stølene i gammel tid. Slik Haug ser det, har hans gård gjennom beiterett i det opprinnelige okkuperte stølsområde - hvor skogen senere ble utskilt - ervervet medeiendomsrett til dette i likhet med gården Fimreite. Dette må gjelde enten Haug og Fimreite i sin tid okkuperte området sammen, eller Haug senere er utskilt fra Fimreite. At Haugs bruk av stølen var basert på leie eller en bruksrett, eventuelt bare var tålt bruk fra Fimreites side, har all formodning mot seg.

Anders Haug har ellers til støtte for sin påstand vist til de forskjellige dokumenter som er omtalt i lagmannsrettens dom. Opplysningene i matrikkelen av 1723 om at Haug har seter i fjellet ca 1 mil fra gården, mener han er et sikkert bevis for at Haug hadde andel i sameiet på det tidspunkt. For Høyesterett har Haug fremlagt ytterligere dokumenter for å vise at intet som tilhørte gården skulle holdes utenfor overdragelsen i 1845. Dette bekreftes også av at det ikke skjedde noen endringer i skyldsettingen. Jeg kommer tilbake til de påberopte dokumenter i den utstrekning jeg finner at de har betydning for min avgjørelse.

Endelig bestrider Haug at hans eiendomsrett i stølssameiet kan anses bortfalt ved passivitet eller frihevd.

Anders Haug har nedlagt slik påstand:

«1. Gården Haug, gnr. 86 bnr. 1 i Sogndal har medeiendomsrett etter sin skyld i stølssameiet Lingesete/Dueskard.

2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for alle tre retter.»

Ivar Stadheim, Hans Jørgen Binningsbø, Nils L. Fimreite, Per J. Fimreite, Harald Loftesnes og Johannes L. Slinde har i ankesaken vært representert ved advokat. Den siste av Fimreite-brukerne som bestrider Haugs medeiendomsrett - Norvald Fimreite - har avgitt anketilsvar, og har i et senere prosesskrift opplyst at han på grunn av sykdom ikke finner å kunne møte personlig i Høyesterett. Han opplyser i prosesskriftet at det ikke er noen divergenser i forhold til motparten mellom ham og de partene som er representert ved høyesterettsadvokat Thue, og at advokatens argumentasjon derfor også vil være i samsvar med hans egne interesser. Den ankende part har ikke hatt noe å bemerke til dette, og i det følgende referat av ankemotpartenes anførsler gjengir jeg disse under ett.

Ankemotpartene gjør gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig i sitt resultat, og de kan også i stor utstrekning tiltre lagmannsrettens begrunnelse. Omstendighetene omkring kongeskjøtet i 1845 gir således det klareste bevis for hvilke rettigheter Haug da hadde. De bestrider imidlertid at Haug noen gang har hatt eiendomsstøl i sameiet. Det er ubestridt at Haug i gammel tid har stølet både på Lingesete og Dueskard, men dette hevdes å ha skjedd på leiebasis eller som tålt bruk, eventuelt i beste fall som utøvelse av en bruksrett. Beiteretten alene kan imidlertid ikke gi grunnlag for noen eiendomsrett, det krever i tilfelle at beiteretten er en restrett. Den bruk det er tale om, opphørte antakelig for Lingesete ca 1770, og Haug har sannsynligvis heller ikke brukt Dueskard etter 1830-40. Har Haug hatt noen bruksrett, er denne nå falt bort ved passivitet eller frihevd. Subsidiært gjøres gjeldende at også en opprinnelig medeiendomsrett i stølssameiet i dag må være bortfalt ved hevd. Det pekes her på at Fimreite-brukene alltid har opptrådt aktivt der det har oppstått kollisjon med deres eiendomsrett, mens Haug først i 1960-årene gjorde krav på å være medeier.

Ankemotpartene anfører at Fimreite må være vesentlig eldre enn Haug, og viser til at gården bestod i 1184 da sjøslaget fant sted mellom kong Sverre og Magnus Erlingssønn. Sannsynligvis ble stølene opptatt sammen med gården, og i alle fall må de være opptatt lenge før Haug ble etablert som selvstendig bruk. Det hevdes derfor at lagmannsretten gjør seg skyldig i en misforståelse når den antar at Haug kan ha okkupert stølsretten. Haug kan heller ikke basere medeiendomsrett på en antakelse om at gården i sin tid er utskilt av Fimreite. Da skulle nemlig Haug hatt medeiendomsrett i hele Fimreite-sameiet, noe Anders Haug selv innrømmer ikke er tilfellet, jfr. blant annet Storholmen. Den skog som er tillagt Haug, tilsvarer heller ikke noen deling etter skyld av et opprinnelig sameie.

Selv om man skulle se bort fra forklaringen fra 1844, hevder ankemotpartene at ikke ett fremlagt dokument støtter Haugs krav om medeiendomsrett. Som nytt dokument for Høyesterett har de fremlagt utskrift av en skogutskiftning fra 1723 for skog som støter opp til Dueskard, og hvor alene Fimreite-brukene var varslet og var parter. Hadde Haug hatt rettigheter i stølssameiet, skulle bispestolen i hvert fall vært varslet. Etter ankemotpartenes mening er det også sannsynlig at man den gang delte stølsgjerdene, men her er dokumentet ufullstendig. Ankemotpartene bestrider for øvrig at man av de fremlagte dokumenter vedrørende gårdene Venes og Lomelde kan trekke den slutning at opplysningene i slike dokumenter er upålitelige.

Ivar Stadheim m.fl. representert ved høyesterettsadvokat Thue har nedlagt slik påstand:

«1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett, lagmannsrett og Høyesterett.»

Norvald Fimreite har nedlagt slik påstand:

«Gulating lagmannsretts dom av 18. juli 1980 vert stadfesta.»

Som nevnt i partenes anførsler, er det fremlagt enkelte nye dokumenter for Høyesterett. I alt vesentlig foreligger imidlertid saken i samme skikkelse for Høyesterett som for lagmannsretten. Den ankende parts anførsler er dog noe endret ved at han har frafalt sin subsidiære anførsel for lagmannsretten om erverv av medeiendomsrett gjennom alders tids bruk og hevd.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten, men med en noe annen begrunnelse. Etter min mening er det ikke tilstrekkelig grunnlag for å anta at Haug noen gang kan ha hatt eiendomsstøl i sameiet.

Jeg tar utgangspunkt i det dokument som lagmannsretten har tillagt avgjørende vekt, nemlig forklaringen fra 1844 opptatt i forbindelse med overdragelsen av gården Haug fra Bergen bispestol til leilendingen. Denne forklaring skulle blant annet opplyse om alle «Herligheder» som hørte til gården, jfr. loven av 20. august 1821 §18. Den forklaring som her ble avgitt, må som påpekt av lagmannsretten forstås slik at man da mente at Haug ikke hadde stølsrettigheter. Etter nevnte §18 skulle leilendingens opplysninger attesteres av fogden, og disse opplysninger stod derfor ikke som anført av den ankende part bare for leilendingens egen regning. Det må antas at fogden blant annet sammenholdt de gitte opplysninger med matrikkelen, jfr. mine etterfølgende bemerkninger om denne. Jeg peker videre på at selv om beitet i stølssameiet var dårlig, dreide det seg dog i tilfelle om rettigheter i et meget betydelig område. Det er opplyst i ankesaken at selve stølsområdet utgjør ca 9000 dekar, mens det ytterligere beiteområde hvor skogen er utskiftet utgjør ca 16000 dekar. Også dette moment taler mot at eventuelle stølsrettigheter ble oversett, eventuelt underslått, da Haug skulle overdras til leilendingen. At Haug på dette tidspunkt lenge hadde leid støl annetsteds, gir neppe heller noen sannsynlig forklaring på at mulige stølsrettigheter i Fimreite-sameiet ble uomtalt.

I motsetning til lagmannsretten ser jeg imidlertid ikke den nevnte forklaring som avgjørende i den forstand at den beviser at de stølsrettigheter Haug måtte ha hatt på et tidligere tidspunkt, var oppgitt på overdragelsestidspunktet. Etter min mening kan forklaringen bare tillegges betydelig bevisverdi. Det må derfor tas stilling til om de opplysninger som ellers foreligger i saken, må lede til et annet resultat enn opplysningene fra 1844-45.

Jeg ser da først på tiden etter at Haug var overdratt ved kongeskjøtet i 1845.

I matrikkelen etter loven av 6. juni 1863 gis det ikke direkte opplysninger om stølsrettigheter, det opplyses bare om beskaffenheten av gårdens havnegang. Jeg kan ikke se at den omstendighet at havnegangen for alle Fimreite-brukene unntatt ett og Haug her karakteriseres som «slet», indikerer at Haug har rettigheter i stølssameiet på like linje med Fimreite-brukene.

Ved skylddelingsforretningen for Mestermannsplass av 24. juni 1881 heter det at sydgrensen går mot «Fimreites og Kaupangers» eiendommer. Som påpekt av lagmannsretten støter dette område opp til Lingesete. Jeg kan ikke se at det er noe holdepunkt for den ankende parts påstand om at Fimreite her også inkluderer gården Haug. Når det gjelder grensegangsforretningen av 20. juni 1902 mellom stølssameiet og Viks allmenning, er det som erkjent av den ankende part påfallende at Haug verken var innkalt eller møtte ved forretningen om han hadde rettigheter i stølssameiet.

Jeg bemerker videre at den oversikt Vilhelm Flugeim laget i 1935 over setrer under gårder i Sogndal herred, etter min mening klart gir uttrykk for at Haug ikke hadde noen rettigheter i stølssameiet.

Først ved kraftledningsskjønnet i 1966 oppstod det tvist om sameieretten, da Anders Haug påstod å være medberettiget til erstatningen. Før den tid hadde det vært tvist om Haugs beiterett i en del av Fimreites utmark nede ved fjorden. Denne tvist ble avgjort ved rettsforlik for lagmannsretten 12. juni 1963, og kan ikke ses å være av noen avgjørende interesse for nærværende sak.

Min konklusjon blir etter dette at i de nærmere 140 år som har gått siden forklaringen av 1844, foreligger ikke noe som på avgjørende måte støtter Haugs påstand om medeiendomsrett i stølssameiet. Tvert om bekreftes, slik jeg ser det, de opplysninger som den gang ble gitt.

Når det gjelder forholdene før 1844, er det atskillig uklarhet med hensyn til hvilke rettigheter gården Haug kan ha hatt i stølsområdet. Lagmannsretten finner det sannsynlig at Haug har hatt eiendomsstøl, og bygger her på en presumsjon om at Haug opprinnelig må ha vært med på å okkupere området. Jeg finner det vanskelig å bygge på en slik presumsjon. Riktignok var stølsrettigheter i gammel tid en nødvendig forutsetning for gårdsdrift, og det er uimotsagt at Haug har stølet både på Lingesete og Dueskard. Men derav kan vanskelig trekkes noen bindende slutning med hensyn til på hvilket grunnlag dette skjedde, selv om man tar i betraktning at man den gang ikke sondret slik mellom ulike tinglige rettigheter som man gjør i nyere tid. Fimreite er en meget gammel gård, og mye taler for at Haug er atskillig yngre. Ved at gårdene ligger på en halvøy med Lingesete/Dueskard som det eneste stølsområde uten at fjorden må krysses, er det derfor grunn til å tro at området for lengst var opptatt av Fimreite da Haug ble etablert som egen gård. Men alt dette blir etter min mening spekulasjoner. Det er imidlertid på det rene at Haug fra gammelt av og før Fimreite ble delt i bruk - når vet vi ikke - også hadde fått utskilt sitt skogsområde, slik at gården utgjorde et samlet område fra fjorden opp i fjellet. Videre er det på det rene at nabobruket Prestengi, som i meget gammel tid er utskilt fra Fimreite, er uten rettigheter i stølssameiet.

Ser man så på de gamle dokumenter som er fremlagt, gir disse som alt nevnt et uklart bilde med hensyn til Haugs rettigheter. Jeg finner det mest hensiktsmessig å gå bakover i tiden fra 1844.

Den sak som ble behandlet for forlikskommisjonen i 1832, bekrefter etter min mening bare at Haug har stølet på Dueskard, men sier ikke noe om på hvilket grunnlag dette skjedde.

I matrikkelen opptatt i 1819-1845 er Haug oppført med «Slette Sætre», mens Fimreite-brukene er oppført med henholdsvis «Slette Sætergange» og «Slette Sæterhavne». Den forskjellige ordbruk har neppe noen avgjørende betydning. Etter min mening kan opplysningene her trekke i retning av at Haug har hatt rettigheter av samme art som Fimreite-brukene, men noe avgjørende bevis for Haugs rettsgrunnlag er det ikke. Når fogden således få år senere kan attestere at Haug ikke har seterrettigheter, jfr. ovenfor, må man nemlig anta at han også kjente opplysningene i matrikkelen.

I deliberasjonsprotokollen etter forordningen av 1. oktober 1802 er Haug som nevnt av herredsretten ikke oppført med støl i motsetning til de fleste av Fimreite-brukene. Dette støtter altså opplysningene gitt i 1844. Men da også to av Fimreite-brukene - nemlig nr. 3 og 4 som vitterlig har stølsretter også er oppført uten slike - gir heller ikke denne protokollen opplysninger med noen stor grad av sikkerhet.

Det neste dokument bakover i tiden er rettssaken i 1802 om Haugs ulovlige skogshugst. Jeg synes det er vanskelig å trekke noen slutninger fra denne hugsten til stølsbruken som gjort av den ankende part. Derimot er dokumentet av interesse når det gjelder hvem som var varslet til prosessen. Her nevnes nemlig uttrykkelig at biskopen er varslet som eier av gården Haug. Som jeg straks kommer til, synes bispestolen ikke å være varslet ved tidligere rettsforretninger som berørte sameiet, noe som tyder på at man anså disse som bispestolen uvedkommende.

Det gjelder således grensegangssaken i 1735 mot Tingestad eller Tjugum Almenning, hvor alene «Fimmereids Opsiddere» er nevnt i forretningen, og det er på det rene at ingen møtte for Haug. Som nytt dokument for Høyesterett har ankemotpartene videre som allerede nevnt fremlagt skogutskiftningen av 1723 for det område hvor Anders Haug nå hevder at han har medeiendomsrett i grunnen. Selv om man legger til grunn at Haug på et tidligere, nå ukjent tidspunkt hadde fått utlagt sin del av skogen, slik at skogdelingen i 1723 var en intern deling for Fimreite-brukene - noe som dog ikke sies uttrykkelig i dokumentet - synes det påfallende at bispestolen ikke var varslet til eller møtte ved forretningen. Forretningen omfattet også mer enn skogen helt inn til Dueskard, idet det i den dokumenterte avskrift som er fremskaffet, er utelatt et avsnitt hvor det i en påskrift heter: «Det her udeladte afsnit angaar deling af udmarken.» Hvilken utmark det her er tale om, er det umulig å vite. Også når det gjelder saken om ulovlig hugst i 1650, og som er nærmere omtalt i herredsrettens og lagmannsrettens dommer, var bispestolen så vidt ses ikke stevnet eller avgav møte.

Det sterkeste bevis for Haugs mulige stølsrettigheter er eksaminasjonsprotokollen av 1723 for det matrikkelverk som ikke ble tatt i bruk. Her opplyses det uttrykkelig at Haug har seter i fjellet en mil fra gården, noe som direkte må referere seg til Lingesete. Ut fra bruksforholdene på den tid er det en naturlig forståelse at også hjemmestølen Dueskard må anses innbefattet. På bakgrunn av de øvrige opplysninger som foreligger i saken, kan jeg imidlertid ikke se at opplysningene i denne eksaminasjonsprotokollen kan tillegges utslagsgivende vekt ved avgjørelsen.

Jeg er etter dette blitt stående ved at det ikke er ført tilstrekkelig bevis for at opplysningene om Haugs rettigheter i forbindelse med kongeskjøtet var uriktige. For ordens skyld tilføyes at jeg ikke har funnet grunn til å gå inn på påliteligheten av de dokumentopplysninger som er gitt for gårdene Venes og Lomelde.

Lagmannsrettens avgjørelse av eiendomsspørsmålet blir således å stadfeste. Da saken har budt på atskillig tvil, finner jeg ikke grunn til å fravike lagmannsrettens omkostningsfastsettelse eller å tilkjenne saksomkostninger for Høyesterett.

Jeg stemmer for denne Dom:

1. Lagmannsrettens dom stadfestes.

2. Saksomkostninger for Høyesterett tilkjennes ikke.

Dommer Aasland: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Endresen, Elstad og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av herredsretten dom (sorenskriver Arne Ekeberg):

Frå gammalt av har bruka under garden Fimreite, gnr. 85 i Sogndal, hatt stølar på Dueskard og Lingesete. Desse stølane ligg i fjellet ovanom garden. Dueskard er heimestøl eller vårstøl, Lingesete er fjellstølen eller sommarstølen. Garden Haug, gnr. 86, grensar opp til Fimreite. Eigaren av denne garden, Anders Haug, meiner at denne garden og har medeigedomsrett til dei nemnde stølane.

Bortsett fra stølshus, har stølsområda elles lege i sameige mellom dei som har hatt stølsrett. Skogen er derimot stort sett delt, men noko av den høgtliggjande skogen oppe i stølsbeita ligg og i sameige. - - -

Retten skal merka:

Det første vitnemålet om at garden Haug har hatt stølsdrift på Lingesete er ei sak frå 1650 der Peder Madsen på Fimreite stemner Petter Pettersen frå Bergen for ulovleg skoghogst i grenseområdet mellom Fimreite og Haukåsen. Her blir m.a. «Christoffer Houg som bruger Støffuel med femmeredtzmendene», ført som vitne. I 1802 kom det til eit forlik mellom brukaren av Haug og oppsitjarane på Fimreite om skoghogst i Bøttejuvet som ligg sør for Lingesete. Det er naturleg å sjå det som det her har vore ein samanheng mellom denne skoghogsten og stølsdrifta til Haug på Lingesete, men noko sikkert kan ikkje seiast om det. Tømmer i dette området kunne og løypast til sjøen og førast fram til Fimreite og Haug sjøvegen. Retten ser det likevel slik at når Haug påsto å ha skogteig i dette området, som ligg langt frå Haug, må det sjåast i samanheng med at han hadde del i fellesrettane med Fimreite elles, nemleg beite- og stølsretten. Det kunne elles vanskeleg tenkjast at Haug meinte å ha rett til ein skogteig midt inne i eit område der både resten av skogen og alt beite med tilhøyrande støl var Fimreite-eigedom. At Haug har stølt på Lingesete er og forklart av Lars N. Fimreite som i 1961 gav ei rettsleg forklaring før hovudførehaving i samband med ei anna sak. Han var då 85 år og skulle såleis vera fødd omkring 1875. I dette provopptaket er sagt at «far til vitnet har vist ham tuftene etter et sel tilhørende Haug for mange år siden». Far til dette vitnet var Nils L. Fimreite som var fødd 1828 og døydde i 1913. Det er og lagt fram ei «erklæring» av 8. februar 1961 frå Jens P. Fimreite, og som vart gjeven i samband med ei anna sak. Det er der og nemnt at garden Haug i eldre tid støla på Lingesete. I seg sjølv kan ikkje denne «erklæringa» tilleggjast så stor vekt, men ho støttar det som elles er kome fram om at brukarane av Haug har støla på Lingesete i eldre tid.

At brukarane av Haug har vore på Dueskard, har vi eit vitnemål om frå 1832 då Jens Erichsen Haug vart innklaga til Sogndal forlikskommisjon av Peder Bottolfsen Fimmereide «fordie han har bemægtiget sig i Aar, et Klageren tilhørende Stølsgierde ved at Indhægne og Saae samme». Det synest lite truleg at Haug dersom han ikkje hadde annan rett på stølen, utan vidare har trengt seg inn og tileigna seg eit stølsgjerde. Det er rimeleg å tru at Haug saman med Fimreitebøndene har støla på Dueskard, men at han i dette tilfellet frå 1832 har overskride retten sin. I det før nemnde provopptaket frå 1961 av Lars N. Fimreite er sagt: «Vitnet sier at bestefar til Haug har hatt beite på Duaskar og han kjenner til at han har hatt stølshus der». I «erklæringa» frå 1961, som ovanfor er nemnt, er og sagt at garden Haug støla i eldre tid på Dueskard.

I ein eksaminasjonsprotokoll for Indre og Ytre Sogn fogderi frå 1723 i samband med ny matrikulering, ein matrikkel som elles ikkje vart teken i bruk, er det om garden Haug sagt at den har «setter til fields 1 miil fra gaarden». Det skulle i tilfelle passa på Lingesete. I ein «deliberationsprotokoll» for Indre Sogn frå 1803 der dei ymse eigedomane er gjennomgått for å ha eit grunnlag for pålegging av jordavgift etter forordning av 1. oktober 1802, er Haug ikkje nemnt med støl. Denne taksten som her vart gjennomførd, vart nytta ved sida av den gamle matrikkelen som grunnlag for deling av skattar. Protokollane frå 1723 og 1803 kan ikkje direkte samanliknast, då føremålet og grunnlaget for dei to forretningane ikkje er heilt dei same. Kor pålitelege dei opplysningane er som går fram av desse dokumenta, er noko uvisst. I bygdeboka for Leikanger (1965) kjem ein inn på verdien av slike opplysningar. Det heiter her (s. 531): Stort sett var det vel bøndene sjølve som gav desse opplysningane, og då dei sjølvsagt visste at desse oppgåvene hadde ein viss innverknad på skatten dei skulle betale so gav dei nok ikkje opp for mykje. Stundom får ein mistanke om at «herlegdomar» vart gøymde vekk og ikkje medtekne. Det ser heller ikkje ut for at kommisjonsmedlemane, som arbeidde med desse matriklane, tok det so serleg strengt. I alle høve trur eg me trygt kan seia at tali som er oppgjevne, ikkje er for høge. Ein må gå ut frå at tilhøva har vore om lag dei same på Fimreite som ligg nær opp til Leikanger. Om støl difor ikkje var oppgjeve for Haug ved takstforretningen i 1803, kan ein difor ikkje utan vidare utleia av dette at Haug ikkje lenger hadde stølsrett. Heller ikkje kan ein sikkert seia at Haug ikkje hadde stølsrett til Dueskard i 1723, om denne stølen ikkje er nemnt i matrikkeloppgåva dette året. I Scheel: Norsk Tingsret (1912) er og sagt (s. 130) at takseringa med grunnlag i forordninga av 1. oktober 1802 «var meget ufuldkommen allerede fra først af».

Det kan og vera annan grunn til at støl som «Herlighed» for Haug ikkje vart nemnt i 1803. Av forhandlingsprotokollen for Leikanger forlikskommisjon 19. oktober 1812 går det nemleg fram at Haug då leigde stølen Handadalen i Aurland og at denne stølen i 40 år hadde blitt brukt av Haug og av andre leigarar. Kor lenge Haug hadde hatt stølen veit ein ikkje, men det er rimeleg å tru at han også leigde denne stølen i 1803, og at iallfall Lingesete den gongen var av mindre interesse som skatteobjekt for Haug.

Stølar med gode beite var eit vilkår for å halda husdyr i eldre tid. Høyavlinga var nemleg liten i forhold til buskapen og endå om det vart gjeve tilskot i form av lauv, lyng og ris vart det nærast svelteforing om vinteren med liten avdrått. Avgjerande var difor den avkastninga ein kunne oppnå om sumaren. Alt talar difor for at garden Haug må ha hatt stølsbeite om lag frå opphavet av. Sjølvsagt kunne garden ha kjøpt eller leigt beite andre stader, men etter det som er nemnt framanfor finn retten det nok prova at garden Haug har brukt støl både på Lingesete og Dueskard, og at dette må ha vore garden sine opphavlege stølar. Det er på det reine at stølsbeita her ikkje var gode, og etter som det vart meir folk og større buskapar og fylgjeleg meir intensiv utnytting av beiteområda, har Haug sett seg om etter nye stølar og andre beite. Det same har fleire av bøndene på Fimreite gjort. Haug kjøpte støl i Sogndalsdalen i 1851, men hadde som før nemnt alt tidlegare leigt støl i Handadalen i Aurland og gjerne også leigt støl andre stader utan at ein har sikre opplysningar om det. Etter som Haug fekk stølsinteresser andre stader, er det klart at Dueskard og Lingeseter vart mindre nytta av han, og hjå dei andre stølsinteressentane tok det, etter som nye generasjonar voks opp, til å gå i gløymeboka at Haug hadde stølsrett. Dette synest vera iallfall ei medverkande årsak til at Haug ikkje er innkalla eller har møtt ved m.a. grensegangen mot Meisterplass 1881 og mot Vik almenning 1902. At det ikkje lenger sikkert kan påvisast stølshus eller restar etter stølshus som Haug har eigd eller brukt, legg retten mindre vekt på. Siden det kan vera 100 til 150 år sidan Haug har brukt stølane, vil eventuelle stølshus vera borte eller dei kan vera overtekne av andre og ført vidare og haldne ved like av nye eigarar.

Frå dei saksøkte si side er hevda at det i tilfelle berre er ein bruksrett saksøkjaren har hatt, eller det har vore ein tolt bruk frå dei saksøkte si side. Når retten framanfor er komen til at Haug har brukt støl og beite på same måte som brukarane på Fimreite, og det ikkje av dei framlagde dokumenta tydeleg går fram at Haug har anna grunnlag for sin rett enn Fimreite, må dei stå på same line. Haug må difor ha vore med i stølssameiga som eigar, ikkje berre som brukar. Retten kan heller ikkje sjå at det er grunnlag for å gjera rettsleg skilnad på heimestølen Dueskard og fjellstølen Lingesete. Desse to er knytt nøye saman i den opphavlege stølsdrifta. Ei anna sak er at den faktiske bruken av desse to stølane seinare vart noko ulik etter som både Haug og bruk på Fimreite kjøpte eller leigde seg stølar andre stader.

Retten er etter dette komen til at Haug opphavleg er sameigar i stølssameiget Dueskard-Lingesete, og treng ikkje nærare gå inn på om og alders tids bruk eller hevd kunne gje grunnlag for medeigedomsrett. Det som då står att er spørsmålet om saksøkjaren kan ha mist sin rett ved passivitet. Etter at Haug kjøpte stølen Grøtsete i Sogndalsdalen 1851 er det lite ein veit om bruk av stølane Dueskard og Lingesete frå Haug si side. Iallfall bruken av Lingesete var truleg slutt fleire år før 1851. På den andre sida har det heller ikkje vore nokon særleg aktiv bruk frå fleire av eigedomane på Fimreite utan at det dermed blir påstått at dei har mist sin stølsrett. Omkring 1945 tok stølsdrifta heilt slutt. Når det først er på det reine at Haug har hatt stølsrett, vil difor Haug koma i ein uheldig særstilling i høve til fleire av eigedomane på Fimreite om berre garden Haug skulle missa sin stølsrett ved passivitet. I eldre teori er også lært at «en Tinglig Ret bortfalder aldrig derved, at den berettigede ikke udøver den» (Scheel: Norsk Tingsret, 381, og Gjelsvik: Norsk Tingsrett, 3. utg. 394-395). I nyare teori og rettspraksis er denne læra noko modifisert, jfr. Brækhus og Hærem: Norsk Tingsrett (1964) 620 og høgsterettsdom innteke i Rt-1949-492. Hovudregelen må likevel vera at eigedomsretten ikkje fell bort ved passivitet, og retten kan ikkje finna sterke nok grunnar til å fravika hovudregelen i dette høvet. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Oscar Hordnes, Bjarne Danielsen og ekstraordinær dommer v/lagmannsretten, sorenskriver Harald Hove):

- - -

Lagmannsretten er under tvil kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Etter den foreliggende bevisførsel er det på det rene at Haugbruket har hatt støl på Lingesæter og det må også antas at bruket har vært på Duaskar og stølt der. Det er imidlertid usikkert hvor lenge stølene har vært brukt av Haug. Det vises til at Haug i eksaminasjonsprotokollen av 1723 er angitt å ha «setter til fields, 1 miil fra gaarden». Dette matrikkelverket, som for øvrig ikke ble satt ut i livet, er regnet som en verdifull kilde når det gjelder bruksforhold i jordbruket etter som det skulle gis opplysning bl.a. om bruket hadde sæter, jfr. L. Reinton: Sæterbruket i Norge III, 313. Lagmannsretten legger til grunn det som står i eksaminasjonsprotokollen vedrørende Haug, og således at Haug på det tidspunkt hadde sæter i fjellet. Den angitte avstand fra gården, «1 miil», passer med Lingesæter, og at det var denne sæter eksaminasjonsprotokollen henviser til bekreftes av den fremlagte utskrift av Indre Sogns sorenskriveris tingbok av 27. mai 1650 i anledning av påstått ulovlig skoghogst i grensen mellom Fimreite og Haukåsen, hvor «Christoffer Houg som bruker støffuel med femmeredtzmendene» blir ført som vitne. Det er enighet om at dette må referere seg til Lingesæter. Det kan ikke trekkes sikre konklusjoner ut fra forliket i 1802 mellom Erik Eriksen Haug og oppsitterne på Fimreite om skoghogst i Byttejuvet, men både beliggenhet og det kvantum forliket gikk ut på, kan tyde på at trevirket skulle brukes i forbindelse med stølsdrift. Dette kan tilsi at det kan ha vært stølsdrift på Lingesæter i 1802.

I distriktskommisjonens sammenligningsprotokoll som skulle bestemme de forskjellige eiendommenes innbyrdes verdi, jfr. lov av 17. juli 1818 §27, er det angitt at Haug hadde «brændsel og løvskog til egen Fornødenhed; men slette sætre». Flertallsbetegnelsen tyder på at gården måtte ha mer enn en sæter, og det er naturlig at det gjelder Duaskar med sin beliggenhet mellom Haug og Lingesæter. Det er for øvrig ikke påstått at Haug på det tidspunkt hadde rett til støl andre steder bortsett fra leiestølen i Handadalen som ikke var en slik «tilliggende Herlighed» som det etter nevnte lovs §28 skulle tas hensyn til ved fordelingen av skatteskylden og eiendommenes innbyrdes verdiforhold. Den sak som i 1832 ble behandlet av forlikskommisjonen i Sogndal, synes også å bekrefte at Haug har stølt på Duaskar. - Tradisjonen bekrefter også at Haugsmannen har stølt på Lingesæter og Duaskar. Det vises til vitneforklaringer ved bevisopptak av Lars N. Fimreite og Lars E. Fimreite og til erklæring av 8. februar 1961 avgitt av Jens P. Fimreite.

Det er i saken omtvistet på hvilket grunnlag stølsbruken har vært utøvet, idet de ankende parter i det vesentlige har anført at bruken har vært grunnet på leieforhold, mens ankemotpartene har anført at det har vært eiendes støler. Det er på det rene at Haug må være en meget gammel gård, og fra en tid da det i mange bygder ennå var vanlig at alle gårdene hadde sæter som må antas å ha sin opprinnelse i okkupasjon. Dette sannsynliggjør at det også for Haug har vært eiendes støl. Det forhold at gården i matrikkelarbeidene er angitt med støler, skulle også bekrefte at det er eiendes støler selv om det muligens også kan ha forekommet at matrikkelen har tatt med stedsevarige bruksretter til støl. Det foreligger ingen dokumenter eller andre konkrete opplysninger som viser at det skulle foreligge et leieforhold. - Dokumentene i saken er imidlertid ikke entydige. Det vises for så vidt til deliberationsprotokollen av 18. august 1803 hvor det under Haug er oppført at gården «har furre- og brændeskov til Fornødenhed; ellers ingen Herlighed», mens det for bruk på Fimreite er tatt med at de har støl. Deliberationsprotokollen har muligens ikke samme bevisverdi som forarbeidene til matrikkelverket, men den er egnet seg til å skape usikkerhet om det var eiendes støler. Det vises også til at det gjennom årene har vært en del forretninger som har berørt de aktuelle stølsområder uten at Haug har vært varslet eller møtt. Det fremgår således av Bergens lagtings dokumenter at i grensegangssak vedrørende Tingestad eller Tjugum almenning i 1735 var varslet «de til Allmendingen grænsede skouger og markens Ejere og oppsiddere, Nemlig: Velædle Hr. Cancellie Raad Hans de Knagenhielm, som Ejere på dend ene side og Fimmereids oppsiddere paa den anden Side», og under forretningen møtte også bare Fimreites oppsittere. Når det gjelder skylddeling vedrørende «Mestermandsplass» i 1881 fremgår det av grensebeskrivelsen at «mot Syd støder Eiendommen til skarpeste Fjeldrand mod Fimreite og Kaupangers Eiendomme -». Av denne beskrivelse synes det å fremgå at skylddelingsforretningen fant sted i et område som lagmannsretten etter befaring må anta støter opp til stølsbeitet Lingesæter. - Det vises også til skylddeling av 1890 angående gnr. 81 bnr. 16 i grensen mellom Nordnes og Fimreite i stølsområdet, og til den merkesgang som ble foretatt i 1902 «mellom Vik Almenning og Fellesstrekningen mod Fimreites Opsiddere» og som var i et område man skulle anta var et naturlig beiteområde for Duaskar. Lagmannsretten finner det påfallende at Haug ikke har møtt til noen av disse forretninger hvis Haug skulle være medeier. Dokumentene betegner også tilstøtende nabo som Fimreite. Hertil kommer at Haug heller ikke har fått skogteiger i områdene.

Lagmannsretten skal etter dette bemerke at det foreligger adskillig tvil når det gjelder spørsmålet om den rettslige karakter av stølsretten, men finner at den eiendomsrett som måtte ha foreligget må være oppgitt da Haugsgården fikk kongeskjøte i 1845. I forbindelse med overdragelsen ble det opptatt en «Forklaring i følge Lov av 20. august 1821 om den Bergens Bispestoel beneficerede Gaard Houg». Denne forklaring - som er et nytt dokument i saken - skulle i henhold til lov om beneficert gods sendes vedkommende regjeringsdepartement med innstilling om «den Priis og de øvrige Conditioner, på hvilke Godset ved offentlig Auction kan afhændes», jfr. §19 i nevnte lov, og skulle gi opplysning om den ledige gårds skyld, beliggenhet, omtrentlige størrelse av inn- og utmark og øvrige herligheter. Lagmannsretten finner at dette dokument må bli å tillegge avgjørende vekt ved avgjørelsen av om gården Haug i dag er medeier i stølssameiet på Lingesæter og Duaskar. Ved skjøtet av 1845 ble gården overdratt «i Henhold til Salgsconditionerne», og opplysningene i forklaringen skulle etter loven bli å legge til grunn som salgsbetingelser. I forklaringen er spørsmålet om gården har tilstrekkelig havnegang, besvart med «at Gaarden er aldeles blottet for Havnegang, der for den hele som(m)er må leies hos Andre». I forklaringen er også en detaljert oppstilling over de hus som tilhørte Haug, og det fremgår av denne at det ikke eksisterte stølshus. Likeledes er spørsmålet «Ligger Gaarden i Fælleskab enten i Henseende til Indmark eller Udmark og Skov» besvart med «Nei». Gården har etter dette ikke fått overdratt noen stølsrett ved kongeskjøtet. Det er riktignok så at det ved overdragelse av det beneficerte gods, - som gjerne ble overdratt til den slekt som hadde bebodd gården gjennom generasjoner, ikke utelukkende kan legges vekt på hva som står i skjøtet hvis det kan påvises at det tilhørte gården ytterligere herligheter. Men «forklaringen» synes å vise at bispestolen i hvert fall på det tidspunkt overdragelsen fant sted ikke mente at Haug hadde stølsrettigheter. Dette finner lagmannsretten som nevnt avgjørende, slik at den rett gården måtte ha hatt på et tidligere tidspunkt, var oppgitt på overdragelsestidspunktet. - Det har fra ankemotpartens side vært reist tvil om verdien av opplysningene i disse forklaringer, men lagmannsretten finner at forklaringen som er opptatt i forbindelse med spesiell lovbestemmelse i tilknytning til et konkret salg, må forutsettes å ha kommet i stand etter grundigere undersøkelser. Det vises for så vidt til den detaljerte opptegnelse av gårdens hus. Det som for øvrig er anført om uoverensstemmelse mellom forklaringer og andre dokumenter i forbindelse med overdragelse av andre benefiserte gårder, kan ikke sees å svekke innholdet av forklaringen vedrørende Haug.

Det skal også bemerkes at det ikke er mulig å tidfeste nøyaktig når Haug sluttet å støle på Lingesæter og Dueskar. Det er imidlertid på det rene at Haug har leiet støl i Handadalen i Aurland, sannsynligvis fra slutten av 1700-tallet, og at gården i 1851 kjøpte stølen Grøtseter i Sogndalsdalen. Dokumentene som har vært behandlet ovenfor tyder på at stølene kan ha vært brukt av Haug i førstningen av 1800-tallet, men lagmannsretten kan ikke se at det er ført bevis for at det er stølt etter overdragelsen i 1845. De tidligere nevnte forretninger av 1881, 1890 og 1902 hvor Haug ikke møtte, synes også å bekrefte at stølsretten var oppgitt.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at Haug ikke er medeier i Lingesæter og Dueskar, og at de ankende parter må bli å frifinne. - - -