Rt-1985-375
| Instans: | Høyesterett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1985-03-27 |
| Publisert: | Rt-1985-375 (87-85) |
| Stikkord: | Ran, Saksbehandling og straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse 27. mars 1985 i l.nr. 48/1985 |
| Parter: | Statsadvokat Thorbjørn Gjølstad, aktor mot 1. A (forsvarer høyesterettsadvokat Hans Stenberg-Nilsen) 2. B (forsvarer høyesterettsadvokat Trygve Norman). |
| Forfatter: | Holmøy, Dolva, Philipson, Michelsen, Sandene |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, §267, §222, §260, §318, §317, Straffeprosessloven (1887) §176, Straffeprosessloven (1981), Straffeprosessloven (1981) §122, §332 |
Dommer Holmøy: Eidsivating lagmannsrett avsa 25. oktober 1984 dom med slik domsslutning:
«1. A, født xx.xx.1947, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §268 første ledd, jfr. §267, §222 og §260, 1. og fjerde ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 8 - åtte - måneder. Straffen er en fellesstraff med Eidsvoll herredsretts dom av 22. januar 1983, jfr. straffeloven §64. Til fradrag i straffen går 93 - nittitre - dager for utholdt varetektsfengsel. A frifinnes for forbrytelse mot straffeloven §128 (tiltalebeslutningens post IV).
2. B, født xx.xx.1956, dømmes for forbrytelser mot straffeloven §268 første ledd, jfr. §267, §222, §260, 1. og fjerde ledd og straffeloven §318, jfr. §317, til en straff av fengsel i 3 - tre - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag i straffen går 50 - femti - dager for utholdt varetektsfengsel.»
Begge de domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken fra A gjelder straffutmålingen. Anken fra B gjelder både saksbehandlingen og straffutmålingen.
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold vises til domsgrunnene.
Jeg finner at begge de domfeltes anker må forkastes.
Til B's anke over saksbehandlingen skal jeg bemerke:
B's anke på dette punkt gjelder det forhold at de tidligere politiforklaringer og en rettslig forklaring avgitt av A's ektefelle, ble tillatt opplest under hovedforhandlingen uten at straffeprosessloven §176 og §332 ble ansett til hinder for dette. A's ektefelle var innkalt som vitne til hovedforhandlingen, men nektet å forklare seg i medhold av straffeprosessloven §176.
Ifølge rettsboken for lagmannsretten ble det der gjort gjeldende at fru A som utgangspunkt pliktet å besvare spørsmål som angikk B, og at retten for det enkelte spørsmål måtte ta standpunkt til om det også berørte A på en slik måte at hun kunne nekte å svare. Dersom hun fortsatt nektet å svare på spørsmål, ba aktor om rettens tillatelse til å lese opp hennes tidligere politiforklaringer, og en rettslig forklaring avgitt for forhørsretten i forbindelse med at hun ble dømt for heleri av gullsmedvarer som hadde tilknytning til saken, jfr. straffeprosessloven §332. Forsvarerne for A og B hevdet begge at det ikke var adgang til opplesing av de tidligere forklaringer, da vitnet før hun avgav disse forklaringer, ikke var gjort kjent med at hun hadde rett til å nekte å avgi forklaring på grunn av sin tilknytning til A. Vitnet og A giftet seg først i mars 1984, etter at de forklaringer det gjaldt, var avgitt. Forsvarerne hevdet imidlertid at de levet sammen siden før jul 1982 og til A ble pågrepet 27. februar 1983, og at deres forhold måtte likestilles med forlovelse etter straffeprosessloven §176 første ledd nr. 2.
Lagmannsretten avsa kjennelse med slik slutning:
«1. Stpl. §176 er til hinder for at fru A pålegges å svare på spørsmål angående tiltalte B's eventuelle deltagelse i ranet 21. februar 1983.
2. Vitnets utenrettslige forklaringer og en rettslig forklaring som hun har avgitt, tillates opplest uten hinder av stpl. §176 og §332.»
Også forsvareren for Høyesterett har gjort gjeldende at vitnet og A måtte anses forlovet da de tidligere forklaringer ble avgitt, iallfall måtte deres forhold likestilles med forlovelse i forhold til straffeprosessloven §176 første ledd nr. 2. Det vises i denne forbindelse til en uttalelse som vitnet avgav til politiet om at hun og A hadde et fint forhold sammen, og at de ville fortsette dette også etter det som var skjedd.
Forsvareren har for øvrig hevdet at vilkårene for opplesning etter §332 sjette ledd ikke var til stede. Etter forholdene kunne det ikke legges til grunn at opplesning ville være «aldeles ubetænkelig». Det vises til at fru A's forklaringer ble avgitt under forhold som tilsa stor forsiktighet. Hennes første forklaringer inneholdt ingen opplsyninger om B. Det som er protokollert om en senere politiforklaring, der hun gav opplysninger om B, viser at den ble avgitt under press. Hun hadde da sittet i varetekt natten over, etter at hun først hadde nektet å gi ny forklaring for politiet. Hun var da selv siktet for heleri. Det er - hevdes det - også oppsiktsvekkende at politiet - ifølge det protokollerte - fant grunn til å foranledige en uttalelse fra henne om at hun ikke hadde «noe å utsette på politiet i forbindelse med saken de har etterforsket eller under avhør i saken». Forsvareren fremhever videre at de domfelte i denne sak og deres forsvarere ikke var til stede, heller ikke under den rettslige forklaring, slik at de kunne stille spørsmål. De forklaringer som ble lest opp under hovedforhandlingen, kan etter dette ikke anses opptatt under betryggende former. Forsvareren gjør gjeldende at disse forklaringer var et vesentlig bevis mot B, og at de påberopte saksbehandlingsfeil derfor må føre til at dommen med hovedforhandling oppheves for hans vedkommende.
Jeg finner at det ikke foreligger noen saksbehandlingsfeil for lagmannsretten i forbindelse med at fru A under hovedforhandlingen ikke ble pålagt å svare på spørsmål om B's deltakelse i ranet, og heller ikke i forbindelse med at hennes forklaringer ble tillatt opplest under hovedforhandlingen.
Når det gjelder det første spørsmål, viser jeg til lagmannsrettens kjennelse. Forsvareren for Høyesterett har heller ikke påberopt saksbehandlingsfeil på dette punkt.
Når det gjelder det annet spørsmål, vil jeg først vurdere anførselen om at forholdet mellom A og hans ektefelle da de oppleste forklaringer ble avgitt, må anses som en forlovelse, eller iallfall likestilles med forlovelse i forhold til straffeprosessloven §176 første ledd nr. 2.
I likhet med lagmannsretten legger jeg til grunn at A og hans senere ektefelle bare hadde levet sammen i snaut to måneder da ranet, som er et av forholdene i denne sak, ble begått den 21. februar 1983. A flyttet hjem til sin senere ektefelle like før jul 1982, uten at de hadde kjent hverandre på forhånd. Han hadde da permisjon fra fengslet, men vendte ikke tilbake dit etter permisjonstidens utløp. Han ble pågrepet i Gøteborg 27. februar 1983, og har senere vært fengslet. De giftet seg mer enn ett år senere - i mars 1984, men ble formelt separert etter kort tid - i august 1984. Forsvareren for Høyesterett har som nevnt påberopt en uttalelse i fru A's politiforklaring av 29. mars 1983 om at de to hadde et fint forhold sammen, og at de ville fortsette dette. Til tross for denne uttalelse og den senere ekteskapsinngåelse kan det etter min mening ikke legges til grunn at de var forlovet i februar 1983, eller at deres forhold den gang må likestilles med forlovelse. At de den gang skulle være enige om å inngå ekteskap, er heller ikke påberopt. Etter min mening gir denne sak ikke foranledning til å gå inn på spørsmålet om et samboerforhold må anses som eller må likestilles med forlovelse i forhold til gjeldende straffeprosesslov §176 første ledd nr. 2, selv om partene ikke er enige om å ville inngå ekteskap. For at denne regel om fritak for vitneplikt skal få anvendelse på slike samboerforhold, må det iallfall kreves et forhold som har vært stabilt over et ikke ubetydelig tidsrom. Et slikt vilkår er også forutsatt i forhold til den nye straffeprosesslov av 1981 §122 annet ledd, som blant annet likestiller «personer som lever sammen i et ekteskapsliknende forhold» med ektefeller med hensyn til fritak for vitneplikt, jfr. Ot. prp. nr. 35 for 1978-79 side 147. - Forholdet mellom A og hans senere ektefelle hadde i februar 1983 vart i så kort tid at det da ikke under noen omstendighet kan likestilles med forlovelse i forhold til gjeldende straffeprosesslov §176 første ledd nr. 2. Jeg tilføyer at stabiliteten i deres forhold også på grunn av andre omstendigheter måtte være meget usikker.
Etter dette var forholdet mellom A og hans senere ektefelle slik da ranet ble begått, at det ikke oppstår spørsmål om at hun forut for disse forklaringer skulle vært gjort oppmerksom på sin rett til å nekte å avgi forklaring.
At fru A under hovedforhandlingen var fritatt for å forklare seg, er i seg selv ikke til hinder for at hennes tidligere forklaringer ble lest opp i henhold til straffeprosessloven §332.
Etter min mening kan det ikke legges til grunn at vilkårene for opplesing av fru A's tidligere forklaringer etter straffeprosessloven §332 sjette ledd ikke var til stede. Begrunnelsen i lagmannsrettens kjennelse for å tillate opplesning er kort, men viser at lagmannsretten har foretatt den vurdering som forutsettes etter §332 sjette ledd. Lagmannsretten viser således til kjennelsen i Rt-1954-573, og gir videre uttrykk for en konkret vurdering. - Etter min mening foreligger det ikke spesielle hensyn i denne sak som skulle tilsi at opplesing ikke kunne finne sted. Jeg finner ikke holdepunkter for forsvarerens anførsel om at fru A's politiforklaring, der hun først gav opplysninger om B, er blitt til under noen form for utilbørlig press fra politiets side, eller at forklaringene av andre grunner er blitt til på en lite betryggende måte. Det er riktig - som anført - at de domfelte og deres forsvarere ikke var til stede, heller ikke under den rettslige forklaring. For så vidt angår den rettslige forklaring, synes dette å ha sammenheng med at denne forklaring ble gitt som grunnlag for pådømmelse i forhørsrett av fru A's egen sak. Under et senere forhørsrettsmøte hvor de domfelte og B's forsvarere var til stede, nektet fru A å forklare seg.
For så vidt angår straffutmålingen, kan jeg i det vesentlige slutte meg til lagmannsrettens begrunnelse. Det er klart skjerpende omstendigheter at ranet gjaldt betydelige verdier, for til sammen ca 380000 kroner, at det ble foretatt under trussel med pistol og ved at både de to kvinnelige ansatte i forretningen og den kunde som kom inn, ble kneblet. Som en klar skjerpende omstendighet kommer dessuten at ranet ble planlagt og utført under de domfeltes ulovlige fravær fra fengslet, etter at de unnlot å vende tilbake etter endt permisjon. Under disse omstendigheter finner jeg ikke å kunne legge noen vesentlig vekt på at de domfelte samlet - når også tidligere idømte straffer tas i betraktning - får en meget lang soningstid. - Begge de domfelte er dessuten dømt for bilbrukstyveri i sammenheng med ranet, B også for heleri ved salg av flere verdifulle malerier. Jeg finner etter dette at det ikke er noe misforhold ved lagmannsrettens straffutmåling, heller ikke med hensyn til forskjellen mellom de domfelte som er begrunnet med deres forskjellige kriminelle bakgrunn.
De domfeltes fengselsopphold etter lagmannsrettens dom er å anse som soning av idømt fengselsstraff. Det oppstår derfor ikke spørsmål om ytterligere fradrag for varetektsfengsel.
Jeg stemmer for denne kjennelse:
Ankene forkastes.
Dommer Dolva: Jeg er enig med førstvoterende.
Philipson, Michelsen og justitiarius Sandene: Likeså.
Av lagmannsrettens dom (lagmann Finn Backer, sorenskriver R. Dietrichs og byrettsdommer Rolf Harto):
Tiltalte nr. 1, A, bopel - - - vei 21, Oslo, soner f.t. dom i - - - landsfengsel, er født xx.xx.1947 i X av norske foreldre og er selv norsk statsborger. Han oppgir å ha vært uten arbeide siden 1975 og er uten inntekt og formue. Han er separert og uten forsørgelsesbyrde. Han har ikke avtjent militærtjeneste.
Tiltalte er tidligere straffedømt en rekke ganger bl.a. 2 ganger for ran. Siste gang er han dømt ved Eidsvoll herredsretts dom av 22. juni 1983 til en straff av fengsel i 60 dager for overtredelse av legemiddelloven, forsøk på grovt tyveri og legemsbeskadigelse. Han er ikke bøtelagt etter 1969.
Tiltalte nr. 2, B, bopel - - - 2, Y, soner f.t. dom i - - - kretsfengsel, er født xx.xx.1956 i Z av norske foreldre og er selv norsk statsborger. Han oppgir å ha vært uten arbeide de siste 3 år, er uten inntekt og formue. Han er ugift og uten forsørgelsesbyrde. Han er, p.g.a. ryggskade fritatt fra militærtjeneste og overført til sivilforsvaret.
Tiltalte er tidligere straffedømt 2 ganger, siste gang ved Eidsivating lagmannsretts dom av 15. mai 1982 til en straff av fengsel i 5 år og 6 måneder etter straffeloven §162 første ledd m.v. Han sier seg dessuten bøtelagt noen ganger.
Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Eidsivating den 18. september 1984 - rettet under hovedforhandlingen - er de tiltalte satt under tiltale ved Eidsivating lagmannsrett, Oslo lagsogn, til fellelse etter:
I. straffeloven §268, jfr. §267, - - -
nr. 1 A og nr. 2 B,
ved mandag 21. februar 1983 ca kl. 16.00 i Bjørn Hansens gullsmedforretning i Ås å ha bemektiget seg gullvarer, diamantvarer og kontanter for tilsammen kr. 382347,- ved å rette en pistol mot ekspeditrisene Berit Skolmo og Kjellrun Grøn, eller å ha medvirket hertil,
straffeloven §222,
for ved rettsstridig adferd eller ved å true med sådan å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe, eller å ha medvirket hertil,
nr. 1 A og nr. 2 B,
ved til tid og sted som nevnt under post I å ha festet papirtape rundt ansiktet ved munnen og rundt håndleddene med armene bak på Sissel Grimstad som var kunde i forretningen, for å hindre henne i å slå alarm, eller å ha medvirket hertil,
III. straffeloven §260 første ledd, jfr. fjerde ledd - - -
nr. 1 A og nr. 2 B
ved mandag 21. februar 1983 om formiddagen utenfor Moss Verft i Moss å ha tatt Volvo Amazon personbil AX-15812 tilhørende Johnny Fensbekk og kjørt med bilen på forskjellige veier inntil den ble hensatt samme dag i Vålkrysset i Kråkstad i Ski, eller å ha medvirket hertil, - - -
nr. 2 B,
ved onsdag 2. februar 1983 ca kl. 11.00 utenfor SAS-hotellet i Holbergsgate i Oslo, å ha solgt til Ronald Hein Johansen 17 malerier av Smith, Gustav Mordt, Eivind Nielsen, Lauritz Haaland, J. Ekenæs, F. Bøe, Morten Muller, G. Wentzel og C. Krogh for kr. 50000,- enda han forsto at gjenstandene var fravendt rette eier ved en forbrytelse eller utviste grov uaktsomhet i så måte, eller å ha medvirket hertil. - - -
Retten bygger på at de to tiltalte under den ulovlige permisjonen sammen har planlagt og gjennomført ranet i Bjørn Hansens gullsmedforretning i Ås. Under ranet ble det brukt en pistol, som A truet med. A var kamuflert ved en hjemmelaget finlandshette. B hadde en topplue langt nede i pannen og solbriller. De to ekspeditrisene i forretningen ble bundet og kneblet med papirtape. Den samme behandling fikk en tilfeldig kunde som kom inn, nemlig Sidsel Grimstad. Til bruk under ranet hadde A og B på forhånd stjålet en bil i Moss. Denne ble brukt fra ransstedet til et veikryss vel 3 km fra stedet, der de hadde stående en annen bil som B hadde leid. - - -