Rt-1986-1070

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1986-10-16
Publisert:	Rt-1986-1070 (397-86)
Stikkord:	Straffeprosess
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 16. oktober 1986 i l.nr. 150 B/1986
Parter:	Statsadvokat Lasse Qvigstad, aktor mot A (forsvarer advokat Johan Hjort).
Forfatter:	Michelsen, Aasland, Philipson, Hellesylt, justitiarius Sandene
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §242, §243, §387

Dommer Michelsen: I offentlig straffesak mot B og A avsa Gulating lagmannsrett den 30. mai 1986 dom med slik domsslutning:

«B dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd, til fengsel i 7 - syv - år, hvorfra går 270 - tohundreogsytti - dager for utholdt varetektsfengsel.

Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler mot ham som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a-f for en tid av inntil 5 - fem - år.

A dømmes for forbrytelse mot straffeloven §139 første ledd, og forseelse mot straffeloven §387, nr. 1, jfr. straffeloven §62, til fengsel i 6 - seks - måneder, hvorfra går 111 - etthundreogelleve - dager for utholdt varetektsfengsel.

Han frifinnes for forseelse mot straffeloven §333.»

Om saksforholdet og den domfelte A's personlige forhold viser jeg til lagmannsrettens domsgrunner.

Statsadvokatene i Hordaland har påanket dommen i forhold til A. Anken retter seg mot saksbehandlingen. Jeg nevner nå kort at påtalemyndigheten hevder at det av lagmannsretten er begått en feil ved utformingen av ett av de spørsmål som for denne tiltaltes vedkommende ble forelagt lagretten.

Jeg gjør først rede for de sider ved lagmannsrettens saksbehandling som har betydning for anken.

Som det går frem av lagmannsrettens dom, var A satt under tiltale blant annet for forbrytelse mot straffeloven §242, annet ledd, jfr. første ledd, jfr. §243, første ledd, første straffalternativ.

Under hovedforhandlingen for lagmannsretten utformet den møtende statsadvokat sitt forslag til spørsmålsskrift i overensstemmelse med tiltalebeslutningen. Innholdet i de straffebestemmelser tiltalen på dette punkt bygget på, ble på vanlig måte gjengitt. Gjerningsbeskrivelsen lød slik:

«Natt til tirsdag 3. september 1985 hadde A gitt C tillatelse til å bo hos seg i sin leilighet i - - - 2 i X. Han var tilstede i den trange leiligheten og vitne til at tiltalte nr. 1, B, slo og/eller sparket flere ganger mot kroppen til C, som ble liggende sterkt skadet i leiligheten. A bidro gjennom sin passivitet til at det ikke ble tilkalt hjelp eller på annen måte ytet bistand til den skadete C.»

Etter at statsadvokaten hadde lagt frem sitt forslag til spørsmålsskrift, ble følgende tilføyd rettsboken:

«Etter at partene hadde uttalt seg besluttet retten å subsumere det forhold som omhandlet i tiltalens post II under straffeloven §387 nr. 1 og å stille spørsmål til lagretten i samsvar hermed.»

Den utforming av annet hovedspørsmål som av retten ble forelagt lagretten, var skrevet ut fra gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §387 nr. 1 og lød i sin helhet slik:

«2. Hovedspørsmål.

- - -

Er tiltalte nr. 2, A skyldig i å ha unnlatt, uaktet det var mulig uten særlig fare eller oppofrelse etter evne å hjelpe den som er i øyensynlig og overhengende livsfare, som nedenfor angitt?

Natt til tirsdag 3. september 1985 i A's leilighet i - - - 2, i X, var han vitne til at tiltalte nr. 1, B, slo og/eller sparket flere ganger mot kroppen til C, som ble sterkt skadet, slik at han døde samme natt eller den påfølgende morgen av blødninger under den hårde hjernehinne og spindelvevshinne. A gjorde intet for å tilkalle hjelp eller yte bistand på annen måte.»

På anmodning av statsadvokaten ble følgende tilføyd rettsboken:

«Statsadvokaten mener at det skulle vært stilt spørsmål etter straffeloven §242, jfr. §243. Han mener at etter en totalvurdering av situasjonen har tiltalte A en så sterk moralsk plikt at det strider mot en alvorlig moraloppfatning ikke å hjelpe offeret som lå som livløs på gulvet. Dette utløser en rettslig handleplikt, jfr. Andenæs straffbar unnlatelse §214 på grunn av følgende omstendigheter:

1. A hadde gitt såvel B som C tillatelse til å bo i leiligheten.

2. A var tilstede i sin trange leilighet under mishandlingen.

3. A hadde festet sammen med såvel B som avdøde og hadde like før hendelsen i leiligheten røkt hasjisj sammen med avdøde, og de hadde deretter gått til sengs.

4. A slapp inn i leiligheten sin en aggressiv B etter at A og C (avdøde) hadde lagt seg til å sove for natten.

5. Avdøde var A's beste venn. Han var også venn av B.

6. Etter en totalvurdering av hele situasjonen må dette lede til en rettslig handleplikt/omsorgsplikt for A.»

Som begrunnelse for anken over saksbehandlingen har påtalemyndigheten anført at den gjennom det standpunkt lagmannsretten tok til utformingen av spørsmålsskriftet, er blitt avskåret fra å få prøvet om tiltalte A var skyldig etter straffeloven §242, jfr. §243.

Jeg er kommet til at anken over saksbehandlingen må tas til følge.

Det rettslige utgangspunkt er at lagmannsretten av rettsgrunner, men ikke av bevisgrunner kan unnlate å forelegge for lagretten et spørsmål som påtalemyndigheten ønsker stillet. Jeg viser til Andenæs «Norsk Straffeprosess» side 385 og til Rt-1979-1657.

Domfelte A har i anledning av denne saken vært underkastet varetektsfengsel. I oktober 1985 ble politiets begjæring om fengsling ikke tatt til følge av Bergen forhørsrett. Politiet erklærte kjæremål til Gulating lagmannsrett som avsa kjennelse for at siktede skulle holdes i varetektsfengsel. Lagmannsrettens kjennelse ble etter kjæremål fra siktede opphevet av Høyesteretts kjæremålsutvalg som med adresse til straffeloven §242, annet ledd, uttalte (kjennelse 12. november 1985):

«Etter utvalgets oppfatning er den omstendighet at A hadde tatt fornærmede inn i sin leilighet og gitt ham losji for natten, ikke uten videre tilstrekkelig til at A hadde pådradd seg en slik omsorgsplikt som bestemmelsen forutsetter.»

Det er i tilknytning til denne kjennelse for det spørsmål Høyesterett skal ta stilling til, bare nødvendig for meg å fremheve at utvalget bruker ordene «ikke uten videre tilstrekkelig».

Jeg peker på at det går frem av Høyesteretts kjennelse i Rt-1986-288, særlig side 290, at man, når det skal avgjøres om straffeloven §242 skal komme til anvendelse, må legge vekt på tiltaltes samlede adferd. Løsningen vil således måtte bero på en totalvurdering, og i den vil inngå momenter som ikke vil kunne finne plass i beskrivelsen i spørsmålsskriftet, men som partene vil komme inn på i sin prosedyre, og som lagmannen vil kommentere i rettsbelæringen. Ved den fremgangsmåten som her er valgt, er lagretten blitt avskåret fra å foreta en slik totalbedømmelse som påtalemyndigheten ønsket, slik statsadvokaten presiserte det i sin protokolltilførsel.

Lagmannsrettens dom må da etter min oppfatning oppheves for så vidt A er dømt for overtredelse av straffeloven §387 nr. 1.

Jeg stemmer for denne kjennelse:

Lagmannsrettens dom oppheves for så vidt A er dømt for forseelse mot straffeloven §387 nr. 1.

Dommer Aasland: Jeg er enig med førstvoterende.

Dommerne Philipson, Hellesylt og justitiarius Sandene: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagmann H. F. Marthinussen, byfogd Trygve Kiberg og sorenskriver Jon Høyland):

Ved tiltalebeslutning av 12. februar 1986 har statsadvokatene i Hordaland satt 1. B, født xx.xx.1953, og 2. A, født xx.xx.1945, under tiltale ved Gulating lagmannsrett «til fellelse etter

I. straffeloven §233, første ledd

- for å ha forvoldt en annens død.

Grunnlag:

Natt til tirsdag den 3. september 1985, i 1. etasje i - - - 2 i X, slo og/eller sparket tiltalte nr. 1 B flere ganger mot hodet og kroppen til C som fikk blødning under den hårde hjernehinne og spindelvevshinne. Det ble ikke tilkalt hjelp eller på annen måte ytet bistand til den skadete C som samme natt, eller den påfølgende morgen døde av de nevnte blødninger.

II. straffeloven §242, annet jfr. første ledd, jfr. §243, første ledd, første straffalternativ,

- den som rettsstridig lar noen person som han plikter å dra omsorg for, forbli i hjelpeløs tilstand, såvel den som ved forledelse eller tilskyndelse medvirker hertil, i tilfelle hvor forbrytelsen fremkaller øyensynlig fare for liv eller helbred, straffes med fengsel i inntil 8 år.

Grunnlag:

Natt til tirsdag 3. september 1985 hadde tiltalte nr. 2, A gitt C tillatelse til å bo hos seg i sin leilighet i - - - 2, X. A var tilstede i den trange leiligheten og vitne til at tiltalte nr. 1, B slo og/eller sparket flere ganger mot kroppen til C, som ble liggende sterkt skadet i leiligheten. Nr. 2 A bidro gjennom sin passivitet til at det ikke ble tilkalt hjelp eller på annen måte ytet bistand til den skadete C som samme natt eller den påfølgende morgen døde av blødninger under den hårde hjernehinne og spindelvevshinne.

III. straffeloven §139, første ledd

- med bøter eller fengsel inntil 1 år straffes den som unnlater gjennom betimelig anmeldelse for vedkommende myndighet eller på annen måte å søke avverget en forbrytelse mot straffeloven §233 eller §231 eller sammes følger, skjønt han til en tid da forbrytelsen eller dens følger ennå kunne forebygges, har fått pålitelig kunnskap om at den er i gjære eller forøvd.

Grunnlag:

Til tid og på sted som i post I under slosskampen mellom B og C og/eller før C døde unnlot tiltalte nr. 2, A å sørge for at politi og/eller lege ble varslet.

IV. straffeloven §333,

- for til en polititjenestemann å ha oppgitt falskt navn, stilling eller bopel når opplysning derom i den offentlige tjenestes medfør begjæres, eller medvirket hertil.

Grunnlag:

I forbindelse med at politiet rykket ut til - - - 2 den 3. september 1985 ca kl. 14.00 hvor C ble funnet død, oppga tiltalte nr. 2, A å hete Æ til politioverkonstabel Helge Audestad.» - - -

Vedrørende tiltalebeslutningens post I, III og IV, er lagretten stillet spørsmål i samsvar med tiltalen. Den har svart ja på spørsmålene som gjaldt forbrytelsene mot straffeloven §233 og §139, nei på spørsmål vedrørende §333. Når det gjelder tiltalens post II har retten i spørsmålet til lagretten henført forholdet under straffeloven §387 nr. 1. Dette spørsmål har lagretten besvart med ja. - - -

Ved straffutmålingen legger retten til grunn at de to tiltalte og fornærmede C havnet i tiltaltes leilighet i X etter at de i lengre tid hadde gått på fylla. De var alle beruset av alkohol og stoffbruk, særlig synes dette å ha vært tilfelle for B og C. Disse to kom under oppholdet i leiligheten i krangel og det ble slagsmål mellom dem uten at det er klarlagt hvem som begynte eller hva som var foranledningen til det. B fikk tidlig overtaket og slo og sparket C slik det fremgår av tiltalen. Som følge av den vold han var blitt utsatt for, ble C liggende livløs, han ble deretter lagt på sengen, og de to andre gikk og la seg og fant C død neste morgen. A, som var til stede i leiligheten hele tiden mens slagsmålet pågikk, deltok ikke i det, men han unnlot å gripe inn eller å gjøre noe for å skaffe hjelp til C etterpå, til tross for at han var inne på tanken. Han synes å ha blitt sterkt sjokkert over det hele. Retten har som det fremgår av spørsmålet til lagretten, funnet at han ikke hadde noen slik omsorgsplikt i forhold til C at hans forhold rammes av straffeloven §242. - - -

Når det gjelder tiltalte A er det i skjerpende retning lagt vekt på at han som situasjonen var åpenbart hadde en meget sterk oppfordring til å komme C til hjelp. På den annen side må det tas hensyn til at han synes å ha vært så nedkjørt og i en slik sjokktilstand at han ikke orket å gjøre noe. De to lovovertredelser han er kjent skyldig i, gjelder reelt sett også samme straffbare forhold. - - -