Rt-1987-116
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-01-30 |
| Publisert: | Rt-1987-116 (25-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 38 K/1987, jnr. 264/1986 |
| Parter: | A (advokat Johan Widerøe) mot B (advokat Leif Holm) |
| Forfatter: | Christiansen, Aasland, Philipson |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, Skifteloven (1930) §22, §383, §404, Ektefelleloven (1927) |
B og A, som begge er tyske statsborgere, inngikk ekteskap i Tyskland 16. august 1968. Partene flyttet til Norge i 1980. De ble skilt ved Trondheim byretts dom av 14. februar 1985. A begjærte 2. mai 1985 offentlig skifte i partenes bo. Under skiftebehandlingen oppsto uenighet om Bs krav om naturalutlegg av bolig og om forlodds uttak av et arvebeløp. Hun reiste skiftetvist om disse krav ved stevning av 12. november 1985. Under saksforberedelsen oppsto det tvist om hvorvidt norske eller tyske rettsregler skulle legges til grunn for formuesfordelingen mellom ektefellene.
Trondheim skifterett avsa kjennelse 15. september 1986 med slik slutning:
"1. I skiftetvisten mellom B og A, Trondheim skifteretts sak nr. 13/1985 A, får norske preseptoriske regler, samt ektefellelovens kap. 1 og 2 anvendelse hvis aktuelt, men for øvrig, skal vesttyske rettsregler anvendes i skiftetvisten.
2. Saken utsettes.
3. Partenes prosessfullmektiger pålegges å dokumentere aktuelle vesttyske rettsregler som kan få anvendelse i skiftetvisten."
A påkjærte skifterettens kjennelse til Frostating lagmannsrett, som stadfestet skifterettens avgjørelse ved kjennelse av 11. november 1986.
Saksforholdet og partenes anførsler fremgår av de nevnte kjennelser.
A har i rett tid påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han viser til sine anførsler for skifterett og lagmannsrett og har nedlagt slik påstand:
"1. A og Bs felleseieskifte i Trondheim skifteretts sak nr. 13/85 A, behandles etter norske rettsregler."
B har i tilsvar gjort gjeldende at den kjærende parts anførsler for skifterett og lagmannsrett ikke kan prøves av kjæremålsutvalget, jfr. tvistemålslovens §404. Hun går ut fra at grunnlaget for kjæremålet er §404 nr. 3, men viser til at det lovvalgsspørsmål saken gjelder ikke er hjemlet i noen lovforskrift, men er utviklet gjennom rettspraksis. Dessuten synes den kjærende parts anførsler å gjelde den konkrete rettsanvendelse, slik at kjæremålet også av denne grunn faller utenfor §404 nr. 3.
B har nedlagt slik påstand:
"1. Lagmannsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjærende part tilpliktes å erstatte B saksomkostninger for Høyesteretts Kjæremålsutvalg, kr. 800,-."
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det er under offentlig skifte av partenes bo oppstått tvist om hvorvidt tyske eller norske rettsregler skal legges til grunn. Skifteretten har skilt dette spørsmål ut til særskilt avgjørelse og har avsagt kjennelse med den slutning som fremgår foran.
Utvalget finner av eget tiltak å måtte drøfte om skifteretten hadde prosessuell adgang til å avsi en slik særskilt kjennelse om lovvalgsspørsmålet.
B har reist skiftetvist vedrørende krav om naturalutlegg av bolig og om forlodds uttak av arvebeløp. Vedrørende sistnevnte forhold forstår utvalget det slik at partene er enige om forlodds uttak av arveforskuddet, men at det er tvist om beløpets størrelse. Skifteretten har uten å ta standpunkt til noen av kravene, tatt opp til særskilt påkjennelse rettsanvendelsesspørsmål som har prejudisiell betydning for avgjørelsen av disse krav. Det bemerkes for øvrig at slutningen i skifterettens kjennelse er lite presis.
Utvalget finner at den oppdeling som er foretatt, er i strid med tvistemålslovens regler. Skifteretten har truffet avgjørelse om materiellrettslige spørsmål som ikke egner seg til å bli løst særskilt, jfr. avgjørelse i Rt-1980-1677 og Rt-1981-1268 særlig side 1272 - 1273. Det avgjørelsestema skifteretten har formulert i sin kjennelse, faller etter dette utenfor hva det kan avsies fastsettelsesdom for etter tvistemålslovens §54, jfr. skiftelovens §22 som gir bestemmelsen tilsvarende anvendelse for skifterettens avgjørelser.
Skifteretten har således bygd på en uriktig forståelse av tvistemålslovens §54, jfr. skiftelovens §22 første ledd. Det er her tale om en feil som utvalget kan prøve etter tvistemålslovens §404 nr. 3. Feilen må etter §383 annet ledd sammenholdt med skiftelovens §22 første ledd, føre til at skifterettens og lagmannsrettens kjennelser bli å oppheve.
Etter omstendighetene tilkjennes ikke saksomkostninger.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
Skifterettens og lagmannsrettens kjennelser oppheves, og saken hjemvises til fortsatt behandling ved skifteretten.
Saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg tilkjennes ikke.