Rt-1987-1271
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1987-10-08 |
| Publisert: | Rt-1987-1271 (358-87) |
| Stikkord: | Sivilprosess, Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 401 K/1987, jnr 168/1987: |
| Parter: | |
| Forfatter: | Christiansen, Hellesylt, Dolva |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §180, §181, §384 |
Thorvald Prebensen mot Lage Sverdrup-Thygeson.
Advokat Thorvald Prebensen inngikk i desember 1983 kontrakt med Ebbe Evensen om kjøp av Evensens gård Observatoriegaten 14 i Oslo. Advokat Lage Sverdrup-Thygeson foresto salget som eiendomsmegler. Det oppsto tvist mellom partene under gjennomføringen av kontrakten. I sak anlagt av Thorvald Prebensen mot Ebbe Evensen og Lage Sverdrup-Thygeson avsa Oslo byrett 4. juli 1985 dom med slik slutning:
"1. Ebbe Evensen og Lage Sverdrup-Thygeson frifinnes.
2. Thorvald Prebensen betaler innen 2 - to - uker fra denne doms forkynnelse saksomkostninger til Ebbe Evensen med kr. 54.450,- -femtifiretusenfirehundreogfemti og til Lage Sverdrup-Thygeson med kr. 32.000,- -trettitotusen-."
Etter anke fra Thorvald Prebensen og aksessorisk motanke fra Ebbe Evensen og Lage Sverdrup-Thygeson, som senere ble trukket tilbake, avsa Eidsivating lagmannsrett 4. mai 1987 dom med slik domsslutning:
"I
1. Ebbe Evensen betaler til Thorvald Prebensen 60.082,- sekstitusenogåttitokroner med tillegg av 15 - femten - prosent morarente fra 13. april 1984 til 31. januar 1986 og 18 - atten - prosent morarente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byretten eller for lagmannsretten.
II
1. Lage Sverdrup-Thygeson frifinnes.
2. I saksomkostninger for byretten betaler Thorvald Prebensen til Lage Sverdrup-Thygeson 27.000 -tyvesyvtusen- kroner med tillegg av 15 - femten - prosent morarente fra den oppfyllelsesfrist som er fastsatt av byretten og frem til 31. januar 1986 og 18 -attenprosent morarente fra 1. februar 1986 til betaling skjer.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Thorvald Prebensen til Lage Sverdrup-Thygeson 21.600 -enogtyvetusensekshundre- kroner.
III
Oppfyllelsesfristen etter I punkt 1 og II punkt 3 er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom."
Det nærmere saksforhold fremgår av de nevnte dommer.
Thorvald Prebensen har i rett tid påkjært lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelse i forhold til Lage Sverdrup-Thygeson til Høyesteretts kjæremålsutvalg.
Den kjærende part har i kjæremålet i stor utstrekning angrepet lagmannsrettens bevisvurdering når det gjelder tvistens realitet. Når det gjelder saksomkostningsspørsmålet, har han for det første vist til at lagmannsretten har anvendt hovedregelen i tvistemålsloven §172 til tross for at motparten under byrettens behandling av saken avslo hans forlikstilbud. Han anfører at det er en feil av lagmannsretten at den ikke har vurdert unntaksbestemmelsen i §172 annet ledd, siste alternativ.
På samme grunnlag anfører han at det foreligger slike særlige grunner at saksomkostninger heller ikke skulle ha vært ilagt for lagmannsrett.
Thorvald Prebensen viser videre til at Lage Sverdrup-Thygeson i anketilsvaret til lagmannsretten erklærte motanke. Motanken ble imøtegått i Prebensens prosesskrift av 2. desember 1985 hvor det ble krevet saksomkostninger. Saksomkostningspåstanden ble fastholdt etter at motanken senere ble trukket tilbake. Prebensen gjør gjeldende at det er en feil av lagmannsretten når retten ikke har tatt hensyn til dette ved omkostningsfastsettelsen for lagmannsrett.
Endelig anfører den kjærende part at anken overfor SverdrupThygeson delvis har ført frem ved at lagmannsretten reduserte de saksomkostninger byretten hadde tilkjent motparten. Av denne grunn skulle også saksomkostningene for lagmannsretten vært redusert.
Til lagmannsrettens bemerkning på side 27 i dommen om at han har vidløftiggjort saken, uttaler Prebensen at retten ville ha hatt et bedre grunnlag for sitt erstatningsmessige skjønn dersom hans provokasjoner om dokumentasjon var blitt etterkommet.
Thorvald Prebensen har nedlagt slik påstand:
"Thorvald Prebensen frifinnes for saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Lage Sverdrup-Thygeson tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett."
Lage Sverdrup-Thygeson har i tilsvar gjort gjeldende at lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ikke er i strid med loven.
Når det gjelder motanken til lagmannsretten, viser kjæremotparten til at denne ble fremsatt på vegne av Ebbe Evensen og ham selv av deres prosessfullmektig for byretten mens kjæremotparten selv oppholdt seg i utlandet, og at det klart fremgår at motanken var betinget av hans samtykke. Ved hans hjemkomst ble prosessfullmektigen anmodet om å trekke motanken tilbake, hvilket ble gjort. Det antas også at motanken ikke har medført noe merarbeid for den kjærende part.
Om Prebensens "forlikstilbud" under byrettssaken bemerker kjæremotparten at dette etter hans oppfatning ikke var noe reelt forlikstilbud. Iallfall kan ikke kjæremotparten klandres for at han ikke kjente til de forhold som tilbudet bygget på, da hans virksomhet med det aktuelle selskap for lengst var opphørt. Han tilføyer at forlikstilbudet ikke ble nevnt i lagmannsretten, slik at verken kjæremotparten eller retten har hatt mulighet til å vurdere dette.
Lage Sverdrup-Thygeson har nedlagt slik påstand:
"Kjæremålet forkastes og adv. Lage Sverdrup-Thygeson tilkjennes sakens omkostninger."
I prosesskrift av 16. juli 1987 har Thorvald Prebensen vist til at han i sin ankeerklæring til lagmannsretten uttrykkelig har påberopt seg som grunnlag for endring av byrettens saksomkostningsavgjørelse at Sverdrup-Thygeson ikke tok imot hans tilbud om å frafalle saken. Det er uriktig når Sverdrup-Thygeson hevder at denne anførsel ikke ble gjort gjeldende under hovedforhandling for lagmannsrett. Han viser også til at byrettens rettsbok, hvor tilbudet om å frafalle saken er protokollert, ble dokumentert under hovedforhandlingen i lagmannsretten.
Thorvald Prebensen viser videre til Sverdrup-Thygesons begrunnelse for å avslå forliksforbudet. Vilkåret for å frafalle saken var at en sikkerhetsobligasjon i en seksjon av den eiendom saken gjelder, ble overlevert Oslo Handelsbank. SverdrupThygeson opplyste at han trodde obligasjonen var slettet, slik at forslaget ikke var aktuelt.
Det fremgår av lagmannsrettens rettsbok at det under hovedforhandlingen ble fremlagt dokumentasjon for at Sverdrup-Thygeson besørget obligasjonen avlyst langt senere, nemlig 30. august 1985. Sverdrup-Thygesons begrunnelse for ikke å inngå forlik var dermed uriktig. Thorvald Prebensen gjør gjeldende at det er saksbehandlingsfeil av lagmannsretten ikke å gjengi hans anførsel i premissene eller å ta stilling til den.
Han viser også til at lagmannsretten er inne på det kritikkverdige i Sverdrup-Thygesons håndtering av den sikkerhet han skulle sørge for. Han anfører at det er uriktig rettsanvendelse av lagmannsretten når retten ikke har trukket konsekvenser av denne kritikk. Det forlikstilbud som ble fremmet fra den kjærende parts side innebar ikke annet for motparten enn plikt til å oppfylle det som Sverdrup-Thygeson for lengst hadde erklært seg forpliktet til både overfor Oslo Handelsbank og den kjærende part. Prebensen anfører at Sverdrup-Thygesons vedvarende uriktige og selvmotsigende utsagn var en medvirkende årsak til den hevning av eiendomshandel som førte til rettssak. Han viser bl.a. til at Oslo Handelsbank har reist selvstendig søksmål mot Sverdrup-Thygeson fordi banken finner det prinsipielt uholdbart at en megler fritt skal kunne sette seg ut over de vilkår som knyttes til en betalingsoverførsel, slik SverdrupThygeson gjorde i den aktuelle sak ved å stille den innbetalte del av kjøpesummen til selgerens disposisjon uten å sørge for at kjøperen og banken fikk den betingede pantesikkerhet. I lagmannsrettens omkostningsavgjørelse ligger implisitt at megleren skal ha en slik frihet.
Lagmannsretten kritiserer også Sverdrup-Thygeson for at han unnlot å oppklare uklarhet m.h.t. eiendommens forsikringsdekning, til tross for at fullverdiforsikring var betinget i kjøpekontrakten og til tross for at Sverdrup-Thygeson selv var agent for det forsikringsselskap gården var forsikret i. Den kjærende part uttaler at det til denne dag ikke har vært mulig å få se noen kvittering som viser at eiendommen var forsikret overhodet. Han anfører at det er uriktig rettsanvendelse når lagmannsretten ikke har foretatt noen vurdering av denne forsømmelse i relasjon til saksomkostningsspørsmålet.
I prosesskriftet har den kjærende part nedlagt slik subsidiær påstand:
"Byretten og Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse oppheves og hjemvises til ny behandling for Lagmannsrett.
Lage Sverdrup-Thygeson tilpliktes å betale saksomkostninger for Høyesterett."
I et nytt prosesskrift av 28. august 1987 har Thorvald Prebensen gjort nærmere rede for Sverdrup-Thygesons brudd på hans plikter som megler. Det er vist til uttalelser i NOU 1987: 14 om meglerens plikt til å følge partenes instrukser og til Norsk Advokatblad nr. 9 for 1986 4 f.
Prebensen viser til at lagmannsretten har forkastet hans erstatningskrav med den begrunnelse at Sverdrup-Thygesons mangelfulle håndtering av sikkerhetsstillelse for utbetalt kjøpesum ikke har ført til økonomisk tap. Han nevner i denne forbindelse at selgeren ennå ikke har gjort opp sin gjeld i henhold til lagmannsrettens dom. Poenget er imidlertid at den kjærende part hadde all grunn til å fremme sitt krav mot Lage Sverdrup-Thygeson, idet det var - og fortsatt er - ukjent for den kjærende part om selgeren, Ebbe Evensen er søkegod. Sverdrup-Thygeson er selv skyld i at søksmål ble reist mot ham. Det er derfor uriktig rettsanvendelse å tilkjenne ham saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Høyesteretts kjæremålsutvalg bemerker at utvalget bare kan prøve om lagmannsretten har avgjort omkostningsspørsmålet i strid med loven, og man er da bundet av lagmannsrettens bevisbedømmelse, jfr tvistemålsloven §181 annet ledd. Dette utgangspunkt er til dels oversett av den kjærende part.
Når det gjelder de enkelte innsigelser mot lagmannsrettens omkostningsfastsettelse, skal man bemerke:
Forlikstilbudet
Like etter at byretten var satt 10. juni 1985 ble følgende inntatt i rettsboken:
"Deretter tilbød saksøkeren å trekke søksmålet mot saksøkte nr. 2 tilbake under forutsetning av at han leverer sikkerhetsobligasjonen med 1. prioritet i seksjon 1 i Observatoriegt. 14, dagbokført 7/8-84 til Oslo Handelsbank. Sverdrup-Thygeson opplyste at han trodde obligasjonen var slettet i samtlige seksjoner, slik at forslaget ikke ble aktuelt. Hensikten med saksøkerens forslag var at obligasjonen skulle tjene som sikkerhet både for Handelsbankens fordring og for Thorvald Prebensens fordring."
Tilbudet er ikke omhandlet i byrettens dom. I ankeerklæringen til lagmannsretten heter det imidlertid i forbindelse med angrepet på omkostningsavgjørelsen:
"Som en ytterligere grunn til ikke å tilkjenne Sverdrup-Thygeson saksomkostninger nevnes at jeg tilbød å frafalle saken mot ham, jrf. rettsboken, idet jeg noen dager før hovedforhandling var blitt kjent med at hans sikkerhetsobligasjon i SNR 1 for restkjøpesummen hadde fått rett prioritet. Saken måtte gå videre fordi Sverdrup-Thygeson uten noe varsel hadde avlest obligasjonen."
Under sin prosedyre for lagmannsretten dokumenterte den kjærende part også forlikstilbudet, jfr rettsbokens 9 og samme steds grunnboksbladet for Observatoriegt 14. Av det siste fremgikk at obligasjonen var slettet av kjæremotparten 30. august 1985.
Forlikstilbudet er ikke omtalt i lagmannsrettens dom. Den kjærende part påberopet seg at dette var en saksbehandlingsfeil i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen, mens kjæremotparten bestrider at det her var tale om noe reelt forlikstilbud.
Kjæremålsutvalget bemerker at det som angrep på lovanvendelsen vedrørende saksomkostningsavgjørelsen også kan påberopes slike behandlingsfeil som nevnt i tvistemålsloven §384 annet ledd, jfr i denne forbindelse særlig nr. 5 om ufullstendige avgjørelsesgrunner. Utvalget legger til grunn at det også for lagmannsretten må ha vært prosedert på betydningen av forlikstilbudet når det gjelder saksomkostningsavgjørelsene, jfr her tvistemålsloven §172 annet ledd i.f. Da lagmannsretten ikke har foretatt noen vurdering av dette spørsmål, må dens omkostningsavgjørelse oppheves i sin helhet i forhold til kjæremålsmotparten og spørsmålene henvises til ny behandling i lagmannsretten.
Reduksjonen i byrettens saksomkostninger
Byrettens saksomkostningsavgjørelse ble nedsatt av lagmannsretten fra kr. 32.000 til kr 27.000 i favør av den kjærende part. Han hevder at lagmannsretten da ikke skulle ilagt ham fulle saksomkostninger der i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd.
Etter tvistemålsloven §174 annet ledd er det adgang til å pålegge en part fulle saksomkostninger når han bare har vunnet frem i tvistepunkter av liten betydning. Selv om lagmannsretten ikke utrykkelig har vist til denne bestemmelse, kan man ikke se at omkostningsspørsmålet her er avgjort i strid med loven.
Motanken
Motanken er framsatt i anketilsvaret fra Evensens og Sverdrup-Thygesons prosessfullmektig for byretten, advokat Rein Carlsen. Den er betegnet som foreløpig, og det presiseres i prosesskriftet av 1. november 1985 at prosessfullmektigen ikke hadde lyktes å komme i kontakt med Sverdrup-Thygeson, som oppholdt seg i utlandet. I nytt prosesskrift fra advokat Carlsen av 7. februar 1986 opplyses at Sverdrup-Thygeson kom tilbake til Norge ved årsskiftet, og at advokaten for første gang siden anken ble erklært hadde hatt anledning til å gjennomgå saken med ham. Motsøksmålet ble deretter frafalt. I mellomtiden hadde den kjærende part avgitt tilsvar til motanken datert 2. desember 1985.
Saksomkostningsspørsmålet for motanken skal bedømmes selvstendig, jfr Rt-1977-360. Det er en feil at lagmannsretten ikke har gjort det.
Kjæremålet har i hovedsak ført frem, og kjæremotparten må ilegges saksomkostninger for utvalget. Disse settes til 2.500 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
SLUTNING:
1. Lagmannsrettens saksomkostningsavgjørelser i forhold til Lage Sverdrup-Thygeson oppheves og spørsmålene henvises til ny behandling i lagmannsretten. 2. I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Lage Sverdrup-Thygeson 2.500 - totusenfemhundre - kroner til Thorvald Prebensen innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Riktig utskrift: