Rt-1987-984
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-08-27 |
| Publisert: | Rt-1987-984 (286-87) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 89/1987, nr 148/86 |
| Parter: | Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo (Advokat Torjus Gard - til prøve) mot Lie Høvleri A/S (Advokat Birger Svensson). |
| Forfatter: | Philipson, Røstad, Skåre, Dolva, justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §4-10, §4-4, FOR-1976-12-17, Tvistemålsloven (1915) §180, Panteloven (1980) |
Dommer Philipson: Saken gjelder spørsmålet om det etter panteloven §4-10 «Factoring» er adgang til å pantsette andre enkle pengekrav enn de som knytter seg til leveranser av varer og tjenester (kundefordringer). Enok Hus & Hyttebygg A/S (heretter Enok Hus) inngikk 20 februar 1981 avtale med hovedleverandøren Lie Høvleri A/S (heretter Lie) om pantsettelse av de enkle pengekrav Enok Hus «har og i fremtiden får» i hele næringsvirksomheten. Avtalen ble tinglyst i Løsøreregisteret.
Etter at Enok Hus gikk konkurs 8. juni 1983, har Lie for Drammen skifteret reist skiftetvist angående rekkevidden av pantsettelsesavtalen for flere forholds vedkommende. Konkursboet mente at panteavtalen var begrenset til kundefordringer. Avtalen gav etter boets oppfatning ikke Lie panterett i fire angitte tilgodehavender:
1. Krav i tilknytning til 2 veksler.
2. Arealtilskudd fra staten for 8 oppførte boliger, til sammen kr. 178.000.
3. Et lærlingetilskudd fra staten på kr. 7.500.
4. Rettigheter etter en utbyggingsavtale.
Skiftetvisten, som ble overført til behandling i søksmåls former, gjaldt disse forhold.
For Høyesterett gjelder saken om pantsettelsen omfatter Enok Hus' krav på arealtilskudd og lærlingetilskudd. Vedrørende arealtilskuddet må det også tas standpunkt til subsidiære anførsler, dersom Enok Hus, dets konkursbo (heretter konkursboet) ikke får medhold i sitt prinsipale syn.
Drammen skifterett avsa 11. februar 1985 dom med slik domsslutning:
1. Lie Høvleri A/S' panterett etter factoringavtalen datert 20. februar 1981 med Enok Hus og Hyttebygg A/S omfatter krav på arealtilskudd etter forskrifter av 17. desember 1976 om arealtilskudd til oppføring av boliger og krav på statstilskudd til lærebedrifter.
2. Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo, frifinnes i det øvrige.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Konkursboet anket dommen, og Lie erklærte aksessorisk motanke for så vidt selskapet ikke hadde fått medhold i at pantsettelsen også omfattet Enok Hus' rettigheter etter utbyggingsavtalen. Eidsivating lagmannsrett avsa 7. april 1986 dom med slik domsslutning:
1. Skifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. I hovedankesaken betaler Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo, saksomkostninger til Lie Høvleri A/S med 12.000 - tolvtusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
3. I motankesaken betaler Lie Høvleri A/S saksomkostninger til Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo, med 5.700 - femtusensyvhundre - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Det nærmere saksforhold fremgår av de tidligere retters dommer.
Konkursboet har anket lagmannsrettens dom på grunn av feil i rettsanvendelsen.
Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak. Den daglige leder i Lie, Kåre Halmrast, og disponenten i Enok Hus, Enok Nilsen, har avgitt forklaring. Disse har forklart seg tidligere i saken, Enok Nilsen dog bare for skifteretten. Videre har som nytt vitne kontorsjef i Husbanken, Odd Nagelhus, avgitt forklaring. Det er fremlagt en del nye dokumenter i saken som det ikke anses nødvendig å spesifisere.
Konkursboet har for Høyesterett i alt vesentlig gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Noen subsidiære anførsler er dog frafalt for Høyesterett. Partene er nå enige om at pantsettelsesavtalen omfatter alle krav som kan pantsettes etter panteloven §4-10. Videre har konkursboet akseptert at det forelå et krav mot staten på lærlingetilskudd, da konkurs ble åpnet i boet.
Konkursboets anførsler går i hovedsak ut på at §4-10 (1) bare gir adgang til å pantsette kundefordringer. Lovforarbeidene tilsier at formuleringen i §4-10 (1) «de enkle pengekrav» må fortolkes innskrenkende. Overskriften til bestemmelsen - «Factoring» - viser til det tradisjonelle innhold dette begrep har fått etter praksis forut for panteloven vedtakelse. Factoringordningen har således tradisjonelt bare omfattet kundefordringer og ikke den næringsdrivendes enkle pengekrav generelt.
Pantsettelsesadgangen etter §4-10 (1) gjelder de krav som den næringsdrivende «har eller får i sin virksomhet». Den begrensning det her er tale om, må gå så langt at den omfatter det som er typisk for alle næringsdrivende, i og med at det dreier seg om en generell bestemmelse. Dette tilsier en begrensning til kundefordringer.
Også hensynet til spesialitetsprinsippet tilsier en slik begrensning.
Sterke reelle hensyn taler etter den ankende parts mening for den nevnte løsning. Rettstekniske hensyn tilsier at en må finne frem til en klar og praktisk brukbar avgrensing av den fordringsmasse som skal omfattes av panteloven §4-10. Hensynet til personalkreditten må også tillegges stor vekt.
Ved Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1987-35 (Eltema-saken) er avgjort at pantsettelse har rettsvern etter panteloven §4-10, selv om den ikke representerer en factoringavtale i tradisjonell forstand. Men intet er avgjort med hensyn til objektet for pantsettelsen. Hensynet til personalkreditten gjør seg gjeldende med ekstra styrke etter Høyesteretts avgjørelse. Dersom det ikke legges til grunn at det bare er kundefordringer som kan pantsettes, oppgir man endog kjernen i den tradisjonelle factoring.
Subsidiært gjør konkursboet gjeldende at det for arealtilskuddenes vedkommende ikke forelå noen rettslig forpliktelse for staten til å betale disse da konkurs ble åpnet i boet. Søknad ble først senere innsendt, og pantsettelsen kan derfor ikke omfatte kravene på arealtilskudd. Under enhver omstendighet må det være avgjørende at arealtilskuddene ikke kan anses som overdragelige retter. Enok Hus' posisjon som søker kunne ikke overdras, jf. §4 annet ledd i de dagjeldende forskrifter om arealtilskudd.
Konkursboet har nedlagt følgende påstand:
1. Avtale om factoring etter panteloven §4-10 datert 20. februar 1981 mellom Lie Høvleri A/S og Enok Hus og Hyttebygg A/S omfatter ikke krav på arealtilskudd til boliger og krav på statstilskudd til lærebedrifter.
Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo, tilkjennes saksomkostninger for skifterett, lagmannsrett og Høyesterett.
Lie viser til lagmannsrettens dom, som hevdes å være riktig. Det vises i det alt vesentlige til skifterettens og lagmansrettens domsgrunner.
Ved Høyesteretts avgjørelse i Eltema-saken er det avgjort at rammen for pantsettelse etter panteloven §4-10 går langt utenfor de tradisjonelle factoring-tilfellene. Dommen er av avgjørende betydning også for den foreliggende sak. Således må det legges til grunn at overskriften «Factoring» ikke tilsier en innskrenkende fortolkning av bestemmelsen, slik det hevdes av den ankende part.
Panteloven inneholder i §4-4 (2) en definisjon av begrepet «enkelt pengekrav». Lie kan overhodet ikke se noe reelt grunnlag for å tolke formuleringen «de enkle pengekrav» i §4-10 (1) på noen annen måte. Etter dette må en pantsettelse etter §4-10 omfatte alle pengekrav som ikke er knyttet til verdipapirer eller innløsningspapir.
De krav mot staten det dreier seg om i den foreliggende sak - arealtilskudd og lærlingetilskudd - er en naturlig del av Enok Hus' virksomhet. Bedriften var blant annet beskjeftiget med å oppføre hus på innkjøpte tomter, og ved ferdigstillelse av oppførte hus hadde bedriften rett til arealtilskudd. Lærlingetilskuddet var et tilskudd fra det offentlige til bedrifter som hadde lærlinger i sin tjeneste. Det dreier seg derfor for begge kategoriers vedkommende om krav som «han har eller får i sin virksomhet», jf. §4-10 (1).
De subsidiære anførsler fra konkursboets side angående arealtilskuddene kan heller ikke føre frem. Alt det bygningsmessige arbeid som var nødvendig for å få arealtilskuddene, var utført før konkursåpningen. Det var bare det rent formelle - søknaden m v - som stod igjen. Det fremgår også klart av forskriftene §4 annet ledd at kravet var overdragelig.
Lie har nedlagt følgende påstand:
1. Lagmannsrettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Lie Høvleri A/S tilkjennes saksomkostninger for skifteretten og Høyesterett.»
Jeg er i likhet med skifteretten og lagmannsretten kommet til at konkursboet ikke kan gis medhold. Langt på vei kan jeg også tiltre den begrunnelse som er gitt av de to retter.
Jeg tar utgangspunkt i lovteksten. Etter §4-10 (1) kan en næringsdrivende slutte avtale om pantsettelse «av de enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet». Det blir for det første spørsmål om hva som ligger i «enkle pengekrav». I loven §4-4 (2) er gitt følgende definisjon: «Som enkelt pengekrav regnes pengekrav som ikke er knyttet til verdipapir eller innløsningspapir.» Jeg kan ikke se at det er grunnlag for å tolke uttrykket annerledes i §4-10 (1) enn det som fremgår av definisjonen i §4-4 (2). Dette følger i og for seg av de to paragrafenes plassering i avsnittet. Slik jeg ser det, tilsier en naturlig fortolkning av uttrykket enkle pengekrav i §4-10 (1) nettopp at begrepet gis det innhold som er angitt i §4-4 (2). Ordlyden i bestemmelsen tilsier således at det som skal være pantsettelsesobjektet etter §4-10, er mer omfattende enn den næringsdrivendes kundefordringer.
Konkursboet har hevdet at det foreligger flere omstendigheter som taler for at bestemmelsen i §4-10 (1) bør tolkes innskrenkende. Før jeg kommer inn på det som her er anført, finner jeg grunn til å nevne at man har å gjøre med en ny lovbestemmelse gitt etter langvarig og grundig lovforberedelse. Det vil i seg selv tilsi forsiktighet med å fravike hva som følger av en naturlig fortolkning av lovteksten.
Jeg kan ikke se at loven forarbeider gir grunnlag for å foreta en innskrenkende tolkning av §4-10 (1).
I Sivillovbokutvalets rådsegn 8 om pant ble det foreslått en bestemmelse om pant i varelager og om pantsettelse av fordringer sammen med varelageret - §45. Dessuten ble det foreslått en egen bestemmelse om avhendelse eller pantsettelse «av enkle pengekrav» som den næringsdrivende «har eller får i sin næringsvirksomhet» - §56. Det er sistnevnte forslag som må antas å ha tjent som mønster for bestemmelsen i §4-10. Den foreslåtte §45 resulterte derimot ikke i noen lovbestemmelse. Mens forslaget til §56 ikke inneholdt noen begrensning til kundefordringer, hadde forslaget til §45 en slik begrensning, jf §45 tredje ledd: «Sammen med varelager kan foretaket pantsette sine enkle fordringer på vederlag for varer eller tjenester.» Det kan ikke antas at Sivillovbokutvalet har forutsatt at den samme begrensning skulle gjelde forslaget til §56 med den forskjellige og mer omfattende formulering som der var valgt.
Jeg finner heller ikke støtte for en innskrenkende tolkning i det som senere har skjedd ved behandlingen av lovforslaget.
For så vidt angår overskriften til §4-10 - «Factoring» - viser jeg til det som er uttalt i Eltema-saken, Rt-1987-35. Høyesteretts avgjørelse i den nevnte sak gjaldt rett nok et annet spørsmål enn det som her foreligger. Den saken gjaldt særlig spørsmål om pantsettelse med tinglysing i Løsøreregisteret i henhold til panteloven §4-10 kunne skje også hvor pantsettelsen bare hadde en ren sikringsfunksjon, og forholdet derfor falt utenfor den tradisjonelle factoring. Førstvoterende med tilslutning av de øvrige dommere fremkom imidlertid også med noen generelle uttalelser som har betydning for den foreliggende sak.
I førstvoterendes votum heter det blant annet (side 37-38):
«Heller ikke paragrafens overskrift - factoring - kan etter mitt syn tillegges noen avgjørende vekt. En overskrift har preg av et stikkord og vil ofte kunne gi et ufullstendig og upresist bilde av innholdet i bestemmelsen. I odelstingsproposisjonen side 128 spalte 2 skriver departementet:
«Ordningen med såkalt «factoring (stående avtale om avhending eller pantsetting av enkle pengekrav i næringsvirksomhet, uten at skyldnerne behøver å navngis i selve «factoring»-avtalen) foreslås lovfestet. Slike avtaler skal få rettsvern ved tinglysning.»
Det er rimelig å anta at «factoring» også i paragrafoverskriften er brukt som en kort og unøyaktig betegnelse på det som står inne i parentesen. Lovteksten gir således ikke holdepunkter for at §4-10 skulle være begrenset til å omfatte bare pantsetting hvor det kan sies å foreligge en factoringavtale i tradisjonell forstand.
loven forarbeider gir etter min mening ikke grunnlag for en innskrenkende tolking av loven på dette punkt. Det er nok så at lovforarbeidene ikke på alle punkter er klare. Lest i sammenheng viser de likevel at det ikke har vært meningen bare å kodifisere den allerede eksisterende adgang til kredittsikring som blant annet fulgte av praksis med sikringscesjon og factoring. Det framgår at det var hensikten å lovfeste en adgang til underpantsetting av enkle krav som gikk utover dette.»
Det trekkes følgende konklusjon (side 39):
«Etter dette kan jeg ikke se at forarbeidene gir støtte for en innskrenkende tolking av loven klare tekst, de synes tvert imot å gi støtte for at det som er skrevet, det er også ment.»
Jeg er enig i det siterte, og synspunktene vil være av betydning også i den foreliggende sak.
Heller ikke det som for øvrig er anført fra konkursboets side kan, slik jeg ser det, føre til en innskrenkede tolkning av §4-10 (1). Dette gjelder såvel påberopelsen av spesialitetsprinsippet som betraktningene i tilknytning til pant i tingsinnbegrepet.
Jeg kan ikke se at de påberopte reelle hensyn kan føre til et annet resultat. Jeg må legget til grunn at disse hensyn har vært vurdert og at en avveining er foretatt av lovgiver, selv om dette ikke er kommet klart til uttrykk i lovmotivene. I og med at den pantsettelsesadgang som er åpnet etter §4-10, går ut over den tradisjonelle ramme for factoring og at loven har en vid ramme for pantsettelsesobjektet, vil det nok kunne bli lite igjen til dekning av personalkreditorene. Jeg viser i den forbindelse til denne uttalelse av førstvoterende i Eltema-saken (side 39), som jeg slutter meg til:
«Skulle erfaringene vise at den vide pantsettingsadgangen som er åpnet får for uheldige konsekvenser for personalkreditten, er det i tilfelle en lovgivningsoppgave å foreta de endringer som måtte anses påkrevd, jf. det jeg foran har sitert fra justiskomiteens innstilling.»
Panteloven §4-10 gir adgang til å pantsette enkle pengekrav som den næringsdrivende «har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne». Jeg kan ikke se at dette kan lede til den begrensning som konkursboet har hevdet - at bare kundefordringer kan pantsettes. Men henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet vil, slik jeg ser det, kunne innebære en begrensning. Slik denne sak foreligger, finner jeg ikke grunn til å gå nærmere inn på rekkevidden av denne begrensning. Her dreier det seg om arealtilskudd og lærlingetilskudd. Disse er ordinære tilskudd som må anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter. Jeg kan her vise til det som er anført fra Lie angående dette.
Jeg kan heller ikke se at det som subsidiært er anført fra konkursboets side kan føre frem. Reelt sett var fra Enok Hus' side før konkursåpningen utført det byggearbeid som var nødvendig for at bedriften skulle få arealtilskuddene. Det som gjenstod, var det rent formelle å sende søknad m v. Vilkårene for støtte forelå. Behandlingen av søknaden var fra Husbankens side av rent kontrollerende natur og innebar ikke noen form for skjønnsutøvelse.
Konkursboet kan videre ikke få medhold i at arealtilskuddene ikke kunne overdras til tredjemann. Bestemmelsen i forskriftene §4 annet ledd viser etter min mening at byggherren har adgang til å overdra arealtilskudd. Jeg nevner at det fremgår av Husbankens «Orientering om arealtilskott til oppføring av boliger» under punkt 2 - at tilskudd er forutsatt å kunne utbetales ikke bare til eventuell kjøper, men også til byggelånsbank eller annen långiver som oppgis av søkeren.
Konkursboets anke har dette vært forgjeves, og den ankende part bør etter min mening ilegges saksomkostninger for Høyesterett i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Jeg finner ikke grunn til å endre lagmannsrettens omkostningsavgjørelse. Saksomkostningene for Høyesterett settes i overensstemmelse med inngitt omkostningsoppgave til kr 20.000, som gjelder salær.
Jeg stemmer for denne dom:
Lagmannsrettens dom stadfestes.
I saksomkostninger for Høyesterett betaler Enok Hus og Hyttebygg A/S, dets konkursbo, til Lie Høvleri A/S 20.000 - tjuetusen - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.