Rt-1989-216
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-02-23 |
| Publisert: | Rt-1989-216 (59-89) |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 94 K/1989, jnr 5/1989 |
| Parter: | Gunnar Bernt Gulliksen (advokat Johan Hjort) mot Inger Gulliksen (advokat Sigurd N Røang). |
| Forfatter: | Bugge, Langvand, Backer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §15, §358, §10, §11, §12, §13, §14, §359, §396, §8, §9, Tvistemålsloven (1915) |
Ved stevning av 28. mai 1982 gikk Gunnar Bernt Gulliksen til sak mot sin mor, Inger Gulliksen, med krav om omstøtelse av overdragelse av aksjer i firmaet "Flamingo A/S". Moss byrett avsa den 26. mai 1988 dom i saken med slik slutning:
1. Inger Gulliksen dømmes til å overføre aksjebrevene fra nr 21 til og med nr 26 i "Flamingo A/S", Fredrikstad, til Gunnar Bernt Gulliksen.
2. Inger Gulliksen dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 33.100,- - kronertrettitretusenetthundre 00/100 - til Gunnar Bernt Gulliksen.
Inger Gulliksen påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett samtidig som hun subsidiært søkte om lagmannens samtykke til at anken ble fremmet under henvisning til tvistemålsloven §359. Lagmann Jørgensen meddelte partene ved brev av 9. november 1988 bl.a.:
"Retten finner at ankegjenstandens verdi må antas å overstige kr 15.000,-".
Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom.
Gunnar Bernt Gulliksen har i rett tid påkjært lagmannens beslutning av 9. november 1988 til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han antar at det dreier seg om en rettslig avgjørelse som kan påkjæres, og som også må påkjæres for å få en forandring i dens innhold, jfr tvistemålsloven §396. Han gjør gjeldende at lagmannsrettens avgjørelse er uriktig og at anken skulle vært avvist. Vurderingen av aksjenes verdi må skje på objektive kriterier, og man må bygge på selskapets eget regnskap som forøvrig er revidert av den ankende parts prosessfullmektig. At en opprettholdelse av byrettens dom vil føre til at Bernt Gulliksen får aksjemajoriteten i selskapet, har ingen betydning for verdsettelsen av tvistegjenstandens verdi.
Det er lagt ned slik påstand:
"1. Anken avvises.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten og Høyesteretts kjæremålsutvalg. For det tilfelle at kjæremålet blir tatt til følge, setter jeg saksomkostningsbeløpet til kr 4.000,-".
Inger Gulliksen har tatt til motmæle og inngitt tilsvar. Hun gjør gjeldende at lagmannens avgjørelse av spørsmålet om ankegjenstandens verdi etter sin art ikke kan være gjenstand for kjæremål, jfr tvistemålsloven §396, og at kjæremålet derfor må avvises. Det hele er en økonomisk vurdering og en administrativ avgjørelse av lagmannen, og til støtte for sitt syn viser hun til avgjørelser inntatt i Rt-1968-501, Rt-1963-790 og RG-1967-524.
Subsidiært hevdes det at lagmannens avgjørelse er korrekt, jfr tvistemålsloven §358 if, jfr §15, første ledd. Anken kan etter kjæremotpartens oppfatning heller ikke avvises, fordi kjæremålsmotparten subsidiært har søkt om lagmannens samtykke til at anken fremmes under henvisning til tvistemålsloven §359.
Kjæremålsutvalgets avgjørelse hevdes i tilfelle atter subsidiært å måtte bli at lagmannens beslutning oppheves og at anken hjemvises til ny behandling i henhold til tvistemålsloven §359, første ledd.
Hva angår selve den skjønnsmessige vurdering av aksjenes verdi, vil kjæremotparten gjøre gjeldende at regnskapet ikke alene kan legges til grunn. Utenom regnskapet er det for lagmannsretten fremlagt bevis for andre forhold som øker verdien utover regnskapet. Det pekes også på den omstendighet at regnskapet for 1987 viste et årsoverskudd på kr 254.185,-. Dersom byrettens dom blir stående, regner kjæremotparten med at hennes ansvar for kassakreditten til vesentlig del vil bli effektivt, og hun ville da måtte si opp kassakreditten om den kjærende part fikk aksjemajoriteten. Den kjærende part antas ikke å kunne stille ny garanti dersom morens garanti skulle bli oppsagt. Dermed løper kjæremotparten den risiko at pantet (varbeholdningen) ikke er tilstrekkelig, og at det derved vil oppstå et personlig ansvar. En hurtig realisasjon antas å ville forårsake et betydelig tap. Dette moment er et tilleggsmoment til de verdier saken i realiteten dreier seg om. Mulig ansvar lar seg ikke beregne på det nåværende tidspunkt.
Det er lagt ned slik påstand:
"Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Lagmannens beslutning av 9. november 1988 stadfestes.
Atter subsidiært: Lagmannens beslutning av 9. november 1988 oppheves. Spørsmålet om ankens fremme hjemvises til ny behandling av lagmannen i overenstemmelse med tvistemålsloven §359, første ledd.
I alle tilfeller: Den ankende part tilkjennes saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg. Saksomkostninger setter jeg til kr 2.000,-".
Høyesteretts kjæremålsutvalg viser til tvistemålsloven §358, siste ledd, hvoretter blant annet loven §15 kommer til anvendelse ved bestemmelsen av ankegjenstandens verdi. Etter §15, tredje ledd kan en avgjørelse om at tvistegjenstandens verdi ikke er til hinder for å ta saken under behandling, ikke angripes ved kjæremål uten på det grunnlag at loven regler er tilsidesatt. Rettens skjønnsmessige verdsettelse av tvistegjenstanden kan ikke angripes, jf Alten: Tvistemålsloven med kommentar side 30 note 3.
Det er ikke i kjæremålet gjort gjeldende at lagmannsretten ved avgjørelsen om ankegjenstandens verdi har tilsidesatt loven regler om verdiberegningen - §8, §9, §10, §11, §12, §13 og §14 - og utvalget kan heller ikke se at dette skulle være tilfellet. Det vises for øvrig til at retten ved fastsettelsen av verdien skal legge den ankende parts oppgave til grunn, såfremt retten ikke finner den uriktig. Kjæremålet må derfor avvises.
Motpartens påstand om å bli tilkjent saksomkostninger for utvalget med kr 2.000 tas til følge.
Kjennelsen er enstemmig.