Rt-1989-809
| Instans: | Høyesteretts kjæremålsutvalg |
|---|---|
| Dato: | 1989-07-28 |
| Publisert: | Rt-1989-809 (283-89) |
| Stikkord: | Varetektsfengsling, Saksbehandling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr. 1194/1989, jnr. 560/1989. |
| Parter: | |
| Forfatter: | Røstad, Bugge, Backer |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §240, Straffeloven (1902) §267, §268, §172, §174, §184, §388 |
Ved Trondheim forhørsretts kjennelse av 12. mai 1989 ble A, født xx.xx.1971, varetektsfengslet frem til 9. juli 1989 i medhold av straffeprosessloven §184, jfr. §172, som siktet for bankran etter straffeloven §268 annet ledd, jfr. §267 første ledd.
Fengslingen som har vært hjemlet i straffeprosessloven §184 jfr. §172, har senere vært begjært forlenget. Ved Trondheim forhørsretts kjennelse av 7. juli 1989 ble fengslingsfristen forlenget frem til 4. august 1989.
Siktede påkjærte kjennelsen til Frostating lagmannsrett som ved kjennelse av 11. juli 1989 forkastet kjæremålet.
Om saksforholdet vises til de avsagte kjennelser.
A har påkjært lagmannsrettens kjennelse til Høyesteretts kjæremålsutvalg. Han gjør gjeldende at lagmannsretten har begått en saksbehandlingsfeil ved ikke å ha vurdert fengslingen i relasjon til straffeprosessloven §240. Det er ikke tilstrekkelig at retten har vurdert om fengslingen er å betrakte som et uforholdsmessig inngrep i forhold til straffeprosessloven §174. Saksbehandlingsfeilen må lede til at lagmannsrettens kjennelse oppheves. Som støtte for sitt syn viser han til Johs. Andenæs: Norsk straffeprosess II, hefte 1, side 100, og til en avgjørelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, inntatt i Rt-1986-760. Det er ikke lagt ned noen formell påstand i forbindelse med kjæremålet.
Politiet er kjent med kjæremålet.
Høyesteretts kjæremålsutvalg skal bemerke:
Det dreier seg her om et videre kjæremål, der utvalgets kompetanse er begrenset etter straffeprosessloven §388. Siktede har gjort gjeldende at det skal foreligge en feil ved lagmannsrettens saksbehandling, jfr. §388 nr. 2.
Spørsmålet om lagmannsretten i sin kjennelse uttrykkelig skulle ha gitt uttrykk for at den har vurdert fengslingen i forhold til straffeprosessloven §240, må bedømmes ut fra sakens konkrete omstendigheter. I motsetning til det tilfelle som er nevnt i Rt-1986-760, gjelder det her en meget alvorlig siktelse, hvor også fengslingen er begrunnet i særregelen i straffeprosessloven §172.
Når lagmannsretten - som her har fremholdt at "betingelsene for forlenget varetektsfengsling er til stede" og videre har funnet at loven fengslingssurrogater ikke vil være tilstrekkelige, ligger i dette at også det nevnte vilkår etter §240 anses oppfylt.
Utvalget finner således at det ikke foreligger noen feil ved lagmannsrettens avgjørelsesgrunner.
Man nevner at kjæremålsutvalget har vurdert det foreliggende spørsmål på samme måte i en kjennelse av 21. mars 1988 i lnr. 414/1988, jnr. 217/1988.
Kjennelsen er enstemmig.