RG-1979-933

Instans:	Eidsivating lagmannsrett
Dato:	1979-03-12
Publisert:	RG-1979-933
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 12. mars 1979 i sakene nr. 524/76 og 144/77:
Parter:	I. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Veisjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud) mot Kolbjørn Westgård med flere (10 parter) (høyesterettsadvokat Bjørn Eggen). II. Staten v/Samferdselsdepartementet v/Veisjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud) mot Amund Isetorp med flere (20 parter) (høyesterettsadvokatene Bjørn Eggen og Wilhelm Mordt). III. Årum Teglverk, A/S Forenede Industrier og Torbjørn Pedersen (høyesterettsadvokatene Wilhelm Mordt og Bjørn Eggen) mot Staten v/Samferdselsdepartementet v/Veisjefen i Østfold (høyesterettsadvokat Helge Jakob Kolrud). (Avhjemlingsdatoer for herredsrettens skjønn er henholdsvis 6. juli 1976 og 1. november 1976.)
Forfatter:	Lagdommerne Karl Lous, Sverre Bjørnsen, kst. lagdommer, professor Knut Selmer
Lovhenvisninger:	Skjønnsprosessloven (1917) §28, Ekspropriasjonserstatningsloven (1973) §4, Tvistemålsloven (1915) §98, Oreigningsloven (1959) §24, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§50, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§61

Tune herredsrett behandlet i 1976 ekspropriasjonsskjønn for ervervelse av grunn m.v. for anlegg av motorveien E-6 fra Årum i Borge til Hauge i Skjeberg. Den nye motorvei skal gå fra enden av den nye Sannesund bro, og ikke langt fra broens østre ende skal anordnes en trafikkmaskin, likesom det også er nødvendig med omlegging av enkelte eldre veier. Fra Hauge skal den nåværende fylkesvei B 536 utbedres fram til Heia i Skjeberg, ved Skjeberg kirke, for tilknytning til den nåværende E-6.

Hovedplanen for parsellen Årum-Hauge ble godkjent av Veidirektoratet 9/10 1972, og detaljplanen godkjent 15/7 1975, hvoretter det ble truffet vedtak om ekspropriasjon i medhold av veilovens §50.

Den vei som skal anlegges, har to kjørefelt, med banketter og en samlet veibredde på 10 meter, med byggegrenser av noe varierende bredde.

For utbedring av fylkesveien Hauge-Heia ble detaljplanen godkjent av Veisjefen i Østfold den 15. januar 1974, hvoretter det ble truffet vedtak om ekspropriasjon i medhold av veilovens §50.

Samferdselsdepartementet, ved Veisjefen i Østfold, begjærte ved prosessfullmektig, h.r.advokat Helge Jakob Kolrud, 19/12 1975 skjønn avholdt i medhold av veilovens §50 og §61 for ervervelse av grunn og fastsettelse av erstatninger for de inngrep ekspropriasjonsvedtaket og anlegget av motorveien ville medføre. Tilsvarende begjæring om skjønn for ervervelse av grunn og fastsettelse av erstatning for fylkesveien Hauge-Heia, ble satt frem 13/2 1976.

Side:934

Tune herredsrett besluttet å forene de to skjønn til felles behandling overensstemmende med tvml. §98, men besluttet å dele opp behandlingen slik at det ble avhjemlet delskjønn. Den del av skjønnet som omfattet avståelse av bolighus eller driftsbygninger, ble avhjemlet 9. juni 1976 med 13 takstnummere. For ett av disse, Wilhelm Ekaas og Sønner A/S, et sementstøperi, ble anket fra Statens side, og anken ble avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 1. desember 1978.

Tune herredsrett avhjemlet videre 6. juli 1976 skjønn vedkommende fylkesvei B 536, og 1. november 1976 skjønn for de resterende takstnummere vedkommende motorveianlegget. Anke fra 4 av grunneierne vedkommende motorveiskjønnet ble avgjort ved lagmannsrettens kjennelse av 1. desember 1978.

I begge skjønn foreligger fra Statens side anker for en rekke takstnummere, omfattende generelle spørsmål, og spesielt bruken av marginalkalkyler.

- - -

Lagmannsretten viser til fremstillingen foran om grunnlaget for skjønnet og de arbeider som skal foretas. I det delskjønn som ble avhjemlet 9. juni 1976 (boligskjønnet) er det gitt en nærmere redegjørelse for planene for veianlegget. De alminnelige skjønnsforutsetninger er tatt inn i begge skjønn, men inneholder ikke bestemmelser av spesiell betydning for lagmannsrettens behandling av ankene, og det ansees ikke nødvendig å sitere noe av disse. De spesielle skjønnsforutsetninger er inntatt for hver enkelt eiendom og vil bli referert nedenfor hvis de er av interesse. Det eksproprieres grunn til eiendom, tildels rett til å disponere grunn for lagringsformål e.l. under anleggsarbeidet. Ulempeerstatning skal betales. Visse skader og ulemper skal holdes utenfor skjønnet.

Fylkesveiskjønnet, som ble avhjemlet 6. juli 1976 og omfattet i alt 12 takstnummere, gjaldt utbedring og utvidelse av en eldre vei. Det ble alene krevet avståelse av forholdsvis små arealer, fra ca. 2 400 m2 og ned til et par hundre m2 . For et par eiendommer som også berøres av motorveien og som også er parter i det annet skjønn, blir de samlede avståelser større. Avståelsene gjelder jord- og skogbruksarealer, og da det til dels dreier seg om større eiendommer, blir avståelsene prosentvis små, feks. fortakstnr. 8 ca. 1 promille, for takst nr. 10 og 11, som er parter i begge skjønn, tilsammen 1-2%.

Motorveiskjønnet gjelder anlegg av ny vei, tildels også omlegning av andre veier. Anlegget medfører til dels betydelige ulemper for eiendommene, ved oppdeling av de dyrkede arealer m.v. Det skjønn som nå er gjenstand for anke, omfatter avståelse av jord- og skogbruksarealer. Avståelsene gjelder også her for de fleste tilfelle mindre arealer, for enkelte opp til 15-16 dekar og ned til et par hundre m2 . For takst nr. 33 avståes større arealer, og dette vil bli behandlet spesielt. Også ved dette skjønn dreier det seg i mange tilfelle om større eiendommer, slik at de prosentvise avståelser er små.

Skjønnsretten refererer i fylkesveiskjønnet partenes påstander og går spesielt inn på tilpasningstapet. De saksøkte gjorde gjeldende at inntektstapet best kommer til uttrykk ved marginalkalkyler.

Spørsmålet om de riktige fremgangsmåter ved fastsettelse av

Side:935

erstatningen ved avståelse av jordbruksarealer, ble i det hele inngående prosedert under skjønnet, med fremleggelse av beregninger og teoretiske fremstillinger, og redegjørelse fra en sakkyndig de saksøkte hadde engasjert.

Skjønnsretten presiserer at det bare vil bli av stått små arealer hensett til eiendommenes størrelse, at det riktige da vil være å legge marginalvurderinger til grunn for erstatningen, at arealene jevnt over nyttes til kornproduksjon og at utgangspunktet må ligge noe over de «alminnelige normtall». Marginalbruksverdien for dyrket jord er jevnt over satt til kr. 8,50 pr. m2 .

Prosedyren i de to skjønn skjedde under ett, og i motorveiskjønnet refererer retten partenes anførsler noe nærmere, og retten går mere utførlig inn på de generelle prinsipper retten legger til grunn.

Skjønnsretten uttaler at de fleste av de saksøkte driver utelukkende kornproduksjon, at de som driver med husdyr også har korn til salg og antar at dekningsbidraget overalt kan baseres på kornproduksjon. Skjønnsretten er videre klar over at det individuelle tap skal erstattes, og bemerker videre at det er fremlagt næringsoppgaver for noen av de saksøkte, men for de fleste av dem ikke. Den sakkyndige har beregnet dekningsbidraget for 4 av de saksøkte basert på kornproduksjon.

Etter skjønnsrettens mening er de fremlagte oppgaver et så spinkelt materiale at det ikke gir forsvarlig grunnlag for beregning av erstatningen selv for de saksøkte oppgavene gjelder, og skjønnsretten har derfor basert erstatningen på «normaltall» og lagt til grunn «budsjettnemndas avlingstall for herredene Borge og Skjeberg», og forutsatt den prosentvise arealfordeling av kornslagene som generelt gjelder for Østfold fylke. Skjønnsretten stiller opp en beregning av brutto produksjonsinntekt pr. dekar, med fradrag av de variable kostnader, inklusive arbeide og kommer til en «gjennomsnitts grunnpris» på kr. 7,10 pr. m2 .

Lagmannsretten bemerker her at det ikke dreier seg om en grunnpris. Det er ikke tatt hensyn til de faste utgifter, herunder kapitalutgifter, og det man kommer frem til er brutto dekningsbidrag pr. m2, altså det gjennomsnittsbeløp en legger til grunn ved marginalkalkyler.

Spørsmålet om beregningsmåtene ved avståelse av jordbruksarealer er tidligere drøftet i skjønnspraksis og spesielt i avgjørelse i Rt-1975-580 flg. I denne sak ble anke fra grunneiernes side over at skjønnsretten hadde fastsatt erstatningen, etter statens påstand, på grunnlag av en «flat» grunnverdi med tillegg av tilpasningstap forkastet etter en inngående drøftelse. Det bemerkes bl.a. at det ikke er marginalkalkylemetoden som foreligger til prøvelse, men anke over det aktuelle overskjønn, men at partene synes å være enige om at marginalkalkyler kan gi riktige resultater for små jordavståelser, mens uenigheten dreier seg om metodens verdi ved større avståelser. En skjematisk anvendelse av metoden synes i atskillig grad å måtte føre til for høye erstatninger. Det forelå ingen feil ved rettsanvendelsen ved metodevalget. Videre heter det 590:

«De ankende parter har som før nevnt hevdet at det er feilaktig rettsanvendelse når overskjønnsretten har tatt hensyn til den mulighet

Side:936

som foreligger for utvidelse av innmarken i og med at skoggrunnen blir å anse som dyrkingsjord.

Jeg kan ikke være enig heri, og jeg slutter meg til det som fra statens side er anført om spørsmålet. En ekspropriat plikter å tilpasse seg de nye forhold, og når han som følge av ekspropriasjonen får frigjort arbeidskraft og maskiner m.v., må han, hvis det er mulig for ham, ved nydyrking skape anvendelse for disse produksjonsmidler om han derved helt eller delvis kan begrense sitt tap. Begrenses herved hans adgang til i fremtiden å oppnå en gunstigere balanse mellom jordareal og andre produksjonsmidler enn han hadde før ekspropriasjonen, må forholdet tas i betraktning ved skjønnet over hans samlede ulemper. Det er imidlertid intet holdepunkt for å anta at overskjønnsretten ikke har vært oppmerksom på dette.»

Skjønnsretten bemerker videre at det ikke er noe tvistepunkt at de saksøkte har plikt til å begrense sitt tap, jfr. det nettopp siterte fra Rt-1975-580. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt slik tilpasning kan finne sted, og retten nevner i den forbindelse at det ikke er påvist for retten hvor oppdyrkning og leie av jord kan finne sted, slik at retten har sett bort fra denne mulighet og videre at ved så små avståelser som det her gjelder, kan ikke innspares noe m.h.t. driftsbygninger eller redskap m.v. Retten har heller ikke når det dreier seg om innspart arbeide, mulighet for å foreta noen individuell prøvelse.

Lagmannsretten bemerker at det ikke kan sies generelt å være noen feil ved rettsanvendelsen. En beregning basert på marginalkalkyler kan ikke uten videre og over hele linjen sies å være uanvendelig. Spørsmålet er imidlertid om kalkylen er benyttet på riktig måte.

Det er et sikkert utgangspunkt som også skjønnsretten slår fast, at hver enkelt ekspropriat har krav på å få sitt individuelle tap erstattet. Dette følger av den forannevnte avgjørelse i Rt-1975-580, og det er presisert i Rt-1976-1507 som gjaldt ekspropriasjon av deler av villatomter. Erstatningen måtte vanligvis bygges på en differansebetraktning, idet det heter:

«Differansebetraktningen er ikke til hinder for at erstatningen blir satt til et beløp pr. m2 . Ofte vil forholdene være så vidt ensartet at det også faller rimelig og naturlig å sette ens kvadratmeterpris for en gruppe eiendommer. I stor utstrekning vil det være tilfellet ved ekspropriasjon av striper av villahager til vegutvidelse. Men også i slike tilfelle må det gjøres klart at erstatningens størrelse fremkommer som resultat av en vurdering av verdireduksjonen for eiendommene, og at det er overveid om det er grunn til å sette forskjellige kvadratmeterpriser for forskjellige eiendommer eller grupper av eiendommer.»

Til det foreliggende skjønn bemerker lagmannsretten at beregningene baserer seg på normtall, og bare for et enkelt år, 1975.

De få næringsoppgaver som er fremlagt, forkastes som grunnlag for beregningene, og det gjøres ellers ikke noe forsøk på å foreta beregninger for hver enkelt eiendom på grunnlag av oppgaver for disse. Næringsoppgaver og regnskaper som hver enkelt gårdbruker vel må ha som grunnlag for selvangivelsen, foreligger ikke uten at retten vurderer betydningen av at disse kunne skaffes og hvorfor de ikke er fremlagt.

Side:937

Skjønnsretten konstaterer at dekningsbidraget kan baseres på kornproduksjon, men har ikke nærmere redegjort for at de normtall den er kommet frem til, kan benyttes over hele linjen. Det er foretatt korreksjon for boniteten, men dekningsbidraget varierer ikke bare med boniteten. Om det også bør foretas korreksjon for andre momenter, er ikke vurdert.

Skjønnsretten uttaler i sine generelle bemerkninger at erstatningsberegningene må korrigeres når det gjelder ikke helt små jordavståelser. Ved gjennomgåelse av de enkelte takstnummer kan det ikke sees at slike korreksjoner er vurdert eller foretatt.

Erstatningen pr. m2 varierer bortsett fra spesielle poster, lite, og det er under de enkelte takstnummer ikke nevnt hvorfor beregningsgrunnlaget er fraveket.

I den forbindelse vises til motorveiskjønnet, takst nr. 6 hvor det avståes ca. 11% av en liten eiendom etter kr. 6 pr. m2, takst nr. 11 hvor det avståes ca. 9% av en noe større eiendom etter kr. 7 pr. m2 og takst nr. 17 hvor det avståes ca. 9,6% av en eiendom på 100 dekar etter kr. 7,50 pr. m2 . Erstatningene pr. m2 varierer ganske visst noe, slik at dette kan tyde på en individuell behandling, men noen nærmere forklaring på hvilke momenter det er lagt vekt på ved hver enkelt eiendom er ikke gitt.

For takst nr. 17 fremgår det av taksten at eieren driver dyrehold, og at en stor del av arealet benyttes til eng og rotfrukter. Det er ingen begrunnelse for at den generelle kalkyle for korndyrking kan benyttes også her.

For fylkesveiskjønnet er erstatningen hele veien, med ett unntak, satt til kr. 8,50 pr. m2 . For ett takstnummer er beløpet redusert, idet arealet angis å være mindre godt arrondert.

Enkelte eiendommer berøres både av motorveien og den omlagte fylkesvei, og eierne er parter i begge skjønn, men det er til dels gjort forskjell i erstatningene ved de to skjønn uten noen nærmere forklaring eller begrunnelse.

Det vises til takst nr. 11 i fylkesveiskjønnet og takst nr. 11 motorveiskjønnet, takst nr. 10 i fylkesveiskjønnet og takst nr. 2 A i motorveiskjønnet.

Skjønnsretten uttaler som nevnt at de saksøkte plikter å begrense tapet. I hvilken utstrekning dette er mulig, er et bevis- og skjønnsspørsmål.

Ankemotpartene har anført at for så små avståelser som det her dreier seg om, vil det ikke være mulighet for noen tilpasning.

Lagmannsretten må være enig i dette når det gjelder de helt små avståelser. Besparelsen i arbeide ved at grunneieren mister noen hundre m2 vil være uvesentlig, driften vil vanskelig kunne la seg omlegge, og noen reduksjon med hensyn til driftsbygninger eller maskiner vil heller ikke være praktisk.

Forholdet kan imidlertid stille seg annerledes i de tilfelle hvor det avståes større arealer.

Spørsmålet om tilpasning må i utgangspunktet vurderes individuelt for hver enkelt eiendom, og for de større avståelser var det grunn til å drøfte dette spesielt.

Side:938

Fra ekspropriantens side er spesielt pekt på muligheten for leie av jord, under henvisning til at større deler av de arealer som skal avståes, allerede er bortleiet, og må ventes å ville bli utleiet også i fremtiden.

Dette spørsmål må også i prinsippet vurderes for hver enkelt eiendom, og det er ikke tilfredsstillende når retten generelt ser bort fra denne mulighet uten noen individuell vurdering.

Retten har tatt hensyn til ved den generelle kalkyle at det innspares noe arbeide, men uttaler at selv om dette kan stille seg forskjellig for de enkelte saksøkte, har retten ikke grunnlag for å foreta noen individuell vurdering.

Lagmannsretten er klar over at etter skjønnslovens §28 kan de skjønnsmessige vurderinger ikke kreves nærmere begrunnet. Det er imidlertid ikke tilfredsstillende at retten ved disse sentrale spørsmål innskrenker seg til generelle bemerkninger under ett for alle takstnummer, og på denne måte under ett avfeier tilpasningsmulighetene. Skjønnsrettens generelle bemerkninger blir så knappe at en ikke kan se hvilke vesentlige momenter retten for hver enkelt eiendom har lagt vekt på og om retten rettslig sett har bygget på de riktige grunnlag.

I forbindelse med spørsmålet om tilpasning er det grunn til spesielt å nevne og vurdere takst nr. 22 i motorveiskjønnet, Håkon Tegneby. Forholdet er at det avståes ca. 13 dekar av en eiendom på ca. 140 dekar dyrket mark, samtidig som ytterligere arealer beslaglegges under anleggsarbeidet. De arealer som avståes, erstattes etter den normale takst med kr. 8,50 pr. m2 .

Samtidig er det en skjønnsforutsetning at eiendommen, takst nr. 22 skal overta arealer som avståes fra takst nr. 33, ca. 28 dekar, med rett til å overta ytterligere arealer. Skjønnsretten har satt betalingen for disse arealer som skal overtas, til langt lavere beløp, kr. 1,50 til kr. 3,50 pr. m2 . Resultatet blir i alle tilfelle at eieren av takst nr. 22 etter ekspropriasjonen vil disponere det samme areal som tidligere eller et større areal samtidig som han får utbetalt betydelige beløp.

Det fremgår av skjønnet at eieren har ca. 10 000 høner, at han er interessert i at jordbruksarealet ikke forminskes, og på grunn av kraftig gjødsling har eieren kornavlinger betydelig over det vanlige.

I dette tilfelle vil den tilpasning som kan foretas, faktisk allerede være skjedd, idet driften stort sett vil kunne fortsette som tidligere.

Det er en feil at det ikke nærmere er vurdert om den marginalkalkyle som ellers er lagt til grunn, kan få anvendelse her, og ikke vurdert hvilken betydning det har at eieren får større arealer, eller delvis erstatning i form av arealer som tillegges.

Av skjønnsgrunnene kan en ikke se om retten har vært oppmerksom på de spesielle forhold ved denne eiendom.

Det behøver ikke å være en feil at det er fastsatt forskjellige takster for de arealer som avståes og de som skal overtas. Vurderingen av prisen for de arealer som skal overtas, er et skjønnsspørsmål som ikke kan prøves.

Fra den ankende parts side er spesielt trukket frem de tilfelle hvor den dyrkede mark er bortforpaktet. I enkelte tilfelle må en regne med at bortforpaktningen vil være varig, i andre tilfelle mere kortvarig.

Side:939

I fylkesveiskjønnet, hvor det for takst nr. 3 Skjeberg Prestegård avståes 2 200 m2, er angitt at de arealer som skal avståes, er så ubetydelige at de ikke kan antas å ha innflytelse på den fremtidige forpaktningsavgift, hvoretter erstatningen er fastsatt ved sammenligning med naboeiendommene til kr. 7 pr. m2 .

For takst nr. 6, hvor det avståes ca. 2 000 m2, er likeledes anført at det som skal avståes er så ubetydelig at det er uten betydning for forpaktningsavgiften, hvoretter erstatningen er satt til kr. 8,50 pr. m2 .

Anken for takst nr. 3 er senere trukket tilbake, idet eiendommen tilhører staten, og for takst nr. 6 er opplyst at det er truffet avtale mellom eier og forpakter om fordeling av erstatningen.

Eierens tap vil være den reduserte bruksverdi av eiendommen, i dette tilfelle tapet ved at forpaktningsavgiften reduseres i fremtiden. De siterte bemerkninger fra skjønnet gjør det uklart hvis tap egentlig er erstattet og hvorledes tapet er beregnet.

I motorveiskjønnet er for de tilfelle hvor eiendommene er bortforpaktet, fulgt av en annen fremgangsmåte.

For takst nr. 10, en eiendom på 12 dekar hvor den naturlige anvendelse angis å være bortleie, er innmarken vurdert etter hva som antas å ville være en oppnåelig forpaktningsavgift med erstatning kr. 3 pr. m2 . For takst nr. 12, en eiendom på 160 dekar bortforpaktet til eierens sønn for en meget lav leie, kr. 60 pr. dekar pr. år, er grunnerstatningen satt til kr. 6 pr. m2 . For takst nr. 14, en eiendom på 12 dekar, bortforpaktet for kr. 800 er erstatningen satt etter tomteverdi til kr. 5 pr. m2 .

De to skjønn ble som nevnt prosedert under ett, men noen forklaring på hvorfor det er fulgt forskjellige prinsipper i de to skjønn, er ikke gitt. Takst nr. 33 og takst nr. 35, hvor det er forpaktet bort større arealer, vil retten komme tilbake til nedenfor.

Etter oreigningslovens §24 skal det, når ekspropriasjonen fører til inngrep i en bruksrett, fastsettes særskilt erstatning for denne. Det var imidlertid ved disse skjønn bare eierne som var stevnet som parter ved skjønnet. Forpakterne var ikke parter.

Ved motorveiskjønnet er det neppe tvilsomt at det er eiernes tap som er fastsatt.

Det er imidlertid ikke nærmere redegjort for i hvilken grad forpaktningsavgiften kan ventes å ville bli redusert, og heller ikke nærmere drøftet om forpaktningen må antas å ville bli varig, som ved takst nr. 3. Enkelte opplysninger kan tyde på at en kan vente en annen ordning før eller senere, men om dette kan ha betydning for erstatningsfastsettelsen er ikke vurdert. Det er ikke redegjort for hvorledes erstatningene er fastsatt, om man har bygget på de kapitaliserte forpaktningsavgifter, eller om man har sett bort fra forpaktningsavgiftene og fastsatt grunnverdiene rent skjønnsmessig. Erstatningene kan ikke skjønnes å stå i noe rimelig forhold til de oppgitte forpaktningsavgifter.

Lagmannsretten finner at skjønnet for disse poster ikke gjør tilstrekkelig rede for det rettslige og faktiske grunnlag skjønnet bygger på, slik at det kan vurderes om skjønnet bygger på en riktig rettsanvendelse.

For takst nr. 17, Torbjørn Pedersen, hvor det også er anket fra

Side:940

grunneiernes side, fremgår det av skjønnet at eieren driver husdyrhold, og eieren har sterkt fremholdt at erstatningen for hans vedkommende er fastsatt på uriktig grunnlag.

Det er erkjent fra statens side at eieren driver husdyrhold. Det krever da en forklaring at den beregningsmåte og de marginalkalkyler som bygger på kornproduksjon, også uten videre kan benyttes her. Eierens individuelle tap, basert på den aktuelle bruk, er ikke vurdert, Saksøktes anke over saksbehandlingen må da også tas til følge. Ulempeerstatningene henger nær sammen med erstatningene for grunnavståelsene, og bør likeledes oppheves, idet det heller ikke er klart hva det er gitt erstatning for.

Lagmannsretten bemerker at skjønnsretten har brukt marginalkalkylene over hele linjen og på samme måte. Dette kan som nevnt ikke uten videre betegnes som en uriktig rettsanvendelse. Derimot synes det som om skjønnsretten har benyttet disse kalkyler på en skjematisk måte, uten at den nødvendige individualisering er foretatt.

De saksøkte har tross gjentatte oppfordringer, ikke fremlagt næringsoppgaver. Når retten da har måttet benytte «normtall», krevet dette en særlig omhyggelighet, idet det kunne ligge nær å la de saksøkte bære risikoen for de usikkerheter som måtte hefte ved bruken av normtall.

Den gjennomsnittlige takst retten er blitt stående ved, kr. 8,50 pr. m2 , eller noe lavere, beror på et skjønn som ikke kan prøves, men det krever en nærmere begrunnelse for at disse takster kan anvendes over hele linjen. Det synes som om skjønnsretten ikke har benyttet marginalkalkylene og de generelle prinsipper de går ut fra, på en riktig måte. Skjønnsrettens fremgangsmåte har gitt seg utslag som må fremstille seg som urimelige og vilkårlige, slik som det er nevnt i det foregående, og retten føler seg ikke overbevist om at det er avgitt et forsvarlig skjønn.

Skjønnsgrunnene gir ikke redegjørelse for de vesentlige momenter retten har bygget på, og omtaler ikke momenter lagmannsretten mener det burde vært lagt vekt på. Skjønnsgrunnene antas ikke å være tilstrekkelige til å fylle kravene etter §28, slik denne bestemmelse nå lyder.

Lagmannsretten har overveiet om en skal innskrenke seg til å oppheve skjønnet for de enkelte takstnummer hvor spesielle feil kan påvises. De samme prinsipper er imidlertid fulgt over hele linjen, og lagmannsretten er kommet til at det riktige må være å følge statens påstand om at skjønnet skal oppheves på grunn av feil ved saksbehandlingen over hele linjen. Dette gjelder da erstatningsfastsettelsene for avståelse av jordbruksarealer. Ved et nytt skjønn må samtlige takstnummer sees i sammenheng, med den nødvendige individualisering.

Skjønnsretten har fastsatt ulempeerstatninger, fordelt på en rekke mindre poster. Vurderingene kan ikke nærmere begrunnes, men ulempeerstatningene henger så nær sammen med grunnerstatningene og inå nødvendigvis sees i sammenheng med disse, slik at også ulempeerstatningene bør oppheves.

De tilfelle hvor det er fastsatt erstatning for skog, eller hvor det uttrykkelig er sagt at grunnen vurderes som tomtegrunn, omfattes

Side:941

ikke av påstanden om opphevelse.

- - -

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Tune herredsretts delskjønn av 6. juli 1976 oppheves i den utstrekning det er påanket, for takst nr. 2, 4, 5, 6, 7, 8, 9, 10, 11 og 12 for så vidt gjelder fastsettelse av erstatninger for avståelse av dyrket mark og ulempeerstatninger.

Tune herredsretts delskjønn av 1. november 1976 oppheves i den utstrekning det erpåanket, fortakst nr. 1, 2A, 2B, 3, 6, 7, 9, 10, 11, 12, 13, 14, 17, 19, 20, 21, 22, 32, 33 og 35 for så vidt gjelder fastsettelse av erstatning for avståelse av eller bruk av dyrket mark, og ulempeerstatninger.

Skjønnet hjemvises for disse punkter til ny behandling ved Tune herredsrett.

Saksomkostninger for lagmannsrett tilkjennes ikke.

Av herredsrettens skjønn 6. juli 1976 (Kr. Fr. Myrdahl med skjønnsmenn): Motorvegparsell E-6, Årum-Hauge er under bygning. Denne parsell vil bli knyttet sammen med den nåværende E-6 ved fylkesveg B 536, parsell Hauge-Heia i Skjeberg. Dette har gjort det nødvendig med en utbedring av fylkesvegen over denne strekning.

Detaljplanen for denne utbedring ble godkjent av Vegsjefen i Østfold den 15.1.1974, og de berørte grunneiere har vært underrettet om planutkastet.

Med hjemmel i veglovens §50 fattet Vegsjefen i Østfold den 25.11.1975 vedtak om ekspropriasjon av nødvendig grunn og rettigheter til gjennomføring av detaljplanen. I henhold til dette ekspropriasjonsvedtak begjærte h.r.advokat Helge Jakob Kolrud på vegne av Staten v/Samferdselsdepartementet v/vegsjefen i Østfold den 13.2. 1976 skjønn ved Tune herredsrett i medhold av veglovens §50 og §61 .

Skjønnet har vært behandlet sammen med Motorvegskjønn E 6, parsell Årum-Hauge.

Befaring av de berørte eiendommer forsåvidt angår fylkesvegens utbedring ble holdt den 10.5.1976.

Saksøkeren har påstått skjønnet fremmet.

De saksøktes påstander vil bli gjengitt under hver enkelt eiendom.

- - -

Saksøkeren har ved sin prosessfullmektig generelt framholdt at det ved delekspropriasjon av et jordbruksareal vil være spørsmål om 3 erstatningsposter:

1) verdien på den avståtte grunn, varierende etter bonitet o.l.

2) ulemper på den gjenværende eiendom, f.eks. vendeteiger, omkjøring o.l. (tekniske ulemper).

3) inngrep i produksjonsutstyret, herunder arbeidskraften, som i fremtiden må tilpasses et mindre restareal (tilpasningstap).

Ved tilpasningstapet vil det være av sentral betydning om eieren kan finne beskjeftigelse for sin frigjorte arbeidskraft. Hvis eieren på den ene side

Side:942

vil få frigjort arbeidskraft, men de tekniske ulemper på den annen side vil påføre ham ekstraarbeid, skal den frigjorte arbeidskraft benyttes til dette merarbeid. Arbeidskraften skal ikke erstattes 2 ganger.

Grunnerstatningen skal fastsettes på grunnlag av en gjennomsnittlig avkastning og fratrukket gjennomsnittlige omkostninger, herunder arbeidskraft. Basert på en fornuftig kapitalisering vil man da finne den flate bruksverdi, som varierer etter jordens hevd, bonitet, om den er lett-dreven osv.

Hvor det bare er små arealer som avståes av en større eiendom, vil det være naturlig å sammenligne jordverdien med prisen på tilleggsjord.

Tilpasningstapet skal vurderes ut fra hva en alminnelig fornuftig eier ville ha gjort for å redusere tapet mest mulig.

Momenter som i denne forbindelse vil være av betydning, er:

1) om eieren kan skaffe gjenareal ved nydyrkning eller kjøp eller leie av tilleggsjord.

2) om eieren kan øke inntekten ved omlegging av driften på restarealet.

3) om eieren kan redusere sine utgifter.

4) om eieren kan skaffe seg alternativ beskjeftigelse.

Hvis noe av dette kan ordnes på litt sikt, vil eieren ha plikt til å tilpasse forholdene. Utgiftene med en slik tilpasning vil da kunne erstattes sammen med tap som i mellomtiden er oppstått.

Når det gjelder kapitaliseringsrentefoten, er det anført at poenget er å finne frem til en pengesum, som ved vanlig forrentning gir samme avkastning i penger. Det må da kunne kreves en sikker forrentning, f.eks. sparerenter på 12 måneder.

De saksøkte har ved sin prosessfullmektig anført at det her gjelder avståing av noe av det beste åkerland i landet, jevnt over flate, fine jorder i et godt klima.

Inntektstapet vil best komme til uttrykk ved marginalkalkyler. Tar man utgangspunkt i den «flate bruksverdi», vil man lett komme til å se bort fra en del momenter av skjønnsmessig karakter, noe som vil gå ut over grunneierne.

Eksproprianten har ikke påvist hvilke tilpasningsmuligheter som foreligger. Det er således ikke påvist arealer egnet til oppdyrkning, og en oppdyrkning vil under enhver omstendighet forringe eiendommens verdi, fordi grunneieren mister muligheten for senere nydyrkning.

De arealer som avståes, er så små at man ikke kan gå til noen omlegging av driften, og den innsparte arbeidstid så liten at eieren ikke kan ta annet lønnet arbeid.

Når det gjelder kapitaliseringsprosenten, anføres det at det fornuftigste vil være å investere pengene i eiendommen, selv om det gir en lav forrentning.

Skjønnsretten presiserer at det for de saksøkte det her gjelder, bare vil bli avstått små arealer hensett til eiendommenes størrelse. Det antas at det da vil være riktig å legge marginalvurderinger til grunn for erstatningen. De arealer som skal avståes, nyttes jevnt over til kornproduksjon, og hensett til at arealene ligger i meget gode korndistrikter og jevnt over er av god kvalitet, må utgangspunktet ligge noe over de alminnelige normtall. Fradrag må gjøres for variable utgifter som såkorn, beising, gjødsling, sprøytevæske, innspart drivstoff og frakt. Det gjøres også fradrag for innspart arbeid. Skjønnsretten ser det nemlig slik at det på gårder av denne størrelse med skog, redskaper osv. regelmessig vil være ting som blir forsømt og hvor noen få innsparte arbeidstimer vil kunne nyttes på fornuftig måte. Noen omlegging av driften eller lønnet

Side:943

arbeid utenom gården er ikke aktuell ved så små avståelser det her gjelder. Det er ikke påvist muligheter for oppdyrkning av arealer. Skal det være aktuelt, må det være arealer som ligger inntil allerede dyrket område, eller nye arealer av en viss størrelse, slik at området får en brukbar arrondering.

Etter å ha gjennomgått og vurdert de næringsoppgaver som er fremlagt forsåvidt angår eiendommer som nå avstår jord og også vurdert de beregninger som er foretatt av konsulent Kongsvik og regnskapsfører Hasfjord antar skjønnsretten at marginalbruksverdien for dyrket jord i dette tilfelle jevnt over ligger på kr. 8,50 pr. m2 . Det er da benyttet en kapitaliseringsrentefot på 5 1/2% og priser på produkter og produksjonsmidler basert på prisene født xx.xx.1976.

- - -

Av herredsrettens skjønn 1. november 1976: (Sorenskriver Kr. Fr. Myrdahl med skjønnsmenn):

Dette skjønn gjelder avståelse av grunn til anlegg av motorveg E 6 på strekningen Årum-Hauge i Borge og Skjeberg.

Når det gjelder de planer som ekspropriasjonen knytter seg til og de vedtak som i den forbindelse er truffet vises til delskjønn avhjemlet den 9. juni 1976 forsåvidt angår bolighus m.m. som må flyttes i forbindelse med veganlegget.

- - -

Saksøkeren har ved sin prosessfullmektig generelt fremholdt at det ved delekspropriasjon av et jordbruksareal vil være spørsmål om 3 erstatningsposter:

1) Verdien av den avståtte grunn, varierende etter bonitet o.l.

2) Ulemper på den gjenværende eiendom, f.eks. vendeteiger, omkjøring o.l. (tekniske ulemper).

3) Inngrep i produksjonsutstyret, herunder arbeidskraften, som i fremtiden må tilpasses et mindre restareal (tilpasningstap).

Ekspropriaten har krav på erstatning for sitt individuelle tap, hverken mer eller mindre. Retten må konstatere hva dette reelt er for hver enkelt ekspropriat for å kunne fastsette en rettslig riktig erstatning.

Grunnerstatningen skal fastsettes på grunnlag av en gjennomsnittlig avkastning og fratrukket gjennomsnittlige omkostninger, herunder arbeidskraft. Basert på en fornuftig kapitalisering vil man da komme frem til den flate bruksverdi, som varierer etter jordens hevd, bonitet, om den er lett-dreven osv.

Hvor det bare er små arealer som avståes av en større eiendom, vil det være naturlig å sammenligne jordverdien med prisen på tilleggsjord.

Tilpasningstapet avhenger av en hel rekke faktorer som varierer fra eiendom til eiendom, alt etter driftsbygningenes størrelse og tilstand, maskinparkens størrelse og tilstand, arealfordeling og fordeling av produkter og en rekke andre helt individuelle faktorer. Den enkelte eiendoms tilpasningstap er således avhengig av den enkelte eiendoms konkrete tilpasningsmuligheter. Tilpasningstapet må utmåles under hensyntagen til dette og til regelen om at ekspropriaten plikter å tilpasse seg slik at tapet konkret blir minst mulig. Momenter som i denne forbindelse vil være av betydning er:

1) Om eieren kan skaffe gjenareal ved nydyrking eller kjøp eller leie av tilleggsjord.

2) Om eieren kan øke inntekten ved omlegging av driften på restarealet.

3) Om eieren kan redusere sine utgifter.

4) Om eieren kan skaffe seg alternativ beskjeftigelse.

Side:944

Hvis noe av dette kan ordnes på litt sikt, vil eieren ha plikt til å tilpasse forholdene. Utgiftene med en slik tilpasning vil da kunne erstattes sammen med tap som i mellomtiden er oppstått.

Når det gjelder kapitaliseringsrentefoten, er det anført at poenget er å finne frem til en pengesum, som ved vanlig forrentning gir samme avkastning i penger. Det må da kunne kreves en sikker forrentning, f.eks. sparerenten på 12 måneder.

De saksøkte har ved sine prosessfullmektiger generelt anført at det her jevnt over gjelder avståing av noe av det beste åkerland i landet og i et gunstig klima.

Inntektstapet vil best komme til uttrykk ved marginalkalkyler. Tar man utgangspunkt i den «flate bruksverdi» vil man lett komme til å se bort fra en del momenter av skjønnsmessig karakter, noe som vil gå ut over grunneierne.

Eksproprianten har ikke påvist hvilke tilpasningsmuligheter som foreligger. Det er således ikke påvist arealer egnet til oppdyrking, og en oppdyrking vil under enhver omstendighet forringe eiendommens verdi, fordi grunneieren mister muligheten for senere nydyrking.

De arealer som skal avståes er jevnt over så små at man ikke kan gå til noen omlegging av driften, og den innsparte arbeidstid så liten at eieren ikke kan ta annet lønnet arbeid.

Når det gjelder kapitaliseringsprosenten, anføres det at det fornuftigste vil være å investere pengene i eiendommen, selv om det gir en lav forrentning.

Skjønnsrettens bemerkninger:

De fleste av de saksøkte driver utelukkende kornproduksjon, eventuelt med skogsdrift. De som også driver med husdyr har så store arealer i forhold til buskapsstørrelsen at de ikke bare har fór til eget bruk, men også korn for salg. En mindre reduksjon av innmarksarealet ved ekspropriasjon vil naturlig føre til en tilsvarende innskrenkning i kornarealet, mens omfanget av fórproduksjon og husdyrhold blir bibeholdt. Skjønnsretten antar derfor at dekningsbidraget for de jordbruksarealer som avståes overalt kan baseres på kornproduksjon.

Skjønnsretten er klar over at det er det individuelle tap som skal erstattes. For noen av de saksøkte er det fremlagt næringsoppgaver, vesentlig for årene 1974 og 1975. For 4 av disse, nemlig takstnr. 1, 2, 3 og 9 har driftsargonom Kongsvik beregnet dekningsbidraget basert på kornproduksjon og etter prisene født xx.xx.1976 til kr. 496,- pr. dekar. Det er da ikke gjort fradrag for arbeid, men med fradrag for drivstoff. For de andre saksøkte er næringsoppgavene mere ufullstendige og for de fleste av dem er det i det hele ikke fremlagt oppgaver over driftsresultatet.

Etter skjønnsrettens mening er de fremlagte oppgaver et så spinkelt materiale at det ikke gir et forsvarlig grunnlag for beregningen av erstatningen selv for de saksøkte oppgavene gjelder. Skjønnsretten har derfor basert erstatningen på normaltall og har da lagt til grunn budsjettnemndas avlingstall for herredene Borge og Skjeberg for året 1975. Denne beregnede normalavling er 450 kg hvete, 390 kg bygg eller 425 kg havre, alt pr. dekar. Videre har skjønnsretten som utgangspunkt forutsatt den prosentvise arealfordeling av kornslagene som fremgår av Statistisk Sentralbyrås utvalgstelling for Østfold for 1975, nemlig hvete ca. 10%, bygg ca. 50% og havre ca. 40%.

Basert på prisene født xx.xx.1976 blir da den brutto produksjonsinntekt ca. kr. 500,- pr. dekar og med tillegg for verdi av halm ca. kr. 40,- pr. dekar.

Side:945

De variable kostnader er beregnet slik:

Såkorn, 20 kg hvert 2. år kr. 20,-

Rensing/beising eget såkorn kr. 2,-

Fullgjødsel, 75 kg kr. 58,-

Kalking 400 kg hvert 8. år kr. 7,-

Sprøytevæske, ugress og stråforkorter kr. 8,-

Drivstoff kr. 12,-

Arbeid kr. 38,-

Diverse kr. 5,-

kr. 150,- pr. dekar

Dekningsbidraget blir da kr. 390,- pr. dk. Skjønnsretten bruker en kapitaliseringsfaktor på 5 1/2 %, som gir en gjennomsnitts grunnpris på kr. 7,10 pr. m2 .

Skjønnsretten mener at dette tall må korrigeres oppover for jord som ligger over gjennomsnittet og hvor avlingene antas å ligge tilsvarende høyere. Videre antas det å være riktig å korrigere grunnprisen oppover, fordi den prosentvise arealfordeling mellom kornslagene i de bygder og på de gårder det her tildels gjelder, er gunstigere enn for gjennomsnittet for hele Østfold. Hertil kommer at en betydelig del av kornet i dette distrikt kan selges som stamsed, som betinger et pristillegg på fra 9-12 øre pr. kg. For jord under gjennomsnittlig bonitet i distriktet, vil det bli gjort fradrag.

Det er intet tvistepunkt i saken at de saksøkte har plikt til å begrense sitt tap ved å tilpasse seg de nye forhold, jfr. Rt-1975-530 flg. Spørsmålet er imidlertid hvorvidt slik tilpasning kan skje.

Saksøkeren har pekt på forhold som kan variere fra eiendom til eiendom og som har betydning for det individuelle tap. Det gjelder f.eks. muligheten for oppdyrking eller leie av tilleggsjord som erstatning for det areal som avståes. Til dette er å si at det for retten ikke er påvist hvor slik oppdyrking eller leie kan finne sted. Retten har sett bort fra denne mulighet, bl.a. også fordi de arealer som avståes fra den enkelte saksøkte er så små at tilsvarende nydyrking bare vil være aktuelt for arealer som ligger inntil allerede dyrket område, eller hvor de nye arealer iallfall er av slik størrelse at de vil få en brukbar arrondering, hensett til nå dens maskinpark.

At driftsbygningens størrelse og tilstand er forskjellig hos de enkelte saksøkte og at maskinparken varierer har vært trukket frem som en faktor av betydning. Så små arealavståelser det her jevnt over gjelder er skjønnsretten ikke enig i det. Det kan ikke på sikt innspares noe hverken m.h.t. driftsbygninger eller redskap, ved disse små innskrenkninger sett i forhold til det gjenværende areal. Det arbeid som innspares pr. dekar ved kornproduksjon og med moderne maskiner, er ubetydelig, men skjønnsretten har tatt hensyn til arbeidet ved beregningen av de variable omkostninger, ut fra det syn at det på gårder av den størrelse det her gjelder med skog, redskaper o.l. regelmessig vil være ting som blir forsømt og hvor noen få innsparte arbeidstimer vil kunne nyttes på en fornuftig måte. At dette vil stille seg forskjellig for den enkelte saksøkte, er klart, men heller ikke her har retten grunnlag for å foreta noen individuell prøvelse. Noen omlegging av driften er ikke aktuelt ved så små tidsbesparelser det her jevnt over gjelder. Denne måte å beregne erstatningen på, må korrigeres når det gjelder ikke helt småjordavståelser. Det ville kunne blitt aktuelt ved takst nr. 33 og 35, men i disse tilfeller er jordveien

Side:946

bortforpaktet og erstatningen er fastsatt på det grunnlag. For takstnr. 11 er verdien av dyrket jord satt noe ned under hensyntagen til størrelsen på de avståtte arealer.

For de saksøkte som må leie landbruksmaskiner med arbeidskraft, er dette forhold tatt i betraktning ved tapets beregning.

Ved midlertidig leie av dyrket mark er det i leien tatt hensyn til redusert avling ut over leietiden.

Når det gjelder erstatning for skogsmark har retten bygget på de opplysninger om bonitet som fremgår av de forstlige registreringer som er foretatt av A/S Norsk Skogkontor. Trevirke er erstattet etter de blinkelister som er fremlagt. Slike oppgaver foreligger ikke forsåvidt angår takst nr. 3, forutsetning 2B, takst nr. 5, forutsetning 2A og takst nr. 9, forutsetning 2A. For takst nr. 5's vedkommende foreligger blinkeliste fra saksøkeren. Arealet grenser til arealet under takst 3. For takst 9's vedkommende er det forsåvidt foretatt sammenligning med tilstøtende arealer.

Det er gitt skjønnsmessig tillegg hvor ikke hugstmoden skog er avvirket. Den erstatning som er gitt gjelder etter fradrag av driftsomkostninger. De driftsomkostninger som er fratrukket er spesifisert for hvert enkelt takstnutnmer.

Erstatning for skog inkluderer kantskader. Ved vurderingen av skogsmark har skjønnsretten lagt til grunn en kapitaliseringsfaktor på 4%.

- - -