LE-1986-151

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1987-05-06
Publisert:	LE-1986-00151
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom av 6. mai 1987 i ankesak nr. 151/86, hl.nr. 246/86.
Parter:	Ankende part: Steinar Anders Bondø (Prosessfullmektig: Advokat Einar Stueland). Motpart: Den Norske Stat v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/kst. statsadv. Bente Roshauw).
Forfatter:	Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Hans Petter Lundgaard. Ekstraordinær lagdommer E. Hanssen. 2 meddommere
Lovhenvisninger:	Militærnekterloven (1965) §1

Spørsmålet i saken er hvorvidt den ankende part, Steinar A. Bondø, har rett til å kreve seg fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.

Ytre Follo herredsrett avsa den 11. februar 1986 dom i saken med slik domsslutning:

"Vilkårene for fritaking av Steinar Anders Bondø for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede."

Steinar A. Bondø har i rett tid påanket dommen, og staten v/Justisdepartementet har tatt til gjenmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 24. april 1987. Lagmannsretten var for anledningen satt med to meddommere. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Sakforholdet fremgår av herredsrettens dom og det som er anført nedenfor. Saken står stort sett i samme stilling for lagmannsretten som for herredsretten.

Steinar A. Bondø har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

"Betingelsene for å frita Steinar Bondø, født xx.xx.1954, for militærtjeneste etter lov nr. 3 av 19. mars 1965, er tilstede."

Staten har nedlagt slik påstand:

"Herredsrettens dom av 11. februar 1986 stadfestes."

Den ankende part, Steinar A, Bondø, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det saken gjelder er om den ankende part har rett til å slippe fri ytterligere militærtjeneste, fordi han, slik det står i §1 i lov om fritaking for militærtjeneste, ikke kan gjøre "militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning."

Bondø har avtjent førstegangstjeneste, slik at han har kjennskap til hva militærtjeneste innebærer, det er således utelukkende fritagelse for repetisjonsøvelser saken gjelder. Herredsretten tok ikke standpunkt til alvoret i hans overbevisning idet den kom til at hans overbevisning ikke var av en slik art at den kunne føre til fritagelse, uansett overbevisningens alvor.

Da Bondø ved brev av 1. mars 1984 ba om fritagelse for militærtjeneste, grunnga han det bl.a. med at han ikke lengre kunne stå tilsluttet et forsvar, "så vanvittig det nå er opprustet og med ledere både i Sovjet og USA som innebærer en overhengende fare som aktuelle senile".

Under hovedforhandlingen for herredsretten presiserte han dette slik at det nå er klart at det han i første rekke mener, er at enhver stormaktskonflikt, og forøvrig enhver konflikt hvor det kan tenkes at stormaktene kan gjøre seg gjeldende, medfører slik fare for bruk av atomvåpen at han ikke kan delta i et forsvar. Han er i og for seg ikke mot bruk av våpen, men han kan ikke idag se noen konflikt hvor organisert forsvar bringes inn, som ikke innebærer en risiko for bruk av atomvåpen. Hans standpunkt slik det nå er utviklet, er det som vanligvis går under betegnelsen "atompasifisme".

Bondø har tidligere besvart spørsmålet om han kunne tenkes seg å delta i FN-styrker bekreftende, men under den klare forutsetning at den aktuelle konflikt ikke kunne utvikle seg slik at det er en risiko for at atomvåpen vil kunne bli brukt. Dette var imidlertid et hypotetisk spørsmål, og han gav et hypotetisk svar. Idag har han tenkt gjennom dette grundigere, og han kan ikke forestille seg noen situasjon hvor det ville kunne bli tale om bruk av FN-styrker, hvor det ikke er en risiko til stede for at konflikten vil kunne utløse bruk av atomvåpen. Det gjelder alle de konflikter til nå hvor FN-styrker har vært brukt. Han kan ikke idag se noe mulig unntak, til tross for at han har gjort ærlige forsøk i så måte. Da han svarte på spørsmålet, trodde han forøvrig at det var frivillig å melde seg til FN-tjeneste, slik at man selv kunne velge.

Det samme gjelder hans svar på spørsmål om han kunne tenke seg å delta i en væpnet frigjøringskamp. Heller ikke dette ville han utelukke a priori, men ved en vurdering av dagens verden er det umulig for ham å forestille seg situasjoner hvor det brukes organiserte styrker, hvor ikke kamphhandlingen kan tenkes eskalert til en atomkrig.

For ham vil det bare kunne være tenkelig å delta i våpenbruk i nødvergeliknende situasjoner, for å beskytte seg selv eller andre der det foreligger overhengende fare for tap av eget eller andres liv, eller ved spontane sabotasjeaksjoner av ikke-organisert karakter for å oppnå det samme formål. Han vil ikke kunne delta i noen form for organisert militærtjeneste, selv ikke om denne var av undergrunnskarakter.

Han ville nok kunne ha tenkt seg å delta i et norsk forsvar i 1940, men da var det ikke atomvåpen, og det ville være utenkelig for ham å delta i en tilsvarende forsvarskamp idag.

Det har ikke foregått noen endring av hans standpunkt fra 1984 og frem til idag. Det er heller slik at hans standpunkt har gjennomgått en utvikling, - en modning. Saken har medført at han har måttet gjennomtenke sine synspunkter bedre, Dette er ikke noen svakhet mht alvoret, men snarere en styrke. Det viser at han er blitt mer reflektert. Det bør nå være klart at hans overbevisning har den styrke som loven krever.

Når det gjelde overbevisningens art, er det avsagt en rekke dommer av Høyesterett. De viktigste sett i relasjon til denne saken er Fjelland-dommen Rt-1983-477 og Alnæs-dommen, Rt-1984-1444.

Etter Bondøs oppfatning innebærer selve eksistensen av atomvåpen en fare for at de vil kunne bli brukt i enhver konflikt som en norsk soldat vil kunne blandes opp i, og det må være tilstrekkelig til at det er riktig å si at Bondø ikke vil kunne delta i noen form for militærtjeneste uten at dette kommer i konflikt med hans alvorlige overbevisning. Dette er så nær det Alnæs sto for i 1984saken at resultatet bør bli det samme i denne saken som i hans sak.

Ankemotparten, staten v/Justisdepartmentet, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Slik staten ser saken, er Bondøs overbevisning ikke alvorlig nok. Mangelen på alvor vises ved at han stadig endrer sitt standpunkt. Tidligere gav han uttrykk for at han kunne tenke seg å gjøre FN-tjeneste eller delta i væpnete oppstander under bestemte forutsetninger. Dette har han senere gått fra.

Den overbevisning han nå har er heller ikke av en slik art at den tilfredsstiller kravene i den aktuelle lovbestemmelsen. Slik han har forklart seg, må det legges til grunn at Bondø kunne tenke seg å gjøre FN-tjeneste, hvis han bare selv kunne velge når og hvor, hvis han bare var sikker på at A-våpen ikke ville kunne komme inn i konflikten. Han har videre sagt at han nok kunne tenke seg å bære våpen mot en okkupasjonsmakt, men bare ved spontane aksjoner, og ikke som deltager i en organisasjon som Mil.org.

Endelig kunne han tenke seg i å delta i frigjøringsbevegelser mot undertrykkelse av en diktator, i alle fall ved spontane oppgjør.

Etter statens oppfatning trekker Bondø så hårfine grenser mellom det han vil, og det han ikke vil være med på, at det i virkeligheten er slik at han, på samme måte som Fjelland i saken i Rt-1983-477, er villig til å gjøre militærtjeneste, så fremt dette kan skje på hans egne premisser. Da er ikke vilkårene for fritagelse fra militærtjeneste til stede. Det er snarere et politisk enn et konsekvent pasifistisk syn som Bondø gjør gjeldende.

Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten.

Slik lagmannsretten ser saken, har Bondøs standpunkt modnet og festnet seg gjennom de siste årene, ikke minst i tiden fra herredsrettens dom ble avsagt og frem til forhandlingene i lagmannsretten. Lagmannsretten er, etter å ha hørt Bondøs forklaring i retten, ikke i tvil om at Bondø nå har en alvorlig overbevisning, som har festnet seg gjennom stadig prøving. Denne går ut på at så lenge det er en fare for at han kan bli brukt i en konflikt der atomvåpen kan tenkes å bli anvendt, kan han ikke gjøre militærtjeneste. Lagmannsretten kan være enig med statens prosessfullmektig, i at dette kunne vært klarere uttrykt på et tidligere tidspunkt, ikke minst fordi Bondø som advokat, som også har prosedert militærnektersaker for andre, er klar over hvilke krav som stilles for å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Lagmannsretten har imidlertid ikke funnet grunn til å betvile at Bondø fra først av har ment å gi uttrykk for at det har vært atomopprustingen som for ham har vært den avgjørende grunnen til å nekte å gjøre tjeneste i noen som helst form for militært forsvar hvor muligheten for at atomvåpen vil kunne bli brakt inn i en konflikt, er tilstede. Det kan da ikke tale imot ham at han ved svar på ulike hypotetiske spørsmål, hvor han ikke på forhånd hadde gjennomtenkt hvilke muligheter det har vært for at en konflikt kunne utvikle seg til en "atomkonflikt", ikke har villet utelukke egen deltagelse. Nå, når han har tenkt igjennom de ulike situasjoner, har han kommet til at det ikke er tenkelig med noen form for væpnet konflikt, der statsorganisert forsvar er med, hvor ikke risikoen for at det før eller senere blir brukt atomvåpen, er tilstede. Dette er et standpunkt man kan være enig eller uenig i, men som nevnt har lagmannsretten ikke funnet grunn til å betvile oppriktigheten av og alvoret i Bondøs standpunkt.

Etter sikker praksis, se f. eks. Sandberg-dommen Rt-1982-684, med videre henvisninger, vil den omstendighet at Bondø kan tenke seg å ta liv i nødvergesituasjoner hvor hans eller andres liv er truet i en spontan angrepssituasjon, ikke innebære at overbevisningen ikke ansees for alvorlig nok.

Lagmannsretten har også kommet til at overbevisningen er av et slikt innhold at den kvalifiserer til fritagelse for militærtjeneste etter §1 i lov om fritaking for militærtjeneste. Det ble uttalt i Fjelland-saken i Rt-1983-477, at dersom eksistensen av atomvåpen leder til den alvorlige overbevisning at det for den vernepliktige er umulig å gjøre militærtjeneste av noen som helst art uansett hvilke situasjoner som måtte oppstå, er loven betingelser for fritagelse til stede. Dette ble nærmere presisert i Alnæs-saken i Rt-1984-1444. Høyesterett uttalte der: "Det kan ikke diskvalifisere Alnæs at han kunne være villig til å utføre militærtjeneste dersom det kunne bli internasjonal enighet om å ødelegge alle atomvåpen, og dette ble gjennomført. Dette er en så fjern og tenkt situasjon at den ikke kan ha noen betydning ved vurderingen av innholdet av Alnæs' overbevisning i forhold til fritaksreglene etter loven av 1965. Jeg nevner for øvrig at reservasjonen for denne situasjon nærmest må anses som en nødvendig følge av selve grunnlaget for nektelsen at atomvåpen eksisterer."

Etter lagmannsrettens mening må Bondøs reservasjoner, i den utstrekning de har betydning for hans vilje til å gjøre militærtjeneste, ansees på samme måte.

Etter dette blir lagmannsrettens resultat at betingelsene for å frita Steinar Bondø for militærtjeneste er til stede.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning

Betingelsene for å frita Steinar Bondø, født xx.xx.1954, for militærtjeneste etter lov nr. 3 av 19. mars 1965, er tilstede.