Rt-1983-477

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1983-04-22
Publisert:	Rt-1983-477 (100-83)
Stikkord:	Plenumsbehandling av militærnektersak
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 22. april 1983 i l.nr. 54/1983
Parter:	Staten v/Justisdepartementet (regjeringsadvokaten v/høyesterettsadvokat Arne Fliflet) mot Ragnar Fjelland (advokat Steinar Winther Christensen - til prøve).
Forfatter:	Sandene, Bølviken, Skåre, Blom, Tønseth, Schweigaard Selmer, Michelsen, Christiansen, Røstad, Holmøy, Løchen, Endresen, Sinding-Larsen, Hellesylt, Bugge, Halvorsen, justitiarius Ryssdal
Lovhenvisninger:	Domstolloven (1915) §106, Militærnekterloven (1965) §1, Militærnekterloven (1965), Grunnloven (1814) §109, Militære Straffelov (1902) §35, Militære Straffelov (1902), Tvistemålsloven (1915) §373, §407, §412, §7, Tvistemålsloven (1915), Militær rettergangslov (1921) §1, Plenumsloven (1926) §3, §4, Plenumsloven (1926), Krigsskadeerstatningsloven (1953)9, §5, §7

Dommer Sandene: Ragnar Fjelland, født xx.xx.1947, har sivilingeniøreksamen i 1972 fra Norges Tekniske Høyskole, magistergrad i filosofi i 1975 fra Universitetet i Bergen og er amanuensis i filosofi ved Universitetet i Tromsø.

Fjelland meddelte i brev 25. januar 1972 til Sola flystasjon at han ville søke fritaking fra militærtjeneste i henhold til lov av 19. mars 1965 (nr. 3) om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Han sendte 26. mars 1972 søknad til Justisdepartementet. Etter at hans nærmere begrunnelse var innhentet gjennom forklaring til politiet, ble søknaden avslått av departementet 30. august 1972. Da han ikke innen fastsatt frist meddelte at han ville oppfylle tjenesteplikten, reiste politimesteren i Bergen ved stevning 12. desember 1972 sak mot ham etter militærnekterloven §5.

Bergen byrett, satt med domsmenn, avsa dom 26. april 1973 med slik domsslutning:

«Vilkårene for å frita Ragnar Fjelland for militærtjeneste etter lov av 19. mars 1965 §1 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke tilstede.

Saksomkostninger idømmes ikke.»

Dommen er avsagt under dissens, idet en av domsmennene mente at loven vilkår for fritaking var til stede.

Fjelland anket. Gulating lagmannsrett, satt med 4 domsmenn, avsa 20. desember 1973 enstemmig dom med slik domsslutning:

«Byrettsdommen blir stadfest.»

Fjelland anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg fant det enstemmig klart at anken ikke ville føre frem. Anken ble derfor ved kjennelse 28. august 1974 nektet fremmet til Høyesterett i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr. 1.

Sola flystasjon innkalte deretter Fjelland til å møte til førstegangstjeneste. Fjelland møtte ikke. Statsadvokaten i Troms og Finnmark satte 8. desember 1975 Fjelland under tiltale til fellelse etter militære straffelov. Malangen herredsrett avsa 14. oktober 1976 enstemmig dom i straffesaken med slik domsslutning:

«Ragnar Fjelland dømmes for overtredelse av militære straffelovs §35 første ledd jfr. §34 til en straff av fengsel i 90 dager.

I saksomkostninger til det offentlige dømmes han til å betale kr. 600,-.»

Straffen ble sonet i tiden 15. januar - 15. april 1977.

Fjelland søkte ved brev 15. oktober 1977 til Justisdepartementet på nytt fritaking fra militærtjeneste. En nærmere begrunnelse for søknaden ble innhentet gjennom politiet. Ved brev 16. mai 1978 fra Troms politikammer ble Fjelland meddelt at han etter Justisdepartementets oppfatning måtte begjære gjenopptagelse etter tvistemålsloven kapittel 27, jfr. militærnekterloven §7 annet ledd, av lagmannsrettens rettskraftige dom, dersom han ville gjøre et nytt forsøk på å bli fritatt fra militærtjeneste.

Fjelland fremsatte 15. august 1978 begjæring om gjenopptagelse til Gulating lagmannsrett. Justisdepartementet uttalte i brev 1. september 1978 til lagmannsretten at departementet på grunnlag av anførslene i begjæringen ikke kunne se at vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6 var til stede. Lagmannsretten avsa 12. mars 1979 enstemmig kjennelse med slik slutning:

«Ragnar Fjellands begjæring om gjenopptakelse forkastes.»

Fjelland fikk ny innkallelse til førstegangstjeneste med fremmøte 3. januar 1980. Han møtte ikke. Ved tiltalebeslutning 3. juni 1980 fra statsadvokaten i Troms og Finnmark ble han på nytt satt under tiltale ved Malangen herredsrett til fellelse etter militære straffelov. Behandlingen av straffesaken er stillet i bero.

Fjelland fremsatte 22. januar 1981 ny begjæring om gjenopptagelse til Gulating lagmannsrett. Som vedlegg til begjæringen fulgte et skrift, datert 16. januar 1981, forfattet av Fjelland og betegnet «En kort begrunnelse av mitt «etiske grunnsyn»». Justisdepartementet uttalte i brev 3. mars 1981 til lagmannsretten at departementet ikke på grunnlag av anførslene i begjæringen kunne se at vilkårene for gjenopptagelse var til stede. Lagmannsretten traffødt xx.xx.1981 enstemmig beslutning med slik slutning:

«Begjæringen henvises til hovedforhandling.»

Gulating lagmannsrett, satt med 4 domsmenn, besluttet 22. februar 1982 enstemmig at saken skulle gjenopptas, og avsa 24. februar 1982 enstemmig dom med slik domsslutning:

«Ragnar Fjelland fritas for militærtjeneste i medhold av §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.»

Forut for dommen hadde Fjelland utarbeidet et skrift, datert 19. februar 1982, betegnet: «Utviklingen av mitt syn på militærtjeneste frem til i dag.» Det er opplyst at skriftet ble nektet fremlagt i lagmannsretten, men at han i det vesentlige forklarte seg overensstemmende med det han hadde skrevet.

Saksforholdet og partenes anførsler for de tidligere retter fremgår av byrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Staten ved Justisdepartementet har anket til Høyesterett over lagmannsrettens lovanvendelse.

Ankeforhandling ble holdt i Høyesteretts annen avdeling 11. januar 1983. Med hjemmel i lov av 25. juni 1926 (nr. 2) om forandring i lovgivningen om Høyesterett §4, jfr. §3, besluttet retten 14. januar 1983 at saken i sin helhet skulle avgjøres av den samlede Høyesterett. Før forhandlingen i plenum ble spørsmålet om inhabilitet for to av Høyesteretts medlemmer avgjort ved kjennelse 6. april 1983, hvoretter én dommer har veket sete.

Til bruk for Høyesterett har Ragnar Fjelland avgitt forklaring under bevisopptak for Tromsø byrett. Under bevisopptaket fremla og leste han opp sitt skrift «En sammenfatning av mitt syn på militærtjeneste», datert 29. august 1982, og også skriftet av 19. februar 1982 om utviklingen av sitt syn på militærtjeneste. Under bevisopptaket ble Fjellands oppfatning av uttrykket «folkemilits» utdypet. Det samme gjelder hva slags våpen han godtar at en folkemilits bruker. Han redegjorde også for sitt syn på nødverge i militære situasjoner. For øvrig foreligger saken opplyst i det vesentlige på samme måte for Høyesterett som for lagmannsretten.

Staten har fremhevet at det i saker om fritaking for militærtjeneste er sentralt å skille mellom grunnlaget for den vernepliktiges overbevisning, overbevisningens styrke og overbevisningens innhold. Staten har anført at lagmannsretten ikke har holdt fra hverandre det grunnlag som Fjelland har for å nekte militærtjeneste, og innholdet av hans overbevisning når han nekter militærtjeneste. Fjellands atomvåpenmotstand er hovedgrunnlaget for hans overbevisning, men er ikke avgjørende for om innholdet av overbevisningen tilfredsstiller loven vilkår for fritaking. Dette må særskilt vurderes ut fra sakens samlede opplysninger. Avgjørende blir om den vernepliktige «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning». Etter praksis betyr det at hans nektelse må være absolutt; han må ha en pasifistisk grunninnstilling. I denne sak har lagmannsretten festet seg ved overbevisningens grunnlag. Den har ikke behandlet spørsmålet om innholdet av Fjellands overbevisning. Dette må gjøres og da under hensyn til hans synspunkter på en folkemilitsordning, på bruk av konvensjonelle våpen, og på frigjøringsbevegelser og nødverge. - Staten bestrider ikke at det hos Fjelland ligger en alvorlig overbevisning bak når han hevder ikke å kunne gjøre militærtjeneste på grunn av truselen om krig med kjernefysiske våpen. Men staten bestrider at Fjellands overbevisning har det absolutte innhold som loven krever, og har vist til hans synspunkter om et forsvar bygget på en folkemilits med faste forsvarsanlegg og tunge og lette våpen. Fjelland godtar og kan være med i en slik form for militært forsvar. Dette betyr at Fjelland ikke tar avstand fra forsvaret, men mener at det må omorganiseres. Allerede i utgangspunktet er Fjelland derfor avskåret fra fritaking etter §1. Men også hans standpunkt til frigjøringsbevegelser og nødverge er til hinder for at han kan kreve seg fritatt. Fjelland gir prinsipiell tilslutning til våpenbruk i frigjøringsbevegelser. Og han betegner som nødverge både frigjøringsbevegelser og krigen mot Nazi-Tyskland. Disse tilfelle ligger langt utenfor de nødvergetilfelle der Høyesterett har ansett bruk av våpen forenlig med en pasifistisk grunninnstilling. - Staten har fremhevet at siden Fjelland første gang søkte fritaking i 1972, kan nok grunnlaget for søknaden være noe endret, men det er ingen endring i innholdet av hans overbevisning. Hans syn på atomvåpen og atomkrig har ikke ført til at hans overbevisning har det absolutte innhold som loven krever. Staten har vist til en rekke høyesterettsavgjørelser, således i Rt-1963-1317 (Pedersen), Rt-1968-843 (Ulltang), Rt-1969-1285 (Hokstad m.fl.), Rt-1977-1002 (Øivind Berg) og Rt-1980-1183 (Bjørnland).

Staten v/Justisdepartementet har nedlagt slik påstand:

«Vilkårene for fritaking av Ragnar Fjelland for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritakelse for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.»

Ragnar Fjelland mener at lagmannsrettens dom er riktig, og gjør prinsipalt gjeldende:

Han er mot enhver bruk av atomvåpen. Enhver tenkelig krig for Norge vil utvikle seg til en storkonflikt hvor atomvåpen uvegerlig vil bli tatt i bruk. Fjelland vil ikke være med på dette, fordi han ellers vil føle et indirekte medansvar. Derfor må han nekte å delta i det norske forsvar og i våpenopplæring. Dette gjelder også konvensjonelle våpen. - Grunnlaget for standpunktet er hensynet til menneskeheten. Dette må være i samsvar med kravet etter militærnekterloven §1 om en pasifistisk grunnholdning. Fjelland mener å oppfylle kravet selv om han ikke er pasifist i tradisjonell forstand. Det er fra 1977 han har trukket disse konsekvenser av atomkrigstruselen. Selv om Norge skulle gå ut av Nato, er det grunn til å tro at den eneste typen militærkonflikt Norge kan tenkes å bli involvert i, vil være en atomkrig av global karakter. Fjellands standpunkt er ikke situasjonsbetinget. Det er uavhengig av norsk sikkerhets-, utenriks- og forsvarspolitikk, således uavhengig av Natomedlemskapet. - Lagmannsrettens premisser er konsentrert om de avgjørende forhold, Fjellands syn på atomvåpen og atomkrigsfaren. Lagmannsretten fant med rette ikke grunn til å ta opp hans syn på en folkemilitsordning, frigjøringsbevegelser og hans reservasjoner for bruk av våpen i nødverge. Til støtte for sitt syn har Fjelland særlig vist til Høyesteretts avgjørelse i Rt-1982-684 (Sandberg).

Subsidiært har Fjelland hevdet at den våpenbruk han kan tenke seg i visse nødssituasjoner, ikke går lenger enn det som rettspraksis har godtatt. Hans pasifistiske grunninnstilling fremgår av at han, like fra den første søknad i 1972, i alle forklaringer og utredninger har gitt til kjenne motstand mot våpenbruk og vold, og gått inn for sivil motstand og ikkevoldelige strategier. Etter sitt syn på nødverge kan han i dag ikke selv delta i frigjøringskamper. - Fjelland har gitt sin tilslutning til et forsvar basert på folkemilitsprinsippet. Men dette forsvar forutsetter for ham så uaktuelle situasjoner at det bare kan ha teoretisk interesse. Hans tilslutning er betinget av viktige reservasjoner, således at Norge ikke er medlem av Nato. Han vil stå fritt i en folkemilits slik at han kan ta ansvar for egne handlinger. Fjelland har også oppstillet vilkår for folkemilitsens bruk av våpen. Våpenbruken skal være begrenset til nødvergesituasjoner. Folkemilitsforsvaret er defensivt, og bruk av våpen forutsetter at det foreligger en ekstrem, livstruende situasjon. Dette er i samsvar med den våpenbruk Høyesterett ikke har ansett uforenlig med loven vilkår for fritaking.

Ragnar Fjelland har nedlagt slik påstand:

«Lagmannsrettens dom stadfestes.»

Jeg er kommet til et annet resultat enn lagmannsretten.

Lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner har i §1 første ledd denne bestemmelse:

«Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, fritas han for slik tjeneste av vedkommende departement eller ved dom i samsvar med reglene i denne lov.»

Vilkårene for fritaking var formet på tilsvarende måte i den tidligere gjeldende lov - den militære straffelovs §35 femte ledd - slik bestemmelsen lød etter en lovendring av 10. juli 1925. I denne bestemmelse var vilkårene angitt ved ordene «at det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militær tjeneste av noen som helst art».

Før Stortinget vedtok loven av 1965, var det i rettspraksis slått fast at vilkårene for fritaking etter loven av 1925 bare forelå når den vernepliktige var overbevist motstander av enhver form for organisert våpenbruk, og at det derfor måtte stride mot hans alvorlige overbevisning å gjøre tjeneste i det norske forsvar uansett hvorledes landets situasjon måtte være. Etter forarbeidene til lovendringen i 1925 kunne overbevisningen være basert på grunner av religiøs, moralsk, politisk eller annen art. Men selv om grunnlaget for overbevisningen kunne være forskjellig, var loven vilkår bare oppfylt hvis den vernepliktige var kommet frem til en alvorlig overbevisning med det innhold at han ikke kunne gjøre militærtjeneste under noen omstendighet. Jeg viser om dette særlig til avgjørelsen i Rt-1963-1317 (Pedersen). Saken gjaldt en vernepliktig som hadde påberopt Norges medlemskap i Nato for å nekte militærtjeneste. Høyesterett fant at en overbevisning med dette innhold ikke var fritaksgrunn, og uttalte: «En slik situasjonsbetinget motvilje mot militærtjeneste betyr ikke at «det strider mot hans alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste av noen som helst art».» Jeg kan også vise til avgjørelser i Rt-1964-1187 og Rt-1965-565.

I loven av 1965 ble vilkårene for fritaking som nevnt formet på en måte som svarer til ordlyden i loven av 1925. Forarbeidene til loven av 1965 viser at man ved formuleringen av §1 tok sikte på å opprettholde den ordning at vilkårene for fritaking bare foreligger dersom den vernepliktige er kommet til en alvorlig overbevisning med det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste under noen omstendighet. Dette kom særlig klart frem under lovbehandlingen i Stortinget.

Den første militærnektersak i Høyesterett etter loven av 1965 gjaldt en vernepliktig som først og fremst grunngav sitt standpunkt under henvisning til sin uenighet i Norges medlemskap i Nato. Han viste også til at Nato-alliansen forutsatte bruk av atomvåpen. Lagmannsrettens dom, som ble stadfestet av Høyesterett, gikk ut på at vilkårene for fritaking etter loven §1 ikke var til stede. Dommen er gjengitt i Rt-1968-843 (Ulltang). I lagmannsrettens begrunnelse, som fire av Høyesteretts fem dommere tiltrådte, er det sagt at det ville være uten støtte i loven ordlyd og klart i strid med dens forarbeider å godta en situasjonsbestemt nektelse av militærtjeneste på et overbevisningsgrunnlag av den art som var gjort gjeldende av Ulltang. Det heter videre i begrunnelsen at det ville være åpenbart uforenlig med det som antas å være lovbestemmelsens formål «om en overbevisning av denne art, basert på den vernepliktiges egen vurdering av landets aktuelle alliansepolitikk, skulle anses å fylle loven vilkår for fritak for militærtjeneste». ( Rt-1968-843 på side 855).

Høyesteretts begrunnelse i den neste militærnektersak, gjengitt i Rt-1969-1285 (Hokstad), er meget utførlig. Høyesterett holdt fast ved at loven krav til fritaking bare er oppfylt dersom den vernepliktiges alvorlige overbevisning har det innhold at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art». Spørsmålet om hvordan dette uttrykk skal forstås ble deretter behandlet ut fra loven forarbeider og foreliggende rettspraksis. Det ble uttalt at det ikke er til hinder for fritaking at den vernepliktige forbeholder seg å bruke våpen i selvforsvar fordi dette ikke har karakter av «militærtjeneste». Men når det gjaldt spørsmålet om militærtjeneste, måtte også §1 i loven av 1965 oppfattes slik at loven vilkår for fritaking bare foreligger når den vernepliktige er kommet frem til en pasifistisk innstilling, det vil si at hans overbevisning har det innhold at han overhodet ikke kan gjøre militærtjeneste, uansett i hvilken form og under hvilke forhold. For øvrig viser jeg til den utførlige begrunnelse som førstvoterende gav i Hokstad-saken.

Saken gjaldt tre vernepliktige, Hokstad, Giske og Ramstad. Nektelsen av å gjøre militærtjeneste hadde for dem alle sammenheng med Norges medlemskap i Nato, men for Hokstad mer enn de to andre var atomtruselen et eget motiv for hans standpunkt. Dommen gikk for alle tre ut på at vilkårene for fritaking ikke var til stede. Med tilslutning fra de øvrige dommere uttalte førstvoterende til slutt i sitt votum: «Jeg har ikke funnet grunn til å drøfte hvorvidt de ankende parters overbevisning har den alvorlige og personlige karakter og dybde som loven forutsetter. Dette har ikke vært trukket i tvil under saken. For alle tre gjelder det at de etter min vurdering av bevisene ikke har tatt et absolutt standpunkt mot å «gjøre militærtjeneste av noen art» i den forstand dette uttrykk er brukt i militærnekterloven §1. Det karakteristiske trekk for Hokstad og Ramstad - og for så vidt også Giske - er at deres standpunkt til militærtjeneste er forankret i og er et ledd i deres uenighet i den politikk som de norske myndigheter fører. Blir denne politikk endret slik at den kan få også deres tilslutning, opphører også deres uvilje mot å gjøre militærtjeneste. Men en overbevisning av denne karakter fritar ikke for plikten til å gjøre militærtjeneste uansett hvor personlig alvorlig den måtte være.» ( Rt-1969-1285 på side 1295).

Høyesterett har i alle senere militærnektersaker lagt til grunn den samme rettsoppfatning som i Hokstad-dommen, det vil si at loven vilkår for fritaking bare foreligger når den vernepliktiges alvorlige overbevisning har det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen som helst art. Noe annet er at det i enkelte saker har vært delte meninger om bevisvurderingen og betydningen av de reservasjoner om mulig våpenbruk som den vernepliktige har tatt.

I en militærnektersak hvor den vernepliktige angav utviklingen av kjernefysiske våpen som sitt hovedmotiv for å nekte militærtjeneste, gjorde hans prosessfullmektig for Høyesterett gjeldende at dette nektelsesgrunnlag var tilstrekkelig, og anførte «at det ikke kreves en pasifistisk grunninnstilling». Dommen i saken er gjengitt i Rt-1980-1183 (Bjørnland). Med tilslutning fra de øvrige dommere uttalte førstvoterende i sitt votum: «Det loven i første rekke tar sikte på, er det pasifistiske syn, det at man ikke skal ta liv, ikke gripe til våpen i noen konflikt som landet kan komme opp i. Loven krever et absolutt og reservasjonsløst standpunkt: at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, og ikke under noen omstendigheter, uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning.» ( Rt-1980-1183 på side 1185-1186). Etter en helhetsvurdering av den begrunnelse den vernepliktige hadde gitt for å nekte militærtjeneste, fant Høyesterett at vilkårene for fritaking ikke var til stede.

Jeg finner det klart at Høyesterett fortsatt må bygge på den rettsoppfatning som tidligere er lagt til grunn, først ved praktiseringen av den militære straffelovs §35 femte ledd slik bestemmelsen ble formet ved lovendringen av 10. juli 1925, og deretter ved praktiseringen av §1 i loven av 19. mars 1965. Dette innebærer at det er nødvendig å få klarlagt hva det egentlig er som strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning. Det er en vesentlig forskjell på den som ikke kan delta i militært forsvar under noen omstendighet, og den som nok kan være villig til å delta, men bare hvis han selv kan bestemme når og på hvilken måte det norske militære forsvar skal tas i bruk. Denne siste kan etter gjeldende lov ikke fritas selv om hans standpunkt har sitt grunnlag i en alvorlig overbevisning. Det forhold at den vernepliktige er helt uenig i den utenriks- og forsvarspolitikk norske politiske myndigheter har fastlagt, er ikke tilstrekkelig til fritaking. Den som etter omstendighetene kan være villig til å delta i militært forsvar av vårt land i en krigssituasjon, kan etter gjeldende lov ikke fritas for militær opplæring selv om han skulle mene at oppbygningen av det norske forsvar i fredstid bidrar til å øke den militære opprustning i verden.

Dersom det skal foretas utvidelse av adgangen til fritak for den verneplikt som etter grunnloven §109 og vernepliktsloven av 1953 påhviler norske mannlige statsborgere, må dette i tilfelle skje ved at Stortinget endrer den gjeldende lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Spørsmålet om en slik lovendring er vurdert i Vernepliktutvalgets innstilling, NOU 1979:51, men innstillingen har hittil ikke ledet til at det er fremsatt noen lovproposisjon.

Etter dette går jeg over til å behandle det prinsipale grunnlag som Fjelland nå har påberopt for sin nektelse, hans motstand mot atomvåpen.

Jeg nevner først at det også i tidligere militærnektersaker har forekommet at den vernepliktige først og fremst har påberopt motstand mot atomvåpen som grunnlag for å nekte å gjøre militærtjeneste. I den dom som er gjengitt i Rt-1982-684 (Sandberg) fant Høyesterett - flertallet - at vilkårene for fritaking på dette grunnlag var til stede. I to av de dommer som jeg tidligere har nevnt, og som er gjengitt i Rt-1969-1285 (Hokstad) og Rt-1980-1183 (Bjørnland) fant Høyesterett at vilkårene for fritaking ikke var til stede.

Også når motstand mot atomvåpen er grunnlaget eller det prinsipale grunnlag for nektelsen, kan det etter omstendighetene være vanskelig å få klarlagt hva det egentlig er som strider mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning.

Det er en alminnelig oppfatning at bruk av atomvåpen vil få katastrofale virkninger. Det forhold at en vernepliktig er imot enhver bruk av atomvåpen er i seg selv ikke tilstrekkelig til at vilkårene for fritaking er til stede. Annerledes er forholdet hvis eksistensen av atomvåpen har ledet til en alvorlig overbevisning med det innhold at den vernepliktige ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, uansett hvilke situasjoner som måtte oppstå. I så fall er loven vilkår for fritaking til stede. Det er dette som også er kommet til uttrykk i Hokstad-dommen ( Rt-1969-1285 på side 1291).

Det må også her være avgjørende om den vernepliktige er kommet frem til den alvorlige og absolutte overbevisning at han overhodet ikke kan være med på å gjøre militærtjeneste, uansett i hvilken form og under hvilke forhold.

Nå har Fjelland begrunnet sitt standpunkt ikke bare med at han er imot enhver bruk av atomvåpen, men også med at det norske forsvar - selv om det ikke har atomvåpen - etter hans vurdering ikke kan tenkes anvendt i noen militær konflikt uten at atomvåpen vil bli tatt i bruk. Det er dette som er hans prinsipale grunnlag for å nekte å delta i militær opplæring. Etter min mening kan Fjelland ikke gis medhold i at spørsmålet om rett til fritaking for militærtjeneste skal avgjøres ut fra den vernepliktiges egen vurdering av hvorledes en fremtidig militær konflikt kan tenkes å utvikle seg. Spørsmålet må også bli hvorledes han stiller seg til militær våpenbruk i andre praktisk tenkelige situasjoner. Den som i en krigssituasjon etter omstendighetene kan delta i militært forsvar med konvensjonelle våpen, fyller ikke de vilkår til fritaking for militærtjeneste som er fastsatt i gjeldende lov. Den vernepliktige kan ikke i kraft av sin vurdering av hvorledes en fremtidig militær konflikt vil utvikle seg, avskjære domstolene fra å prøve om han virkelig er kommet frem til en alvorlig og absolutt overbevisning med det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art, uansett hvilke situasjoner som måtte oppstå, og hvilke våpen som vil bli tatt i bruk.

Etter dette kan jeg ikke være enig med lagmannsretten i at «Den overbevisning Ragnar Fjelland således har angående atomvåpen og disse våpens sannsynlige anvendelse» dekkes av loven ord om at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art».

I motsetning til lagmannsretten finner jeg det derfor nødvendig å vurdere det standpunkt Fjelland har tatt til annen våpenbruk. Om dette skal jeg bemerke:

Ragnar Fjelland har siden 1972 tross innkallelse konsekvent nektet å utføre sin militære tjenesteplikt. I den første søknad i 1972 viste han til det norske forsvars oppbygging og funksjon og til Norges Nato-medlemskap. Sentralt i hans kritikk av det norske forsvar er den kadaverdisiplin som han hevder er der, og mangelen på frivillighet for mannskapene og på adgang for den enkelte soldat til å treffe avgjørelser på eget ansvar. Kritikken av det norske forsvar og Nato-medlemskapet har hele tiden gått igjen i hans uttalelser. Dessuten var Fjelland allerede i 1972 mot alle former for kjernefysiske, bakteriologiske og kjemiske våpen. I søknaden i 1977 hadde han utdypet oppfatningen på en del punkter. Han var «i stadig større grad blitt oppmerksom på selve militarismen og kapprustningen som en trussel imot hele menneskeheten». I januar 1981 viste han til oppbygningen av det norske forsvar og kapprustningen, men trakk spesielt frem opprustningen med kjernefysiske våpen, terrorbalansen og at bruk av atomvåpen ville bety folkemord. Dessuten pekte han på forholdet mellom rustningsutgiftene og naturressursene. I sine skrifter i 1982 hadde han den samme begrunnelse. Han uttalte i skriftet 19. februar 1982: «Nå vil jeg fremheve kapprustningen med atomvåpen som den sterkeste grunn for ikke å delta i det norske forsvar.» Han konkluderte skriftet slik:

«Jeg vil verken delta i eller støtte noe land eller bevegelse som kan tenke seg å benytte atomvåpen i sin krigføring. Mitt standpunkt på dette området er fullstendig reservasjonsløst. Ingen nødvergesituasjon er slik at den berettiger bruken av atomvåpen. NATO s og det norske forsvars strategi er basert på bruk av atomvåpen på et forholdsvis tidlig stadium i en konflikt. Så dette er enda en grunn til at jeg ikke kan delta i det norske forsvar.»

Fjelland kom i skriftet 29. august 1982 inn på forholdet mellom atomvåpen og konvensjonelle våpen og uttalte:

«Kjernefysiske våpen skiller seg altså fra konvensjonelle våpen ved at folkemord er innebygd i strategien. F.eks. et gjevær kan både brukes til mord og til forsvar. Jeg tar derfor ikke reservasjonsløst avstand fra bruk av gjevær. Kjernefysiske våpen kan bare brukes til folkemord. Jeg tar derfor reservasjonsløst avstand fra enhver bruk av kjernefysiske våpen.»

Etter disse forklaringer har Fjelland flere grunner for sin vegring mot militærtjeneste. Hans sterkeste grunn er nå knyttet til kapprustningen med atomvåpen, mens han om sin holdning til kjernefysiske stridsmidler i 1972 under bevisopptaket forklarte «at han den gang hadde for liten kunnskap og bevissthet om slike våpen til at de inngikk i hans nektingsgrunnlag».

Også om forhold av betydning for innholdet av overbevisningen har Fjelland gitt uttrykk for skiftende oppfatninger. Han har like fra 1972 uttalt at han ikke er noen total pasifist og at han ikke tar avstand fra vold og våpenbruk i alle situasjoner. Han var i 1972 villig til å forsvare landet og seg selv med våpen ved angrep av fiendtlige soldater, og han kunne tenke seg å delta i frigjøringsbevegelser. I 1977 avviste han spørsmål på begge punkter som meningsløse, noe senere som uaktuelle. Han mente at det ikke hadde noen hensikt å svare på hva han ville ha gjort i hypotetiske situasjoner. I februar 1982 uttalte han at når han i 1977 ikke ville gi noe svar på de to spørsmål, var det «ikke fordi jeg hadde forandret standpunkt, men fordi jeg mente at disse spørsmålene representerte en avsporing av debatten». I august 1982 gav han uttrykk for at han av prinsipielle og praktiske grunner ikke kunne delta i frigjøringsbevegelser, men han kunne tenke seg å yte støtte, for eksempel med våpen. Fjelland har ved flere anledninger, således i skriftene 16. januar 1981 og 29. august 1982, uttalt at hans nødvergebegrep er videre enn det domstolene vanligvis opererer med. Han mener at frigjøringsbevegelser er i en nødssituasjon, uten at dette betyr at han selv vil delta i frigjøringsbevegelsers våpenkamp. Men han kan tenke seg å støtte frigjøringsbevegelser med våpen. Kampen mot Nazi-Tyskland betegner han som nødverge. Utover dette har Fjelland etter det jeg kan se ikke i sine fremlagte skrifter opplysninger om sitt nødvergebegrep. Men han har gitt ytterligere opplysninger under bevisopptaket for Høyesterett. Han kommer her inn på folkemilits-prinsippet og på «nødverge i militære situasjoner». - Parallelt med den kritiske innstilling som Fjelland i mange år har uttrykt overfor det norske forsvar, dets oppbygning, funksjon og ansvarsordning har han fremhevet at forsvaret i stedet bør bygges på folkemilits-prinsippet. Under bevisopptaket uttalte han:

«Fjelland kan ikke i overskuelig fremtid tenke seg å delta i noe norsk forsvar.

Hvis Norge gikk ut av NATO og fikk et forsvar basert på folkemilits-prinsippet kunne Fjelland med de reservasjoner han tidligere har tatt med hensyn til ansvar for egne handlinger, tenke seg å delta i et slikt forsvar. Fjelland anser det som absolutt uaktuelt at disse forutsetningene inntrer.

Med en folkemilits forstår Fjelland i prinsippet en hær hvor det ikke er skille mellom soldater og sivile deltakere og skille mellom militært liv og samfunnsliv ellers. Organiseringen må være oversiktlig. Det kan aksepteres bruk av lette våpen og tanks, tungt artilleri, kystfestninger og andre faste innretninger som ikke kan gå ut over egne grenser. Den viktigste delen av forsvaret er den ikke voldelige siden, ikke samarbeid, sivil motstand osv.

Fjelland uttaler at Nürnberg charteret pålegger den enkelte soldat individuelt ansvar. Han kan bare tenke seg å delta i et forsvar som er organisert på en slik måte at man har virkelig mulighet til å ta dette ansvaret. Det norske forsvar i likhet med alle militære forsvar av denne typen gjør ikke dette mulig, og er ved sin eksistens i seg selv i strid med Nürnberg charteret.»

Om sitt syn på nødverge i militære situasjoner opplyste han ved samme anledning:

«Han mener at ikke et hvilket som helst angrep innebærer en nødvergesituasjon. Det må starte med sivil motstand. Han kunne tenke seg å bruke våpen mot soldater som ikke nødvendigvis selv begår krigsforbrytelser, men som deltar innenfor et system som begår slike forbrytelser ut i fra det syn at de er ansvarlige for systemet som deltakere.»

Fjellands forklaringer er ikke på alle punkter klare. - Jeg anser det på det rene at han har en alvorlig overbevisning om ikke å kunne gjøre militærtjeneste i dag. Dette skyldes først og fremst motstand mot bruk av atomvåpen og dessuten at han er uenig i Norges Nato-medlemskap og det norske forsvars oppbygning og kommando- og ansvarsforholdene. Men det må etter Fjellands egne forklaringer være på det rene at han ikke regner seg som noen egentlig pasifist. Han kan delta i et forsvar basert på en organisert folkemilits, utstyrt med vanlige militære våpen og faste militære innretninger. I en slik folkemilits kan han tenke seg å delta i våpenbruk. Hans deltagelse i en folkemilits er imidlertid betinget av at Norge går ut av Nato, og som før nevnt tar han reservasjonsløst avstand fra enhver bruk av atomvåpen. Ingen nødvergesituasjon er slik at den etter Fjellands oppfatning kan berettige til bruk av slike våpen.

Etter en samlet vurdering av oppsetting, organisasjon og bevæpning av den folkemilits som Fjelland godtar, og av Fjellands forutsetninger for militssoldatenes våpenbruk, mener jeg at det her gjelder militærtjeneste i den forstand som militærnekterloven §1 bruker uttrykket. Det er spørsmål om forberedt og organisert væpnet motstandskamp. Dette er noe helt annet enn spontane og livreddende aksjoner hvor rettspraksis har godkjent våpenbruk i selvforsvar. - Tjeneste i en folkemilits som Fjelland beskriver, ligger nær opp til tjeneste i en slik folkehær som Høyesterett anså som militærtjeneste i Bjørnland-saken ( Rt-1980-1183, særlig side 1186-1187). Jeg legger til at Fjellands forbehold om at medlemmene av folkemilitsen ikke skal måtte drepe på kommando, men skal ha anledning til selv å vurdere situasjonen og således kunne ta ansvar for egne handlinger, ikke kan medføre at deltagelse i folkemilitsen ikke må regnes som militærtjeneste. Jeg viser om dette spørsmål til Høyesteretts avgjørelser i Rt-1974-1307 (Astad) og Rt-1978-50 (Olsen).

Fjellands syn på frigjøringsbevegelser utdyper bildet av hans forhold til pasifismen og hans holdning til bruk av våpen mot andre mennesker. Hans syn her ser jeg som en bekreftelse på at han ikke har noen pasifistisk grunnholdning. Fjelland oppfatter frigjøringsbevegelsers våpenbruk som utøvelse av nødverge. Det samme gjelder den motstandskamp som i okkuperte land ble ført mot Tyskland under siste krig. Fjelland er klar over at han dermed legger til grunn et annet og videre nødvergebegrep enn Høyesterett har bygget på i saker om fritaking for militærtjeneste. - Det er for meg uten videre klart at det i disse saker ikke kan bli tale om for domstolene å bygge på et slikt utvidet nødvergebegrep som Fjelland går inn for.

Mitt helhetsinntrykk av Ragnar Fjelland er at han kan være villig til å gjøre militærtjeneste, men det skal være en tjenestegjøring på hans egne premisser. Lovens vilkår for fritaking er da ikke til stede.

Jeg stemmer for denne Dom: Vilkårene for fritaking av Ragnar Fjelland for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner er ikke til stede.

Dommer Bølviken: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende, men finner grunn til følgende tilleggsbemerkninger:

Førstvoterende har vist til dommer hvor vilkårene for fritaking for militærtjeneste ikke var til stede. Jeg er enig i den rettsoppfatning disse dommer bygger på. Denne rettsoppfatning har Høyesterett også lagt til grunn i dommer hvor vilkårene for fritaking er funnet å være til stede.

Siden Fjelland særlig har påberopt seg Høyesteretts dom i Rt-1982-684, Sandberg, bemerker jeg at også i Sandberg-saken var grunnlaget for nektelsen av gjøre militærtjeneste den trusel som atom- og andre masseødeleggelsesvåpen er for menneskeheten. En overbevisning basert på dette grunnlag kan begrunne fritaking for militærtjeneste, forutsatt at overbevisningen har ledet frem til det absolutte og reservasjonsløse standpunkt som kreves, slik loven er forstått i rettspraksis. Jeg viser til uttalelser om dette i Hokstad-dommen, Rt-1969-1285 på side 1291, som også førstvoterende viser til. Sandberg hadde etter bevisbedømmelsen inntatt et absolutt standpunkt mot enhver våpenbruk, uten andre reservasjoner enn slike som er akseptert av Høyesterett i tidligere saker. På dette punkt er Fjellands sak forskjellig fra Sandberg-saken. Fjellands standpunkt er uten reservasjoner for så vidt angår bruk av atomvåpen, men ikke når det gjelder konvensjonelle våpen. Loven setter som vilkår at det må stride mot den vernepliktiges alvorlige overbevisning å gjøre militærtjeneste «av noen art».

Dommer Skåre: Som dommer Bølviken.

Dommer Blom: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende og finner ikke grunn til å uttale meg om Sandberg-dommen, som er blitt oppfattet på forskjellig måte. Også når en vernepliktig påberoper motstand mot atomvåpen som grunnlag for sin nektelse av å gjøre militærtjeneste, må det - som både førstvoterende og annenvoterende har uttalt - kreves at han er kommet frem til en alvorlig overbevisning med det innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art og under noen omstendighet.

Dommer Tønseth: Som dommer Blom.

Schweigaard Selmer, Michelsen, Christiansen, Røstad, Holmøy, Løchen, Endresen, Sinding-Larsen, Hellesylt, Bugge, Halvorsen og justitiarius Ryssdal: Likeså.

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ole Johan Helle, Lars Sollesnes og ekstraordinær dommer v/lagmannsretten, sorenskriver Harald Hove med domsmenn): - - -

Den 22. januar 1981 begjærte Fjelland påny saken gjenopptatt. Lagmannsretten besluttet den 1. juni 1981 å henvise begjæringen til hovedforhandling. Lagmannsretten fant det ikke åpenbart at de nye kjensgjerninger Fjelland påberopte ikke var tilstrekkelig for gjenopptagelse, jfr. tvistemålsloven §412 annet ledd.

Ankeforhandling for avgjørelse i gjenopptagelsessaken ble avholdt 22. februar 1982. Lagmannsretten fant at de nye kjensgjerninger og bevis som Fjelland påberopte, åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse enn i lagmannsrettens dom av 20. desember 1973, jfr. tvistemålsloven §407 nr. 6, jfr. §7 annet ledd, i lov av 19. mars 1965 om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner, og besluttet at saken skulle gjenopptas.

Ankeforhandling i gjenopptagelsessaken ble så, med partenes samtykke, avholdt i samme rettsmøte.

Om saksforholdet og partenes anførsler i byrettssaken og den tidligere lagmannsrettssak vises til de to dommer.

Ragnar Fjelland gjør gjeldende at hans syn på atomvåpen anvendt i det norske forsvar har endret seg siden dommen av 1973 og siden han fremsatte begjæringen om gjenopptagelse i 1978. Dette både på grunn av endringer i verdenssituasjonen og på grunn av at han selv nå har et mere modent syn på tingene. Når han tidligere i rettssakene ikke har anvendt bruk av atomvåpen som begrunnelse for ikke å kunne delta i det norske forsvar, skyldes dette bl.a. at han den gang så på atomvåpen som en trussel som var egnet til å opprettholde freden. I dag ser han på kjernefysiske våpen som en trussel mot menneskeheten idet den internasjonale situasjon har skapt en stor fare for at slike våpen vil bli brukt i en krig. En krig hvor Norge blir involvert, kan kun tenkes i en internasjonal militærkonflikt hvor kjernefysiske våpen vil bli anvendt. Ved å delta i det norske forsvar vil han bli delaktig i krigen og således gjøre seg skyldig i forbrytelse mot menneskeheten.

Fjelland viser videre til at militarismen som den i dag har utviklet seg er en trussel mot verdens ressurser. For øvrig hevder han at han ikke kan delta i det norske forsvar av den grunn at det er autoritært og udemokratisk. Han er ikke motstander av å delta i et forsvar som er demokratisk oppbygget. Så vidt skjønnes er videre forutsetningen hans at forsvaret av landet må skje med ikke voldelige metoder. For øvrig er han ikke motstander av våpenbruk ved frigjøringskamper, så lenge atomvåpen ikke anvendes. - - -

Staten hevder at det syn på kjernefysiske våpen og på det norske forsvar som Fjelland nå gir uttrykk for ikke er anderledes enn det han har hevdet tidligere, både i artikler og i de to rettssaker i 1973. Hans syn har således tidligere vært gjenstand for rettslig prøvelse. Noe nytt som kan begrunne fritak for militærtjeneste for Fjelland er ikke fremkommet. For øvrig fremgår det av Fjellands anførsler at han ikke har en slik overbevisning at han kan fritas etter lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner av 19. mars 1965 §1. Hans holdning tilsier ikke at han «ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art.» - - -

Lagmannsretten finner, etter det som nå er fremkommet, grunn til å endre den tidligere lagmannsrettsdom.

Det syn Ragnar Fjelland nå gir uttrykk for, nemlig at han ikke kan delta i det norske forsvar på grunn av at forsvaret kun kan tenkes anvendt i en internasjonal militærkonflikt hvor atomvåpen vil bli anvendt, er for så vidt nye, og ikke prøvet ved de tidligere rettsavgjørelser. Selv om han også tidligere var motstander av bl.a. kjernefysiske våpen, har han forklart at han den gang innså at slike våpen kunne tjene til å avverge krig og han påberopte seg derfor ikke slike våpen som grunnlag for å bli fritatt for militærtjeneste. Men utviklingen av verdenssituasjonen har gjort at han nå anser bruken av slike våpen som en nærliggende mulighet, forklarer han. Dessuten har hans egen utvikling og modenhet også medvirket til hans endrede syn. Han er motstander av enhver bruk av kjernefysiske våpen.

Lagmannsretten finner at det syn Fjelland nå gir til kjenne er forankret i en alvorlig overbevisning. Han finner ikke å kunne delta i det norske forsvar på grunn av at forsvaret, slik den internasjonale situasjonen er, kun kan tenkes anvendt i en konflikt hvor kjernefysiske våpen vil bli brukt. Han ser det slik at hans deltagelse i forsvaret vil innebære at han blir delaktig i bruk av masseødeleggelsesvåpen og at han derved også gjør seg skyldig i forbrytelse mot menneskeheten. Den overbevisning Ragnar Fjelland således har angående atomvåpen og disse våpens sannsynlige anvendelse, antar lagmannsretten dekkes av loven formulering, nemlig at han ikke «kan gjøre militærtjeneste av noen art», jfr. §1 i lov om fritaking for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Lagmannsretten finner støtte for dette syn i de uttalelser som er kommet til uttrykk i dom av Høyesterett inntatt i Rt-1969-1285 - særlig 1291, 3. avsnitt i.f. Det samme gjelder dom av 28. januar 1980 avsagt av Eidsivating lagmannsrett (ankesak nr. 34/79). Denne dom ble etter anke avvist ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 14. mars 1980 (l.nr. 78 K, 1980, nr. 39/80).

Ragnar Fjelland vil etter dette bli fritatt for å gjøre militærtjeneste.

Etter resultatet finner ikke lagmannsretten grunn til å komme inn på Fjellands syn for øvrig på det norske forsvar eller hans syn til frigjøringsbevegelser etc.

Dommen er enstemmig. - - -