LE-1987-212
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-05 |
| Publisert: | LE-1987-00212 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 5. juni 1989 i ankesak nr. 212/87, hl.nr. 332/87 A. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Eidsivating statsadvokatembeter v/førstestatsadvokat Lasse Qvigstad, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Endre Storløkken, Ski). |
| Forfatter: | Lagmann Erik Jørgensen, formann. Lagdommer Kåre Berg. Lagdommer Johannes Smit |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1 |
Den 7. februar 1987 avsa Indre Follo herredsrett dom med slik domsslutning:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1962, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 §1 er til stede."
Staten v/Statsadvokatene i Eidsivating har den 25. februar 1987 påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. A v/advokat Endre Storløkken har imøtegått anken.
Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 30. mai 1989. A møtte og avga partsforklaring. Det ble for øvrig foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Sakens faktiske omstendigheter og partenes anførsler og påstander fremgår av den påankede avgjørelse og det som er anført i det følgende.
Staten har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Herredsretten har vurdert feil når den har funnet at betingelsene for å frita A for militærtjeneste er oppfylt.
Staten gjør prinsipalt gjeldende at As overbevisning ikke har den fasthet og styrke som er nødvendig for fritagelse etter loven av 19. mars 1965 §1. Subsidiært hevdes at overbevisningen ikke har en slik karakter at betingelsene for fritagelse er til stede.
Det blir vist til at A ble fritatt for militærtjeneste ved Justisdepartementets vedtak av 8. mars 1983, og overført til sivil tjenesteplikt. Etter at han hadde begynt på siviltjenesten, søkte han om tilbakeføring til militær stilling. Søknaden ble tatt til følge. Han ble innkalt til militærtjeneste fra 7. januar 1986, og gjorde tjeneste til 22. januar 1986, da han igjen søkte om å bli fritatt for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Den 26. juni 1986 avslo Justisdepartementets søknaden med den begrunnelse at As skiftende holdning til militærtjenesten viser at hans anførte overbevisning ikke er av en slik fasthet (styrke) som loven krever. Når A anførte at han ville møte for å prøve hvordan det føltes å utføre militærtjeneste, kan forholdet være at han ikke trivdes i det militære.
Etter statens oppfatning har A i liten grad en reflektert holdning til det spørsmål saken gjelder. Det er vanskelig å få tak i hva han egentlig føler.
Det vises til at A ikke er imot at vi skal beholde et militært forsvar, men vil ikke selv tjenestegjøre i militære styrker. Fra statens side blir det fremhevet at han kan tenke seg å delta i aksjoner med våpen i hånd og ta liv, dersom det vil føre til at flere mennesker blir reddet enn det går tapt. Man befinner seg her utenfor de rene nødvergetilfellene, og det er ikke akseptabelt.
Når det gjelder rettspraksis, har staten særlig påberopt seg Høyesteretts dom i saken vedrørende Tor Henning Dahl, inntatt i Rt-1973-170 flg., særlig side 172. Videre har staten kommentert Høyesteretts dommer i Rt-1971-769 (Såheim) og Rt-1976-1157 (Finstad). Disse dommene fra 1970-årene inneholder usedvanlig skarpsindige betraktninger. Det er i nærværende sak vanskelig å operere med så hårfine synspunkter.
Staten har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for å frita A, født xx.xx.1962, for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 §1 er ikke til stede." A har for lagmannsretten særlig fremholdt:
Herredsretten har vurdert riktig når den er kommet til at betingelsene for fritagelse for militærtjeneste er oppfylt. Både bevisvurderingen og rettsanvendelsen er således korrekt.
A har liten teoretiserende evne. Hans standpunkt til militærtjeneste ligger på det følelsesmessige plan.
Det erkjennes at A har hatt skiftende syn på militærtjeneste. Han var ikke helt sikker på hvilket standpunkt han skulle ta, og han ville derfor føle på kroppen hvordan avtjening av militærtjeneste virket. Hans syn har imidlertid ikke endret seg siden han siste gang søkte om å få slippe militærtjeneste. Hans standpunkt har sålede vært stabilt i lengre tid, og har den fasthet og styrke som er nødvendig for at betingelsene for fritagelse er oppfylt. Hans syn er også modnet med alderen.
Det er riktig at A kan tenke seg å bruke våpen mot andre mennesker i helt spesielle situasjoner. Det dreier seg her i det alt vesentlige om rene nødvergehandlinger, som etter Høyesteretts praksis ikke er til hinder for fritagelse for militærtjeneste. Det strider mot hans natur å bruke våpen mot andre mennesker og å delta i opplæring i slik våpenbruk. Han følte avsky ved å skyte på skiver som skulle forestille mennesker.
A har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Vilkårene for fritak av A for militærtjeneste etter §1 i lov av 19. mars 1965 er tilstede."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten, og skal bemerke:
Når det først gjelder spørsmålet om As overbevisning har den fasthet og styrke som er en betingelse for fritagelse, har retten vært noe i tvil. Han har vinglet en del, men retten finner ikke at den omstendighet at han for annen gang prøvde å gjennomføre militærtjeneste nå bør være diskvalifiserende. Man finner at hans overbevisning nå har den nødvendige fasthet og styrke, og denne oppfatning er også bygget på det inntrykk A ga i retten.
Når det så gjelder innholdet av As overbevisning, vises til at han vil kunne bruke våpen mot andre mennesker hvis det skulle være nødvendig for å redde livet for seg selv eller noen av hans nærmeste. Bruk av våpen i slike rene nødvergesituasjoner er ikke til hinder for at fritagelse for militærtjeneste innrømmes.
For øvrig har A forklart at han sammen med kamerater kunne bruke våpen for å stanse en liten fiendtlig gruppe som hadde som mål å drepe alle voksne menn på hjemstedet. Videre kunne han tenke seg å være med på en sabotasjehandling mot en fiendtlig ubåt, selv om den ville føre til tap av menneskeliv, så fremt aksjonen vil kunne redde livet for mange allierte sjøfolk. Det er en forutsetning at han var den eneste som kunne utføre slik sabotasje, eller at hans medvirkning var helt nødvendig for å oppnå resultatet.
Dessuten har A anført at han kunne bruk våpen for å nøytralisere en tyrann, så fremt han derved kunne hindre et blodbad. Han understreker at det bare kan skje i den ytterste nødsituasjon for å redde mange menneskeliv. Også i dette tilfellet er det en forutsetning at han var den eneste som kunne utføre handlingen.
I disse tenkte situasjoner ville han ikke legge vekt på om aksjonen har en militær eller sivil karakter.
Etter en samlet vurdering finner lagmannsretten at As overbevisning ikke har slikt innhold at han ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med den, jfr. lov av 19. mars 1965 §1. De handlinger han kunne tenke seg å utføre, f.eks.s abotasjehandlinger mot en ubåt, har ikke først og fremst karakteren av en forsvarshandling mot en akutt eller overhengende fare, men er en planlagt angrepshandling for å hindre en fremtidig fare. På bakgrunn av hans syn på våpenbruk, har han ikke den pasifistiske grunnholdning som er nødvendig for at fritagelse kan innrømmes. Han faller utenfor den kategori som loven fritar for militær tjenesteplikt. Statens anke tas således til følge.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Vilkårene for å frita A for militærtjeneste av overbevisningsgrunner i medhold av lov av 19. mars 1965 §1 er ikke til stede.