RG-1991-1003

Instans:	Frostating lagmannsrett
Dato:	1991-01-08
Publisert:	RG-1991-1003
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Dom 8. januar 1991 i sak nr. 252/1990
Parter:	Nesset Seafarm A/S (advokat Egil Wold) mot T. Skretting A/S (advokat Jan Velund).
Forfatter:	kst.lagmann Hans Flock, lagdommerne Mats Stensrud, Knut Almaas
Lovhenvisninger:	Kjøpsloven (1907) §42, §43, §49, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §375, Avtaleloven (1918) §6, Kjøpsloven (1988) §40, §67

Saken gjelder krav fra kjøper av filter til landbasert oppdrettsanlegg. Kravet gjelder erstatning etter den tidligere kjøpslovs §42 for utgifter til utskiftning av deler, økte driftsomkostninger samt driftstap. Kravet er rettet mot selgeren, som bl.a. gjør gjeldende at ansvar for slikt tap er fraskrevet ved at de alminnelige leveringsvilkår i NL 85 er en del av avtalen mellom partene.

Nesset Seafarm A/S (Seafarm) eier og driver et landbasert fiskeoppdrettsanlegg på Rød i Romsdal for oppdrett av havabbor. Virksomheten er basert på at oppvarmet sjøvann pumpes inn i fiskekarene. På grunn av utgiftene til oppvarming søker man i stor grad å ta vare på det varme sjøvannet, som blir renset ved at det regelmessig går gjennom ulike filtre.

Etter at man i 1988 hadde vært gjennom en prøveperiode hvor forskjellige filtre hadde vært benyttet, bestemte Seafarm seg for bl.a. å installere fire triangelfiltre for den permanente drift. Etter forhandlinger med leverandøren av slike filtre, T. Skretting A/S (Skretting), bestilte Seafarm ved brev av 25. august 1988 fire slike filtre, to pumper og ytterligere noe utstyr til en avtalt pris på kr. 375.000,- + mva. Ordren ble bekreftet av Skretting i to ordrebekreftelser, én for hver av to leveringer. Etter avtale skulle Skretting også sørge for montering av filtrene til en pris på kr. 300,- pr. time pluss overnatting og diett.

De første to filtrene ble levert i september og montert i månedsskifte oktober/november 1988, mens monteringen av de to siste filtrene skjedde i slutten av desember måned s.å.

Side:1004

Det oppsto problemer da filtrene skulle tas i bruk. Det ble raskt uoverensstemmelser mellom partene ettersom kjøperen holdt tilbake oppgjør, og selgeren dermed var uvillig til å bistå med nødvendig utbedring av feil og mangler.

Skretting gikk til søksmål mot Seafarm ved stevning til Romsdal herredsrett den 6. juli 1989. Samlet var der levert filtre og utstyr for kr. 519.246,-, mens det var betalt kun kr. 142.330,-. Derved fremkom Skrettings krav på kr. 376.916,-. Kravet ble under hovedforhandlingen for herredsretten redusert til kr. 367.316,-. Seafarm påsto seg frifunnet. Herredsretten avsa dom i saken den 12. februar 1990 med slik slutning:

«1. Nesset Seafarm A/S v/styrets formann, 6464 Rød i Romsdal, dømmes til å betale T. Skretting A/S, Postboks 319, 4001 Stavanger kr. 354.072,30 - kronertrehundreogfemtifiretusenogsyttito 30/100 - med tillegg av 18% rente av 1. juni 1989 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Seafarm har anket dommen til Frostating lagmannsrett. Skretting har tatt til motmæle. Ankeforhandling ble avholdt i Molde 13. og 14. november 1990. Representanter for partene og tre vitner avga forklaring. Seafarm har for lagmannsretten i vesentlig større grad enn for herredsretten fremlagt dokumentasjon for de utgifter som man krever erstatning for. Med denne reservasjon står saken såvel i faktisk som i juridisk henseende i samme stilling som for herredsretten. Når det gjelder det nærmere saksforhold og anførslene for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Nesset Seafarm A/S gjør gjeldende at vilkårene for det salg som fant sted fremgår av Seafarms bestillingsbrev av 25. august 1988, som var i overensstemmelse med det partene på forhånd var blitt enige om pr. telefon. De alminnelige leveringsbetingelser som Skretting påberoper seg - NL 85 - ble først nevnt i ordrebekreftelsen. De er ingen del av avtalen mellom partene, noe som for øvrig også senere ble bekreftet av Skretting pr. telefon. Innholdet i NL 85 var ukjent for Seafarm inntil man fikk disse vilkårene oversendt ved brev av 18. januar 1989. Under enhver omstendighet har herredsretten korrekt kommet til at avtalelovens §6 annet ledd fører til at det ikke er inngått avtale mellom partene i større utstrekning enn for de punkter som Seafarm har godtatt.

Seafarm bestrider at man har misligholdt sin betalingsforpliktelse, og at dette kan frita Skretting for de forpliktelser en selger har til å utbedre mangler ved varen. Dette må gjelde selv om forfall settes i overensstemmelse med ordrebekreftelsen, altså 60 dager etter at anlegget var ferdigmontert. Også forut for dette tidspunkt - 4. januar 1989 - hadde Seafarm reklamert uten å få nødvendig bistand av Skretting.

Videre anføres at begge de to leveranser var mangelfulle. Det forhold at fabrikanten - Hydrotech AB - senere uten omkostning for Seafarm har skiftet ut vesentlige komponenter, viser også dette.

Skretting er erstatningsansvarlig etter §42 i kjøpsloven av 1907. Filtrene viste seg ikke å være funksjonsdyktige ved normal bruk under slike forhold som klart fremgikk av de spesifikasjoner som Seafarm

Side:1005

hadde gitt selgeren. Dertil kommer at Skretting har forsømt sitt selgeransvar etter at feilene ble konstatert, og at dette har påført Seafarm betydelig økonomisk tap. Denne forsømmelse er et selvstendig erstatningsbetingende forhold, som også vil gi Seafarm krav på erstatning så fremt Skretting får medhold i at leveringsvilkårene i NL 85 gjelder mellom partene.

Det erstatningskrav som Seafarm bringer i motregning mot Skrettings krav refererer seg til utgifter til utskiftning av deler med kr. 75.495,-, ekstrautgifter til lønn til egne ansatte med kr. 94.050,- og utgifter til ekstra oppvarming av vann med kr. 70.793,-. I tillegg kommer så den fortjeneste Seafarm har gått glipp av ved forsinket vekst av fisken og som er stipulert til kr. 1.836.000,-.

Seafarm har nedlagt slik påstand:

«1. Nesset Seafarm A/S frifinnes.

2. Nesset Seafarm A/S tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

T. Skretting A/S gjør gjeldende at NL 85 gjelder mellom partene. Det er vist til disse vilkår i ordrebekreftelsen. Seafarm måtte være klar over at det i dag er svært vanlig at selgere benytter slike standardiserte vilkår. Dertil kommer at vilkårene har et innhold som samsvarer med kjøpsloven av 1988, som for øvrig trådte i kraft få måneder etter at kjøpet i foreliggende sak ble inngått. NL 85 fører til en rimelig løsning. Skretting har levert én komponent i et stort og kostbart anlegg for risikofylt virksomhet, der en driftsstans lett vil kunne gi tap som overstiger kjøpesummen. Det er ikke urimelig at erstatningsansvaret ved mangler blir begrenset til ikke å omfatte denne type tap.

Så fremt kjøpslovens §42 kommer til anvendelse, bestrides at filtrene har manglet «tilsikrede» egenskaper, og det er dermed heller ikke grunnlag for å kreve erstatning etter denne lov.

Videre bestrides at Skretting har utvist uaktsomhet ved å unnlate å medvirke til at manglene ble utbedret. Seafarm misligholdt sin betalingsforpliktelse ved å holde tilbake betydelige beløp til dekning av udokumenterte motkrav. Dermed hadde ikke Skretting lenger noen plikt til å bistå ytterligere ved utbedring av eventuelle mangler.

Ved beregning av det tap som Seafarm er påført må for det første tas i betraktning at det var tale om oppstart av et oppdrettsanlegg som både var og er enestående, både i nasjonal og internasjonal sammenheng. Det vil alltid oppstå problemer i en startfase som eieren selv må bære risikoen for og utgiftene med. En del av det tap som kreves dekket må regnes som vedlikehold. Utgifter til fast lønn for egne ansatte ville ha påløpt uansett. Det kan iallefall ikke tas med arbeide som har tilknytning til det prøvefilter som var i drift før de fire triangelfiltrene som nærværende sak dreier seg om ble levert. Endelig anføres at tap som er beregnet vedrørende ekstraomkostninger og tapte inntekter er svært skjønnsmessig anslått.

Skretting har nedlagt slik påstand:

«1. Romsdal herredsretts dom av 12.2.1990 stadfestes.

2. T. Skretting AS tilkjennes saksomkostninger såvel for herredsretten som for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn

Side:1006

herredsretten.

1. Partene er enige om at Skrettings resterende fakturakrav utgjør det beløp som herredsretten har kommet frem til, altså kr. 354.072,30. Seafarm har da blitt fritatt for å betale enkelte beløp som kom i tillegg til hovedleveransen på kr. 450.000,-, mva. inkludert. Noe av dette gjaldt arbeid og deler vedrørende reklamasjoner som Skretting hadde fakturert på Seafarm. Saken gjelder således for lagmannsretten kun spørsmålet om Seafarm har motkrav overfor Skretting som kan bringes til fradrag i kravet på de kr. 354.072,30.

2. Forut for avtaleinngåelsen hadde det vært adskillig kontakt mellom partene, både muntlig og skriftlig. Den 2. mars 1988 gir Skretting et skriftlig tilbud hvor NL 85 ikke nevnes. I korrigert tilbud av 27. juni 1988 er nevnt: «Betalingsbetingelser: NL 85.» I nytt tilbud av 1. august 1988 er disse standardvilkårene heller ikke nevnt. I ordrebekreftelsen er inntatt at varen «er solgt i h.t. NL 85 og salgspant påhviler varen til betaling er skjedd».

Daglig leder i Seafarm, Inge Pettersen, har for lagmannsretten forklart at han heftet seg ved flere forhold i ordrebekreftelsen som ikke var i overensstemmelse med det man på forhånd var blitt enige om, bl.a. henvisningen til NL 85. Pettersen har forklart at han umiddelbart tok dette opp pr. telefon med Skretting. Vedkommende medarbeider hos Skretting skal da ha gitt uttrykk for at dette var noe som mer eller minde automatisk kom med i ordrebekreftelsen, og at kjøperen kunne se bort ifra det. Skretting har bestridt at medarbeideren kan ha uttalt seg på en slik måte. Det er opplyst at NL 85 gjelder både i forhold til de medkontrahenter som firmaet får sine varer fra og ved videresalg til kjøper, og at et eventuelt unntak fra vilkårene er så ekstraordinært at dette i tilfelle måtte vært forelagt divisjonsdirektøren, hvilket ikke har skjedd ved leveransen til Seafarm.

NL 85 er «alminnelige leveringsbetingelser for leveranser av maskiner og annet mekanisk og elektrisk utstyr i og mellom Danmark, Finland, Norge og Sverige». Betingelsene er utgitt i 1986, bl.a. av Mekaniske Verksteders Landsforening i Norge. Utgaven fra 1986 erstatter diverse tidligere utgaver.

Fra og med pkt. 21 til og med pkt. 35 i leveringsbetingelsene gis bestemmelser om ansvar for mangler. En stor del av disse bestemmelser gjelder selgerens plikt til å avhjelpe mangler ved utbedring eller utskiftning av materiell. Dersom manglene ikke er avhjulpet innen rimelig tid, og innen en siste frist som kjøperen har gitt, har kjøperen etter pkt. 31 etter eget valg rett til å «la utføre de reparasjoner som er nødvendige eller å få fremstilt nye deler for selgerens regning og risiko». Alternativt kan kjøperen i dette tilfelle kreve prisavslag, oppad begrenset til 15% av den avtalte kjøpesum. Ved vesentlige mangler har kjøperen rett til å heve, og kan i så fall kreve erstatning for lidt tap, oppad begrenset til de foran nevnte 15%. Mangelansvaret gjelder ikke lenger enn 2 år fra levering.

Avsnittet om ansvar for mangler avsluttes av pkt. 35 som har slik ordlyd:

«Selgeren har intet ansvar for mangler utover det som er foreskrevet i punktene 21 - 34. Dette gjelder ethvert tap mangelen måtte

Side:1007

forårsake, som for eksempel driftstap, tapt fortjeneste og annet indirekte tap. Denne begrensning i selgers ansvar gjelder ikke dersom han har gjort seg skyldig i grov uaktsomhet.»

Tatt i betraktning det erstatningsansvar som selgeren ved mangler hadde mulighet for å bli påført etter §43 - og også §42 - i kjøpsloven av 1907, ser retten det klare behov som selgeren av maskinelt utstyr hadde for å begrense sitt mulige ansvar. Dette behov var rimeligvis iallefall en del av bakgrunnen for de særlige leveringsvilkår som bransjen har utarbeidet.

I det foreliggende tilfelle var det tale om levering av et filter som skulle innmonteres i et landbasert fiskeoppdrettsanlegg, som etter det opplyste totalt hadde kostet over kr. 10.000.000,-, og hvor det skulle drives en virksomhet som man hadde meget liten erfaring med og som utvilsomt måtte betegnes som risikofylt. Behovet for å begrense et mulig ansvar for selgeren var således i dette tilfelle til stede i kvalifisert grad. Retten finner det lite sannsynlig at Skretting ved dette salget skal ha gitt avkall på den beskyttelse mot å bli påført et betydelig økonomisk ansvar som de alminnelige leveringsvilkår ga. Retten bemerker endelig at Skretting i brev til Seafarm av 18. januar 1989 fremhever at NL 85 gjaldt mellom partene. Brevet er undertegnet av Fred Thorsen som var den medarbeider som angivelig skulle ha frafalt disse leveringsbetingelsene få måneder tidligere. Under disse omstendigheter kan retten ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at det ved muntlig avtale mellom partene er avtalt at NL 85 ikke skulle gjelde.

3. Det vil imidlertid fortsatt kunne reises spørsmål om NL 85 av Skretting er bragt inn i avtaleforholdet til en slik tid og på en slik måte at disse leveringsvilkårene er blitt en del av avtalen mellom partene.

Seafarm har i denne forbindelse vist til Rt-1953-35, hvor det i en særuttalelse fra en av flertallets dommere bemerkes at «Fraskrivelsen av et ansvar som ellers følger av alminnelige rettsregler, bør skje på tydelig måte». Retten er i den foreliggende sak av den oppfatning at selgerens henvisning til NL 85 med fordel kunne ha vært gjort på et tidligere tidspunkt enn i ordrebekreftelsen, og at teksten i vilkårene da samtidig kunne vært oversendt kjøperen. Når retten i den foreliggende sak godtar de alminnelig leveringsvilkår i NL 85 som en del av avtaleforholdet mellom partene, skyldes det for det første at de bestemmelser i vilkårene som blir aktuelle mellom Skretting og Seafarm, representerer rimelige begrensninger i det erstatningsansvar som ville kunne bli resultatet så fremt bestemmelsene i kjøpsloven av 1907 skulle anvendes. Det vises til bemerkningene foran under pkt. 2. At det er tale om rimelige begrensninger i selgerens ansvar illustreres også ved at ansvaret er begrenset i samme retning i nåværende kjøpslov av 13. mai 1988 nr. 27 - se særlig lovens §40 og §67 - som trådte i kraft få måneder etter at avtalen mellom partene i denne saken ble inngått. Det er videre tale om leveringsbetingelser som er innarbeidet i bransjen gjennom mange år.

Selv om Seafarm ikke hadde gjort forutgående avtaler med Skretting hvor NL 85 hadde vært inne i bildet, kunne det neppe være uventet for kjøperen at leverandøren av det mekaniske utstyret benyttet bransjens leveringsbetingelser. I den forbindelse bemerkes at Seafarm i

Side:1008

tiden forut for avtaleslutningen hadde bygget opp et anlegg til over 10.000.000,- kroner som nødvendigvis inneholdt annet kostbart materiell, bl.a. av mekanisk art. Endelig bemerkes at Seafarms daglige leder etter egen forklaring som nevnt ovenfor festet seg ved henvisningen til NL 85 i ordrebekreftelsen.

4. Monteringen av den første leveransen - som i hovedsak besto av to filtre - ble av Skretting avsluttet en av de første dager i november 1988. Anlegget ble tatt i bruk få dager senere. Det oppsto straks problemer av forskjellig art. Disse ble påpekt overfor Skretting og den 9. november s.å. var Skrettings medarbeider Hovlandsvåg, som også hadde forestått monteringen, tilbake hos Seafarm og foretok diverse utbedringer.

Problemene fortsatte imidlertid. De var i særlig grad knyttet til en spyleanordning som skulle sørge for at filtrene til enhver tid ble renset, slik at filtreringen av vannet kunne gjennomføres. I den forbindelse bemerkes at alt vann i fiskekarene skulle pumpes gjennom filtrene to ganger i timen, hele døgnet. Alle partikler større enn ca. 0,1 mm ble da filtrert ut. Denne prosessen er av vesentlig betydning for fisken. Når spylesystemet ikke fungerte, ble resultatet at filteret gikk tett i løpet av få minutter. Det vann som skulle renses ble da i urenset stand ledet ut i sjøen, og nytt sjøvann ble istedet pumpet inn. Dette medførte imidlertid at man fikk utgifter til oppvarming av dette vannet, og til at man ikke klarte å opprettholde den temperatur i karene som fisken var avhengig av å ha for å vokse.

Det er på det rene at Skretting etter kort tid ikke lenger sa seg villig til fortsatt å bistå Seafarm med å utbedre feil som oppsto og foreta nødvendig utskiftning av komponenter som ikke viste seg å holde mål. Som nevnt var det oppvarmet sjøvann som skulle renses gjennom filtrene. I mange tilfeller var det nettopp denne omstendighet som var årsak til at leveransen fra Skretting ikke fungerte. Det er videre på det rene at Seafarm etter kort tid selv ble påført en betydelig økonomisk belastning, både i form av utlegg til nye deler og til arbeid med utskiftning. I tillegg kommer utgifter til egne ansatte som ble pålagt et stort merarbeide i forbindelse med feilsøking og utbedring hver gang alarmen gikk som følge av for lav vannstand i fiskekarene. Retten vil i det følgende ta stilling til om Skretting er erstatningsansvarlig for dette tap.

Etter NL 85 pkt. 21 flg. har selgeren for egen regning plikt til uten ugrunnet opphold å avhjelpe mangler ved det som er levert. Det bestemmes videre at dette skjer etter at kjøperen har gitt selgeren skriftlig melding om mangelen.

I noen tilfelle foreligger det slik skriftlig melding. Dette skjedde ved brev fra Seafarm til Skretting av 2. november 1988 (antagelig feildatering for 12. november s.å.), 27. desember 1988 og i telefax av 6. mars 1989. Det er imidlertid på det rene at det har vært løpende telefonkontakt mellom partene. I mange tilfeller var situasjonen så prekær at skriftlig reklamasjon måtte fremstå som helt upraktisk. Det er ikke opplyst at Skretting noen gang gjorde gjeldende at kravet om skriftlighet i NL 85 skulle følges, og retten legger til grunn at kravet i praksis er frafalt mellom partene.

Side:1009

I brev til Seafarm den 2. mars 1989 opplyste Skretting at det var innført full leveringsstopp overfor reservedeler og monteringshjelp. Dette gjaldt til alle utestående fordringer var betalt. I praksis hadde da leveringsstoppen vært virksom en tid, antagelig siden januar 1989. Det er således på det rene at Hovlandsvåg, som var den som naturlig utførte slike oppdrag, siste gang var hos Seafarm den 9. november 1988, altså få dager etter oppstart av de to filtrene i første leveranse. Dertil kommer at Skretting like før jul s.å. sørget for at teknisk sjef fra produsenten i Sverige, Hydrotech AB, besøkte Seafarm og under dette skiftet ut enkelte deler.

Skrettings standpunkt var som nevnt begrunnet med at Seafarm sto til rest med betalingen. I bestillingen fra Seafarm av 25. august 1988 var angitt at betaling skulle skje 60 dager etter at filtrene var montert og igangkjørt. I ordrebekreftelsen av 15. september 1988 var betalingsfristen satt til «netto pr. 60 dager etter at anlegget er ferdig montert».

For den første leveransen gikk det ikke særlig lang tid mellom ferdigmontering og igangkjøring. Den 27. desember 1988 reklamerte Seafarm skriftlig på triangelfiltrene. Fakturaen vedrørende den første leveransen var på dette tidspunkt ikke forfalt. Det ble opplyst at man hadde hatt store problemer med spylingen, at man hadde mistet ca. 250 m3 oppvarmet vann, at man hadde måttet gå kontinuerlig vakt i lengre tid, at det hadde vært mange nødreparasjoner, at man var avhengig av utstyr som virket 24 timer i døgnet, at Hydrotech AB nå hadde skiftet ut alle elektriske komponenter, at styreskapene ikke var blitt gjort rene for saltvann som kom inn under reparasjonene, samt at ledninger til fotoceller ikke var «lagt på plass». I brevet ble videre meddelt at alle timer som var gått med til reparasjoner og vaktovervåkning ville bli fakturert Skretting i nærmeste fremtid.

I brev til Skretting den påfølgende dag lager så Seafarm en oppstilling som viser et tilgodehavende for Skretting vedrørende den første leveransen på kr. 142.330,- og meddeler samtidig at beløpet er overført pr. bankgiro. I oppstillingen med vedlegg er blant annet gjort fradrag for kr. 63.120,- i driftstap vedrørende 163 timers arbeide m.m. Fremlagt kopi av bankgiroen viser at de kr. 142.330,- er belastet Seafarm den 12. januar 1989.

Betalingen skjedde minst en uke for sent. I tillegg kommer så at den uomtvistet var for liten, idet Seafarm hadde gjort fradrag for en forskuddsbetaling på kr. 18.791,- som Skretting uriktig hadde trukket fra på fakturaen. Dertil kommer så at Seafarm hadde holdt tilbake de nevnte kr. 63.120,-.

Etter rettens oppfatning ga imidlertid dette ikke Skretting rett til å se bort fra det ansvar for utbedring av mangler som man hadde etter NL 85. For det første kom Skrettings standpunkt først til uttrykk overfor Seafarm etter at utbedringsstoppen i praksis antagelig hadde vart i 11/2 måneds tid. I tillegg kommer at også Skretting var oppmerksom på at leveransen gjaldt et nystartet prosjekt der kjøperen hadde liten erfaring, og hvor driftstans ville kunne få betydelige økonomiske konsekvenser. Dertil kommer så endelig at det etter den foregående avtalen mellom partene skulle stilles bankgaranti for riktig betaling av kjøpesummen. I den forbindelse hadde DnC i Molde notert en

Side:1010

transport på kr. 456.000,- fra det byggelån Seafarm hadde fått innvilget i banken. Beløpet var transportert til Skretting «til sikkerhet for betaling av varer for levering ultimo september og desember 1988». Skretting var gjort kjent med transporten og hadde ikke stillet krav om at det skulle foreligge bankgaranti i annen form.

Pkt. 31 i NL 85 har i første ledd denne bestemmelse:

«Dersom selgeren ikke innen rimelig tid oppfyller sine forpliktelser ifølge punkt 25, kan kjøperen skriftlig gi selgeren en siste frist for oppfyllelse. Er ikke forpliktelsene oppfylt innen den satte frist, har kjøperen, etter eget valg, rett til:

a. å la utføre de reparasjoner som er nødvendige eller å få fremstilt nye deler for selgerens regning og risiko, forutsatt at han her går frem på en fornuftig og rimelig måte.

b. å kreve prisavslag oppad begrenset til 15% av den avtalte kjøpesum.»

Seafarm har i stor utstrekning latt utføre nødvendige reparasjoner og anskaffet nødvendige deler. Retten finner bevist at dette var nødvendiggjort ved den holdning som Skretting etter kort tid inntok hva angår plikt til å bistå kjøperen ved avhjelp av mangler. Seafarm har opprinnelig annonsert et krav på vel kr. 150.000,- hva angår utlegg til deler og fremmedarbeid. Da dokumentasjon først ble fremlagt et par uker før ankeforhandlingen - og lenge etter at fristen i tvistemålslovens §375 gikk ut - protesterte Skretting mot at dokumentasjonen ble fremlagt. Under ankeforhandlingen har partene i fellesskap gått gjennom fakturamaterialet, og Skretting har godtatt at fakturaer for i alt kr. 75.495,- gjelder triangelfiltrene. På denne bakgrunn har Seafarm på dette punkt begrenset sitt motkrav til dette beløp.

Under henvisning til det foranstående godtar retten at Seafarm har krav på kr. 75.495,- i erstatning for kjøp av nødvendige deler og arbeide. Etter det standpunkt Skretting ga til kjenne under ankeforhandlingen, har retten ikke funnet det nødvendig å foreta noen særskilt vurdering av den enkelte faktura. Slik avtaleforholdet mellom partene har vært praktisert, legger ikke retten noen vekt på at Seafarm ikke har fulgt pålegget i NL 85 pkt. 31 om skriftlig å gi selgeren en siste frist for oppfyllelse.

Pkt. 31 inneholder ingen begrensning om at det bare er utgifter til reparasjoner utført av andre som kjøperen har krav på å få dekket. I foreliggende sak står det klart for retten at Seafarms egne ansatte i betydelig grad er blitt påført arbeide i tilknytning til de mangler som heftet ved triangelfiltrene. Retten ser her bort fra det arbeid som nødvendigvis gikk med til vedlikehold og tilsyn av filtrene med tilhørende utstyr, som i tiden etter leveringen var lite utprøvet og i tillegg var ømfintlige overfor påvirkning fra omgivelsene.

Seafarm har ut fra fremlagte timelister gjort krav på erstatning for 313 1/2 timers arbeide å kr. 250,- + mva., tilsammen kr. 94.050,-. Retten finner på bakgrunn av bevisførselen at en del av dette arbeide er av en slik art at det faller inn under ordlyden i pkt. 31 første ledd. Dette gjelder der det er tale om nødvendig bistand fra egne ansatte ved reparasjoner foretatt av utenforstående, som dermed har redusert reparasjonsfakturaene, eller der egne ansatte har sett seg nødsaget til

Side:1011

å forestå reparasjoner som ellers naturlig ville ha falt inn under selgerens plikt til avhjelp av mangler. I denne vurdering legger retten også noen vekt på at en korrekt oppfølgning til riktig tid fra Skrettings side av det ansvar man hadde for avhjelp av mangler, sannsynligvis ville ha ført til at problemene var blitt løst på et langt tidligere tidspunkt enn hva tilfellet nå ble.

Etter en skjønnsmessig fordeling er retten kommet til at de ovennevnte kr. 75.495,- som følge av eget arbeide passende kan heves til kr. 100.000,-. Seafarms erstatningskrav etter NL 85 for utbedring av mangler settes følgelig til kr. 100.000,-.

5. Seafarm har som selvstendig grunnlag gjort gjeldende at Skretting, ved å unnlate å bistå kjøperen ved utbedring av manglene, har forsømt sitt ansvar som selger. Denne plikten er fastslått i NL 85 pkt. 25, som bestemmer at selgeren uten ugrunnet opphold skal avhjelpe manglene.

Det spørsmål som gjenstår vil etter dette være om Skretting, ved å forsømme sin plikt til å avhjelpe mangler, er erstatningsansvarlig for det tap som faller utenfor de kr. 100.000,- som er behandlet ovenfor under pkt. 4. Det krav som gjøres gjeldende fra Seafarms side er erstatning for de udekkede utgifter til egne ansatte (kr. 69.545,-), erstatning for ekstra driftsomkostninger ved oppvarming av sjøvann (kr. 70.793,-) og erstatning for inntektstap.

De sanksjoner som kjøperen har til rådighet så fremt selgeren ikke oppfyller sin plikt til å avhjelpe mangler, er fastsatt i pkt. 31. Etter denne bestemmelse har kjøperen valget mellom selv å avhjelpe mangelen for selgerens regning og å kreve prisavslag, som dog er begrenset til 15% av den avtalte kjøpesummen. Etter pkt. 35 - som er sitert ovenfor under pkt. 2 i rettens bemerkninger - er selgerens ansvar begrenset til dette. Den type tap som Seafarm krever dekket er i pkt. 35 positivt unntatt fra selgerens ansvar. Unntak er dog gjort så fremt selgeren har utvist grov uaktsomhet.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at Skretting har opptrådt grovt uaktsomt i forbindelse med de forpliktelser som selskapet hadde med hensyn til avhjelp av mangler.

Innledningsvis bemerkes at det ikke forelå slikt betalingsmislighold fra Seafarms side som kunne gi selgeren rett til å unnlate å følge opp sitt ansvar. I den forbindelse vises til redegjørelsen foran under punkt 4. Det tilføyes at kjøperen etter §49 fjerde ledd i kjøpsloven av 1907 kan holde tilbake kjøpesummen eller deler av denne inntil en mangel er avhjulpet. Det kan ikke sees at NL 85 inneholder bestemmelser som endrer dette.

Stans med hensyn til bistand overfor Seafarm ble som nevnt iverksatt fra januar 1989. Det er betegnende for Skrettings holdning at når man omsider i mars 1989 sender representanter til Seafarms anlegg i Romsdal, så er dette ansatte i et privat etterforsknings- og inkassofirma med tidligere bakgrunn i politiet, og dermed uten mulighet for å bistå kjøperen ved å få avhjulpet manglene. Det er forståelig at dette besøk fikk en noe reservert mottagelse, og at Seafarm vegret seg for å gi fullt innsyn i de opplysninger som forelå om driften.

I tillegg kommer så at Skretting ved henvendelse til den svenske

Side:1012

fabrikanten, Hydrotech AB, søkte å utvirke at heller ikke denne var behjelpelig med levering av reservedeler og bistand. Dette forhindret imidlertid ikke at Hydrotech til slutt kom inn i bildet, noe som resulterte i en ombygging av filtrene sommeren 1990 med godt resultat, og i det vesentlige uten omkostninger for Seafarm.

Retten finner å måtte konkludere med at det foreligger et klart kontraktsbrudd fra Skrettings side, og at firmaets holdning og opptreden overfor kjøperen har vært av en slik art at erstatningsansvar for kjøperens tap ikke er falt bort ved den begrensning i selgerens ansvar som er gjort i NL 85 pkt. 35.

Det motkrav som Seafarm har gjort gjeldende mot Skrettings krav knytter seg til perioden fra november 1988 til sommeren 1990, da anlegget ved bistand fra Hydrotech begynte å fungere tilfredsstillende. Retten antar at denne perioden ville ha blitt kortere så fremt Seafarm på et noe tidligere tidspunkt hadde tatt kontakt med Hydrotech for assistanse, noe man etter rettens oppfatning hadde hatt oppfordring til.

Dertil kommer at Seafarm under enhver omstendighet måtte regne med at driftskostnadene i en innkjøringsperiode ville bli høyere enn senere. Dette gjelder både utgifter til egne ansatte og til oppvarming av vann til erstatning for det vann som gikk tapt som følge av manglende rensing. Seafarms samlede krav for disse utgifter utgjør som nevnt i overkant av kr. 140.000,-. Tatt i betraktning de forhold som er nevnt i det foregående, tilkjenner retten erstatning med kr. 80.000,for ekstraomkostninger av denne karakter.

Seafarm har også gjort gjeldende at fisken som følge av for kaldt vann ikke har fått den vektøkning som ville ha kommet så fremt vannet hadde hatt den ønskede temperatur. Selv om retten ikke betviler sammenhengen mellom vanntemperaturen og tilveksten, er det likevel her tale om et erstatningskrav som bygger på en rekke usikre forutsetninger. Det er uklart i hvilken grad man ville ha klart å opprettholde en gunstigere temperatur såfremt filtrene hadde fungert bedre. Det er også uklart i hvilken grad man ved hjelp av andre virkemidler kunne ha oppnådd en høyere temperatur. Og det er endelig uklart i hvilken grad man ville ha fått avsetning for den produksjon som hevdes å ha gått tapt. Men først og fremst er det her tale om et krav om erstatning for tapte inntekter i en nystartet virksomhet preget av usikkerhet og risiko for tap. Retten finner derfor at et eventuelt tap av inntekter må falle utenfor det som Skretting som utstyrsleverandør kan være erstatningsansvarlig for.

Etter dette vil Seafarms samlede erstatningskrav bli kr. 180.000,-.

6. Anken har etter dette delvis ført frem. Hver part bør bære sine saksomkostninger for lagmannsretten, jfr. tvistemålslovens §174 første ledd. Retten kan ikke se at noen av unntaksreglene i annet ledd i denne bestemmelse kan få anvendelse i saken.

Retten finner ingen grunn til å gjøre noen endring i herredsrettens saksomkostningsavgjørelse. For herredsretten var Seafarms motkrav ikke tilstrekkelig dokumentert. Men herredsretten lot være å tilkjenne Skretting saksomkostninger under henvisning til at saken hadde vært tvilsom, jfr. tvistemålslovens §172 annet ledd. Lagmannsretten deler denne oppfatning hva angår spørsmålet om NL 85 får anvendelse.

Side:1013

Etter dette vil saksomkostninger hverken bli tilkjent for herredsrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Nesset Seafarm A/S dømmes til å betale til T. Skretting A/S kr. 174.072,30 - kroneretthundreogsyttifiretusenogsyttito 30/100 - med tillegg av 18 - atten - % årlig rente fra 1. juni 1989 til betaling skjer.

2. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra forkynnelse av lagmannsrettens dom.

3. Saksomkostninger tilkjennes hverken for herredsrett eller lagmannsrett.