Rt-1953-35

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1953-01-17
Publisert:	Rt-1953-35
Stikkord:
Sammendrag:	Dissens: 4-1
Saksgang:	L.nr. 7/1953
Parter:	A/S Standard (høyesterettsadvokat Alex. Rein) mot A/S Fredrikstad mek. Verksted (overrettssakfører Birger Mordt - til prøve).
Forfatter:	Nygaard, Gaarder, Kruse-Jensen, Grette, Dissens: Berger
Lovhenvisninger:	Sjøloven (1893) §118, §142, Kjøpsloven (1907) §2, §42, §47, §51, Kjøpsloven (1907), Tvistemålsloven (1915) §98

Dom 17. januar 1953 i l.nr. 7: A/S Standard (høyesterettsadvokat Alex. Rein) mot A/S Fredrikstad mek. Verksted (overrettssakfører Birger Mordt - til prøve).

Dommer Nygaard: I en sak som var anlagt av A/S Standard (senere kalt rederiet) mot A/S Fredriksstad mek. Verksted (senere kalt verkstedet) avsa Onsøy herredsrett 17. mars 1942 dom med slik domsslutning: «A/S Fredriksstad mek. Verksted dømmes til å betale A/S Standard, Oslo, kr. 13 333,30 innen 2 uker fra dommens forkynnelse med 4 % årlige renter fra 26. juli 1939 og til betaling skjer. Saksomkostningene oppheves.»

Herredsrettens dom ble påanket til Eidsivating lagmannsrett, som 24. mai 1944 avsa dom med denne domsslutning: «A/S Fredriksstad mek. Verksted tilpliktes å betale A/S Standard, Oslo, 1238 danske kroner etter kurs på betalingsdagen med 4 prosent årlig rente fra 26. juli 1939 til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke.»

Side:36

Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en av domsmennene stemte for at verkstedet skulle frifinnes.

Rederiet har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett og har nedlagt slik påstand: «A/S Fredriksstad mek. Verksted, Fredrikstad, dømmes til å betale til A/S Standard, Oslo, kr. 23 534,75 med prosessrente fra 26. juli 1939 til betaling skjer, samt saksomkostninger for alle retter.»

Verkstedet har erklært motanke og har påstått seg frifunnet og tilkjent saksomkostninger.

Saksforholdet fremgår av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. For Høyesterett er fremlagt brev fra Nylands Verksted av 5. september 1944, fra A/S Akers mek. Verksted av 6. s. m., fra Porsgrunds mek. Verksted av 11. s. m. og fra Bergen mek. Verksteder av 11. s. m. Til bruk for Høyesterett er det 29. mai 1946 holdt bevisopptak ved Oslo byrett, der 4 vitner ble avhørt. Endelig er det fremlagt en erklæring fra direktør Harry Eliassen av 8. mars 1951.

I henhold til tvistemålslovens §98, 2 har det for Høyesterett vært forhandlet særskilt om grunnlaget for erstatningen og om erstatningens størrelse.

For Høyesterett står saken i en noe annen stilling enn før. Verkstedet har erkjent at det ved leveringen av «Stalheim» var huller ved spygattene fra tonnasjebrønnen som følge av mangelfull sveising, slik at det den gang objektivt sett var en mangel ved skipet. Derimot er det ikke erkjent at hullene skyldtes noen uaktsomhet fra verkstedet eller dets folk. Rederiet har ikke opprettholdt den subsidiære påstand om prisavslag. For øvrig har partene i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som tidligere.

Jeg er kommet til et annet resultat enn herredsretten og lagmannsretten.

Når det gjelder spørsmålet om verkstedet plikter å betale erstatning for det tap som er oppstått på grunn av hullene ved spygattene fra tonnasjebrønnen, bygger rederiet sitt krav på kjøpslovens §42 jfr. §2. Rederiet hevder dels at S/S «Stalheim» ved leveringen savnet en egenskap som «må ansees tilsikret», og dels at hullene skyldtes uaktsomhet fra verkstedet eller dets folk. Etter den erkjennelse som verkstedet har gitt for Høyesterett, er det på det rene i saken at det var huller ved spygattene da skipet ble overlevert til rederiet 25. juli 1936. Det er ikke nødvendig for meg å ta standpunkt til om ansvaret for denne feil kan bygges på en garanti fra verkstedets side. Etter en vurdering av bevisene i saken finner jeg nemlig at hullene er oppstått som følge av at verkstedets folk under sveisingen har vist uaktsomhet eller at verkstedet ikke har kontrollert dette arbeid på en slik måte som det burde. Jeg tiltrer på dette punkt den begrunnelse som er gitt i de tidligere dommer.

Spørsmålet blir så om mangelen burde ha vært oppdaget

Side:37

av rederiet slik at den ikke senere kan påberopes, jfr. kjøpslovens §47 eller §51. Jeg finner å burde fremheve at rederiet her må ha en streng undersøkelsesplikt, også av den grunn at det hadde benyttet seg av sin rett etter kontraktens post 5 til å ha tilsynsmenn under byggeperioden. Men slik som de faktiske forhold lå an i dette tilfelle, kan jeg - i likhet med herredsretten og lagmannsretten - ikke se at det er grunnlag for å bebreide rederiet at feilen ikke ble oppdaget. Før overleveringen av skipet ble det foretatt sprøyteprøver for å konstatere om det var lekkasjer i skroget. Det er omtvistet mellom partene om disse prøver ble foretatt innenfra eller utenfra. Jeg anser det imidlertid godtgjort at prøvene på vanlig måte ble foretatt utenfra. Når lekkasje likevel ikke ble konstatert ved prøvene, skyldes dette etter min oppfatning at verkstedet hadde plasert en «gardinplate» ved hvert av spygattene slik at prøvene ikke ble så effektive som de ellers ville ha vært. Disse «gardinplater» var anbrakt av verkstedet uten at det fremgikk av tegningene og uten at rederiets tilsynsmenn eller representanten for Veritas ble varslet om det. Verkstedet har opplyst at det ikke i noe annet tilfelle har anbrakt slike «gardinplater». Selv om plaseringen av «gardinplatene» ikke var i strid med avtalen og selv om det ble gjort i beste mening, burde verkstedet ha underrettet rederiets tilsynsmenn og Veritas' representant om et så vidt usedvanlig arrangement, slik at man kunne ha vært oppmerksom på dette forhold under prøvene. Og etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett, kan jeg heller ikke finne at det kan rettes noen kritikk mot rederiet for at «gardinplatene» ikke ble oppdaget. Jeg viser i denne sammenheng til den forklaring som på dette punkt er gitt av tilsynsmannen for Veritas, ingeniør Lorentz Iversen, under bevisopptaket. Han forklarte blant annet: «Vitnet var ikke oppmerksom på de gardiner som var anbrakt over de akterste spygattene. Hvis vitnet hadde vært oppmerksom på disse, ville han ha fjernet dem før det ble foretatt sprøyteprøve. - - - Gardinplatene sto ikke på tegningen. Han mener at verkstedet burde ha sagt fra om det - om gardinplatene. - - - Vitnet mener at gardinplatene var årsak til at sprøyteprøven ble ineffektiv.»

På grunnlag av vanlige regler skulle etter dette verkstedet være pliktig til å betale erstatning. Verkstedet gjør imidlertid gjeldende at det ikke er erstatninspliktig fordi rederiet hadde tilsynsmenn under byggearbeidet slik at det i realiteten var et samarbeid mellom verkstedet og rederiet, og fordi Veritas har kontrollert arbeidet og gitt sertifikat for klasse 1 A 1. Jeg kan ikke se at verkstedet på dette grunnlag kan fritas for sine plikter etter kontrakten. På disse punkter kan jeg i det vesentlige slutte meg til den begrunnelse som herredsretten har gitt.

Verkstedet har også fremholdt at det i kontrakten under enhver omstendighet har fraskrevet seg ansvar for den

Side:38

foreliggende mangel ved skroget. Endelig hevdes det at rederiet ikke kan gjøre noe krav gjeldende fordi det ved erklæring av 25. juli 1936 har erkjent å ha mottatt skipet «i kontraktsmessig stand». I kontraktens punkt 6 er det bestemt at når skipet er ferdig til levering, skal det foretas «en 3-timers prøvetur til bestemmelse av maskineriets effektivitet, manøvredyktighet og skibets kontraktsmessighet forøvrig». Det heter videre: «Forsåvidt der ikke umiddelbart efter prøveturen fremsettes skriftlig begrunnede anmerkninger mot skibet, dets maskineri og kontraktsmessighet, ansees skibet med tilbehør overtatt, og rederen plikter straks å avgi skriftlig erklæring til verkstedet om at skibet er mottatt i ferdig og kontraktsmessig stand.» I kontraktens punkt 7 garanterte verkstedet «maskineri og kjeler» for et tidsrom av 6 måneder fra leveringen, dog slik at det fraskrev seg «konsekvensansvaret». Her vil jeg først si at jeg ikke tillegger rederiets erklæring av 25. juli 1936 noen selvstendig betydning ut over det som følger av kontraktens post 6. Etter denne bestemmelse pliktet rederiet etter prøveturen «straks» å gi en slik erklæring dersom det ikke ble fremsatt begrunnede innsigelser mot skipets kontraktsmessighet. Spørsmålet blir da om kontraktens post 6 er slik å forstå at rederiet etter mottagelsen av skipet er avskåret fra å gjøre gjeldende innsigelser om feil ved skroget når feilen ikke burde ha vært oppdaget senest under prøveturen. Fra rederiets side er det under prosedyren sterkt fremholdt at kontrakten på dette punkt ikke er klar og tydelig, og at verkstedet derfor ikke kan fritas for ansvar for skjulte feil ved skroget. Jeg anser det ikke nødvendig i denne sak å ta standpunkt til hvorledes denne bestemmelse i kontrakten generelt skal tolkes. Slik som de konkrete forhold ligger an i dette tilfelle, kan jeg nemlig ikke finne at verkstedet kan påberope seg kontraktens post 6. Som jeg tidligere har påvist, er situasjonen her den at når hullene ikke ble oppdaget ved sprøyteprøvene, var årsaken - objektivt sett - at verkstedet på egen hånd hadde plasert «gardinplatene» ved spygattene. Etter de opplysninger som foreligger for Høyesterett var det således en usedvanlig foranstaltning fra verkstedets egen side som ledet til at feilen ikke ble konstatert før overleveringen av skipet. Jeg mener da at post 6 ikke under noen omstendighet kan forståes slik at rederiet er avskåret fra å gjøre gjeldende ansvar for en slik feil.

Mitt resultat blir derfor at verkstedet plikter å betale erstatning, og etter det grunnlag som jeg bygger på, må erstatningen omfatte hele det adekvate økonomiske tap som rederiet har lidt (således også «konsekvensansvaret»).

Jeg går så over til å behandle erstatningens størrelse. Overfor rederiets erstatningsberegning har verkstedet blant annet gjort den innvending at det ikke var noen plikt for rederiet til å betale erstatning til ladningseierne. Forholdet er her at

Side:39

de svenske ladningsassurandører hadde reist sak mot rederiet i København, og ladningseierne hadde reist sak mot rederiet i New York. Assuranceforeningen Skuld, hvor «Stalheim» var forsikret, fant i forståelse med rederiet at det var grunn til å få i stand et forlik slik at de verserende rettssaker kunne bli hevet. Etter de sakkyndige uttalelser som forelå, ble det ansett tvilsomt om rederiet i disse saker ville få medhold ved domstolene. Skuld varslet verkstedet om forliksplanene for å få en erklæring om at verkstedet ikke ville gjøre noen innsigelse mot at saken ble ordnet på denne måten uten dom. Verkstedet avviste imidlertid henvendelsene, fra Skulds side med den begrunnelse at saken ikke vedkom verkstedet. Slik som saken foreligger for Høyesterett, kan jeg ikke se at det er noe holdepunkt for å konstatere at rederiet (eller Skuld) handlet uforsvarlig ved å gå med på forlik i de rettssaker som var reist. Det er også etter min mening en slik sammenheng mellom skrogfeilen og de utbetalinger som er foretatt i anledning av forliket og prosessene i København og New York, at verkstedet må være ansvarlig.

Verkstedet har videre innvendt at det ikke kan ha ansvar for de poster som Skuld har betalt. Det er - hevdes det - bare rederiet som er part i saken, og rederiet kan ikke gjøre gjeldende Skulds krav. Jeg kan heller ikke se at denne innsigelse er holdbar. Jeg går etter prosedyren ut fra at når rederiet opptrer som part, er det skjedd på grunnlag av en avtale med Skuld. Den fremgangsmåte som er fulgt i dette tilfelle, stemmer også med vanlig praksis og er forutsatt i sjøforsikringsplanens §48 tredje ledd.

Verkstedet har gjort enkelte andre bemerkninger til rederiets erstatningsberegning. Disse innvendinger er etter min mening grunnløse, og jeg finner det ikke nødvendig nærmere å redegjøre for dem.

Mitt resultat blir således at verkstedet må betale erstatning til rederiet i samsvar med påstanden.

Jeg finner at verkstedet må betale saksomkostninger for alle retter.

Jeg stemmer for denne

dom:

A/S Fredriksstad mek. Verksted betaler til A/S Standard 23 534,75 - tjuetre tusen fem hundre og trettifire 75/100 - kroner med 4 % årlig rente av dette beløp fra 26. juli 1939 til betaling skjer, og i saksomkostninger for alle retter 5000 - fem tusen - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Berger: Jeg er kommet til et annet resultat.

Kontrakten av 14. desember 1935 mellom partene om

Side:40

ingen av fartøyet er etter min mening ikke presist utformet, men jeg mener at når den leses i sammenheng, må den forståes derhen at verkstedet garanterer å bygge etter tegning og spesifikasjoner et fartøy som i enhver henseende er i orden, således at det blir godkjent av Veritas. Rederens interesse i å kontrollere at fartøyet er kontraktsmessig, er ivaretatt både ved at Veritas fører tilsyn og ved at han selv har rett til å ha tilsynsmenn under byggingen, en rett som her er benyttet. Normalt vil det hermed oppnåes en meget høy grad av sikkerhet for at fartøyet er feilfritt, og jeg mener at verkstedets forpliktelse etter kontrakten ikke går lenger enn til å levere et fartøy bygget på denne måte. Kontraktsmessigheten skal konstateres ved prøveturen etter nærmere regler i kontraktens punkt 6, og når det er gjort, er dermed kontraktsforholdet mellom partene avsluttet - bortsett fra den spesielle garanti for maskineri og kjeler som verkstedet har påtatt seg etter kontraktens punkt 7 og 8.

Spørsmålet blir så hva som blir følgen av at det etter leveringen viser seg at det tross kontrollen allikevel er mangler ved fartøyet. Jeg er enig med herredsretten i at den erklæring som rederiet har avgitt etter kontraktens punkt 6 ikke avskjærer det fra å gjøre manglene gjeldende. Erklæringen har allikevel selvstendig betydning som bevis for leveringen, som forfallsdag for siste termin av byggesummen, og for verkstedets krav på tollgodtgjørelse. Dessuten mener jeg at den har betydning for mangler som burde vært oppdaget ved prøveturen, men jeg er enig i at de mangler det her er tale om må betegnes som skjulte feil.

Derimot finner jeg ikke grunnlag for å konstatere at det kan rettes noen bebreidelser mot verkstedet for brist i det samarbeid som kontrakten etter min mening forutsetter. Til bedømmelse av hvordan det kan ha gått for seg at feilen ikke ble oppdaget før leveringen, har man utilfredsstillende opplysninger. Særlig mangler man uttalelser fra utenforstående sakkyndige. Jeg finner ikke å kunne legge til grunn at de «gardinplater» som var anbrakt i spygattene har skylden for at sprøyteprøven ikke viste feilen. «Gardinplatene» er jo i og for seg en liten detalj, en forbedring av konstruksjonen, og jeg kan ikke anse det godtgjort at de har hatt noen avgjørende betydning for at feilen ikke ble oppdaget. Jeg henviser i denne forbindelse til at det ved besiktigelsesforretningen for Sø- og Handelsretten i København ble oppdaget utettheter og sveisefeil også andre steder på tonnasjebrønnen og steder hvor «gardinplatene» ikke kan ha spilt noen rolle under prøvingen. Jeg kan i det hele i det som er opplyst ikke finne noen rimelig forklaring på hvordan det har kunnet hende at de feil som må være gjort under sveisingen ikke er blitt oppdaget før leveringen.

Jeg forstår da kontrakten slik at verkstedet ikke har noe

Side:41

erstatningsansvar. Da imidlertid fartøyet ikke ville blitt godkjent av Veritas med de feil det viser seg at det hadde, må verkstedet for å oppfylle kontrakten rette dem eller betale for å få dem rettet. Reparasjonene måtte her foregå i København og de dermed forbundne utgifter må godkjennes. Det vil etter min mening være selve reparasjonene, utgiftene til lossing m.v. for å kunne reparere, og utgifter til besiktigelse m.v. til å konstatere feilen, som må erstattes, men jeg går ikke nærmere inn på erstatningens størrelse, da jeg forutsetter at jeg er i mindretall.

Dommer Gaarder: Jeg er for min del tilbøyelig til å anta at det har vært meningen med kontraktens punkt 6 at mangler vedrørende skroget ikke ordinært skal kunne reklameres etterat det er gitt erklæring om at skipet er overtatt i kontraktsmessig stand, selv om manglene skyldes uaktsomhet fra en verkstedsarbeiders side. Både punkt 6´ egen avfatning og sammenhengen med de bestemmelser som står umiddelbart foran og etter i kontrakten, altså punktene 5 og 7, tyder etter min oppfatning på dette. Sett i forhold til punkt 6 betegner da punkt 7 en utvidelse av verkstedets ansvar for så vidt angår kjeler og maskineri, men dette ansvar etter punkt 7 er uttrykkelig begrenset til den rene skade og omfatter ikke «konsekvensskadene». Dette må, så vidt jeg skjønner, gjelde selv om feilen skyldes uaktsomhet fra verkstedets folk.

Jeg finner i likhet med førstvoterende å måtte gå ut fra at det i dette tilfelle er anbringelsen av «gardinplatene» som har gjort at prøven av fartøyet ikke er blitt effektiv, og jeg tiltrer hva førstvoterende har uttalt om dette. Jeg er videre enig med ham i at verkstedet ikke kan påberope seg punkt 6 når - som her - dets egen foranstaltning er årsak til at prøven sviktet. Ansvarsfraskrivelsen i punkt 6 kan ikke antas å dekke et slikt tilfelle. Dette - i forbindelse med at selve feilen skyldes en uaktsomhet av verkstedets folk - fører til at verkstedet i prinsippet er erstatningspliktig. Det som har voldt meg tvil, er imidlertid den skjevhet som oppstår i forholdet mellom kontraktens punkter 6 og 7 når ansvaret for feil ved skroget - i motsetning til feil ved maskineriet - skal omfatte også de såkalte konsekvensskader. Jeg er tilbøyelig til å tro at hvis verkstedet hadde tenkt seg muligheten av et ansvar for mangler i skroget, når disse først viser seg etter overleveringen, ville det også for slike mangler uttrykkelig ha fraskrevet seg iallfall konsekvensansvaret på samme måte som dette er gjort ved maskinfeil, hvor ansvaret etter kontrakten prinsipielt er videregående.

Jeg har vært inne på den tanke at kontrakten lest i sin sammenheng burde forståes på denne måten tross sin ufullstendighet, jfr. her lagmannsrettens dom. Imidlertid er jeg blitt stående ved å slutte meg til førstvoterendes resultat, idet jeg ikke finner tilstrekkelig grunnlag i kontrakten for den tolkning jeg har antydet. Fraskrivelsen av et ansvar som ellers

Side:42

følger av alminnelige rettsregler, bør skje på tydelig måte. Den uklarhet som i dette tilfelle foreligger, bør gå ut over verkstedet, hvis standardformular til kontrakt er benyttet.

Med disse bemerkninger er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommer Kruse-Jensen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Justitiarius Grette: Likeså.

Av herredsrettens dom (kst. sorenskriver Birger Kolstad med domsmenn Herman Noreng og Richard Otter):

Saksøkeren, A/S Standard, Oslo bestilte ved kontrakt av 14. desember 1935 en ca. 2400 tons d. w. lastebåt hos Fredrikstad Mek. Verksted. Nybyggingen skulle leveres for en pris av kr. 682 000,00 til klasse +1.A.1. i Norsk Veritas og etter nærmere spesifikasjoner. Skipet som var ferdig i god tid etter kontrakten, gikk prøvetur 25. juli 1936 og ble overtatt av kjøperen samme dag under navnet «Stalheim», hvoretter sertifikat for klasse + 1.A.1. i Norsk Veritas ble tildelt fartøyet. 30. juli s. å. gikk «Stalheim» fra Fredrikstad via København til Østersjø-havnene Hernøsand, Munksund og Obbola hvor den lastet ca. 2000 tons cellulose, bestemt for Milwaukee og Minomenee. Deretter gikk «Stalheim» den 7. august fra Obbola med København som mål for å bunkre. På turen fra Obbola til København, hvortil den ankom 10. august, merket en at skipet var lekk. Ved undersøkelse viste det seg at det kom vann inn ved skipssiden rundt avløpsrørene fra tonnasjebrønnen. Vannet som rant ned langs skipssidene forårsaket en del skade på lasten, idet 821 baller var vannskadet og måtte etterlates i Kjøbenhavn. Straks etter skipets ankomst til København ble det etter anmodning av saksøkerens representant på stedet avholdt en syns- og skjønnsforretning. Av denne fremgår det at skjønnsretten under besiktigelse av skipet fant lekkasjer ved begge spygatter ved tonnasjebrønnen. Ved nærmere undersøkelse viste det seg å være huller av forskjellig dybde i sveisingen av spygattene til skipssiden, således kunne man føre en 2 mm tykk ståltråd helt igjennom i hjørnene ved begge spygatter. Dessuten påvistes forskjellige andre lekkasjer som imidlertid ikke kan ha hatt noen betydning for den skade på lasten som er oppstått. Da skjønnsretten ikke kunne finne brudd, sprengning eller annen atskillelse av spygatt og skipssider og da der heller ikke kunne påvises brudd eller brist av maling eller andre kjennetegn på revner, gikk rettens skjønn ut på at meget mangelfull sveising alene var skyld i lekkasjene og følgene av disse.

I hennold til dette har saksøkeren ved stevning til herredsretten av 30. juli 1940 anlagt sak mot A/S Fredriksstad Mek. Verksted. Saksøkeren krever prisavslag for skipet og erstatning for det tap rederiet er voldt ved den kontraktsstridige levering.

Saksøkeren har anført at ifølge kontrakten skal Verkstedet bygge en båt til klasse + 1.A.1. i Norsk Veritas. Det er da ikke nok at Norsk Veritas har utferdiget et sertifikat for denne klasse når skipet ikke reelt tilfredsstillet de fordringer som stilles til et skip av denne klasse. At det ikke var tilfelle, er slått fast ved den skjønnsforretning som ble

Side:43

holdt i København. Ved denne forretning ble det konstatert at bare en mangelfull sveising kunne være årsak til lekkasjene. For den skade som denne mangelfulle sveising har forårsaket, hevder saksøkeren, er Verkstedet erstatningspliktig, idet et verksted alltid må sies å garantere mot et slikt mangelfullt arbeid. Iallfall har Verkstedet vist en slik forsømmelse formodentlig med hensyn til kontrollen av arbeidet at det også av den grunn er erstatningspliktig. Han anfører enn videre at Verkstedets ansvar for skroget etter loven ikke kan sies å være blitt innskrenket ved noen bestemmelse i kontrakten mellom partene. Den delvise innskrenkning i ansvaret som følger av kontraktens §7 gjelder således bare ansvar for maskineri og kjeler. Om feil ved skroget har kontrakten ingen bestemmelse. For ansvar for slike feil gjelder lovens bestemmelser. Saksøkeren har enn videre hevdet at sveisingsfeilen ikke var av den art at han burde ha oppdaget den ved leveringen. Ja, selv om det kan bebreides tilsynsmennene som ifølge kontraktens §5 hadde rett til å ha tilsyn med arbeidets utførelse at de ikke fant feilen, kan ikke denne forsømmelse påberopes av Verkstedet for fritagelse av ansvaret for den meget større feil Verkstedets folk har gjort. Heller ikke vil den erklæring rederiet avga etter prøveturen om at det overtok skipet i kontraktsmessig stand oppheve saksøkerens rett etter kjøpsloven. Denne erklæring er bare en kvittering for at rederiet har mottatt skipet og utstedt av hensyn til Verkstedets tollgodtgjørelse og betyr ingen reell avlastning av Verkstedets ansvar.

Saksøkeren har nedlagt påstand om at A/S Fredriksstad Mek. Verksted tilpliktes å betale til A/S Standard, Oslo, kr. 23 534,75 med 5 % renter fra 14. november 1938 til betaling skjer, samt sakens omkostninger.

De forskjellige ansvarsposter er i stevningen spesifisert således:

I.

I forbindelse med partikulære skader på lasten:

1) Betalt lastens assurandører sv. kr. 4861,44 à 102/80 kr. 4 997,56

2) Utgifter til prosessen i København » 1 054,88

-»- » 16,64

kr. 6 069,08

3) Utgifter til prosessen i New York:

Bektigelse » 424,45

Garantikommisjon » 305,25

Advokat- og agentsalær etc » 2 018,91

4)Utgifter til oversettelse, fotografier, rikstelefoner, telegrammer etc » 633,76

5) Utlegg til juridisk assistanse i Oslo » 750,00

II.

Rederiets utgifter ifølge dispachens generalregning USD 4492,85 tilsvarende kr. 17 835,23

Fragår ladningens bidrag i havarigrosse USD 1224,75 tilsvarende » 5 094,96 12 740,27

Side:44

Frakttap for de i København etterlatte 821 baller: USD 868,89 tilsvarendekr. kr. 3 519,00

Utgifter til assuranse under henliggen i København » 562,10

Rederiets tapte fortjeneste under henliggen i København som følge av skipets kontraktsstridighet, 11 dager à kr. 207,00 » 2 277,00

tilsammen kr. 29 299,82

Hertil kommer 5 % renter fra dispachens datum 14. november 1938.

Under hovedforhandlingen har saksøkeren redusert de under II nevnte poster med tilsammen kr. 5765,07.

Saksøkte har på sin side hevdet at det ikke er ført bevis for at spygattene har lekket ved båtens levering, idet det teknisk sett er mulig at en sveis kan gi seg på den måte at det kan gå huller i den. På turen fra Fredrikstad til Østersjø-havnene gikk båten i ballast. Herunder har sikkert propellbladene til dels slått over vannet og derved fremkalt sterke rystelser. Disse rystelser kan ha bevirket at sveisen har gitt seg. Men selv om lekkasjene har vært til stede ved leveringen, hevder saksøkte at Verkstedet er uten ansvar for følgene av dem. En forsømmelse fra Verkstedets side med hensyn til utførelsen av arbeidet hvorpå et erstatningskrav skulle kunne bygges, er det ikke ført bevis for. Et ansvar bygget på garanti anser saksøkte utelukket ved kontraktens bestemmelser i §7. Kontraktens §7 gjelder kun garanti for maskineri og kjeler. For feil ved skroget har verkstedet ikke overtatt noen garanti, den er tvertimot ved en riktig forståelse av kontrakten utelukket. Hertil kommer den omstendighet at hvor et erstatningsansvar bygges på kontrakter, har rettspraksis ved en rekke dommer, således for eks. Rt-1922-706, Rt-1924-613 ff., Rt-1929-484, utelukket ansvar for annet enn reparasjonsutgifter ved lignende tilfelle, altså ikke ilagt noe ansvar for konsekvensene. Dette gjelder særlig når det som her er tilfelle at assurandørene i rederens navn saksøker Verkstedet for å få dekning for den risiko de for betaling har overtatt. Enn videre hevder saksøkte at kontrakten går ut på å levere et skip under tilsyn av Veritas og så godt at det oppnår den klasse som det etter kontrakten skal ha. Det er forutsatt at skipet skal være tett, men ikke tilsikret. Man har oppfylt kontrakten når sertifikat er tilveiebrakt. Der kan da ikke forlanges noe mer med mindre det står i kontrakten. Ovenikjøpet har saksøkeren ved en erklæring av 25. juli 1936 underskrevet på at han har mottatt «Stalheim» i kontraktsmessig stand. Denne erklæring er av vesentlig juridisk betydning for Verkstedet. Den er ikke som av saksøkeren hevdet alene fremkommet av hensyn til refusjon av toll, tvertimot ville Verkstedet ved denne erklæring sikre seg mot at det senere oppsto diskusjon om kontraktsmessigheten av skipet.

Med hensyn til selve erstatningsbeløpene har saksøkte anført at han ikke benekter at pengene er utbetalt, men han benekter at rederiet hadde noen plikt til å utbetale noe utenom det bidrag som etter dispachen falt på ham. Herfra må der trekkes de utgifter som ville ha påløpet allikevel, idet skipet skulle til København for å bunkre.

Side:45

Saksøkte har nedlagt påstand om at Verkstedet frifinnes og tilkjennes tilstrekkelige saksomkostninger.

Retten skal bemerke: Ved den i saken fremlagte utskrift av syns- og skjønnsforretningen i København og ved vitneforklaringer avgitt av skipets kaptein, Hans Stangebye, Norsk Veritas' tilsynsmann ingeniør Iversen og rederiets tekniske konsulent ingeniør Johannessen finner retten det bevist at lekkasjene ved tonnasjebrønnens spygatter har vært til stede ved skipets levering i Fredrikstad. Det fremgår av denne skjønnsforretning, som retten finner å burde legge til grunn, at det ikke kunne påvises det innste spor av støt eller slag eller avsksapet maling omkring spygattene. Heller ikke fantes det merker etter brudd, sprengning eller annen atskillelse av spygatt og skipssider. Der kunne således ikke påvises noen yttre påvirkning som kunne være årsak til lekkasjene. Tilbake står da spørsmålet om sveisen kan ha gitt seg, således at lekkasjer er oppstått. Retten anser imidlertid i dette tilfelle, denne mulighet for utelukket. Det kan etter rettens mening derfor ikke være tvilsomt at lekkasjene har vært til stede ved leveringen av skipet. På samme måte anser man det bevist at klinkingen og dikkingen i tonnasjebrønnen ikke er utført vanntett. Således er for dekkets vedkommende dikking og sveising i stb. stringervinkel og for b.b. luftsjakts vedkommende sveisingen mellom sjakt og dekk mangelfullt utført.

For retten blir derfor det neste spørsmål å avgjøre om saksøkeren kan kreve erstatning og prisavslag på grunn av disse mangler ved skipet. Spørsmålets besvarelse avhenger av om Verkstedet kan ansees å ha overtatt noen garanti mot disse mangler eller hvorvidt Verkstedet må sies å ha utvist slik forsømmelighet med hensyn til arbeidets utførelse at det av den grunn blir erstatningsansvarlig.

Hva det første angår, er det unødvendig for retten å avgjøre dette, da man finner bevis ført for at Verkstedet har utvist en slik forsømmelighet med arbeidets utførelse eller med hensyn til kontrollen av det at det ber erstatte saksøkeren det tap han har lidt. Det kan etter rettens mening ikke være tvil om at sveisingen ikke er utført så forsvarlig som den burde og kunne gjøres. Det fremgår av skjønnsforretningen i København at en kunne stikke en 2 mm tykk ståltråd helt igjennom i de øverste hjørner på begge spygatter. Skjønnsrettens konklusjon er da også at meget mangelfull sveising alene var skyld i lekkasjene. Videre kan etter rettens mening Verkstedets ansvar ikke forringes derved at saksøkeren har hatt tilsynsmenn til besiktigelse av skipet under byggingen. Verkstedet hadde samme plikt til å gjøre godt arbeid enten det var tilsynsmenn eller ikke. Når saksøkte har gjort gjeldende at disse mangler ved sveisingen burde ha vært oppdaget av saksøkeren før leveringen og derfor ikke kan påberopes av ham etter kjøpslovens §47, vil retten til det bemerke at den legger skylden for den lite effektive sprøyteprøve på Verkstedet. Når prøven ikke ble effektiv, skyldes det ikke minst den gardinplate som var blitt sveiset utenpå spygattene. Denne gardinplate kan den besiktigelsesmann i Norsk Veritas som kontrollerte sprøyteprøven ikke huske å ha sett. Han gikk tvertimot ut fra at spygattene var åpne i likhet med de andre skip som han hadde

Side:46

kontrollert tidligere med samme spygatt-arrangement. Gardinplatene finnes da heller ikke på de godkjente tegningene. Besiktigelsesmannen har for retten forklart at dersom han hadde visst om disse gardinplater, ville sprøyteprøven ikke blitt foretatt utenfra som nå var tilfelle, men innenfra. I så fall ville lekkasjene sannsynligvis være blitt oppdaget. Verkstedet kan derfor etter rettens mening ikke beklage seg over manglende kontroll og undersøkelse av skipet fra saksøkerens side. Hverken kontraktens §5 eller kjøpslovens §47 kan påberopes av saksøkte til befrielse av ansvaret for det mangelfulle arbeid.

Heller ikke finner man at den erklæring som saksøkeren utstedte etter prøveturen om at han overtar skipet i kontraktsmessig stand, befrir saksøkte for ansvar. For den mangelfulle utførelse av sveisingen og den mangelfulle kontroll av arbeidet kan etter rettens mening ikke Verkstedet slippe ansvaret ved at der utstedes en slik erklæring. Det er likeledes heller ikke ansvarsbefriende at Norsk Veritas har utstedt et sertifikat i overensstemmelse med kontrakten. Man kan ikke være enig med saksøkte i at kontrakten er oppfylt ved at sertifikat er tilveibrakt. Sertifikatet er utstedt uten kjennskap til den mangelfulle sveising, en omstendighet Verkstedet selv etter rettens mening bærer ansvaret for.

Etter det ovenfor nevnte vil Verkstedet derfor bli å ilegge erstatningsansvar for den mangelfulle forfatning skipet, med hensyn til spygatter og tonnasjebrønn, har vært i og for den skade disse mangler har voldt. En fraskrivelse av ansvaret for en slik forsømmelighet som her er utvist fra Verkstedets side med hensyn til arbeidets utførelse finner retten ingen holdepunkter for i kontrakten.

Prisavslag vil derimot ikke bli å tilkjenne saksøkeren idet skipet ikke kan sies å ha lidt noen økonomisk verdiforringelse utover det som reparasjonen har kostet for hvilket saksøkeren vil bli å tilkjenne erstatning.

Hva erstatningen angår, vil de nødvendige utgifter som er påført rederiet i anledning av det mangelfulle arbeid bli å godtgjøre.

Som post 1 under erstatningskravet i stevningen er oppført godtgjørelse til lastenes assurandører. Saksøkte har hevdet at rederens assurandør ifølge sjøfartslovens §118 ikke har vært forpliktet til å yte ladningsmottagerne erstatning. Saksøkeren har anført at det var nødvendig for å unngå beslagleggelse at skipet, å komme til en ordning med ladningsassurandørene og at saksøkte ble varslet til de prosesser hvor forlikene med ladningsassurandørene om oppgjør for skaden på lasten ble inngått.

Retten finner på grunn av de sparsomme opplysninger, som foreligger om dette spørsmål og som følge derav den usikkerhet som råder om nødvendigheten av at rederiet erstattet skaden på lasten jfr. sjøfartslovens §142 som gjaldt på denne tid, at Verkstedet ikke kan gjøres ansvarlig overfor saksøkeren for skaden på lasten og de utgifter som er påløpet i denne anledning og som er nevnt i stevningen I post 1-5. Verkstedet vil derfor for disse posters vedkommende bli å frifinne.

Enn videre krever rederiet erstattet de under II i stevningen nevnte utlegg. Det gjelder:

Side:47

1) Rederiets utgifter ifølge dispachens generalregning kr. 12 740,27, redusert til kr. 9 694,20

2) Frakttap for de i København etterlatte 821 baller tremasse kr. 3519,00 redusert til » 899,00

3) Utgifter til assuranse under henliggen i København » 562,10

4) Rederiets tapte fortjeneste under henliggen i København som følge av skipets kontraktsstridighet, i 11 dager kr. 2277,00 redusert til » 2 178,00

kr. 13 333,30

Retten finner for disse posters vedkommende å burde ta saksøkerens krav om erstatning til følge og skal om de enkelte poster bemerke: Det under post 1 nevnte beløp ansees tilstrekkelig legitimert ved den i saken fremlagte dispache som retten finner å måtte legge til grunn med de endringer som fremkom under hovedforhandlingen. Reduksjonen av det opprinnelige beløp kr. 12 740,27 til kr. 9694,20 er fremkommet ved at det er fratrukket de for bunkringen påløpne utgifter, samt at USD 720,32 (dispachens side 17) er oppført 2 ganger.

Det under post 2 nevnte frakttap kr. 3519,00 redusert til kr. 899,00 er fremkommet ved at 821 baller tremasse måtte etterlates i København som vannskadet. Beløpet ansees legitimert ved dok. 56-58. Reduksjonen er fremkommet ved at det fra det opprinnelige beløp kr. 3519,00 er fratrukket kr. 2620,00 som utgjør sparte lossings- og gjeninnlastingsutgifter i henholdsvis Montreal og Prescott for disse baller.

Post 3, utgifter til assuranse under henliggen i København er ligitimert ved dok. 59.

Rederiets tapte fortjeneste, post 4 under henliggen i København på grunn av reparasjonen i 11 dager, opprinnelig kr. 2277,00 redusert til kr. 2178,00 finner retten ikke urimelig og ansettes i mangel av andre opplysninger til dette beløp. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagmann Fin Krog, lagdommer Kyhn Gløersen og hjelpedommer Kviberg med domsmenn Karl A. Salvesen og Lovin Bratlid):

- - -

Lagmannsretten skal bemerke:

Retten anser det godtgjort at de lekkasjer som ble funnet i de øverste hjørner av spygattene fra tonnasjebrønnen allerede var til stede ved leveringen av skipet i Fredrikstad og at årsaken må ha vært mangelfull sveising. Den er for så vidt enig med herredsretten og kan tiltre dens begrunnelse. At verkstedet som etter prinsippet 3-21-2 svarer for sine arbeideres feil må være ansvarlig derfor ansees ikke tvilsomt. Når lekkasjen ikke ble oppdaget ved de på verkstedet avholdte sprøyteprøver ligger det nær å tro at det må skyldes den «gardinplate» som var blitt sveiset utenpå spygattene og innsnevret åpningen i skipssiden og dekket den øverste del av sveisen og som må ha vært til hinder for en effektiv sprøyting utenfra. Den tilstedeværende representant for Norsk Veritas har som vitne forklart herom at hadde han vært oppmerksom

Side:48

på platen, ville han ha foranstaltet andre prøver og at han da ville ha funnet hullene. Men det finnes etter platens plasering forståelig at han ikke oppdaget den. Den fantes ikke på tegningen og verkstedet har ikke kunnet opplyse om hvordan den er blitt påsatt eller at det er skjedd etter rekvisisjon av noen av skipets folk. Det må da ansees ansvarlig for at platen er blitt anbrakt.

Det er på det rene at rederiet har benyttet seg av sin rett etter byggekontraktens punkt 5 til å kontrollere byggearbeidet og at ingen av dem som benyttedes dertil har vært oppmerksom på den 2 1/2" brede gardinplaten eller på lekkasjene. Dette kan neppe bebreides dem. De kunne ikke være i stand til å kontrollere verkstedets arbeid i hver enkelt detalj. Heller ikke ved prøveturen var der anledning til å konstatere lekkasjene idet spygattmunningen under turen lå over vannlinjen. De må derfor betegnes som skjulte feil ved skipet som det ikke kan sies at rederiet burde ha oppdaget (kjøpsl.s. §47).

I kontrakten er det ikke nevnt noe om garanti for skroget. Det antas heller ikke stilltiende å være overtatt noen slik garanti som ville ha medført et stort og lite oversiktlig ansvar for verkstedet. Den alminnelige oppfatning er også - så vidt retten har kunnet bringe i erfaring - at skipsbyggeriene i alminnelighet ikke ansees å ha overtatt garanti for skroget uten hvor det er uttrykkelig avtalt. Motparten har gjort gjeldende at da det måtte ansees tilsikret at skipet skulle være sjødyktig måtte en slik garanti være underforstått. Retten er ikke enig heri. Hva der var solgt var en lastebåt med Norsk Veritas sertifikat for klasse 1.A.1. Med de strenge krav dette innebærer og den gjennomført strenge kontroll Veritas utover antas det å gi en etter forholdene betryggende sikkerhet for skipets sjødyktighet. Men det utelukker naturligvis ikke at der kan forekomne mindre feil ved skroget. Ville byggherren ha overført risikoen derfor på verkstedet, ville det ha nødvendiggjort at det assurerte derimot. Men dette ville innebære et betraktelig tillegg i byggeomkostningene og betinge en vesentlig høyere kjøpesum. Det ville derfor neppe være hverken i verkstedets eller kjøperens interesse og er ihvertfall ikke gjort i nærværende tilfelle.

En annen ting er at verkstedet er ansvarlig for mangler ved utførelsen som skyldes feil eller forsømmelser under byggingen, se herom hva der ovenfor er anført. Men dette ansvar antas begrenset til en plikt til å utbedre eller bekoste utbedringen av mangelen mens det ikke omfatter mulige i følger av skadene eller derved bevirket opphold («konsekvensansvaret»). Således har verkstedet begrenset den garanti det etter kontraktens punkt 7 uttrykkelig overtok for beskadigelse i maskiner eller kjeler der måtte vise seg å være en følge av slett materiale eller mangelfullt arbeid. Hvor det er begått feil betyr bestemmelsen i virkeligheten en begrensning i ansvaret, men det er ikke grunn til at denne ikke skulle gjelde når det var tale om skroget. At den alene er nevnt i forbindelse med omtalen av maskiner og kjeler kom formentlig av den særskilte garanti som uttrykkelig var overtatt for dem, men det har sikkert ligget utenfor verkstedets tanke at det skulle kunne komme opp i et langi videre ansvar med hensyn til skroget. Dette synes rederiet å måtte ha forstått. At verkstedet kan begrense sitt ansvar for feil når

Side:49

de ikke er begått med forsett eller av grov uaktsomhet er formentlig ikke tvilsomt. Og i nærværende tilfelle er forsett utelukket og er der ikke holdepunkter for at der er utvist grov uaktsomhet.

Tilbake står hva erklæringen etter prøveturen om at rederiet hadde mottatt skipet i kontraktsmessig stand betyr. Den er åpenbart avgitt i henhold til kontraktens punkt 6 og avskjærer formentlig alle innsigelser angående mangler som rederiet var eller burde være oppmerksom på. Men det ville være urimelig å forstå den som omfattende skjulte feil. At den alene skulle være avgitt med sikte på verkstedets tollgodtgjørelse og derfor var uten betydning for forholdet mellom partene er der ikke grunn til å anta.

Etter det anførte vil den ankende bli dømt til å betale d. kr. 1238.00, det beløp partene er enige om at reparasjonsutgiftene i København har andradd til, men ikke noen del av rederiets tap for øvrig. Hertil kommer renter fra forliksklagens forkynnelse. Etter utfallet vil saksomkostninger ikke bli tilkjent.

Domsmannen Bratild fant ikke ført et tilstrekkelig bevis for at lekkasjene ved spygattene var til stede allerede ved avleveringen i Fredrikstad og antok at de i motsatt fall måtte betraktes som følge av et hendelig uhell som verkstedet ikke kunne være ansvarlig for. Dessuten mener domsmannen at rederiet etter erklæringen om at skipet var mottatt i kontraktsmessig stand var avskåret fra senere å oppta spørsmålet om verkstedets ansvar. Han voterer derfor for at verkstedet frifinnes fullt ut.