LE-1992-1406

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1993-08-31
Publisert:	LE-1992-01406
Stikkord:	Selskapsrett, Tvangsfullbyrdelsesloven
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr. 90-01407 A/26 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-01406 A - Anket til Høyesterett - HR-1995-00014 B. Byrettens dom, domsslutning punkt 1, stadfestes. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.
Parter:	Ankende part: Plankontoret AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: H.r. advokat Gunnar Nerdrum v/advokat Brynjar Østgård, Tromsø). Motpart: 1. Eivind Erdahl A/S v/styrets formann m.fl. (43 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Magnus Aarbakke, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Kst.lagdommer Sissel Rydman Langseth 3. Kst.lagdommer Erik Møse
Lovhenvisninger:	Selskapsloven (1985) §2-2, §2-4, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §4-10, Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §180, §64, §2-1

Saken gjelder tvist om rettskraftvirkningen overfor selskapsdeltagerne av fullbyrdelsesdom mot det ansvarlige selskap de var deltagere i.

I/S Bjerkvik Servicebygg ble stiftet 25. juni 1984. Ifølge prospektet var formålet å oppføre og drive et moderne kontor- og forretningssentrum i Bjerkvik i Narvik kommune. Det var på forhånd klarlagt at Finansdepartementet ville samtykke i at investorene avsatte midler etter lov 19. juni 1969 nr. 72 om særlige skatteregler til fremme av distriktsutbygging, jf kgl. resolusjon 21. september 1979.

Sameiekapitalen var kr 19200000. Narvik kommune skulle gjennom et kommunalt aksjeselskap - A/S Kommuneinvest - tegne 51 % av beløpet, mens 49 % ble forutsatt tegnet av private investorer med avsatte midler etter distriktsutbyggingsloven. Det tegnet seg ca 45 interessenter.

Av sameieavtalen 25 juni 1984 pkt. 3 fremgikk at sameierne heftet solidarisk for interessentskapets forpliktelser overfor tredjemann. Ifølge pkt. 4 skulle den daglige ledelse av interessentskapets virksomhet forestås av et styre på tre medlemmer. Den enkelte sameier kunne ikke forplikte interessentskapet. Sameiemøte skulle etter pkt. 7 avholdes hvert år innen utgangen av mai med åtte dagers skriftlig varsel, og traff sine beslutninger med simpelt flertall regnet etter sameieandeler. For låneopptak eller andre former for gjeldsstiftelse i interessentskapets regi krevdes tilslutning av samtlige sameiere (pkt. 8).

Bygget var ferdig i mai 1986. Bjerkvik Servicebygg hadde økonomiske vanskeligheter på grunn av budsjettoverskridelse og sviktende leieinntekter. Det arkitektkontor som hadde prosjektert bygget - Plankontoret A/S, Finnsnes - krevde honorar. Ved Narvik byrettsdom 21 august 1987 ble Bjerkvik Servicebygg dømt til å betale kr 237. 697 med tillegg av renter. Saksomkostninger ble ikke tilkjent. Dommen ble påanket til Hålogaland lagmannsrett.

På bakgrunn av den nye selskapsloven 21. juni 1985 ble IS Bjerkvik Servicebygg registrert i Foretaksregisteret 8. mars 1989 under navnet ANS Bjerkvik Servicebygg.

Det kommunale investeringsselskap A/S Kommuneinvest ble slått konkurs 16. juni 1989 etter oppbudsbegjæring. Bjerkvik Servicebygg ble tatt under skifterettens behandling som konkursbo 31 august 1989. Hverken prosessfullmektigen eller noen representant for selskapet eller dets konkursbo møtte under ankeforhandlingene. Lagmannsretten avsa 17. november 1989 uteblivelsesdom med slik slutning:

1. I/S Bjerkvik Servicebygg dømmes til å betale til Plankontoret A/S kr 345148,- kronertrehundreogførtifemtusenetthundreogførtiåtte 0/100 med 15 % rente p.a. fra 15. juli 1984 til 31. januar 1986 og 18 % rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. I/S Bjerkvik Servicebygg dømmes til å betale til Plankontoret A/S saksomkostninger for byretten kr 83123,90 - kroneråttiåttetusenetthundreogtjutre 90/100 og for lagmannsretten med kr 52335,- femtitotusentrehundreogtrettifemkroner 0/100 - innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dommen.

I mai 1990 ble deltagerne i Bjerkvik Servicebygg krevet for beløpet. Selskapet begjærte 14 september 1990 oppreisning og oppfriskning for Hålogaland lagmannsrett. Begjæringen ble ikke tatt tilfølge. Kjæremål til Høyesteretts kjæremålsutvalg ble forkastet 31 januar 1991, jf kjennelse inntatt i Rt-1991-68.

Plankontoret A/S uttok etter dette den 23. oktober 1990 stevning ved Oslo byrett mot samtlige deltagere i ANS Bjerkvik Servicebygg, i alt 43 saksøkte. I saken ble det krevet at de saksøkte - en for alle og alle for en - med grunnlag i Hålogaland lagmannsretts uteblivelsesdom skulle dømmes til å utrede domsbeløpet med tillegg av renter og omkostninger til Plankontoret AS.

Oslo byrett avsa den 21. februar 1992 dom i saken med slik slutning:

1. De saksøkte frifinnes.

2. Plankontoret A/S tilpliktes - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale kr 32123,- - kronertrettitotusenetthundreogtjuetre - i saksomkostninger til de saksøkte.

Byrettens dom ble i rett tid påanket av Plankontoret AS som for lagmannsretten har nedlagt slik endelig påstand:

Prinsipalt:

1. Ankemotpartene dømmes til - en for alle og alle for en -å betale til den ankende part kr 345148,- med 15 % rente p.a. fra 15. juli 1984 til 31. januar 1986, og 18 % rente p.a. fra 1. februar 1986 til betaling skjer.

2. De dømmes på samme måte å betale tidligere saksomkostninger for Narvik byrett og Hålogaland lagmannsrett med tilsammen kr 5240,30 med tillegg av 18 % rente p.a. fra 26. mars 1991 til betaling skjer.

Subsidiært:

Hålogaland lagmannsretts uteblivelsesdom av 17. november 89 kjennes å være rettskraftig overfor ankemotpartene.

I begge tilfeller:

Ankemotpartene erstatter den ankende parts omkostninger for Oslo byrett og Eidsivating lagmannsrett.

Eivind Erdahl A/S m.fl. har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger.

Ankeforhandling ble holdt i Oslo den 30. juni 1993. Under ankeforhandlingen møtte for Plankontoret AS, selskapets daglige leder, Gunnar Johnsen. Av ankemotpartene møtte alene advokat Ivar Hole som avga partsforklaring. Til stede var dessuten partenes prosessfullmektiger. Det ble ikke avhørt vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Den ankende part, Plankontoret AS, hevder at det rettskildemateriale som ble lagt frem for byretten ikke er korrekt bedømt og at byrettsdommen følgelig bygger på en feilaktig rettsanvendelse. Selskapet har for øvrig i hovedtrekk gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten. For lagmannsretten er særlig fremhevet:

At uteblivelsesdommen har rettskraft også i forhold til selskapets interessenter, er ikke hjemlet i noen lov, men har støtte i juridisk teori, i lovforarbeider (selskapsloven og den nye tvangsfullbyrdelseslov), noe praksis samt i reelle hensyn.

Selskapsloven har i §2-4 en klar regel om interessentenes solidaransvar for selskapets forpliktelser. Loven har derimot ikke tatt standpunkt til det omtvistede rettskraftspørsmål, som ifølge forarbeidene beror på prosesslovgivningen. Noen slutning med hensyn til omfanget av den subjektive rettskraft kan derfor ikke trekkes fra bestemmelsene i denne lov, heller ikke fra §2-1.

At en dom mot et ansvarlig selskap også kan fullbyrdes i de enkelte deltageres særformuer, finner støtte i juridisk teori, særlig fra tiden før selskapsloven trådte i kraft, men også fra den senere tid, således hos Brækhus: Den personlige gjeldsforfølgning, side 78. Det standpunkt i motsatt retning som er inntatt av Woxholth: Selskapsloven (1990), side 58-50 og av Hov: Rettergang i sivile saker, side 167-168, er bygget på en feilaktig slutning fra bestemmelsen i selskapsloven §2-1 og er derfor ikke riktig.

Byretten har feilaktig lagt til grunn at det ved bedømmelsen av tvangskraftspørsmålet kan differensieres alt etter hvilken karakter det enkelte selskap har. Av selskapsloven forarbeider fremgår intet om at lovgiverne ønsket noen slik differensiering. Forarbeidene viser tvert i mot klart at hensikten var å utforme en enhetlig ordning. Differensiering har heller ikke støtte i rettspraksis, bortsett fra i Tyldaldommen ( Rt-1931-582), som gjelder et enkeltstående tilfelle uten betydning for den aktuelle sak. Prinsippet her heller ingen støtte i teorien.

Om de reelle hensyn til støtte for sitt syn har selskapet ytterligere anført:

Ved å etablere et ansvarlig selskap, har man valgt en form hvorved det felles deltageransvar kan kanaliseres gjennom selskapet, slik at ikke alle interessenter må "være på banen" samtidig. Meget av poenget ved å ha et slikt selskap bortfaller, hvis det ved kreditorforfølgningen skal være nødvendig med pågang overfor hver enkelt deltager. Det vil være klare ulemper ved en slik ordning selv om pågangen begrenses til et fåtall, antatt solvente interessenter, dette fordi en solvensvurdering regelmessig vil by på problemer.

At en ordning med utvidet tvangskraft harmonerer best med de reelle hensyn, støttes også av at en slik ordning nu er lovfestet i §4-10 i den nye tvangsfullbyrdelseslov.

Som for byretten er det også for lagmannsretten gjort gjeldende at den av motparten påberopte uttalelse i kjennelsen fra Høyesteretts kjæremålsutvalg ( Rt-1991-68) bare har begrenset betydning: Rettskraftspørsmålet var ikke tema og ble følgelig heller ikke prosedert i saken. Uttalelsen er derfor å anse som et obiter dictum, som like gjerne kunne vært utelatt.

Hva angår rettspraksis som støtter ankepartenes syn, er henvist til Eidsivating lagmannsretts kjennelse inntatt i RG-1962-59 og til Malangen namsretts kjennelse inntatt i RG-1984-674.

Den subsidiære påstand om fastsettelsesdom er fremmet for det tilfelle at retten skulle komme til at det prinsipale krav om fullbyrdelsesdom må avvises på bakgrunn av uteblivelsesdommens rettskraft. Det bestrides at vilkårene for slik avvisning, som i tilfelle måtte være hjemlet i tvistemålsloven §163 første ledd, jfr. §64, her er til stede. Avgjørende for så vidt må være at partene i nærværende sak ikke er de samme som partene i uteblivelsesdommen.

Ankemotpartene, Eivind Erdahl AS m.fl. hevder at byrettens dom er riktig både i sitt resultat og i hovedsak også i sin begrunnelse. Prinsipalt gjøres gjeldende at hjemmel for den påståtte begrensning i rettskraften finnes i en kombinasjon av selskapsloven og den herskende rettskraftlære. Disse kilder hjemler en slik løsning for deltagerne i alle typer av ansvarlige selskaper. Subsidiært gjøres gjeldende at det i alle fall må finnes hjemmel for en begrensning av rettskraften i forhold til deltagerne i ANS Bjerkvik Servicebygg.

To sett rettsregler er viktige i saken: Reglene om partsstilling i prosess og reglene om grensene for den subjektive rettskraft. Når det gjelder partsstillingen, så følger det nu av bestemmelsen i selskapsloven §2-1 at det ansvarlige selskap er å anse som en egen juridisk person, som har partsstilling i en prosess. Hva angår rettskraftreglene, er det riktig som anført av motparten at selskapsloven intet uttaler om disse. Rettskraftreglene har andre kilder og særlig da juridisk teori. I den juridiske teori finnes støtte for ankemotpartenes syn hos Eckhoff: Rettskraft, side 147, Schei: Kommentar til tvistemålsloven, bind I side 318, Woxholth: Selskapsloven, side 87 og Hov: Rettergang, side 167.

Ankemotpartenes standpunkt støttes også av de reelle hensyn i saken. Ved vurderingen av disse hensyn må det være adgang til også å vektlegge de typiske trekk ved det enkelte selskaps struktur. Relevant er her at det aktuelle selskap har et stort og uoversiktlig deltagerantall og en organisasjonsform som bare gir den enkelte interessent en beskjeden innflytelse på driften. Hensett til dette vil det her være særlig urimelig om en dom mot selskapet også skulle kunne fullbyrdes i deltagernes særformue uten at disse har fått mulighet for å føre en reell diskusjon om hvor langt forpliktelsen gjelder. Motpartens henvisning til problemene med å få alle interessenter "på banen" er forfeilet. Det vil alltid være mulig å håndplukke noen få interessenter for så å overlate til disse å trekke inn eventuelle andre. Dette kunne også ankeparten ha gjort ved sin pågang i 1987.

Den påberopte uttalelse i kjæremålsutvalgets kjennelse er av sentral betydning for saken av to grunner. For det første fordi den må sees i sammenheng med rimelighetsvurderingen i oppreisningssaken, noe som klart gjør uttalelsen til noe mer enn et vanlig obiter dictum. Dernest fordi uttalelsen nettopp gjelder den uteblivelsesdom hvis rettskraft er omtvistet i nærværende sak.

Lagmannsretten skal bemerke:

Som nevnt foran, ble IS Bjerkvik Servicebygg etter den nye selskapslov registrert i Foretaksregisteret som ANS Bjerkvik Servicebygg. Partene er enige om at denne endring ikke har noen betydning for avgjørelsen i denne sak, og lagmannsretten legger til grunn at ANS Bjerkvik Servicebygg har overtatt den partsstilling som tilkom det tidligere selskap.

Plankontoret A/S begjærte opprinnelig tvangsfullbyrdelse overfor selskapsdeltagerne av Hålogaland lagmannsretts uteblivelsesdom mot Bjerkvik Servicebygg I/S. Begjæringen ble trukket tilbake, visstnok i forbindelse med at namssaken skulle overføres til søksmåls former. Retten forstår det slik at Plankontoret A/S i denne situasjon fant det mest hensiktsmessig å anlegge særskilt fullbyrdelsessøksmål mot de enkelte selskapsdeltagere. Grunnlaget for fullbyrdelsespåstanden er imidlertid det samme som ble anført som tvangsgrunnlag overfor namsretten, nemlig at uteblivelsesdommen mot selskapet er rettskraftig i forhold til de enkelte deltagere. Lagmannsretten antar at dersom rettskraftanførselen fører frem, må fullbyrdelsessøksmålet avvises med hjemmel i tvistemålsloven §163. Etter rettens syn ville det således prosessuelt sett ha vært en fordel om rettskraftspørsmålet var blitt prøvet i namssaken. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finnes det unødvendig å ta stilling til avvisningsspørsmålet. Det vises i denne forbindelse også til den subsidiære påstand om fastsettelsesdom Plankontoret A/S nedla under ankeforhandlingen.

Det har vært uenighet om en dom mot et ansvarlig selskap kan fullbyrdes i deltagernes særformuer. Rettspraksis har ikke vært konsekvent, og spørsmålet har vært omtvistet i teorien. Det er nå avklart ved den nye tvangsfullbyrdelseslov 26 juni 1992 §4-10, som fastslår at tvangsgrunnlag overfor et selskap også er tvangsgrunnlag overfor selskapsdeltagere som er ansvarlige for selskapets forpliktelser Avgjørende for denne sak er derfor rettstilstanden før ikrafttredelsen av tvangsfullbyrdelsesloven 1 januar 1993.

Begge parter har i stor utstrekning vist til rettsavgjørelser og uttalelser i teorien. En oversikt er gitt i byrettens dom. Som nevnt i Ot.prp.nr.65 (1990-91) om lov om tvangsfullbyrding og midlertidig sikring (tvangsfullbyrdingsloven) 111, kan det neppe legges avgjørende vekt på rettspraksis ved fastleggelsen av hva som var gjeldende rett. Betydningen av Rt-1991-68 kommer lagmannsretten tilbake til nedenfor.

Flere forfattere som i tiden etter selskapsloven ikrafttreden har behandlet rettskraftspørsmålet, synes å se det som en konsekvens av loven §2-1 om selvstendig partsstilling for selskapet at en dom mot selskapet ikke er rettskaftig i forhold til deltagerne (se Woxholt: 1.c side 87 og Hov: 1.c. side 167-68). Lagmannsretten har vanskelig for å se at det er en nødvendig sammenheng mellom disse to spørsmål. Det vises til Brækhus: 1.c. side 81 flg., særlig side 84 og til NOU 1980: 19 om selskapsloven, hvor det på side 111 om den nevnte bestemmelse sies:

Bestemmelsen sier ikke noe om deltakernes stilling. Dette må bero på annen lovgivning. Spørsmålet om dom mot selskapet kan fullbyrdes overfor deltakerne, må fortsatt bero på prosesslovgivningen.

Siden heller ikke prosesslovgivningen gir noe entydig svar på det foreliggende spørsmål, må det vurderes hvilke reelle hensyn som gjør seg gjeldende. Etter lagmannsrettens oppfatning trekker denne vurdering i retning av at fullbyrdelsesdommen overfor selskapet er rettskraftig i forhold til deltagerne. Unektelig vil en slik løsning, slik det også er påpekt i Ot.prp.nr.65 (1990-91) 112, både være praktisk sett fra de rettshåndhevende myndigheters side og gjøre det lettere for den som har krav mot et ansvarlig selskap å få dekning for sin fordring. Det kan heller ikke anses ubetryggende at det overlates til namsmyndighetene å ta stilling til de enkelte deltageres individuelle innvendinger mot tvangskraften, som også etter den nye tvangsfullbyrdelseslov i en viss utstrekning er i behold (se Falkanger m.fl.: Tvangsfullbyrdelsesloven, side 175).

Lagmannsretten antar at den sprikende rettspraksis og teoretiske uenighet om det foreliggende rettskraftspørsmål delvis kan forklares med at de reelle grunner som gjør seg gjeldende, bl.a. avhenger av hvilke konkrete innsigelser mot fullbyrdelsen som anføres av den enkelte selskapsdeltager. Det vises her til Mads H. Andenæs: Sameier og selskaper, side 398-99. I den foreliggende sak er det opplyst at kravet mot de enkelte selskapsdeltakere vil være foreldet dersom uteblivelesdommen ikke anses bindende for dem. Lagmannsretten antar at denne foreldelsesinnsigelsen ikke faller inn under de individuelle innsigelser som selskapsdeltagerne har i behold dersom rettskraftspøsmålet skal løses etter denne modell.

Lagmannsretten legger likevel avgjørende vekt på at den motsatte oppfatning om spørmsålet er kommet til uttrykk i den foran omtalte kjennelse av Høyesteretts kjæremålsutvalg, der det uten forbehold uttales at den uteblivelsesdom som foreligger, ikke har rettskraft overfor den enkelte deltager i selskapet. Lagmannsretten er enig med ankemotpartene i at utvalgets uttalelse må sees i sammenheng med rimelighetsvurderingen i oppreisningssaken, og derfor får en annen og større betydning enn et obiter dictum.

På denne bakgrunn finner lagmannsretten under tvil å måtte legge til grunn at uteblivelsesdommen avsagt av Hålogalnd lagmannsrett mot I/S Bjerkvik Servicebygg ikke er rettskraftig i forhold til deltagerne i selskapet, og at disse derfor må bli å frifinne.

Punkt 1 i byrettens dom blir etter dette å stadfeste.

Retten finner grunn til å tilføye at ankemotpartenes subsidiære anførsel om at rettskraftreglene kan være ulike for de enkelte typer av ansvarlige selskaper, alt etter selskapenes struktur, ikke kan sees å føre frem. Retten er således enig med Plankontoret A/S i at reglene her må være de samme for alle typer ansvarlige selskaper. En sondring ville være rettsteknisk uheldig. Retten kan heller ikke se at det er urimelig om selskapsdeltagere som har valgt ANS-formen for å oppnå de skattemessige fordeler den innebærer, må bære det tap selskapet påføres, og som de ikke har sikret seg mot ved å velge en selskapsform som gir en begrensning av ansvaret.

Anken har ikke ført frem. Saken har imidlertid frembudt slik tvil at lagmannsretten finner at partene hver bør bære sine egne omkostninger for begge instanser, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd i.f., jfr. annet ledd, jfr. §172 annet ledd. Også i relasjon til omkostningsspørsmålet har retten etter omstendighetene funnet å burde se bort fra spørsmålet om avvisning. Det vises i denne forbindelse til at det både i forarbeidene og kommentarutgaven til den nye tvangsfullbyrdelseslov synes forutsatt at man kan anlegge fullbyrdelsessøksmål mot deltagere etter å ha oppnådd fullbyrdelsesdom mot selskapet.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom punkt 1 stadfestes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke hverken for byrett eller for lagmannsrett.