Rt-1931-582

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1931-06-11
Publisert:	Rt-1931-582
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 212/1 s.a.
Parter:	Eierne av Tyldal sogneskoge (advokat Folkvard Bugge) mot Bøndernes Bank (advokat A. Gjerdrum).
Forfatter:	Schjelderup, Larssen, Boye, Broch, Holtan, Wærness, Dahl
Lovhenvisninger:

Dommer Schjelderup: Ved Oslo byretts dom av 5 november 1929 blev saaledes kjent for rett: «Saken avvises. I saksonikostninger (kost og tæring) betaler Tyldal skogstyre til Bøndernes Bank kr. 300 innen 15 dager efter dommens forkynnelse under ad. ferd efter loven.»

Tyldal skogstyre har innbragt saken for Høiesterett med saadan paastand: «At byrettens avvisning av saken underkjennes og at saken fremmes i realiteten.» Justisdepartementet har nemlig for det tilfelle, at avvisningsdommen opheves, med hjemmel i kgl. res. av 7 desember 1909, jfr. kgl. res. av 30 juli 1915, gitt bevilling til behandling og paadømmelse av saken i Højesterett.

Bøndernes Bank har prinsipalt paastaatt avvisningsdommen stadfestet og subsidiært at banken frifinnes og hos appellantene, de saakalte «eiere av Tyldal sogneskoge ved Tyldal skogstyre» eller hos Tyldal skogstyre alene tilkjennes processomkostninger for Højesterett.

Nogen egentlig saksfremstilling er ikke gitt av byretten, idet domstolen altsaa fant av processuelle grunner at maatte avvise saken. Som jeg siden nærmere skal begrunne er det efter hvad der i den anledning er dokumentert for Høiesterett neppe lenger grunn til at oprettholde byrettens avvisning. Og da saken efter hvad der ellers er dokumentert saavidt jeg forstaar foreligger tilstrekkelig oversiktlig til at kunne paadømmes av Højesterett i realiteten, skulde det efter erhvervelsen av den nettop nevnte bevilling ikke være nogen grunn til at hjemvise saken til fortsatt behandling ved byretten. Det blir imidlertid da nødvendig for mig først at gjengi de av sakens nærmere omstendigheter, som finnes at ha betydning for mitt resultat.

I begynnelsen av 1903 blev en del større skogteiger i Tyldal, som oprinnelig hadde tilhørt bygdens gaarder, utbudt til salgs av Ole Lunds akkordforhandlingsbo og Simen Landeth. Tilskynnet av en del gaardbrukere, særlig Bersvend Moen, sammenkalte Tyldal sognestyre et massemøte av bygdens gaardbrukere som henstillet til sognestyret at kjøpe skogene. Saa blev gjort. Nogen protokollasjon fra dette møte er ikke dokumentert.

Side:583

I 1905 blev «Regler for Tyldal Sogneskoge» utarbeidet og vedtatt av sognestyret. Reglene blev den 19 januar 1906 approbert av amtmannen i Hedmark. Ved siden av de i byrettens dom nevnte §1 og §5 fastslaaes det i disse vedtekters §2 og §3 at det skal paaligge det oprettede skogstyre at «sørge for at sogneskogene drives rasjonelt samt forestaa salg av tømmer», at ansette skogvokter og bestemme hans lønn og endelig «innen hvert aars 1 november at avlegge regnskap over siste aars drift og de i skogen forette arbeider». §4 lyder: «Alle sogneskogen vedrørende utgifter, som ikke dekkes ved driftenes overskudd, utlignes efter sognets matrikulskyld. Mulige overskudd utlignes paa samme maate, forsaavidt ikke to tredjedele av en ordinær generalforsamlings møtende stemmeberettigede anderledes bestemmer». §6 lyder: Forandring i eller tillegg til disse regler kan, efterat forslag derom har vært fremsatt paa en generalforsamling, vedtas paa neste ordinære generalforsamling med to tredjedels flertall av de møtende stemmeberettigede, hvorhos Tyldals sognestyres bifall til forandringen utfordres».

I 1912, 1913, 1915, 1917, 1918 og 1922 blev nye skogteiger innkjøpt. I det første av disse tilfelle benyttet man sig av kommunens forkjøpsrett og i «Tyldals Sogneskogs Forhandlingsbok» er det protokollert, at styrets formann Bersvend Moen paa «sognemøte» (generalforsamling) 26 oktober 1913 «fremsatte forslag om at grunnlaget for den sist innkjøpte skog skal hvile paa matrikulen, og at skogens forvaltning slaaes sammen med sognets øvrige skog». Om kjøpet i 1915 inneholder herredsstyreprotokollen for 30 oktober følgende: «Enstemmig besluttedes av Tyldal sognestyre at kjøpe for sognekommunens regning følgende skogteige. 1 under gnr 4 bnr 89 og 1 und er gnr 4 bnr 61 samt en seterskog under Rivvangen. Kjøpesmummen er i henhold til kjøpekontrakt av 12 juni 1915 kr. 14.000. Laan aktes ikke optatt for at dekke kjøpesummen. Grunnlaget for delingen av gevinst og tap vedkommende disse teiger samt en den 23 november 1912 ved forkjøpsrett kjøpt skogstrekning i Væraadalen blir i likhet med de tidligere av sogn et kjøpte skoger matrikulskylden». Om kjøpet i 1917 heter det i herredsstyreprotokollen for 27 oktober: «Referertes meddelelse fra formannen i Tyldal sognestyre om at sognestyret ved enstemmig beslutning av 1 oktober 1917 har kjøpt av M. og O. Kværnes, Ytre Rendal, deres skoger innen yynset i Væraadalen ca. 5.000 maal for kr. 225.000 samt en skogteig gnr 48, bnr 17 i Øvre Rendal ca. 500 maal for kr. 25.000. Kjøpekontrakten fremlagdes.» Og i herredsstyreprotokollen for 23 januar 1922 heter det: «Av Tyldal sognestyre besluttedes enstemmig at søke om approbasjon paa det i 1917 av dette kjøpt skogareal 6.000 maal for kr. 250.000.»

Av «Tyldals Forhandlingsbok» fremgaar at det paa aarsmøtet den 2 april 1918 blev fattet «enstemmig anmodning til sognestyret om at skaffe elektrisk energi til bygden fra Riva om mulig til kommende vinter. Av sogneskogens midler anvendes det som kan være disponibelt i form av bidrag til dette bruk.» Derefter viser herredsstyreprotokollen for 11 mai 1918 følgende beslutning

Side:584

av Tyldal sognestyre: «I elven Riva bygges av Tyldalen sognekommune et elektrisitetsverk paa 150 hestekrefter. Det er beregnet til at koste kr. 200.000 i utbygget stand med ledningsnett og tilbehør. Til bestridelse av utgiftene hermed optas et laan paa kr. 150.000. I «Tyldals Sogneskogs Forhandlingsbok» er under 10 desember 1918 protokellert fra møte i sognestyret, hvor dog herredsstyrets ordfører ikke var til stede: «1. Spørsmaal om tilveiebringelse av kapital til fullførelse av det nu paabegynte Tyldalen kommunale elektrisitetsverk. Beslutning: Formannen bemyndiges til at underhandle med Bøndernes Bank om optagelse av et laan stort kr. 300.000 - tre hundre tusen kroner - paa lempeligst mulig vilkaar samt stille de fornødne garantier. - 2. De i Centralbanken for Norge opsagte sogneskogens midler, der med renter til 5 januar 1919 utgjør kr. 21.611,94 besluttedes anvendt saaledes: I henhold til beslutning av 2 april 1918 anvendes kr. 4.000 til innløsning av aktiene i Tyldalens Telefonselskap. Resten kr. 17.611,94 anvendes som bidrag til elektrisietsverket». Overensstemmende hermed skrev saa sognestrets formann Nils Søgaard 12 desember til Bøndernes Bank for at opnaa laan til fullførelse av verket. Det heter i brevet: «Tynset herredsstyre har stillet garanti for denne sum, finner banken at garantien er utilstrekkelig pantsetter vi elektrisitetsverket og om mere ford res saa kan vi stille sikkerhet i 25.000 maal fin og veksterlig skog (barskog) i alle dimensjoner like til de grovere. I betraktning herav haaper vi paa bankens imøtekommenhet. For ikke at forsere utilbørlig med skogen ønsker vi en lengere avbetalingstid». Paa grunnlag herav blev laanet efter en del forhandlinger innvilget av banken og i sognemøte 13 juni 1919 blev pantobligasjonen i sogneskogene paa kr. 300.000 utstedt. Obligasjonen er undertegnet av sognestyrets formann Nils Søgaard med to av styrets øvrige medlemmer som vitterlighetsvidner. Heller ikke i dette møte deltok berredets ordfører.

Renter og avdrag av dette laan - avdragene ifølge avtale først fra 1923 av - er regelmessig blitt betalt av Tyldal sognekommune og paa de i «Tyldals Sogneskogs forhandlingsbok» protokollerte aarsmøte er sognestyret blitt bemyndiget til at anvende de ved tømmerdriften innkomne beløp hertil. Da det i slutten av 1924 blev spørsmaal om at opnaa statsbidrag bl.a. paa betingelse av at sogneskogenes skjøtsel blev undergitt Landbruksdepartementets kontroll, fattet sognestyrets 29 desember følgende i herredsstyrets protokoll refererte beslutning: «Med hensyn til Tyldal sogneskog oplyses at de matrikulerte eiendomme i Tyldal - i henhold til de bestemmelser som skogen er kjøpt efter - innehar eneraadende eiendoms- og disposisjonsrett over skogen, og mener sognestyret at det savner lovlig adgang til at gaa med paa den krevende kontroll av skogenes drift.» - De neste to aarsmøter 24 januar 1925 og 23 januar 1926 gjentok beslutningen om at utbyttet av tømmerdriften skulde gaa til betaling av de forfalne terminer av sognets gjeld. Dessuten blev det paa det første av disse møter besluttet: «Renten for beløp anvendt til innfrielse av elektrisitetsverkets forpliktelser settes til 5 pct. p. a. inntil

Side:585

videre.» - Paa aarsmøtet 19 april 1927 blev saa den foreliggende sak besluttet reist, saaledes som i byrettsdommens premisser anført.

For Høiesterett, hvor avvisningsspørsmaalet er blitt prosedert særskilt, har da Bøndernes Bank prinsipalt paastaat byrettens dom stadfestet. Som grunnlag herfor har banken under den stedfunne torhaandsprosedyre hevdet, at eierne av de matrikulerte eiendommer i Tyldal efter skogvedtektene overhodet ingen adgang hadde til paa generalforsamlingen at bemyndige skogstyret til at reise en sak som denne, samt at skogstyret in casu ingen saadan bemyndigelse har faatt. Overfor dette hevder gaardbrukerne, at de anser sig som sameiere av Tyldal sogneskoge, og at de maa være berettiget til at reise sak for at faa denne sin formentlige rettsstilling anerkjent og faa kjent ugyldig den av sognestyrets formann utstedte pantobligasjon.

Efter min mening kan den stedfunne avvisning ikke oprettholdes. I sin angivelige egenskap av sameiere utgjør gaardbrukerne ganske visst ikke nogen med partshabilitet utstyrt juridisk person. Avgjørende maa det imidlertid være at sognets gaardbrukere i forbindelse med deres forhold til driften av skogene naturlig er blitt organisert som et majoritetsforbund, idet flertallet i den i vedtektene nærmere fastsatte utstrekning har adgang til paa generalforsamling at binde mindretallet. Disse vedtekter er ganske visst ikke utarbeidet og vedtatt av gaardbrukerne selv, men av sognestyret, men efter at ha vært praktisert i mange aar maa de ansees vedtatt ogsaa av gardbrukerne. Disse skal da efter vedtektene hvert aar sammenkalles til generalforsamlin (aarsmøte), hvor de foretar de valg som det til enhver tid blir tale om, deciderer aarsregnskapet for skogdriften, treffer bestemmelser om anvendelsen av aarets driftsoverskudd samt avgjør «andre spørsmaal som maatte foreligge». Selv om vedtektene ikke hadde inneholdt denne siste uttrykkelige generelle bestemmelse om generalforsamlingens kompetanse, vilde jeg visstnok ha funnet det ikke alene naturlig, men nødvendig at generalforsamlingen ogsaa maatte antas at ha adgang til med bindende virkning for samtlige sameiere at reise søksmaal om eierretten, hvor spørsmaal herom maatte opstaa paa saadan maate som i den foreliggende sak. Det vilde nemlig vært altfor kunstig om grunneierne skulde være nødt til utenfor den allerede foreliggende organisasjon at sammenkalle og tre sammen til fellesmøte for der at beslutte saksanlegg i samtliges eller i enkeltmanns navn. - Naar byretten avviste saken var det da heller ikke fordi den i og for sig ansaa generalforsamlingen uberettiget til at reise sak. Grunnen var at der intet forelaa oplyst om hvem at de paa generalforsamlingen 19 april 1927 fremmøtte som var eiere av matrikulert jord, samtidig som det av protokollen fremgikk at det ogsaa var fremmøtt en del som ikke var grunneiere. Man kunde derfor ikke vite hvem som hadde bemyndiget skogstyret til at anlegge sak. For at avhjelpe denne mangel har appellantene for Høiesterett uten at møte protest dokumentert, at med undtagelse av de tre gaardbrukere der som medlemmer av sognestyret i 1919 hadde underskrevet pantobligasjonen og som derfor

Side:586

ikke deltok i avstemningen, har samtlige paa møtet i 1927 fremmøtte eiere av matrikulert jord stemt for beslutningen om saksanlegg og for paalegget til skogstyret om at treffe de nødvendige foranstlatninger til fremme av saken. Da det videre er paa det rene at det i 1927 fungerende skogstyre var lovlig valgt og at lovlig kunngjørelse om generalforsamlingen har funnet sted, finner jeg det klart at ogsaa skogstyrets bemyndigelse er i orden. At en del sonner og svigersønner av grunneierne har vært til stede paa generalforsamlingen som tilhørere kan jeg ikke tillegge nogen betydning.

Jeg gaar dermed over til sakens realitet. Hvad denne angaar hevder gaardbrukerne at de saakalte sogneskoger ikke tilhører sognekommunen som saadan, men dem selv som sameiere, hvad de mener har faatt uttrykk i vedtektene. De anser derfor pant settelsen ugyldig i forhold til sig, idet de nemlig mener, at banken under de foreliggende omstendigheter hadde grunn til at gjøre sig bekjent med vedtektenes innhold. Subsidiært mener gaardbrukerne at de gjennem vedtektene ihvertfall var satt i en slik stilling til sogneskogene, at deres samtykke maatte kreves for at pant settelse skulde kunne finne sted; og endelig hevder de at selv om heller ikke dette siste holder stikk, maa de dog ha adgang til at gjore gjeldende, at nogen lovformelig pantsettelse ikke foreligger.

Fra bankens side hevdets det, at det er sognekommunen som eier skogene, og at gaardbrukerne derfor er utenforstaaende tredjemenn som savner den fornødne legitimatio ad causam, likesom der heller ikke foreligger noget grunnlag for at deres samtykke skulde være nødvendig til pantsettelsen. Subsidiært hevder banken, at den ihvertfall maa ansees som god troende erhverver av panteretten samt videre at de muligens foreliggende formelle mangler ved pantsettelsen ingen vekt kan tillegges. Og i til slutning hertil hevder den endelig, at gaardbrukerne i en aarrekke har kjent til pantsettelsen og dermed ihvertfall indirekte har vedtatt den som gyldig i forhold til sig.

Paastanden om at eierne av matrikulert jord i Tyldal har erhvervet eiendomsrett til skogene er efter min mening ikke holdbar. Alle skogkjøp er nemlig foretatt av sognekommunen og for dens regning og risiko. De i 1903 oprettede kjøpekontrakter blev saaledes undertegnet av sognestyret, og ode dokumenterte skjøter saavel paa de dengang kjøpte eiendommer som paa de senere erhvervede er alle utstedt til «Tyldal sogn ved dets sognestyre» eller til «Tyldal sognekommune», likesom et par av skjøtene er medundertegnet av «Kjøper: Tyldals sognekommune ved Bersvend Moen f. t. formann». Og kjøpesummene er stadig blitt dekket ved at sognekommunen har optatt laan eller ved skogenes overskudd. Den 25 januar 1921 er saaledes i herredsstyrets protokoll anført: «Til omlegning av sin gjeld paa sognekommunens skog besluttet Tyldalen sognekommune at opta et laan i Akers Sparebank stort kr. 70.000. Ordføreren anmodes om at erhverve departementets approbasjon paa denne beslutning.» Dette laan blev ganske visst ikke optatt, men beslutningen viser at kommunen hadde gjeld paa sogneskogene. Annet tingsvidne Ole Andersen Hokstad

Side:587

har da ogsaa forklart at det i 1903 til Simen Landeth blev utstedt aksepter for kjøpesummen undertegnet av sognestyrets medlemmer og i sognestyrets navn samt at det blev optatt laan av Kongsberg Sølvverks driftsfond, visstnok paa kr. 75.000. Herom foreligger det ogsaa forklaring fra O. J. Steen, som dengang var medlem av herredsstyret, samt fra den i 1903 fungerende ordfører statsrevisor Tore Aaen i en skrivelse til advokat Bugge av 28 januar 1928.

Fra gaardbrukernes side paaberopes først og fremst, at vedtektene og spesielt den av mig refererte §4 gir ut trykk for, at de i 1903 innkjøpte skogteiger skulde tilhøre sognets grunneiere som saadanne, likesom de i tilknytning hertil ogsaa fremhever Bergsvend Moens forslag paa sognestyremøte 26 oktober 1913 og sognestyrets beslutning av 30 oktober 1915, som jeg ogsaa har gjengitt.

Hvad vedtektenes §4 angaar, maa det imidlertid efter de paa dette punkt samstemmige vidneprov ansees paa det rene, at Bersvend Moen, den ledende ved skogkjøpet i 1903, der i 1905 var medlem av det sognestyre som utarbeidet vedtektene, dengang presiserte at man maatte gardere sig mot at innvaanere uten fast eiendom skulde faa flertall i herredsstyret og dermed faa innflydelse paa skogenes drift. Derfor blev det bestemt i §4 at inntekt og utgift paa skogene skulde fordeles paa eierne av matrikulert eiendom efter skylden. - Videre er det paa det rene at bortsett fra en enkelt bevilgning paa aarsmøte 2 januar 1920 til reisning av en bautasten paa Bersvend Moens grav har aarsmøtene alltid overført utbyttet av skogene til sogn et og efterat elektrisitetsverket blev besluttet utelukkende til dekning av de dermed paadratte forpliktelser fra skogstyret. I brev til advokat Gjerdrum av 3 februar 1930 heter det saaledes: «Nettoutbringendet tilhører etter skogreglenes §4 eierne av de matrikulerte eiendommer, som er berettiget til at anvende dette iallfall til dekning av sine lovlige forpliktelser i anledning av skogen, og kun hertil har overskuddet vært anvendt. Man har intet stukket i egen lomme.» - Under disse omstendigheter kan jeg ikke tillegge §4's ordlyd den betydning for gaardbrukernes paastaatte eierrett, at paragrafen skulde faa en rekkevidde utover det øiemed hvorav den bevislig er skapt. Man maa ved paragrafens fortolkning heller ikke glemme, at gaardbrukerne ikke har ydet sognekommunen noget som helst vederlag, saa en eiendomsoverdragelse til dem derfor vil de innebære en ren gave. Ogsaa av den grunn maa man være ytterst forsiktig med at legge for meget i paragrafens ordlyd. Og endelig maa man ogsaa huske paa at det her gjelder en forvaltningsakt, og at en saadan i særlig grad maa fortolkes objektivt. Jeg henviser torsaavidt til den under voteringen i Rt-1929-771 gjengitte betenkning av professor Knoph. Saaledes som §4 er at opfatte kan jeg altsaa ikke anta at den har overført eiendomsretten til sognets gaardbrukere eller gir uttrykk for at saa fra først av har vært meningen.

Til støtte for at eiendomsretten til skogene er hos gaardbrukerne har disse ogsaa paaberopt sig den almindelige opfatning

Side:588

i bygden. Bortsett fra at en slik opfatning klarligvis maa være saklig begrunnet for at faa nogen rettslig betydning kan jeg ikke se annet enn at den paastaatte opfatning først er kommet til uttrykk i de senere aar - saavidt sees første gang ved den av mig refererte sognestyrebeslutning av 29 desember 1924. Samtidig foreligger der viktige vidneprov i motsatt retning, saaledes fra de i Tynset hjemmehørende tidligere ordførere Hans Bakker og Ole J. Steen, likesom ordfører Rønning ennu dengang elektrisitetsverket blev bygget hadde den opfatning, at skogene tilhørte Tyldal kommune. Sognestyret har da ogsaa naar det gjaldt optagelse av laan alltid søkt approbasjon paa disse, - noget som vilde ha vært unødvendig, hvis det hadde vært paa gaardbrukernes vegne man optraadte. Jeg henviser forsaavidt til den før nevnte beslutning av 25 januar 1921 in fine og til ordfører Rønnings forklaring om det laan som blev optatt i 1922 i forbindelse med det i 1917 stedfunne skogkjøp. Endelig maa det ogsaa erindres at Tyldal skogstyre og sognestyre, som i en aarrekke har brukt samme forhandlingsprotokoll, av denne maa ha faatt kunnskap om den der innførte beslutning om pantsettelsen. Naar der allikevel ikke før i 1927 er blitt fremsatt innsigelse overfor denne transaksjon, synes det litet rimelig at der tidligere innen bygden skulde ha hersket en klar opfatning i den av gaardbrukerne hevdede retning.

Jeg tilføier - hvad der i denne forbindelse i og for sig skulde synes avgjørende - at dersom det hadde vært meningen at overdra eiendommene til sognets gaardbrukere maatte en saadan overdragelse ikke alene ha faatt et klart uttrykk, men den maatte for at bli gyldig ogsaa vært approbert av Kongen i henhold til formannskapslovens §39.

Hvad gaardbrukerne har faat gjennem vedtektene blir saaledes overledelsen av selve skogsdriften samt adgangen til at drive skogene for egen regning og risiko. Derimot skulde den juridiske raadighet over skogene vedvarende være hos sognekommunen. Nevnes bør det vel ogsaa, at gaardbrukerne ikke har faat nogen avgjørende innflydelse paa selve vedtektene. I §6 bestemmes det saaledes, at sognestyrets samtykke maa til dersom nogen vedtektsendring overhodet skal kunne treffes.

Før jeg forlater denne side av saken, vil jeg ogsaa ha tilføiet at det i og for sig kan være et stort spørsmaal om sognestyret overhodet behøver at respektere bestemmelsen i §4, all den stund den overlater sognet 5 gaardbrukere at treffe bestemmelse om anvendelsen av overskuddet fra skoger som sognet som saadant har kjøpt. Jeg tror neppe at fremtidige sognestyrer kan være bundet ved en saadan bestemmelse.

Heller ikke gaardbrukernes subsidiære standpunkt, at deres samtykke kreves til pantsettelse, er efter min mening holdbart. Vedtektene inneholder nemlig saavidt jeg kan se ingen antydning om, at kommunen paa denne maate skulde ha bundet sin juridiske raadighet over skogene. Ogsaa her maa man være berettiget til at anvende en strengt objektiv fortolkning.

Strengt tatt unødvendig vil det efter dette bli at ta standpunkt til bankens subsidiære innsigelse - nemlig, at det fra dens

Side:589

side foreligger et godtroenhetserhverv: selv om man gikk ut fra at vedtektene hadde gjort gaardbrukerne til eiere av skogene vilde jo klarligvis en slik utinglst overdragelse vært uforbindende for tredjemann som utledet sin panterett fra den der i panteboken stod som eier. Og at banken isaafall maatte ansees for at ha vært i begrunnet god tro kan jeg efter den dokumenterte korrespondanse mellem den og skogstyrets formann ikke anse tvilsomt.

Jeg er altsaa blitt staaende ved at gaardbrukerne hverken er eiere av sogneskogene eller at deres samtykke av denne grunn kan kreves til gyldig pantsettelse. Det blir da et spørsmaal om de efter dette kan sies at ha den nødvendige legitimatio ad causam, saa de overfor banken er istand til at angripe pantsettelsen forutsatt at denne av formelle grunner skulde være ugyldig.

Det er da paa grunnlag av denne siste eventualitet at gaardbrukerne til slutt angriper pantsettelsen. I og for sig forekommer det mig da ogsaa at være riktig, at selv om gaardbrukerne maa respektere en lovformelig pantsettelse, saa maa den adgang til at oppebære dens overskudd, som sognestyret har innrømmet dem i vedtektene og som iallfall ennu ikke er tatt tilbake, ogsaa gi dem den nødvendige adgang til at an gripe en ugyldig pantsettelse. Utøvelsen av bankens panterett vilde jo ubestridelig gjøre et stort skaar i gaardbrukernes nevnte stilling efter skogvedtektene. - Mot pantsettelsens gyldighet har de for det første anført at approbasjon fra Kongen ikke foreligger. Efter den eldre formannskapslovs §39 trengtes imidlertid ikke approbasjon ved pantsettelse av fast eiendom. Pantstillelse for et av Kongen approbert kommunelaanu paafører nemlig ikke kommunen nogen utgifter utover dem som allerede var godtatt ved approbasjonen av selve laanebeslutningen. Og av §39's avfatning maa man formentlig være berettiget til at slutte antitetisk, at approbasjon ikke kan kreves for en pantsettelse som ikke paafører kommunen utgifter for en tid av utover 5 aar. - Dernest hevdes det at samme lovs §20 er overtraadt. Det er nemlig paa det rene at herredets ordfører ikke har deltatt i det møte hvori sognestyret besluttet pantsettelsen. Jeg tror at §20 rettelig maa sees som en ordensforskrift, hvis overtredelse ikke kan antas at medføre ugyldighet, saa sant overtredelsen bevislig har vært uten reell betydning. Til støtte for denne forstaaelse vil jeg nevne Justisdepartementets skrivelse av 9 juni 1911 som jeg, hvor det gjelder fortolkningen av en rent administrativ lov, maa tillegge betydetig vekt. In casu hørte ordføreren hjemme i Tynset og vilde saaledes bare hatt den formelle ledelse av møtet. Hertil kommer, hvad der maa være helt avgjørende, at den som ordfører fungerende viceordfører efterpaa gav pantobligasjonen en paategning om, at Tynset kommune samtykket i pantsettelsen. Ganske visst hadde Tynset kommune intet hermed å gjøre, men ordføreren har dog ved denne sin paategning i klare ord tilkjennegitt at han intet har hatt at bemerke ved pantsettelsen. Det synes derfor utelukket, at fraværet kan ha hatt nogen betydning for avgjørelsens realitet. En senere skrivelse fra Justisdepartementet - av 14 oktober 1914 - er riktignok mindre klar paa dette punkt. Men jeg kan ikke tro at det har vært

Side:590

meningen hermed at ta avstand fra hvad det var uttalt i skrivelse av 1911. - Endelig har det ogsaa vært anført at beslutningen om pantsettelsen skulde ha vært innført i herredsstyrets protokoll. I den nettop nevnte departementsskrivelse av 14 oktober 1914 fremheves det imidlertid uttrykkelig, at en fremgangsmaate som den der her er fulgt i og for sig ikke gjør en beslutning ulovlig. I det foreliggende tilfelle er ganske visst den benyttede protokoll blitt opbevart hos en annen enn ordføreren; men dette maa jeg anse som en rent betydningsløs formfeil. - Jeg mener altsaa at de her nevnte formelle mangler ingen betydning kan tillegges for pantsettelsens gyldighet.

Rent subsidiært har appellantene gjort gjeldende, at den stedfunne pantsettelse ikke omfatter 1) de skogteiger paa hvilke kommunen ikke har erhvervet tinglyst skjøte og 2) heller ikke en del teiger, som ikke er nevnt i pantedokumentet. Det siste er heller ikke blitt bestridt fra bankens side. Da det saaledes ikke foreligger nogen rettslig interesse for appellantene i for tiden at faa rettsavgjørelse herom maa saken forsaavidt disse teiger angaar bli at avvise fra Høiesterett. Og hvad de første teiger angaar maa pantsettelsen i forhold til appellantens være like gyldig hvad enten kommunen har full rettsbeskttet hjemmel til dem eller ei.

Jeg finner det efter dette mitt resultat klart, at appellantene maa betale sakens omkostninger for Høiesterett, dog saa, at man bortser fra den del av prosedyren som gjelder avvisningsspørsmaalet, samt likeledes at de maa tilpliktes at betale det offentlige utgiftene ved mangfoldiggjørelsen av utdraget.

Jeg stemmer for saadan

Dom:

Byrettens dom opheves. Forsaavidt angaar den av appellantene «eierne av Tyldal sogneskog ved Tyldal skogstyre» (eierne av sognets matrikulerte eiendommer) nedlagte paastand om at den under saken omhandlede pantobligasjon i forhold til appellantene kjennes ugyldig for den del av sogneskogene som ikke er spesielt an gitt i pantobligasjonen, avvises saken. Forøvrig frifinnes Bøndernes Bank. Appellantene betaler en for alle og alle for en til Bøndernes Bank i saksomkostninger for Høiesterett kr. 1.500 og i erstatning til det offentlige for utgifter til mangfoldiggjørelse av utdraget kr. 224.40.

Dommer Larssen: Jeg er i det vesentlige og resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Boye, Broch, de ekstraordinære dommere overrettsdommer Holtan og byrettsdommer Wærness samt dommer Dahl: Likesaa.

Av byrettens dom:

- - - Til sikkerhet for et av Tyldal sognekommune i januar 1919 optatt obligasjonslaan stort kr. 300.000 utstedte sognekommunen til Bøndernes Bank, Oslo, en udatert pantobligasjon, tinglyst 16 juni 1919, stor kr. 300.000 med 1ste prioritets pant i «følgende Tyldal sognekommune tilhørende eiendommer: A. Elektrisitetsanlegget .... B. Tyldalens

Side:591

sogneskoge nemlig ....» Banken frafalt tinglysningsanmerkning paa pantobligasjonen.

Ifølge regler for Tyldal sogneskog, vedtatt av Tyldal sognestyre 30 desember 1905, approbert av amtmannen i Hedmark 19 januar 1906. bestyres de av Tyldals sogn erhvervede eller erhvervendes skoger av et i henhold til reglenes §5 sognevalgt skogstyre paa 3 medlemmer, der er fullt og like ansvarlige for skogens drift, med suppleanter (§1). Innen hvert aars utgang skal sognestyret sammenkalle eierne av matrikulert eiendom til generalforsamling (§5).

Efter forgjeves forliksmegling har eierne av Tyldal sogneskog ved det valgte skogstyre - - - anlagt nærværende sak mot Bøndernes Bank for at faa nevnte pantobligasjon kjent ugyldig i forhold til skogenes eiere, «nemlig eierne av matrikulerte eiendommer i Tyldal sogn, baade forsaavidt angaar de i pantobligasjonen spesielt opregnede gnr og bnr og for sogneskogene i sin almindelighet». I forliksklagen anføres, at de pantsatte eiendommer ikke eies av Tyldal sognekommune som saadan, men av eierne av de matrikulerte eiendommer i sogn et, og at det valgte skogstyre i henhold til beslutning paa en avholdt generalforsamling har anmodet advokat F. Bugge om at utta klagen. Og saken er paastevnt «paa vegne av eierne av «Tyldal sogneskog» ved det valgte skogstyre». - - -

Innstevnte gjør gjeldende, at saken maa avvises, fordi det ikke er opgitt, hvem der er saksøkere, hvilket han maa ha krav paa at faa oplyst, bl.a. av hensyn til saksomkostningene. Saken er imidlertid ogsaa prosedert i realiteten.

Retten finner at maatte ta avvisningspaastanden tilfølge. Som ovenfor nevnt er saken anlagt paa vegne av samtlige eiere av matrikulerte eiendommer i Tyldal sogn. Men det er ikke legitimert eller engang oplyst, hverken hvilke disse eiendommer er eller hvem eierne er. Man vet derfor ikke, hvilke personer det er, der optrer som saksøkere og krever pantobligasjonen kjent ugyldig.

Der er blott dokumentert som hjemmel for saksanlegget, at der den 19 april 1927 er avholdt ordinær generalforsamling, hvor der «enstemmig blev vedtatt at protestere mot pantsettelsen og skogstyret blev paalagt at treffe de nødvendige forføininger til fremme av saken», se den fremlagte protokoll. I denne er anført, at endel av de paa generalforsamlingen møtende «viste sig ikke at være eiere av matrikulert eiendom», og «at disse ikke deltok i forhandlinger eller avstemninger». Derimot oplyses der i protokollen intet om, hvilke personer av dem, som har undertegnet protokollen, er eiere av matrikulert eiendom. Skogstyret kan derfor ikke efter beslutningen paa dette møte ansees for at ha hjemmel til at optre som saksøkere paa samtlige eieres vegne. Man vet ikke engang, hvilke av de paa nevnte møte tilstedeværende personer skogstyret representerer. Dette har ikke krevet dom paa vegne av spesielt nevnte personer qua eiere. Dets advokat anfører: «Fornøden fortegnelse over de skogeiere som jeg under en hver omstendighet gjennem skogstyret representerer har motparten i Protokollen (dok. 2 ad 3) side 56-58». Det kan imidlertid som nevnt ikke av denne protokoll sees hvem dette er.

Da'der saaledes mangler fornøden legitimasjon ad causam, maa saken avvises. - - - P. R. Riekeles. L. Ustvedt. And. Færden.