LE-1992-185
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-06-22 |
| Publisert: | LE-1992-00185 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo Byrett Nr. 87-589 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00185 A. HR-1992-00307 (Lagmannsrettens kjennelse stadfestet). |
| Parter: | Ankende part: Jostein Størksen (Prosessfullmektig: Advokat Knut Rognlien, Oslo) Motpart: Staten v/Fiskeridepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Vidar Strømme,Oslo) |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann 2. Lagdommer Egil F. Jensen 3. Lagdommer Lasse Qvigstad |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §408, §412, §373, §383, §384, §405, §407 |
Kjennelse :
Jostein Størksen søkte 17 november 1981 forhåndstilsagn om konsesjon til innkjøp av en ringnotsnurper. Fiskeridepartementet avslo søknaden 22 mars 1982. Avslaget ble stadfestet ved kgl res 22 april 1983. Ved stevning av 30 januar 1985 reiste Størksen sak mot Staten v/ Fiskeridepartementet med slik påstand:
1. Staten v/Fiskeridepartementet pålegges å gi tilsagn om tillatelse til å drive ringnotfiske med et fartøy til erstatning for M/S "Silljo".
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale erstatning til Jostein Størksen, fastsatt etter rettens skjønn oppad til kr 3000000,- -tremillioner.
3. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale sakens kostnader.
Under hovedforhandlingen i Oslo byrett ble påstanden endret slik:
Prinsipalt:
Staten v/Fiskeridepartementet pålegges å gi tilsagn om tillatelse til å drive ringnotfiske, lodde- og kolmuefiske med trål med et fartøy til erstatning for M/S "Silljo".
Subsidiært:
Fiskeridepartementets vedtak av 22. mars 82, opprettholdt ved kgl. res. av 22. april 83, er ugyldig.
I begge tilfeller:
1. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale erstatning til Jostein Størksen, fastsatt etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 3000000,- tremillionerkroner 00/100.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale sakens kostnader.
Byretten avsa 28 juli 1987 dom med slik slutning:
1. Saken avvises hva angår Jostein Størksens prinsipale påstand.
2. For øvrig frifinnes Staten v/Fiskeridepartementet.
3. Jostein Størksen dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Staten v/Fiskeridepartementet med kr 40000,- -førtitusenkroner.
Størksen anket byrettens dom til lagmannsrett. Under ankeforhandlingen nedla han slik påstand:
1. Kgl.res. av 22. april 1983 kjennes ugyldig.
2. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale erstatning til Jostein Størksen fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 6000000,- kroner - seks millioner, med tillegg av 18 % morarente av kr 3000000 - kroner tre millioner fra 7. februar 1985 og til betaling skjer.
3. Staten v/Fiskeridepartementet tilpliktes å betale sakens kostnader både for byretten og lagmannsretten.
Eidsivating lagmannsrett avsa 6 juli 1990 dom med slik slutning:
1. Byrettens dom pkt. 2 og 3 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Jostein Størksen innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse 90000 -nittitusen- kroner til Staten v/Fiskeridepartementet.
Lagmannsrettens dom ble anket til Høyesterett. Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa 10 april 1991 under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1 kjennelse med slik slutning:
Anken nektes fremmet til Høyesterett.
I saksomkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg betaler Jostein Størksen til staten v/Fiskeridepartementet 3 000 -tretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.
Jostein Størksen har 30 desember 1991 begjært gjenopptakelse av lagmannsrettens dom.
Til støtte for sin begjæring har Størksen anført:
Ved lagmannsrettens behandling deltok konstituert lagdommer Petter A. Lossius og ekstraordinær lagdommer Olaf Hagen. Disse må anses inhabile. Da de var dommere i saken, var de oppnevnt for bare ett år. Deres funksjonstid er senere forlenget med hhv 6 måneder og 1 år. Så kort funksjonstid gjør at de ikke er tilstrekkelig uavhengige i forhold til Staten, som er part i saken. Når to av tre dommere er inhabile, er det grunn til å anta at dette har hatt betydning for avgjørelsen, jf tvistemålsloven §405.
Under ankeforhandlingen ble det opplyst at de to dommere var hhv konstituert og ekstraordinær lagdommer, men Størksen fant det da på bakgrunn av Høyesteretts praksis, bl a Rt-1984-979, nytteløst å protestere mot rettens sammensetning. I oktober 1991 ble han imidlertid i forbindelse med klage til Den europeiske menneskerettskommisjon oppmerksom på Menneskerettsdomstolens strenge krav til dommeres uavhengighet. Det legges her vekt på funksjonstiden; med kort funksjonstid kan det ikke utelukkes at dommere er interessert i oppnevnelse for en ny periode, og de har da ikke et absolutt uavhengig forhold til Staten. Justisdepartementet treffer her i landet sin avgjørelse på fullstendig fritt grunnlag. Tremåneders-fristen i tvistemålsloven §408 må regnes fra oktober 1991, da Menneskerettsdomstolens praksis, som er en del av norsk sivilprosess, ble kjent for Størksen, samtidig som han da fikk kjennskap til lagdommernes korte funksjonstid. I prosesskrift av 19 februar 1992 anføres:
3-månedersfristen etter tvistemålsloven §408 må regnes fra oktober 1991, da jeg ble klar over de rettslige og faktiske forhold som gjør at dommerne må anses å være ugilde etter tvistemålsloven §405. Gjenopptakelsesbegjæringen kan ikke avvises/forkastes med den begrunnelse at jeg på et tidligere tidspunkt burde ha skaffet meg kjennskap til menneskerettspraksis. For det første er det den faktiske kunnskap som er avgjørende etter §408. For det andre er menneskerettspraksis svært vanskelig tilgjengelig i Norge, slik at det ikke kan forutsettes at advokater har kjennskap til denne eller plikt til å undersøke om det i en konkret sak foreligger relevant menneskerettspraksis. For det tredje er det statens ansvar at menneskerettspraksis er vanskelig tilgjengelig i Norge. Det ville da være svært urimelig hvis staten som er motpart i denne saken, skal få medhold i at en sak må avvises/forkastes fordi menneskerettspraksis er påberopt for seint. I tillegg til tvistemålslolven §405 påberopes tvistemålsloven §407 nr. 7 som selvstendig grunnlag for gjenopptakelse. Lagmannsrettens dom bygger på at ingen av dommerne var inhabile. Dette er i strid med den forståelse som menneskerettsdomstolen har lagt til grunn i de sakene som jeg har referert til i gjenopptakelsesbegjæringen. I forhold til denne bestemmelsen kan 3-månedersfristen i alle fall ikke begynne å løpe før jeg ble klar over menneskerettsdomstolens praksis. I tillegg til de anførslene som er nevnt i gjenopptakelsesbegjæringen vil jeg peke på at de korte funksjonsperiodene i denne saken gjaldt et flertall av dommerne (2 av 3). Forholdet hadde ikke vært så betenkelig hvis det bare hadde vært en dommer med kort funksjonsperiode.
Jostein Størksen har nedlagt slik påstand:
1. Eidsivating lagmannsretts ankesak nr. 589/87, Jostein Størksen - Staten v/Fiskeridepartementet, gjenopptas til ny behandling.
2. Staten v/Fiskeridepartementet forpliktes å betale sakens kostnader til Jostein Størksen.
Begjæringen er forelagt Staten v/ Fiskeridepartementet, som anfører:
Dommere er ikke inhabile fordi de har tidsbegrenset ansettelse. Bruk av konstituerte og ekstraordinære dommere er ikke i strid med norsk rett, Rt-1984-979. Verken konstituerte eller ekstraordinære lagdommere kan oppsies etter forgodtbefinnende og nyter i enhver henseende samme beskyttelse som ordinære dommere.
Det er kunnskap om faktum som er avgjørende for fristen i tvistemålsloven §408, ikke kjennskap til rettskilder. Tvistemålsloven §407 nr 7 kommer bare til anvendelse når den aktuelle tvist har vært behandlet ved internasjonal domstol. Størksen hadde adgang til å gjøre dommernes ansettelsesforhold gjeldende under behandlingen av saken, jf tvistemålsloven §407 siste ledd. Staten v/Fiskeridepartementet har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
Begjæring om gjenopptakelse avvises.
Subsidiært:
Begjæring om gjenopptakelse forkastes.
I alle tilfelle:
Staten v/Fiskeridepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Lagmannsretten finner enstemmig at begjæringen må avvises.
Fristen for begjæring om gjenopptakelse er etter tvistemålsloven §408 første ledd "tre maaneder, efterat parten har faat vite om den omstændighet, han grunder begjæringen paa". Den omstendighet som her påberopes, inhabilitet, var tilstrekkelig opplyst ved ankeforhandlingen. Det er erkjent at Størksen da visste at dommer Lossius var konstituert og dommer Hagen ekstraordinær lagdommer, og retten legger til grunn at Størksen alt på dette tidspunkt var såvidt orientert om departementets ansettelsesordning og -praksis for slike dommere at han kunne vurdere deres habilitet. Fristen var derfor utløpt 30 desember 1991.
Størksen pålegger de offentlige myndigheter ansvar for informasjon om Menneskerettsdomstolens praksis og hevder at fristen etter tvistemålsloven §408 ikke begynte å løpe før denne praksis kom til hans kunnskap i oktober 1991. Retten kan ikke se at manglende kjennskap til eldre rettskilder kan suspendere fristens løp. Det vises for øvrig til Kjæremålsutvalgets kjennelse av 10 april 1991. Inhabilitet er en feil utvalget av eget tiltak ville tillagt ubetinget virkning etter tvistemålsloven §383 annet ledd, jf §384 annet ledd nr 1.
Det er etter dette ikke nødvendig for retten med henblikk på forkastelse å vurdere Størksens adgang til å gjøre inhabilitetsinnsigelsen gjeldende under ankeforhandlingen i lagmannsretten eller i sin anke til Høyesterett, jf tvistemålsloven §405 annet ledd og 407 annet ledd, Schei: Tvistemålsloven II side 375 og kjennelse Rt-1991-1393. Begjæringen må bli å avvise, jf tvistemålsloven §412 første ledd, første punktum.
Staten v/Fiskeridepartementet har krevet seg tilkjent saksomkostninger for behandlingen av gjenopptakelsesbegjæringen. Kravet bør tas til følge, jf Schei: Tvistemålsloven I side 385. Beløpet settes skjønnsmessig til 4000 kroner.
Slutning:
1. Begjæring om gjenopptakelse avvises.
2. Til dekning av saksomkostninger betaler Jostein Størksen Staten v/Fiskeridepartementet 4000 -firetusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.