Rt-1984-979

Instans:	Høyesterett - Kjennelse
Dato:	1984-09-14
Publisert:	Rt-1984-979 (282-84)
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Kjennelse 14. september 1984 i l.nr. 124 B/1984.
Parter:	Statsadvokat Bjørn Hareide, aktor mot A (forsvarer h.r.advokat Markus Andresen).
Forfatter:	Philipson, Røstad, Sinding-Larsen, Hellesylt, Sandene
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §22, Straffeprosessloven (1887) §393, Straffeloven (1902) §233, §56, Domstolloven (1915) §10, Veitrafikkloven (1965) §22, §28, §3, §92, §346, §35, §62, §55, Lov om aldersgrenser for off tjenestemen (1956), §31, Tjenestemannsloven (1983) §3

Dommer Philipson: Hålogaland lagmannsrett avsa 28. februar 1984 dom med slik domsslutning: «I. A, født xx.xx.1941, dømmes for overtredelse av straffeloven §233 første ledd, jfr. §56 nr. 2 og vegtrafikkloven §31, jfr. §22 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62, til en straff av fengsel i 6 - seks - år. Herfra går 274 dager for varetektsfengsling. II. Det haglegevær som er omhandlet i post I i tiltalebeslutningen inndras til fordel for statskassen, jfr. straffeloven §35. III. Saksomkostninger pålegges ikke.»

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av lagmannsrettens dom.

Domfelte har påanket dommen til Høyesterett. Anken gjelder prinsipalt saksbehandlingen, idet det er anført at dommen må oppheves i medhold av straffeprosessloven §393, annet ledd nr. 1, fordi to av lagmannsrettens dommere ikke lovlig kunne være dommere. Subsidiært er det anket over straffutmålingen som hevdes å være for streng.

Anken over saksbehandlingen gjelder det forhold at retten hadde som meddommere pensjonert sorenskriver Nesheim og pensjonert byfogd Meedby, begge oppnevnt som ekstraordinære lagdommere av Justisdepartementet i medhold av kgl. resolusjon av 5. desember 1975. Det er i ankeerklæringen anført at disse oppnevnelser og dermed rettens sammensetning er i strid med bestemmelsen om uavsettelighet i grunnloven §22, annet ledd. Under ankeforhandlingen har forsvareren subsidiært anført at oppnevnelsene mangler den nødvendige lovhjemmel. Ytterligere subsidiært er anført at Kongen i henhold til grunnloven §28 ikke hadde adgang til å delegere sin myndighet til Justisdepartementet, slik dette ble gjort ved resolusjonen av 1975. Endelig er anført at oppnevnelsene har skjedd i strid med forutsetningene for Justisdepartementets bemyndigelse. Forsvareren reiste for lagmannsretten innsigelse mot rettens sammensetning under henvisning til grunnloven §22, men innsigelsen gav ikke foranledning til noen endring av sammensetningen i den aktuelle sak eller straffetinget for øvrig.

For så vidt angår forholdet til grunnloven §22, annet ledd har forsvareren i hovedsak anført:

Bestemmelsen om embedsmenns uavsettelighet er av særlig betydning for en fri og uavhengig dommerstand. Bestemmelsen er derfor en viktig rettssikkerhetsgaranti. En må ha dette for øye ved fastsettelsen av de skranker som følger av grunnloven §22, annet ledd for adgangen til å benytte konstitusjon og åremålstilsetting ved besettelse av dommerstillinger. Disse skranker hevdes å være overskredet ved slike oppnevnelser denne sak gjelder. De ekstraordinære lagdommere kommer i et avhengighetsforhold til Justisdepartementet ved at oppnevnelsen etter kgl. resolusjon av 5. desember 1975 skal gjelde for inntil ett år om gangen, slik at disse dommere er avhengig av departementet når det gjelder spørsmål om ny oppnevnelse. Videre kommer de ekstraordinære lagdommere i et avhengighetsforhold til lagmannen i og med at de tilkalles fra sak til sak av lagmannen. Avhengighetsforholdet må vurderes på bakgrunn av at de pensjonerte dommere har vist sin interesse i å fortsette i lagmannsretten og å få nye dommeoppdrag. Dommere som ønsker det, kan gå av fra sine dommerembeter ved fylte 67 år og kan oppnevnes og reoppnevnes som ekstraordinære lagdommere til de er 73 år, som er den aldersgrense som praktiseres av Justisdepartementet. Det er således etablert en åremålsordning hvor de pensjonerte dommere kontinuerlig er «på prøve», og dette må være klart i strid med grunnloven, særlig i betraktning av at ordningen er etablert for å dekke et varig behov som har vist seg å være generelt landet over. Utslagene er da også blitt som i den foreliggende sak, at det i retten kan sitte to ekstraordinære lagdommere. Oppnevnelsen av de to ekstraordinære lagdommere er grunnlovsstridig. Det foreligger en absolutt ugyldighetsgrunn etter straffeprosessloven §393, annet ledd nr. 1.

Som nevnt har forsvareren subsidiært anført at oppnevnelsene mangler den nødvendige lovhjemmel. Det er hovedsakelig anført:

Domstolsloven §10 hjemler ikke de oppnevnelser denne sak gjelder. Annet ledd om oppnevnelse av hjelpedommere kan ikke anvendes. Denne bestemmelse går på heltidsansatte. Ordlyden i domstolsloven §10, tredje ledd er videre til hinder for at pensjonerte dommere oppnevnes. Det fremgår også klart av forarbeidene at bestemmelsen bare tar sikte på tilkalling til lagmannsretten av de dommere i by- og herredsrettene som er i funksjon. Forsvareren har vist til at Justisdepartementet fant det nødvendig å utvirke både den kgl. resolusjon av 17. september 1965 og den kgl. resolusjon av 5. desember 1975 om oppnevnelse av dommere ved lagmannsrettene. Ved den førstnevnte resolusjon ble myndigheten til å oppnevne midlertidige hjelpedommere delegert. Det fremgår av foredraget til resolusjonen at man bare tok sikte på oppnevnelse av rettsskrivere som hjelpedommere. Ved resolusjonen av 5. desember 1975 ble Justisdepartementet bemyndiget for inntil ett år om gangen å oppnevne ekstraordinære lagdommere ved lagmannsrettene. Verken i resolusjonen selv eller i foredraget er angitt noen hjemmel for resolusjonen. Forsvareren har også pekt på at domstolloven §55 annet ledd og de bestemmelser som er utferdiget i henhold til denne bestemmelse, klarligvis ikke hjemler oppnevnelse av ekstraordinære lagdommere. Forsvareren har ellers anført at de prinsipper som kan utledes av grunnloven §22 annet ledd, er et moment ved fortolking av domstolloven bestemmelser. At man i visse nødssituasjoner og i en viss utstrekning har benyttet seg av pensjonerte dommere, således ved konstitusjon ved sykdomsfravær o.l., kan ikke danne noe rettslig grunnlag for den praksis som har utviklet seg med omfattende bruk av pensjonerte dommere som ekstraordinære lagdommere ved tidsbegrensede oppnevnelser, verken gjennom konstitusjonell sedvanerett eller sedvanerett av lavere orden. Det er også en betenkelighet ved ordningen at det i ly av delegasjonen til departementet har utviklet seg en praksis som helt er unndratt fra Stortingets kontroll.

Forsvareren har videre henvist til lov om aldersgrenser for offentlige tjenestemenn m.fl. av 21. desember nr. 1 1956 og lovforarbeider og til lov om statens tjenestemenn m.m. av 4. mars 1983 nr. 3 §3 og forarbeidene til loven. Det er anført at de nevnte lovbestemmelser og forarbeidene berører problemer i tilknytning til grunnloven §22 annet ledd, og at de av den grunn er av interesse for den foreliggende sak. I tilknytning til aldersgrenseloven er vist til at reglene i §3, hvoretter en tjenestemann etter bestemmelse av tjenestemyndigheten kan fortsette ut over aldersgrensen for stillingen, ikke gjelder for Høyesteretts medlemmer. Det er anført at dette må gjelde analogisk for lagdommere. Vedrørende bestemmelsene om adgang til bruk av konstitusjon i statstjenestemannsloven §3 nr. 1 er anført at rammene for konstitusjonen er trukket opp med utgangspunkt i de prinsipper som ligger bak grunnloven §22 annet ledd, og at bestemmelsene i det vesentlige må anses som en kodifikasjon av tidligere praksis. Den praksis som har utviklet seg for så vidt angår oppnevnelse av ekstraordinære lagdommere, ligger klart utenfor den ramme som er fastsatt i statstjenestemannsloven §3.

Om delegasjonsspørsmålet har forsvareren anført at oppnevnelse reelt sett vil kunne dreie seg om ansettelsesforhold som kan vare opp til 6 år. Det er viktig at Stortinget kan føre kontroll med hva som skjer. Derfor bør oppnevnelsen av ekstraordinære lagdommere anses som saker av viktighet i forhold til grunnloven §28.

Endelig er anført at oppnevnelsene er i strid med forutsetningene i foredraget til kgl. resolusjon av 5. desember 1975. Det heter her:

«På grunn av økende saksmengde ved våre domstoler er det imidlertid behov også for ekstraordinære lagdommere som kan tre inn ved sykdomsforfall og i andre spesielle situasjoner.»

Det bestrides at det har foreligget noen spesiell situasjon som forutsatt i foredraget.

Aktor har imøtegått de anførsler som er fremkommet fra forsvarerens side. Det bestrides at det foreligger grunnlag for å oppheve dommen, og at oppnevnelsene har vært i strid med prinsipper som kan utledes av grunnloven §22 annet ledd. Aktor har sterkt understreket at en oppnevnelsespraksis, selv om den eventuelt skulle være betenkelig eller uheldig av konstitusjonelle eller andre grunner, ikke dermed er i strid med grunnloven §22 annet ledd. Aktor har anført at oppnevnelsen må anses hjemlet i domstolloven §10 tredje ledd, og har fremhevet at bestemmelsen i §10 annet ledd her må kunne anvendes som et fortolkingsmoment. Slik §10 annet ledd er utformet, må den for øvrig kunne danne også selvstendig hjemmel for oppnevnelse av ekstraordinære lagdommere, slik at disse anses som midlertidige hjelpedommere. Verken loven ordlyd eller forarbeidene er til hinder for en slik tolking. Den opprinnelige ordlyd av domstolloven §10 kan også anføres til støtte for at domstolloven §10 gir adgang til oppnevnelse av pensjonerte dommere fra by- og herredsrettene som ekstraordinære lagdommere. Aktor har ytterligere henvist til domstolloven §55 og hevdet at bestemmelsen forutsetter at ikke alle dommere er faste. Det er helt på det rene at det langt tilbake har vært slik at pensjonerte dommere har vært oppnevnt som midlertidige dommere i lagmannsrettene. Dette har fortsatt opp gjennom årene slik at en under enhver omstendighet må kunne konstatere at det foreligger en sedvanerettslig hjemmel for oppnevnelse av pensjonerte dommere som ekstraordinære lagdommere. For øvrig må oppnevnelsesadgangen anses hjemlet i Kongens rett og plikt til å organisere domstolene med utgangspunkt i grunnloven §3.

Saksbehandlingen.

Anken over saksbehandlingen kan etter min mening ikke føre frem. Jeg skal først ta for meg spørsmålet om de oppnevnelser denne sak gjelder, er i strid med prinsipper som kan utledes av grunnloven, særlig §22 annet ledd.

Av den nå opphevede §92 tredje ledd i grunnloven kunne det sluttes at dommerne i underretten skulle være embetsmenn, og man kunne trekke den videre slutning at det samme skulle gjelde for dommerne i overrettene. Bestemmelsen i grunnloven §22 annet ledd fastslår at andre enn de embetsmenn som er nevnt i første ledd, ikke kan avskjediges uten etter dom. De kan heller ikke mot deres vilje forflyttes. Selv om bestemmelsen ikke gjelder bare for dommere, må det anses på det rene at den er av spesiell betydning for dommerne og deres rettsstilling. Ved at dommerne bare kan gis avskjed ved dom (er «uavsettelige»), sikres domstolenes selvstendighet og uavhengighet i forhold til de andre statsmakter. Grunnloven må ut fra dette sies å forutsette at dommerstillingene som regel skal organiseres som embeter, og at besettelser ikke skal skje ved åremål eller på prøve. Dette har riktignok aldri vært oppfattet slik at det er tale om et absolutt krav som ikke gir plass for unntak. Men det må kunne fastslås at grunnloven i denne henseende legger visse bånd både på den utøvende makt og på den lovgivende og bevilgende makt. Praktiske behov kan medføre at det må gjøres justeringer i eller unntak fra det som er hovedregelen. Det har således aldri vært betvilt at det er forenlig med grunnloven å besette embeter ved konstitusjon ved sykdomsforfall, permisjoner e.l. Også omorganisering av domstolsvesenet, mer generelt eller i bestemte distrikter, må kunne berettige til konstitusjoner. Men det er viktig at det her tas hensyn til de grunnlovmessige betenkeligheter som vil kunne være forbundet med slike unntak. Det kan i den forbindelse vises til at Stortingets protokollkomité i 1956 stilte seg kritisk til den utstrakte bruk av konstitusjoner, jfr. Innst. O.IVC (1956) side 3.

Når det spesielt gjelder lagmannsrettene, må det være et mål at de er organisert slik at de makter å behandle sine saker med egne faste dommere, med rimelig bruk av tilkalte herreds- og byrettsdommere i lagdømmet etter reglene i domstolloven §10 tredje ledd. Men i praksis kan en ikke basere seg på at lagmannsrettene til enhver tid har slik bemanning. Ett av de tiltak som har vært satt inn for å sikre at sakene blir avgjort i rimelig tid, er oppnevnelse av pensjonerte dommere som ekstraordinære lagdommere. Slike oppnevnelser kan nok være betenkelige av så vel konstitusjonelle som andre grunner, dersom de skjer i større omfang. Jeg kan i den forbindelse vise til Justisdepartementets rundskriv av 31. oktober 1972 til lagmennene, hvor det heter:

«I den senere tid har mange dommere søkt avskjed og dette har ført til at det nå alt i alt er oppnevnt ganske mange ekstraordinære lagdommere ved lagmannsrettene. Fra et prinsipielt synspunkt er dette etter departementets mening noe betenkelig. Med særlig tanke på at det også i de nærmeste år fremover blir relativt stor avgang av dommere, er departementet derfor blitt stående ved for fremtiden å burde begrense oppnevningen av pensjonerte dommere og som ekstraordinære lagdommere, til som hovedregel å gjelde for et tidsrom av inntil 1 år etter vedkommende embetsmanns fratredelse fra sitt embete etter oppnådd aldersgrense.»

De grunnlovmessige skranker for adgangen til å bruke midlertidige dommere må bli skjønnsmessige og noe usikre. Det er en oppgave for Kongen og Stortinget å treffe bestemmelser om domstolenes organisasjon, bemanning, virksomhet og bevilgninger. I den forbindelse må disse statsmakter vurdere også bruk av midlertidige lagdommere, innenfor de rammer som kan utledes av grunnloven. Dersom det i for stor utstrekning oppnevnes eller benyttes slike ekstraordinære dommere, vil dette som nevnt medføre konstitusjonelle betenkeligheter. Dette kan imidlertid etter mitt syn ikke få betydning i relasjon til den absolutte ugyldighetsregel i straffeprosessloven §393 annet ledd nr. 1. Her er det spørsmål om den enkelte dommer lovlig kunne delta. Bestemmelsen må forstås slik at det avgjørende er om vedkommende er i en slik stilling at han ikke lovlig kunne delta i noen sak, jfr. Salomonsen: Straffeproceslov med kommentar II (1925) side 77. Når det først må antas at en slik ekstraordinær lagdommer kan delta, vil det i den enkelte sak ikke kunne legges vekt på om det i alt brukes for mange slike dommere.

Jeg finner at det ikke er i strid med grunnloven at en pensjonert dommer oppnevnes som midlertidig dommer i lagmannsretten. Det kan derfor ikke sies at en slik dommer «ikke lovligen kunne være dommer» jfr. straffeprosessloven §393 annet ledd nr. 1. Domfeltes prinsipale grunnlag for anken over saksbehandlingen kan således ikke føre frem.

Jeg tar så for meg den subsidiære anførsel vedkommende saksbehandlingen, at oppnevnelsene savner den nødvendige lovhjemmel.

Domstolloven §10 annet og tredje ledd lyder:

«Når saksmengden gjør det påkrevet, kan Kongen oppnevne midlertidige hjelpedommere.

Lagmannen kan tilkalle herreds- og bydommere i lagdømmet til å ta sete i retten. Når særlige grunner foreligger, kan han også tilkalle herreds- og bydommere fra et tilgrensende lagdømme dersom de er villige til å gjøre tjeneste. I tvistemål kan retten likevel ikke settes med mer enn en tilkalt dommer uten når en av lagmannsrettens dommere uventet får forfall.»

Etter tredje ledd kan lagmannen tilkalle enhver dommer ved herreds- og byrettene i lagdømmet til å ta sete i lagmannsretten, uten at det skal skje noen oppnevnelse av Kongen. Det siktes her utvilsomt bare til de dommere som er i virksomhet, ikke til pensjonerte dommere. Tredje ledd gir derfor ikke grunnlag for at pensjonerte dommere kan tjenestegjøre midlertidig ved lagmannsrettene.

Annet ledd om hjelpedommere kom inn i loven ved lovendring i 1935. Begrepet hjelpedommer er ikke nærmere presisert verken i loven eller forarbeidene. Selv om det nok først og fremst er tenkt på hjelpedommere i full stilling og på rettsskrivere som hjelpedommere, kan jeg ikke se at begrepet hjelpedommer i seg selv inneholder noen slik avgrensning. Jeg antar derfor at det også må kunne omfatte dommere som oppnevnes for å kunne tilkalles etter behov. Noen begrensning for pensjonister foreligger ikke. Etter mitt syn gir således §10 annet ledd Kongen hjemmel for å oppnevne pensjonister som hjelpedommere når saksmengden gjør det påkrevet. At man har valgt å kalle disse hjelpedommere for ekstraordinære lagdommere, legger jeg ikke vekt på. Det er deres reelle funksjon og ikke betegnelsen som er avgjørende.

Ved kgl. resolusjon av 17. september 1965 fikk Justisdepartementet myndighet til å oppnevne hjelpedommere. Det fremgår imidlertid av foredraget at det man her tenkte på, var hjelpedommere i heldagsstilling og rettsskrivere som hjelpedommere. Da man i 1975 ville overlate departementet myndigheten til også å oppnevne ekstraordinære lagdommere, var det derfor nødvendig med ny resolusjon.

Jeg finner det ikke tvilsomt at Kongens myndighet etter domstolloven §10 annet ledd kan delegeres til departementet uten hinder av grunnloven §28.

Departementets oppnevnelse av de pensjonerte sorenskrivere Nesheim og Meedby som ekstraordinære lagdommere må således anses hjemlet i domstolloven §10 annet ledd jfr. kgl. resolusjon av 5. desember 1975.

Jeg mener at departementet ikke har gått utenfor forutsetningene i loven eller resolusjonen ved oppnevnelsen.

Straffutmålingen.

Domfeltes anke går ut på at straffen burde vært satt under loven minimum for forbrytelser mot straffeloven §233 første ledd, hensett til at lagmannsretten har lagt til grunn lagrettens kjennelse om at det foreligger særlige formildende omstendigheter og videre at det er adgang til å anvende straffeloven §56 nr. 2 analogisk. Aktor har under ankeforhandlingen tatt opp spørsmålet om det er adgang til slik analogisk anvendelse av straffeloven §56 nr. 2. Jeg finner det naturlig først å ta opp dette spørsmål.

Med støtte i Rt-1961-547 finner jeg at det til gunst for domfelte bør være adgang til analogisk anvendelse av regelen i straffeloven §56 nr. 2, idet jeg legger til grunn at domfelte handlet under en sterk forbigående bevissthetsnedsettelse. Jeg kan ikke se at det kan gjøres prinsipielle innvendinger mot en slik anvendelse. For øvrig kan jeg vise til uttalelser i Rt-1978-1046 og Rt-1983-628.

Domfelte har forvoldt B's død mens hun lå i en seng i domfeltes leilighet ved fra kloss hold å avfyre et skudd mot hennes hode. Videre gjelder domfellelsen kjøring i påvirket tilstand. Ved min vurdering av straffutmålingen legger jeg helt ut til grunn de faktiske forhold lagmannsretten har bygget på, idet jeg ikke finner grunnlag for å fravike denne bevisvurdering. Jeg bygger således på at domfelte har forsøkt å kamuflere handlingen som selvdrap, selv om dette var mislykket. Slik jeg ser det har lagmannsretten tatt tilbørlig hensyn til de formildende omstendigheter som foreligger i saken, domfeltes vanskelige livssituasjon, hans aktuelle tilstand på gjerningstiden herunder innvirkningen av en depresjon. Retten har også uttalt at domfeltes forestillinger om fornærmedes mer generelt uttalte dødsønske, sett i sammenheng med hans dopete og depressive tilstand på gjerningstidspunktet, kan gi noe av forklaringen på handlingen. De sterkt formildende omstendigheter gir imidlertid etter min mening ikke tilstrekkelig grunn til å nedsette den straff som er utmålt av lagmannsretten. Domfelte er dømt for en forbrytelse som hører til de alvorligste vår straffelov kjenner. Av hensyn til den alminnelige lovlydighet og rettsbevissthet må det overfor en slik handling nyttes en streng reaksjon.

Domfelte har sittet i varetekt 199 dager etter lagmannsrettens dom. Han skal således i alt ha fradrag for 473 dager. Angående varetektsfengslingen vil jeg bemerke at etterforskningen trakk noe ut, delvis som følge av kriminaltekniske undersøkelser og den judisielle observasjon. Varetektsoppholdet etter domsavsigelsen må ses i sammenheng med at det har vært forbundet med vanskeligheter å få berammet hovedforhandlingen.

Jeg stemmer for denne

kjennelse:

Anken forkastes.

I straffen fragår i alt 473 - fire hundre og syttitre - dager for varetektsfengsel.

Dommer Røstad: For så vidt angår anken over saksbehandlingen, er jeg i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Men jeg har et annet syn på straffutmålingsanken enn førstvoterende.

Jeg må legge til grunn at drapet ble begått under meget særegne omstendigheter.

Domfelte befant seg - slik det nærmere er beskrevet i den rettspsykiatriske erklæring og i lagmannsrettens dom - i en meget vanskelig livssituasjon. Han var separert, men hadde i en periode på et par år hatt et forhold til den kvinne han senere tok av dage. Begge hadde alkoholproblemer, og deres alkoholkonsum tiltok i betydelig grad under deres relativt hyppige samvær i denne tid.

Venninnen hadde sine psykiske problemer, som undertiden nedfelte seg i uttalelser om at hun var trett av livet og hadde ønske om å dø.

Domfelte fikk vinteren og våren 1983 nerveproblemer. Han følte seg sterkt stresset som følge av den kompliserte situasjon i hjemmet, hvor han for den overveiende tid hadde omsorgen for to barn fra sitt ekteskap, og hvor det forelå stressende problemer i forhold til venninnen. Han hadde også vanskeligheter i sin arbeidssituasjon. Han oppsøkte lege som forskrev beroligende medikamenter i betydelig kvanta. Den siste uken før drapet hadde han overskredet medikasjonen, og samtidig hadde han drukket ganske meget. Drapsdagen hadde han inntatt medikamenter og ikke ubetydelige mengder alkohol.

De rettspsykiatrisk sakkyndige antok at domfelte på gjerningstiden var i en tilstand av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten - «forårsaket av en kombinasjon av alkoholrus og medikamentene Valium, Dalmadorm og Fluanxol». De sakkyndige antok at også domfeltes depressive tilstand kunne ha spilt inn ved bevissthetsforstyrrelsen. De sakkyndige antok at domfelte på handlingstiden hadde vært i en tilstand som i alle fall var en «black-out lignende».

Lagretten har funnet at drapsforbrytelsen er begått under «særdeles formildende omstendigheter» - som retten har gjort næmere rede for.

Retten har lagt til grunn at domfeltes bevissthetsforstyrrelse i og for seg gir rettslig grunnlag for å anvende bestemmelsen i §56 nr. 2 - en oppfatning som jeg deler.

På bakgrunn av sakens særegne karakter - domfeltes livssituasjon, psykiske utvikling og bevissthetsforstyrrelse - anser jeg det berettiget å sette straffen lavere enn fastsatt av lagmannsretten.

Jeg stemmer for at straffen settes til fengsel i 5 år.

Dommer Sinding-Larsen: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Hellesylt og Sandene: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne kjennelse overensstemmende med førstvoterendes konklusjon.

Av lagmannsrettens dom (lagmann Jon Fjalstad, ekstraordinære lagdommere Håvard Nesheim og Arne Kr. Meedby):

Tiltalte, A, er født xx.xx.1941. Han bor på X, men sitter f.t. varetektsfengslet i Bodø kretsfengsel. Han er industriarbeider og oppgir sin gjennomsnittlige årsinntekt til ca kr. 100000,-. Han har ikke formue utenom bolig. Han er separert. Han forsørger 2 barn på h.h.v. 15 og 17 år.

Han er tidligere ikke straffedømt, men har noen trafikkbøter, slik utskrift av bøtefortegnelsen viser.

Statsadvokaten i Nordland har den 6. februar 1984 satt ham under tiltale ved Hålogaland lagmannsrett, Nordland lagsogn, til fellelse etter

I. straffeloven §233 første ledd

for å ha forvoldt en annens død

ved mandag 30. mai 1983 i Y, om kvelden på sin bopel på X, å ha rettet et ladd haglegevær mot B, mens hun lå i en seng, og fra kloss hold avfyrte et skudd mot hennes hode, som gikk inn i kjevebenet på venstre side og inn i hjernen og forårsaket massiv ødeleggelse av denne, slik at hun døde momentant.

II. vegtrafikkloven §31 jfr. §22, 1 ledd - - -

ved torsdag 5. mai 1983 i Y å ha ført stasjonsvogn YA 15831 fra Z sentrum til X til tross for at han var påvirket av alkohol (ikke edru). - - -

Deretter ble lagretten etter anmodning fra forsvareren forelagt tilleggsspørsmål i medhold av straffeprosessloven §346 om særdeles formildende omstendigheter. Dette siste spørsmålet svarte lagretten ja på. - - -

I forbindelse med straffutmålingen bemerkes:

Tiltalte var på gjerningstiden 41 år. Han var på denne tiden separert fra sin hustru. Det var 2 barn i ekteskapet på h.h.v. 17 og 15 år. Barna bodde tidvis hos moren tidvis hos tiltalte, men retten forstår det slik at det var tiltalte som i overveiende grad hadde barna boende hos seg. I begynnelsen av 1983 ble tiltalte kjent med fornærmede. Hun hadde da, og også i tiden frem til hun døde, et samboerforhold med en annen mann. Det hadde vart et par år. Hun hadde fra tidligere en sønn (med en annen mann) på ca 10 år. Sønnen bodde inntil hun døde sammen med henne og samboeren hennes. Både tiltalte og fornærmede hadde før de ble kjent med hverandre alkoholproblemer. Det ble til at deres alkoholkonsum tiltok i betydelig grad under deres relativt hyppige samvær i månedene som fulgte, dels i tiltaltes hjem dels på forskjellige utesteder i Z. Det forekom flere episoder der fornærmedes samboer, som ønsket å opprettholde sitt forhold til fornærmede, opptrådte aggressivt overfor både henne og tiltalte.

Det er på det rene at tiltalte vinteren og våren 1983 etterhvert fikk nerveproblemer. Han hadde skiftarbeid og tok i den siste tiden før drapshandlingen skritt til å søke seg overført til dagskift, men uten at dette var brakt i orden. Han opplevde både situasjonen i hjemmet, med omsorgen for barna, forholdet til fornærmede og arbeidssituasjonen som stressende. Han begynte å ta beroligende midler. Ved to anledninger i mai, siste gang 27. mai, fikk han hos lege foreskrevet beroligende medikamenter. Ved det sistnevnte besøket fikk han således medikamentet Fluansol, fordi legen da oppfattet han som depressiv. Tiltalte overskred den siste uken de foreskrevne doseringer. Samtidig ble det mye drikking. Drapsdagen hadde han også inntatt ikke ubetydelige mengder alkohol. Det samme gjaldt fornærmede.

Drapet skjedde, som det fremgår av tiltalebeslutningen, i tiltaltes hjem, og drapsvåpenet - et haglegevær - tilhørte ham. Noen minutter etter drapet forandret han på armstillingen til fornærmede. Retten kan ikke se dette som annet enn et forsøk, riktignok mislykket sådant, på å kamuflere handlingen som selvdrap. Også overfor omgivelsene, som han varslet om dødsfallet, og til politiet, sa han at det var selvdrap.

Tiltalte har vært undergitt judisiell observasjon. De sakkyndige har både i den rettspsykiatriske erklæring og under hovedforhandlingen konkludert med at de ikke anser ham for å være sinnsyk, heller ikke på gjerningstidspunktet, at han ikke var bevisstløs da og heller ikke har mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Derimot antar de at tiltalte på gjerningstiden var i en tilstand av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten, forårsaket av en kombinasjon av alkoholrus og medikamentene Valium, Dalmadorm og Fluanxol. Under hovedforhandlingen har begge disse sakkyndige gitt uttrykk for at også tiltaltes depressive tilstand kan ha spilt inn ved bevissthetsforandringen. De anser ham for på gjerningstidspunktet å ha vært i en tilstand av blackout, eller iallfall i en blackoutlignende tilstand.

Retten er etter dette kommet til at det ved straffutmålingen må legges til grunn at tiltalte på gjerningstiden handlet i en tilstand av sterk nedsetting av bevisstheten, men at denne tilstand var en følge av selvforskyldt rus. Tiltalte var klar over risikoen med kombinert bruk av alkohol og beroligende medikamenter. Som nevnt har lagretten funnet at det foreligger særdeles formildende omstendigheter. Spørsmålet oppstår da om det rettslig sett er adgang til å anvende straffeloven §56 nr. 2, og i bekreftende fall om denne bestemmelsen i dette tilfellet bør føre til at man går under loven minstegrense, 6 år og 1 måned (jfr. den foran omtalte anvendelse av straffeloven §62).

§56 nr. 2 taler bare om bevisstløshet. Spørsmålet om bestemmelsen overhodet kan anvendes i tilfelle av forbigående sterk nedsettelse av bevisstheten er ikke løst i rettspraksis. Men Høyesterett har i et par saker, senest i Rt-1983-626 flg., jfr. særlig side 631-632, i et tilfelle hvor vedkommende tiltalte hadde hatt en adekvat oppfatning av de situasjoner han kom opp i, uttalt seg i favør av en slik analogisk anvendelse. Andenæs: Alminnelig strafferett, side 418 (annen utgave) og Bratholm: Strafferett og Samfunn, side 309, går også inn for en analogisk anvendelse. Også lagmannsretten tar utgangspunkt i denne lovfortolkning og legger til grunn at tiltaltes bevissthetsforandring i og for seg gir rettslig grunnlag for å anvende §56 nr. 2.

Det er grunn til å anta at lagretten i vesentlig grad har bygget sitt svar på tilleggsspørsmålet etter straffeprosessloven §346 på en vurdering av tiltaltes vanskelige livssituasjon, sammenholdt med hans aktuelle tilstand på gjerningstiden, herunder innvirkningen av en depresjon, av de sakkyndige betegnet som en depressiv forstemning. Retten anser det videre godtgjort at fornærmede ved flere anledninger har gitt uttrykk for, ikke bare overfor tiltalte, at hun ønsket å dø. I følge vitneutsagn fra fornærmedes samboer og hennes søster hadde hun f.eks. en tid i forveien uttalt at hun og tiltalte var blitt enige om at han skulle skyte henne og deretter seg selv. Ved en anledning i mars 1983 hadde fornærmedes samboer ved inntrengen i tiltaltes hjem, der tiltalte og fornærmede befant seg sovende i sengen, konstatert at det lå et ladd våpen på gulvet innen tiltaltes rekkevidde. Lagretten har som nevnt svart nei på spørsmålet om samtykke. Men retten kan ikke sette ut av betraktning muligheten av at tiltaltes forestillinger om fornærmedes mer generelt uttalte dødsønske, sett i sammenheng med hans dopete og depressive tilstand på gjerningstidspunktet, iallfall kan gi noe av forklaringen på den ellers meningsløse og opprørende drapshandlingen.

Bevisførselen i saken har ellers tegnet bilde av tiltalte som en person som aldri har reagert aggressivt voldelig overfor medmennesker, heller ikke når han selv har vært utsatt for vold eller annen form for aggresjon.

Hensett til tiltaltes alder, og til den alminnelige rettsfølelse og omstendighetene ellers i saken finner retten imidlertid ikke tilstrekkelig grunn til å gå under minimumsstraffen, bortsett fra at retten, siden straffeloven §56 nr. 22 dog anses anvendelig, ikke finner det naturlig å la bruken av straffeloven §62 føre til en påplussing av den minimumsstraff på 6 år som ellers følger av straffeloven §233. Retten er med andre ord kommet til at straffen bør settes til fengsel i 6 år. - - -