LE-1993-1004
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-05-18 |
| Publisert: | LE-1993-01004 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr. T 92-05996 førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01004 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Lasse Breien (Prosessfullmektig: Advokat Odd Gulbrandsen-Dahl) Kjæremotpart: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Stig Bjørnar Andersen) |
| Forfatter: | Lagdommer Hjalmar Austbø, formann, lagdommer Hilde Wiesener Haga, lagdommer Ola Melheim |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §403, §180, §190, §384, §402, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §112 |
Det ble avsagt slik kjennelse:
Kjæremålet gjelder Oslo namsretts kjennelse om å fremme tvangsauksjon over fast eiendom.
Ektefellene Lasse Claes Breien og Anne Marie Breien eier gnr. 212 bnr. 301, som ligger i Stangsgate 18 B i Oslo. De kjøpte eiendommen i 1988 for kr 5,2 millioner. Lasse Breivik opptok et mellomfinansieringslån på kr 3,3 millioner i Sparebanken NOR. I den sammenheng undertegnet Lasse Breien den 6. mai s.å. blant annet gjeldsbrev på lån for kr 1,5 millioner. Gjeldsbrevet har en erklæring om pantsettelse/sikkerhetsstillelse. Erklæringen er undertegnet av begge ektefeller. En tilknyttet pantobligasjon i gnr 212 bnr 301 pålydende kr 1,5 millioner til Sparebanken NOR er datert 20. mai s.å. Ektefellen har gitt samtykkeunderskrift på obligasjonen, som ble tinglyst 19. juli s.å., samtidig med en annen obligasjon i samme eiendom på kr 1,8 millioner. Obligasjonen på 1,5 millioner har førsteprioritet. Banken hevder at den er misligholdt og begjærte den 10. mai 1992 tvangsauksjon over eiendommen. Breien klaget beslutningen om å fremme tvangsauksjonsbegjæringen. Det nærmere saksforhold fremgår av namsrettens kjennelse, som ble avsagt den 16. februar 1993 med slik slutning:
1. Begjæring om tvangsauksjon over eiendommen gnr. 212, bnr. 301 i Oslo tas til følge og fremmes.
2. Lasse Breien pålegges å dekke Sparebanken NORs omkostninger i anledning saken med kr 1500,- - ettusenfemhundre - kroner. Beløpet forfaller til betaling 14 - fjorten - dager etter forkynnelsen av denne kjennelse.
Lasse Breien har ved sin prosessfullmektig påkjært kjennelsen. Han har lagt ned slik påstand:
1. Begjæring om 1. gangs tvangsauksjon over eiendommen gnr. 212, bnr. 301 i Oslo nektes fremmet.
2. Lasse Breien tilkjennes saksomkostninger for begge retter.
Breien har i det vesentligste anført:
Kjennelsen må oppheves på grunn av feil lovanvendelse, tvistemålsloven §384 første ledd nr. 6. Anne Marie Breien er feilaktig oppgitt som part i saken. Hun er ikke lånetaker eller på annen måte ansvarlig for lånet. Lasse Breien, som har opptatt lånet, har pantsatt sin del av eiendommen. Anne Marie Breien har som ektefelle utelukkende samtykket i at Lasse Breien kan pantsette sin del. Hun er heller ikke kausjonist. Bare Lasse Breien har undertegnet gjeldserklæringen.
Lasse Breien hadde tilsagn fra annen bank om et valutalån til meget gunstig rente - ca 6,75 % pr. år - mens rentesatsen på mellomsfinansieringslån var 18,5 %. Mellomfinansieringslånet skulle være kortvarig til valutalånet var innvilget. For å ordne dette trengte Breien bankgaranti for et beløp tilsvarende valutalånet. Det var en forutsetning mellom Breien og banken at banken ga den garanti som var nødvendig for å få valutalånet. Uten en slik garanti og dermed et rimelig valutalån, hadde Breien ikke tatt opp det dyre mellomfinansieringslånet.
Forhandlingene med banken var muntlige. Bankens representant ga muntlig tilsagn om garanti. Dette er skriftlig bekreftet av selgeren, Aage Hvinden og eiendomsmegleren Terje Smidt. Ved ikke å tillegge disse erklæringene vekt har namsretten vurdert bevisene feil. Det var dessuten en feil at namsretten ikke meddelte dette på forhånd. Hadde så skjedd, ville vitner blitt begjært avhørt i medhold av tvistemålsloven §402. Subsidiært skulle retten av eget tiltak ha tatt opp spørsmålet om bevisopptak av disse vitnene, jfr. tvistemålsloven §190.
Med hjemmel i tvistemålsloven §403 tredje ledd begjæres muntlig forhandling for lagmannsretten. Det foreligger særlige grunner, da det er ved slik behandling man kan få belyst hva som ble sagt i de muntlige drøftelsene om lån.
Subsidiært begjæres vitneavhør av bankens forhandlingsrepresentant, Torhild Tambøl, av Lasse Breien og av de to vitnene som er nevnt ovenfor.
Breien har betalt kr 743475 i renter. Ved salg av bilene, som banken har tatt utlegg i, vil banken få inn ytterligere kr 250000. Breien har hele tiden vært innstilt på å betale det beløp han skulle ha betalt i renter og provisjon om valutagarantien var blitt innvilget. Etter hans beregninger skylder han under disse forutsetninger kr 159729, som han kan betale i løpet av kort tid. Ut fra dette foreligger ikke mislighold.
Breien ber lagmannsretten om å pålegge banken å fremlegge oppstilling over rentebeløpet og de rentesatser som er benyttet. Huset er levert megler for salg.
Sparebanken NOR har tatt til gjenmæle og har lagt ned slik påstand:
1. Oslo namsretts kjennelse av 16. februar 1993 stadfestes og 1. gangs tvangsauksjon over gnr. 212 bnr. 303 i Oslo fremmes.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,-.
Banken har i det vesentligste anført:
Det fremgår av pantobligasjonen at det er hele eiendommen som er pantsatt, jfr. også teksten ved Anne Marie Breiens påtegning i side 3 i obligasjonen. Det samme fremgår av pantsettelseserklæringen i gjeldsbrevet. Begge ektefellene har sammen hjemmelsen til eiendommen, men Anne Marie Breien er ikke debitor eller kausjonist for lånet. Det er imidlertid uten betydning for partsforholdet under tvangsauksjonen, jfr. §112 i tvangsfullbyrdelsesloven av 1915 om hvem som skal gjøres til saksøkt under tvangsauksjon.
Banken gjør gjeldende de samme anførsler som for namsretten.
Pantavtalen er bindende, lånet er misligholdt og betingelsene for tvangsfullbyrdelse foreligger. Opprinnelig ble betalingsproblemene begrunnet med ekstraordinære problemer i forretningen.
Banken har ikke gitt noe tilsagn eller inngått noen avtale om konvertering av Breiens lån til valutalån. Forut for låneopptaket foreligger det ingen skriftlig søknad om slik garanti og heller ingen skriftlig henvendelser om noen forutsetning om garanti. Garantisøknaden kom på et langt senere tidspunkt. Erklæringen fra Hvinden og Smidt er utarbeidet i forbindelse med saken og gir etter sitt innhold ingen konkrete holdepunkter for at banken har gitt garanti for valutalån. Bankens saksbehandler Torhild Tambøl, som er kjent med erklæringen, bestrider at det var et vilkår/en forutsetning for lånet at det skulle konverteres til valutalån. Mellomfinansieringslånet ble innvilget som ledd i huskjøp og forventningen var at det ville bli innfridd ved salget av Breiens tidligere eiendom.
Det fremgår av fremlagte dokumenter at søknad om valutalån ble avslått i mai 1989 og at banken tilbød finansiering over 30 år med 14,5 % effektiv rente. Den 11. mai 1989 svarte Breien at han syntes dette tilbudet var for dårlig, men kommenterte ellers ikke avslaget om konvertering til valutalån. Med virkning fra 1. januar 1989 ble for øvrig renten satt ned til 13 % pro anno på nærmere betingelser. Breien godtok betingelsene, men ba om og fikk henstand. Han ble gjort kjent med søknad om valutalån ikke ville bli behandlet før betingelsene var oppfylt for det eksisterende lån.
Breiens innbetaling/mislighold fremgår av dokumenter som er fremlagt i saken. Det mangler innbetalinger både for 1991 og 1992 og etterslepet er betydelig. Banken har strukket seg langt for å avverge tvangsauksjon. Misligholdet er imidlertid graverende, og Breien har ikke vist vilje til å forhandle om løsninger som bygger på det foreliggende gjeldsbrev og avtaler. Banken har ikke kunnet unnlate å kreve tvangsauksjon. Det foreligger pant for gjelden og Breien har vedtatt inndrivelse uten søksmål. Ønske om å oversende dokumenter er imøtekommet så langt det har vært mulig.
Lagmannsretten bemerker først at det ikke er samsvar mellom Breiens påstand og hans anførseler om saksbehandlingsfeil med derav følgende krav om opphevelse. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike feil og går ikke nærmere inn på anførslene om dette. Lagmannsretten har full prøvelsesrett i saken.
Til begjæringen om muntlig forhandlinger bemerkes at kjæremål avgjøres uten muntlig forhandling. Bare når særlige grunner taler for det, kan retten beslutte muntlig forhandling. Dette er klart uttalt i tvistemålsloven §403, jfr. også Rt-1987-699 (702). I Ot.prp.nr.53 (1983-1984) side 186 spalte 2 uttales: "at det bare er i unntakstilfelle at det bør være aktuelt å bruke muntlig forhandling. En stram praksis her er en forutsetning for at belastningen på domstolsapparatet ikke skal bli uforholdsmessig stor". I praksis forekommer muntlig forhandling i kjæremål meget sjelden. For namsretten gjelder andre regler. Det fremgår av namsrettens kjennelse at bankens prosessfullmektig tok opp spørsmålet om muntlig forhandling dersom det var nødvendig for å avklare hva som hadde blitt sagt under drøftelsene om lånet. Breiens prosessfullmektig fikk frist til å uttale seg om prosesskriftet, men fremkom ikke med bemerkninger. Det fremgår av partenes prosesskrifter at de som var tilstede under lånedrøftelsene har ulike oppfatninger om lånedrøftelsene og hva partene der kom frem til. Forklaringene om dette vil måtte sees i sammenheng med de øvrige opplysninger i saken. Etter en vurdering av disse og de nærmere omstendigheter i saken, ser lagmannsretten ikke særlige grunner som taler for muntlig forhandling. Det er heller ikke rimelig mulighet for at det gjennom bevisopptak kan fremkomme opplysninger av betydning for avgjørelsen, jf Rt-1990-373. Lagmannsretten etterkommer derfor ikke anmodningen om muntlig forhandling og heller ikke anmodningen om bevisopptak.
Lagmannsretten er kommet til same resultat som namsretten og slutter seg i det vesentlige til dens begrunnelse. Slik saken er opplyst legger lagmannsretten til grunn at begge parter var innforstått med at låneopptaket på kr 1,5 og 1,8 millioner var kortsiktig. Begge parter forutsatte at det skulle avløses av et langsiktig lån. Lagmannsretten finner det imidlertid ikke godtgjort at Breien satte som vilkår for mellomfinansieringslånet at han også fikk garanti fra banken for et valutalån tilsvarende mellomfinansieringslånet og at Sparebanken NOR ga bindende tilsagn om slik garanti. Som påpekt av banken gir ikke Hvinden og Smidts erklæringer etter innholdet konkrete holdepunkter for at banken har gitt tilsagn om garanti for valutalånet. Retten legger vekt på at det på tiden for låneopptaket ikke forelå noen skriftlig søknad eller henvendelse om dette. Det ville vært meget nærliggende at søknad om garanti ble fremmet samtidig med søknad om lån, særlig ettersom garantien skulle være en forutsetning for lånet. Som lånet forutsetter garantistillelse en behandling i banken. Dersom det var en forutsetning for mellomfinansieringslånet at Breien i tillegg fikk garanti som nevnt, var det dessuten nærliggende å forvente at han ikke tok ut lånet før han hadde forvisset seg om - i alle fall i skriftlig tilsagn - at garantispørsmålet var løst. Lagmannsretten legger som namsretten til grunn at søknad om konvertering til valutalån først ble utferdiget på et langt senere tidspunkt enn låneopptaket, og at Breien avslo det langsiktige finansieringstilbudet banken kom med i 1989.
Lasse Breien er etter dette bundet av låneavtalen. Lagmannsretten finner også at pantsettelsen omfatter hele eiendommen. Anførselen om at pantsettelsen bare gjelder Lasse Breiens andel og at ektefellens samtykke er begrenset til dette, strider mot klare formuleringer i obligasjonen, jfr. "pantsettes i sin helhet". Lånet er misligholdt. Betingelsene for tvangsauksjon over eiendommen foreligger. Namsrettens kjennelse blir derfor å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i omkostningsavgjørelsen.
Kjæremålet har ikke ført frem, og den kjærende part bør etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte motpartens omkostninger for lagmannsretten. I samsvar med påstand settes beløpet til kr 1000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lasse Claes Breien og Anne Marie Breien en for begge og begge for en 1000 - ettusen - kroner til Sparebanken NOR innen 2 - to - uker etter at kjennelsen er forkynt.