LE-1992-179
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-03-16 |
| Publisert: | LE-1992-00179 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Sarpsborg byrett Nr. 91-128D førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-00179K |
| Parter: | Den kjærende part: Nils Asbjørn Samuelsen (Prosessfullmektig: Bjørn Haugen, Sarpsborg). Kjæremotpart: Lefac A/S (Prosessfullmektig: Advokat Pål Eriksrud, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Odd Jarl Pedersen, formann 2. Lagdommer Gunvald Gussgard 3. Lagdommer Hilde Wiesener Haga |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180, Avtaleloven (1918) §36 |
Nils Asbjørn Samuelsen stilte seg den 13. januar 1985 som selvskyldnerkausjonist for sin daværende svigersønn, Johannes Jensen, som lånte kr 30500 av Lefac A/S. Lånet skulle forrentes etter Lefacs satser for utlån til enhver tid, og tilbakebetales etter annuitetsprinsippet med månedlige terminer i 36 måneder. Kausjonen gjaldt for betaling av kapital, renter og for omkostninger. Den gjaldt også ved eventuelle fornyelser med eller uten avdrag.
Den 26. august 1986 ble Samuelsen krevet for kr 34130.04. Han skrev da brev til inkassobyrået og meddelte at hoveddebitor hadde lovet å innfri lånet, og han avsluttet brevet med å si at han derfor regnet med "at mitt engasjement som kausjonist opphører med dette brev". Inkassobyrået har anført at brevet ikke kunne sees å ha blitt mottatt.
Senere ble det gjennomført lønnstrekk hos hoveddebitor med kr 2050,- pr. måned. Han ble trukket i alt kr 28970,- frem til sommeren 1988. Han døde i april 1989.
Den 13. desember 1989 ble Samuelsen igjen krevet, og den 30. oktober 1990 ble det gitt utlegg hos ham for kr 36875,51,- med tillegg av 17,5 % rente av 29274,00,- fra 15. oktober 1990. Beløpet er spesifisert slik:
Hovedstol kr 23274.00
renter pr 15/10/90 kr 25645.51
Saksomkostninger kr 9525.00
For begjæring/frammøte m.v. kr 400.00
Rettsgebyr kr 1000.00
Fradrag for delbetaling - kr 28970.00
Til sammen kr 36875.00
I tillegg kommer tinglysingsomkostninger m.v. samt renter: - 17,50 % p.a. av hovedstol/rest hovedstol fra 15/10/90
Samuelsen klaget til Sarpsborg namsrett, og nedla slik påstand:
1. Utleggsforretning T90-00833 EH R528 avholdt av lensmannen i Borge den 30 10 1990 på saksøktes bopel endres under beregning av saksøkers krav følgende punkter:
a) renter til renter født xx.xx.1990 kr 11380.16
b) saksomkostninger " 3200.00
c) Til sammen kr 16284.16
Dette innebærer at han godtar hovedstolen på 29774,- renter med kr 11380,16,-, omkostninger med kr 3200,- og rettsgebyr med kr 1000,-. Det blir kr 43854,16,-. Fra dette skal trekkes kr 28970,- som er betalt av hoveddebitor. Tilbake står kr 16284,16,- som er det beløp Samuelsen godtar utlegg for.
Under namsrettens behandling reduserte Lefac sitt krav med kr 2140, som gjaldt inndrivelsesomkostninger overfor en annen kausjonist. Namsretten avsa den 10. oktober 1991 kjennelse med slik slutning:
1. Utleggsforretning avholdt av lensmannen i Borge den 30 10 90 stadfestes. Det samlede beløp reduseres med kr 2140.-
2. Nils Asbjørn Samuelsen dømmes til innen 14 - fjorten - dager å betale saksomkostninger til Lefac AS med kr 11200.- - kroner ellevetusentohundre 0/100.-.
Nils Asbjørn Samuelsen har i rett tid påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett. Lefac A/S har tatt til motmæle.
Nils Asbjørn Samuelsen har for lagmannsretten i det vesentlige anført at namsretten har stilt for små krav til aktsom opptreden både for den uprofesjonelle kausjonist og den profesjonelle kreditor - jfr. Rt-1988-1078.
Samuelsen har ved sin henvendelse til hoveddebitor samme dag som påkrav ble forkynt, opptrådt slik de fleste ukyndige i hans situasjon ville gjort. Dessuten skrev han til kreditor den 28. august 1986 og sa at han regnet med at hans engasjement som kausjonist var opphørt. Det må legges til grunn at brevet er sendt og mottatt. Ved å ikke besvare brevet, har kreditor mistet kravet på renter påløpt i perioden kausjonisten ikke ble varslet. Dessuten ville et slikt brev ha vært nok til å frata kausjonisten ansvar for videre ansvar i et løpende kredittforhold.
Kreditor har som profesjonell brutt sin aktsomhet- og lojalitetsplikt gjennom sin passivitet overfor kausjonisten. For det første var det påløpt et forholdsvis stort rentekrav allerede ved påkravet til kausjonisten. For det andre reagerte ikke kreditor på kausjonistens brev som ga kreditor en spesiell oppfordring til å reagere. For det tredje må det etablerte lønnstrekk hos hoveddebitor ha bortfalt etter ett drøyt år, mens det gikk totalt over tre år før kreditor igjen reagerte overfor kausjonisten.
Det utleggstrekk som ble etablert hos hoveddebitor uten varsel til kausjonist, har økt hans tapsrisiko. Risikoen har økt gjennom relativt høye rentekrav som påløp, som klart overstiger likviditets- og inflasjonsfordelen. At kravet i sum utgjør omtrent det samme pga. hoveddebitors lønnstrekk, er uten betydning. Beløpet ville forøvrig vært betydelig redusert hvis kreditor hadde varslet kausjonisten ved bortfall av lønnstrekket og ikke igjen ha ventet omtrent to år.
Det må også legges til grunn at forlengelsen strakk seg over en treårsperiode og ikke kun ett år slik namsretten hevder. Fordringen var brakt til forfall ved hoveddebitors mislighold. Forlengelsen må regnes fra dette forfall og ikke fra fordringens forfall ved ordinær utvikling.
Samuelsen gjør således gjeldende at selv om det skulle bli lagt til grunn at hans brev ikke var mottatt av kreditor, må kreditor anses å ha brutt sin aktsomhets- og lojalitetsplikt i forholdet.
Avtaleloven §36 påberopes som selvstendig grunnlag for reduksjon i kreditors rentekrav overfor kausjonisten. Selv om kausjonisten skulle vært klar over fordringens eksistens, vil det være urimelig av kreditor å forholde seg passiv over en lengre periode og derigjennom høste en betydelig rentefordel.
Prinsippet om at nødvendige omkostninger ved inndrivelsen av en fordring skal erstattes av skyldneren, var også rettsregelen før inkassoloven. Når inkassoloven forarbeider slår fast at forskriftfastsatte lovlige omkostninger forutsettes fastsatt med utgangspunkt i inkassatorers normale kostnader med tillegg av en rimelig fortjeneste, skal det svært mye til for å finne omkostninger som avviker vesentlig fra disse satser som nødvendige, jfr. Innst.O.nr.53 (1987-1988) side 5.
Samuelsen har nedlagt slik påstand:
1. Prinsipalt:
Utleggsforretning T90-00833 EH R528 avholdt av lensmannen i Borge den 30. oktober 1990 på saksøktes bopel endres kravet på følgende punkter:
a) renter til renter pr 15. oktober 1990 kr 11380,16
b) saksomkostninger kr 3200.00
c) Til sammen kr 16284,16
Subsidiært:
Utleggsforretning T90-00833 EH R528 avholdt av lensmannen i Borge den 30. oktober 1990 oppheves.
2. Saksøker tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser.
Lefac A/S har for lagmannsretten anført at namsrettens kjennelse er riktig, og har henholdt seg til dens begrunnelse.
Samuelsens brev av 29. august 1986 kom ikke frem. Og under enhver omstendighet kan ikke et slik brev være ansvarsbefriende.
Når det gjelder hoveddebitors økonomi, var Samuelsen som hoveddebitors svigerfar den nærmeste til å ha oversikt.
Lefac A/S har ikke brutt sin aktsomhetsplikt overfor Samuelsen. Det bestrides videre på det sterkeste at kjæremotparten skal ha brutt sin aktsomhets- og lojalitetsplikt gjennom passivitet overfor kausjonisten. Samuelsen ble informert av långiver da misligholdet var et faktum, og deretter ble han lovet av hoveddebitor at lånet skulle bli nedbetalt. Var Samuelsen i tvil om hvor saken stod, burde han ha tatt kontakt med Lefac A/S eller inkassobyrået, noe han ikke gjorde.
Lefac A/S fikk etablert trekk i lønn hos hoveddebitor, som medførte at gjelden fortsatt ble nedbetalt. Følgelig var det ingen grunn til å fortsette pågangen mot kausjonisten på det tidspunktet.
Lønnstrekket opphørte sommeren 1988, idet hoveddebitor sluttet i sin stilling, og startet som selvstendig næringsdrivende. Da man oppdaget dette etter en tid, tok derfor inkassobyrået ut en ny utleggsbegjæring mot ham. I skriv av 10.5.89 fra lensmannen i Skjeberg mottok man retur av begjæringen med underretning om at den ikke vil bli behandlet, idet debitor var død.
Da Lefac ikke hørte noe fra Tune skifterett, etterlyste man svar i brev av 20. september 89, som ble besvart av skifteretten den 21. september 89 med underretning om at man ikke hadde lykkes å komme i kontakt med avdødes familie. I brev av 12. oktober 89 bekreftet skifteretten at det var intet å skifte etter avdøde.
Samtidig tok Lefac på vanlig måte en ny adresseforespørsel på Nils Asbjørn Samuelsen for å sjekke hans adresse, idet man ikke hadde hatt kontakt med ham siden påkravet i 1986. Påkravet ble således sendt 8. november 89. Påkravet måtte imidlertid sendes på nytt i desember samme år, da det første ble sendt til gal namsmann på grunn av det vanskelige skillet mellom distriktene i det aktuelle området.
Det er heller ikke riktig at den kjærende part er påført tap i denne sak som følge av Lefacs handlemåte.
Kravet, som var grunnlaget for utleggsforretningen, er noe lavere enn det krav Samuelen eventuelt måtte ha betalt i 1986. Når man i tillegg tar hensyn til inflasjonen, samt rentefordelen, kommer han betydelig bedre ut av situasjonen.
Når forholdene er slik som her er anført, kan kjæremotparten vanskelig se at avtaleloven §36 er anvendelig i denne sak. Lefac har her som i andre saker, gjort maksimalt for å inndrive kravet hos hoveddebitor før kausjonisten belastes. Men det skal nok en gang understrekes at Samuelsen ble varslet om mislighold slik at han selv hadde oppfordring til å følge opp saken. Når det gjelder påløpte omkostninger, vil det bli hevdet at en kausjonist vil være ansvarlig for inndrivelseskostnadene både overfor ham selv og hoveddebitor.
Lefac A.S har nedlagt slik påstand:
1. Sarpsborg namsretts kjennelse av 10. oktober 91 stadfestes.
2. Lefac A/S tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten skal bemerke at det spørsmål som oppstår, er om kreditor ved passivitet overfor kausjonistens brev av 28. august 1986 og senere, har opptrådt uaktsomt og illojalt slik at han har mistet sin rett til å kreve senere påløpte renter. Samuelsen stilte seg i 1985 som selvskyldnerkausjonist for et lån stort kr 30500,- med løptetid på 3 år. I august 1986 ble han krevet for kr 34120.04. Imidlertid ble hoveddebitor og kreditor enig om å fornye lånet og løpetiden ble forlenget med ett år. Lagmannsretten er enig med namsretten i at det brev Samuelsen skrev til inkassobyrået den 16. august 1986 er uten betydning for hans ansvar. Det kreves et særskilt grunnlag for at en adressat blir bundet av avgivers erklæring om at han vil anse taushet som aksept - Arnholm: Avtale 1964 80. I dette tilfelle forelå det ingen omstendigheter som med rimelighet skulle pålegge inkassobyrået plikt til å protestere.
Dernest oppstår spørsmålet om kausjonistens ansvar er bortfalt som følge av uforutsett utvikling i hovedforholdet. Det følger av Høyesteretts dom inntatt i Rt-1988-1078 at kreditor har plikt til å opptre aktsomt og lojalt overfor kausjonisten. Dette krav til lojalitet og aktsomhet gjelder sålenge kausjonsforpliktelsen består. Hva som skal kreves av aktiv opptreden, vil bero på omstendighetene. Kreditor vil ha en særlig plikt til å informere om forhold som kan øke tapsrisikoen for kausjonisten. Men det må også stilles krav til kausjonisten. Og hva som skal kreves av kreditor må sees i lys av hva det er rimelig å forvente av kausjonisten.
Den fornyelse av hovedforholdet som ble avtalt i 1986, var i samsvar med kausjonsavtalen. Og de nye vilkår for hoveddebitor medførte ikke en slik øking av kausjonens risiko at det utløste noen plikt til å informere kausjonisten. Lånet ble forlenget med ett år i kombinasjon med månedlige nedbetalinger gjennom lønnstrekk. At kausjonisten i denne situasjon ville ha valgt å innfri hovedfordringen og holde seg til hoveddebitor, måtte fremstå for kreditor som helt usannsynlig. Så lenge lønnstrekket faktisk ble gjennomført, hadde således kreditor ingen oppfordring til å gi kausjonisten underretning.
Ordningen med lønnstrekk varte frem til sommeren 1989. Hoveddebitor hadde da innbetalt kr 28970,-. Deretter varte det til den 13. desember 1989 før Samuelsen igjen ble krevet etter kausjonen. Lagmannsretten finner etter omstendighetene ikke at kreditor har utvist en slik klanderverdig passivitet at det kan få virkning for kausjonistens ansvar. Samuelsen hadde kausjonert for sin daværende svigersønn. Separasjonen fant sted i 1989 og i april samme år begikk hoveddebitor selvmord. Ut fra dette var det nærliggende for Samuelsen å ta kontakt med hoveddebitor hvis han ønsket informasjon om gjelden var innfridd. Og den tid som gikk fra lønnstrekket opphørte og til Samuelsen fikk påkravet, er etter omstendighetene ikke så lang at Samuelsen med rimelighet kunne forvente at hoveddebitor hadde gjort opp med kreditor. Selv om det tok noen tid før påkravet kom, har ikke kreditor utvist klanderverdig passivitet. Det vises til den redegjørelse Lefac har gitt i kjæremålstilsvaret om hva som ble gjort etter at lønnstrekket var opphevet.
Lefac A.S har krevet dekket utgifter med kr 7895,-
Av dette utgjør kr 3040,- inndrivelsesutgifter overfor Samuelsen:
Påkrav 15. juli 86 kr 285,-
Adresseforespørsel 40,-
Påkrav 470,-
Utleggsbegjæring 13. desember 89 1400,-
Tinglysningsgebyr 15. november 90 800,-
Adresseforespørsel 12.12 90 45,-
I tillegg kommer inndrivelsesutgifter overfor hoveddebitor:
Salær kr 2200,-
Påkrav 12. juni 86 285,-
Påkrav 8. september 86 285,-
Utleggsbegjæring 12. november 86 820,-
Påkrav 29. november 88 525,-
Utleggsbegjæring 24.2 89 740,-
Kausjonserklæringen omfatter også ansvaret for "eventuelle omkostninger". Det gjelder omkostninger som påløper i forbindelse med inndrivelse såvel overfor hoveddebitor som overfor kausjonisten. I betraktning av sakens art og omfang finner ikke lagmannsretten størrelsen av kravet urimelig.
Kjæremålet har vært forgjeves. Den kjærende part må i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd betale saksomkostninger til motparten. De settes skjønnsmessig til kr 2000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Nils Asbjørn Samuelsen 2000 - totusen - kroner til Lefac A/S innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.