RG-1994-1017
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-11-24 |
| Publisert: | RG-1994-1017 (151-94) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr. 90-00712 - Agder lagmannsrett LA-1993-00215 A. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hesselberg). Ankemotpart: Den norske Bank AS (Prosessfullmektig: Advokat Truls A. Skjerve). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, formann, lagdommer Gunnar Hanssen, eks.ord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §33, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §31, §36 |
Saken gjelder gyldigheten av selvskyldnerkausjoner på 500000 kroner og USD 112000 som A stilte overfor Bergen Bank - nå Den norske Bank - henholdsvis 28. februar og 8. september 1989 for forpliktelser som X A/S hadde eller måtte få overfor banken. Boet til X ble tatt under konkursbehandling ved Tønsberg skifterett 26. juli 1990. Selskapet hadde da to konti i banken.
Den ene konto var en kassakredittkonto opprettet i forbindelse med selskapets stiftelse i 1987. Denne hadde pr. 31. juli 1990 en debetsaldo på 1521931,57. Kassakreditten ble bevilget 30. april 1987 med en ramme på 450000 kroner med sikkerhet i varelager og utestående fordringer for dette beløp og dessuten selvskyldnerkausjoner fra de to selskapsdeltagere, B og C, på 50000 kroner fra hver. C trådte etter kort tid ut av virksomheten. Kreditten ble 2. desember 1987 forhøyet til 600000 kroner. I forbindelse med As første kausjon, ble den ytterligere forhøyet til 1,2 millioner kroner. Saldo på kontoen var da 902933,83 kroner.
Den annen konto ble opprettet i november 1989 som en såkalt prosjektkonto knyttet til at X skulle forestå utleie av en hurtigbåt i fart mellom Libanon og Kypros. Denne konto hadde en ramme på 1,8 millioner kroner. Debetsaldo på kontoen var pr. 31. juli 1847472,63 kroner. I tilsagnsbrev 6. november 1989 bekreftet banken en tidligere utstedt garanti på USD 110000 for Hovercrafts rettidige betaling til båtens eier og en kassekreditt på USD 140000, og den bevilgede prosjektkreditt på 1,8 millioner kroner er såvidt skjønnes ment å være motverdien av summen av de to dollarbeløpene. Banken satte som vilkår for den nye kreditt at B stilte sikkerhet. Dette ble gjort ved at A underskrev sin annen kausjonserklæring. Dessuten stilte D selskyldnerkausjon for USD 140000. Hurtigbåten kom aldri i fart fordi den ble levert for sent på grunn av utbedringsarbeider som ble nødvendige for at den skulle oppfylle kravene til avtalt Veritasklasse. Banken utbetalte garantien på USD 110000 og prosjektkontoen ble belastet for dette beløp.
Både D og A motsatte seg bankens krav om betaling i henhold til kausjonserklæringene. Banken reiste sak mot de to ved Tønsberg byrett, som 14. desember 1992 avsa dom med slik domsslutning:
"1. A dømmes til å betale til Den norske Bank AS 297066,17 - tohundreognittisjutusenogsekstiseks 17/100 - kroner, og 112000,- - etthundreogtolvtusen - amerikanske dollar, med tillegg av 18 - atten - prosent renter av begge beløp fra 11. april 1990 til betaling skjer.
2. D dømmes til å betale til Den norske Bank AS 140000,- - etthundreogførtitusen - amerikanske dollar med tillegg av 18 - atten - prosent renter fra 7. april 1990 til betaling skjer.
3. A og D dømmes til i fellesskap å erstatte Den norske Bank saksomkostninger med 75000,- - syttifemtusen - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
For As vedkommende innebærer dommen delvis frifinnelse forsåvidt gjelder den første kausjonen. Byretten kom til at hans ansvar måtte begrenses til differansen mellom den nye ramme for kassakreditten på 1,2 millioner kroner og saldo ved garantistillelsen ut fra det synspunkt at garantistillelsen ikke gjaldt eldre gjeld. Dette er bakgrunnen for beløpet på 297066,17 kroner i pkt. 1 i domsslutningen.
Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.
Både A og D har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Under saksforberedelsen for lagmannsretten ble det oppnådd en minnelig ordning mellom banken og D. Ankesaken ble deretter hevet for Ds del. Hovedforhandling i tvisten mellom A og banken ble holdt i Tønsberg 15. - 17. november 1993. A møtte sammen med sin prosessfullmektig og forklarte seg. Fra banken side møtte banksjef Alf Steinar Kjærås sammen med bankens prosessfullmektig. Han avga forklaring. Det ble ytterligere avhørt tre vitner, som også hadde gitt forklaring for byretten. Det ble fremlagt en rekke dokumenter, som vil bli nærmere omtalt i den utstrekning det er nødvendig.
As anførsler kan sammenfattes slik:
Banken har forsømt å forsikre seg om at A var klar over hvilken situasjon X var i og hvilken risiko kausjonen innebar. Banken har dermed overtrådt sin opplysningsplikt og bevirket at A befant seg i motiverende villfarelse. Kausjonene må anses ugyldige etter avtaleloven §33 eller som følge av at banken har forbrutt seg mot den ulovfestede alminnelige lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Alternativt påberopes avtaleloven §36 som grunnlag for helt eller delvis å sette kausjonene til side. Fra rettspraksis vises særlig til Rt-1984-28. A har som grunnlag for disse rettslige anførsler vist til følgende momenter:
For det første påpekes utviklingen av bankens engasjement. På kassakredittkontoen var det fra opprettelsen i 1987 stort sett bare uttak, mens det gikk meget lite av midler inn. Det meste av tiden var det tildels betydelige overtrekk. Allerede ved den første kausjonsstillelse i februar 1989 måtte banken forstå at selskapet ikke hadde livets rett. Ved en annen kausjon i september 1989 forelå en slående insolvenssituasjon. Banken var klar over at det ikke fantes verdier i selskapet.
Alle opplysninger måtte for banken tilsi at B var lite seriøs og ikke kredittverdig. Hans selskap var uten revisor og førte ikke regnskap. Han hadde en tidligere konkurs bak seg.
Bankens motiv for å kreve sikkerhet var å redde det allerede påløpne engasjement. Banken kunne neppe ha noen tro på en fremtid for Bs selskap. Fergeprosjektet ble av banken vurdert som meget risikofylt. Kausjonsstillelsene var en forutsetning for den ytterligere kredittytelse. Banken distanserte seg fra å vurdere prosjektets muligheter for å lykkes og var utelukkende opptatt av kausjonistenes betalingsevne.
A kjente ikke til Bs og hans selskaps økonomiske situasjon og var heller ikke informert om hurtigbåtprosjektet. Hadde han kjent til den virkelige sammenheng, ville han motsatt seg å kausjonere. På et møte han hadde med banken etter den annen kausjon, fremkom det fra bankens side ingen opplysninger av negativ art. A er ingen profesjonell forretningsmann. Av natur er han fryktsom og gir lett etter for press eller påvirkning fra andre. Et motiv for den første kausjon var at han trodde dette ville medvirke til at B tilbakebetalte ham et lån på 200000 kroner. Ved den annen kausjon følte han seg truet av B. Han bestrider at han ventet noen form for gjenytelser fra Bs side, slik byretten nevner i sin dom.
Det er etter As oppfatning grunn til også å påpeke bankens håndtering av låneengasjementet. Formalia er blitt sterkt neglisjert fra 1988. Banken forsømte å forsøke å innhente regnskap og årsberetning for Bs selskap. Det ble ikke gitt noen orientering til kausjonistene om den kreditten kausjonen gjaldt for. Videre opptrådte banken i strid med interne retningslinjer for låneopptak og retningslinjer fastsatt i 1981 av Forretningsbankenes felleskontor om informasjon overfor og behandling av kausjonister. Banken var klar over at engasjementet medført store risiki, og opplysningene om disse forhold er så vesentlig at det skjerper bankens aktsomhetsplikt. Banken var klar over at B var i en presset situasjon og kunne ikke uten videre stole på at han ga riktige opplysninger. Banken har på en kynisk måte utnyttet kausjonene til egen fordel.
A har nedlagt slik påstand:
"1. A frifinnes.
2. Den norske Bank AS dømmes til å erstatte A saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."
Banken har i hovedsak gjort gjeldende:
Det fastholdes at banken i forbindelse med februarkausjonen opptrådte med tilstrekkelig grad av aktsomhet. Da B kom i banken med kausjonsformularet i undertegnet stand, oppga han et Oslo-telefonnummer der det kunne søkes opplysninger om A. Telefonnummeret viste seg å tilhøre Den norske Creditbanks avdeling på Majorstua, og bankens saksbehandler, Arild Roksvåg, fikk der opplyst at A var forretningsmann med en solid økonomi. Det er i første rekke A selv som kan bebreides for den situasjon han er kommet i. Han hadde kjent B i flere år og burde ha foretatt nærmere forespørsler før han underskrev den første kausjon. I denne forbindelse er det av betydning at A allerede hadde lånt B 200000 kroner som ikke var blitt tilbakebetalt. Dette burde i særlig grad ha skjerpet As aktsomhet. I hvert fall burde han ha rådført seg med sin daværende rådgiver, advokat Tennøe, før han skrev under kausjonsformularet. Det påpekes at banken har akseptert byrettens avgjørelse om at kausjonen ikke hefter for kassakredittgjeld som allerede var påløpt ved kausjonsstiftelsen, og at det for lagmannsretten således bare dreier seg om sikkerhet for senere trekk på kassakredittkontoen innenfor den bevilgede ramme.
Når det gjelder den annen kausjon, presiseres at denne bare omfatter engasjementet med hurtigbåtprosjektet og ikke hefter for kassakreditten. Det bestrides at banken var spesielt engasjert ved inngåelsen av leieavtalen; det spørsmål banken var opptatt av var utformingen av bankgarantien overfor båtens eier. Prosjektet syntes å ha muligheter til å bli en god forretning. Tønsbergrederiet Fekete hadde tjent gode penger ved et tilsvarende prosjekt. B kunne fremlegge garanti fra amerikansk bank for Xs forpliktelser overfor selskapet som skulle leie båten. A hadde om mulig en enda sterkere oppfordring enn i februar til å undersøke Bs forhold før han engasjerte seg ytterligere. I hvert fall burde han ha rådført seg med tidligere banksjef i Den norske Creditbank, Oddvar Evensen, som var begynt som forretningsfører for A fra sommeren 1989. Påstander om at A ved septemberkausjonen ble utsatt for utilbørlig press eller trussellignende opptreden fra Bs side, ble først fremsatt for byretten. Forholdet ble ikke nevnt i et møte i banken omkring to uker etter undertegningen av kausjonen. A møtte her sammen med Evensen. Fra bankens side ble det orientert om hurtigbåtprosjektet, og det fremkom ingen innsigelser fra As eller Evensens side.
Det bestrides at banken har opptrådt illojalt eller i strid med avtaleloven §33 eller på en måte som kan medfører at loven §36 kommer til anvendelse. Utgangspunktet i norsk rett er at kausjonisten har risikoen for sine forutsetninger og selv må foreta de nødvendige undersøkelser. Banken har ikke forsøkt å villede ham, og ville på forespørsel gitt de opplysninger som A måtte ha ønsket. A må anses som en profesjonell idet han ved begge kausjonsstiftelsene hadde rådgivere som kunne ivareta hans interesser.
Banken har nedlagt slik påstand:
"1. Tønsberg byretts dom av 14. desember 1992 stadfestes for så vidt gjelder A.
2. A tilpliktes å betale sakens omkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til at As anke må tas til følge. Lagmannsretten er kommet til at banken i medhold av avtaleloven §33 eller de ulovfestede prinsipper om lojalitetsplikt i kontraktsforhold er avskåret fra å gjøre kausjonerklæringene gjeldende overfor ham.
Innledningsvis finner lagmannsretten grunn til å redegjøre for As personlige forhold. Av utdannelse har han realskole og handelsskole. Han arbeidet i sin fars herrekonfeksjonsforretning i Oslo som ekspeditør frem til farens død i 1977, hvoretter forretningen ble avviklet. Han og hans bror arvet verdier for henimot 15 millioner kroner etter faren. En vesentlig del av formuen besto i fast eiendom, bl.a leiegårder med 188 leiligheter. A har aldri hatt noen ledende stilling i butikken eller i tilknytning til farens andre forretningsmessige affærer. Broren døde i 1984 og A arvet også ham. Til å hjelpe seg i formuesbestyrelsen hadde han frem til i 1989 advokat Tennøe som rådgiver. Fra sommeren 1989 ansatte han tidligere banksjef Oddvar Evensen som forretningsfører. A sitter idag igjen med en nettoformue på noen hundretusen kroner og har ikke lenger engasjert noen økonomisk rådgiver. Han har bygget seg hus på familiens tidligere hytte-eiedom på Tjøme og er flyttet dit. Han er arbeidsufør med en anslått uføregrad på 80 %. Av fremlagte legeuttalelser fremgår at han har svær psoriasisartritt som gir seg utslag i betydelig nedsatt førlighet og store utslett. Han er plaget med angst, uro og depresjoner.
A undertegnet begge kausjonene etter at han ble oppsøkt av B på Tjøme. B var hans nabo der. Han hadde ingen kontakt med banken eller med advokat Tennøe og Oddvar Evensen på forhånd. Lagmannsretten må legge til grunn at A ikke hadde nærmere kjennskap til den virksomhet B drev. Heller ikke kjente han til størrelsen eller arten av den gjeld som kausjonene skulle sikre. Hans motiver for å kausjonere virker noe uforståelige. Februarkausjonen synes å ha sammenheng med at A forestilte seg at han ved å undertegne denne ville ha bedre muligheter for å få tilbakebetalt et lån på 200000 kroner han hadde ydet B høsten før. Ved septemberkausjonen følte han seg presset ved Bs opptreden, som han oppfattet som inneholdende en uuttalt trussel, bl.a. ved at B oppsøkte ham medbringende en dobermannpinscher. Lagmannsretten oppfatter A som en en godtroende og fryktsom person, som lett lar seg overtale og presse av andre. Mye kan tyde på at B har utnyttet disse egenskaper ved As personlighet på en måte som ville ha vært rammet av avtaleloven §31 dersom det hadde vært tale om disposisjonenes gyldighet i relasjon til B.
Når det gjelder bankens forhold, finner lagmannsretten i første rekke grunn til å påpeke at den kassakreditt som ble innvilget i 1987 stort sett viser bare uttak, mens inngående beløp er forholdsvis beskjedne. I enkelte perioder har det vært ingen eller bare små bevegelser, i det vesentlige bare med belastning av renter og provisjoner. Debetsaldo har hele tiden utviklet seg i negativ retning med lange perioder med overtrekk, som er blitt hentet inn ved utvidelse av kredittrammen. De kontoutskrifter som er fremlagt gir bildet av en tapsbringende og lite tillitsvekkende virksomhet som ikke fremstår som verdt å satse på. Den utvikling som er beskrevet hadde vart i nærmere to år da februarkausjonen ble tegnet. Det var da spørsmål om å utvide kredittrammen fra 600000 til 1,2 millioner kroner mens saldo utgjorde 902933,83 kroner. Vedkommende saksbehandler i banken, Arild Roksvåg, har som vitne kommet med uttalelser som tyder på at man i banken i det minste var i tvil om Bs seriøsitet. Utvidelsen av kreditten skjedde for å finansiere et fergeprosjekt på Mallorca. Ut fra Roksvågs uttalelser og slik saken fremstiller seg ut fra de foreliggende opplysninger, må bankens kredittutvidelse anses motivert ut fra mulighetene for å få reddet så mye som mulig av det banken allerede hadde utestående. For den påløpne kreditt hadde banken ingen annen sikkerhet enn samlet kausjon fra B og C på 100000 kroner foruten et nærmest verdiløst pant i varelager og utestående fordringer. Objektivt sett var det neppe grunn til å satse videre på Bs virksomhet med sikte på en lønnsom drift.
Da septemberkausjonen ble ytet i forbindelse med finansiering av hurtigbåtprosjektet, måtte engasjementet med B fremstille seg for banken som enda mer kritisk enn i februar. Banksjef Kjærås har forklart at Bs kredittverdighet ble betraktet som dårlig. Det var påløpt ytterligere overtrekk, og situasjonen lå slik an at det var aktuelt å oppsi kassakredittkontoen og avslutte forbindelsen med B. I første omgang nektet banken å gå inn i fergeprosjektet, som ble betraktet som meget risikofylt. Etter sterk pågang fra B sa banken seg likevel villig til å medvirke, men slik at det ikke ble gitt "en krone mer" i kreditt uten tilfredstillende sikkerhet. Bankens motivasjon for å gå inn i prosjektet var håpet om at B kunne bli satt i stand til å nedbetale den usikrede del av den misligholdte gamle gjeld.
Løsningen av den foreliggende tvist beror på om man skal legge hovedvekten på kausjonistens undersøkelsesplikt med hensyn til det kredittforhold han garanterer for, eller om saken skal avgjøres på det grunnlag at kreditor har forsømt sin opplysningsplikt overfor kausjonisten. Om den avveining som her må fortas mellom kausjonistens og kreditors forhold vises til Rt-1984-28.
Ved bedømmelsen av As forhold må det legges vekt på at han personlig ikke hadde spesielle forutsetninger for å vurdere konsekvensen av sine kausjonsstillelser. I denne sammenheng kan han ikke anses som profesjonell. Det må videre tas hensyn til at han med sin legning var et "lett bytte" for en pågående B. På den annen side kan det gjøres gjeldende at A har opptrådt lettsindig og lite seriøst ved å stille seg ansvarlig for store pengebeløp uten å foreta nærmere undersøkelser eller konferere med de rådgivere han dengang hadde. Lagmannsretten kan imidlertid ikke legge avgjørende vekt på de manglende undersøkelser fra As side slik saken ellers ligger an.
Det sentrale poeng for lagmannsretten er at Bs engasjement med banken ved begge kausjonsstillelser åpenbart måtte være i en kritisk fase. Utviklingen av kassakredittkontoen indikerte klart at bs selskap var i et økonomisk uføre. Uten kausjonsstillelsene som ga grunnlag for ytterligere kreditt, måtte banken såvidt skjønnes innen kort tid ha sagt opp kassakredittkontoen og avviklet forholdet til B. Den fortsatte kredittgivning innebar intet regulært bankengasjement med sikte på utvikling av lønnsom virksomhet på et "sunt" økonomisk grunnlag. Bankens hovedmotiv var et håp om nedbetaling av den usikrede del av gammel gjeld. Mulighetene for slik nedbetaling måtte fremstille seg som svært tvilsom og usikker, og risikoen på dette punkt hadde banken sikret seg mot ved kausjonserklæringene fra A og D.
På bakgrunn av de forhold som her er nevnt, måtte det påligge banken en streng forpliktelse til å forsikre seg om at kausjonisten var klar over risikoen ved en sikkerhetsstillelse og eventuelt orientere ham om denne. Det må anses å være i strid med denne forpliktelse at banken ikke tok kontakt med A før den godtok hans kausjon. Det vises om dette til Rt-1984-28 og retningslinjer fra Forretningsbankenes Felleskontor datert 14. mai 1981 bl.a. om informasjon overfor kausjonister. Fra banken ble det riktignok gjort henvendelser gjennom et oppgitt telefonnummer for å få opplysninger om A, men formålet med disse undersøkelser gjaldt As betalingsdyktighet og ikke om As var klar over risikoen ved kausjonene. Lagmannsretten må anta at A med opplysninger om den riktige sammenheng ville ha fått slike betenkeligheter med å undertegne at han i det minste ville søkt råd hos andre før han forpliktet seg. I denne sammenheng kan lagmannsretten ikke legge avgjørende vekt på det møte A hadde sammen med Oddvar Evensen i banken omkring to uker etter undertegningen av septemberkausjonen der de ble orientert av banksjef Kjærås og assisterende banksjef Rønningen. At A ikke reagerte mot kausjonsstillelsen under eller etter møtet må ha sammenheng med at det der ikke ble gått nærmere inn på risikoen ved bankens engasjement. Lagmannsretten bygger i denne forbindelse på vitneforklaringen fra Oddvar Evensen. Det må antas at han i egenskap av tidligere banksjef ville tatt affære hvis det på møtet var gitt en mer fullstendig redegjørelse.
Anken har ført frem, og spørsmålet om saksomkostninger for byretten og lagmannsretten reguleres av tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172. Lagmannsretten er blitt stående ved at banken bør erstatte As saksomkostninger etter hovedregelen i §172 første ledd. Erstatningen fastsettes under endel tvil i samsvar med fremlagte omkostningsoppgaver til avrundet 141000 kroner, som fordeler seg med 48410 kroner for byretten og 92585 kroner for lagmannsretten. Det innskytes at det i oppgaven for lagmannsretten feilaktig er oppført 950 kroner for gebyr istedetfor 11875 kroner. Lagmannsretten har korrigert oppgaven på dette punkt. Utgifter til salær til prosessfullmektig utgjør henholdsvis 46000 og 75000 kroner.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
A frifinnes.
Den norske Bank dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom å betale 141.000 - etthundreogførtientusen - kroner til A som erstatning for saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.