LH-1992-636
| Instans: | Hålogaland lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-10 |
| Publisert: | LH-1992-00636 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Hålogaland lagmannsrett LH-1992-00636 A. Anket til Høyesterett, anken nektet fremmet,se HR-1995-00098K . (Se også HR-1993-00452K ). |
| Parter: | Ankende part: Jakob Fjellbakk, 8630 Storforshei (Prosessfullmektig: Egen). Ankemotpart: Staten v/Landbruksdepartementet, 0030 Oslo (Prosessfullmektig: Ass.regj.adv. Bård Tønder). |
| Forfatter: | Førstelagmann Gaute Gregusson, formann. Lagdommer Einar Rege. Lagdommer Grete Thue |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §110, §388, Norske Lov (1687), Lov ang det benificerede Gods (1821) §34, Lov ang det benificerede Gods (1821), §101, §105, §180, Lov om forbud mot å fraskille skog mv (1915) |
Saken gjelder tvist mellom Jakob Fjellbakk, gnr 84 bnr 2 Nedre Amli i Rana på den ene side, og staten v/Landbruksdepartementet på den annen side, om eiendomsretten til et skogstykke på ca. 1.600 da. som i dag utgjør en del av statens eiendom gnr 85 bnr 5.
Tvisten omfatter også et krav om kompensasjon/erstatning for et slåtteland som tidligere tillå bnr 2, men som i 1926 av staten ble tillagt husmannsplassen Almlihullet under Nedre Almli og utskilt som eget bruk - bnr 3 Jensbakken/Liberg - og deretter solgt til enken etter den siste husmann på plassen.
Eiendommene ligger øverst i Dunderlandsdalen.
Ved Rana herredsretts dom av 26. august 1992 ble staten frifunnet for de fremsatte krav og tilkjent saksomkostninger med kr 55.230.
Jakob Fjellbakk, med sin datter Synnøve Fjellbakk Taftø som prosessfullmektig, har i rett tid påanket herredsrettens dom p.g.a. feil i saksbehandlingen, bevisvurderingen og lovanvendelsen. Etter avsluttet ankeforberedelse har Synnøve Fjellbakk Taftø i brev av 29. januar 1994 til lagmannsretten frasagt seg for fremtiden "enhver befatning med saken".
Staten v/Landbruksdepartementet, med ass.regjeringsadvokat Bård Tønder som prosessfullmektig, har tatt til gjenmæle mot anken, og påstått herredsrettens dom stadfestet.
Ankeforhandling ble holdt i Mo 30. mai 1994. Jakob Fjellbakk møtte, forklarte seg og prosederte sin egen sak. Han opplyste at Synnøve Fjellbakk Taftø i april 1994 har overtatt eiendommen Nedre Almli/Fjellbakk, gnr 84. bnr 2. På vegne at staten møtte ass.regjeringsadvokat Bård Tønder. Til stede var også skogforvalter i Helgeland, Eilif Mevatsvik. Det ble foretatt bevisførsel som angitt foran i rettsboken. Som det for øvrig fremgår av rettsboken, frafalt Jakob Fjellbakk anken over herredsrettens saksbehandling, idet han ønsker saken realitetsbehandlet i lagmannsretten, jf ankeerklæringen 10 (midtavsnittet), jf tvistemålsloven §388. Han frafalt også en tidligere fremsatt anmodning om åstedsbefaring, da dette ikke kan bidra til å opplyse sakens faktiske og rettslige sider.
Jakob Fjellbakk har ellers henholdt seg til sine tidligere anførsler, fremført av Synnøve Fjellbakk Taftø. Det fremholdes imidlertid at anførslene til dels er misforstått og galt gjengitt i herredsrettens dom 2 - 7, dels at gjengivelsen har konsentrert seg om rettslig irrelevante anførsler og historisk bakgrunnsstoff uten sentral betydning for saken. Den ankende part har om dette henvist til ankeerklæringen av 20. oktober 1992.
Nedre Almli, i dag gnr 84 bnr 2, er utgått fra eiendommen Eiterå, i dag gnr 84 bnr 1. Eiterå var fra 1720-årene ryddet i allmenning. Det eldste belegg for bosetting på Eiterå er i følge kirkebøkene fra 1723. Eiendommen ble skyldsatt i 1736. Skyldsettingsforretningen i seg selv indikerer at oppsitterne allerede da ble ansett som eiere av gården. Det foreligger iallfall ingen dokumentasjon for at brukernes fulle eierrådighet har vært bestridt eller trukket i tvil. Senest i 1753 må således Eiterå, etter 30 års bruk, anses hevdet fra allmenningen. Av justisprotokollen for 15. oktober 1757 fremgår at oppsitterne på Eiterå på det tidspunktet ble ansett som eiere av gården, idet gårdsområdet omtales som "Deres Hueland og udmark". Dersom området hadde vært ansett og behandlet som leiejord, ville protokollen rimeligvis gitt uttrykk for det.
Det omtvistede skogområde var således senest i 1753 hevdet til eiendom fra allmenningen av Jakob Fjellbakks forfedre og rettsforgjengere.
Nedre Almli ble ryddet i Eiterås utmark i årene før 1750. I og med at Eiterå iallfall var hevdet til privat eiendom i 1753, er også Nedre Almli underlagt privat eiendomsrett for oppsitterne. Eiendommen ble skyldsatt i 1774.
At så vel Eiterå som Nedre Almli finnes innført i "Kongens Jordebok" er ikke tilstrekkelig, verken som dokumentasjon for Kongens eiendomsrett eller til avbrytelse av oppsitternes hevdstid, så lenge disse ikke synes foreholdt Kongens eierpretensjon på en måte som kunne gi dem oppfordring til å protestere.
Det er på det rene at proprietærene under Coldevinfamilien i årene 1767-1888 lot tinglyse bygselssedler til Jakob Fjellbakks forfedre. Dels var imidlertid disse bygselssedler ikke underskrevet av brukerne, "til dels" var underskriftene falske. Slike disposisjoner er selvsagt ingen dokumentasjon for eierrådighet på Coldevingodsets hånd.
Ved skjøte av 22. september 1888 overførte proprietær Jakob Coldevin til "det offentlige" grunnbokshjemmelen til en rekke eiendommer "innen Mo herred, Nordre Helgeland fogderi", herunder også "Almli Nedre med pladsen Almlihullet". Staten har på tross av provokasjoner ikke kunnet ettervise at det offentlige i peroden 1888 - 1908 har utøvd eierrådighet over eiendommen, f.eks. ved innkreving av jordleie, utvisning av skog til salg eller lignende. Dette utgjør i seg selv en selvstendig hevdsperiode for brukerne på 20 år.
Det bestrides ikke at det i 1909 ble inngått forpaktingskontrakt vedrørende Almli Nedre mellom staten på den ene side og på den annen side de daværende brukere av eiendommen, Johannes og Anders Jakobsen, henholdsvis onkel og far til den ankende part. Omstendighetene omkring denne kontrakt er uklar, og det vites ikke om den var godkjent av Landbruksdepartementet. Kontrakten må i alle fall anses urettmessig, i og med at bruket forlengst var hevdet til eiendom.
I 1926 gjennomførte staten en nærmest tvangsmessig utparsellering og skylddeling av gården, basert på en utredning med forslag fra den såkalte Mo-komitéen, opprettet i 1910. Hensikten med denne komite og dens arbeid kan bare ha vært å usynliggjøre ansvarsforholdene for ulovligheter som staten hadde til hensikt å begå, nemlig å lemleste gårdsbrukene i malm- og granskogområdet. På grunnlag av komiteens forslag bli Almli Nedre nå (1926) delt i tre, én del som i dag utgjør bnr 2, én del - i dag bnr 3 - som utgjøres av den daværende husmannsplass Almlihullet med tillegg av mesteparten av slåttelandet under Almli Nedre, samt endelig skogteigen på ca 1.600 da, som ble tilbakeholdt ved salget. Den utgjør i dag en del av statens eiendom gnr 85 bnr 5. Det tvisten i dag står om, er eiendomsretten til denne skogparsell, samt erstatning for det konfiskerte og videresolgte slåtteland til det som i dag er bnr 3. En tidligere fremsatt anførsel om at bnr 3 skal tilbakeskjøtes til bnr 2, opprettholdes ikke lenger.
Dersom den ankende part ikke vinner frem med sin hevdspåstand, anføres at statens utparsellering og skylddeling av gården i 1926 må kjennes ugyldig som stridende mot lov av 20. august 1915 nr. 11. Oppdelingen, uten leilendingens samtykke, var ulovlig etter NL 3-14-27. Dersom staten var eier, var delingen til overmål i strid med §34 i lov av 20. august 1821 om det benificerede Gods: For så vidt angår konfiskeringen av slåttelandet, opparbeidet gjennom 200 år av oppsitterne, og overføringen av dette til det nye bruk (bnr 3), var dette en straffbar handling etter rydningsforordningen av 1754. Av slike handlinger oppstår ingen rettighetsovergang til fordel for den 3. mann som kjenner sakens rette sammenheng. Det er derfor forfeilet når herredsretten har ansett erstatnings- eller kompensasjonskravet som foreldet. Johannes og Anders Jakobsen reiste for øvrig allerede i 1931 sak mot staten v/Landbruksdepartementet, med krav om omgjøring av salget av husmannsplassen med tillegg av det omtvistede slåtteland fra bnr 2 - til brukeren av husmannsplassen. Subsidiært ble det fremsatt krav om erstatning. Saken ble stanset, og deretter hevet i 1933 i medhold av tvistemålsloven §110. Den kan følgelig når som helst tas opp igjen ved ny stevning. Det er derfor ikke rettslig rom for anvendelse verken av passivitets- eller foreldelsesbetraktninger i en tvist av denne karakter, jf eksempelvis Bjørnholtsaken og saken vedrørende Elgådal Søndre.
Den ankende part har ingen merknader til statens generelle anførsler for herredsretten omkring utviklingen av leilendingsvesenet og dets særtrekk, jf domsutskriften 8-9. Forholdene i Nord-Norge var imidlertid av spesiell karakter, for så vidt som jorddrottene her ikke oppfylte sin plikt til finansiering av husbygging og nyrydding m.v. Godseierne og de embetsmenn som førte offentlige registre godtok ikke hevd som grunnlag for eiendomsrett. Alle eiendommer der brukeren ikke kunne påvise tinglyst hjemmel, ble automatisk registrert som leilendingsgods. I denne landsdel er leilendingsvesenet m.a.o. oppstått som en rent juridisk konstruksjon.
Staten synes i denne sak å være av den oppfatning at betingelsen for at hevdsvilkåret i NL 3-12-2 skal komme til anvendelse, er at den ankende part fremlegger ugjendrivelig bevis for at det på brukersiden har foreligget god tro i samfulle 250 år som er gått. Det kreves imidlertid ikke mer en 30 års upåtalt og ubestridt besittelse og bruk. Det som skapte eiendomsrett, var opprydding til et virkelig gårdbruk - et skattebol.
Statens argumentasjon synes å gå ut på at ulovligheter og overgrep av en viss fasthet og varighet, tilslutt blir gjeldende rett. Dette syn har staten også vunnet frem med i Beiarn/Skjærstadsaken, Rt-1991-1311.
Rekkevidden faktisk og rettslig av Irgensskjøtet og Peter Dass-skjøtet har hittil ikke vært tilstrekkelig utredet. Dette synes å måtte være en naturlig oppgave for Utmarkskommisjonen for Nordland og Troms, herunder også en utredning av den rettslige betydning av tilsidesettelsen av bøndenes hevdede rettigheter. Høyesteretts dom i Stormheimsaken, Rt-1986-1122, viser at staten- som enhver annen eierpretendent - må ettervise adkomst og rådighetsutøvelse for å vinne eiendomsrett.
I den foreliggende sak har herredsretten uriktig lagt til grunn at vunne rettigheter går tapt dersom en bonde ikke øyeblikkelig reiser sak når hans eiendomsrett krenkes, eller dersom han dør før en prosess er ført til ende. Det avgjørende er imidlertid fra hvilket tidspunkt det er grunnlag for å gjøre kravet gjeldende, jf Rt-1987-398. Det vises også til Rt-1964-835. Tidligst i 1962 - da den ankende part overtok Nedre Almli - kunne han gjort sin rett gjeldende. Han kjente imidlertid ikke da sakens fulle sammenheng. På grunn av statens manglende vilje, er det fortsatt uavklarte forhold i saken, særlig når det gjelder statens opptreden i perioden 1888-1920.
Det er lagt ned slik endelig påstand:
"1. Staten tilpliktes å utstede skjøte til Jakob Fjellbakk på det tidligere gnr 84 bnr 1 (nå del av 85/5) og bekoste oppdyrking tilsvarende det område som av staten ble frasolgt gården i 1926.
2. Jakob Fjellbakk tilkjennes saksomkostninger for Herreds- og Lagmannsretten."
På vegne av staten v/Landbruksdepartementet anføres at herredsrettens dom er korrekt både i resultat og begrunnelse, og må stadfestes. Det er tilstrekkelig, slik herredsretten har gjort, å avgjøre eiendomspretensjonen ut fra passivitetsbetraktninger, og erstatningskravet ut fra foreldelsessynspunkt.
På grunn av det omfang som Jakob Fjellbakk v/Synnøve Fjellbakk Taftø har lagt opp denne saken med både for herredsretten og lagmannsretten, har imidlertid staten følt behov for å gå irette med motpartens mange fordreide anførsler og konstruksjoner. Det er derfor blitt en meget omfangsrik sak, etterhvert som staten til imøtegåelse av Fjellbakks forskjellige påstander og anførsler har måttet foreta arkivgranskninger langt tilbake i tiden, og fremlagt en betydelig mengde av dette arkivstoff. Mye av dette er samlet i det utdrag som ble utarbeidet for herredsretten (utdrag I). For lagmannsretten har Synnøve Fjellbakk Taftø utarbeidet et utdrag (II), der hun imidlertid har utelatt flere av de dokumenter staten har fremlagt. De dokumenter som er tatt inn i dette utdrag, knytter seg alle til en "Historisk oversikt" hun har utarbeidet og tatt inn som første dokument i utdraget. Lagmannsretten har deretter selv måttet utarbeide et utdrag (III), der dokumenter fremlagt under ankeforberedelsen er tatt med.
Selv om det for resultatet ikke er nødvendig å si mer enn det herredsretten har gjort, anser staten det fortsatt utilfredsstillende for sitt vedkommende bare å påberope seg passivitet og foreldelse. Statens anførsler og rettslige synspunker, slik de ble fremført for herredsretten, fastholdes derfor fullt ut. Det vises til herredsrettens gjengivelse i domsutskriften side 7-13. Punkt for punkt og gang på gang har staten ved dokumentasjon gjendrevet Fjellbakks forskjellige synspunkter og påstander. Ikke før har man tettet igjen ett hull, så kommer motparten med nye anførsler, som krever nye undersøkelser og dokumentasjoner.
Hevdspåstanden burde vært forlatt etter herredsrettsbehandlingen og den dokumentasjon som ble foretatt der. Likefullt kjøres den fram som det prinsipale grunnlag også i ankeomgangen. Staten viser til anførslene for herredsretten, dommen 9 fjerde avsnitt flg. I alle relasjoner og i alle år ble Eiterå/Almli Nedre behandlet som leilendingsgods og oppfattet som det, så vel av det offentlige som av proprietærer og av oppsitterne. Tilsvarende gjelder for husmannsplassen Almlihullet. Nedre Almlis status som leilendingsbruk ble ikke endret før i 1909, da bruket ved kontrakt av 3. april fikk status som forpaktningsbruk. Det er grundig gjendrevet at bruket allerede fra 1753, eller på noe annet tidspunkt, skal være hevdet til privat eiendom.
Ankemotparten synes å være av den oppfatning at det skal være tilstrekkelig til hevd i allmenning at bruket er ryddet der og at det har vært brukt i 30 år, uten hensyn til hva slags tro eller oppfatning som har foreligget på brukersiden. Selv om det er så at NL 3-12-2 ikke nevner godtrokravet, er det en rettslig realitet at dette krav er ufravikelig for erverv av eiendomsrett, jf Schels Tingsrett 389-390. Med alt som her foreligger av underskrevne og vedtatte bygslingssedler og andre kontrakter, registrering av betalte avgifter o.s.v., er det ikke med rimelighet mulig å konstruere noe godtroerverv hos den ankende part og hans rettsforgjengere. Det siste man prøver å omgå dokumentasjonen med, er å antyde at. oppsitternes - Fjellbakks rettsforgjengeres - underskrifter på avgjørende dokumenter skal være falske. Dette har den ankende part og hans datter dog ikke kunnet anføre for sin egen del, når de henholdsvis i 1965 og i 1980 har inngått kontrakter med staten om disposisjoner på eiendommen (henholdsvis festekontrakt om hyttetomt og om brønn og vannledning). Om slike nære historiske kjennsgjerninger heter det bare at man "ikke kjente sakens fulle sammenheng".
Også om den ankende parts subsidiære anførsel, nemlig at oppdelingen og skylddelingen av Nedre Almli i 1926 var lovstridig og til og med straffbar, viser staten til sine anførsler for herredsretten, domsutskriften 12 - 13. Mot statens tilbakeholdelse av skogarealet, fremkom ingen protester. Denne del av saken er først tatt opp nå, i forbindelse med den foreliggende sak. Det bestrides at tilbakeholdelsen var lovstridig, og under enhver omstendighet er et mulig krav på den ankende parts hånd forlengst gått tapt ved passivitet.
Erstatningskravet for overføring av slåtteland fra hovedbølet til det nyopprettede bnr 3 ble reist som en subsidiær påstand fra Johannes Jakobsens side ved hans og broren Anders' felles stevning av 13. august 1931. Johannes døde senere samme året, og boet etter ham ville ikke tre inn i saken. Den ble derfor hevet i 1932, og erstatningspretensjonen var dermed oppgitt. Et mulig erstatningskrav er i alle fall foreldet, som konstatert av herredsretten.
Ved salg av statseiendom var oppdeling av bruksenheter til flere selvstendige bruk normal prosedyre i Nordland og Troms. Det skjedde således ingen særbehandling - enn si lovstridig oppdeling - ved utparselleringen i 1926 av Nedre Almli i to selvstendige bruksenheter, eller ved tilsvarende arronderinger av andre bruk. Det vises for så vidt til St.prp.nr.1 Hovedpost VIII for 1910 40 der det fremgår at det av 37 bruk i Røsvastrakten var utstukket 53 salgsparseller, og at det i Hattfjelldal m.v. var utlagt i alt 124 salgsparseller av 102 bruk.
Den ankende parts rettslige argumentasjon omkring disse forhold, er forfeilet. Nedre Almli endret i 1909 status fra leilendingsbruk til forpaktningsbruk, jf kontrakt av 3. april 1909, stadfestet av landbruksdepartementet 30. s.mnd. Pliktarbeidet bortfalt ved denne kontrakt. Men selv om man legger til grunn at regelverket omkring leilendingsbruk fortsatt gjaldt for eiendommen, anføres at N.L. ikke inneholdt noen regel om at leilendingen ved salg/kjøp hadde noe rettskrav på å bli eier av leiejorda i sin fulle utstrekning. Det vises til Aubert: Obligasjonsrettens spes. del I, 247 flg. Lov om det benifiserte gods, som også er påberopt, har regler om forkjøpsrett for leilendinger, men bare på de betingelser som oppstilles av fogden og landbruksdepartementet. Lovens §34 omhandler det tilfellet at leilendingen bare ønsker å kjøpe en del av leiejorda, ikke den situasjon som forelå her, nemlig at staten selger og samtidig holder en del tilbake som egen eiendom.
Fjellbakks far og rettsforgjenger, Anders Jakobsen (Fjelbak), kjøpte eiendommen (84/2) i 1935 for kr 2.000, med de grenser og med den skog som da fulgte med i salget. Som tidligere nevnt har den ankende part selv i 1965, og hans datter i 1980, ved festekontrakter akseptert staten som eier av det område det nå tvistes om.
Staten har lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Ankemotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens bemerkninger:
Grunnlaget for den ankende parts påstand er knyttet opp mot en prinsipal anførsel om at Nedre Almli ble ryddet i utmarka under gnr 83 Eiteråga, og at denne gård - skyldsatt i 1736 - var hevdet til eiendom for oppsitterne så tidlig som i 1753, d.v.s. etter en hevdstid i allmenningen på 30 år regnet fra tiden for den første bosetting i 1723. I og med at Eiterå var underlagt privat eiendomsrett for oppsitterne fra 1753, var eierforholdet tilsvarende for den ennå ikke skyldsatte plassen Nedre Almli, anføres det.
Det er ikke omstridt at Nedre Almli ble ryddet i Eiteråmarka. I følge Rana bygdebok ble plassen ryddet i 1749, "etter at ein mann hadde tatt til å rydde "Almlien ved Urtfjeld" i 1736 og ein annan hadde fått ryddebevilling i 1746".
I det dokumentmateriale som er fremlagt og påberopt fra begge sider, finner ikke lagmannsretten noen holdepunkter for den ankende parts anførsel om selveierstatus for oppsitterne på Eiterå på 1700- og 1800-tallet. Det er fra den ankende parts side anført at allerede skyldsettingsforretningen av 1. september 1736 skal indikere at oppsitterne da ble ansett som eiere. Det er uklart for lagmannsretten hva det da siktes til. Det fremgår at Eiterå var ryddet i Kongens allmenning, og at brukets "Landskyld" ved forretningen ble fastsatt til 1/2 Vog, "som opsidderne schatter og schylder af fra dette indeværende aars begyndelse". I dette ligger at oppsitterne, i tillegg til skatt, også skulle betale leieavgift til eieren. Eiterå står innført i Kongens Jordebog under "Nylagde - Platser i Raens Fierding" allerede i 1737 med angitt landskyld, og slik fortsatte det i årene fremover til 1750, da eiendommen i forbindelse med skjøtet av 3. mars 1750 til Peter Dass ble ført ut av Kongens Jordebog. Fra da av og i årene fremover står den registrert i Peter Dass' "Landskyldprotokoll", der oppsitternes innbetalte leieavgifter år for år er bokført, også i årene etter at bruket angivelig var hevdet til eiendom (1753).
Det er påberopt at justisprotokollen for Helgeland av 1757/58 viser at Eiterå iallfall på dette tidspunkt var hevdet til selveie for brukerne. Protokollen viser at oppsitterne hadde stevnet en Jens Andersen "for hand uden Deres Viidende har hengaaet og faaet tilladelse at nedsætte Sig i Deres Bueland og udmark Dem til største fornermelse, da hand desuden ey haver det beste Røgte- - ". Det anføres at protokollen ikke ville brukt uttrykket "Hueland og udmark", men snarere "tilliggende lejeboel", dersom gården var ansett som leilendingsbruk.
Lagmannsretten kan ikke se at uttrykket "Deres Bueland og udmark" sier noe som helst i ene eller annen retning av betydning for oppsitternes status. Dersom de var ansett som selveiere, ville det med like stor grunn kunne forventes at protokollen hadde brukt uttrykket "Deres eyendom". Protokollen viser for øvrig at vedkommende skal ha "hengaaet og faaet tilladelse" til å slå seg ned på stedet. Dersom det faktisk forholdt seg slik, må tillatelsen ha vært gitt av fogd eller proprietær.
Det må etter dette konstateres at alle berørte, staten, proprietærene og oppsitterne, i denne periode oppfattet og behandlet Eiterå som et leilendingsbruk. Den ankende parts anførsel om at innføring av en eiendom i Kongens Jordebok i seg selv ikke sier noe om eieroppfatningen på den ene eller annen side, har - slik saksforholdet her ligger an - ingen rettslig relevans.
At Eiterå, som leilendingsgods, fulgte med ved salget i 1750 til Peter Dass, krever for så vidt ingen nærmere påvisning enn det som alt er anført foran. Den ankende part har etterlyst en nærmere tolkning såvel av Dass-skjøtet som av Irgensskjøtet. Det synes å ligge innebygget i denne begjæring en antydning om at overdragelsen til Peter Dass i 1750 av kongens allmenninger "udi Ranen og Vefsen" ikke omfattet leilendingsbrukene. En slik begrensning i omfanget av overdragelsen er i strid med skjøtets ordlyd, omfattende bl.a. "landskyld, bygsel, tredie Aars Tage, Fløitning og Arbeids Penge, Qværne og Qværne Vand, Skog og Mark" m.v. Skjøtet har dessuten vært behandlet i en rekke saker, jf eksempelvis Rt-1962-304, og trenger iallfall i denne sak ingen ytterligere utdypning. Det vises også til Utmarkskommisjonens dom av 26. april 1990 (Skjerstadfeltet), 73 flg. vedrørende både Irgensskjøtet og Dass-skjøtet. Dommen ble for visse punkters vedkommende påanket og avgjort ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1991-1311, og er påberopt av den ankende part som eksempel på at det offentliges gjentatte overgrep over lang tid tilslutt skaper rettsvinning for staten. Det det her siktes til, er åpenbart Høyesteretts uttalelse om at den lange tid i seg selv - 150 - 200 år - som var gått siden "staten rent faktisk etablerte seg som vanlig eier av skogen", tilsa "at dette forhold nå for lengst har festnet seg". Hvilken rettslig relevans dette har i favør av den ankende parts sak, er uklart for lagmannsretten. Godset etter Peter Dass ble i 1767 solgt til Isak Coldevin, og gikk - for Ranaallmenningens vedkommende - i arv fra far til sønn til opp mot slutten av 1800-tallet. Eiterå og senere Almlien ble hele tiden behandlet som leilendingsgods, så vel fra proprietærenes side som fra oppsitternes.
Rydningsplassen Almlien med flere ble etter begjæring av eieren, propritær Isak Coldevin, skyldsatt i oktober 1774. Det fremgår at dette fortsatt var leilendingsbruk; det er anført at Coldevin var eier av rydningsplassene, og at han fortsatt var det etter skyldsettingen. Den første bygselsseddel var utferdiget allerede året i forveien, 1773, akseptert av leilendingen, Anders Larssen, bl.a. med plikt til å betale "Græsleje". I 1823 utferdiget den daværende proprietær, Hans Coldevin, bygselsbrev til den nye bruker, Arent Davidsen, på tilsvarende vilkår, bl.a. om betaling av landskyld m.v.
Den ankende parts bestefar, Jacob Peder Arensen, vedtok i 1855 bygselsseddel fra Jacob Coldevin på sistnevntes "eiendes Gaard Almlid nedre".
Det er anført at de forannevnte bygselssedler dels ikke er underskrevet av de respektive brukere av eiendommen, dels er forfalsket. Noen nærmere påvisning av dette er ikke forsøkt. En sak for seg er at den eldste bygselsseddel er fremlagt i maskinavskrift, og følgelig ikke har noen håndskrevet signatur, verken fra godseier eller leilending. Den siste (1855) til den ankende parts bestefar, foreligger også i håndskrevet kopi, og er undertegnet av begge parter. Det er ingen holdepunkter for at brukerens underskrift er falsk.
På samme måte som for Eiterå, er leilendingsavgiftene for Nedre Almli bokført år for år utover på 1800-tallet i de Coldevinske jordebøker. Det er fremlagt kopier av de aktuelle sider av jordebøkene for tre perioder, 1798-1833, 1856-1866 og 1880-1887, hvorav fremgår at leieavgiftene er betalt av oppsitterne. De to siste periodene omfatter den ankende parts bestefars - Jacob Peder Arensens - brukertid fra han fikk bygslingsseddel (1855) til eiendomskomplekset ble kjøpt av staten i 1888, og leieinnbetalingene er registrert fra begynnelse til slutt. På tilsvarende måte ble det forholdt for husmannsplassen Almlihullet. Ved kontrakt av 30. august 1908 mellom husmannen Ole Henriksen og skogforvaltningen ble husmannen fritatt for pliktarbeid til Almli Nedre, mot å svare en årlig avgift på kr 10 til Helgeland skogforvaltning.
Den ankende parts påstand om at Almli Nedre har vært et selveierbruk fra 1753 har etter dette intet bevismessig underlag. Tvertimot viser alt fremlagt materiale at eiendommen like fra rydningen og frem til salget av Coldevingodset i 1888 av alle berørte - herunder også oppsitterne - har vært oppfattet og behandlet som leilendingsgods. At dette skal ha berodd på overgrep og lovbrudd fra godseiere og offentlige myndigheter, er grepet ut av luften.
Den ankende part gjør så vidt skjønnes gjeldende at Almli Nedre iallfall ble hevdet til eiendom i perioden etter at staten ble eier i 1888, fremover mot 1908, alternativt mot 1920, da det etter det anførte ikke foreligger noe som indikerer eierrådighet fra statens side i dette tidsrom. Fremlagte kopier av Statens skogers jordebøker for periodene 1888-1902, 1903-1910 og 1923-1937, viser at Jakob Peder Arntsen betalte sine årlige leieavgifter fra 1888 og frem til sin død i 1899, og deretter betalte hans enke frem til 1907, og Johannes og Anders Jacobsen fra 1908 og frem til 31. mars 1927. Tilsvarende registreringer er foretatt for husmannsplassen Almlihullets vedkommende.
Hevdspåstanden må etter dette forkastes, uansett hvilken tidsepoke man forholder seg til. Retten kommer forøvrig tilbake til statens og oppsitternes situasjon og opptreden i denne periode under behandling av den ankende parts subsidiære anførsel i det følgende.
For det tilfelle at Fjellbakk ikke vinner frem med sitt krav om eiendomsrett i kraft av hevd over de områder som dels ble holdt tilbake, dels frasolgt gården i 1926, gjør han subsidiært gjeldende at disse disposisjoner "må kjennes ugyldig". Det dreier seg altså dels om den skogstrekning på ca 1.600 da som staten holdt tilbake ved salget, dels om det slåtteland som ble overført fra Almli Nedre til husmannsplassen Almlihullet, som nå fikk bnr 3.
Bakgrunnen for delingen og salget i 1926 er følgende: Staten var i 1888 ved skjøtet fra godseier Coldevin blitt eier av rydningsgårdene i Rana. En hovedhensikt med kjøpet var å gi leilendingene anledning til "paa lempelige vilkår at bli selveiere", jf St.prp.nr.28 (1888), 27, jf bilag 2 til St.prp.nr.1 (1910), 46. For gruvedistriktet (Dunderlandsdalen m.v.) var det dog i 1902 besluttet at salgene inntil videre burde utstå av hensyn til den etablerte gruvevirksomhet, jf St.prp.nr.1 (1910), 36. Det heter videre i proposisjonen at "leilændinger i Dunderlandsdalen" den 18. desember 1908 har innsendt "vedlagte fornyede andragende til departementet om at faa kjøpe sine eiendommer". Det fremgår av stortingsdokumentets bilag 2 at den første søknad av denne art var av 7. april 1902, fra "75 leilændinger i Mo "
"Andragendet" av 1908 er trykt som bilag 1 til 1910-proposisjonen, inntatt på dens side 45-46. Søknaden har "52 underskrifter". Det fremgår ikke av det trykte bilag hvem de enkelte underskrivere var, men på grunnlag av stedfestingen, antallet bruk og den etterfølgende utvikling legger retten til grunn at også oppsitterne på Almli Nedre deltok i dette fremstøt.
I søknaden grunngis nærmere hvorfor brukerne ønsker å bli selveiere, og søknaden avsluttes slik:
"Det er ikke vor mening at faa kjøpe gaardene med den utstrækning, de nu har med hensyn til skog; men vi ønsker skog til hus, brænde samt noget til aavirke og ret til havning i de til statsskog fraskilte strækninger."
Det må allerede på dette grunnlag konstateres at den ankende parts rettsforgjengere så langt aldri synes å ha gitt uttrykk for at de var selveiere. Tvertimot har de klart gitt tilkjenne at de var leilendinger. Slik har de også blitt oppfattet av det offentlige. Den ankende parts ettersøkning av hva partene foretok seg i tiden etter statens eiendomserverv i 1888 frem til 1908, fremgår således ikke bare av Statens skogers jordebøker, men bl.a. også av St.prp.nr.1 (1910) med bilag. Området ble behandlet som det det var - statsgrunn - som man etter høvelige arronderinger ønsket å selge i passende bruksenheter til oppsitterne så snart hensynet til den etablerte gruvedrift i Dunderlandsdalen tillot det. At det ikke foreligger noen form for eiendomshevd i denne periode, fremgår bl.a. av leilendingenes henvendelser av 1902 og 1908. Som det fremgår, var de også fullt innforstått med at staten ved et eventuelt salg ville holde tilbake skogstrekninger som statens eiendom.
Søknaden av 1908 ble varmt anbefalt av skogforvalteren i Helgeland i skriv av 24. februar 1909, trykt som bilag 2 til St.prp.nr.1 (1910). Det heter bl.a. i anbefalingen:
"Angaaende selve reguleringsarbeidet, der maa gaa foran avhændelsen av disse eiendommer, tør jeg uttale, at salgsparcellernes begrænsning visselig vil medføre mange vanskeligheter.
Skal man kunne imøtegaa den efterfølgende kritik og den fra enkelte hold uundgaaelige misnøie med hensyn til eiendommenes utstrækning, saa bør arbeidet ganske vist uføres av en komite hvori saavel gaardbrukerens som skogmandens - saavel leilændingens som det offentliges - interesser er repræsentert."
Også skoginspektøren i Nordland, og deretter skogdirektøren, anbefalte søknaden, og Landbruksdepartementet sluttet seg til. Deretter ble den såkalte Mo-komitéen opprettet (1910), med oppdrag å utrede "regulering av salgsparceller av statens indkjøpte Coldevinske gods i Mo herred, Nordlands amt". Komitéen besto av skogforvalter Ivar Ruden som formann - den samme som hadde anbefalt leilendingenes søknad, jf ovenfor - og videre gårdbruker og ordfører P. Pedersen, Ytteren og gårdbruker Anton Sjaanes, Mo.
Lagmannsretten konstaterer at det overhodet ikke finnes holdepunkter for den ankende parts anførsel om at hensikten med komitéen bare kan ha vært "å usynliggjøre ansvarsforholdene for ulovligheter som staten hadde til hensikt å begå, nemlig å lemleste gårdsbrukene i malm- og granskogområdet". Hensikten med komitéen og dens arbeid var tvertimot, som det fremgår av skogforvalterens forannevnte skriv av 24. februar 1909, for det første å legge forholdene slik til rette at brukernes selveierønsker kunne imøtekommes, og dernest å søke å demme opp for usaklig kritikk. Selv om det ikke var til å unngå at det kunne oppstå misnøye med komitéens arronderingsforslag, har insinuasjoner av den art som nå er fremført av den ankende part, ikke vært antydet på noe tidligere tidspunkt.
I følge komitéens instruks §3c) skulle salgsparsellene "saavidt mulig tillægges skog til husbehov", mens barskogen iflg. §3d) mest mulig skulle søkes "bibeholdt i statens eie, og saavidt mulig i sammenhængende strækninger". Lagmannsretten konstaterer at instruksen for så vidt er i samsvar med leilendingenes egne forutsetninger, jf andragendet av 18. desember 1908.
Komitéen fremla i 1919 følgende tilråding for Nedre Almlien med husmannsplassen Almlihullet:
"Komitéen fandt at husmandsplassen efter dens gamle grænser var for ubetydelige til at lægges ut som selvstendig bruk. Derimot fant man aa kunne regulere to selvstændige bruk av gaarden og plassen tilsammen. Disse bruk vil efter grænsebeskrivelsen bli benævnt østre og vestre bruk av Fjellbakken."
Deretter følger grensebeskrivelser, som avsluttes med "x i nedsatt sten i grænsen mot den bibeholdte statseiendom". Det som her ble "bibeholdt", er det nå omtvistede skogareal på ca 1.600 da. Tilbakeholdelsen av dette areal var etter det lagmannsretten kan se ingen krenkelse eller innskrenkning av noen rett eiendommen hadde fra før av. I henhold til den sist ut Ferdigede bygselskontrakt av 24. september 1855 tilkom ikke eiendommen skog ut over "Huusbehov". Det er ikke anført at tilbakeholdelsen av skogarealet ved salget i 1926 medførte at eiendommen(e) ikke fikk tilstrekkelig skog til dekning av dette behov. Parsellene fikk felles havnegang i utmarken og i "den bibeholdte statseiendom", alt i samsvar med leilendingens uttrykte ønske av 18.12.1908.
Komitéens delingsforslag for Nedre Almlien ble godkjent av departementet 19. februar 1923, dog slik at salget av "østre parsell" til Johannes Jakobsen (ungkar og den ankende parts onkel) skulle utsettes inntil videre, inntil han var sikret kår i bolighuset på vestre parsell, som straks kunne tilbys Anders Jakobsen (den ankende parts far). De to brødrene var på dette tidspunkt 70 og 56 år. Johannes Jakobsen skulle etter departementets opplegg "gis åremåls feste på de deler av østre parsell, som tidligere har tilhørt hovedbøllet, med rett til husvær i vestre parsells huser som hittil brukt". Husmannsplassen Almlihullet skulle etter departementets opplegg bortforpaktes på åremål til Tine Jensen, enke etter den siste husmann, eventuelt til hennes datter.
Det oppsto uenighet mellom brødrene om kårytelsen overfor Johannes, og han fremsatte i 1924 forslag overfor skogforvalteren om at østre parsell ble solgt til Tine Jensen, "mot at hun skaffet ham fullt kår på parcellen", jf brødrenes stevning (s 7) av 13. august 1931 mot staten.
I skriv av 3. april 1925 til skoginspektøren i det Nordlandske frarådet skogforvalteren i Nord-Helgeland en slik løsning. Han fremholdt at en slik forpliktelse for husmannsenken ville være "likefrem urimelig". Hun var selv i en slik alder "at hun i nær fremtid kan behøve kaar for sin egen del". Etter det lagmannsretten kan se, var hun på dette tidspunkt ca 60 år.
Det ble fremmet forslag om at hun fikk kjøpe "østre parcel" for kr 2.000, d.v.s. husmannsplassen med tillegg av en del av slåttelandet under hovedbølet. Brødrenes forpaktning av Almli Nedre ble foreslått oppsagt, og vestre parsell ble foreslått solgt til Anders Jakobsen - den ankende parts far - for kr 2.500, mot at han forpliktet seg til å gi broren kår.
Skoginspektøren anbefalte ved påtegning av 14. april 1925 denne løsning overfor skogdirektøren. Det ble pekt på at skogvesenet hadde stilt seg "yderst taalmodig og rimeligt ligeoverfor brødrene Johannes og Anders Jacobsen, medens disse aabenbart selv ikke har villet gjøre den ringeste indrømmelse for at faa etableret en rimelig salgsordning".
Etter skogdirektørens beslutning ble deretter brødrenes forpaktning av Almli Nedre oppsagt ved skogforvalterens skriv av 30. juli 1925. Anders Jakobsen ble tilbudt åremåls forpaktning av vestre parsell, med kårforpliktelse i forhold til broren.
Ved kgl.resolusjon av 16. april 1926 ble østre parsell - Almlihullet med tillegg - vedtatt solgt til husmannsenken, Tine Jensen, for kr 2.000. I foredraget til den kgl.resolusjon heter det at Almlihullet har vært brukt av kjøperens familie i 5 ledd. Det er videre opplyst at salget av hovedbølet ikke har latt seg ordne på grunn av kårproblemene, og at Johannes Jakobsen nå (1926) selv ønsket å kjøpe den østre parsell (husmannsplassen med tillegg). Departementet fremholdt at dette ønske ikke kunne imøtekommes, da husmannsenken "derved vil bli fordrevet fra sitt hjem."
Fra den ankende parts side er statens salg til Tine Jensen av husmannsplassen, med tillegg av "hoveddelen av Johannes Jakobsens slåtteland", betegnet som et salg til "en fremmed, sågar uten å innrømme Johannes Jakobsen føderåd", jf den ankende parts "Historisk oversikt" 7.
Det var imidlertid om dette brødrene gikk til sak mot staten, ved stevning av 13. august 1931. Prinsipalt ble det her krevd dom for at Johannes Jakobsen skulle innsettes som eier av det nyopprettede bruksnr 3 - Jensbakken -, d.v.s. den tidligere husmannsplass som med tillegg av slåtteland fra hovedbølet var tilskjøtet Tine Jensen ved kongeskjøte av 19. juli 1927. Subsidiært ble det krevd dom for at Johannes skulle gis "fuldt forsvarlig kår på parcellen Jensbakken", d.v.s. hos husmannsenken. Atter subsidiært ble det krevd erstatning for det tap han hadde lidt og fortsatt ville lide ved ikke å få overta Jensbakken, eller ved at han ikke hadde fått kår der.
For Anders Jakobsens del ble det krevd dom for at staten pliktet å overdra den vestre parsell (Fjellbakken bnr 2) til ham, uten kårforpliktelse i forhold til broren Johannes.
I den ankende parts "Historisk oversikt" heter det videre at "saken ble trenert inntil Johannes Jakobsen så bukket under og døde." Lagmannsretten konstaterer at stevningen som nevnt var datert 13. august 1931, og at Johannes Jakobsen, iflg. Rana bygdebok, døde samme året (1931), ugift og uten livsarvinger. Retten legger til grunn at hans nærmeste arvinger var hans gjenlevende søsken, herunder Anders Jakobsen, den ankende parts far. I følge bygdeboka skal søskenflokken ha bestått av i alt 7 jenter og 6 gutter, med Johannes som den eldste av sønnene og Anders som den yngste. Det fremgår ikke hvor mange av søsknene som overlevde Johannes. Etter hans bortgang ble saken for hans vedkommende stanset, jf tvistemålsloven §101. Hans bo ønsket ikke å fortsette prosessen, og saken ble ved Rana herredsretts kjennelse av 19. mai 1932 hevet "forsåvidt angår Johs. Jakobsens dødsbo".
Det beror således på en misforståelse når det fra den ankende parts side gjøres gjeldende at saken ble hevet "i 1933 i medhold av tvistemålsloven §110". Saken ble hevet allerede i 1932, 9 måneder etter saksanlegget, ikke som følge av preklusjonsregelen i §110, men fordi arvingene - boet - erklærte at de ikke ønsket å fortsette prosessen. De aksepterte m.a.o. eiendomsoverdragelsen til Tine Jensen, og frafalt det subsidiære erstatningskrav.
Lagmannsretten legger til grunn at prisene for vestre og østre parsell, henholdsvis kr 2.500 og kr 2.000, bl.a. var fastsatt under hensyntaken til det slåtteland som ble overført fra hovedbølet til det nyopprettede bnr 3. Ut fra dette, og på bakgrunn av forhistorien, jf foran, kan lagmannsretten vanskelig se at det noen gang har foreligget reelt grunnlag for det erstatningskrav som ble reist i 1931, og som under enhver omstendighet ble frafalt i 1932. Det er i alle fall for sent å fremsette kravet 60 år senere under påberopelse av at man ikke tidligere har kjent til "sakens fulle sammenheng".
Når det gjelder Anders Jakobsens andel i 1931-søksmålet, der påstanden gikk ut på at staten skulle tilpliktes å overskjøte vestre parsell til ham for kr 2.500, uten kårforpliktelser, ble saken stanset 17. oktober 1931 i medhold av tvistemålsloven §105 - d.v.s. etter enighet mellom partene. Lagmannsretten antar at bakgrunnen for dette har vært at Johannes Jakobsen på dette tidspunkt (oktober 1931) var avgått ved døden, og at kårproblematikken derved var falt bort. Ingen av partene begjærte saken igangsatt innen 2-årsfristen etter tvistemålsloven §110, og den ble derfor hevet ved herredsrettens kjennelse 23. oktober 1933. I følge bygdeboka fikk Anders Jakobsen skjøte på eiendommen 3. juni 1936 for kr 2.000.
Når staten ved delingen og de etterfølgende salg i 1926 og 1936 til Tine Jensen og Anders Jakobsen ga de nyopprettede bruk tilstrekkelig skog til husbehov, mens man holdt tilbake som statens fortsatte eiendom et skogområde på ca 1.600 da, var dette - som allerede påpekt - i samsvar med statens politikk og med oppsitternes forutsetninger, jf andragendet av 18. desember 1908. Tilbakeholdelsen av skogarealet på statens hånd ble heller ikke anfektet med ett ord i brødrene Jakobsens 12 sider lange stevning av 1931 mot staten.
At tilbakeholdelsen skulle være i strid med §34 i lov om det benefiserte gods av 20. august 1821, eller med andre lovbestemmelser, jf den ankende parts anførsler, synes å bero på åpenbare misforståelser fra hans side.
Lagmannsretten konstaterer at det ved arronderingen av de nye bruksenheter og de senere salg ikke var rettsstridig eller på annen måte kritikkverdig at staten holdt tilbake på sin hånd den nå omtvistede skogstrekning (i den ankende parts påstand definert som "del av 85/5"). Påstanden kan allerede av den grunn ikke gis medhold.
Grensegangen for eiendommene, hvorav fremgikk at skogarealet var holdt tilbake, ble som tidligere nevnt foretatt i 1919, og har i alle år vært kjent og akseptert av oppsitterne, like frem til nye generasjoner 60 år senere mener å ha funnet grunnlag for å angripe tilbakeholdelsen. Et mulig rettskrav ville derfor under enhver omstendighet være bortfalt ved passivitet.
Herredsrettens dom vil etter dette bli stadfestet.
Anken har vært forgjeves, og den ankende part må i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd pålegges å erstatte ankemotpartens saksomkostninger. Disse fastsettes i samsvar med inngitt omkostningsoppgave til kr 20.460, hvorav salær til prosessfullmektigen utgjør kr 15.000, det øvrige utgifter til reise og opphold.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Jakob Fjellbakk betaler saksomkostninger til Staten v/Landbruksdepartementet med kr 20.460 -kronertjuetusenfirehundreogseksti- innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.