Rt-1987-398
| Instans: | Høyesterett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1987-03-31 |
| Publisert: | Rt-1987-398 (85-87) |
| Stikkord: | Tingsrett, Allmenningsrett, Passivitet |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | L.nr 41 B/1987, nr 111/1985: |
| Parter: | 1. Bruås og Rauå allmenningsstyre 2. Bruås og Rauå fjellstyre (Advokat Joar Grimsbu - til prøve) mot 1. Grønningen allmenningsstyre 2. Skogn fjellstyre (Advokat Per Sørum) |
| Forfatter: | Skåre, Langvand, Halvorsen, Røstad, Justitiarius Sandene |
| Lovhenvisninger: |
Dommer Skåre: Bruås og Rauå statsallmenning ligger i Stjørdal og brukes av gårder i denne kommune. I nord grenser allmenningen til Grønningen statsallmenning. Slik kommunegrensen ble trukket i 1881, ligger en liten del av sistnevnte allmenning i Stjørdal, men det vesentlige av den ligger i Levanger. De allmenningsberettigede bruk ligger i Levanger med de reservasjoner som fremgår av den foreliggende sak.
En grense mellom de to allmenninger ble trukket av en kommisjon oppnevnt ved kgl res 6 juni 1861, senere kalt allmenningskommisjonen. De allmenningsberettigede i Bruå og Rauå allmenning mener at denne grenselinje er uriktig, og at grensen for deres allmenning går nord for linjen. Deres krav avgrenses av en linje som er trukket i vest fra Høgsetervola til vannet Grønningen og deretter mot Grønvola i øst. Tvisteområdet er ca 10 000 dekar og ligger mellom 300 og 500 meter over havet. Deler av området er myrlendt. Skogbestanden er oppgitt til ca 10 000 kbm med en liten overvekt på furu.
Subsidiært mener Bruå og Rauå statsallmenning at grensen skal følge kommunegrensen - en linje som reduserer tvisteområdet med ca en tredel.
Etter forliksmegling brakte Bruås og Rauå allmenningsstyre og Bruås og Rauå fjellstyre saken inn for Stjør- og Verdal herredsrett ved stevning av 22 mai 1980. Herredsretten avsa 15 mars 1983 dom med slik domsslutning:
"1. Bruksrettsgrensen mellom de allmenningsberettigede i Rauå og Bruå allmenning på den ene side, og de allmenningsberettigede Grønningen allmenning på den annen side, går fra et punkt i Høgsetervola rettlinjen til Klevvolden, herfra til et punkt i Grønnvola og videre rettlinjet til Hårskallsåas utløp i Ferselva, altså sammenfallende med kommunegrensen av 1887.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Grønningen allmenningsstyre og Skogn fjellstyre påanket dommen til Frostating lagmannsrett. Bruås og Rauå allmenningsstyre, og Bruås og Rauå fjellstyre motanket. Frostating lagmannsrett avsa 18 februar 1985 dom med slik domsslutning:
"1. Bruksrettsgrensen mellom de allmenningsberettigede i Bruås og Rauå statsallmenning på den ene side og Grønningen statsallmenning på den annen side går på strekningen mellom Høgsetervola og Grønnvola i samsvar med den grense som ble fastsatt av allmenningskommisjonen oppnevnt ved kgl. res. av 6. juni 1861.
2. Saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett tilkjennes ikke."
Bruås og Rauå allmenningsstyre og Bruås og Rauå fjellstyre har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for de tidligere instanser viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.
I anledning av ankesaken har det vært holdt bevisopptak ved Stjør- og Verdal herredsrett til avhør av til sammen 14 partsrepresentanter og vitner. Fire av vitnene er nye for Høyesterett. Det er fremlagt noen nye dokumenter. Saken står imidlertid i det vesentlige i samme stilling som for lagmannsretten.
De ankende parter - Bruås og Rauå allmenningsstyre og Bruås og Rauå fjellstyre - har i det vesentlige anført:
I tvisteområdet ligger tre setrer - Mælasvollen, Røkkesvollen og Kleivvollen. I matrikkelen for Stjørdal fra 1723 er opplyst at gårder i Stjørdal hadde disse setrene. Disse gårdene har allmenningsrett i Bruås og Rauås statsallmenning, og det må legges til grunn at bruken av setrene skjedde med utgangspunkt i denne allmenningsrett. Dette støttes av at det umiddelbart sør for tvisteområdet ligger en rekke andre setrer som ble brukt av allmenningsberettigede gårder i Stjørdal. Disse setrene hadde naturlige beitestrekninger innover i tvisteområdet, som var lettest tilgjengelig fra Stjørdalsiden, og topografisk mest naturlig hørte til dette området. Den omstendighet at det for enkelte av setrene i tvisteområdet var utferdiget bygselseddel, har ingen rettslig betydning.
De ankende parters oppfatning støttes av at på midten av 1700-tallet fikk brukeren av Mælasvollen bygselsrett til slått i allmenningen. Denne slåtteteig ligger i tvisteområdet. Det samme gjelder en slåtteteig som ble bygslet av eieren av Beistadvollen - en seter som ligger utenfor tvisteområdet.
De ankende parters prinsipale påstandslinje er trukket med utgangspunkt i de grenselinjer som er en angitt i de to besiktigelsesforretninger i 1757 som gjelder henholdsvis Bruås og Rauå statsallmenninger. Noe senere samme år ble det holdt besiktigelsesforretning for Grønningen statsallmenning. I denne sistnevnte forretning er grensen for Grønningen allmenning dels trukket noe mer nordlig enn grensen i de to førstnevnte forretninger, slik at det skulle ligge et mindre område mellom de to allmenninger. Besiktigelsesforretningene støtter de ankende parters oppfatning av at Bruås/Rauå hadde allmenningsrett i tvisteområdet på denne tid.
I en besiktigelsesforretning fra 1787 for Grønningen statsallmenning ble grensen for Grønningen trukket lenger mot sør. Det er denne grenselinje som i hovedtrekk ble lagt til grunn av allmenningskommisjonen og som er bakgrunnen for tvisten. Den innebar at Mælasvollen, Røkkesvollen og Kleivvollen ble liggende i Grønningen statsallmenning.
Forklaringen på at grensen ble trukket slik, er antagelig at innen Grønningen statsallmenning hadde flere privatpersoner hjemmehørende i Skogn etter hvert tiltatt seg rådighet som ikke fulgte av allmenningsretten. Denne rådighetsutøvelse omfattet allerede da områder som etter besiktigelsesforretningene i 1757 skulle tilhøre Bruås og Rauå statsallmenning. Grensefastsettingen må ha tatt sikte på å legitimere eller godkjenne denne bruk.
Allmenningskommisjonen hadde blant annet som oppgave å ordne opp i de ulovlige disposisjoner. Kommisjonen fant at enkelte av de private rettserverv ikke var gyldige, og at områdene derfor fremdeles var statsallmenning. Enkelte andre områder ble kjøpt tilbake ved bruk av statsmidler og deretter gjort til statsallmenning. Kommisjonen ordnet således opp i de forhold som må ha vært motiverende for den grenselinje som ble fastsatt ved besiktigelsesforretningen i 1787. Men merkelig nok gikk kommisjonen ikke tilbake til 1757-linjen når det gjaldt grensen for Grønningen statsallmenning mot Bruås/Rauå. En mulig forklaring kan ha vært at kommisjonen mente at setrene Mælasvollen, Røkkesvollen og Kleivvollen ikke var opptatt på grunnlag av noen allmenningsrett. Kommisjonen anså seg derfor berettiget til å trekke grensen på et fritt grunnlag, men dette var en feil.
Det kan ikke legges vekt på at kommisjonens forslag til grenselinje ble forelagt allmenningsstyret for Bruås og Rauå allmenning, og at styret ikke hadde innvendinger. Kommisjonen gikk hardt fram for å få igjennom sine synspunkter. Av frykt for å bli straffet er det meget som taler for at bøndene i Stjørdal holdt tilbake opplysninger om bruk av området som kommisjonen kunne anse ulovlig.
Det er ikke skjedd noe siden kommisjonen avsluttet sitt arbeid som kan ha betydning for hvor grensen rettelig skal trekkes. Setrene var i drift også etter denne tiden - driften på Mælasvollen ble nedlagt først i 1950-årene. Seterdriften har vært den dominerende bruk av området. Fra Grønningensiden er det hugget i tvisteområdet ved tre anledninger - en gang i 1920-årene, en gang i 1950-årene og en gang i 1960-årene. Noen annen bruk er ikke påvist. Frihevd kan det ikke være tale om.
Heller ikke er det plass for passivitetssynspunkter. Grunnen til at Bruås/Rauå allmenning ikke straks tok opp spørsmålet om grensen, var at den ved kommisjonens standpunkt også ble fratatt hogstretten. Først ved Høyesteretts dom i Rt-1935-876 fikk de allmenningsberettigede retten tilbake. I hele denne perioden var det ikke noe som tilsa at de skulle ta opp grensespørsmålet.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
"1. Prinsipalt: Bruksrettsgrensen mellom de almenningsberettigede i Bruås og Rauå almenning på den ene side og de almenningsberettigede i Grønningen almenning på den annen side, skal gå fra Kronrøysa i Høgsetervola rettlinjet østlig til Røkkesbekkens utløp i Store Grønningen og derfra følgende vannet gjennom innløpet til Kjeilan og videre inn til Kvitsteinsbekkens utløp, følger deretter sydgrensen for Finnåsen eiendele til denne eiendoms sørøstre hjørnemerke og derfra i sydlig retning til Kronrøysa i Grønvola.
2. Subsidiært: Bruksrettsgrensen mellom de almenningsberettigede som nevnt under punkt 1 skal gå fra Kronrøysa på Høgsetervola rettlinjet til Kronrøysa på Grønvola.
3. Grønningen almenningsstyre og Skogn fjellstyre tilpliktes in solidum å betale saksomkostninger for samtlige retter."
Ankemotparten - Grønningen allmenningsstyre og Skogn fjellstyre - har gjort gjeldende de samme anførsler som for lagmannsretten. Disse kan i det vesentlige sammenfattes slik:
Det er ikke ført bevis for at Bruås og Rauå statsallmenning noensinne har hatt allmenningsrett i tvisteområdet. Gårder i Stjørdal hadde riktignok 3 setrer der, men dette er ikke uttrykk for at området tilhørte Bruås og Rauå allmenning. Setrer hadde tidligere vært brukt av allmenningsberettigede i Grønningen, men ble overtatt av gårdbrukere i Stjørdal - kanskje fordi behovet for setrer på Grønningensiden avtok. Dette gir ikke grunnlag for en allmenningsrett. Det er vanlig i InnTrøndelag at en gård har seterrett i en allmenning uten at setereieren har andre rettigheter i allmenningen og uten at seterens eksistens får betydning for spørsmålet om allmenningsrett for andre gårdbrukere i det bygdelag setereieren tilhører. Her har vi med et slikt tilfelle å gjøre.
Det er videre pekt på at selv om tvisteområdet opprinnelig skulle ha tilhørt Bruås og Rauå allmenning, må det legges vekt på at deler av området i tiden fra annen halvdel av 1700tallet og frem til 1860-årene, delvis var kommet i privat eie, og at det tilbakekjøp som allmenningskommisjonen sørget for ved bruk av statsmidler, skjedde med sikte på at områdene skulle tilhøre Grønningen.
Allmenningskommisjonen gjorde et godt og grundig arbeid. Det følger av det som allerede er anført, at det ikke var riktig å legge vekt på seterbruken, og de private disposisjoner som er nevnt, måtte også få betydning for vurderingen. Kommisjonens rapport viser at den også la vekt på de topografiske forhold. Den grense som ble trukket, følger stort sett vannskillet. Det tømmer som finnes i området, kunne lettest tas ut gjennom Grønningen allmenning.
Ankemotpartene opprettholder ikke anførselen for de tidligere instanser om at allmenningsstyret for Bruås og Rauå allmenning gav bindende samtykke til det forslag til grenselinje som senere ble kommisjonens resultat. Den omstendighet at styret ikke gjorde innvendinger, må imidlertid tas i betraktning som et moment blant flere som taler for at en eventuell allmenningsrett er tapt ved passivitet eller langtidshevd. De øvrige forhold som her kommer inn, er at det i hvert fall ved trefire anledninger har vært drevet organisert hogst i tvisteområdet av allmenningsberettigede i Grønningen. Dessuten er det bygd vei inn i tvisteområdet langs vannet Grønningen. Veien ble forlenget mot Bruås og Rauå allmenning etter ønske fra sistnevnte, og mot betaling for det forlengelsen kostet. Bruksberettigede i Bruås og Rauå statsallmenning har søkt Grønningen allmenningsstyre om å få hugge tømmer til vedlikehold av setrene, og det er blitt inngått avtaler mellom de to allmenninger, dels om føring av tømmer nordover fra Bruås og Rauå allmenning gjennom Grønningen og dels om transport av tømmer den annen vei. Dette viser at Bruås og Rauå allmenning og de bruksberettigede har godtatt den grenselinje som ble trukket av kommisjonen.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"Lagmannsrettens dom pkt 1 stadfestes og Grønningen almenningsstyre og Skogn fjellstyre tilkjennes saksomkostninger for alle retter."
Jeg er kommet til at de ankende parter må gis medhold.
Som jeg allerede har nevnt, var det på 1700-tallet tre setrer i tvisteområdet, og til en av setrene lå det en bygslet slåtteteig. Matrikkelen for Stjørdal fra 1723 viser at setrene ble brukt av gårder i Stjørdal, og disse gårdene har allmenningsrett i Bruås og Rauå allmenning.
Det foreligger spredte opplysninger om at Grønningensiden kan ha brukt de samme stølsområder. Således opplyser allmenningskommisjonen at Røkkesvollen ble brukt av gården Holum i Skogn. Dette må imidlertid ha vært før seteren ble overtatt av Stjørdalsgårdene. Det foreligger også opplysninger om at gårdbrukere fra Grønningensiden har hatt tilhold på Kleivvollen. Disse opplysninger synes imidlertid å ha sammenheng med de private og urettmessige disponeringer av allmenningsområdene som fant sted fra slutten av 1700-tallet, og som jeg skal komme tilbake til.
Jeg finner etter dette å kunne legge til grunn at på 1700tallet var tvisteområdet i bruk som et seterområde for gårder i Stjørdal, og - med mulig reservasjon for Røkkesvollen - må dette ha vært en bruk fra gammel tid. Seterdrift, og utnyttelse av fjellslåtter, var denne gang antagelig i praksis den sentrale form for utnyttelse av området. Det foreligger ingen opplysninger om annen bruk av området, for eksempel hogst.
Jeg peker videre på at en rekke Stjørdalsgårder hadde setrer umiddelbart sør for kommisjonsgrensen, og at setrene hadde naturlige beiteområder inn i tvisteområdet. En av setrene hadde bygslet fjellslått nord for kommisjonsgrensen. Selv om det også var setrer i Grønningen allmenning nord for påstandslinjen, fremtrer det omtvistede området som et samlet bruksområde for gårdene i Stjørdalen.
Bruken må etter min mening ses som utslag av den allmenningsrett som bøndene i Stjørdal hadde i Bruås og Rauå statsallmenning - en allmenning som altså etter min mening må ha omfattet også det område saken gjelder. Ordningen med bygselsedler som kom i bruk i området, synes ikke å ha vært knyttet til den opprinnelige bruk, og synes allerede av denne grunn å være uten betydning.
Jeg er enig med lagmannsretten i at konklusjonen foran kan ha sterkere grunnlag i de sørlige deler av tvisteområdet enn lenger mot nord, men jeg finner ikke grunn til å sondre mellom de ulike deler.
Denne oppfatning av området som en del av Bruås og Rauå statsallmenning, har etter min mening god støtte i de besiktigelsesforretninger som fant sted i 1757. De to første av disse gjelder henholdsvis Bruås og Rauå statsallmenninger. Selv om grensebeskrivelsen ikke er entydig, synes det lagt til grunn at hele området innen de ankende parters prinsipale påstandslinje har vært forutsatt tilhørende Bruås og Rauå statsalmenning. I den etterfølgende besiktigelsesforretning samme år for Grønningen statsallmenning er det helt klart at Grønningen ikke ble forutsatt å omfatte noe av tvisteområdet.
Som det fremgår av anførslene, ble det ved besiktigelsesforretningen for Grønningen i 1787 trukket en ny og mer sørlig grenselinje for denne statsallmenning - en grenselinje som allmenningskommisjonen senere for en vesentlig del la til grunn som grense mot sør. Jeg er enig med de ankende parter i at denne grenseendring bare kan forklares ut fra en uberettiget tilegnelse av allmenningsområder som enkelte privatpersoner hadde foretatt i Grønningen statsallmenning og også sør for grensen mot Bruås/Rauå. Grensetrekningen kan ha hatt som grunnlag at man måtte legitimere eller i hvert fall ta hensyn til de nye eierpretendenter. Det er ellers påfallende at i en besiktigelsesforretning i 1788 for Bruås og Rauå allmenning, med den samme fogd som bestyrer, ble det angitt en grense for disse allmenninger som omtrent stemmer med besiktigelsesforretningene i 1757.
Allmeningskommisjonen ryddet opp med hensyn til de private disposisjoner som var foretatt dels i Grønningen statsallmenning, dels i det som er vårt tvisteområde, og la for så vidt grunnlag for at grensen kunne trekkes som i 1757. Grensebeskrivelsen for 1757 ble da også valgt for Grønningen, med unntak for sørgrensen der kommisjonsgrensen i det vesentlige går som etter besiktigelsesforretningen for Grønningen i 1787.
Kommisjonen begrunner ikke nærmere hvorfor den ikke bruker 1757-beskrivelsene også her. Den sier mer generelt at den så seg berettiget til å tilsidesette disse grensebeskrivelser "hvorimod den har maattet holde sig dels til de lokale Forholde, navnlig til Vasdragenes Retning samt til Sætres og Slaatters Beliggenhed, og dels til det i Tiden stedfundne Brug fra de sammenstødende Bygdelag".
Når kommisjonen likevel ikke synes å ha lagt vekt på eksistensen av de tre setrer i tvisteområdet som ble brukt av gårder i Stjørdal, kan det ha sammenheng med at retten til disse tre setrene etter kommisjonens generelle syn ikke var utslag av allmenningsrett, men bygget på bygsel. Som jeg allerede har vært inne på, er dette en uriktig oppfatning. Det kommisjonen sier om stedfunnen bruk, synes å kunne ha sammenheng med den ulovlige tilegnelse som hadde funnet sted fra slutten av 1700-tallet, og som hadde dannet grunnlag for senere salg og bygsel. Den tidligere bruk er det ikke dokumentert andre opplysninger om enn dem jeg allerede har nevnt. Det er ellers påfallende at kommisjonens grense ble trukket i det vesentlige som i besiktigelsesforretningen i 1787 - en forretning som ble holdt uten befaring og som kommisjonen ellers var kritisk til.
Etter min mening var kommisjonens grensetrekning uriktig på bakgrunn av forholdene på 1700-tallet. De disposisjoner som senere hadde funnet sted, kunne etter min mening ikke gjøre det berettiget å trekke en ny grense.
Allmenningskommisjonen hadde ingen dømmende funksjon, og den grenselinje som ble trukket, hadde derfor ikke bindende virkning. Grensen kunne heller ikke bli bindende på grunnlag av at kommisjonens forslag til grense - den som senere ble lagt til grunn - på forhånd var forelagt for allmenningsstyret for Bruås og Rauå allmenning, som ikke hadde noe å bemerke. Dette er det grunn til å se i sammenheng med at kommisjonen antagelig satte meget inn på å få igjennom sine forslag, at kommisjonen kunne fremme forslag om påtale dersom den kom over forhold som etter kommisjonens oppfatning var straffbare, og at de rettslige og faktiske forhold var så uoversiktlige at det ikke kan ha vært lett for allmenningsstyret å ta opp en diskusjon. At styret skulle ha gitt et bindende samtykke, hevdes da heller ikke lenger av ankemotpartene.
Spørsmålet er så om de opprinnelige rettigheter for Bruås og Rauå allmenning kan ha falt bort på grunn av den lange tid som har gått og den bruk som har vært gjort av området siden allmenningskommisjonen trakk opp grensen i midten av 1860årene.
Når spørsmålet om kommisjonens grenselinje ikke er tatt opp tidligere, synes det å kunne ha en viss sammenheng med at et annet spørsmål måtte stå langt mer sentralt for Bruås og Rauå allmenning i den første tiden etter at kommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid. Dette gjaldt selve hogstretten, som ved allmenningskommisjonens konklusjoner reelt sett ble fratatt de allmenningsberettigede. Spørsmålet om å få tilbake hogstretten ble tatt opp allerede i 1867 og foranlediget bevisopptak i 1913. Tvisten ble først avgjort ved Høyesteretts dom i Rt-1935-876, som gav allmenningen medhold. Spørsmålet om hogst også i tvisteområdet kunne naturlig først bli aktuelt etter at hogstspørsmålet var avklart. Seterdriften på Røkkesvollen, Kleivvollen og Mælasvollen fortsatte også etter at allmenningskommisjonen hadde avsluttet sitt arbeid - for øvrig i samsvar med kommisjonens forutsetninger og uten protest fra Grønningensiden. Eieren av Mælasvollen har nok i hvert fall ved en anledning søkt Grønningen allmenningsstyre om å få ta tømmer til vedlikehold av seteren, men heller ikke dette forhold kan få særlig betydning ved passivitetsvurderingen.
Det er ellers på det rene at det fra Grønningensiden har vært drevet hogst i allmenningen i hvert fall ved 3-4 anledninger, første gang i 1920-årene og senest i 1960-årene. Grønningen hadde også bygd vei langs Grønningenvannet og inn i tvisteområdet - en vei som ble forlenget inn til Bruås og Rauå statsallmenning etter ønske fra sistnevnte allmenning mot at denne allmenning betalte det forlengelsen kostet.
Spørsmålet om man på bakgrunn av det jeg her har vist til bør legge vekt på passivitetssynspunkter, er etter min mening noe tvilsomt. Det kan nok være viktig rent praktisk å skape stabilitet på grunnlag av allmenningskommisjonens arbeid. Den tok sikte på å skape orden, arbeidet grundig og tok i vår sak standpunkt til spørsmål som i hvert fall etter kommisjonens oppfatning og arbeidsgrunnlag var tvilsomme. Vår sak synes imidlertid spesiell fordi passiviteten fra Stjørdalssiden som nevnt delvis kan forklares i de problemer som knyttet seg til selve hogstretten. Fra Grønningensiden er ikke påvist annen bruk enn den jeg allerede har nevnt. - Etter en samlet vurdering er jeg kommet til at det i den foreliggende sak ikke vil være riktig å legge avgjørende vekt på at tvisten ble reist på et sent tidspunkt.
Saken har reist tvilsomme spørsmål av faktisk og rettslig karakter. Saksomkostninger bør derfor ikke tilkjennes for noen rett.
Jeg stemmer for denne dom:
1. Bruksrettsgrensen mellom de allmenningsberettigede i Bruås og Rauå allmenning på den ene side og de allmenningsberettigede i Grønningen allmenning på den annen side skal gå fra Kronrøysa i Høgsetervola rettlinjet østlig til Røkkesbekkens utløp i Store Grønningen og derfra følge vannet gjennom innløpet til Kjeilan og videre inn til Kvitsteinsbekkens utløp, og deretter følge sørgrensen for Finnåsen eiendele til denne eiendoms sørøstre hjørnemerke og derfra i sørlig retning til Kronrøysa i Grønvola.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke for noen instans.