RG-1995-1145
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-18 |
| Publisert: | RG-1995-1145 (181-95) |
| Stikkord: | Erstatningsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 91-02954 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02736 A (se RG-1995-1145). |
| Parter: | Ankende part nr. 1: Knut Haavik nr. 2: Se og Hør Forlaget A/S (Prosessfullmektig: Advokat Tor Erling Staff). Motpart: Ole Paus (Prosessfullmektig: Advokat Harald Stabell). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Sveinung Koslung 3. E.ord. lagdommer Otto Weng |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §390, Skadeserstatningsloven (1969) §3-6, Tvistemålsloven (1915) §178, §180, §356, §359, Forvaltningsloven (1967) §13, Personregisterloven (1978) §6 |
Saken gjelder krav mot ukeblad om erstatning for ikke økonomisk skade (oppreisning) for påstått krenkelse av privatlivets fred.
Ole Paus - artist og forfatter - inngikk i 1979 ekteskap med Anne-Karine Strøm. I oktober s. å. ble sønnen Magnus født.
P. g. a. vanskeligheter i ekteskapet flyttet Ole Paus i mai 1990 fra ekteparets felles bolig. Den nærmeste tiden bodde han i egen leilighet og også noen uker på hotell. Anne-Karine Strøm og Ole Paus ble skilt ved dom i februar 1991.
Den 1. september 1990 ble det holdt premierefest i Oslo i forbindelse med revyen "Lørdag hele uken" som Ole Paus var ansvarlig for. Ukebladet Se og Hør, som utgis av Se og Hør Forlaget AS, var invitert på lik linje med en rekke andre aviser, ukeblader og media for øvrig, og var på festen til stede med en journalist og en fotograf. I løpet av festen ble Se og Hørs medarbeidere oppmerksom på Randi Heide som bladet antok var Ole Paus' venninne. Hun hadde på det tidspunkt avsluttet et samboerforhold og hadde omsorgen for 2 døtre som da var 13 og 14 år.
Se og Hør nr. 36 for 1990 utkom den 5. september. I dette nummeret hadde bladet et oppslag over 2 sider som dekket premierefesten. I overskrifter het det at "Ole Paus inviterte venninne - kona ville ikke komme" og "Krise i ekteskapet". I teksten ble opplyst at Ole Paus hadde invitert med seg en ny venninne som er "reportasjesjef i et ukeblad", og det ble skrevet at hun gjemte seg under bordet da bladet "ville ta bilder av paret". I nr. 38 ble Randi Heide avbildet og navngitt som "den nye kvinnen" i Ole Paus' liv.
Utover i 1990 hadde Se og Hør omtale av Ole Paus i nr. 39, 45 og 48, og i 1991 i nr. 2, 5, 8 og 14. I nr. 2 for 1991 ble det bl.a. opplyst at Ole Paus flyttet fra Anne-Karine Strøm etter 12 års ekteskap, med tilføyelse om at "årsaken var tobarns-mammaen Randi Heide som han i flere år har hatt et intimt forhold til". Se og Hør skrev også at Ole Paus presenterte "sin hemmelige kjæreste for offentligheten første gang" under premierefesten i september 1990 og at bladet da samtidig kunne fortelle om "revy-mannens ekteskapsbrudd". I de øvrige artikler kom bladet - i tillegg til mer personlige forhold - også inn på revyen som bladet betegnet som en fiasko, og en konkurs i et aksjeselskap der Ole Paus var sterk engasjert.
Ved stevning av 20. mars 1991 til Oslo byrett reiste Ole Paus sak mot sjefsredaktør Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS med krav om oppreisning begrenset oppad til kr 1000000 for fremsettelse av usanne beskyldninger og for krenkelse av privatlivets fred. I stevningen var trukket frem utsagn i de nummere av Se og Hør frem til nr. 5 for 1991 som det er vist til foran. I prosesskrift sommeren 1992 begrenset Ole Paus søksmålet til oppreisning inntil kr 10000 for krenkelse av privatlivets fred basert på uttalelser i nr. 36 og nr. 39 for 1990, samt nr. 2 for 1991. Disse artikler er i sin helhet gjengitt i byrettens dom på 3 - 4.
Oslo byrett avsa den 29. juni 1992 dom med slik domsslutning:
1. Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS dømmes in solidum til å betale erstatning for ikke-økonomisk skade til Ole Paus med kr 10000,- - kronertitusen.
2. Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS dømmes in solidum til å betale saksomkostninger til Ole Paus med kr 35162,- -kronertrettifemtusenetthundreogsekstito.
3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.
Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS har rettidig påanket dommen til lagmannsretten p. g. a. uriktig rettsanvendelse og bevisbedømmelse. Etter at Ole Paus i tilsvaret påsto anken avvist under henvisning til at kravet til ankegjenstandens verdi i tvistemålsloven §356 ikke var oppfylt, søkte de ankende parter om fremme av saken uavhengig av ankesummen. I medhold av tvistemålsloven §359 ga førstelagmannen slikt samtykke den 23. september 1992. Førstelagmannen la ved sin avgjørelse til grunn at siktemålet med søksmålet bl.a. var å få avklart enkelte prinsipielle spørsmål vedrørende privatlivets fred for personer i medias søkelys, og at anken derfor har en viss betydning også utenfor den foreliggende sak.
Om sakens nærmere enkeltheter vises for øvrig til byrettens dom og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Ankeforhandling ble avholdt i Oslo i dagene 14., 15. og 16. mars 1995 etter at saken 2 ganger har vært utsatt p. g. a. sykdom. Ole Paus og Knut Haavik møtte og avga forklaring. Knut Haavik som er styremedlem og administrerende direktør i Se og Hør Forlaget AS, møtte også for forlaget. Retten mottok forklaring fra 6 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. - I hovedtrekk står saken i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
De ankende parter - Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS - har ved sin prosessfullmektig i det vesentligste gjort gjeldende:
De ankende parter godtar at Ole Paus og Randi Heide kan ha følt seg krenket av de 3 aktuelle artikler. De ankende parter har imidlertid ikke gått ut over grensene for ytrings-, menings- og trykkefriheten hva angår omtale av kjente personer. Ole Paus må derfor tåle artikler med slikt innhold.
Ole Paus og Randi Heide mener seg systematisk forfulgt av bladet. Dette kommer klart til uttrykk i stevningen og også i deres forklaring for lagmannsretten selv om saken etter hvert er blitt begrenset til 3 artikler. Se og Hør gis i tillegg ansvaret for det meste som har gått galt for Ole Paus, herunder revyen i 1990 og konkursen samme høst. Det er ikke noe grunnlag for å rette slike bebreidelser mot bladet. Andre media omtalte også revyen og konkursen på en kritisk måte. Ole Paus opprettholder imidlertid sine anklager mot bladet. Disse synes å ha fått en tvangsmessig forankring.
Flere av artiklene i Se og Hør som var tatt med i stevningen, inneholder ikke mer og annet enn det en fant i andre blader og aviser på den tiden. Dette gjelder f. eks. artiklene i nr. 45 og 48 for 1990. Likevel føler Ole Paus seg krenket av omtalen i Se og Hør. Ole Paus kan ikke forstås annerledes enn at han helst ikke ønsker at Se og Hør skal skrive noe om ham, og at han i hvert fall vil sensurere det som kommer på trykk. Det er videre ikke grunnlag for å hevde at Se og Hør går spesielt lenger i å omtale kjente personers privatliv enn andre tilsvarende blader. I ukebladet Hjemmet finnes bl.a. eksempel på nærgående beskrivelse av en kjent persons skilsmisse.
Gjennom mange år har Ole Paus i ekstrem grad valgt å eksponere seg i media. Dette må få betydning når grensene for hans eventuelle rett til privatliv skal trekkes. Den første artikkel om Ole Paus i Se og Hør kom allerede i 1978, det året da bladet ble startet. Senere har det - så vel i Se og Hør som i andre ukeblad og aviser - vært en rekke artikler som omhandler hans privatliv, hans familie og barn, hans hjem og båt m.v. Selv om han ikke aktivt har budt seg frem for media, har han latt seg intervjue og dermed gitt offentligheten innblikk i sitt privatliv, og ikke bare i sin yrkesmessige tilværelse. Det anføres at Ole Paus siden 1978 systematisk har markedsført seg selv og sitt privatliv i yrkesmessig sammenheng. Overfor andre media har han fortsatt på samme måte etter 1990. De ankende parter har på denne bakgrunn oppfattet det slik at Ole Paus har gitt et tilstedeværende samtykke til omtale av hans privatliv. Dette innebærer at Knut Haavik i hvert fall ikke kan anses for å ha handllet forsettlig.
Ole Paus' behandling av andre er også av betydning. Han har selv i utstrakt grad benyttet seg av ytringsfriheten og kommet med svært nærgående beskrivelser av et stort antall kjente personer i spottende og satirisk form. En rekke slike uttalelser ligger i en gråsone i forhold til injurielovgivningen. Dette illustrerer hvordan Ole Paus selv vurderer ytringsfriheten opp mot hensynet til privatlivets fred. Også overfor Knut Haavik er han kommet med ekstremt sterke uttalelser. I denne sammenheng er særlig vist til omtalen av Knut Haavik i boken "Endelig alene" som utkom i 1984, og artikkelen "I Knut Haaviks hus" som sto på trykk i Dagbladet den 30. september 1990. Det er således både tale om provokasjon og retorsjon fra Ole Paus' side.
Det erkjennes at det i de omtvistede artikler i Se og Hør er gitt offentlig meddelelse om personlige eller huslige forhold, jfr. straffeloven §390. I denne sammenheng er vist til Wolland og Øvrum "Budbringerens dilemma" (1992) 180 - 181. Det hevdes imidlertid at Se og Hør hadde aktverdig grunn for å skrive artiklene, og at det uansett ikke var utilbørlig å trykke dem.
Se og Hør har i dag et opplag på omlag 370000 og leses ukentlig av ca 1,3 millioner. En del kjente personer omtales jevnlig i media. Leserne følger disse fra år til år og må ha krav på å bli holdt orientert om hva som skjer, f. eks. om skilsmisse. Holdes slike opplysninger tilbake, vil leserne få et forfusket bilde av virkeligheten. Ut fra lesernes informasjonsbehov må bladet således anses forpliktet også til å bringe frem opplysninger om kjente personers skilsmisse o. l. På denne bakgrunn anføres at Se og Hør hadde aktverdig grunn for å skrive artiklene om Ole Paus. Og det kan ikke innvendes at artiklene bare hadde underholdnings- og ikke informasjonsverdi. Utviklingen har medført at det er blitt henimot umulig å trekke et slikt skille. En stor gruppe mennesker lærer dessuten ved å lese underholdningspreget stoff. Se og Hørs høye opplagstall viser at det nettopp er på denne måten leserne ønsker stoffet presentert. Se og Hør, som har som formål å underholde, må forholde seg til denne virkeligheten.
Begrepet utilbørlig som overhode ikke er drøftet i byrettens dom, er en rettslig standard som endrer seg over tid. I dagens situasjon der omlag 30 % av alle ekteskap oppløses, kan det ikke være utilbørlig å omtale en kjent persons skilsmisse. I slik omtale ligger ingen moralsk dom eller fordømmelse. En opplysning av denne art kan derfor ikke krenke personvernet. Det anføres at det samme må gjelde for så vidt angår ord som ekteskapsbrudd og utroskap. Heller ikke slike uttrykk involverer moral eller skyld.
Til støtte for sitt syn har de ankende parter vist til en del rettsavgjørelser og teori, bl.a. Rt-1952-1259, Rt-1960-1147, Rt-1979-1590 og Oslo namsretts kjennelse av 3. august 1992 i sak mellom Hallvard Flatland og Allers Familiejournal AS. Det er også vist til Wolland/Øvrum l. c. 156 som behandler forholdet til Den Europeiske Menneskerettighetskonvensjon (EMK) art. 10 der prinsippet om ytringsfriheten er slått fast. I henhold til art. 10 nr. 2 kan ytringsfriheten begrenses ved lov dersom dette er nødvendig i et demokratisk samfunn, bl.a. av hensyn til andres rykte eller rettigheter. Det anføres at straffeloven §390 er i strid med konvensjonen ettersom en slik bestemmelse om privatlivets fred ikke er nødvendig i et demokratisk samfunn.
Domstolene kan bare slå ned på det kvalifisert kritikkverdige forhold. Retten må i denne forbindelse vurdere hver enkelt artikkel og hvert enkelt utsagn for seg. Vurderingen må foretas ut fra den grense som faktisk er etablert i dagens mediaverden.
De ankende parter har nedlagt slik påstand:
Saksøkte frikjennes og tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten - Ole Paus - har ved sin prosessfullmektig i hovedtrekk fremholdt:
For retten er det ikke nødvendig å ta stilling til om Ole Paus har drevet hets mot Se og Hør og bladets sjefsredaktør, eller om bladet har forfulgt Ole Paus. Spørsmålet er om Se og Hør har krenket privatlivet til Ole Paus og hans familie.
Partene er enige om at forholdet reguleres av skadeserstatningsloven §3-6 sammenholdt med straffeloven §390, og at redaktør Knut Haavik i tilfelle har handlet uaktsomt. Han er således ansvarlig etter §3-6 første ledd og forlaget etter annet ledd. Partene er videre enige om at artiklene omhandler personlige/huslige forhold, samt størrelsen av den erstatning som i tilfelle skal utmåles. Hvorvidt det foreligger provokasjon eller retorsjon, vil bare ha relevans for erstatningsutmålingen. Ettersom det er enighet om beløpets størrelse, er det ikke nødvendig for retten å gå nærmere inn på betydningen av Ole Paus' omtale av andre, herunder de ankende parter. Derimot må retten ta stilling til om Se og Hør handlet utilbørlig eller rettsstridig. I denne forbindelse må retten vurdere og sammenholde de 3 aktuelle artikler med det som fremkommer i de øvrige artikler. Det er imidlertid ikke nødvendig å vurdere hver enkelt artikkel eller formulering for seg, jfr. Rt-1960-1147 der det heter at helheetsinntrykket må være avgjørende.
Hva angår sakens faktum anføres at Ole Paus og Randi Heide ikke var et par eller kjærester da premierefesten ble avholdt i september 1990, at de ikke kom til festen sammen, at de ikke opptrådte sammen under festen og at de ikke hadde noe ønske om å bli presentert for offentligheten som et par. Følgelig er det på det rene at artiklene i Se og Hør på en rekke punkter dels er uriktige og dels preget av diktning. Det er bl.a. ikke korrekt at Randi Heide var årsaken til skilsmissen, at hun og Ole Paus hadde hatt et hemmelig, intimt forhold i flere år, og at det forelå ekteskapsbrudd i september 1990. Dette er i tillegg opplysninger av svært sensitiv art som inntil da ikke var offentlig kjent. Opplysningene har vært meget belastende for Ole Paus og hans familie, særlig i forhold til sønnen Markus, men også for Randi Heide og hennes familie.
Saken er reist som en sivil sak og ikke som en straffesak. Dette har betydning ettersom utilbørlighetskriteriet tolkes strengere i strafferetten enn i sivilretten. Tolkningen må knyttes konkret til artiklene i foreliggende sak. Det må herunder foretas en avveining av hensynet til personvernet mot trykkefriheten. Hvorvidt Se og Hør hadde en aktverdig grunn for å offentliggjøre de aktuelle opplysninger, vil være et sentralt moment. Manglet aktverdig grunn, vil handlingen være utilbørlig. På den annen side kan offentliggjøring være utilbørlig selv om utgiveren faktisk har hatt aktverdig grunn, jfr. Andenæs' artikkel "Privatlivets fred" i TfR 1958 384.
Som grunn for offentliggjøringen har Se og Hør vist til sin forpliktelse overfor leserne som hadde fulgt Ole Paus gjennom mange år. Dette kan ikke aksepteres som noen aktverdig grunn, spesielt fordi bladet ga svært følsomme og intime opplysninger om påstått utroskap. Opplysninger av denne art har ellers ingen informasjons- eller nyhetsverdi, og leserne kan ikke ha noe krav på å få innsyn i slike forhold som bare har underholdningsverdi. Hvorvidt ekteskapsbrudd etter hvert er blitt vanlig, må være uten betydning i denne sammenheng. For å illustrere i hvilken utstrekning personømfintlige opplysninger vernes etter gjeldende lovgivning er vist til en rekke bestemmelser i personregisterloven, bl.a. §6 annet ledd nr. 4) og nr. 5), samt forvaltningsloven §13 første ledd nr. 1) og annet ledd.
Ankemotparten er enig i at grensene for privatlivets fred må trekkes noe annerledes for kjente personer. Men også kjente mennesker må ha krav på beskyttelse overfor utsagn om ekteskapsbrudd og utroskap. Slike utsagn innebærer en moralsk dom på en helt annen måte enn ved bruk av ordet skilsmisse. Det er ellers ikke riktig at Ole Paus selv har oppsøkt media og bedt dem skrive om hans privatliv. Hvorvidt han har hatt yrkesmessig fordel av de oppslag som er kommet, er uten betydning.
Ole Paus har ikke samtykket i at de aktuelle artikler kom på trykk. Det forhold at han tidligere har vært mye omtalt i media, kan heller ikke tolkes som et samtykke til oppslag av denne art. Gjennom vitneforklaring fra Ketil Bjørnstad er for øvrig klarlagt at kjente personer som tidligere har holdt en lav profil i forhold til media, ikke blir hørt av Se og Hør når de ber om å få slippe omtale.
Som artist har Ole Paus skrevet og fremført viser og annet stoff med satirisk brodd, og han har også skrevet kritiske avisartikler. Det har imidlertid alltid vært tale om å beskrive andres fag- eller yrkesutøvelse. Andres privatliv har aldri vært krenket. Dette gjelder også Ole Paus' omtale av Knut Haavik og Se og Hør. Subsidiært anføres at en mulig krenkelse fra Ole Paus' side bare vil kunne ha betydning for størrelsen av den erstatning som i tilfelle skal utmåles.
Av rettspraksis har ankemotparten - i tillegg til de avgjørelser som er trukket fram av de ankende parter - bl.a. vist til Rt-1952-1217 og Rt-1986-1307. Det er også vist til Kjerschow "Straffeloven med kommentarer" 899, Andenæs l. c. 383 og pressens egen "Vær varsom-plakat" pkt. 4.3 og 4.4. Det bestrides at straffeloven §390 er i strid med EMK art. 10.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Den ankende part betaler sakens omkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige også slutte seg til byrettens begrunnelse. Lagmannsretten ser slik på saken, og vil - ut fra bevisføringen under ankeforhandlingen - innledningsvis knytte noen merknader til de mer sentrale faktiske forhold som dommen baseres på:
Ole Paus flyttet i mai 1990 fra sin daværende ektefelle p. g. a. vanskeligheter i ekteskapet. Randi Heide har han beskrevet som en god venn som han hadde kjent i mange år. Han hadde ikke invitert henne til premierefesten den 1. september 1990, de kom ikke sammen til festen, de opptrådte ikke som et par under festen og de hadde heller ikke noe ønske om å bli omtalt som eller bli fotografert som et par. Randi Heide vegret seg bestemt mot fotografering, noe som kommer klart frem i Se og Hørs artikkel i nr. 36 for 1990. Ole Paus var dessuten generelt uvillig til å snakke om sitt ekteskap. Også dette kommer frem i artikkelen.
Et mer nært og intimt forhold oppsto mellom Ole Paus og Randi Heide senhøsten 1990. Etter at Ole Paus i begynnelsen av 1991 var skilt fra sin tidligere ektefelle, inngikk de ekteskap samme vår.
Lagmannsretten konstaterer på denne bakgrunn at flere utsagn i Se og Hørs artikler i nr. 36 for 1990 og nr. 2 for 1991 er uriktige. I september 1990 var det ikke grunnlag for å beskrive Randi Heide som Ole Paus' nye venninne, hun var ikke årsaken til at Ole Paus flyttet fra sin ektefelle og det er ikke korrekt at Randi Heide og Ole Paus i flere år hadde hatt et intimt forhold. Se og Hør hadde følgelig heller ikke dekning for å fremstille det slik at det forelå ekteskapsbrudd fra Ole Paus' side i september 1990. Lagmannsretten tilføyer at ordet "utroskap" ikke er nyttet i noen av de omtvistede artikler. Det kan likevel ikke være tvilsomt at leseren må få det inntrykk at Ole Paus var utro. Retten viser til utsagnet om at Ole Paus og Randi Heide i flere år hadde hatt et intimt forhold.
Opplysninger om ekteskapsbrudd og utroskap må klarligvis regnes som meddelelser om personlige eller huslige forhold etter straffeloven §390. Ved at opplysningene er trykket i Se og Hør er de gjort offentlige. Begge disse forhold er for øvrig erkjent av de ankende parter.
Spørsmålet blir så om Se og Hør ved å offentliggjøre de nevnte opplysninger har krenket privatlivets fred. Det må i siste omgang bero på en nærmere vurdering av hvorvidt Se og Hør handlet utilbørlig. Det sentrale i denne forbindelse vil være i hvilken grad de gitte opplysninger anses for å være av personlig art, og om bladet - bl.a. ut fra hensynet til prinsippet om ytrings- og trykkefriheten - hadde en aktverdig grunn for å trykke artiklene. Det er ikke direkte avgjørende om opplysningene er sanne eller usanne, men dette vil likevel kunne få betydning ved avveiningen. Retten må ellers foreta en bred vurdering av den konkrete situasjon med utgangspunkt i de aktuelle opplysninger som er formidlet. Som bemerket i kjennelsen i Rt-1960-1148 skal retten se hen til det helhetsinntrykk som er skapt, og ikke enkelte ord og uttrykk løsrevet fra sammenhengen. I nærværende sak må retten for øvrig drøfte betydningen av den omstendighet at Ole Paus er en kjent person, hvorvidt han kan anses for å ha gitt samtykke til omtale av denne art og de kritiske utsagn han har kommet med mot andre personer.
Gjennom sin relativt lange yrkeskarriere har Ole Paus blitt en meget kjent person for et bredt publikum. Han har skrevet kontroversielle, satiriske viser med sterk brodd, han har forfattet revynummere o. l. av tilsvarende art, og han har engasjert seg med kritiske ytringer i enkelte samfunnsspørsmål. I tillegg er han gjentatte ganger over mange år blitt avbildet og omtalt i media. Hans privatliv er også i utstrakt grad blitt trukket inn og beskrevet. Hvorvidt dette i hovedsak skyldes ønske eller initiativ fra Ole Paus' side, er det ikke nødvendig for retten å ta stilling til.
I dagens mediasituasjon med sterk personfokusering må grensene for hva som kan refereres av personlige opplysninger uten å komme i konflikt med straffeloven §390, trolig trekkes annerledes for særlig kjente personer enn for den alminnelige mann og kvinne. Den som stadig har vært eksponert og som fortsetter å opptre i offentlig sammenheng, må finne seg i en mer nærgående og kritisk oppfølgning fra medias side. Men også slike kjente personer må ha et berettiget krav om at spesielt følsomme opplysninger om personlige forhold ikke gjøres offentlig kjent. Uten sikre og konkrete holdepunkter kan man videre ikke se tidligere eksponering som et generelt samtykke til publisering av nærgående personopplysninger. Noen slike holdepunkter foreligger ikke i nærværende sak for så vidt angår Ole Paus. I tillegg kommer hans og Randi Heides opptreden under premierefesten. Ved sin avvisende holdning overfor Se og Hørs medarbeidere ga de klart tilkjenne at de ikke ønsket å bli omtalt som et par.
Opplysning om skilsmisse eller avslutning av et parforhold, eventuelt sammen med informasjon om at vedkommende har fått ny venn/venninne, må i utgangspunktet anses for å være av personlig art. Dette kan likevel ikke være til hinder for at media kan ha akseptabel grunn for å referere slike opplysninger dersom det gjelder en kjent person. Hvorvidt slik omtale kan anses som tilbørlig, vil avhenge av de nærmere omstendigheter i forbindelse med publiseringen, hvilke ord og uttrykk som benyttes og særlig det tidspunkt som velges for offentliggjøringen. I denne sammenheng vil det ikke være uten betydning om den person det gjelder utad opptrer sammen med en annen enn ektefellen som et par. Lagmannsretten finner ikke grunn til å drøfte nærmere hvordan grensene i så måte skal trekkes. Se og Hør begrenset seg ikke til å beskrive en skilsmisse, og Ole Paus og Randi Heide hadde i september 1990 ikke opptrådt som et par.
Se og Hør skrev om Ole Paus' ekteskapsbrudd og skapte inntrykk av at det forelå utroskap. Retten deler ikke de ankende parters oppfatning om at slike uttrykk nærmest er synonyme med skilsmisse, og at det ikke lenger er knyttet noen moralsk dom til utsagn som dette. At en høy andel ekteskap i dag faktisk ender med skilsmisse, kan ikke være avgjørende. Ektefeller har i utgangspunktet troskapsplikt mot hverandre inntil ekteskapet opphører, og det kan avsluttes på ulike måter. Uttrykk som ekteskapsbrudd og "intimt forhold" til annen enn ektefellen er klart egnet til å skape negative assosiasjoner og vil - etter lagmannsrettens vurdering - av de fleste lesere vanligvis bli oppfattet som beskrivelse av en kritikkverdig oppførsel. Retten tilføyer at den ikke kan se at innholdet for øvrig i de omtvistede artikler eller i de andre artikler som Se og Hør skrev om Ole Paus i det aktuelle tidsrom, tegner et bilde av ham og Randi Heide som kan rette opp dette inntrykket. Slik retten oppfatter dissse artiklene gir de i hovedsak uttrykk for en negativ og til dels ironiserende holdning til Ole Paus og hans privatliv. Dertil kommer, som allerede påpekt, at Se og Hør ikke hadde dekning for å skrive at det forelå ekteskapsbrudd/utroskap i september 1990.
Lagmannsretten kan ikke se at Se og Hør hadde noen aktverdig grunn for å beskrive oppløsningen av Ole Paus' ekteskap slik bladet faktisk gjorde. Hensynet til bladets lesere, og også hensynet til trykkefriheten, kan ikke tilsi noen annen konklusjon. For å ivareta lesernes mulige legitime informasjonsbehov måtte det være tilstrekkelig om bladet på et senere tidspunkt og i mer nøytrale former meddelte at Ole Paus var skilt og at han hadde inngått nytt ekteskap. Prinsippet om ytringsfriheten har ingen naturlig plass overfor informasjoner av det slag det her er tale om. Hensett til at Se og Hør offentliggjorde spesielt følsomme opplysninger og benyttet nærgående formuleringer, finner lagmannsretten det etter dette ikke tvilsomt at bladet krenket privatlivets fred i forhold til Ole Paus, og at bladet handlet utilbørlig eller rettsstridig.
At Ole Paus har skrevet kritisk og satirisk om andre personer, kan ikke gi Se og Hør en utvidet rett til å omtale hans privatliv. Ut fra en samlet vurdering kan retten heller ikke se at Ole Paus' utfall mot Knut Haavik og Se og Hør kan virke ansvarsfritakende for bladet. Det er nok så at Ole Paus i boken "Endelig alene" og i det tidligere nevnte innlegg i Dagbladet benyttet meget sterke uttrykksformer som tangerer Knut Haavik som privatperson, eller som kan bli misforstått i den retning. De fleste lesere vil likevel ikke ha vanskelig for å forstå at ytringene tar for seg Haavik som yrkesutøver og bladets redaksjonelle linje, og at dette har vært Ole Paus' siktemål. Retten tilføyer at boken utkom mer enn 5 år før artiklene i Se og Hør ble offentliggjort, mens innlegget i Dagbladet kom på trykk noen få dager etter at Knut Haavik behandlet Paus i lederartikkelen i Se og Hør nr. 39 for 1990. I denne lederen, som har overskriften "Paus og PR", heter det bl.a. at Paus har "grunnlagt sin karriere på sjofle tekster og påhopp bakfra". Lignende uttalelser finnes i lederen i nr. 48 for 1990.
Objektivt sett foreligger det således en overtredelse av straffeloven §390, og lagmannsretten kan ikke se at denne bestemmelsen er i strid med EMK art. 10. Som sjefsredaktør har Knut Haavik handlet uaktsomt ved å trykke de aktuelle artikler. Uaktsomheten omfatter også spørsmålet om hvorvidt Ole Paus hadde samtykket i at slike opplysninger ble offentliggjort. Vilkårene for å pålegge Knut Haavik å svare erstatning av ikke økonomisk art etter skadeserstatningsloven §3-6 første ledd er således til stede. Ole Paus har maksimalt krevet kr 10000, et beløp de ankende parter isolert sett ikke har reist innvending mot, og som lagmannsretten ikke finner å være for høyt.
Vilkårene for gjøre forlaget ansvarlig følger av skadeserstatningsloven §3-6 annet ledd. Etter forholdene bør forlaget svare solidarisk med redaktøren.
Byrettens dom blir følgelig å stadfeste idet lagmannsrettens også er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves og retten kan ikke se at det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at de ankende parter bør fritas for å betale ankemotpartens omkostninger for lagmannsretten. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd vil de ankende parter bli pålagt å dekke Ole Paus' nødvendige omkostninger for lagmannsretten. De ankende parter bør hefte solidarisk, jfr. tvistemålsloven §178 annet ledd. For ordens skyld bemerkes at det antas å bero på en inkurie fra ankemotpartens side når det i påstanden er krevet at "den ankende part - - -" skal betale sakens omkostninger for lagmannsretten.
Advokat Harald Stabell - prosessfullmektig for Ole Paus - har inngitt omkostningsoppgave der salæret for lagmannsretten er oppgitt til kr 59000 med tillegg av kr 846 i utlegg. Salærkravet kan synes noe høyt med tanke på at ankeforhandlingen ble avviklet over 3 dager. Som påpekt av advokat Stabell har saken imidlertid vært utsatt 2 ganger like før ankeforhandlingen. Saken har dessuten vært lagt bredt opp fra de ankende parters side, og det er ikke kommet merknader til salærkravet fra disse. Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS vil følgelig i fellesskap bli pålagt å dekke kr 59846.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Knut Haavik og Se og Hør Forlaget AS in solidum til Ole Paus 59846 - femtinitusenåttehundreogførtiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.