LG-1994-728
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-07-11 |
| Publisert: | LG-1994-00728 |
| Stikkord: | Arbeidsmiljøloven |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 94-00600 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1994-00728 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Svein Solbakken (Prosessfullmektig: Advokat Haakon Skaug, Oslo). Kjæremotpart: Norges Blindeforbund v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Ola Mæland, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Danielsen, Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Lillebø |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, Tvistemålsloven (1915) §179 |
År 1994 den 11. juli ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. 94-00728 avsagt slik Kjennelse :
Svein Solbakken ble ved brev av 13. desember 1993 fra Norges Blindeforbund oppsagt fra den stilling han har i Norges Blindeforbunds trykkeri i Bergen. Det ble senere gitt nærmere begrunnelse for oppsigelsen.
Ved stevning av 7. mars 1994 gikk Svein Solbakken til sak mot Norges Blindeforbund med slik påstand:
"1. Oppsigelsen av Svein Solbakken kjennes ugyldig.
2. Svein Solbakken tilkjennes erstatning utmålt etter rettens skjønn.
3. Svein Solbakken tilkjennes saksomkostninger."
Norges Blindeforbund innga tilsvar og begjærte kjennelse - i medhold av arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd - for at Svein Solbakken skulle fratre stillingen under sakens behandling. Det ble lagt ned slik påstand:
"1. Norges Blindeforbund frifinnes.
2. Svein Solbakken fratrer sin stilling under sakens gang.
3. Norges Blindeforbund tilkjennes saksomkostninger."
I et prosesskrift av 28. april 1994 la Svein Solbakken ned slik påstand:
"Begjæringen om at Svein Solbakken skal fratre sin stilling under sakens gang tas ikke til følge."
Bergen byrett avsa 31. mai 1994 kjennelse med slik slutning:
"Svein Solbakken fratrer med virkning fra 1. juni 1994 sin stilling under sakens videre behandling."
Svein Solbakken har i rett tid påkjært byrettens kjennelse, idet han hevder at kjennelsen er feil i sitt innhold.
Han ber om at kjæremålet blir behandlet så snart som mulig, idet det påpekes at byretten har fastsatt et fratredelsestidspunkt som ligger forut for forkynnelsestidspunktet av kjennelsen. Det er vist til forarbeidene til Arbeidsmiljøloven hvor det er uttalt at fristen for fratredelse neppe bør være kortere enn 14 dager. Det er også vist til kjennelse inntatt i Rt-1988-783.
Når det gjelder sakens realitet har Solbakken påpekt at det her dreier seg om en oppsigelse i forbindelse med innskrenkning. I slike tilfeller heter det i forarbeidene at hovedregelen er at arbeidstakeren skal ha rett til å fortsette i stillingen og at retten bare unntaksvis bør bestemme noe annet. Det er vist til Rt-1984-400.
Det er videre anført at byretten åpenbart har lagt stor vekt på Norges Blindeforbunds anstrengte økonomi. Retten har imidlertid ikke gått inn på hvilke virkninger det vil ha for Svein Solbakken at han må fratre. Som det fremgår av stevningen har Solbakken i den største del av sitt yrkesaktive liv vært ansatt i Norges Blindeforbund. Han ble ansatt første gang 15. mai 1970 og har, med unntak av en periode fra 1. februar 1974 til 31. desember 1975, arbeidet sammenhengende i Blindeforbundet. Hvis han nå skal fratre, vil han høyst sannsynlig være avskåret fra å få annet arbeid. Han gjør således gjeldende at byrettens interesseavveining er feil.
Svein Solbakken har lagt ned slik påstand:
"Svein Solbakken står i stilling med virkning fra 1. juni 94 inntil rettskraftig avgjørelse i saken foreligger."
Norges Blindeforbund har inngitt tilsvar hvor det ikke bestrides at arbeidsmiljøloven normalordning er at den ansatte ved oppsigelse på grunn av rasjonalisering i utgangspunktet har rett til å stå i stillingen under sakens gang. Det anføres videre:
"Imidlertid er ikke det sitat fra Rt-1984-400 motparten viser til i kjæremålets punkt III treffende, fordi det der legges til grunn at det "ikke er noe å bebreide arbeidstaker". I denne sak er det som kjent mye å bebreide arbeidstageren, jfr. tilsvarets punkt III og VI. Som det fremgår avslutningsvis av begrunnelsen for oppsigelsen (stevningens bilag 3, siste avsnitt) har disse subjektivt klanderverdige forhold vært medvirkende til at Svein Solbakken ble sagt opp. Denne sak er derfor ikke "ren" i forhold til den sondring som Høyesteretts Kjæremålsutvalg slutter seg til i den nevnte kjennelse.
Hertil kommer at den økonomiske situasjon for Norges Blindeforbund nå er så dramatisk at nødvendige innsparingstiltak som oppsigelser må gi en likviditetseffekt, dersom organisasjonen skal kunne forsette å eksistere. Jeg viser til mitt prosesskrift at 26. mai d.å. med tilhørende dokumentasjon. Det fremgår av prosesskriftets bilag 6 at Norges Blindeforbund gikk med underskudd på nær 7 millioner kroner i 1993. Av samme prosesskrifts bilag 7 fremgår at underskuddet for 1. kvartal alene i år var i samme størrelsesorden (kr 7000000,-). Norges Blindeforbunds økonomi er med andre ord inne i en dramatisk negativ utvikling. Dessverre er det åpenbart en vekselvirkning mellom forbundets dårlige økonomi og den betydelige negative omtale Norges Blindeforbund har blitt tildel i massemedia.
Det må dessverre forventes ytterligere inntektstap fremover som følge av dette, ved at innsamlede midler, testamentariske gaver m.m. vil bli ytterligere redusert.
Det sier seg selv at Norges Blindeforbund ikke kan fortsette driften fremover uten å foreta betydelige innsparingstiltak.
Organisasjonens største kostnad er lønnsutgifter, og det er allerede i denne omgang besluttet oppsigelser av 11 personer. Majoriteten av disse har enten allerede varslet søksmål eller gått til søksmål. Dersom alle disse gis rett til å stå i stillingen under sakens gang, får man ikke den likviditetsgevinst av oppsigelsene som organisasjonens fremtid er avhengig av. I så fall risikerer man å bidra til at de øvrige ansatte arbeidsplasser står i fare, samt at de omlag 12000 synshemmede personer som idag bruker Norges Blindeforbunds ulike tilbud vil miste disse.
Når det gjelder hensynet til Svein Solbakken og anførselen om at retten her skulle gitt en lengre frist for fratreden, opplyses for ordens skyld at Norges Blindeforbund har latt Svein Solbakken møte på arbeidsplassen, etter hans ønske, også etter at byrettens kjennelse forelå."
Norges Blindeforbund har lagt ned slik påstand:
"1. Bergen byretts kjennelse stadfestes.
2. Svein Solbakken betaler Norges Blindeforbunds saksomkostninger i anledning spørsmålet om fratreden med kr 1500."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og slutter seg til byrettens begrunnelse.
Ut fra en avveining av hensynet til partenes ulike interesser finner lagmannsretten at hovedregelen i Arbeidsmiljøloven §61 nr. 4, annet ledd ikke er anvendelig i det foreliggende tilfellet, da det finnes urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens behandling.
Det legges avgjørende vekt på Norges Blindeforbunds særdeles vanskelige økonomiske situasjon, med stort underskudd i 1993 og videre i 1994 - og med dårlig likviditet. Det synes åpenbart nødvendig med omfattende innsparingstiltak av forskjellig art for om mulig å rette opp økonomien, og slike tiltak er satt i gang - bl.a. innskrenkninger i arbeidsstokken. Hva spesielt angår Blindeforbundets trykkeri, så har også denne virksomhet dårlig økonomi med underskudd og med for liten tilgang av arbeid i forhold til antall ansatte. Under de her foreliggende omstendigheter må hensynet til Svein Solbakkens interesser - bl.a. problemer med å skaffe seg annet arbeid i et anstrengt marked - vike.
Andre anførte grunnlag for oppsigelsen er det ikke nødvendig å gå inn på.
Bergen byrett avsa sin kjennelse 31. mai 1994 med fratreden 1. juni 1994. Kravet i kjennelse i Rt-1988-783 - om at fratredelse skal fastsettes til et tidspunkt etter avsigelsen - er da oppfylt. Etter lagmannsrettens oppfatning er det ikke grunnlag for å endre tidspunktet for fratredelse. Det vises bl.a. til den totale tid som er gått siden oppsigelsen og til den tid som er gått etter at fratredelse ble krevet 1. april 1994.
Byrettens kjennelse blir etter dette stadfestet.
I medhold av tvistemålsloven §179 første ledd i.f. utstår saksomkostningsavgjørelsen til den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. Saksomkostningsavgjørelsen utstår i medhold av tvistemålsloven §179, første ledd i.f.