LG-1993-936

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-01-13
Publisert:	LG-1993-00936
Stikkord:	Selvskyldnerkausjoners gyldighet
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 92-01488 A/01 og 92-02186 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00936 A og LG-1993-00937 A.
Parter:	ANKENDE PARTER: Arvid Ekren m.fl. (41 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Baard Sæverud, Bergen). MOTPART: Den norske Bank A/S (Prosessfullmektig: Advokat Svein Aage Valen, Bergen). ANKENDE PART: Rune Skjold (Prosessfullmektig: Advokat Baard Sæverud, Bergen). MOTPART: Den norske Bank A/S (Prosessfullmektig: Advokat Svein Aage Valen, Bergen).
Forfatter:	Lagdommer Greve, Lagdommer Jacobsen, Lagdommer Romarheim
Lovhenvisninger:	Selskapsloven (1985) §2-22, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Finansieringsvirksomhetsloven (1988) §2-12, §4-2

Saken gjelder tvist om gyldigheten av kausjonserklæringer.

A/L Lastebilkontoret ble stiftet i 1950. Selskapet formidler kjøreoppdrag til andelseierne som er lastebileiere. Driften finansieres ved at andelseierne trekkes for en ukeavgift og nye medlemmer innbetaler en andelskapital.

I 1987-88 oppførte selskapet et nybygg på Mindemyren som innebar en betydelig kostnad. Dette var bl.a. årsaken til at selskapet i 1989 fikk økonomiske problemer. I følge revisjonsberetningen for dette året var underskuddet på ca kr 2,9 millioner, og akkumulert udekket underskudd ca kr 4,3 millioner. Underskuddet for første halvår 1990 var ca kr 1 mill. I revisjonsrapport utarbeidet av Forum Touche Ross ved revisor Leif Jarle Aase fremgår følgende konklusjon:

"Med den økonomiske situasjonen selskapet nå befinner seg i er det tvingende nødvendig å gjennomføre konkrete tiltak for å sikre fortsatt drift. Vi er kjent med at det arbeides aktivt med å få til en løsning på meget kort sikt som vil kunne sikre Lastebilkontorets fremtidige drift. Vi vil her kun henvise til tiltakene og påpeke viktighet av å komme frem til løsninger så raskt som mulig. Skulle det ikke fremkomme anbefalte løsninger må vi igjen påpeke styrets ansvar ved drift for kreditorenes regning. Styret har da en selvstendig plikt til å melde oppbud for ikke selv å komme i erstatningsansvar overfor kreditorene."

Grunnet de økonomiske vansker selskapet var kommet i, anbefalte Den norske Bank A/S (DnB) at det ble engasjert ekstern ekspertise. Økonomipartner Bergen A/S, Forum Touche Ross samt selskapets juridiske rådgiver, advokat Per Erland, ble derfor engasjert. Forum Touche Ross utarbeidet en prinsippskisse. Av denne fremgår at medlemmene ville tape penger dersom det ikke var mulig å finne en annen finansiell løsning enn gjeldssanering, siden deres fordringer - kjøreregninger - ikke var sikret. De måtte konkurrere med andre uprioriterte kreditorer. Det fremgår videre at selskapets udekkede underskudd pr. 30. juni 90 var ca kr 5,4 millioner som ble foreslått inndekket ved nedskriving av andelskapital, spareinnskudd, salg av tomter, m.v. Videre ble foreslått å omdanne det eksisterende selskap til et eiendomsselskap samtidig som det ble opprettet et nytt driftsselskap. På ekstraordinært årsmøte 28. september 90 ble A/L Lastebilkontoret omdannet til A/L Lastebilkontorets eiendom (heretter LBK eiendom) som nærværende sak gjelder. Videre ble opprettet et driftsselskap LBK Transport A/L.

Økonomipartner utarbeidet budsjett for LBK eiendom for 1990-91 hvor det fremgår at det bl.a. var nødvendig med ny andelskapital i størrelsesorden kr 3850000,-. Videre utarbeidet LBK's administrasjon en beskrivelse av den omstrukturering som var nødvendig. Av denne fremgår at gjelden i eiendomsselskapet var for høy og måtte reduseres ved at medlemmene skjøt inn kr 35000 pr. medlem via gjeldsbrev i DnB. Det ble forutsatt 110 medlemmer hvilket totalt utgjorde kr 3850000,-. Lånesøknad 21. august 90 ble utarbeidet i samsvar med disse forutsetninger. Banken frarådet imidlertid løsningen med gjeldsbrev fordi det ville bli en kostbar løsning. For ordens skyld bemerkes at det i nevnte søknad også ble søkt om et lån på kr 2,5 mill.

LBK avholdt årsmøte 28. august 90. Til stede var advokat Per Erland, revisor Leif Jarle Aase fra Forum Touche Ross, bedriftsrådgiver Thor Woldseth fra Økonomipartner og 55 stemmeberettigede medlemmer hvorav 1 også med fullmakt. Det ble truffet slikt vedtak:

"1. Samtlige andelseiere skal innbetale et beløp stor kr 35000,- til egen kontonr. ......, som er klientkonto for advokat Per Erland.

2. Betingelsen for utbetaling til A/L Lastebilkontoret er at styrets refinansieringsplan og plan for restrukturering gjennomføres uten at A/L Lastebilkontoret går konkurs. Styret avgjør når betingelsen er tilstede.

3. I det tilfelle at A/L Lastebilkontoret går konkurs før styret har besluttet utbetaling til A/L Lastebilkontoret jfr. pkt. 2, skal beløpet tilbakebetales den enkelte andelseier.

4. Tilsvarende gjelder for de andelseiere, som i stedet for en kontant innbetaling stor kr 35000,-, gjør opp årsmøtevedtaket ved undertegning av gjeldsbrev. I tilfelle skal banken som innehar gjeldsbrevet bekrefte til låntager at utbetaling ikke finner sted før styret har besluttet dette, jfr. pkt. 2. Hvis konkurs inntreffer eller styret ikke finner å kunne foreta den nødvendige beslutning skal likeledes banken i slike tilfeller forplikte seg til å slette gjeldsbrevet."

Av de fremmøtte medlemmer stemte 42 for og 12 imot vedtaket. To medlemmer hadde forlatt møtet før avstemningen.

Ved brev 18. september 90 innvilget banken lån til LBK eiendom begrenset oppad til kr 3850000,- mot en proratarisk selvskyldnerkausjon fra medlemmene på kr 35000,- på hver. Av lånetilsagnet fremgår at det nøyaktige lånebeløpet var avhengig av antallet kausjonister. Det ble benyttet standard selvskyldnerkausjonserklæringer der lånebeløpet var satt åpent og med plass til 10 navn på hver erklæring. Daglig leder i LBK selskapene, Rune Gulbrandsen, sørget for å innhente underskrifter fra kausjonistene. 56 av medlemmene undertegnet som kausjonister. Videre undertegnet Rune Gulbrandsen og styrets formann, Olav Birger Sivertsen, på vegne av ytterligere 10 medlemmer, hvilket innebar tilsammen 66 kausjonister. På denne bakgrunn gav banken ved brev 5. desember 90, et gjeldsbrevlån på kr 2310000,-. Medlemmene skulle betjene lånet ved ukentlige trekk på kr 150,- av sine oppgjør fra selskapet. Det ble i brevet forutsatt at medlemmenes trekk i ukeoppgjørene ble kreditert en særskilt konto. Beløpene ble trukket, men innbetaling på konto ble ikke foretatt. Debetsaldoen var pr. 30. september 91 på kr 451782,18.

Ved brev 6. november 91 fra banken til LBK eiendom ble engasjementet sagt opp med øyeblikkelig virkning. Selskapet gikk konkurs i november i 1991. Kausjonistene ble krevet ved brev 11. desember 91.

DnB anla ved stevning 17. september 1992 til Bergen byrett søksmål mot de ankende parter med krav om oppfyllelse.

Bergen byrett avsa 25. mai 1993 dom med slik domsslutning:

"1. Hver av de saksøkte 1. Arvid Ekren, 2. Johnny Treni, 3. Svein Larsen, 4. Geir Marthinusen, 5. Jørn Asle Hansen, 6. Arild Rød, 7. Reidar Olaissen, 8. Arvid Rolland, 9. Paal Hamre, 10. Steinar Feste, 11. Geir Haarklau, 12. Birger Olav Røed, 13. Jon Chr. Skagen, 14. Eilif Wiggo Eriksen, 15. Knut Nordvik, 16. Arne H. Hansen, 17. Helge Bengtson, 18. Gunnar Øvretveit, 19. Kurt Grahl, 20. Ivar A. Landaas, 21. Olav Birger Sivertsen, 22. Jacob Skage, 23. Randi Johanne Olsen, 24. Paul Hamre, 25. Walter Asserson, 26. Jan Stedjeberg, 27. Tore Rundhovde, 28. Alf Tveit, 29. Odd Henriksen, 30. Thorvald Stavenes, 31. Kåre Lein, 32. Rolf Karlsen, 33. Jan Haugen, 34. Mons T. Kårdal, 35. Linda Nonaas, 36. Solrunn Bernsen, 37. Hildegunn M. Halvorsen, 38. Lise Kristoffersen, 39. Paul Arne Aanonsen, 40. Rolf M. Olsen 41. Knut Helge Totland, 42. Einar Økland, 43. Bente Larsen, 44. Roald Halvorsen, 45. Svein O. Smådahl, 46. Berit Kårdal, 47. Britt Henning Nikø, 48. Tor H. Paulsen, 49. Gunnar Hansen, 50. Øystein Gundersen, 51. Emil Nerhovde, 52. Steinar Rolland, 53. Leif Haugland, 54. Magnar Sanden, 55. Bjørn Knudsen, 56. Børge Gundersen, 57. John Richard Dale, 58. Raymond Johansen 59. Runde Skjold dømmes til å betale Den norske Bank kr 34290,- kronertrettifiretusentohundreognitti - med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 11. desember 91 til betaling skjer.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.

De ankende parter har 23. juli 1993 anket dommen i sin helhet til Gulating lagmannsrett. Den norske Bank har 6. september 1993 avgitt anketilsvar.

Om saksforholdet for øvrig og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens dom.

Ankeforhandling ble holdt i Bergen 14. til 16. og 19. desember 1994. Under ankeforhandlingen avga nåværende daglig leder i Bergen Lastebilkontor, Gunnar Øvretveit, Linda Karine Bjørkaas Nonaas, styremedlem i LBK selskapene på det aktuelle tidspunkt, samt daværende styreformann Olav Birger Sivertsen, partsforklaring. Videre ble det avhørt seks vitner samt foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Under saksforberedelsen av ankesakene ble sakene forlikt for henholdsvis ni og en av de ankende parter i sak nr 93-00936 og 93-00937.

De ankende parter gjør gjeldende at banken var interessert i ytterligere sikkerhet for sine låneengasjementer i LBK eiendom fordi den så en betydelig fare for å miste engasjementet sett på bakgrunn av selskapets totalgjeld sammenholdt med verdien av bankens sikkerhet. Refinansieringsløsningen ville gi tilleggssikkerhet, og banken var interessert i dette uansett antall kausjonister fordi dette totalt sett ville bedre bankens sikkerhet.

Banken hadde fullt innsyn i LBK selskapenes økonomiske forhold fra 1988 da nybygg ble oppført, og frem til konkurs i 1991. Den var også kjent med saksdokumentene til årsmøtet 28. august 90. Det viser kredittnotat 4. september 90 fra banken. Niklas Hovgaard har forklart at han var kjent med det skriftlige møtereferatet fra årsmøtet ca 2 måneder etter at årsmøtet ble avholdt hvilket innebærer at han var kjent med årsmøtevedtaket da lånet ble konvertert. På bakgrunn av prinsippskissen fra Forum Touche Ross samt Økonomipartners budsjett, var banken også klar over at LBK's totale kredittbehov var på kr 6350000,- herunder at det var nødvendig med et lån på kr 3850000,- som nærværende sak gjelder. Banken var også kjent med at LBK var en klar konkurskandidat jfr. kredittnotatet. Ved konvertering av lånet oppnådde banken at ansvaret for dette ble flyttet fra LBK som var en klar konkurskandidat, til den enkelte eier av LBK. Refinansieringen medførte videre et forskjøvet konkurstidspunkt på ett år med den forverrede stilling dette fikk for kausjonistene ved at det i denne tiden ble foretatt ukentlige trekk i deres kjøreoppgjør.

Kausjonen må anses ugyldig pga bristende forutsetninger hos kausjonistene. Deres forutsetning var at samtlige andelseiere i LBK underskrev kausjonserklæringene før lånet ble konvertert. Av årsmøtevedtaket 28. august 90 fremgår at det samlede styret skulle avgjøre når betingelsene for konvertering var tilstede. At styremedlemmene har underskrevet kausjonserklæringene, innebærer ikke at de har godtatt at det skal utbetales et lån på bare kr 2310000,-. Styremedlemmene skrev under som de første på kausjonserklæringene og kunne ikke da vite hvor mange som ville underskrive senere.

Nevnte forutsetning var synbar for banken da den både var kjent med årsmøtevedtaket og kapitalbehovet som var nødvendig for å redde selskapet. Det betinget at samtlige medlemmer i selskapet skrev under på kausjonserklæringene. Det ble vist til Carsten Smith, Garantikrav og garantistvern, Garantirett III, 2. utgave, 394 flg. samt rettspraksis om betydningen av at medgarantien uteblir.

Videre er kausjonsforpliktelsene ugyldige fordi banken har overtrådt de ulovfestede regler om lojalitet i et kontraktsforhold. Banken hadde hatt forbindelse med selskapet i mange år og hadde kjennskap til den dårlige økonomien og til konkursfaren. Siden banken også var kjent med at selskapet hadde dårlig ledelse, må den ha skjønt at konvertering av lån ikke var i samsvar med årsmøtevedtaket selv om styreformannen underskrev gjeldsbrevet. Også daglig leder gikk utover sine fullmakter - han visste at han trengte styrets godkjennelse. Banken har derfor opptrådt i strid med lojalitetsprinsippet og har sviktet sin opplysningsplikt ved ikke å underrette kausjonistene ved konverteringen av lånet, om at lånebeløpet ble kr 2310000,-, ikke 3850000,-. Det ble vist til Rt-1984-28 samt RG-1991-797. Det er videre et brudd på lojalitetsprinsippet når ikke kausjonistene ble varslet da lånet ble misligholdt, jf forskrifter med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven §2-12 fjerde ledd og §4-2 annet ledd.

Kausjonsforpliktelsene er også ugyldige fordi banken må ha forstått at styreformannen gikk utover sine fullmakter da han underskrev gjeldsbrevet jfr. selskapsloven §2-22 annet ledd.

De ankende parter har nedlagt slik påstand:

"1. De ankende parter frifinnes.

2. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett."

Ankemotparten, Den norske Bank, anfører at såvel banken som samtlige andelseiere var klar over selskapets vanskelige økonomiske stilling i midten av 1990.

Det sentrale for andelseierne var at selskapet skulle unngå konkurs. Hvis man ikke fikk noen løsning på den vanskelige økonomiske situasjonen, var både andelseierne og banken klar over at det ville føre til konkurs. Ble dette utfallet, var andelseierne videre klar over at de ville tape det de hadde til gode i selskapet. Andelseierne var derfor villige til å skyte inn kr 35000,-. Et uketrekk på kr 150,- var i denne sammenheng bagatellmessig. Banken presset ikke på for å få noen slik løsning. Det var andelseierne selv som ved beslutning på årsmøtet valgte løsningen.

Andelseiernes forutsetning for kausjonen er ikke kommet til uttrykk før de underskrev kausjonserklæringene. Ingen av dem knyttet uttrykkelige forutsetninger til kausjonsforpliktelsene. Andelseiere kjente til at selskapet ikke hadde 110 medlemmer. På årsmøtet var det ca 50 andelseiere tilstede, hvorav ca 20 % stemte mot vedtaket om finansiering. Videre var det flere som etter dette meldte seg ut av selskapet. Forutsetningen om et lån på kr 3850000,- var således på sviktende grunnlag. Andelseierne hadde på denne bakgrunn en plikt til å undersøke om deres forutsetninger var oppfylt før de avga kausjonserklæringene og til å presisere disse forutsetninger uttrykkelig. Styreformannen var kjent med årsmøtevedtaket, men verken han eller andre i styret har gitt tilkjenne at forutsetningene for kausjonen ikke forelå. Styret kjente til medlemstallet i selskapet og hvor mange av medlemmene som hadde meldt seg ut. Kausjonistene har forholdt seg passive med hensyn til å gjøre gjeldende sine forutsetninger for kausjonen til tross for at de kjente til selskapets vanskelige økonomiske stilling. Hvis det var en forutsetning med 110 medlemmer samt ovennevnte lånebeløp, burde det foranlediget en reaksjon fra deres side.

Selv om kausjonistene hadde bestemte forutsetninger for kausjonene, kan ikke banken ha risikoen for disse. Forutsetningene har ikke vært gjort kjent overfor banken verken før eller etter underskrift av kausjonserklæringene. Heller ikke styret har gjort noen slik forutsetning gjeldende. Det bestrides derfor at forutsetningen har vært motiverende for andelseierne.

Banken hadde ikke kjennskap til det vedtak som ble gjort på årsmøtet. Det foreligger ingen dokumenter som viser dette. Man kan heller ikke trekke noen slik slutning av kredittnotatet 4. september 90. Banken hadde ikke fått noen kopi av vedtaket. Verken parter eller vitner har kunnet bekrefte bankens kjennskap. Selv om Økonomipartner var representert på årsmøtet, kan det ikke av dette sluttes at banken satt inne med samme kunnskap. Thor Woldseth har uttalt at det ikke var noen nevneverdig kontakt mellom Økonomipartner og banken angående LBK. Det er heller ikke grunnlag for identifikasjon mellom Økonomipartner og banken.

Da lånet ble konvertert, var banken kjent med behovet for egenkapital i selskapet, men ikke med størrelsen. Det er også bakgrunnen for at banken i sitt tilsagnsbrev har uttalt at størrelsen på lånet beror på antallet kausjonister. Brevet er akseptert av selskapets styreformann. Men uansett om banken kjente til årsmøtevedtaket, endrer ikke dette kausjonistenes ansvar. Det følger av vedtaket at det er styret i selskapet som er gitt kompetanse til å beslutte iverksettelse av refinansieringen. Dersom andelseierne mener at styret har sviktet sin oppgave, må de forholde seg til styret som ansvarlig. Banken hadde kontakt gjennom daglig leder og styreformann og måtte kunne forholde seg til styreformannen som legitimert til å handle på styrets vegne. Det fremgår ikke av årsmøtevedtaket at det skal foreligge noe skriftlig styrevedtak. Og selv om det i ettertid skulle vise seg at det var nødvendig med et vedtak fra et samlet styre, har styret ikke foretatt seg noe, men opptrådt passivt. Subsidiært anføres det at styret har opptrådt i samsvar med årsmøtevedtaket.

Rettslig sett dreier nærværende sak seg om et låneforhold der kausjonsformen utelukkende er benyttet som en praktisk løsning. Det var andelseierne som skulle betjene lånet, selskapet hadde ikke noe ansvar for gjelden. Det foreligger ikke noe subsidiært ansvar for kausjonistene - de er egentlig prinsipalt ansvarlige for lånet. Uketrekkene i oppgjøret til andelseierne går dessuten til opparbeidelse av full andel i eiendomsselskapet. En kausjonist får ikke noen slik rettslig stilling. Kausjonistene hadde heller ingen regressrett mot selskapet hvilket ellers er sentralt ved et kausjonsansvar. Det ble for øvrig vist til Rt-1938-933 som har parallelle trekk med vår sak.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

"1. Bergen byretts dom punkt 1 stadfestes.

2. Den norske Bank AS tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten."

Lagmannsretten finner at anken ikke kan føre frem.

Det legges til grunn at kausjonistene har underskrevet kausjonserklæringene og at forfallstidspunktet er inntrådt. Spørsmålet det skal tas stilling til er om kausjonene er gyldige. Det er i den forbindelse gjort gjeldende tre hovedanførsler.

For det første er anført at kausjonene er ugyldige pga bristende forutsetninger - forutsetningene om at samtlige andelseiere skulle underskrive kausjonserklæringene og at styret skulle vurdere om betingelsene i årsmøtevedtaket forelå - før lånet ble konvertert.

De nevnte forutsetninger fremkommer ikke av selve kausjonserklæringene.

Når det gjelder den førstnevnte forutsetningen, fremgår det av pkt 1 i vedtak som ble gjort på årsmøtet 28. august 90 at "samtlige" andelseiere skulle innbetale kr 35000,- til en egen konto. Som nevnt gikk man bort fra denne løsningen og valgte å ta opp et lån til selskapet mot kausjon fra andelseierne. Det ble imidlertid ikke truffet noe nytt vedtak med henblikk på denne endringen. Således foreligger det ikke noen forutsetninger i vedtaket som direkte omhandler kausjonsforholdet. Men lagmannsretten mener at det som fremgår av vedtaket i utgangspunktet også bør få betydning i forhold til kausjonene. Tanken bak vedtaket var å sikre at det bl.a. ikke ble satt i gang noen refinansiering uten at visse betingelser forelå. Men det var styret som skulle avgjøre om betingelsene var til stede, jf vedtakets pkt 2. Banken hadde således iht vedtaket ikke noe ansvar for dette.

Formuleringen "samtlige" andelseiere er dessuten uklar, siden det ikke fremgår noe antall av vedtaket, og det er heller ikke klart hvor mange medlemmer selskapet faktisk hadde. De ankende parter hevder å ha oppfattet at selskapet hadde 110 medlemmer. Daglig leder, Rune Gulbrandsen, har i sin forklaring anslått medlemstallet til 65-70. Adv Erland har forklart at verken eksakt lånebeløp eller antall andelseiere var angitt på årsmøtet. Dersom det hadde vært tilfellet, ville det i følge ham vært naturlig å ta dette inn som en del av vedtaket. På årsmøtet var det i følge referat 55 stemmeberettigede medlemmer til stede, videre fremgår at 42 stemte for og 12 mot vedtaket. En del medlemmer meldte seg ut av selskapet etter årsmøtet. At Økonomipartner i sitt budsjett samt at administrasjonen i LBK har forutsatt et innskudd fra medlemmene på 3850000,- hvilket med kr 35000,- på hvert medlem, forutsetter 110 medlemmer, er ikke ensbetydende med at dette også var det faktiske medlemstallet. Nevnte medlemsanslag har antagelig sammenheng med at LBK arbeidet med planer om fusjon med andre transportselskaper, men det var usikkert om dette ble noe av, og nevnte årsmøtevedtak ville dessuten ikke være bindende for fremtidige medlemmer. Det legges etter dette til grunn at verken styret eller medlemmene for øvrig kunne ha noen realistisk oppfatning om at det med formuleringen "samtlige" i vedtaket, var ment 110 andelseiere. Også det forhold at årsmøtevedtaket var bindende med 42 stemmer for, taler mot en forståelse om at det totalt skulle være 110 andelseiere i selskapet.

Det er et vilkår for å tillegge en bristende forutsetning betydning at den har vært motiverende for kausjonistene da de avga kausjonserklæringene. Lagmannsretten antar at dette neppe har vært tilfellet. Det sentrale for andelseierne var at de skulle unngå at selskapet gikk konkurs. De var vel kjent med selskapets vanskelige økonomiske stilling. Både begrunnelsen for refinansieringen, drøftelser på årsmøtet 28. august 90, jf referatet og vedtaket som ble gjort der, viser dette. Situasjonen var slik at enten måtte det inn ny kapital i selskapet eller det ville gå konkurs. Dersom det siste ble utfallet, var andelseierne som nevnt, også klar over at de ville tape det de hadde til gode i selskapet, jf Forum Touche Ross' prinsippskisse samt referat fra årsmøtet.

Dersom ovennevnte forutsetning hadde vært motiverende, ville det dessuten vært naturlig at kausjonistene tok de nødvendige forbehold i kausjonserklæringene. Dessuten ville de enkelt kunne bringe på det rene hvor mange av andelseierne som hadde undertegnet kausjonserklæringene, f eks ved å ta kontakt med daglig leder eller styreformannen. Det er ikke opplysninger om at kausjonistene har gjort dette verken i forbindelse med undertegning på kausjonserklæringene eller i ettertid.

Et ytterligere vilkår for å kunne gjøre bristende forutsetninger gjeldende, er at disse var synbare for kreditor - banken. Som nevnt fremgår ikke nevnte forutsetning av kausjonserklæringene. Spørsmålet er om den på annen måte var gjort kjent for banken.

Lagmannsretten finner i likhet med byretten det ikke bevist at banken var kjent med vedtaket som ble gjort på årsmøtet. Banken var kjent med selskapets dårlige økonomi. Videre var den kjent med saksdokumentene til årsmøtet og var også innkalt, men møtte ikke utfra prinsipielle grunner. Ingen av de nevnte forhold underbygger imidlertid at banken også var kjent med vedtaket. De ankende parter har vist til kredittnotat 4. september 90 fra banken hvor det bl.a. fremgår at LBK var en klar konkurskandidat, og at det eneste alternativ var at eierne gikk inn med mer andelskapital hvilket ble vedtatt på medlemsmøte i slutten av august. Man kan imidlertid heller ikke av dette slutte at banken var kjent med de nærmere betingelser som fremgår av vedtaket. Det foreligger heller ikke dokumenter for øvrig som kan underbygge at banken kjente til vedtaket.

Banksjef Hans Chr. Pettersen jr. som da var leder for avdelingen i DnB som hadde LBK som kunde, opplyser at han ikke fikk kjennskap til vedtaket før i forbindelse med nærværende rettssak. Niklas Hovgaard som på den tiden var bedriftskonsulent i banken og hadde hyppig kontakt med selskapet, har forklart at han ble kjent med vedtaket antagelig noen måneder etter årsmøtet, uten å kunne angi dette noe mer eksakt. Noen sikre holdepunkter for at han kjente til dette på tidspunktet for konvertering av lånet, er det således ikke. Lagmannsretten kan heller ikke se at banken hadde slik kjennskap fordi om Økonomipartner bisto selskapet i forbindelse med refinansieringsprosessen og var til stede på årsmøtet. Dette var et atskilt selskap fra banken. Thor Woldseth som var ansatt i Økonomipartner, har forklart at det var liten eller ingen kontakt med banken. At banken eier aksjer i Økonomipartner og således vil kunne ha en formell innflytelse der, innebærer imidlertid ikke at det kan legges til grunn noen identifikasjon i forhold til banken.

Den andre forutsetningen for kausjonen var at styret skulle vurdere om betingelsene i årsmøtevedtaket var oppfylt, jf vedtakets pkt 2. Utfra bevisførselen må det kunne legges til grunn at det neppe har funnet sted noen vurdering av det samlede styret, slik forutsatt. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at banken kan ha noe ansvar for å påse at styret har gjort dette. For det første var banken som nevnt ikke kjent med årsmøtevedtaket. Verken styreformannen eller daglig leder gjorde banken kjent med dette i forbindelse med lånekonverteringen. For det andre måtte banken kunne gå ut fra at de vurderinger som styret skulle foreta, var gjort i og med at styreformannen undertegnet på gjeldsbrevet. Uansett om banken var kjent med at selskapet hadde et styre med begrensede forutsetninger for å utføre sine oppgaver, kan det ikke ses at banken skal måtte pålegges å overprøve styret.

Det er anført av de ankende parter at bankens motiv for låneengasjementet - lån til selskapet mot kausjon - egentlig var et ønske om å styrke egen sikkerhet uansett om dette var i konflikt med kausjonistenes forutsetninger. Lagmannsretten ser det slik at det primære både for banken og for selskapet var å bedre selskapets økonomiske stilling. At løsningen til slutt ble et gjeldsbrevlån til selskapet mot kausjon fra andelseierne, hadde som nevnt, sammenheng med at ordningen med gjeldsbrev på kr 35000,- til hver andelseier slik omsøkt, både ville bli komplisert å håndtere administrativt og dessuten svært kostbart. Banken må oppfattes slik at den hadde gjort det klart at antallet kausjonister ville være avgjørende for størrelsen på det lånet som kunne oppnås. For selskapet var det under de rådende forhold av betydning at antallet kausjonister og dermed lånebeløpet ble størst mulig. Derved var også muligheten for å unngå konkurs større hvilket også var i bankens interesse. Det kan således ikke ses at banken og kausjonistene hadde motstridende interesser på dette punkt. Lagmannsretten oppfatter det for øvrig slik at banken anså sikkerheten for allerede ydet kreditt som tilstrekkelig uten de nevnte kausjoner. De ankende parter har også hevdet at banken presset på for å få nevnte løsning. Dette er det ikke ført bevis for. Tvertimot har adv Erland i sin forklaring uttalt at han ikke hadde kjennskap til noe press fra bankens side.

Den andre hovedanførsel gjelder ugyldighet i medhold av de ulovfestede regler om lojalitet i kontraktsforhold. Det er vist til bankens kjennskap til selskapets dårlige økonomi samt til at selskapet var en konkurskandidat. Normalt er dette omstendigheter som kreditor bør opplyse kausjonistene om. Men i nærværende sak var kausjonistene også andelseiere i selskapet hvilket medfører at banken måtte kunne gå ut fra at de var kjent med selskapets økonomiske situasjon, noe det som nevnt ikke var tvil om at de var.

Det kan heller ikke ses at banken hadde noen opplysningsplikt om hva som ble det endelige lånebeløp. Det er erkjent fra banken at den kjente til selskapets behov for egenkapital, men ikke hvilken størrelse som var nødvendig. Banken bestrider således at den hadde noe kjennskap til at selskapet muligens måtte ha kr 3850000,- for å unngå konkurs. Bankens rolle i forbindelse med refinansieringen var neppe slik at den kjente til alle detaljer i refinansieringsopplegget. I lånesøknaden er det søkt om lån av ovennevnte størrelse, men uten at det er angitt at dette var nødvendig for selskapets videre eksistens. Noe slikt fremgår heller ikke av bankens kredittnotat 4. september 90. I brev 18. september 90 er det gitt tilsagn om lån inntil kr 3850000,- som omsøkt, men angitt at endelig lånebeløp er avhengig av antallet kausjonister. Også det tyder på at banken ikke har hatt noen klar oppfatning om hvilket lånebeløp som var nødvendig.

Selskapet hadde imidlertid vært bistått av ekstern økonomisk ekspertise og hadde således selv et godt grunnlag for å vurdere kapitalbehovet, herunder om det endelige lånebeløpet var tilstrekkelig for videre drift. Banken måtte kunne gå ut fra at andelseierne ble orientert om dette. Banken må i dette tilfellet anses å ha oppfylt sin opplysningsplikt når den i sitt tilsagnsbrev tydelig gir tilkjenne at lånebeløpet er avhengig av antallet kausjonister. Selskapets daglige leder, Gulbrandsen, som hadde innhentet kausjonistenes underskrifter, samt styreformannen var vel kjent med antallet kausjonister. Banken måtte da kunne gå ut fra at disse orienterte kausjonistene om det endelige lånebeløpet.

Det er ytterligere anført at banken burde ha opplyst kausjonistene om at de avtalte uketrekkene uteble. Dette er lagmannsretten enig i, og det vises til banksjef Pettersens forklaring der han har erkjent at dette var en forsømmelse fra bankens side.

Som tredje hovedanførsel er anført at styreformannen gikk ut over sine fullmakter da han undertegnet gjeldsbrevet alene, uten at styret vurderte om betingelsene for lånekonvertering var til stede, hvilket er i strid med årsmøtevedtaket. Det er i denne forbindelse vist til selskapsloven §2-22 annet ledd.

Det fremgår av "vedtekter og arbeidsreglement for A/L Lastebilkontoret" §4 at selskapet forpliktes av styreformannen alene eller ved to styremedlemmer i fellesskap. Av årsmøtevedtaket fremgår som nevnt at "styret" skulle avgjøre om betingelsene for utbetaling var til stede, noe som nevnt ikke har vært gjort. Styreformannen må imidlertid anses legitimert til å opptre på styrets vegne idet banken ikke hadde noe grunnlag som tilsier at den burde innse at myndigheten ble overskredet.

Det fremgår av byrettens dom at kravet mot kausjonistene der ble fastsatt til et avrundet beløp på kr 34290,- for hver av kausjonistene. Under ankeforhandlingen har de ankende parter innlevert en oversikt over nøyaktig beløp som hver enkelt av kausjonistene skylder banken, hvilket banken ikke har bestridt. Denne vil bli lagt til grunn i domsslutningen. I samsvar med dette blir byrettens dom å stadfeste.

Anken har ikke ført frem. Saksomkostningsspørsmålet må bli å avgjøre etter tvistemålsloven §180, første ledd. De ankende parter har tapt saken fullstendig, og lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike særlige omstendigheter som tilsier at de bør fritas for å erstatte motpartens saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner imidlertid under henvisning til tvistemålsloven §180 annet ledd jf tvistemålsloven §172 første ledd at de ankende parter også bør dekke saksomkostningene for byretten. Det finnes ikke å foreligge forhold som tilsier at unntakene i tvistemålsloven §172 annet ledd kommer til anvendelse.

Ankemotparten v/ advokat Svein Aage Valen har fremlagt omkostningsoppgave for lagmannsrettsbehandlingen på kr 69750,- hvorav kr 69000,- er salær. De ankende parter har ikke hatt innsigelser mot oppgaven, som legges til grunn.

For byretten har advokat Svein Aage Valen fremlagt en omkostningsoppgave på kr 57350,- hvorav salær utgjør kr 48500,-. Omkostningsoppgaven legges til grunn.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens dom stadfestes dog således at de ankende parter dømmes til å betale til Den norske Bank A/S med tillegg av 18 - atten - prosent rente fra 11. desember 91 og med 12 - tolv - prosent rente fra 01. januar 94 til betaling skjer:

1. Arvid Ekren kr 29190,- - kronertjuenitusenetthundreognitti

2. Johnny Treni kr 30540,- - kronertrettitusenfemhundreogførti

3. Svein Larsen kr 30390,- - kronertrettitusentrehundreognitti

4. Geir Marthinussen kr 27840,- - kronertjuesyvtusenåttehundreogførti

5. Jørn Asle Hansen kr 30990,- - kronertrettitusennihundreognitti

6. Arild Rød kr 28650,- - kronertjueåttetusensekshundreogfemti

7. Reidar Olaissen kr 26022,- - kronertjuesekstusenogtjueto

8. Steinar Feste kr 30990,- - kronertrettitusennihundreognitti

9. Birger Olav Røed kr 28590,- - kronertjueåttetusenfemhundreognitti

10. Jon Chr. Skagen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

11. Eilif Wiggo Eriksen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

12. Knut Nordvik kr 28740,- - kronertjueåttetusensyvhundreogførti

13. Arne H. Hansen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

14. Helge Bengtson kr 28460,- - kronertjueåttetusenfirehundreogseksti

15. Gunnar Øvretveit kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

16. Kurt Grahl kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

17. Olav Birger Sivertsen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

18. Randi Johanne Olsen kr 28440,- - kronertjueåttetusenfirehundreogførti

19. Paul Hamre kr 30090,- - kronertrettitusenognitti

20. Tore Rundhovde kr 28420,- - kronertjueåttetusenfirehundreogtjue

21. Alf Tveit kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

22. Thorvald Stavenes kr 30390,- - kronertrettitusentrehundreognitti

23. Odd Henriksen kr 31450,- - kronertrettientusenfirehundreogfemti

24. Kåre Lein kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

25. Rolf Karlsen kr 30690,- - kronertrettitusensekshundreognitti

26. Jan Haugen kr 27840,- - kronertjuesyvtusenåttehundreogførti

27. Mons T. Kårdal kr 29490,- - kronertjuenitusenfirehundreognitti

28. Linda Nonaas kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

29. Solrunn Bernsen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

30. Hildegunn M. Halvorsen kr 29490,- - kronertjuenitusenfirehundreognitti

31. Lise Kristoffersen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

32. Rolf M. Olsen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

33. Knut Helge Totland kr 29190,- - kronertjuenitusenetthundreognitti

34. Einar Økland kr 29640,- - kronertjuenitusensekshundreogførti

35. Svein O. Smådahl kr 35190,- - kronertrettifemtusenetthundreognitti

36. Berit Kårdal kr 32490,- - kronertrettitotusenfirehundreognitti

37. Britt H. Nikø kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

38. Gunnar Hansen kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

39. Øystein Gundersen kr 36090,- - kronertrettisekstusenognitti

40. Emil Nerhovde kr 29790,- - kronertjuenitusensyvhundreognitti

41. Leif Haugland kr 28890,- - kronertjueåttetusenåttehundreognitti

42. Rune Skjold kr 33340,- - kronertrettitretusentrehundreogførti

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arvid Ekren, Johnny Treni, Svein Larsen, Geir Marthinussen, Jørn Asle Hansen, Arild Rød, Reidar Olaissen, Steinar Feste, Birger Olav Røed, Jon Chr Skagen, Eilif Wiggo Eriksen, Knut Nordvik, Arne H. Hansen, Helge Bengtson, Gunnar Øvretveit, Kurt Grahl, Olav Birger Sivertsen, Randi Johanne Olsen, Paul Hamre, Tore Rundhovde, Alf Tveit, Thorvald Stavenes, Odd Henriksen, Kåre Lein, Rolf Karlsen, Jan Haugen, Mons T. Kårdal, Linda Nonaas, Solrunn Bernsen, Hildegunn M. Halvorsen, Lise Kristoffersen, Rolf M. Olsen, Knut Helge Totland, Einar Økland, Svein O. Smådahl, Berit Kårdal, Britt H. Nikø, Gunnar Hansen, Øystein Gundersen, Emil Nerhovde, Leif Haugland og Rune Skjold en for alle og alle for en til Den norske Bank A/S kr 69750,- - kronersekstinitusensyvhundreogfemti - og for byretten kr 57350,- - kronerfemtisjutusentrehundreogfemti -.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.