LG-1995-320

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-12-11
Publisert:	LG-1995-00320
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Indre Sogn heradsrett Nr. 94-00100 A - Gulating lagmannsrett LG-1995-00320 A.
Parter:	ANKENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Jørn Eikanger, Alta). MOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Louis Anda jr., Sogndal).
Forfatter:	Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Skaar, Sorenskriver Isaksen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180

Den 11. januar 1995 avsa Indre Sogn herredsrett dom i sak om foreldreansvar m.v. mellom Rønnaug og B. Dommen har slik slutning:

"1. A og B har felles foreldreansvar for fellesbarna C, født xx.xx.89 og D, født xx.xx.93.

2. B tilkjennes den daglige omsorgen for fellesbarna, C og D.

3. A tilkjennes samvær med fellesbarna 14 dager annenhver måned. Transport til/fra samvær deles mellom partene med lik del på hver. Overlevering til samvær og tilbakelevering etter samvær skal skje på Fornebu flyplass, Bærum kommune."

A har erklært anke til Gulating lagmannsrett over dommens pkt. 2 og 3 og omkostningsavgjørelsen. (Saksomkostninger ble ikke tilkjent noen av partene, noe som fremgår av domspremissene uten å være sagt uttrykkelig i slutningen). Lagmannsretten behandlet saken ved ankeforhandling i Sogndal 5. og 6. desember 1995.

Om sakens nærmere sammenheng og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, vises til herredsrettens domsgrunner.

Under ankeforhandlingen gav partene forklaring, og lagmannsretten hørte 11 vitner, hvorav tre ved telefonavhør. Der ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser, og saken foreligger for lagmannsretten i det alt vesentlige som for herredsretten.

For lagmannsretten har A nedlagt slik påstand:

"1. Pkt. 1 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

2. A skal ha den daglige omsorg for C og D.

3. B skal ha samvær med C og D slik:

Samvær frem til 1. august 1996, f.o.m. 28. desember 1995 til lørdag 13. januar 1996. Videre to måneder hos den som har daglig omsorg, så to uker samvær o.s.v. Dog slik at samværsberettigede har en uke ekstra sommerferie i perioden 1. juli-15. august 1996.

F.o.m. 1. august 1996 har samværsberettigede samvær med begge barna høstferien, annenhver julehelg fra skoleslutt til 27., og annenhver nyttårshelg til skolestart. Samt annenhver vinterferie og påskeferie.

Dessuten tre uker sommerferie i perioden 1. juli-15. august. Tidspunktet for sommerferien skal varsles innen 11. mai s.å.

Partene deler reiseutgiftene likt mellom Alta og Fornebu, og B dekker utgiftene med reisene Hafslo-Fornebu.

4. B dømmes til å erstatte det offentlige og A sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Bs påstand for lagmannsretten er:

"1. Herredsrettens dom stadfestes, dog slik at samværet fastsettes som følger:

Samvær frem til 1. august 1996, f.o.m. 28. desember 1995 til lørdag 13. januar 1996. Videre to måneder hos den som har daglig omsorg, så to uker samvær o.s.v. Dog slik at samværsberettigede har en uke ekstra sommerferie i perioden 1. juli-15. august 1996.

F.o.m. 1. august 1996 har samværsberettigede samvær med begge barna høstferien, annenhver julehelg fra skoleslutt til 27., og annenhver nyttårshelg til skolestart. Samt annenhver vinterferie og påskeferie.

Dessuten tre uker sommerferie i perioden 1. juli-15. august. Tidspunktet for sommerferien skal varsles innen 11. mai s.å.

2. B tilkjennes sakens omkostninger for herredsretten og lagmannsretten."

Den ankende part, A, har for lagmannsretten gjort gjeldende vesentlig det samme som for herredsretten.

Hun fremhever at små gutter som disse gjerne har en nærmere tilknytning til en morsfigur enn hva som er tilfelle for noe eldre gutter.

Det bestrides ikke fra hennes side at også faren er skikket til å ha omsorgen for guttene og at de vil kunne ha det godt hos ham i Hafslo. Men hun fremhever fortrinn ved miljøet i Alta fremfor Hafslo, spesielt at der er et særlig godt og stort nettverk av morens slekt og venner, mens miljøet i Hafslo i så henseende er mindre, også ved at faren ikke har noen stor vennekrets. Hun peker også på at Alta er et større sted med større muligheter når det gjelder skolegang, fritidsaktiviteter m.v.

Status quo prinsippet, som herredsretten har lagt vekt på, mener hun vil være av liten eller ingen betydning. Hun peker på at barnene er godt kjent med personene og miljøet i Alta efter flere besøk der hos moren efter samlivsbruddet. En flytting skulle derfor ikke behøve å bli noen påkjenning for dem.

Hun uttrykker tvil med hensyn til farens arbeidssituasjon. Han har for tiden en arbeidsordning med hjemmekontor, slik at han kan være hjemme den tid som der er behov for det av hensyn til guttene. Men hun mener at denne ordningen må regnes å være bare midlertidig, slik at man kan risikere at B må begynne som ukependler, slik han tidligere gjorde. Denne usikkerheten bør man ikke utsette guttene for.

Hun hevder at i den grad det har inntruffet "knirk" i forbindelse med barnenes reiser, har det vært uforskyldt fra hennes side. Tidligere episoder i forbindelse med samlivsbruddet er der ikke grunn til å legge vekt på.

Hun viser også til at B brøt avtale om tilbakelevering av barnene, og således uberettiget satte seg i den situasjon som gjør at han nu påberoper seg status quo.

Om samvær er partene enige slik de nedlegger sammenfallende påstand om. Utgiftene til flyreiser er de enige om å dele, men A mener B må bære utgiftene ved reisene mellom Hafslo og Fornebu hvorfra guttene med følge reiser til Alta. Hun peker på hans større evne til å bære utgiftene, og på at han kombinerer turene med turer til arbeidsgiverens kontor i Oslo.

Ankemotparten, B, har også i det vesentlige anført det samme som for herredsretten.

Under henvisning til litteratur og rettspraksis fremhever han at avgjørelsen ikke skal være som en belønning til den ene eller andre av partene, men bare ta hensyn til hva som er til det beste for barnene.

Han peker også på betydningen av at søsknene ikke skilles, og på betydningen av å være forsiktig med miljøskifte.

Barnenes egne ønsker har i denne alder liten vekt, men han viser likevel til at C har gitt uttrykk for at han ikke ønsker å begynne på skole i Alta.

Det må, hevder B, legges vekt på at guttene nu har en klar og fast tilknytning til Hafslo og miljø, slekt og venner der. Særlig viser han til at guttene har en god kontakt med halvsøsknene i Leikanger, en kontakt som må antas å gå tapt om de må flytte til Alta.

Det gjelder ikke lenger noen presumsjon for at små barn helst bør være hos moren. Faren har vært hovedomsorgsperson for C i en tredjedel av hans liv og for D i to tredjedeler.

Han mener også at A er skikket til å ha omsorgen, men mener at det må telle med i rettens totale vurdering at hun ved noen anledninger har vist en noe uheldig opptreden, til dels i forbindelse med henting og bringing av guttene.

Han viser til Rt-1988-709, og mener at det kan ses hen til at det her er tale om to gutter, som har behov for en far.

Han hevder at hans arbeidsordning er fast og varig, slik at han vil være i god stand til å ta seg av barnene på dagtid.

Han viser til at han foruten de to guttene har to barn fra første ekteskap og får godt skussmål for evne til å ta seg av barn.

Han viser til at A har vist tendens til lite kontrollerte utbrudd av temperament i stressede situasjoner, mens han selv er i stand til å bevare ro og fatning.

Bosituasjonen er viktig, hevder han, under henvisning til NOU 1977:33 64. Han har gode forhold med godt moderne hus, mens bosituasjonen i Alta vil være usikker. A bor for tiden hos sin mor, men er enig i at det ikke vil være noe å basere guttenes boforhold på. Hvordan det vil gå med byggeplanene hun har, er usikkert. Han viser også til at han sitter med fast arbeid og god inntekt, mens hun for tiden er arbeidsløs.

B viser også til Rt-1984-728.

Han er enig i å dele reiseutgiftene mellom Oslo og Alta, og mener at også utgiftene til reiser mellom Hafslo og Oslo bør deles. Han får ikke utgiftene til slike reiser dekket av arbeidsgiveren, selv om han ofte kombinerer kjøring med barnene med besøk hos arbeidsgiveren i Oslo. Regnet efter kr 1,75 pr. km med tillegg av ferger og bompenger kommer en tur Hafslo-Oslo tur/retur på ca kr 1400,-.

Lagmannsretten kommer i spørsmålet om den daglige omsorg til samme resultat som herredsretten, og kan for det meste tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten legger således til grunn at begge er godt skikket til å ha omsorgen, at de begge vil barnenes beste og at ingen av dem har opptrådt på uheldig måte overfor guttene. Likeledes legges det til grunn at begge guttene er friske og normale både fysisk og psykisk, noe som også gjelder for foreldrene.

Lagmannsretten legger videre til grunn som herredsretten at der har vært noen episoder av tilsynelatende noe ubalansert opptreden fra As side, omtrent som beskrevet i dommen. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at A er psykisk fullstendig frisk, og finner ikke å kunne følge herredsretten når den legger en viss vekt på at episodene viser en tendens til krisemaksimering i pressede situasjoner, som kan gå ut over barnene. Lagmannsretten ser episodene som engangsforeteelser, temperamentsutbrudd i den helt ekstraordinære situasjon i forbindelse med ekteskapets sammenbrudd. Ingen episode var rettet mot barnene. Efter lagmannsrettens mening viser de ikke annet enn at A nok synes å ha mere temperament enn B. Temperament er imidlertid ikke nødvendigvis et minus for en barneoppdrager, og der er ikke noe som tyder på at As temperament overstiger rimelighetens grense. Lagmannsretten finner heller ikke godtgjort at enkelte tilfeller av upresishet i forbindelse med henting og bringing av guttene skyldes forhold som kan legges A til last. Det er tale om hendelige uhell.

Efter det som er forklart, og basert på fremlagte erklæringer fra Bs arbeidsgiver, finner lagmannsretten det godtgjort at B har en permanent ordning med å arbeide hjemme, og at det må kunne regnes med at ordningen vil vedvare.

Det tilføyes at lagmannsretten ikke finner å legge vekt på at B som anført av A skal ha brutt en avtale og dermed kommet i den posisjon at han hadde guttene hos seg i Hafslo. Det er ikke helt klart hva som skjedde, men det er på det rene at A tok guttene med seg til Alta efter samlivsbruddet, - noe som var nokså nødvendig fordi faren på den tid arbeidet som ukependler. Men der forelå ingen avtale eller avgjørelse om hvem som skulle ha omsorgen for barnene, slik at den ene i utgangspunktet ikke hadde større rett enn den andre til å ha dem hos seg. B fikk ordnet arbeidsforholdet slik at han kunne være i Hafslo, og hadde da ikke mindre rett til å ta barnene med dit enn A hadde hatt til å ta dem med til Alta. En avtale om å bringe dem tilbake var i tilfelle ikke ensbetydende med at de varig skulle være i Alta.

I herredsrettens domsgrunner vil lagmannsretten ytterligere bare vise spesielt til det som der pekes på om guttenes tilknytning til miljøet i Hafslo, og betenkelighetene ved et miljøskifte.

Når det gjelder samvær er partene enige om hvorledes det bør ordnes for den av dem som ikke skal ha den daglige omsorg, og har nedlagt likelydende påstander om det. Lagmannsretten finner at det de er enige om, og som tar spesielt hensyn til situasjonen når C begynner på skolen, er en god ordning, og gir dom i samsvar med det.

Partene er også enige om deling av utgiftene til flyreisene for guttene ved besøk i Alta, men ikke om utgiftene til å bringe dem til flyplassen (Fornebu) og tilbake.

Lagmannsretten finner efter en samlet vurdering at det bør tilligge B å bære disse utgiftene alene. Det tas hensyn til den økonomiske situasjon, idet han har en fast inntekt på ca kr 300000,- pr. år, mens hun for tiden er arbeidsledig og heller ikke vil kunne oppnå mer enn en inntekt vesentlig lavere enn hans. Dessuten legger lagmannsretten vekt på at B også har en viss nytte av reisene i arbeidet sitt. Selv om det kanskje ikke er nødvendig, er det iallfall et faktum at han pleier å kombinere reisene med guttene med opphold på arbeidsgiverens kontor i Oslo. Dette viser efter lagmannsrettens mening at han anser det nyttig i sammenheng med stillingen å kunne ta noen reiser til Oslo.

Herredsrettens dom vil efter dette bli stadfestet, men med slik samværsbestemmelse som der er nedlagt felles påstand om, og med bestemmelse om at B skal bekoste reisene mellom Hafslo og Fornebu.

Anken har ikke ført frem, bortsett fra når det gjelder reiseomkostningene Hafslo-Fornebu, men lagmannsretten finner på grunn av sakens spesielle karakter og As rimelige behov for å få prøvet herredsrettens avgjørelse, at saksomkostninger ikke bør ilegges, jfr. tvistemålsloven §180, første ledd. I herredsrettens omkostningsavgjørelse sees ikke grunn til å gjøre noen endring.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Herredsrettens dom stadfestes, men med disse endringer:

a) Samværet fastsettes slik:

Samvær frem til 1. august 1996, f.o.m. 28. desember 1995 til lørdag 13. januar 1996. Videre to måneder hos den som har daglig omsorg, så to uker samvær o.s.v. Dog slik at samværsberettigede har en uke ekstra sommerferie i perioden 1. juli-15. august 1996.

F.o.m. 1. august 1996 har samværsberettigede samvær med begge barna høstferien, annenhver julehelg fra skoleslutt til 27., og annenhver nyttårshelg til skolestart. Samt annenhver vinterferie og påskeferie.

Dessuten tre uker sommerferie i perioden 1. juli-15. august. Tidspunktet for sommerferien skal varsles innen 11. mai s.å.

b) B skal bære omkostningene med guttenes reiser mellom Hafslo og Fornebu flyplass.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.