LG-1996-148
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-10-11 |
| Publisert: | LG-1996-00148 |
| Stikkord: | Jordskifte, Alders tids bruk |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett Nr. - Gulating lagmannsrett LG-1996-00148 og LG-1996-00149. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1997-00257K . |
| Parter: | Ankende parter: Gudrun Mjåseth Werner Grov Dag Kenneth Mjåseth Jostein Takle Leif Arne Lervåg Leif Svein Sætre Jens Askevoll Reidar Gjervik (Prosessfullmektig: Wikborg, Rein & Co., v/advokat Dag Steinfeld, Bergen) Ankemotparter: Leon Austreim, Jorulf Strømmen, Frank Amundsen, Harry Sætre, (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjermann, Sogndal.) Ankemotparter: Falk og Magnar Vilnes Asbjørn Vilnes, Gerhard Barsnes, Agnar Vilnes, Johannes Vilnes, Einar Landøy, Jarl Wilnes, Jarl Hårklau, Atle Vilnes, Karl Johan Garvik, Maria Vilnes, Karin Strand, (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Harris v/advokat Knut R. Nergaard, Bergen.) Einar E. Vilnes Andre parter: Steinar Spord, Vidar Kåre Olset, Arne Naustdal, Magnhild og Teodor Hugøy, Arne Nilsen, Bjarne Haugen, Wincens Ask, Jostein Kumle, Ester Hugøy, Svein Gunnar England, Ingvald Abrahamsen, (Prosessfullmektig: Advokat Edmund A. Bolstad, Førde.) Einar Kumle, 6985 Atløy, Konrad Grov, 6985 Atløy, Jim Høivik, 6985 Atløy, Vemund Lervåg, 6985 Atløy, Gunvor Kumle, 6985 Atløy, Sak 96-00149 Ankende parter: Steinar Spord Vidar Kåre Olset, Arne Naustdal, Magnhild og Teodor Hugøy, Arne Nilsen, Bjarne Haugen, Wincens Ask, Jostein Kumle, Ester Hugøy, Svein Gunnar England, Ingvald Abrahamsen, (Prosessfullmektig: Advokat Edumnd A. Bolstad, Førde.) Ankemotparter: Leon Austreim, Jorulf Strømmen, Frank Amundsen, Harry Sætre, (Prosessfullmektig: Advokat Harald Hjermann, Sogndal) Ankemotparter: Falk og Magnar Vilnes, Asbjørn Vilnes, Gerhard Barsnes, Agnar Vilnes, Johannes Vilnes, Einar Landøy, Jarl Wilnes, Jarl Hårklau, Atle Vilnes, Karl Johan Garvik, Maria Vilnes, Karin Strand, (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Harris v/advokat Knut Nergaard, Bergen.) Einar E. Vilnes Andre parter: Gudrun Mjåseth, Werner Grov, Dag Kenneth Mjåseth, Jostein Takle, Leif Arne Lervåg, Leif Svein Sætre, Jens Askevoll, Reidar Gjervik, (Prosessfullmektig: Wikborg, Rein & Co., v/advokat Dag Steinfeld, Bergen.) Einar Kumle, 6985 Atløy, Konrad Grov, 6985 Atløy, Jim Høyvik, 6985 Atløy, Vemund Lervåg, 6985 Atløy, Gunnvor Kumle, 6985 Atløy |
| Forfatter: | Lagdommer Skaar Lagdommer Midtgaard Ekstraordinær lagdommer Ekeberg |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Hevdslova (1966) §10, Jordskifteloven (1979) §27 |
Saken gjelder tvist mellom eierne av bruk under Sætre (gnr 53) og eierne av bruk under Vilnes (gnr 54) i Askvoll, på den ene side og eierne av bruk under Spord (gnr 40), Øvre Grov (gnr 41), Kumle (gnr 43), England (gnr 44), Nedre Grov (gnr 51) og Leirvåg (gnr 52) på den andre side om eiendomsretten til fjellet på Atløy. Saken gjelder dessuten spørsmål om drifteveg for gårdene Spord, Øvre Grov, Kumle og England. Jordskiftesaken ble anlagt av eierne av bruk under Vilnes, foranlediget av at bruk under Sætre bl.a. påsto eiendomsrett til fjellet på vestsiden av øya i området rundt sognegrensen mellom Vilnes og Askvoll. De øvrige bruk - de ankende parter - påsto for jordskifteretten at fjellområdene var felles. Sætre og Vilnes har godtatt jordskifterettens dom for sameie i området i vest til sognegrensen. For lagmannsretten har bruk under Nedre Grov og Leirvåg prinsipalt påstått medeiendomsrett med Sætre og Vilnes. De øvrige mener eiendomsretten er felles.
Sunnfjord og Ytre Sogn jordskifterett avsa den 18. juli 1995 dom med slik slutning:
"1. Eigedomsgrensa mellom gnr. 53 Sætre/gnr 54 Vilnes sameige fjellmark på vestsida og Høyvik/Gjervik, England, Kumle, Grov øvre, Grov nedre, Spord og Leirvåg tilstøytande på austsida går frå Veteskårane (merkestein 26) og i retning søraust til Skrevarden og vidare i sørleg retning til Laurdalsjota i grensa mellom Leirvåg/Spord.
2. I Sætre/Vilnes sameige fjellmark eig gnr. 53 Sætre 26,32% etter si gamle skyld 90 merker og gnr. 54 Vilnes 73,68% etter si gamle skyld 252 merker, jf jordskifteloven §27.
3. Gnr 53 Sætre har heimeutmark i sameige nord og vest for Sætrevatnet avgrensa av Sætre/Vilnes fjellmark, av grensa mot Laukeland, av sjøen, av grensa mot gnr. 53, bnr. 5 Eidet og av grensa mot gnr. 54 Vilnes i Sætrevatnet. Grensa mellom gnr. 53 Sætre heimeutmark og Sætre/Vilnes sameigefjellmark går etter høgdedraget slik som avlagt på kartet.
4. Bruk på gnr. 54 Vilnes har råseveg/drifteveg over gnr. 53 Sætre slik det er skrive i jordskiftet på sætre 2. oktober 1925 og i skøytet 1.5.1934 på gnr. 53, bnr. 5 Eidet.
5. Gnr. 40,41,43,44,51,52 har ikkje råserett/vegrett eller beiterett på gnr. 53 Sætre/gnr 54 Vilnes.
6. Det vert ikkje tilkjent sakskostnader til advokathjelp."
Dommen er rettidig påanket til lagmannsretten av gårdene Leirvåg og Nedre Grov, sak 96-00148, og gårdene England, Kumle, Øvre Grov og Spord, sak 96-00149. Sakene er forent til felles behandling. Anken gjelder jordskifterettens domsslutning punkt 1 og 5. Ankemotpartene er i begge sakene eierne av gårdene på Sætre og Vilnes. Ankeforhandling ble holdt i grendahuset på Atløy i dagene 1. - 4. oktober 1996. Lagmannsretten var på befaring i Dyrestien og Rånestien. Det ble dessuten gjort visse påvisninger av betydning for råseretten. Sakene står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for jordskifteretten. Hva partene gjorde gjeldende for jordskifteretten fremgår av denne dommen som det vises til.
Partsforholdet for lagmannsretten fremgår ovenfor. Partsforholdet i jordskifteretten omfattet også parter fra andre bruk på øya. Partene er enige om at følgende parter utgår: Dagmar Dyrøy - eier av gnr 45 bnr l, Anders Grane - eier av gnr 46 bnr 1, Kåre Sellevoll - eier av gnr 47 bnr 1, Magnar Høyvik - eier av gnr 48 bnr 1 og Villy Grov - eier av gnr 51 bnr 16 og 19. Saken er hevet for disse.
Under ankeforhandlingen ble det inngått rettsforlik mellom gårdene på Sætre på den ene side og gårdene på Leirvåg og Nedre Grov på den andre side vedrørende råserett.
De ankende parter har nedlagt slike påstander:
Sak LG-1996-00148
"Prinsipalt:
1. Tvisteområdet i fjellet avgrenset mot Laukeland i vest og soknegrensen i øst er sameie mellom gnr 51 Grov nedre, gnr 52 Leirvåg, gnr 53 Sætre og gnr 54 Vilnæs.
2. Gnr 51 Grov nedre, bnr 1, 2, 4 og gnr 52 Leirvåg bnr 2, 3, 5, 6, 7, 8, 9 tilkjennes saksomkostninger.
Subsidiært:
1. Tvisteområdet i fjellet avgrenset mot gårdene Gjervik, Høyvik og Laukeland og en grenselinje fra Laukeland grense over Sætre til utskiftningsgrense til Sætre utmark under lausfjellet er i sameie mellom gnr 40 Spord, gnr 41 Grov øvre, gnr 43 Kumle, gnr 44 England, gnr 51 Grov nedre, gnr 52 Leirvåg, gnr 53 Sætre, gnr 54 Vilnes.
2. Gnr 51 Grov nedre, bnr 1, 2, 4 og gnr 52 Leirvåg bnr 2, 3, 5, 6, 7, 8, 9 tilkjennes saksomkostninger."
Sak LG-1996-00149
"1. Utmarksgrensa for gardane Vilnes, Sætre, Lervåg, Spor, Grov Øvre, Grov Nedre, Kumle, England er grense mot felles fjellmark for dei same gardane.
2. Partane under England, Kumle, Øvre Grov, Spor har råserett for sau og storfe over Sætre heimeutmark frå sine heimeutmarker til felles fjellbeite i felles fjellmark.
3. Dei ankande partar vert tilkjent sakskostnader for jordskifterett og lagmannsrett."
Ankemotpartene har nedlagt slike likelydende påstander i begge ankesakene:
Partene på Vilnes:
"1. Jordskifterettens dom stadfestes så langt den er påanket.
2. Ankemotpartene - gnr 54 Vilnes - tilkjennes saksomkostninger."
Partene på Sætre:
"1. Jordskifterettens dom post 1 - 5 stadfestes så langt den er påanket.
2. Leon Austreim, Jorulf Strømmen, Frank Amundsen og Harry Sætre tilkjennes saksomkostninger for jordskifteretten og lagmannsretten."
De partene som ikke har vært representert ved prosessfullmektig, har ikke formulert særskilte påstander.
Ankende parter, Gudrun Mjåseth m.fl., har i hovedsak anført:
Spørsmålet er om Nedre Grov og Leirvåg har eiendomsrett på fjellet, hvor de eventuelt eier og hvem de eier sammen med. Spørsmålet om råserett har betydning for eiendomsspørsmålet. Partene råset dyrene langs fjellet til beiteområdet på vestsiden. Det har aldri vært bestridt at Nedre Grov og Leirvåg hadde rett til å ha dyrene på vestsiden av fjellet. Striden har vært knyttet til råseveien. Da de ikke lenger brukte den gamle veien, spurte de om lov til å råse over Sætre. Nils Sætre har forklart at da faren satte opp gjerde i 1920 mente han at partene måtte møte opp og være med på å lage grinder. Dette viser at partene faktisk har drevet dyrene til vestsiden på beite. Området synes å ha vært brukt til sauebeite og febeite for ungdyr. Det er ikke noe bevis for at noen har hatt støl i området. Alle som pretenderer eiendomsrett har bevist at de har brukt området på samme måte over tid.
Alders tids bruk anføres både som bevisregel og selvstendig rettsregel som grunnlag for eiendomserverv. Prinsipalt anføres at partene fra gammelt av har brukt området på vestsiden og har hatt eiendomsrett til dette sammen med de øvrige gårdene i Vilnes sogn. Dersom det ikke er noen grense mellom de gårdene som hører til på vestsiden og de på østsiden anføres subsidiært at alle eier fjellområdet i fellesskap. Det er Sætre og Nedre Grov som har utnyttet området mest intensivt. Nedre Grov har hatt ungdyr på området senere har de beitet med sau. Vilnes sin utnytting er helt sporadisk. Under disse omstendigheter må den som påstår merrettighet, sannsynliggjøre denne. Det er vist til Rt-1985-362.
Den langvarige bruk av området gjennom råseveien er bevis for eiendomsretten. Det er bevist at gårdene på østsiden gikk vestover, selv om råseveien ikke er nevnt i de ulike utskiftningsforretningene. Tvisten i 1858 og Nils Sætre sin forklaring viser at partene har råset over Sætre. Det er heller ikke nevnt noe om råsevei over Kumle eller England dersom råseveien skulle gå østover til Dyrestien eller Rånestien. Det er på det rene at partene har rettigheter i fjellet, men det fremgår ikke noen steder at de har råserett, hverken øst- eller vestover. Dokumentene gir ingen holdepunkter for hvor de råset. Det er ikke nærliggende å tro at de har gått til høyfjellet med dyrene. Råsen langs fjellet og over Sætre er brukt til ut på 1930-tallet. Deretter råste de langs bygdeveien og over innmarken til Sætre. De spurte om tillatelse til å råse over innmarken. Den faktiske bruk må legges til grunn.
Sognegrensen er ikke noe rettsstiftende element, men dokumentet fra grenseoppgangen i 1947 viser at de også forsøkte å finne eiendomsgrensen. Alle de aktuelle parter møtte ved grenseoppgangen. Det er på det rene at Leirvåg og Nedre Grov var med i Vilnes sogn. Sognegrensene faller stort sett sammen med eiendomsgrensene.
Det kan ikke uten videre legges til grunn at det har vært et fellesskap "innenfor" og "utenfor". Det er ikke holdepunkter for noe fellesskap mellom Sætre og Vilnes.
Prinsipalt påstås at eiendomsgrensen går langs sognegrensen og at de eiendommer som ble beskrevet i 1947 hører med på vestsiden. Dersom det ikke er noen eiendomsgrense, ligger fjellet i sameie.
Ankende parter, Steinar Spord m.fl., har i hovedsak anført:
Formuleringer i de gamle dokumentene kan tyde på at fjellet er en bygdealmenning. Spørsmålet om almenning ble også reist ved grenseoppgangen i 1947. Bruken fra 1837 stemmer med utøvelse av almenningsrett. Høyfjellet var felles for alle. Beitelandet på vestsiden var benevnt som fjellhagen. For jordskifteretten hevdet alle de ankende parter at fjellet var felles. Dette harmonerer med den gamle rettsoppfatningen.
Bruken av fjellet, og topografien tilsier at fjellhagen strekker seg fra Sætres heimeutmark oppover til ca 300 meters høyde i vest. Alle har buført hit på den gamle råseveien. Området har vært brukt i fellesskap til storfebeiting. I høyfjellet er det ikke beite for storfe. Det foreligger ingen dokumentasjon for støling. Det er ingen holdepunkter for eksklusiv bruksrett for noen av gårdene.
Alders tids bruk anføres som grunnlag for eiendomsrett. Utskiftingsforretningen på Spord i 1837 viser fellesbruken. Partene har aldri vært nektet bruk av fjellområdet. Forut for tvisten hadde ankemotpartene ikke noen felles rettsoppfatning. Sætre mente å være eneeier.
Bruken har funnet sted som en rett og ikke som tålt bruk. Buføringsretten er dokumentert, bl.a. gjennom rettsforliket i 1859. Det har vært buført. Sætre og Vilnes har aldri protestert. Av dokumentene fra 1884 fremgår det at Sætre og Vilnes hadde for lite beite til storfe. Matrikkelen fra 1868 viser at det ble drevet med storfe. Alle hadde lite beite. Det er da ikke sannsynlig at Sætre og Vilnes ville tåle bruk av sine knappe ressurser. Likeartet bruk gir likeartet rett. Eiendomsretten ligger derfor i fellesskap mellom gårdene. Resultatet av jordskifterettens dom er at partene er avskåret fra beitet.
Jordskifteretten bygget på en søkt fortolkning av oppsettet fra 1947. Sognegrensen ble endret i 1947. Denne var etablert tidligere.
Partene har fra gammelt av buført dyrene på den gamle råseveien til beitet i vest. Rettsforliket fra 1858 beviser at Kumle og England hadde råserett over Øvre Grov. Nedre Grovs råserett er dokumentert ved rettsforliket fra 1859. Det er ikke påvist noen alternative råseveier.
Ankemotpartene, Falk og Magnar Vilnes m.fl., har i hovedsak anført:
Det som er fremkommet i saken gir ikke grunnlag for entydige konklusjoner. Den mest sannsynlige løsningen må legges til grunn. Det er ubestridt at Sætre og Vilnes har eiendomsrett i tvisteområdet i vest. Spørsmålet er om også andre har eiendomsrett og om det er en grense mellom øst- og vestsiden på fjellet. Vilnes og Sætre sin eiendomsrett er bekreftet ved utskiftningsforretningen fra 1884. På Vilnes har dette vært rettsoppfatningen. Det foreligger et historisk fellesskap mellom Sætre og Vilnes. Avgjørende for spørsmålet er storfebeiting. Det er bevist at Sætre har hatt melkekyr i området og melket ved Langetjønn. Vilnes har hatt storfe i området til 1880-årene. Det er holdepunkter for støling. At det foreligger et fellesskap i vest mellom Sætre og Vilnes støttes også av at disse på øya er betegnet som de "innenfor" mens de øvrige er betegnet som de "utenfor". Sætre og Vilnes har utøvet en mer omfattende bruk av området enn de andre.
Beiteretten i tvisteområdet er ikke påanket. Foreningskontrakten som gjelder streifbeiting i fjellet er derfor ikke et tema retten skal ta stilling til. Saken gjelder kun eiendomsretten.
Anførslene om storfebeiting i vest er meget uklare. Fra Kumle og England kunne dyrene driftes opp Dyrestien. Kyr fra Leirvåg ble dessuten driftet opp fra Gjervik. Råseveien til beiteområdet i vest er bestridt. Den er i alle fall ikke brukt siden 1911. Kumle og England har aldri hatt fellesskap med Sætre og Vilnes. Tidligere hadde disse gårdene felles utmark med Gjervik. Det er like sannsynlig at disse gårdene hadde fjellbeite opp for Gjervik. Den mangelfulle dokumentasjon for storfebeiting kan ikke danne grunnlag for eiendomsrett. Siden råseveien ikke er brukt siden 1911 må den under enhver omstendighet være bortfalt ved frihevd.
Det erkjennes at Nedre Grov har beiterett, men med den sparsomme dokumentasjon for storfebeiting har heller ikke Nedre Grov eiendomsrett. Det foreligger ingen beskrivelse av råsevei for Nedre Grov. Denne gården har imidlertid sitt fellesskap i øst og bare beiterett på vestsiden.
Leirvåg har hverken hatt sau eller storfe på beite på vestsiden siden 1904. I jordskifteprotokollen fra 1924 er riktignok Leirvåg nevnt. Leirvåg hørte likevel til fellesskapet med de øvrige bruk "innenfor" før 1758. Protokollen fra 1947 er det beste argumentet for at Leirvåg har eiendomsrett mot vest. Det pekes på at protokollen måtte lyde slik fordi Leirvåg hørte til Vilnes sogn.
Spord har hatt 2 sauer på beite i 1970-årene. Dette kan ikke etablere noen rettigheter. Den påviste veien går til egen mark. Spord hadde ikke rett til å drifte over Leirvåg. I 1950-årene ble dyrene fra Øvre Grov fraktet til beite på fastlandet. Det er påfallende at dyrene ikke ble ført til fjellbeitet i vest dersom de hadde rettigheter der. Det foreligger ikke mer enn vage antydninger om storfebeiting i tidligere tider.
Det er fast rettstradisjon både på Vilnes og Sætre at det ligger en grense i fjellet. Utskiftingen på Vilnes i 1884 beskriver fjellbeitet som felles for Vilnes og Sætre. Det må derfor være en grense. Ingen av de andre har kunnet dokumentere en tilsvarende opprinnelse eller samme brukstyngde som dokumentasjon for eiendomsrett.
Ankemotpartene, Leon Austreim m.fl., har i hovedsak anført:
Fire momenter har betydning for avgjørelse av eiendomsretten. Bruksutøvelse, beliggenhet/topografi, dokumentasjon og rettsoppfatning om eiendomsforholdet.
I slike saker foreligger det ikke noe overordnet prinsipp. I Rt-1986-857 tas det avstand fra beiteregelen. I Rt-1953-93 er den naturlige tilknytning fremhevet. Rt-1974-468 fremhever eierpretensjonen som viktig argument.
Sætre har en annen beliggenhet enn de øvrige. Gården ligger ved inngangen til fjellet. Den naturlige tilknytning taler derfor for Sætres eiendomsrett. Sætres bruk av området har dsuten vært mest omfattende. Bruken adskiller seg fra de andre fordi Sætre mangler heimeutmark. Sætre har hatt melkeplass på fjellet ved Langetjønn og er således den eneste gården som det er melket fra.
Det er bare Nedre Grov som har gitt opplysninger om drift av dyr. Det er på det rene at Nedre Grov klipte opp gjerdet som ble satt opp på 1920-tallet for å komme gjennom den gamle råseveien. Dersom gårdene hadde råserett, måtte jordskifteretten i forbindelse med saken i 1925 fastsatt bestemmelse om grinder. De tiltakene som er gjort på veien frem til beiteområdet er det Sætre som har stått for. Således er det laget bru og fyllinger. Det dreier seg om tålt bruk.
I dette århundre har beitingen ikke vært noen målbar belastning for driften på Sætre. Det har derfor ikke vært naturlig å påtale bruken.
Det er presumsjon for at administrasjonsgrensen samsvarer med eiendomsgrensen. Utskiftningen på Sætre i 1924 nevner Sætres fjellmark. I skylddelingsforretning fra 1933 hvor Eidet ble fradelt Sætre, ble det gitt beiterett i Sætres fjellhamn. På økonomisk kartverk er Sætre oppgitt å være eier til området rundt Langetjønn. Første gang Leirvåg og Nedre Grov ble nevnt som eiere på fjellet var ved grenseoppgangen i 1947. Ved jordskiftet av utmarka på Høyvik ble det uttrykt usikkerhet om hvorvidt Nedre Grov og Leirvåg eide fjellmarka sammen med Sætre og Vilnes. De gamle dokumentene gir ikke uttrykk for det eiendomsforholdet de øvrige parter påberoper.
England og Kumle krevde ikke flytting av råseveien under jordskiftesaken. England og Kumle har ikke råserett. Tvisten i 1859 gjaldt et sted langt fra Sætre. Ingen kan huske at England og Kumle har ført dyr over Sætre. Subsidiært anføres at råseretten er bortfalt for alle.
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvisteområdet gjelder fjellområdet opp for gårdene. Disse ligger mellom sjøen og et forholdsvis høyt fjellplatå øst på øya. Platået reiser seg bratt opp mot ca 400 meters høyde bak gårdene, med det høyeste punkt inne på platået på over 600 m.o.h. Gårdene ligger etter hverandre fra øst mot vest slik: England - Kumle - (som har flere parseller om hverandre) Nedre Grov - Øvre Grov - Spord - Leirvåg - Vilnes og Sætre. Gårdene er innbyrdes oppdelt i flere bruk. Da dette ikke har betydning for saken, vil gårdene i det følgende bli omtalt med gårdsnavn.
Mot vest skråner terrenget fra fjellplatået og ned til ca 2 - 300 meters høyde til et område nord og vest for Sætre. Dette området grenser kun til Sætre, som ikke har innmark mot sjøen. Gårdene til de ankende parter - med unntak av Nedre Grov - grenser inn mot fjellplatået, med innmark mot sjøen og heimeutmark mot fjellfoten.
Saken for lagmannsretten har hovedsaklig dreiet seg om bevisførsel for de ankende parters eiendomsrett til området i vest. Tvisteområdet grenser forøvrig mot gården Gjervik i øst, mot Laukeland i vest og Høyvik i nord. Dersom eiendomsretten til fjellet er delt, vil de gårder som ikke har eiendomsrett til områdene i vest, ha sine fjellområder i øst på fjellplatået. Det kan nevnes at sognegrensen mellom Vilnes og Askvoll sogn, går omtrent midt på fjellplatået fra syd mot nord inn mot Skrevarden på 635 m.o.h. og videre nordover mot grensen til Høyvik.
Sætre og Vilnes sin eiendomsrett på vestsiden er ikke bestridt. Avgjørende for spørsmålet om eiendomsretten er hvorvidt det er holdepunkter for at også de andre gårdene - alle eller bare Nedre Grov og Leirvåg - er medeiere her. Det bevismaterialet som er fremlagt for lagmannsretten gir ikke noe entydig svar. Det rettslige utgangspunkt er da at det må foretas en bred konkret vurdering hvor et tildels omfattende og variert materiale kan være relevant. Siden det fremlagte dokumentmaterialet ikke gir noe entydig svar, vil spørsmålet om bruksutøving stå sentralt, supplert med det som med noenlunde sikkerhet kan utledes av rettsoppfatninger og eierpretensjoner. Områdets geografiske plassering og de fellesskap som det i tidligere tider har vært mellom gårdene, vil også kunne gi en viss veiledning.
Leirvåg, Grov, Spord, Kumle, England og Gjervik hadde felles utmark til 1758 da heimeutmarken ble delt som nevnt i jordskifterettens dom. Vilnes og Sætre hadde felles utmark til 1882. Lagmannsretten legger til grunn at det i alle fall i tidligere tider var vanlig å omtale gårdene på Vilnes og Sætre som "de innenfor" mens de øvrige ble benevnt som "de utenfor." Fellesskap i utmark kan korrespondere med fellesskap i fjellet, men dette kan ikke uten videre legges til grunn. Det pekes på at det også har vært et administrativt fellesskap ved sogneinndelingen som går på tvers av fellesskapet i utmark. Leirvåg og Nedre Grov hører fra gammelt av til Vilnes sogn sammen med Sætre og Vilnes, mens de øvrige hører til Askvoll sogn.
Fellesskap i fjellet for alle på Atløy omtales i flere gamle dokumenter, første gang i en utskiftningsforretning på Spord i 1837, hvor det sies at "Hagen på Atløesfjeldet" .... "fremdeles må brukes i Fællesskab". Siden alle "Mend på Atløen" hadde benyttet dette området fra gammelt av, må det antas at området omfattet hele fjellområdet på øya og at de bruksberettigede ikke alene var denne sakens parter. Hvorvidt fjellbeiter, fjellområder eller liknende benevnelser - i senere skylddelingsdokumenter eller liknende dokumenter for de enkelte gårder eller bruk under disse - gjelder beite på fjellplatået i øst, eller også omfatter beitet i vest, synes uklart.
Det er på det rene at de enkelte bruk hadde rett til beite for sine dyr i fjellet. Når det, som her, ikke foreligger sikre holdepunkter for til hvilke områder beiterett og/eller eiendomsrett var lokalisert, vil drifteveiene gi holdepunkter for hvor det faktisk ble beitet, siden drifteveiene nødvendigvis må føre til beitet. Dette gjelder i særlig grad beiting med storfe, som beiter mer stedbundet enn sau. Som utgangspunkt kan streifbeiting med sau ikke danne grunnlag for eiendomsrett. Således vil det kun være driftevei for, og beite av storfe, i et visst omfang som kan komme på tale som grunnlag for eiendomsrett. Som nevnt synes det uklart hvilke fjellområder som omtales i de gamle dokumentene. I rettsforliket fra 1859 mellom Øvre og Nedre Grov vedrørende driftevei i Øvre Grovs heimeutmark, forpliktet partene seg til å holde de "kreaturer" som ikke melket "oppe i de ovenfor liggende Fjeldbeiter". Ordbruken tilsier beite ovenfor gårdene og da på østsiden av fjellplatået. Opplysningene om fjellbeite er sparsomme. Det er derfor vanskelig å legge avgjørende vekt på ordbruken. Det er imidlertid på det rene at både Dyrestien og Rånestien ligger i øst, opp fra Englands heimeutmark. Etter befaringen, og under hensyntaken til at feet i tidligere tider var adskillig mindre enn i dag, må lagmannsretten legge til grunn at både sauer og ungdyr kunne drives opp Dyrestien. Likeledes må det antas at sauer kan drives opp Rånestien. På bakgrunn av uttalelsene i rettsforliket om melkekyr er det sannsynlig at disse beitet i heimeutmarken, mens ungdyrene ble sendt på fjellbeite.
Med unntak av det som er nevnt om driftevei i forbindelse med tvist om retten til å drive over heimeutmarken til Øvre Grov i 1858 og 1859, er intet nevnt i eldre dokumenter om driftevei over utmarken på Leirvåg og Sætre. Heller ikke er det nevnt noe om driftevei over Kumle eller England som adkomst til Dyrestien. Lagmannsretten finner etter omstendighetene å måtte legge til grunn at gårdene har driftet ungdyr både vestover mot Sætre og østover gjennom Dyrestien. Når det gjelder drifteveien vestover finner lagmannsretten det godtgjort at den eneste naturlige forklaring på henholdsvis Kumle og Englands formentlige rett i 1858 og Nedre Grovs tilsvarende påståtte rett i 1859, gjaldt drifting vestover. Da må beiteområdene i vest ha vært målet. Det legges også vekt på Nils Sætres forklaring. Han er født i 1910 og husket at bøndene på Nedre Grov skar seg gjennom gjerdet som ble satt opp etter utskiftningen på Sætre i 1924, når de kom med dyrene langs den gamle drifteveien.
Noen tiår etter at bygdeveien kom i 1899 sluttet gårdene å bruke den gamle buføringsveien og gikk over til å bruke bygdeveien frem til Sætre hvor de etter tillatelse driftet dyrene gjennom innmarken på Sætre. I nyere tid er det bare Nedre Grov som har sluppet sauer på beite her.
Opplysningene om beite med storfe er svært sparsomme. Ingen av de ankende parter kan huske noe om storfebeiting, og de opplysninger som er fremkommet er mer eller mindre usikre overleveringer fra avdøde slektninger. Det synes tvilsomt om noen av gårdene har hatt fe på beite særlig lenge etter århundreskiftet. Nils Sætre, tidligere eier av bnr 1 på Sætre, kunne ikke huske å ha hørt at noen av de ankende parter hadde hatt storfe på beite i fjellet. Som nevnt ovenfor må det legges til grunn at ungdyrene ble sendt på fjellbeite. For at beiting skal kunne påberopes som grunnlag for eiendomsrett, må beitingen ha hatt et visst omfang. Dersom dette ikke kan godtgjøres, må det legges til grunn at gårdene i øst kun har hatt beiterett. Lagmannsretten behøver ikke å ta stilling til dette, siden spørsmålet om beiterett ikke er påanket. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for beiting i et slikt omfang at eiendomsrett kan utledes av dette. Under enhver omstendighet legges det til grunn at det bare er snakk om beiting av ungdyr og da antakelig i mindre omfang siden gårdene på østsiden også har hatt tilgang til beite på fjellplatået gjennom drift opp Dyrestien. Derimot må lagmannsretten, etter det opplyste, legge til grunn at Sætre brukte området som beite for alle sine dyr. Denne gården ikke hadde heimeutmark og den geografiske plassering tilsier slik bruk. Således legges det til grunn at det ble melket ved Langetjønn og at melken ble båret til gårds. Det kan ikke ansees godtgjort å ha vært drevet støling i området hverken fra Sætre eller Vilnes. Sætres bruk må, både hva gjelder omfang og bruksmåte, ha vært en helt annen enn for de øvrige bruk, Vilnes inkludert. Det må imidlertid legges til grunn at også Vilnes sin bruk, sett på bakgrunn av geografisk plassering, har vært mer omfattende enn de andres.
Til støtte for sitt syn legger lagmannsretten også en viss vekt på de eierpretensjoner som er kommet til uttrykk i dokumentene. Som nevnt gir disse ikke grunnlag for sikre slutninger. Sætre og Vilnes er imidlertid nevnt som fellesberettiget i jordskifte på Vilnes i 1884. Senere, ved jordskifte over utmarken på Sætre i 1924 og ved en skylddeling i 1933, er fjellbeitet benevnt som henholdsvis "Sætres fjellmark" og "Sætres fjellhamn". Ved jordskifte på Høyvik i 1985, hvor både Leirvåg og Nedre Grov møtte, har jordskifteretten lagt til grunn som klart at området var i sameie mellom Sætre og Vilnes. Derimot ble det uttrykt usikkerhet om hvorvidt Nedre Grov og Leirvåg var medeiere.
Lagmannsretten er kommet til at eiendomsrett for Nedre Grov og Leirvåg ikke kan utledes av alders tids bruk. Selv om disse gårdene er nevnt både i 1985 og ved grenseoppgangen i 1947, gir dette i seg selv ikke tilstrekkelige holdepunkter for eiendomsrett.
Lagmannsretten er etter dette, riktignok under en viss tvil, kommet til at Sætre og Vilnes alene har eiendomsretten til fjellområdene i vest til den grense som er trukket av jordskifteretten. Jordskifterettens dom punkt 1 blir derfor å stadfeste.
Drifteveien over Sætre er i alle fall ikke benyttet siden 1930. Bygdeveien medfører at den gamle drifteveien heller ikke er aktuell i fremtiden. Bruksretten er derfor bortfalt ved frihevd, jf hevdsloven §10.
Anken i sak LG-1996-00149 har vært forgjeves og de ankende parter skal i utgangspunktet erstatte ankemotpartene deres omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Under henvisning til den tvil saken har reist tilkjennes ikke saksomkostninger.
I sak LG-1996-00148 er anken vedrørende drifteveien frafalt og partene har inngått forlik på dette punkt. Tvistemålsloven §174, jf §180 annet ledd kommer til anvendelse. Hver av partene bærer sine omkostninger. Lagmannsretten har ikke funnet grunn til å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §174 annet ledd.
Jordskifterettens omkostningsfastsettelse finner lagmannsretten ikke grunn til å endre.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Sak LG-1996-00148:
1. Jordskifterettens dom, punkt 1, stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sak LG-1996-00149:
1. Jordskifterettens dom, punkt 1, stadfestes.
2. Spord (gnr 40), Øvre Grov (gnr 41), Kumle (gnr 43) og England (gnr 44) har ikke råserett/veirett på Sætre (gnr 53).
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.