LB-1995-1754
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-05-02 |
| Publisert: | LB-1995-01754 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 94-04218 A/13 - Borgarting lagmannsrett LB-1995-01754 A. Anke nektet fremmet for Høyesterett, se HR-1997-00662K . |
| Parter: | Ankende part: Keyfood AS (Prosessfullmektig: Advokat Tor Kielland, Oslo). Motpart: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig). Motpart: Oslo kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advoakt Pål Dalane). |
| Forfatter: | Lagdommer Hilde Wiesener Haga, formann. Lagdommar Gunnar Vefling. Lagdommer Magne Spilde |
| Lovhenvisninger: | Foreldelsesloven (1979) §9, Tvistemålsloven (1915) §180, §98, Skadeserstatningsloven (1969), Handelsloven (1980) §1-4, §3-2, Straffeprosessloven (1981) §448 |
Saken gjelder krav om erstatning for tap som følge av uberettiget hindring av næringsvirksomhet.
Keyfood AS, som hadde Ulrik Wasmuth som eneaksjonær og enestyre, gikk konkurs 30 april 1991. Bobehandlingen ble innstillet sommeren 1991, og selskapet ble slettet fra foretaksregisteret i 1992. Den 22 november 1993 tok Ulrik Wasmuth personlig ut stevning ved Oslo byrett mot staten og Oslo kommune. Ved stevning til Oslo byrett, innkommet 20 juni 1994, reiste også Keyfood AS sak mot staten og Oslo kommune.
Sakene gjaldt det samme krav og ble av Oslo byrett forenet til felles behandling. For byretten gjorde staten og kommunen gjeldende at saken anlagt av Ulrik Wasmuth måtte avvises fordi han ikke hadde rettslig interesse i å kreve erstatning for tap som bare kunne være lidt av Keyfood AS. Staten og kommunen gjorde videre gjeldende at den saken Keyfood AS hadde anlagt måtte avvises fordi selskapet ikke hadde partsevne, jf slettingen av selskapet i 1992.
Oslo byrett avsa dom og kjennelse 24 mars 1995. Søksmålet fra Ulrik Wasmuth ble avvist. Byretten fant at Keyfood AS hadde søksmålskompetanse, og saken ble således fremmet. Kravet fra selskapet ble imidlertid funnet å være foreldet. I saken Keyfood AS - Staten v/Justisdepartermentet og Keyfood AS - Oslo kommune avsa byretten dom med slik domsslutning:
1. Staten v/Justisdepartementet frifinnes.
2. Oslo kommune frifinnes.
3. Keyfood AS v/Ulrik Wasmuth tilpliktes å betale kr 17500,- - kronersyttentusenfemhundre 00/100 - i saksomkostninger til staten v/Justisdepartementet.
4. Keyfood AS v/Ulrik Wasmuth tilpliktes å betale kr 30000,- - kronertrettitusen 00/100 - i saksomkostninger til Oslo kommune.
Oppfyllelsesfristen for post 3 og 4 er 14 -fjorten- dager.
Keyfood AS har i rett tid påanket dommen til Borgarting lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Staten og Oslo kommune har tatt til gjenmæle.
Ulrik Wasmuth påkjærte byrettens kjennelse om avvisning av hans personlig anlagte søksmål. Det er uomtvistet at de to saksanlegg gjelder samme krav utsprunget av virksomheten til Keyfood AS. Forberedende dommer i lagmannsretten besluttet at man først ville ta stilling til spørsmålet om Keyfood AS hadde søksmålskompetanse. Lagmannsretten avsa kjennelse 8 desember 1996 med slik slutning:
1. Søksmålet fra Keyfood AS mot staten v/Justisdepartementet og Oslo kommune v/ordføreren fremmes.
2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til behandling under ankesaken.
Etter dette ble søksmålet fra Ulrik Wasmuth avvist i særskilt kjennelse.
I tråd med partenes ønske besluttet lagmannsretten 15 mars 1996 deling av saken etter tvistemålsloven §98 annet ledd. Overenstemmende med denne beslutning ble det holdt ankeforhandling 3 april 1997 med separat forhandling av spørsmålet om erstatningskravet er foreldet. Keyfood AS var representert ved Ulrik Wasmuth og selskapets prosessfullmektig. Staten og Oslo kommune var representert ved sine respektive prosessfullmektiger. Wasmuth gav partsforklaring. Det ble ikke ført noen vitner. Hva som ble dokumentert fremgår av rettsboken.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor. Saken står i det vesentlige i samme stilling som for byretten. For lagmannsretten har Keyfood AS frafalt anførslen om at begjæringen om utlevering av beslaglagte gjenstander hadde fristavbrytende virkning.
Den ankende part, Keyfood AS, har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
1. Oslo kommune v/ordføreren og staten v/Justisdepartementet dømmes in solidum til å betale erstatning etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr 2225760,- med tillegg av 12% rente fra stevningens forkynnelse til betaling skjer.
2. De saksøkte dømmes in solidum til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, staten v/Justisdepartementet, har nedlagt følgende påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Staten v/Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Ankemotparten, Oslo kommune v/ordføreren, har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Keyfood AS har for lagmannsretten i det vesentlige anført:
Det er feil bevisbedømmelse og feil rettsanvendelse av byretten når den kom til at et eventuelt erstatningskrav er foreldet.
Vilkåret for foreldelse i foreldelsesloven §9 nr 1 er ikke oppfylt. Keyfood hadde ikke tilstrekkelig kunnskap om at det forelå et ansvarsgrunnlag før dommen fra Asker og Bærum herredsrett av 8 oktober 1992 forelå i straffesaken mot Wasmuth. Før dette tidspunkt hadde selskapet ikke grunn til å tro at erstatningssøksmål hadde mulighet til å føre frem. Brevvekslingen mellom Keyfood/Wasmuth og myndighetene i perioden 1989 til 1991 viser hvilket vanskelig regelverk man stod overfor. Wasmuth mente at han drev oppsøkende salgsvirksomhet uten fast utsalgssted med produkter som ikke var dagligvare. Da det endelige svar fra Næringsdepartementet forelå 13 mai 1991 med konklusjon bl.a. om at Keyfoods virksomhet falt inn under handelsloven §3-2 fjerde ledd således at kommunen kunne stille vilkår for virksomheten, slo Wasmuth seg til ro med svaret. Wasmuth konstaterte at departementet klart mente at bl.a. ferdigsmurte sandwicher måtte omfattes av begrepet dagligvarer, og han var i den berettigede tro at definisjonen også gjaldt for tidligere år. Han var også i den berettigede tro at hans virksomhet ikke kunne anses som oppsøkende virksomhet. Han visste at det var kommunen eller staten som skapte problemene og at det førte til økonomisk tap, men etter mottagelsen av departementets brev av 13 mai 1991 var det ikke noe som helst grunnlag for å anta at kommunen hadde tolket loven uriktig og at den hadde handlet erstatningsbetingende uaktsomt. Denne saken er spesiell fordi departementet kom med så klare uttalelser og tolkninger. Det var feil av byretten å legge til grunn at Keyfood/Wasmuth på dette tidspunkt hadde nok opplysninger til å kunne gå til sak.
Byretten har tolket foreldelsesloven §9 for strengt når den har lagt til grunn at Keyfood burde ha gjort ytterligere anstrengelser for å bringe ansvarsgrunnlaget på det rene.
Det anføres at Wasmuth var i en unnskyldelig rettsvillfarelse i kombinasjon med faktisk villfarelse.
Ulrik Wasmuth forsøkte å få opphevet politiets beslag av utstyr brukt i forbindelse med næringsvirksomheten. Ved kjennelse av 18 mars 1992 opprettholdt imidlertid Asker og Bærum herredsrett beslagene i påvente av avgjørelse i straffesaken, og kjæremålet over kjennelsen ble forkastet av lagmannsretten. Det var først etter at straffedommen var avsagt at beslaget ble opphevet. Wasmuth aksepterte 23 desember 1992 politiets tilbud om erstatning på kr 60000. Beløpet ble utbetalt uten forbehold om at det var endelig oppgjør.
Det var den nevnte dom i straffesaken som endret den ankende parts oppfatning av rettstilstanden. Wasmuth ble frifunnet for de forhold som var nevnt i tiltalens pkt. V a) - d) idet retten fant det godtgjort at Wasmuths godkjennelse til frambud av næringsmidler ved mobil handel var gyldig frem til 31 desember 1990. 3-årsfristen i foreldelsesloven §9 nr 1 begynte først å løpe fra Wasmuth fikk kunnskap om straffedommen 8 oktober 1992. Fristen utløp var således 8 oktober 1995. Keyfood AS tok ut stevning 20 juni 1994, og kravet er følgelig ikke foreldet.
Det bestrides at den spesielle foreldelsesregel i straffeprosessloven §448 får anvendelse på annet enn skade eller ulempe påført ved beslagene.
Staten v/Justisdepartementet har i det vesentlige anført:
Det bestrides at det foreligger noe ansvarsgrunnlag for staten, likesom Keyfoods krav under enhver omstendighet er foreldet. Staten er enig i byrettens premisser, både når det gjelder rettsanvendelsen og bevisvurderingen.
Keyfood har saksøkt staten og krevet erstatning etter skadeserstatningsloven. Det eneste erstatningsgrunnlag som er påberopt overfor staten er at politiet har bygget på uriktig lovanvendelse og således uberettiget og erstatningsbetingende uaktsomt aksjonert mot Keyfoods virksomhet. Keyfoods virksomhet var ulovlig i forhold til flere lover. Politiet grep inn mot Keyfood etter anmeldelse fra kommunen og fordi man mente det fra selskapets side forelå straffbar overtredelse av handelslovgivningen. Man la til grunn den samme lovforståelse som kommunen og myndighetene hadde, og fortsatt har. Handelsloven §1-4 annet ledd definerer begrepet dagligvarer. Oslo kommunes forskrifter om handel utenom fast utsalgssted krever tillatelse når det omsettes dagligvarer. Staten regnet Keyfoods omsetning som ulovlig virksomhet uavhengig av om det var gatesalg eller noe annet. For lovlig virksomhet krevdes tillatelser både etter handelslovgivningen og etter næringslovgivningen. Keyfood hadde ingen av delene.
Ved Asker og Bærum herredsretts dom av 8 oktober 1992 ble Wasmuth dømt i samsvar med tiltalebeslutningen, dog slik at han ble frifunnet for salg frem til 31 desember 1990.
Den rettslige tvil om begrepet "dagligvare" ble løst ved næringsdepartementets brev av 13 mai 1991. Fra da av forelå ikke lenger noen rettsvillfarelse hos Wasmuth og selskapet. Staten mener at Keyfoods virksomhet var gatesalg, og at straffedommen på dette punkt er feil. Straffedommen er ikke bindende i en sivil sak. Den omstendighet at Wasmuth ble frifunnet innebærer ikke at han eller Keyfood hadde den nødvendige tillatelse den gang.
Straffeprosessloven har regler om erstatning for uberettiget straffeforfølgelse. Erstatning for skade eller annen ulempe ved beslag kan gis etter straffeprosessloven §448. Kravet må fremsettes innen tre måneder etter at vedkommende har fått kjennskap til skaden og dens omfang. Wasmuth aksepterte i 1992 en erstatning på kr 60000. Straffeprosessloven regler er uttømmende, og hverken Wasmuth eller Keyfood kan kreve tilleggserstatning fra staten på culpagrunnlag etter skadeserstatningsloven. Utbetalingen av de kr 60.000 var ingen erkjennelse av ytterligere ansvar. Øvrige krav er foreldet.
Uansett er imidlertid Keyfoods krav mot staten foreldet etter foreldelsesloven §9. Det må legges til grunn at Keyfood på et meget tidlig tidspunkt hadde tilstrekkelig kunnskap om de faktiske forhold til at man hadde oppfordring til å gå til søksmål. Selskapet søkte om tillatelse 27 juni 1989. Kommunens meddelte i brev av 8 august s.å. at dette ikke var aktuelt, og Keyfood ble bedt om å opphøre med salget. Allerede da var således Keyfood klar over at virksomheten var ulovlig etter kommunens mening. Selskapet forsøkte å avklare saken til sin fordel, men lyktes ikke i å få myndighetene med seg. I sin partsforklaring for byretten sa Wasmuth at han allerede i 1989 vurderte erstatningssøksmål. Han søkte advokat høsten 1989. Noen rettsvillfarelse forelå ikke. Problemet var at Wasmuth tolket loven anderledes. Han var klar over partenes posisjoner før politiets reaksjoner kom, men valgte å se tiden an.
Keyfoods brev til Oslo politikammer 12 november 1990 viser at selskapet på den tiden var klar over tapet og den ansvarlige. I brev til næringsdepartementet 27 november 1990 fra selskapets advokat anmodes om en snarlig avgjørelse med den begrunnelse at det var risiko for store tap ved politiets inngripen. Etter statens mening måtte foreldelsesfristen på 3 år begynne å løpe senest på dette tidspunkt. Det var klarligvis ikke slik at Keyfood måtte akseptere departementets avgjørelse. Alternativet var å prøve saken for domstolene. Foreldelsesfristen løper selv om man vurderer prosessrisikoen som så høy at man avholder seg fra saksanlegg.
Oslo kommune har i det vesentlige anført:
Det gikk ca tre og et halvt år fra siste beslag/tap til Keyfood tok ut stevning. Kravet er følgelig foreldet.
Kommunens brev til Keyfood av 8 august 1989 gav klar beskjed om hva kommunen mente. I brevet til politiet av 12 november 1990 gav Keyfood uttrykk for sitt syn. Synet ble bekreftet ved brev av 27 s.m. fra selskapets advokat til Næringsdepartementet. Advokatens brev til departementet av 16 januar 1991 gir videre uttrykk for at departementets beslutning "synes å være i strid med loven". Også etterfølgende brev de nærmeste måneder viser hva Keyfood og Wasmuth visste og mente. Det må legges til grunn at foreldelsesfristen hadde begynt å løpe lenge før 20 juni 1991, og at fristen således var oversittet da stevning ble tatt ut 20 juni 1994.
Kommunen har forøvrig sluttet seg til statens anførsler.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse for at Keyfoods krav er foreldet.
Problemstillingene er de samme i forhold til begge ankemotparter.
I likhet med byretten finner lagmannsretten det bevist at Ulrik Wasmuth som enestyre i Keyfood iallfall fra 8 august 1989 var klar over at kommunen anså selskapets omsetning for ulovlig. Den etterfølgende korrespondanse viser med tydelighet at Wasmuth var av den oppfatning at kommunen, departementet og politiet tok feil. Selskapet og dets advokat gjorde store anstrengelser for å få gjennomslag for Wasmuths syn på regelverket og fortolkningen av bestemmelsene, men uten å lykkes.
I sin forklaring for lagmannsretten har Wasmuth bestridt at han i byretten sa at han allerede i 1989 vurderte erstatningssøksmål, og han hevder at det må bygge på en misforståelse når dommeren oppfattet ham slik og refererte det i dommen. Lagmannsretten finner det uten betydning for resultatet om Wasmuth i 1989 vurderte eller ikke vurderte erstatningssøksmål. Det avgjørende for retten er at Wasmuth og dermed selskapet etterhvert som beslagene skjedde og tapene oppsto i årene 1989 - 1991 hadde tilstrekkelig kunnskap om hvem som var skadevolder og hva ansvarsgrunnlaget var. De brev som Wasmuth sendte til Oslo kommune, departementet og politiet viser at han åpenbart hadde satt seg meget godt inn i de lovbestemmelser og forskrifter som fantes på området. Svarbrevene som Wasmuth og Keyfood mottok kunne nok undertiden ha vært tydeligere, men dette burde snarere tilskyndet selskapet til å få spørsmålene rettelig prøvet. Wasmuth/Keyfood var forøvrig iallfall fra medio januar 1991 bistått av advokat. Stevning ble tatt ut 20 juni 1994 på vegne av Keyfood. Skjæringstidspunktet var således 20 juni 1991. Næringsdepartementets endelige svar forelå 13 mai 1991. Keyfood hadde etter lagmannsrettens mening oppfordring til å gå til søksmål lenge før dette tidspunkt, hvilket er tilstrekkelig til at foreldelsesfristen begynte å løpe. Retten finner ikke at departementets endelige svar av 13 mai 1991 hadde et slikt innhold at brevet var egnet til å utslette enhver tvil hos Wasmuth. Hvorvidt prosessrisikoen vurderes som stor eller liten, har ingen innflytelse på når foreldelsesfristen begynner å løpe.
Når det gjelder spørsmålet om det forelå rettsvillfarelse, eventuelt i kombinasjon med faktisk villfarelse, og om det derved ble en forskyvning av utgangspunktet for foreldelsesfristen, henviser lagmannsretten til byrettens bemerkninger, som gir dekkende uttrykk for lagmannsrettens syn. Heller ikke en konkret vurdering av når det var etablert en rimelig foranledning til å reise søksmål for å få erstatningsspørsmålet prøvet, fører til et annet resultat. Wasmuth kan ikke høres med at straffedommen i Asker og Bærum herredsrett 8 oktober 1992 frembrakte en ny situasjon som må danne utgangspunkt for foreldelsesfristen. Dommen ga etter lagmannsrettens mening bare uttrykk for visse synspunkter som samsvarte med det Wasmuth og Keyfood hele tiden hadde ment.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten ikke har noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves i forhold til begge ankemotparter. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør Keyfood AS v/Ulrik Wasmuth erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten. Erstatningen finnes å burde inkludere omkostningene ved avvisningssaken, der spørsmålet om saksomkostninger ble utsatt til sakens endelige avgjørelse. Oslo kommunes prosessfullmektig har levert saksomkostningsoppgave på kr 20000, alt salær. Regjeringsadvokaten har på vegne av staten levert saksomkostnings- oppgave på kr 20.400 hvorav kr 3.000 er salær vedrørende avvisningsspørsmålet og kr 17.000 salær for ankesaken. I likhet med byretten finner lagmannsretten at Ulrik Wasmuth, som i nærværende sak har opptrådt på vegne av det slettede Keyfood AS, har ansvaret for betaling av de ilagte saksomkostninger, jf Rt-1990-132.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ulrik Wasmuth til Oslo kommune 20.000 - tyvetusen - kroner.
3. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ulrik Wasmuth til staten v/Justisdepartementet 20.400 - tyvetusenfirehundre - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen for punktene 2 og 3 ovenfor er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.